Ulven by Cappelen Damm AS

ULVEN

SAMUEL BJØRK

ULVEN

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72439-9 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

28. mai 1993 ble to elleve år gamle gutter funnet drept på et jorde i Fagerhult i Sverige, cirka ti kilometer nordøst for Uddevalla. Bonden som fant likene, beskrev senere oppdagelsen som om noen hadde åpnet portene til helvete. Den ene gutten, Oliver Hellberg, ble funnet helt naken, liggende på ryggen. Den andre gutten, Sven-Olof Jönsson, ble funnet i trusa noen meter unna. Mellom guttene lå et dyr. En hvit hare. På grunn av sakens grove natur ble det satt sammen et team bestående av etterforskere fra Rikskriminalpolisen i Stockholm, som skulle samarbeide med en lokal gruppe fra Polis Väst, men det ble tidlig klart at dette ikke fungerte. I årene som fulgte, ble gruppenes ledelse byttet ut ikke mindre enn tre ganger, og til slutt måtte også Sveriges justisminister Eva Nordberg gå av. Gruppa av etterforskere ble også anklaget for å ha lekket en av guttenes dagbok. Guttens foreldre, Patrick og Emilie Hellberg, gikk rettens vei for å stoppe tabloidpressen fra å brette ut den drepte elleveårige sønnens private tanker i all offentlighet. Paret vant første runde i Uddevalla Tingsrätt, men tapte anken i Hovretten för Västra Sverige. Moren, Emilie Hellberg, ble noen uker senere funnet død i badekaret hjemme i familiens hus i Ekeskärsvägen. Hun hadde tatt sitt eget liv. I det som ofte kalles skammens dag i svensk journalistisk historie, ble guttens dagbok publisert i sin helhet 14. oktober 1993, i både Expressen og Aftonbladet. Begge aviser hadde for første gang akkurat samme forside, siste oppslag i gut5

tens dagbok. Siden inneholdt bare noen få ord, skrevet med løkkeskrift: I morgen kommer månen. Jeg er redd for Ulven. Saken er fortsatt ikke løst.

1 April 2001

Thomas Borchgrevink sto på parkeringsplassen utenfor gamle Fredheim skole i Lørenskog, og håpet at det snart ville komme litt vind. Hvorfor hun hadde valgt akkurat dette stedet som møteplass, visste han ikke, men han hadde en anelse. Gjøre det så vanskelig som mulig for ham? Det var derfor? Var det ikke? Trettiseksåringen kastet et blikk på klokka idet en gruppe kråker lettet fra et tre i nærheten. Høye strupelyder lød over det øde området, for her ute var det ingenting, bare jorder, et grustak, og så denne gamle hvite bygningen, hvor han selv hadde gått på skole som liten. Et annet liv. Før hendelsen. Han hadde ikke vært på denne kanten av verden på lenge. Ikke at han hadde vært noen steder. Tolv år innenfor murene. Han hadde sluppet ut for noen måneder siden, og slet fortsatt med å venne seg til følelsen. Av å kunne gjøre hva han ville. Thomas Borchgrevink trakk jakka tettere rundt kroppen, satte seg på trappa til den gamle bygningen, og vendte ansiktet mot en svak sol som tittet frem bak skogholtet. Kvart på ni. Avtalen var klokka ti, men han hadde ikke tatt sjansen. Hun var troende til hva som helst. Ser dere, vi sa ni, og han kom ikke engang? Syns dere virkelig at han har en rett til å møte sønnen sin? Sist de så hverandre, var gutten bare to år, er dere klar over det? Det raslet plutselig litt i tretoppene ved enden av veien, og med ett ble han litt mer optimistisk. Kanskje ville den komme likevel? Vinden? Idiotisk idé, selvsagt. En drage? Han hadde slitt med å 9

komme på noe de kunne gjøre der ute. Stått inne i lekebutikken så lenge at ekspeditøren til slutt hadde kommet for å spørre om alt var i orden. I orden? Klart ting ikke var i orden? Hva var det hun trodde? Ikke hennes feil selvsagt, så han hadde bare tatt det første og beste. En drage. Ute. Ved den gamle skolen. Fly drage sammen. Var ikke det fint, da? Han angret seg nå, selvsagt, der vinden løyet igjen i tretoppene. Et sjakkbrett, det var det han egentlig hadde tenkt, lære gutten reglene, kanskje spille litt sammen, men han hadde droppet det da han hadde fått beskjed om at møtet ville finne sted utendørs. Med anstand. At hun ikke under noen omstendighet ville la ham være alene med gutten. Tonen hadde vært en helt annen den gangen hun hadde kommet for å besøke ham. Siv Johnsen. Han hadde ikke engang husket hvem hun var. Borchgrevink, du har besøk. Første på tre år. Det er ei jente. Hun sitter inne på nummer to. Besøk? Ei jente? Mamma? Nei. Selvsagt ikke. Pyntet som om det var en stor anledning, med blomster i håret, røde kinn over en kort sommerkjole. Siv Johnsen. Samme klasse på videregående. De få månedene han hadde vært der, før han til slutt hadde gitt etter for stemmene i hodet sitt. Og det skulle hun ha, i nesten tre år, hver fjortende dag, han hadde til slutt nesten begynt å like henne. Bilder fra fødestua. Fra guttens ettårsdag. Martin savner pappaen sin! Men så, nei. Ikke mer. En annen mann, han hadde forstått det etter hvert. Samme kunne det være. Med henne. Men barnet? Nydeligste gutten i verden. 10

Hans sønn. Martin. Nei, faen i helvete. Thomas Borchgrevink reiste seg fra trappa, og gikk ut på plassen for å riste det av seg. Rolig. Ikke bli sint. Selv om hun en dag plutselig hadde sluttet å komme, flere brev i stedet, maskinskrevne ark fra ansiktsløse konsulenter som kunne fortelle at han ikke lenger ville få se den lille. Han sparket en stein bortover plassen og kikket på klokka igjen. Kvart over ni. Ikke et menneske i sikte. Og hvorfor skulle det være det? Her ute var det jo ingenting? Losbyveien opp fra Finstad, det bodde jo nesten ikke folk så langt her ute? Skytebanen rett rundt svingen. Grustaket like bak skogbrynet der oppe. Han kjente hver en stein her ute, hadde elsket denne skolen, dette stedet, kommet tidlig hver morgen, fri fra å være hjemme, det mørke huset, disse kalde menneskene som egentlig skulle passe på ham, lyden av klokka på nattbordet, armene til Mikke Mus som pekte at nå var det på tide å stå opp hvis han skulle rekke å komme seg ut, liste seg stille i sokkene over gulvet så ingen skulle våkne, matboksen han fylte med det han kunne finne. Ikke kjempeflink på skolen, sånn passe, ikke av de dårligste heller. Men denne varmen. Fra noen som brydde seg. Kvart på ti, og så kom den første bilen, en litt rusten Toyota Corolla, en blond dame med runde briller, som nervøst tok ham i hånda. «Astrid Lom, barnevernet.» «Thomas.» Lett kremting over en mappe som sikkert inneholdt det samme som han hadde fått tilsendt. 11

Drapsdømt. Atten år. God oppførsel. Tidlig løslatelse. Mor har godkjent møte med gutten. Under oppsyn. Fem på, og så kom endelig bilen kjørende. Hvit. Dyr. Selvsagt. Hun hadde funnet noe bedre, men det spilte ingen rolle, ikke nå. Thomas Borchgrevink kjente at han ble varm i hele seg, der han med klamme hender gikk over plassen for å møte dem. «Nei, nei, vent.» En hånd holdt ham igjen. «Ja, selvsagt, sorry.» Steg for steg. På guttens premisser. Martin. Der var han. Thomas smilte bredt idet han så dørene på bilen åpne seg. Mørkt hår. En brun genser. Et litt forvirret blikk, der gutten ble stående utenfor bilen, uten tegn til at de i forsetet ville hjelpe. Jævla idioter. Ser dere ikke at han…? Konsulenten med litt mer barneforståelse heldigvis, kjappe skritt over plassen, en arm rundt de tynne skuldrene, og så sto han der plutselig. Thomas Borchgrevink måtte holde seg hard nå for ikke å begynne å gråte. «Hei, Martin.» «Hei …» Blå vakre øyne som ikke helt ville se på ham. På skoene i stedet. 12

«Hvordan har du det?» «Hva?» Et blikk nå, litt nysgjerrig. «Så kul genser du har.» «Eh … takk.» Gutten kikket opp mot konsulenten, som for å spørre hvem hun var, og hva hun gjorde her. «Er det en robot?» «Hva? Nei. Det er Bionicle.» Thomas tok prøvende et skritt nærmere. «Bionicle. Han var kul.» Gutten lo litt forsiktig. «Han heter ikke Bionicle, da, han er en Bionicle.» «Å ja, sorry. Hva heter han, da?» «Han her?» «Ja?» Den blonde hadde trukket seg litt unna nå. «Han heter Makuta.» «Kult. Er det favoritten din?» Gutten kikket forsiktig på ham igjen. «Eh …nei. Jeg liker Ehlek best, men de hadde ikke han på genser.» «Så dumt, da.» «Ja. Men har figuren, da.» Han kastet et kort blikk bakover mot den hvite bilen. «Veldig dumt at jeg ikke visste du liker Bionicle, da, så kunne jeg tatt med det.» «Det går fint.» Gutten blåste luggen vekk fra panna, og kikket nysgjerrig bort på posen ved trappa. «Hva har du med, da?» «Ikke noe spennende, dessverre, jeg hadde håpet det skulle bli litt vind.» «Vind? Hvorfor det?» «Så kunne vi fly denne. En drage. Men jeg vet ikke, du syns kanskje det er kjedelig?» «Nei da,» sa gutten, og smilte litt. «Kan godt fly drage.» 13

Det raslet i trærne igjen nå, så hadde noen kikket ned på ham der oppefra likevel. «Ja?» smilte Thomas. «Skal vi se om vi får den opp?» «Ok,» sa gutten. «Kanskje vi skal gå ut på jordet? Tror det blåser bedre der.» Han løftet dragen ut av posen, og kikket over mot konsulenten. «Er det greit at vi …?» Hun nikket. «Hvorfor spurte du henne?» undret gutten da de hadde forlatt den gamle bygningen, og dragen lå på bakken mellom dem. April i Norge. Lukten av nysnudd jord. Snart ville kornet gå ned i åkeren, bruke sommeren på å bli gult. Han slet litt nå. Med å holde tilbake følelsene. «Hun er her for å passe på.» «Passe på hvem?» «På deg. Vil du fly først? Du løper, så kan jeg holde?» «Ok.» Gutten smilte igjen, og løftet dragen opp fra bakken. Og nå spilte det ingen rolle lenger. De to ansiktene i bilen. Konsulenten bak alle papirene. Alle disse årene. Borte nå. Bare den lille gutten som løp over jordet og gliste bredt, der dragen endelig forlot bakken, og til slutt blafret stolt oppe mellom skyene. «Se! Wow!» Tjue korte vakre sekunder, før dragen ga etter og smalt i bakken i enden av jordet. Og så – dette som Thomas Borchgrevink aldri kom til å glemme. 14

Gutten som kom tilbake, med et helt annet blikk denne gangen. «Hva er det, Martin?» «Det ligger noen der borte.» «Hva mener du?» Den lille hånda som skamfullt forsøkte å skjule den våte flekken foran på buksa. «De rører seg ikke.»

Holger Munch satt i den svarte Audien med Bachs cellosuite nr. 1 i G-dur på bilstereoen, og kjente på den dårlige samvittigheten av å igjen ha forlatt familien midt i søndagsfrokosten. Ikke at de hadde klaget. De gjorde aldri det. Uansett når disse telefonene måtte komme. Sent om kvelden. Midt i sommerferien. På julaften, når ribba akkurat sto på bordet. Full forståelse, uansett. Førtitre år gamle Holger Munch hadde jobbet i snart tjue år som drapsetterforsker, og alltid hadde hun vært der. Marianne. Kjæresten fra videregående. Forelsket ved første øyekast, og gift like etter at begge hadde tatt eksamen. Endelig, ni år senere, hadde datteren kommet, Miriam, som nå var fjorten, og slett ikke så ille som folk hadde sagt at tenåringsjenter kom til å være. Familien sto alltid på hans side. Uansett hvor mye han gikk glipp av. De hadde til og med feiret forfremmelsen hans den foregående høsten, selv om alle visste at nå kom det til å bli enda mer å gjøre. En ny drapsenhet. I helt egne lokaler. Langt unna politihuset på Grønland. Holger Munch hadde ikke bare fått tilliten som leder for denne historiske nyskapningen, han hadde også fått helt frie hender. Til å velge det mannskapet han ville. For første gang på så lenge han kunne huske, hadde han hatt en fantastisk vinter. Vanligvis gikk han i et dypt mørke bak det rødlige frosne skjegget og forbannet alt og alle, spesielt disse idiotene som gikk på ski og elsket snø, men i år hadde han hatt helt andre ting å tenke på. Entreprenør. Nesten som en gründer. Det var slik 16

han hadde følt seg. Likevel, det hadde vært noe i øynene hennes, hadde det ikke? Den tykkfeldige etterforskeren ristet det av seg, og viste ID-kortet sitt til betjenten som hadde stoppet ham ved sperrebåndet, og han kunne allerede se det på den unge uniformskledde mannen. Dette var noe helt annet. Et lignende nervøst blikk, skjult bak en tøff uniformskledd fasade, et minutt senere, da han hadde parkert bilen ved den hvite skolebygningen. «Nilsen, innsatsleder.» Munch nikket og trakk en sigarettpakke opp fra lomma på den beige dyffelcoaten. «Er noen fra mitt team kommet?» «Eh, ja … hun blonde. Advokaten?» «Goli.» «Og han med dressen … Fredrik?» «Riis,» sa Munch, og tente røyken. «Teknisk var først på stedet, og har vært der ute en stund,» fortalte den muskuløse politimannen, og pekte utover mot jordet. «Rettsmedisinsk?» «Også ankommet. For litt siden.» Betjenten dro av seg den ene hansken og la fingeren mot et kart. «Vi har sperret av veien her og her. Losbyveien. Ikke mye folk her ute. Noen få gårder, vi måtte nesten holde den tilgangen åpen, så vi dro båndet ned langs denne veien, Vålerveien. Ser det greit ut?» «Hva med ytterkanten av jordene?» sa Munch. «Har folk der ute,» nikket Nilsen. «Skal være i orden nå.» «Hva har du her ellers?» Munch kikket nysgjerrig ned på kartet, og snudde seg mot skogene rundt dem. «Et lite mareritt,» mumlet Nilsen. «Guttene ligger der ute, altså her på kartet. Som du ser er det jorder på alle kan17

ter, og så skog overalt. Vi tenker gjerningsmannen kanskje må ha kommet seg inn her, og så ut igjen samme vei. Fri ferdsel, spør du meg, tror vi er heldige hvis noen har sett noe.» «Hva er dette?» spurte Munch, og la fingeren mot kartet. «En skytebane.» «Har vi stengt den av?» «Eh, nei, ikke ennå … den ligger jo …» «Lukk den,» sa Munch oppgitt. «Og send et team opp dit. Og dette?» «Et svært grustak,» svarte Nilsen, og pekte opp bak skogen i øst. «Skal vi …?» «Hvis dere ikke har gjort det allerede, ja. Og …?» Han kikket på politimannen, som ble svar skyldig. «Et team opp dit også?» sa han til slutt. «Fint,» nikket Munch, og gikk over plassen mot Anette Goli, som akkurat hadde kommet ut av den gamle skolebygningen. Ansatt nummer én. Han hadde ikke vært i tvil et sekund. «Har du vært der ute?» nikket den dyktige politiadvokaten, og dro en hånd gjennom det blonde håret. «Ikke ennå. Hvordan er det?» «Ille. Hadde Wik på telefonen nå nettopp; han lurte på om de skal dekke dem til, eller om du vil se dem som de ligger?» «La dem ligge,» sa Munch, og tente en ny sigarett med den forrige. «Hvem fant dem?» «Et jævla sirkus av en gjeng,» sukket Goli, og nikket oppgitt mot huset. «Prøver å nøste opp i relasjonene nå.» «Ja vel?» «En farskapssak, så vidt jeg har forstått. En fyr var her ute for å møte sønnen sin. Mor til stede, med ny mann, og vi har en anstand fra – ja, kan det være barnevernet? Usikker. Måtte skille dem i hvert fall. Har faren der inne, og de andre på ulike rom, vil du snakke med dem?» «Ikke nå, bare sørg for at vi får alle detaljer.» 18

«Ok, Katja tar det.» «Er hun her?» utbrøt Munch overrasket, og smilte lett. «Trodde hun …?» «Kripos var visst ikke så fett likevel,» blunket Goli. «Plukket henne opp på vei ut. Ok, det, eller?» «Selvsagt,» nikket Munch og smilte igjen. Ansatt nummer to. Katja van den Burg. Valget hadde vært like enkelt og åpenbart som det første. «Nå, vil du ut?» «Ja, hvor ligger de?» «Den veien,» pekte Goli. «Men jeg ville anbefalt noe annet på beina, det er ganske vått.» «Ok.» Munch slapp sigaretten i grusen, og gikk over mot bilen for å hente gummistøvlene sine.

Tjueen år gamle Mia Krüger satt bakerst i det lille auditoriet i kjelleren på Politihøgskolen, og slet med å holde øynene åpne. Hun hadde vært ute hele natten. Igjen. Ikke fått lagt hodet på puta før klokka var – hadde den vært seks? Hun skjulte en gjesp idet foreleseren med crewcutten og de blankpussede støvlene trykket en ny slide frem fra projektoren. Faen også, hvorfor hadde hun ikke gitt seg litt tidligere? Hun hadde jo gledet seg sånn til dette? Informasjonsmøte om beredskapstroppen. Delta. Det var jo derfor hun hadde begynt. På tross av advarslene der hjemmefra. Sorgen i morens blikk da hun hadde fortalt at det ikke passet for henne, å studere litteratur på Blindern. At hun allerede hadde sluttet. At hun hadde bestemt seg for å reise litt, og så begynne til høsten. Politi, Mia? Nei, men… Samme kunne det være. Første jente i beredskapstroppen. Hun hadde lest en artikkel i et magasin om hvor knallhardt det var, at ingen kvinne noen gang hadde klart opptakskravene, og bestemt seg der og da. Jepp. Nemlig. Delta. Det var det hun skulle gjøre. Så fuck you, alle sammen. Mia Krüger kvalte en ny gjesp idet lista kom opp på veggen der nede. Preliminært selvsagt. Bare minimumskravene. Etterpå ventet helvetesuker med fysiske og psykiske tester, og det var her de få jentene som hadde prøvd seg før, hadde 20

feilet. Men ikke hun. Selvsagt ikke. Lett. Nummer én skulle hun være. Og det ville vise dem en gang for alle, ville det ikke? Disse mannssjåvinistiske dustene. Som nå kastet lettere hånlige blikk opp mot henne, og lurte på hva faen hun gjorde der inne. Eneste jente i salen. Et glis der nede på første rad, en blond idiot som trodde han var Guds gave til menneskeheten. Han hadde prøvd seg på henne i treningsrommet første året, bare etter noen uker, og hun kjente hun ble kvalm ved tanken. Sjekkereplikker fra en eller annen håndbok for tapere, der han flekset muskler foran speilet, med en neandertalsk tro på at det liksom skulle hjelpe. Så vakre øyne du har … Blå som det vakreste havet … Å ja? Poet, er vi det? Dine sitter for tett. Og du vet det egentlig skal være en panne der oppe, mellom øynene og hårfestet? Og håret ditt, så eksotisk og mørkt … Det bølger så fint nedover de tynne skuldrene dine … Hva er du for slags jente, da? Er du glad i litt kos, eller? Herregud. Seriøst? Fucking loser. Hun hadde skåret det av på hybelen på Torshov samme kveld. Håret. Stått rasende foran speilet med en kniv og sett lokkene falle ned i vasken, og siden gjentatt seansen hver gang det ble for langt. Lista der oppe nå, med kravene hun kjente til fingerspissene, og hun angret på at hun ikke hadde kjøpt med seg en kopp kaffe på vei inn. Selv om den kom fra en automat og smakte søle. Hva som helst nå for å slippe denne følelsen av å kunne besvime når som helst. Hun tok seg sammen, der blikkene endelig ble vendt mot skjermen der fremme. 3000 meter på mindre enn 12.30. Check. 21

Hjemme i Åsgårdstrand hadde hun allerede i en alder av femten løpt på 11.15, og den ekle treneren, som likte å kommentere hvordan de unge jentene så ut i de trange treningsbuksene, hadde klødd seg i hodet, sett på stoppeklokka og bedt henne løpe på nytt, for «her må det være noe feil». Å ja? Fuck you. 50 situps. Seriøst? Check. 50 pushups. Dette hadde tatt henne litt lengre tid, men egentlig ikke. Hun hadde skrudd fast en stang i taket på den lille hybelleiligheten, den hun delte med to andre jenter fra kullet, som var mest opptatt av hvordan de tok seg ut, og hvem som hadde gjort hva med hvem etter fredagspilsen som studentforeningen arrangerte. Hver morgen, før de andre våknet, løftet hun seg mot skyene, til armene ikke ville bære henne lenger. 10 hangups med overtak. To fluer i en smekk. Check. 400 meter svømming. Seriøst? Check. Fridykk ned til 4 meter. Mia hadde smilt godt av denne. Utenfor kysten av Mexico, for noen år siden, sommeren etter videregående, så lei av alt. Den hvite båten som bølget under de lette skyene, disse fine menneskene, fridykkerne, og ja, selvsagt, en franskmann med blå øyne og brune, lange, senete muskler. You will feel so free down there, Mia. Hun hadde aldri forsøkt før. Dykking. Hverken med eller uten tank. 22

Mørket langt der nede, så stille, så utrolig vakkert. De forskrekkede ansiktene der oppe i båten da hun endelig hadde brutt overflaten igjen. Oh, my god. You are crazy. Franskmannen ble borte ikke lenge etter, men det spilte ingen rolle, hun hadde allerede funnet sin store kjærlighet. Mørket. Alene. Der nede i dypet. Fire meter ned? Null problem. Nesten latterlig. Check. Han hadde fått øye på henne nå, Delta-mannen med de blanke støvlene, og hun kunne merke det fra ham også. Hva gjør du egentlig her? Mia hadde alltid vært sånn. Kunne nesten føle hva andre mennesker følte. Du ser ting andre folk ikke ser, du? Gjør du ikke, lille venn? Farmor, som ikke var hennes egentlige farmor, men så lik henne likevel. Annerledes enn alle andre. Nesten gal til tider. I en alder av snart åtti satt hun fortsatt ute i hagen til langt på natt, røykte pipe, drakk whisky, hylte mot månen, og ga blanke i hva andre mente om henne. Det plinget i en mobiltelefon, og hun reagerte automatisk, dro sin opp fra veska med raske fingre. Sigrid? Nei. Selvsagt ikke. Hun hadde ikke hørt fra tvillingsøsteren på mange måneder. Det var derfor hun var ute om nettene. Vandret gatelangs i mørket med arkene hun hadde skrevet ut. Har du sett denne jenta? 23

Sigrid Krüger. Please ring meg hvis du vet noe! Sigrid og Mia. Snøhvit og Tornerose. Tvillingene. Den ene lys, den andre mørk. Født av en seksten år gammel jente som ikke kunne, ikke ville, ha dem. Adoptert av Eva og Kyrre Krüger fra Åsgårdstrand, hun lærer, han daglig leder i en fargehandel inne i Horten. Mia la instinktivt fingrene mot armbåndet hun bar rundt venstre håndledd. En gave til konfirmasjonen. Et anker, et hjerte og en bokstav. S på Sigrids, M på hennes. Og så, en natt under dyna oppe på loftet. Vil du ha mitt, så får jeg ditt? Hun hadde ikke tatt det av seg siden. Faen, Sigrid? Hvor er du? Mia skjøv den kalde kloa vekk fra brystet, og slapp telefonen ned i veska igjen, da døra plutselig gikk opp, og damen fra kontoret stakk hodet inn i salen. «Beklager at jeg forstyrrer, men er Mia Krüger her?» Mumling i auditoriet nå. Alle øyne var plutselig vendt mot henne. «Eh, ja, her?» «Rektor vil snakke med deg.» «Ok?» Kontordamen ble bare stående. «Nå?» «Ja, nå.» Hånlig latter kunne høres fra første rad igjen idet Mia pakket sakene sine, og gikk så raskt hun kunne nedover trappene. «Hva skjer?» Da døra var lukket og de sto alene der ute i gangen. «Jeg vet ikke,» svarte den gråhårede damen. «Men det var visst viktig. Du vet hvor det er?» «Ja da,» nikket Mia, og hengte veska over skulderen. 24

Heisen opp, og så over plassen til hovedbygningen på den andre siden av asfalten. Hva var det nå, da? Hun hadde vært der inne før. Stått skolerett foran det store skrivebordet som en liten jente på ungdomsskolen, dette voksne blikket som hun ikke helt klarte å ta alvorlig. Disiplin, Mia. Jeg har fått klager fra flere lærere … Ja da, ja da. Ikke min feil at folk her inne tror vi lever på femtitallet. Sover du på skolen, Mia? Wendelbaum sa han fant deg sammenkrøket på gulvet i klasserommet, igjen? Whatever. Hun hadde vært oppe i Frognerparken. Lett etter Sigrid. Bak Monolitten, der junkiene pleide å samle seg, bare noen hundre meter unna skolen. Hadde ikke orket den lange veien hjem. Et helt annet ansikt nå, der hun banket på døra, og hørte den mørke stemmen. «Hei, Mia. Kom inn, kom inn.» Hun ble stående på dørstokken, litt usikker på hva dette var for noe. Rektor, Magnar Yttre, hadde reist seg fra stolen og stirret smilende mot henne med åpne armer. «Vil du ha noe? En kopp kaffe, kanskje?»

Munch satt ved vinduet i kaffebaren på hjørnet av Bernt Ankers gate og Mariboes gate, bare noen hundre meter fra det nye kontoret, og hadde slått av lyden på begge telefonene sine. Etterforskeren var av den gamle skolen og hadde fortsatt ikke helt vent seg til denne stadige kimingen i lommene. Han likte helst å få være i fred så han kunne tenke, ingen mulighet for det nå selvsagt, det hadde ringt konstant de siste tjuefire timene. Et av anropene, fra den gamle kollegaen som nå var rektor ved Politihøgskolen, hadde han egentlig bare besvart for å si at han ikke hadde tid til å snakke, men Yttre hadde vært helt euforisk, nesten ikke latt ham komme til orde. Jeg tror jeg har funnet en til deg, Munch. Ekstremt upassende tidspunkt, men han hadde latt seg overtale. Han hadde hørt Yttre snakke om denne testen før. Utviklet av forskere ved UCLA. De pleide å kjøre den på alle andreårsstudentene, som fikk beskjed om at dette bare var en slags lek, så de ikke skulle føle noe press. Noen fotografier fra et åsted. Hva ser du? Denne jenta hadde visst skåret gjennom taket. Greit. En liten halvtime kunne ikke skade. Så fikk han i seg litt mat også. Marianne hadde ringt ham igjen for litt siden, bekymret som alltid – om han fikk seg nok søvn, og ikke minst noe å spise. Hun er litt spesiell, Munch. Men gi henne en sjanse, ok? 26

Han hadde akkurat båret et rundstykke og en kaffe tilbake til bordet, da døra gikk opp, og der var hun. Tjueen år. Ung, men Munch hadde lært av erfaring at det ikke trengte å bety noe. Flere i teamet hans, faktisk noen av de dyktigste, var under tretti. Ikke at han egentlig hadde tenkt å ansette flere. Han hadde det mannskapet han trengte, men den vanligvis så sindige Yttre, så oppspilt? Vi har aldri sett noe slikt før, Munch. Ikke i nærheten. Denne jenta er noe helt for seg selv. Klart det hadde pirret nysgjerrigheten hans. «Er du Munch?» Hun var kledd i en svart høyhalset genser, svarte trange jeans, svarte Converse-sko, og hadde en svart bag hengende i kryss over ryggen, men det første han la merke til, var øynene. Tindrende blå, helt merkelig klare. Lys brun hud, nesten som hos en indianer. Halvlangt kullsvart hår, ulike lengder her og der; det så nesten ut som om noen hadde gått løs på det med en sløv saks, uten at det så ut til å plage henne nevneverdig. Den unge politistudenten sto høyreist foran ham, som om dette møtet var det mest naturlige i verden, og strakte en slank hånd gjennom lufta. «Mia Krüger.» «Hei, Mia. Velkommen.» «Takk,» sa hun enkelt og satte seg, uten å gjøre mine til å fjerne bagen sin fra skulderen. «Vil du ha noe å spise? Drikke?» Hun kastet et kort blikk på menyen bak disken. «Nei takk.» «Du drikker ikke kaffe, kanskje?» «Jo da, men ikke her.» «Såpass?» undret Munch. «Er du en connoisseur, en spesialist på kaffe, kanskje?» Han hadde ment det ironisk. Oslo hadde i det siste blitt fylt opp av disse kaffebarene, den ene mer moderne enn den andre – unge, jålete hipstere som nesten hadde dette som en 27

slags religion, men kommentaren hans så ikke ut til å bry henne. «Er det de der du vil jeg skal se på?» spurte den unge jenta, og kikket ned på de to lysebrune mappene han hadde liggende under telefonene. «Ja. Sa Yttre noe?» Hun ristet på hodet. «Fint,» nikket Munch. «Jeg vil bare at du skal se på noen fotografier, og si meg hva du tenker, ok?» «Ok.» «I denne,» sa Munch og dro frem den ene mappa, «ligger bildene fra et åsted vi kom over i går morges. Og i denne …» Han la den andre mappa ved siden av den første. «Er det fotografier fra et åsted i Sverige. Åtte år siden. Jeg vil at du skal se på begge og si meg hva du ser, ok?» «Om det er samme gjerningsmann?» «Det sa jeg ikke.» «Men det var det du mente?» Hun rynket brynene og kikket spørrende på ham. Munch måtte smile litt. Yttre hadde hatt rett, denne jenta var virkelig noe for seg selv. Selveste Holger Munch. Leder for drapsenheten i Mariboes gate 13. Han var vant til at folk han møtte, så på ham med en nesten overdreven respekt, men den unge politistudenten foran ham så ikke ut til å bry seg katten. «Ja, det var det jeg mente.» «Hvorfor sa du ikke det, da?» «Fordi det kan hende at det låser hodet ditt. Jeg vil gjerne at du skal være så åpen som mulig. Det kan være du ser noe annet, noe jeg ikke har fått med meg.» «Ok, skjønner,» sa Mia Krüger, og snudde mappene slik at de vendte mot henne. Hun åpnet dem ikke, ble bare sittende og vente. «Kan jeg få være i fred?» sa hun og kikket opp på ham igjen etter en liten stund, da han fortsatt ikke hadde tatt hintet. 28

«Selvsagt. Hvor lang tid tror du du trenger?» «Jeg vet ikke. Tjue minutter?» «Absolutt. Jeg er rett utenfor hvis det skulle være noe.» Munch reiste seg, tok med seg rundstykket ut, og fant en benk på den andre siden av gaten. Ni anrop på telefonen. De fleste fra Anette. «Hei, Holger her. Hva skjer?» Den dyktige politiadvokaten sukket litt i den andre enden. «Ja, hva skjer ikke? Dreyer vil ha en brif. Departementet har visst vært på henne, hun mener vi burde holde en pressekonferanse …» «Vi venter, har jeg sagt.» «Det var det jeg sa, men det virket ikke som det holdt.» «Holdt?» sa Munch irritert. «Ikke kjeft på meg, du vet hvordan hun er.» Hanne-Louise Dreyer. Nyansatt politidirektør nede på Grønland. Motstanden hadde vært stor i huset da det hadde blitt kjent at departementet eksternt hadde presset gjennom en egen drapsenhet i hovedstaden. Ledelsen hadde raslet med sablene, tatt dette som misnøye med deres eget arbeid, og Munch hadde håpet det kanskje ville endre seg med ansettelsen av denne nye direktøren, men den gang ei. Det var visst hans lodd i livet, dette. Å aldri få en sjef han sto på god fot med. Samme kunne det være. Han satt med alle kortene på hånda nå, det var ingenting de kunne gjøre, og det var selvsagt dette som irriterte dem. «Bare be henne vente,» sa Munch. «Vi går ikke ut med navnene før vi har snakket med begge familier; hva er det hun ikke skjønner med det?» «Som sagt, ikke kjeft på meg. Moren til Tommy lander med flyet nå klokka ett, jeg har bedt Katja hente henne på flyplassen. Hvem i all verden reiser til Spania og lar en elleveåring være alene hjemme?» «Hun har kanskje en grunn, det tar vi ikke stilling til nå.» «Lar naboene passe på? De som ikke engang visste at de hadde ansvaret for gutten?» 29

«Vi tar det når hun kommer. Hva med varebilen?» Eneste spor så langt. Observasjonen av en hvit varebil i skogholtet ved Losbyveien. «Oxen er oppe på trafikksentralen. Veien stopper oppe ved golfklubben, så den kan ikke ha kjørt ut den retningen. Vi konsentrerer oss om riksvei 159 øst og vest, og bomstasjonen på E6. De henter frem bildene nå, jeg tror vi har funnet sju kameraer. Jeg har ham på den andre linja, så han sier fra med en gang hvis de ser noe. Men ja …?» «Hva?» «En hvit varebil? Hvor mange slike finnes det i Oslo?» «Søndag morgen,» sa Munch beroligende. «La oss tro vi har vært heldige. Hva med familien Lundberg?» «Meget hjelpsomme,» fortsatte Goli. «Merkelig rolige, egentlig. Tror ikke de egentlig skjønner hva det er som har skjedd. Fredrik er der ute nå. Han ringer meg snart. Kjører vi fortsatt fellesbrif klokka fire?» «Ja, gir du beskjed til alle?» «Ok. Du, jeg må gå, Dreyer ringer igjen.» «Ingen pressekonferanse før …» begynte Munch, men Anette hadde allerede lagt på. Helvetes idioter. Det måtte da være mulig å få være litt i fred? Som om de ikke hadde nok å tenke på? Tre sigaretter senere, og så var visst den unge politistudenten ferdig der inne. Han hadde kikket på henne gjennom vinduet under hele seansen. Hun hadde nesten ikke rørt seg, men nå lå mappene lukket foran henne. «Hvordan gikk det?» spurte Munch da han var tilbake ved bordet. Det virket ikke som om hun hadde registrert at han hadde kommet inn igjen. De blå øynene var vidåpne, men tankene hennes var langt unna. «Sorry,» sa hun til slutt og dro en hånd gjennom det mørke håret. «Det går fint,» forsikret Munch og kikket på klokka. Det var nesten førti minutter siden han hadde forlatt kon30

toret. De måtte bare bli ferdige med dette. Søtt nok, en test der oppe, han hadde gjort dette som en tjeneste for Yttre, litt av nysgjerrighet selvsagt, men likevel. Han hadde viktigere ting å gjøre. Og ja, det var klart han hadde tenkt akkurat det samme. Hvem reiser til Spania? Og lar en liten gutt være igjen alene hjemme? Bare elleve år gammel? «Det mangler noen fotografier,» sa den unge politistudenten forsiktig. «Unnskyld?» Hun la fingeren på den ene mappa. «I denne.» «Hva mener du?» «Det jeg sa. Det mangler noen bilder.» Munch rynket brynene. «Nå skjønner jeg ikke helt …» «Han måtte jo komme seg litt opp i høyden, måtte han ikke?» «Hvem da?» «Gjerningsmannen?» Jenta kikket rart på ham. «Han måtte jo ha noe å stå på?»

Fredrik Riis parkerte bilen utenfor eneboligen i Timoteiveien 18, og ble stående og kikke mot de lave blokkene på den andre siden av jordet. Finstad. Midt mellom Oslo og Lillestrøm. I nærheten av Lørenskog. Ikke helt by. Ikke helt land. Selv bodde tjuesjuåringen på Briskeby, midt i hjertet av Frogner, med utsikt til den ikoniske gamle brannstasjonen, i samme bygård der han alltid hadde bodd. Foreldrene hans hadde flyttet ut til Bærum for ti år siden, etter at farens legepraksis hadde tatt av. Nå var han en av Nordens mest anerkjente plastiske kirurger. De hadde latt ham få leiligheten i en alder av sytten, og siden hadde de bare hatt sporadisk kontakt. Ikke at det plaget ham. Savnet var ikke så stort. Barndommen hans hadde vært – han visste aldri helt hvordan han skulle beskrive det hvis noen spurte. Usynlig? Det var vel slik han hadde følt seg? Som om de egentlig ikke hadde brydd seg om ham? Som om det var en lettelse for dem da han liksom ble gammel nok til å få denne gaven. Se her, her har du en leilighet. Du får klare deg selv fra nå av. Samme kunne det være. Den unge etterforskeren hadde lært en hel del av oppveksten sin, og var mye tøffere enn folk ga ham kreditt for. Et pågående flashback nå fra noe som hadde vært veldig fint den gangen. Turene hit. Til Finstadjordet. Han hadde hatt et søskenbarn som bodde her ute, og før hans far av en eller annen grunn hadde blitt uvenner med sin bror, hadde de vært her ofte. Da han var liten, hadde livet her 32

ute fascinert ham veldig. Så annerledes enn stillheten i leiligheten der hjemme. Fargerike store eneboliger på rad og rekke, med store grønne hager og idylliske gatenavn. Timoteiveien, Kløverveien, Tulipanveien, Konvalieveien. Som tiåring hadde han kjent på en liten misunnelse over alt dette området hadde å by på for et barn: idrettsanlegg, lekeplasser, blomstrende åkrer, og ikke minst alle disse nesten magiske skogene hvor man kunne gå på oppdagelsesferd. Han hadde sittet spent i baksetet hver gang de kjørte innover mot byen igjen, for han visste at da kom den, diskusjonen mellom foreldrene, om de kanskje ikke skulle flytte ut hit. Moren, ekstremt positiv, hun hadde vokst opp slik selv, men faren hadde selvsagt vært imot det. Vi bor ikke på bygda. Og det hadde vært det. Han husket fortsatt den lille skuffelsen hver gang diskusjonen gikk i farens favør. Kriblende full av latter gjennom vannsprinklene under sola i den gedigne hagen. Ansiktsmalt sjørøver der inne i skogene, med sverd og pistoler de hadde laget selv i onkelens rikholdige hobbyrom. Et familiesamhold. Hvor det virket som om alle var glade i hverandre, og faktisk likte å gjøre ting sammen. Utsikten han hadde nå, fikk ham til å tenke på noe helt annet, ikke så hyggelig. De fattige. Det var det søskenbarnet hadde kalt dem. De som ikke hadde eget hus, men bodde i blokkene på den andre siden av gjerdet, bare hundre meter unna. En merkelig følelse egentlig, da Munch hadde spurt ham om han kunne være den fra drapsenheten som hadde hovedkontakten med guttens familie. Timoteiveien 18? Der har jeg vært før, har jeg ikke? En gutt de hadde lekt med, en venn av søskenbarnet, Fredrik husket ikke navnet, og det var lenge siden, selvsagt. En ny familie i det store grå huset nå. Fire andre navn på det blomstrete skiltet ved døra. Her bor Sanna, Ruben, Vibeke og Jan-Otto Lundgren. Bilene som sto parkerte litt borte i veien. Fotografer med lange linser. Diskré, men likevel ikke. De hadde ikke offisielt gått ut med navnene på de to guttene ennå, men selvsagt visste pressen dem allerede. Her ute får du aldri være i fred, nys33

gjerrige naboer, idioter som stikker nesa si borti alt, et av farens lettere misantropiske hovedargumenter i diskusjonene i bilen. Ruben Lundgren. Elleve år. Funnet naken på et jorde mindre enn en kilometer hjemmefra. Ved siden av en annen gutt. Tommy Sivertsen. Fra blokkene på den andre siden av gjerdet. Fredrik la fingeren mot ringeklokka, og gikk noen skritt tilbake ut på grusen. «Ja?» Et ansikt stakk ut av en dør som ikke helt ble åpnet. «Hei. Jan-Otto?» «Ja?» Mannen i døråpningen kikket rart på ham, som om han nesten ikke skjønte at det sto noen der ute. «Fredrik Riis. Jeg ringte i sted?» «Eh, ja. Hei. Kom inn.» Et helt vanlig hus. En helt vanlig ståltrapp, som dirret litt idet han fulgte etter mannen inn. En helt vanlig gang. Støvler og sko, på rad og rekke i et stativ fra IKEA. Jakker i ulike størrelser og farger på fargerike knagger, under en hylle med oppbevaringsesker hvor noen hadde skrevet Luer, Skjerf og Votter med sirlig skrift på små klistremerker. Mamma, Vibeke Lundberg. Trettiåtte år gammel. Salgssjef for et programvareselskap, med hovedkontor like ved Strømmen Storsenter. Pappa, Jan-Otto Lundgren, førtito, systemingeniør, ansatt hos Telenor. Sanna, fem år gammel, som gikk i avdelingen for storbarn i Løken barnehage, bare noen hundre meter unna. En helt vanlig familie. Et helt vanlig liv. Helt til telefonen hadde kommet. For tjuefire timer siden. Mannen forsøkte seg på noe som kanskje skulle være et 34

smil, der Fredrik tok av seg skoene, og fulgte etter det fraværende blikket inn i stua. De hadde dekket på et bord ved vinduet som vendte ut mot gårdsplassen. En termokanne. Hvite små, like kaffekopper. En skål med kjeks. Mammaen, Vibeke, satt på en av pinnestolene med det samme døde blikket som mannens, og reiste seg sakte da han kom inn. «Vibeke Lundgren.» En nesten livløs hånd møtte hans. «Fredrik Riis. Drapsenheten.» Den slanke kvinnen rykket litt til da hun hørte hva han hadde sagt, og han angret seg med det samme. Han skulle valgt noe mer nøytralt, politiet bare, men det hadde kommet automatisk – første gang dette, at han hadde vært den som skulle stå familien nærmest, og han hadde stålsatt seg på vei ut. Ingenting kunne selvsagt ha forberedt ham på dette. Det var så stille i det store huset at han kunne høre tikkingen fra den ovale klokka som hang ved inngangen til kjøkkenet. Skrapelyden fra stolen mot parketten da han dro den frem for å sette seg. Klirringen av teskjeen mot bunnen av kaffekoppen da han rørte ut sukkerbitene de lettere skjelvende hendene hadde tilbudt ham. Lyden av noen som hysjet på et barn et sted der borte i gangen. Hvem er det, mormor? Er det Ruben? Har Ruben kommet hjem? «Jeg beklager å måtte forstyrre dere på denne måten,» sa den unge etterforskeren da begge foreldrene hadde satt seg. «Jeg vet dere hadde besøk av oss i går, men vi må bare få bekreftet alle detaljer. Fra nå av vil jeg være den dere har kontakt med, og skulle det være noe, er jeg her for dere, når som helst, ok?» Han stakk en hånd i brystlomma på dressjakka, og skjøv to visittkort forsiktig over den hvite duken. «Er det noe nytt?» Stemmen hennes var tynn, men likevel hes, som luft fra svake lunger mot et sandpapir i halsen. Hun hadde forsøkt 35

å sette opp håret i en knute i nakken, men det hang likevel løst på den ene siden. Den kremgule blusen var kneppet feil, og satt skjevt over de lutende skuldrene. «Ikke foreløpig, nei. Dessverre.» «Men dere … jobber med …?» Han var ubarbert, hadde mørkebrune øyne og snakket med veldig lav stemme. Som en batteriløs robot som ikke helt visste hvordan eller hvorfor man skulle avslutte setningene sine. «Det som er viktig for oss nå, er at vi får kartlagt alle Rubens bevegelser,» forklarte Fredrik, og åpnet notisblokka si. «Jeg vet dere snakket med en politibetjent i går, men jeg vil gjerne få klarlagt en del ting, så vi er sikre på at alt stemmer.» Jan-Otto Lundgren nikket sakte. «Siste gang dere så Ruben, var lørdag kveld, det var rundt ti, var det slik?» «Jeg vet vi sa ti,» sa Vibeke, og strøk seg over pannen. «Men var det ikke nærmere halv elleve, da? Jeg tror …» «Nei, den var ti,» sa mannen, og la hånda si på hennes. «Etter klassefesten. ikke sant?» «Klassefesten?» sa Riis. «Ja, du vet, på tv? Den store klassefesten ?» Fredrik Riis så ikke så mye på tv, men visste selvsagt hva det var snakk om. Lørdagsunderholdning på NRK. Hele landet satt samlet foran skjermene. To kjendiser fikk møte sine gamle klassekamerater på videregående, og skulle forsøke å huske hvem de var. «Han var sint på meg,» sa Vibeke Lundgren, og forsvant inn i hodet sitt igjen, bak et lite smil denne gangen. «Ville ha kjøttdeig på pizzaen. Men Sanna liker ikke det, hun vil bare ha skinke. Så jeg hentet cola i kjelleren, selv om vi egentlig ikke pleier å ha det lenger, ikke bra for tennene, er det vel? Så masse sukker?» Mannen strøk henne over hånda igjen. «Ruben gikk på rommet sitt etter at vi hadde spist. Skulle få sitte på dataen. Ikke lenger enn til elleve, det er avtalen.» 36

«Kikket dere inn til ham?» fortsatte Riis. «Senere på kvelden? Så at han sov?» Det ble stille et øyeblikk. «Jeg husker faktisk ikke helt …» begynte Vibeke Lundgren. «Jeg må da ha gjort det …? Jeg pleier da alltid det …?» «Sanna hadde vondt i magen,» nikket mannen unnskyldende. «Så hun fant ikke roen. Jeg leste for henne på senga og må ha duppet av selv. Da jeg våknet igjen, var den, ja … halv ett?» «Dere var sammen med Ruben hele kvelden? Så på tv? Og deretter gikk han på rommet sitt? Han hadde ingen planer dere vet om?» «Planer?» sa Vibeke Lundgren. «Hvilke planer?» «Nei, jeg bare spør. Han hadde ingen avtale om å møte noen? Venner? Eller kanskje en kjæreste?» «En kjæreste?» fnøs den slanke skikkelsen. «Han er bare elleve år. Han var hjemme sammen med familien. Så gikk han og la seg. Slik han pleier. Planer? Hvilke planer skulle det liksom være?» Hun kikket forvirret opp på mannen sin, som grep henne hardere rundt den tynne hånda. «Vinduet sto halvveis oppe,» sa Jan-Otto, og møtte blikket hans nå. «Da jeg gikk for å vekke ham til frokosten søndag. Han må ha klatret ut.» «Og dere vet ikke når …?» «En gang i løpet av natten. Det må ha skjedd slik.» «Var dette noe han pleide å gjøre? Har han stukket hjemmefra før?» «Nei, nei, nei …» Hun mumlet lavt nå, og dro hånda til seg. «Han har ikke dratt noen steder. Ruben er alltid hjemme. Ruben er verdens snilleste gutt. Ruben klatrer ikke ut av vinduet. Ruben ligger alltid i senga si. Rent sengetøy. Med Pokémon. Det er det han liker best. Jeg har kjøpt to sett, så han alltid skal ha det. Jeg har akkurat vasket det andre.» 37

Telefonen kimte i lomma til Fredrik nå. Han trakk den opp og kastet et kjapt blikk på displayet. Anette Goli. Han slo av lyden, og la den på bordet foran seg. «Og denne Tommy Sivertsen? Var det en venn av Ruben? Jeg mener, pleide de å …?» Vibeke Lundgren hadde reist seg nå og sto plutselig rådvill midt på gulvet. Hun skalv i hele kroppen og hadde et forvirret blikk. «Ruben?» «Jeg tror kanskje vi må …» nikket mannen forsiktig, og la armen rundt henne. «Selvsagt,» kremtet Fredrik, og la blokka tilbake i jakkelomma. Tilbake på den knasende grusen igjen, og han gjorde det han kunne for å stenge lyden ute. Dette desperate hylet fra innsiden av huset. Telefonen som ringte på nytt. Et sted langt der borte. «Ja, Fredrik?» «Anette her. Hvor er du?» «Hos familien Lundgren.» «Har du muligheten for å avbryte? Jeg trenger deg.» «Ok, hva …?» «Vi har funnet noe oppe ved skytebanen. Et brønnhus. Det ser ut som om guttene kan ha vært der. Har du muligheten til å stikke opp? Nå?» «Selvsagt,» nikket Fredrik Riis og slapp telefonen tilbake i lomma på dressjakka. Og småløp ned grusgangen tilbake til bilen sin.

Den gamle mannen med det hvite håret visste at noen av dem som hang på veggen, antageligvis kom til å bli ganske så irriterte for ikke å bli invitert i det store selskapet, men i dag skulle det feires skikkelig, og da var det selvsagt bare den absolutte indre sirkel som gjaldt. Han hadde planlagt i flere dager. Til og med strøket en duk. Den med kniplingsbroderiene. Den han hadde fått til jul av sin mormor. Eller var det av sin mor, til konfirmasjonen? Den gamle mannen husket ikke helt, og det samme kunne det være. Ikke skulle disse rare tankene plage ham i dag. En dobbel feiring skulle det bli. Sytti år, tenk det, da? Og så denne nye jobben, det var jo selvsagt det viktigste. Hva? Og de sa han var ferdig som skuespiller? Å nei, du. Den gamle mannen smilte, der han lot håndkleet falle til bakken, og steg ut i det kalde vannet. Han hadde debutert allerede som attenåring, i Uddevalla Gymnasieskoles årlige oppsetning av juleevangeliet. Og ja, han hadde selvsagt ønsket seg rollen som Josef, men dørvakt var slett ikke så ille som folk skulle ha det til. For ja, hvem var egentlig den viktigste der? Han stakkaren som sto utenfor herberget og tagg? Han som ikke engang hadde klart å gjøre sin egen kone gravid? Eller var det han som faktisk kunne bestemme hvem som fikk komme inn for å få et sted å sove? Nemlig. Det sa seg jo egentlig selv. Den gamle mannen med det hvite håret smilte igjen, der han gned kosten mot såpestykket, dyppet den i vannet, og 39

begynte å skure seg på ryggen. Ah, så vakker Lilla Köperödssjön var i dette lyset. Han hadde bodd her i sekstifire av sine nå snart sytti år, først med sin mor og sin mormor. Så med sin mor. Så alene. Selv om … Nei, han orket ikke å tenke på det nå. Nå var det snart fest. Lilla Köperödssjön. Med en komma seks kilometer strandlinje. Ni meter dyp på det dypeste, ikke fem komma en som de hadde påstått der inne på Ray’s Bilservice, da han hadde vært der for å høre hvor mye de skulle ha for å sette i stand den gamle Volvoen som sto i garasjen. Fem komma en meter var middeldypet, altså hvis man tok alle dybdene, la dem sammen og delte dem på hverandre. Sinte hadde de blitt også, da de hadde kommet hele den lange veien hit ut i skogen, og så var ikke Volvoen der likevel. Masse banneord og stygge saker. Hva behager? Var det hans feil kanskje? Men nei da. Idioten hadde ristet på hodet og spyttet på bakken foran ham. Synd egentlig. Han kunne hatt bruk for en bil. Mye enklere å komme seg noen steder da. Han hadde båret sykkelen gjennom skogen i stedet, syklet helt til Systembolaget i Uddevalla, bare for denne anledningen. Hallands Fläder. Å, ja da. Her skulle det ikke spares på noe. 38 %, med en smak av hylleblomst og kanel. Den gamle mannen avsluttet skrubbingen, og dukket seg helt under vannet for å skylle av seg såpeskummet. Stockholm, hva var vel det? Nei, det var ikke det han skulle tenke på. Allan Edwall. Det var det. Han var selvsagt nummer én. For det var lista han skulle bestemme seg for nå, hvem som skulle sitte ved bordet, og hvem som fortsatt skulle henge på veggen. Nei, Stockholm, med sitt saltvann, og skjøger som tok betalt for å danse med kroppene sine i små rom som luktet som døden, etter at man hadde drukket for mye brennevin. Nei, takke seg til skogen utenfor Uddevalla. Her gikk det an å leve. 40

Den andre store rollen hans, og kanskje den han hadde vært mest stolt over, var i fengsel. Som innsatt. Nummer 112-452311. Dømt for blotting i Vasaparken, og heleri av tyvegods. Nei, det var et stykke som ikke hadde blitt tatt av plakaten på en stund. Fjorten måneder. Så populær hadde han vært i den rollen. Ingmar Bergman? Ved bordet? Den gamle mannen ristet på hodet og lo litt, der han dro på seg klærne, og gikk oppover den lille stien mot tunet. Ikke planer. Selvsagt ikke. Den idioten hang ikke engang på veggen lenger. Inne på kjøkkenet, og så hadde han helt glemt å bruke turen på vei opp på å tenke på det han skulle, så da var det bare å gå ned igjen. Til vannkanten. Lilla Köperödssjön. Med en komma seks kilometer strandlinje. Ni meter dyp på det dypeste, ikke fem komma en, som de hadde påstått der inne på Ray’s Bilservice. Var det en skygge han så der ute ved odden? Ja? Var hun her igjen? Sjømonsteret? Skulle han ringe den journalisten fra Bohusläningen på nytt? Nei, ham var det ikke mye tak i. Ok. Konsentrasjon. Hvem skal sitte ved bordet? Det var trettiseks bilder på veggen. Alle ekte svenske helter han selv hadde truffet. Noen ganger bare i drømme, men det var det ingen forskjell på. Nei, satan, nå sto han oppe ved døra igjen, og hadde helt glemt å tenke på det han skulle tenke på, så da var det bare å ta turen ned til innsjøen igjen. Sola speilet seg så fint nå, oransje og aprilgul i den nydelige fuktige overflaten. Lilla Köperödssjön. Med en komma 41

seks kilometer strandlinje. Ni meter dyp på det dypeste, ikke fem komma en, som de hadde påstått. Ok. Trettiseks på veggen. Og plass til bare seks ved bordet. Seks stykker. På hver sin stol, for det var seks han hadde. Ja vel, så vedkassa telte kanskje ikke som en stol, og kanskje ikke den lille krakken heller, hvor han satt når han skulle stelle tærne. Sa jeg stoler? Hva? Nei, sitteplasser, sa jeg. Han hyttet med neven i lufta. Hva sier du til det, Allan? Skal du miste plassen din, kanskje? Hva? Bli hengende der på veggen til spott og spe, mens vi andre mesker oss med Hallands Fläder? Å, ja da. Her spares det ikke på godsakene. Han angret seg, og skyndte seg å tilføye: Jeg bare tuller, bare litt skoj. Klart du skal sitte ved bordet. Den gule stolen skal du få. Han kom seg inn gjennom døra denne gangen, og ble stående i dype tanker foran bildene på veggen. Cornelis Vreeswijk. Ja? Ok. Ja. Han tok fotografiet forsiktig av stiften, og bar det høytidelig over gulvet bort til bordet. Den røde stolen. Tomas von Brömssen. Hmmm … Ok. Kanskje. 42

Nei, hva var det han tenkte på? Ja. Hebbe lille. Selvsagt ja. Tomas von Brömssen. Den blå stolen. Tre til, tre til … Kan man dricka? Allan Edwall hadde allerede åpnet flaska med Hallands Fläder, og skulle til å skjenke seg en stenkare, nu jäklar, blir det fest, men han fikk avverget det i siste øyeblikk. Vi drikker ikke ennå, ok? Ingen sprit før rollen, ikke sant? Hvordan skulle det tatt seg ut? Den gamle mannen ristet oppgitt på hodet, og satte flaska opp så høyt han kunne, i skapet over komfyren. Han hadde akkurat gått tilbake til veggen og skulle til å velge nummer fire, da det plutselig kimte i hele rommet. Hva? Han skvatt og skjønte ikke hva lyden var, før det gikk opp for ham. Den nye telefonen. Mobilen. Jobben. Han sprang med lette skritt over tregulvet og dro ut skuffen. Blå. Så liten. Og så fin. En tekstmelding på skjermen. Ark 1. Scene 1. Ok? Han tastet smilende inn svaret. Ok! Den gamle mannen med det hvite håret gikk bort til hylla under vinduet, trakk ut den svarte ringpermen, slo opp på første side og trakk pusten dypt. Og satte seg foran den andre telefonen sin.