Ungdomstid av Patrick Modiano

står alle fem langs terrassen. Odile og Louis kommer med et kakestykke på en asjett til hver av dem.

– De kommer ikke til å ville gå og legge seg, sier Martine, Viterdos kone.

– Det er ikke så farlig. Det er jo ikke noen helt vanlig dag, sier Allard med den dype stemmen sin. – Det er ikke hver dag du blir 35.

Viterdo ser på klokken.

– Jeg tror jeg må dra nå, Louis. Jeg er virkelig lei for å måtte bry deg.

Han må ta nattoget til Paris, det som går tre minutter over elleve, og Louis har foreslått at han kan kjøre ham til stasjonen.

– Da dro vi da, sier Louis.

Viterdos kone, Allard og Odile har satt seg på terrassen. De sitter og prater. Stemmen til Allard overdøver de andre. Natten er varm, og i det fjerne hører de tordenen rulle.

Viterdo står midt i stuen og åpner den sorte vesken sin, akkurat som om han i hui og hast skal forsikre seg om at han ikke har glemt noe. Barna puffer hverandre opp trappen, og lyden av løpende skritt blir borte innover de store værelsene i annen etasje. Odile har gått inn fra terrassen og kommer bort til Louis akkurat idet han skal til å gå ut av huset etter Viterdo.

– Gratulerer med dagen, sier Louis.

– Takk, det kan være nok … sier Odile.

– Og hvordan føles det å være 35?

Hun tar tak i skuldrene hans og ryster i ham.

– Det klarer seg … Det blir snart din tur også …

Han trykker henne inntil seg, og de brister i latter. Det er første gang i livet at de feirer at en av dem har fødselsdag. Snål tanke … Men siden barna har moro av det …

13