Under radaren av Lee Child

«Iraneren er vår,» sa Sinclair. «Han er dobbeltagent. CIA styrer ham fra Hamburg-konsulatet.»

«Modig mann.»

Sinclair nikket. «Og modige menn er ikke lette å finne.

Det er en måte verden har forandret seg på. Kilder pleide å komme inn døren på ambassaden. De skrev tiggerbrev.

Vi måtte avvise noen, men det var gamle kommunister. Nå trenger vi unge arabere, og vi kjenner ingen.»

«Hvorfor trenger dere oss?» sa Waterman. «Situasjonen er stabil. De skal ingen steder. Dere får aktiveringsordren minuttet etter at de får den. Forutsatt at konsulatet har et døgnbemannet sentralbord.»

Bedre å få høre hele salgsargumentet først.

Sinclair sa: «Situasjonen er stabil. Ingenting skjer. Men så skjedde det noe. For et par dager siden. Bare et lite, tilfeldig sammenstøt. De fikk besøk.»

Sinclair foreslo at de skulle forflytte seg til kontoret. Hun sa at klasserommet var ukomfortabelt på grunn av pultene, hvilket var sant, spesielt for Reacher. Han var én nittifem og veide hundre og tretten kilo. Han hadde mer trædd på seg pulten enn han satt bak den. Kontoret, derimot, hadde et konferansebord med fire lenestoler i skinn. Det virket som om Sinclair hadde forutsett denne nivåhevingen, og det ga mening. Hun hadde tross alt leid lokalet selv, antagelig i går, eller fått en underordnet til å gjøre det for seg. Tre soverom, og fire stoler til brifingen.

Mennene i dress ventet utenfor. Sinclair sa: «Vår kilde ble presset for alt han hadde av detaljer, og vi tror vi kan stole på konklusjonene hans. Gjesten var en annen saudiaraber. På samme alder som dem. Kledd som dem. Gelé i 27