Oversatt av Ute Neumann, MNO
Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Der Trick Copyright © 2016 Diogenes Verlag AG Zürich Første gang utgitt av Diogenes Verlag, 2016 Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Oversatt fra tysk av Ute Neumann, MNO Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Eric Thunfors Forfatterfoto: Philipp Rohner / © Diogenes Verlag AG Zurich Sats og grafisk form: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Trykkes på 70 g Ensolux Cream 1,8 ISBN 978-82-8087-794-9 Utdrag fra Johann Wolfgang von Goethe: Faust: en tragedie (del 1 og 2). Gjendiktet av André Bjerke. Aschehoug, 1983. Salmenes bok, 139, 13 – 16. Versjoner fra 1930 og 2011. Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
1 Om verden og hvordan den burde være Tidlig på nittenhundretallet bodde det en mann i Praha som het Laibl Goldenhirsch. Han var en beskjeden mann, en rabbiner, en skriftlærd som så det som sin oppgave å forstå mysteriene omkring oss. Han viet seg til arbeidet med liv og sjel. I dag etter dag, i time etter time satt han og ruget over Toraen, Talmud, Tanakh og andre fengslende skrifter. Etter mange år med studier og undervisning hadde han en viss forestilling om hvordan verden var innrettet, og særlig om hvordan den burde være. Det kunne nemlig virke som om det var en og annen uoverensstemmelse mellom skapelsens herlige glans og den irriterende og regntunge hverdagen som menneskene slet seg gjennom. Elevene satte pris på ham, særlig de mindre enfoldige blant dem. Hans ord lyste opp tilværelsens mørke som flammen på et stearinlys. Laibl Goldenhirsch bodde i en fattigslig leiegård nær elven Moldau, sammen med sin kone Rifka. Leiligheten besto av bare ett værelse og rommet lite annet enn et kjøkkenbord, en vedovn, en servant og en seng som knirket rytmisk hver sabbatskveld, slik det sto skrevet og som plikten tilsa. Mellom etasjene var det installert et moderne mirakel: et vannklosett. Men til sin store ergrelse måtte ekteparet Goldenhirsch dele toalettet med naboen fra leiligheten over, en brande som het Mosche og var låsesmed, og som til stadighet kranglet høylytt med det utuktige kvinnfolket som var hans kone. Rabbi Goldenhirsch levde i en tid med store teknologiske fremskritt, men det brydde han seg lite om. Det nye århundrets viktige oppfinnelser berørte ham knapt. Et par år før var de gassdrevne gatelyktene blitt byttet ut med elektriske, noe enkelte anså som djevelens verk, mens andre mente det var sosialisme. Dessuten hadde man lagt stålskinner langs elve5
bredden, og trikkene som kjørte på dem, sprutet energiske gnister. Slik så de ut, den nye tidens mirakler. Laibl Goldenhirsch visste ikke hva han skulle med slikt. Livet var og ble besværlig, enten det kjørte trikker eller ei. Sta og nøysom skjøttet han sitt daglige arbeid, slik Europas jøder hadde gjort gjennom århundrer og trolig ville fortsette med i hundrevis av år til. Rabbien ba om lite, og dermed fikk han heller ikke stort. Ansiktet hans var smalt og blekt over det svarte skjegget, og de mørke, årvåkne øynene iakttok verden med et litt mistroisk blikk. Etter dagens dont la rabbien seg til å sove hos sin elskede Rifka, en sterk og vakker kvinne med ru hender, milde øyne og kastanjebrunt hår. Og da hendte det, i noen korte glimt før søvnen overmannet ham, at han syntes han kunne se gjennom taket og helt opp i nattehimmelen. Der drev han som et blad i vinden, han ble løftet opp og så ned på den lille jorden. Uansett hvor strevsomt livet kunne være, fantes det en herlig, fortryllende prakt bak hverdagens tynne slør. «Bare det å være til, bare å leve,» pleide Laibl å si, «er som en bønn.» Men den siste tiden hadde han ofte ligget søvnløs og stirret ut i mørket. Det gremmet ham at det ikke lot til å være plass til ekte mirakler i de tekniske miraklenes tid. Rabbi Goldenhirsch hadde et udekket behov på dette området. Det var nemlig én ting han manglet i livet: En sønn. Han brukte utallige timer på å oppdra andre folks sønner – idioter, alle som én! – og hver gang han så dem i ansiktet, tenkte han på hvordan det hadde vært å se inn i ansiktet på sitt eget barn en dag. Men så langt var hans bønner ikke blitt hørt. Sola sto opp for alle andre, men ikke for Laibl og Rifka. I mange netter strevde og slet han med sin kone, men det hjalp ikke, og med tiden knirket senga stadig sjeldnere. * Det nye århundret var fortsatt ungt da det brøt ut krig. I og for seg var ikke det noe uvanlig. Krigene kom og gikk, i likhet med influensaen som brøt ut med jevne mellomrom. Men noe var 6
annerledes denne gangen, skjønt Laibl og Rifka Goldenhirsch merket det ikke først. Det var starten på Den store krigen som skulle rive bort millioner av mennesker. Ikke influensa, altså, men pest. Elevene til rabbi Goldenhirsch begynte å stille spørsmål og ba ham forklare, og for første gang så han seg konfrontert med noe han ikke hadde svar på. Som regel kunne han lene seg på Herrens uransakelige veier, men denne krigen var åpenbart ikke guddommelig i sin opprinnelse, den var menneskeskapt. Rabbien visste ikke sine arme råd. Han sto foran elevene med åpen munn og stotret. Han visste hva som hadde skjedd, men forsto ikke den dypere betydningen av hendelsene. Han visste naturligvis at erkehertug Franz Ferdinand var blitt drept av feige mordere i Sarajevo. Men Sarajevo var langt fra verdens sentrum, en by langt inne på Balkan, hvorfor skulle det siviliserte samfunn bry seg med hvem som plaffet ned hvem i Sarajevo? Gojim skjøt jo rundt seg støtt og stadig uansett. Gjorde det virkelig noe fra eller til om det var en erkehertug mindre som vandret på jorden? Han var selvsagt klar over at alle menneskeliv var umåtelig verdifulle, og at det å ta et liv var en synd mot Gud og alt det der, og han var også klar over at Hans Majestet keiseren av Østerrike og kongen av Ungarn, som rabbi Goldenhirsch og innbyggerne i Praha skyldte troskap, forståelig nok var i sorg. Men oppriktig talt – hva angikk det ham og andre som ham? Ganske mye, tydeligvis. I løpet av få måneder spredte uroen seg i Prahas gater. De gamle trasket omkring på kaffehusene, knyttet nevene og viftet med krøllete aviser. Noen prøvde å forstå den nyeste utviklingen på den ene eller den andre fronten og sette den inn i en sammenheng. På Wenzelplassen myldret det av kvinner som utvekslet informasjon om sine sønner og ektemenn, brødre og fedre som ivrig hadde dratt i krigen. De færreste skjønte at brorparten av mannfolkene aldri ville komme hjem igjen. De som var for unge til å slåss, saumfor listene over sårede og falne som om det var resultatene fra et fotballmesterskap. Hvor mange av de andre? Hvor mange av våre egne? De unge var lystne på å slåss, og snart skulle de få sin sjanse. For krigen raste i mange år, og den var ikke kresen: Den slukte alle. 7
Også jødene. Slik gikk det til at Laibl Goldenhirsch en solfylt dag ble innkalt til gamle Franz Josephs keiserlige og kongelige hær. Da Rifka kom hjem fra torget og fant sin krokryggede, spinkelbeinte ektemann i uniform, gråt hun bitre tårer. Laibl sto foran det eneste speilet og gransket seg selv og uniformen, merkbart forvirret. Så viste han henne bajonetten. «Hva skal jeg gjøre med denne?» spurte han. «Stikke den i en russer,» svarte Rifka. Hun kjempet forgjeves med tårene som vellet frem på ny, snudde seg bort og gjemte ansiktet. Så marsjerte Laibl Goldenhirsch av sted, i en krig han fortsatt ikke forsto noen ting av. Heretter måtte Rifka klare seg uten ektemannen, noe som viste seg å være forbausende enkelt. Snart oppdaget hun forundret at han var fullstendig nytteløs i strevet med å få husholdningen til å gå rundt. Men hun savnet ham allikevel. Aldri før hadde hun så inderlig savnet noe som var så unyttig. Rifka forlot byen nesten hver dag og dro ut i skogene bortenfor Praha. Hun bar med seg bøtter fulle av kull og byttet til seg brød og smør fra bøndene. Det var tross alt bedre å fryse enn å nages av sult. Da det lakket mot sommer, og dagene ble lengre, ble det vanskeligere å drive den slags byttehandel. Hun måtte finne andre varer å bytte med, og hun måtte gjemme smøret under skjørtene, for det lurte farer overalt. Ofte kom hun tomhendt hjem, særlig når det var kamper i området, og hun måtte gjemme seg i skogen til alt sammen var over. Da hendte det at hun sto igjen med bare et varmt spor av smeltet smør som rant nedover lårene. En kveld i september kom hun hjem og fant låsesmeden Mosche i trappeoppgangen. Der satt han i sin møkkete rekruttuniform og hikstet og gråt. Det var et merkelig syn: En kjempe som grein. De enorme skuldrene ristet, og hodet vippet opp og ned. Fra den firskårne kroppen kom noen dype, trøstesløse hulk. Rifka gikk nærmere og spurte hva som var på ferde. Låsesmeden fortalte at han var hjemme på noen dagers permisjon fra fronten, men straks han kom inn døra, hadde 8
kona sagt at hun skulle gå fra ham. Det var en god stund siden han hadde hørt fra henne sist. Ikke ett knyst, ingenting, sa han og hulket. Rifka syntes synd på ham. Låsesmedens kone hadde aldri stått for henne som særlig sympatisk, og det overrasket henne lite at kjerringa dumpet ham på denne måten. Hun tok ham i armene og trøstet ham. Lårene hennes var fulle av smeltet smør. * Laibl Goldenhirsch kom hjem en lys onsdag formiddag. Han haltet, men var ellers i strålende humør. Rifka arbeidet med en skjorte da døra plutselig gikk opp. Hun kikket opp, der sto Laibl i døråpningen, senete og mager. Hun slapp nål og tråd og kastet seg i de svekkede armene hans. Så tynn han var! Hun kunne kjenne hvert bein i kroppen hans. Han holdt henne så hardt han kunne, og gledestårer strømmet over ansiktet hennes. «Gode nyheter!» sa han og hevet bajonetten. «Russeren stakk meg først. Jeg har ligget på lasarett.» Såret var heldigvis ikke særlig alvorlig. Laibl viste Rifka arret på låret. Hans overordnede hadde lagt inn et godt ord for ham, slik at han slapp å dra tilbake til fronten og kunne få beinet stelt på et sanatorium i Karlovy Vary. Men haltingen hadde satt seg, og dermed var Laibl nå offisielt krigsinvalid. Han fant seg en stol. Rifka kom med brød til ham og ba ham fortelle om krigen, men smilet stivnet på leppene hans, og det var som om han så tvers gjennom henne. Han tok hendene hennes i sine og kysset fingertuppene ømt. Hun så ham granskende i øynene, men blikket hans var svart. Han ristet på hodet, og de sluttet en stille pakt om ikke å snakke om det. Bare knapt tre uker senere ble det endelig fred, etter fire år med krig. Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger, var over. Gatene var fulle av folk som feiret. Nå var det fred, det var fred! Men drømmen om den ærerike seieren var ikke gått i oppfyllelse, og nå føltes det som å våkne fra et mareritt. De overlevende drakk og sang, lettet over at de fortsatt var i live. Det var skrik, skrål og dans, og noen ruter gikk i knas, slik det 9
sømmer seg ved glade anledninger. Like fullt la det seg en slags beskjemmet utmattelse over landet. Europas nasjoner var lei av å myrde og slåss og dø, i hvert fall for en stund. I Tyskland og Russland hadde det brutt ut revolusjon. Tsaren og slektningene hans var massakrert. Den tyske keiseren reiste på ferie og bestemte seg like godt for å bli der. Kongeriket Böhmen gjenoppsto som republikken Tsjekkoslovakia. I det store og hele var det gode nyheter, men ikke like gode som den Rifka hadde til Laibl Goldenhirsch: «Jeg er gravid.» Rifkas ektemann var overveldet og trodde nesten ikke sine egne ører. Var det mulig? Visst hadde senga knirket kraftig de første nettene etter at han kom hjem, men var det ikke for tidlig til at et svangerskap kunne gjøre seg gjeldene? Men det var ingen tvil: Under kjolen hadde Rifka allerede en liten kul på magen. Laibl marsjerte frem og tilbake over stuegulvet så kaftanen flagret som vingene på en vettskremt due. Og mens Rifka så ut av vinduet, fikk hun en idé. Vent nå litt, hvordan var nå den fortellingen gojim trodde på igjen? Hva hadde den såkalte jomfru Maria sagt til sin Josef? «Det er et mirakel!» ropte Rifka ut. «Hva sa du?» spurte Laibl. «Gud har gitt oss et mirakel!» Og idet hun sa det, senket hun blikket og håpet at hun så noenlunde from ut. Hun prøvde å få leppene og hendene til å skjelve litt, for hun husket vagt at mirakler ofte var ledsaget av muskelrykninger. «Et mirakel?» spurte Laibl betuttet. Han var skeptisk. Han var tross alt rabbiner og dermed en slags ekspert på mirakler, og dette stilte han seg tvilende til. «Oj Gewalt! » ropte han. «Men så se deg rundt, da!» sa Rifka med bedende stemme. «Alt vi har, kan vi takke Gud for. Alt! Hvorfor skulle ikke Han virke et mirakel for oss? Han vet jo hvor meget du ønsker deg en sønn.» Og at barnet var en gutt, det kjente hun på seg. Hun gikk bort til Laibl og la en hånd på skulderen hans. Så hvisket hun i øret hans, søtt som honning: «Gud har hørt deg.» 10
Rabbi Goldenhirsch var fortsatt fortumlet av det angivelige miraklet. Dessuten kjente han en ubehagelig murring i tarmene. «Det var en ubesmittet unnfangelse,» forklarte Rifka på en fagkyndigs nøkterne vis. «Tull og tøys,» sa rabbien. «Alle unnfangelser er besmittede, og denne mer enn de fleste. Hvem er faren?» «Gud er faren,» fastholdt hun sta. «Det var en engel som kom til meg.» Rabbien kastet armene i været og ga seg igjen til å vandre frem og tilbake over stuegulvet. Da natta falt på uten at de var kommet et skritt nærmere løsningen på mysteriet, syntes han at han fortjente en pause. Imens hadde murringen i tarmene økt til skrallende torden. «Jeg er straks tilbake,» sa han. Han tok den store toalettnøkkelen fra kroken, stormet ut av leiligheten og smelte igjen døra. Han løp opp trappa, der den moderne tidens mirakel ventet på avsatsen. Det var opptatt. Etter noen minutters mer eller mindre tålsom venting og vipping på tåballene, ble den skriftlærde overmannet av utålmodighet og banket på. Fra innsiden lød en grov røst. Det raslet i papir. Til slutt gikk døra opp, etter en evighet med venting i den mørke, kalde trappeoppgangen. Ut kom naboen fra leiligheten over, låsesmeden Mosche. Han mumlet noe uforståelig som antagelig skulle være en hilsen, og skyndte seg å se en annen vei. Så snek han seg forbi Laibl og bort til trappa. Han var for stor til kroppen sin. Han var kledd i filler, og bevegelsene var klossete, akkurat som tankene hans. En golem av en mann. Rabbien så etter ham. Så kom han til å tenke på noe. «Herr nabo!» ropte han. «Ja?» Låsesmeden stirret på rabbien. Det hadde alltid vært et visst fiendskap mellom de to mennene. Rabbien mente at låsesmeden var en idiot, og låsesmeden syntes rabbien var en arrogant tosk. Laibl så Mosche inn i øynene og håpet å finne noe der inne, et snev av skyldfølelse, kanskje. «Det er noe jeg vil spørre deg om,» begynte rabbien forsiktig. 11
Mosche stirret ufravendt på rabbien. Han viste i hvert fall ingen synlige tegn på skyldfølelse. «Du skjønner, saken er den …» Laibl Goldenhirsch kom ikke lenger. Ordene rant bort som vann i sand. «Hva da?» Han tok mot til seg igjen. «Jeg sliter litt med en lås.» «Hva er det med den?» «Jeg klarer ikke å få den opp,» sa rabbien. «Jeg stikker inn nøkkelen og vrir, men …» Han samlet tankene. «Det skjer ingenting.» «Da er det noe galt med nøkkelen,» sa Mosche med overlegenheten til en dyktig håndverker som snakker til en legmann. Laibl Goldenhirsch sto alene igjen i tussmørket i trappa. Plutselig hørte han Mosche rope fra avsatsen over: «Rabbi? Er du der?» «Ja,» svarte han. I noen sekunder var det stille. Så lød Mosches stemme på nytt. Den skalv. «Tilgi meg,» sa låsesmeden, så lavt at mørket nesten slukte ordene. «For hva da?» En ny pause. Så hørte rabbien et enkelt fortvilt hulk som lot til å komme fra intet. «Jeg savner henne så veldig,» sa Mosche. Så klampet han opp de siste trinnene, flyktet inn i leiligheten sin og smelte igjen døra. Rabbien var aldeles fortumlet. Han tittet ut gjennom den runde gluggen i trappeoppgangen og så de snødekte takene glitre i måneskinnet. Det var så vakkert, nesten som et mirakel. Rabbien tenkte med seg selv at bare tro kan skape mirakler. En sky kom sigende mot den lyse, bleke månen. Rabbien tenkte. Hvis skyen kom til å dekke månen fullstendig, skulle han ta det som et tegn fra Gud. Da skulle han akseptere svangerskapet som et mirakel. Han så på som trollbundet, mens skyen seilte rolig over nattehimmelen. Og så dekket den månen. Et lite øyeblikk sto rabbien i kullsvart mørke, som på den første dag. 12
Like etter drev skyen videre, og det melkeaktige skinnet fra månen falt på ansiktet hans. Spenningen slapp taket, og han gjøs av kulde. Med ett var følelsene hans som et bunnløst hav. En bølge av takknemlighet og kjærlighet skylte over ham, og salte tårer rant nedover kinnene. Han trakk pusten dypt og åpnet døra til toalettet. Han gikk inn, lukket døra etter seg, kneppet opp buksene, løftet opp kaftanen og satte seg. Hvert barn er en gave, tenkte rabbien og bestemte seg for å ta den imot. En gave er en gave. Han skulle få en sønn.
2 Slutten på det hele Mange, mange år senere, i begynnelsen av det tjueførste århundre, var det en gutt som het Max Cohn som bodde i Den nye verden, i Englenes by. Knapt tre uker før elleveårsdagen hans tok foreldrene ham med på en japansk restaurant i Ventura Boulevard og fortalte ham at de skulle skilles. Men de sa det ikke rett ut, selvfølgelig, først tilbrakte de mesteparten av kvelden med å late som om alt var i skjønneste orden. Men Max skjønte at noe var galt; de var rett og slett for snille mot ham. Han hadde vært mistroisk helt fra begynnelsen av. Bestekompisen hans på skolen, Joey Shapiro, hadde vært gjennom noe lignende for noen måneder siden, og det hadde gitt ham status som en slags tragisk helt som resten av klassen beundret og syntes synd på samtidig. Joey hadde smakt tragediens bittersøte nektar og var dermed et skritt nærmere voksenlivet enn resten av 4A. Joey hadde gitt Max et klokt råd: «De kommer til å ta deg med ut på restaurant og spørre hva du har lyst på.» Han bøyde seg nærmere Max og hvisket: «Jeg svarte: Pizza. Det var en tabbe.» «Hvordan det?» spurte Max og tenkte med seg selv: Hva kan være galt med pizza? «Vi dro til Mickey’s Pizza Palace.» Max kjente til Mickey’s Pizza Palace. Det var en hurtigmatkjede for barn der de serverte kjempedigre pizzaer, pluss at de hadde lekekrok og tv-spill og mange andre ting. Det var der Max hadde tenkt å feire bursdagen sin. «Og hva så?» «Jeg bestilte en mellomstor pizza med salami og mye mozzarella.» «Og hva så?» 14
«Så fortalte de meg at de skulle skilles. Og jeg satt der med pizzaen min …» Joey ga fra seg en merkelig lyd, et slags host, og snudde seg vekk. «Nå kan jeg aldri mer spise pizza så lenge jeg lever,» sa han. Max var sjokkert. Jo da, foreldre skilles, sånt skjer, men han hadde trodd at pizza var en av de få tingene det virkelig gikk an å stole på i her i livet. At pizza alltid ville holde en oppe. Max var overbevist om at hans foreldre aldri ville gjøre noe slikt. De var glade i ham, de var glade i hverandre, og de var sikkert også glade i kjælekaninen Hugo, et sjarmerende dyr med hvit pels og rosa nese, som for det meste satt i buret sitt og så nusselig ut. Det var det hele, og sånn var det. Trodde han, i hvert fall. Men snart fikk han en følelse av at det var noe han ikke riktig klarte å sette fingeren på, små hint som pekte mot en skjult sannhet. Han så mamma tørke øynene med et snufs, slik at den omhyggelig påførte sminken ble ødelagt. Han la merke til at pappa var mindre hjemme enn før. Han kom senere hjem fra kontoret, og selv i helgene hadde han «noe arbeid» som måtte gjøres. Noen ganger sov han på sofaen i stua og lot tv-en stå på hele natta, noe Max aldri i livet ville fått lov til. Dører som pleide å stå åpne, ble ofte lukket. Det var noe som ikke stemte, det kjente han på seg. Og en dag, da han kom hjem fra skolen, slengte fra seg sykkelen på plenen og løp inn, satt mamma og pappa i sofaen, som om de hadde ventet på ham. De satt stive som stokker og smilte falskt. «Hva syns du, skal vi gå ut og spise?» spurte pappa, og stemmen hans var litt for blid og for høy. I Max’ hode begynte alarmklokkene å kime. « … akkurat dit du vil,» rakk han å høre pappa si. «Hæ?» spurte Max. «Hva har du lyst på?» Max tenkte seg om et øyeblikk, så sa han: «Hva med sushi?» Foreldrene stirret forbløffet på ham. «Er du helt sikker, vennen?» spurte mamma. «Ja,» svarte Max. Han ga nemlig blanke i om han noen gang ville ha lyst på rå fisk igjen. 15
Dermed dro de på sushi-restaurant. Max bestilte tunfisk, sverdfisk og kråkebollerogn, enda pappa sa at kråkebollerogn ikke var kosher. Det var så ekkelt at han holdt på å spy, og da foreldrene begynte å ta på hverandres hender og sa at de var veldig, veldig glade i ham og at ingenting kom til å forandre seg for hans vedkommende, rødmet han og måtte kjempe for å holde tårene tilbake. Han begynte å skjelve. Munnen hans var full av fiskesæd, eller hva det nå var, og i hodet hans kvernet det som et mantra: Pizza, ingen skal få ta fra meg pizza. * Inntil nylig hadde Max Cohn levd et helt alminnelig, rolig liv. Han var en normal tiåring, hengslete og blek i huden, med bustete rødt hår. Han gikk med briller som mamma hadde reparert med isoleringstape etter at pappa satte seg på dem i vanvare. Max bodde i et lite hus i Atwater Village sammen med foreldrene sine. Faren hans var «advokat for musikkrettigheter,» hva nå det måtte bety, og moren hans hadde en eksklusiv, liten butikk på Glendale Boulevard der hun solgte møbler fra Asia og en masse annet krimskrams. Utover det besto familien av det sedvanlige sammensuriet av tanter, onkler og søskenbarn. Onkel Bernie og tante Heidi var nok verst, de kranglet hele tiden. Og så var det farmor, en nevrotisk og slitsom gammel dame som bodde i ødemarken i San Fernando Valley på den andre siden av fjellet, på et forhekset sted som het Encino. Nyheten om at Max’ foreldre snart skulle skilles, spredte seg som ild i tørt gress på skolen, særlig i 4A. Joey Shapiro ga Max en lang klem uten at noen syntes det var homo. Også jentene så på ham med helt nye øyne, og Myriam Hyung – som han knapt hadde snakket med før – kom bort til ham i pausen og sa: «Jeg er skikkelig lei for det der med foreldrene dine.» Pisspreik, tenkte han. Men hun var jo bare en jente uten særlig evne til fornuft, så han ville ikke rett ut avvise hennes ynkelige forsøk på å vise medfølelse. Derfor tok han storsinnet imot kondolansen og svarte: «Tja, lite å gjøre med det.» Etter denne dagen var han en mann. Det var foreldrenes skilsmisse, det skjønte han nå, som var den egentlige bar16
mitzva. En overgangsrite som gjorde gutter til menn. Det gikk opp for ham at ganske mange av medelevene kom fra «ødelagte familier,» som rabbi Hannah «Lesba» Grossmann pleide å si. Til å begynne med var det helt topp å ha en ødelagt familie. Alt fortsatte akkurat som før, bortsett fra at mamma nå sov alene på soverommet og pappa sov på sofaen i stua. Det var litt irriterende, for tv-en sto jo i stua, og hittil hadde Max betraktet den som sin eiendom. Nå satt pappa i sofaen og så sportssendinger hele tiden. Men det fantes også noen fordeler, for eksempel at Max kunne spille rollen som martyr. Han fikk så mye oppmerksomhet og så mange tegneserieblader som aldri før i sitt liv. Pappa kjøpte det nye Spider-Man-heftet til ham, og flere samleutgaver av Batman, enda han før alltid hadde måttet velge: Marvel eller DC. Pappa pleide å si at livet handlet om å ta valg. Bare vås, viste det seg nå. Man kunne faktisk få alt. Så det var slik det var å bli voksen! Foreldrenes skilsmisse var uten tvil det beste som kunne hendt tegneseriesamlingen hans. Men innerst inne var Max likevel bekymret. Han bar nemlig på en hemmelighet. Han visste hvorfor foreldrene hadde bestemt seg for å skilles: Det var på grunn av ham! Mamma hadde riktignok sagt at det var «den tøyta av en yogalærer» som var årsaken, men Max kjente sannheten. Det var noe som hadde skjedd et par uker før den skjebnesvangre sushi-middagen. Max måtte gjøre rent i kaninburet, som vanlig. Mamma hadde flere ganger påpekt at det var han som hadde ønsket seg den helsikes kaninen. Max ba pappa om å gjøre det for ham, bare denne ene gangen, vær så snill!, for han ville så gjerne gå på kino med Joey Shapiro. Men pappa sa nei. De hadde begynt å krangle, Max mistet beherskelsen og brukte munn, og da sto pappa enda steilere på sitt. Dermed måtte Max fjerne kaninbæsj i stedet for å sitte i en klimatisert kinosal og stappe i seg iskonfekt og popcorn. Det var så urettferdig! Da han omsider – under murring og protester – bar ut søppelposen, sto pappa i døra og så misbilligende på ham. «Ta ikke den tonen, unge mann!» sa han. «Sånn skal vi ikke ha det. Hvis det blir så mye bråk en gang til, gir vi bort Hugo.» 17
Max deponerte kanindrittposen forskriftsmessig i søppelbøtta og kjente raseriet boble i magen. Gi bort Hugo, for en sleip trussel! Men så fikk Max øye på en kobbermynt rett ved søppelbøtta. Farmor hadde sagt at man kunne ønske seg noe når man fant en penny. Det var bare å legge den i neven, lukke øynene og ønske seg noe, så ville det gå i oppfyllelse. Men man måtte ikke fortelle til noen hva man hadde ønsket seg. Max plukket opp mynten, knep igjen øynene så hardt han kunne og ønsket seg at pappa skulle forsvinne. Enkelt og greit. Da han åpnet neven, lå mynten i hånda hans og så helt harmløs ut. Så lød et fjernt tordenskrall fra San Gabriel Mountains. Snart kom det til å hølje. Plutselig følte Max seg skyldig. Han så seg omkring og tvang seg til å tenke på noe annet, men det var for sent. Noen – Gud, kanskje? – måtte ha hørt tankene hans. De neste ukene skjedde det ingenting, og Max trodde kanskje han skulle slippe ustraffet fra det. Helt til den kvelden på sushi-restauranten. Da visste Max at han hadde nedkalt en forbannelse over familien. Med unntak av kaninen, som så ut til å trives like godt som før. I begynnelsen prøvde Max ikke å gruble altfor mye på om tragedien kunne være hans feil. I stedet nøt han skilsmissens velsignelser. Mamma begynte å gi ham en masse gaver, hun også, sikkert for å danke ut pappa. «Til bursdagen skal du få ønske deg akkurat hva du vil,» sa mamma. Det var et ganske så lettgjennomskuelig forsøk på å kjøpe følelsene hans. Men alle mennesker har sin pris, og Max sin var ikke spesielt høy. «Akkurat hva jeg vil, mener du?» Hver gave, hver nye leke han fikk av foreldrene, var et kjærlighetsbevis. Men bevisene mistet snart sin tyngde. Det fantes ikke lenger noe som var fast i livet hans. Alt var i forandring, og Max var ikke særlig glad i forandringer. Det var visst ikke så kult likevel å ha en ødelagt familie. Tvert imot, det begynte å gå opp for ham at det hadde konsekvenser. At han var i ferd med å lære noe viktig, en lekse som forbildene hans – Spider18
Man og Joey Shapiro – hadde måttet lære, de også. På den tøffe måten. * Harry og Deborah Cohn syntes det var forferdelig tungt å skulle fortelle sønnen om skilsmissen. Særlig Harry gruet for det skjebnesvangre øyeblikket. I privatlivet prøvde han å unngå konfrontasjoner så godt han kunne. Deborah, derimot, hadde mindre problemer med slikt. Selv om hun offisielt bekjente seg til buddhismen, virket det som om hun regelrett blomstret opp under konflikter. Harry pleide å kalle henne «sinnabuddhist,» men hun syntes ikke det var noe morsomt. Faktisk syntes hun nesten ingenting var morsomt lenger, hvis det involverte hennes tilkommende eks-mann. Hans blotte nærvær gjorde henne rasende. Som han subbet gjennom huset! Egenskaper hun før hadde syntes var sjarmerende, kunne nå få henne til å bli rødglødende av sinne. Hun klarte nesten ikke å vente til han endelig flyttet. Men så var det jo Max også. De hadde faktisk vurdert å holde sammen for hans skyld. Eller rettere sagt: Harry hadde vurdert det, ikke Deborah. «Jeg vil at du skal flytte,» hadde hun sagt med stødig stemme. Det var ikke for å straffe ham, eller i hvert fall ikke bare. Affæren hans hadde rystet henne langt inn i beinmargen. Hun ville rett og slett bli kvitt ham. Hun hadde ikke lyst til å se ham mer. Han var som et plaster som måtte rives av. Jo før, jo bedre. «Men hva med Max?» sa Harry med gråtkvalt stemme. «Max har det mye bedre uten deg,» svarte Deborah. Og så begynte det igjen. De prøvde å snakke sammen på en sivilisert måte, men nesten hver eneste samtale utartet til skingrende krangling. «Men hvordan skal vi si det til ham?» spurte Harry en dag. «Dere må gjøre det varsomt,» rådet Mrs. Shapiro, som hadde egne erfaringer å støtte seg på. «Og én ting til: Ta ham med på restaurant.» Deborah nikket oppmerksomt og noterte til og med stikkord på mobilen. 19
Slik gikk det til at Deborah Cohn en strålende vakker formiddag kjørte bortover freeway-en til Woodland Hills, der advokatfirmaet Gutierrez & Partners holdt til i en treetasjes glassbygning, en slags smakløshetens bauta. Det var ikke stort bedre på innsiden heller. I resepsjonen hang det et bilde av noen hunder som spilte poker. Hvem er det som kjøper sånt? tenkte Deborah. Så ble hun kalt inn på kontoret til Mr. Gutierrez, seniorpartner og spesialist på skilsmissesaker. Mr. Gutierrez var en unaturlig blid mann, jobben hans tatt i betraktning: en fetladen og alltid fornøyd kjærlighetens bøddel med et slapt håndtrykk. «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Hun forklarte situasjonen, og han lyttet taust og nikket hele tiden. Etter en del diskusjoner var Harry og Deborah kommet frem til at de skulle skilles «i minnelighet» – et begrep Deborah hadde funnet på internett og som i klartekst betydde at de skulle komme til enighet om omsorgsretten og formuedelingen uten rettssak. Mr. Gutierrez surnet en smule, for han hadde gledet seg til alle de deilige, fakturerbare timene. Hvis de skulle skilles i minnelighet, var det såre enkelt, forklarte han. Deborah måtte sende papirene til retten, og derfra gikk de videre til Harry. Hvis partene var enige om rammebetingelsene, ble skilsmissesøknaden lagt frem for den øverste domstolen i Los Angeles County, der en dommer kom til å se på saken. Hvis alt var i orden, måtte partene bare underskrive, og det var det. De kunne altså være skilt om bare noen uker og dermed sette sluttstrek for sitt samliv. Det hadde vært mye mer styr å gifte seg, tenkte Deborah. Harry og Deborah var helt sikre på én ting: De ville ikke at Max skulle gå gjennom en mangeårig stillingskrig i retten. Dessuten skulle han slippe å velge mellom dem. De hadde allerede avtalt hvordan de skulle ordne seg når Harry flyttet ut, noe som etter Deborahs syn hadde drøyd lenge nok. Deborah skulle ta seg av sønnen på hverdager, mens Harry skulle ha ham fra fredag til søndag. Han skulle hente ham på skolen og levere ham der på mandag morgen, slik at kontakten med Deborah ble redusert til et minimum. 20
Det var vanskelige tider for alle de involverte. Harry begynte å drikke igjen, og Deborah begynte å røyke igjen. Problemene begynte så smått å gå utover arbeidet også. Deborah glemte avtaler med grossister og kunder, enda hun kastet seg over de digitale kommunikasjonsmidlene som en gal, og Harry kom ofte for sent og stilte fyllesyk på arbeid. Til å begynne med så kollegene gjennom fingrene med det. Harry skjønte at de syntes synd på ham, og at damene på kontoret var innstilt på å gi ham omsorg. Men han klarte ikke å konsentrere seg om arbeidet og presterte merkbart dårligere. Begge følte at de holdt på å miste taket. Livet rant bort mellom fingrene på dem, som sand.
3 Miraklet Rifka Goldenhirsch forbannet verden. Hun forbannet seg selv og ektemannen, men mest av alt forbannet hun engelen som hadde gjort henne med barn. Hun lå i senga i den vesle dagligstua. Mannen Laibl satt ved siden av og holdt hånda hennes, den tosken. «Det går bra,» sa han ubehjelpelig og klappet henne. Rifkas bein var støttet opp av to vaklevorne stoler, på ovnen sto en kasserolle med glovarmt vann, ved siden av senga lå noen rene håndklær, og Hedvika, jordmoren, satt mellom lårene til Rifka og ventet på resultatet. Rifka hadde vokst opp på landet, i en liten landsby ved Plzeň. Som ungjente hadde hun flere ganger vært vitne til kalvefødsler – en ytterst pinefull prosess som kunne pågå i flere dager, akkompagnert av smertefulle og opprørte raut. Nå forsto hun hva slags martyrium kuene hadde gått gjennom. Mens den ubrukelige schmocken av en ektemann bare satt der og klappet på henne. Hedvika tittet ned og sa: «Jeg kan se hodet.» Rifka stønnet. «Press,» sa Hedvika. «Hva tror du jeg holder på med?» skrek Rifka. Hedvika var en ung gojete som bodde utenfor Josefov-bydelen i Praha. Hun var kjent som en av byens beste jordmødre, hvilket betydde at de fleste barna hun hjalp til verden, faktisk kom ut i live. Rabbi Goldenhirsch hadde iherdig lagt til side noen slanter hver måned for å sikre seg hennes hjelp. Og nå var tiden inne. Den spede sommeren skulle få hilse en ny verdensborger velkommen. Hedvika tørket pannen til Rifka med en klut, mens Laibl fortsatte å klappe henne. Verdensborgeren hadde det ikke travelt. 22
Men til slutt kom han. Hedvika holdt barnet opp etter føttene, kuttet navlestrengen med en varm kjøkkenkniv og ga ungen en klask på toches. Barnet begynte å gråte, en skingrende lyd som skar som en kniv gjennom den tette, svette stillheten i rommet. Hedvika tørket ungen med rene håndklær og passet på så hun ikke gjorde den vondt. Så rakte hun barnet til moren. «En kraftig gutt,» sa hun. Rifka tok gutten i armene, kastet ett blikk på ham og forelsket seg. Han var det vakreste hun noen gang hadde sett. «Hva skal vi kalle ham?» spurte Rifka åndeløst. Hun var sliten, men bortsett fra det var hun tilfreds med seg selv og med verden. «Hva med Mosche?» foreslo Laibl med et spor av sarkasme i stemmen. «Mosche?» spurte hans kone. «Hvorfor akkurat Mosche?» «Men liker du ikke Mosche?» svarte rabbien. «Det er et fint navn, syns du ikke?» «Akkurat som låsesmeden?» spurte hun mistroisk. «Som profeten,» sa Laibl. «Moses.» Blikket var insisterende og avviste alle protester. Rifka ga seg, og dermed fikk gutten navnet Moses Goldenhirsch. Og selv om Laibl, når han hadde drukket et glass eller to for mye, kunne gi uttrykk for en viss usikkerhet om guttens avstamning, var han likevel glad for endelig å ha fått et barn. Han prøvde å si til seg selv at det ikke spilte noen rolle hvem som var faren, og takket Gud for miraklet hver eneste kveld. Mosche Goldenhirsch var et spedvokst og tandert barn, og noen måneder etter fødselen virket det som om han hadde tenkt å skilles fra denne verdenen allerede. Mosche lå i krybben ved ovnen og var voksaktig og blek i huden. Han rørte seg ikke og ga bare fra seg triste klukkelyder fra tid til annen. Rifka satt ved krybben og sang: Oppe på himmelen blå Flyr ørnen, så fri og så stolt. Men fra marken lyder det gråt. 23
Men heller ikke syngingen fikk feberen til å synke. Til slutt var Rifka så bekymret at hun gikk ut midt på natta for å hente en lege. Laibl ble hos barnet. Det var han som hadde fortalt Rifka om doktor Ginsky. Rifka løp hele veien fra Josefov og til den andre siden av Moldau og opp til borgen. Natteluften var iskald og fuktig, og da hun kom opp, sto det kald svette i pannen hennes. Fortauene var dekket av røde og gule blader, og overalt lå det kastanjer som hadde falt fra trærne. Til slutt fant hun huset, ikke langt fra Hradcany. Hun så tårnene stikke opp i himmelen og syntes hun kunne kjenne de stive blikkene fra vannspyerne på Sankt Vitus-katedralen på kroppen. Doktoren bodde i en elegant jugendstilvilla. Rifka banket iherdig på døra i flere minutter, og til slutt kom det en litt rufsete tjenestepike og åpnet. Hun var rød i ansiktet og rettet på underskjørtet med venstrehånda. Da hun så den svette og forvirrede kvinnen stå ute på trappa, målte hun henne opp og ned med et kjølig blikk. «Doktor Ginsky,» mumlet Rifka. «Han har trukket seg tilbake for natta,» sa tjenestepiken avvisende. «Det er mannen min som har sendt meg.» Rifka sørget for å nevne at mannen hennes ikke var en hvem som helst, men rabbien i Staronová-synagogen. «En jøde?» spurte tjenestepiken overrasket. «Jeg skal si til herr doktoren at mannen min har hjulpet ham en gang.» Og så la hun til med bedende stemme: «Vær så snill. Gutten min ligger for døden.» Det fikk tjenestepikens hjerte til å mykne. «Kom inn,» hvisket hun. «Vent her.» Hun dro Rifka inn i hallen og lukket døra. Så skyndte hun seg opp trappa. Rifka så seg storøyd omkring. Interiøret var praktfullt. En tung gulvklokke tikket illevarslende. I garderoben hang det kostbare pelskåper og hatter, og spaserstokker av mahogni stakk opp av paraplystativet. Doktor Ginsky kom snøftende ned den teppelagte trappa. Han var liten og stutt og hadde på seg en nattskjorte som han glattet nervøst. Han var rød i ansiktet, og det vesle håret som rammet inn den nesten blanke issen, sto rett opp som kammen på en hane. Brillene var fulle 24
av dugg. Rifka fikk en følelse av at hun kanskje hadde forstyrret doktoren og tjenestepiken mens de holdt på med noe viktig. Hun spratt frem med bedende øyne og strakte ut hånda. Ginsky stirret på henne. «Jeg er redd jeg ikke kan ta Dem i hånda,» sa han. «De forstår sikkert at De som tilhenger av den mosaiske tro …» Brydd så han i gulvet. «Jeg forstår,» sa Rifka og nikket ærbødig. Hun ville ikke gjøre noe som kunne få henne til å falle i unåde. Etter noen sekunder med pinlig taushet tørket hun hånda på det gjennomvåte skjørtet. «Og hva skylder jeg så æren av dette uventede besøket?» spurte doktoren med åpenlys sarkasme. «Gutten min er syk.» «Og jeg er den eneste doktoren i hele Praha?» «Mannen min sa at jeg skulle gå til Dem, ikke til noen andre.» «Og hvorfor det, om jeg tør spørre?» «Vi …» Hun holdt inne et sekund og svelget hardt. «Vi har ingen penger,» hvisket hun til slutt og så ned. «Jaså?» spurte doktoren. «Så jøden mangler penger?» «Mannen min er skriftlærd. Vi har ikke stort.» «Og hva heter han så, denne mannen Deres?» «Goldenhirsch. Laibl Goldenhirsch.» Doktoren ble stående med halvåpen munn og rørte seg ikke. Så tok han av seg brillene, gned dem på nattskjorten og spurte: «Hvorfor sa De ikke det med én gang?» * Rifka hadde aldri sittet i en automobil før. Hadde hun ikke vært så bekymret for sønnen, ville hun sikkert hatt moro av turen. Men slik det nå var, syntes hun reisemåten var nokså ubekvem. Toches deiset opp og ned for hvert hull i veidekket, motoren dunstet ut illeluktende røyk, og da bilen til doktor Ginsky stoppet utenfor leiegården til Rifka og Laibl, var det vanskelig å finne et sted å parkere. Rifka var overbevist om at denne oppfinnelsen aldri ville slå gjennom. Hun viste doktoren vei opp trappa. Han peste noe voldsomt 25
og hev etter pusten allerede da de nådde avsatsen i andre etasje. Da de omsider sto utenfor døra til leiligheten hennes, fryktet Rifka at doktoren skulle få hjerteinfarkt. Hun banket på, og Laibl åpnet døra med det syke barnet på armen. Rifka ble rørt av synet, ikke bare fordi gutten var så blek, men også fordi mannen holdt det hjelpeløse, lille barnet med så åpenlys ømhet. Hun hadde aldri sett ham behandle gutten hennes så kjærlig før. Gutten deres, korrigerte hun seg selv. Laibl hadde tårer i øynene. Rifka tok forsiktig fra ham barnet. Doktor Ginsky fortsatte inn i stua og så seg omkring med takserende blikk. Han vekslet blikk med Laibl. Så rettet de ryggen og strammet seg opp, begge to. De hilste militært. «Tre inn!» sa doktor Ginsky. «Oberst!» sa rabbien. Og så kastet de to mennene seg i hverandres armer, til Rifkas store overraskelse. Slik ble de stående lenge, veldig lenge. Det var som en taus utveksling av noe som ikke kunne sies med ord. Så undersøkte doktor Ginsky barnet. Han kjente på guttens panne, kikket inn i munnen hans og målte temperaturen. Rifka og Laibl var lettet over å høre at det ikke var alvorlig. En feber, bare, som trolig skyldtes kulden. Rifka følte det som om en tung bør falt av skuldrene hennes, for siden det siste krigsåret var mange barn og voksne blitt revet bort av Spanskesyken. Men Mosche kom til å klare seg. Rifka laget en varmeflaske til gutten, og doktor Ginsky ga ham medisin. Laibl tilbød doktoren noen mynter, men han takket rystet nei. Snart sovnet barnet i krybben. Da Laibl og Dr. Ginsky skiltes, omfavnet de hverandre på nytt og kysset hverandre på kinnet, slik det er vanlig blant menn som har knyttet vennskapsbånd. Men Rifka var ikke født i går, hun merket hvordan de to så på hverandre og skjønte hva som hadde skjedd mellom mannen hennes og doktoren. Laibl holdt opp døra for doktor Ginsky, og da legen hadde gått, ble han stående en liten stund og bare stirret ut i mørket. «Laibl?» sa Rifka. 26
Han snudde seg langsomt. «Ja?» Hun så på ham og kjente det som om beina skulle svikte under henne. Leppene hennes bevet. «Hva skjedde i krigen?» spurte hun lavt. Laibl kom bort og satte seg hos henne. Han tok hånda hennes og holdt den mellom sine. Begge stirret ned i det grovt høvlede plankegulvet. «Hvis ikke du spør meg om krigen,» sa han mildt, «skal ikke jeg spørre deg om miraklet.»