tilintetgjøre

tilintetgjøre

michel houellebecq

tilintetgjøre Oversatt av Tom Lotherington

Michel Houellebecq Originalens tittel: anéantir Oversatt av Tom Lotherington © Michel Houellebecq og Flammarion, 2022.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74953-8 1. utgave, 2. opplag 2022 Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

en

1

Det er noen mandager helt i slutten av november eller i begynnelsen av desember da man, særlig når man er singel, har følelsen av å befinne seg i dødens forgård. Sommerferien er glemt for lengst, nyåret er ennå langt unna; nærheten til det store intet er ualminnelig.

Mandag 23. november bestemte Bastien Doutremont seg for å ta metroen til jobben. Da han gikk av på stasjonen Porte de Clichy, sto han overfor denne innskriften som flere av kollegene hans hadde fortalt ham om i det siste. Klokken var litt over ti; perrongen var folketom.

Han hadde vært opptatt av graffitien i metroen i Paris siden han var guttunge. Han tok ofte bilder av den med den utdaterte iPhonen sin – man var vel nå kommet til generasjon 23, og han hadde stoppet opp ved generasjon 11. Han sorterte bildene etter stasjon og linje; de fylte ganske mange mapper på PC-en hans. Det var en hobby, kunne man si, men han foretrakk det liksom mildere, men faktisk mye mer brutale uttrykket tidsfordriv. En av hans yndlingsgraffitier var forresten en innskrift med sirlige, skråstilte bokstaver 9

han hadde oppdaget midt i en lang, hvit korridor på stasjonen Place d’Italie, som med stor kraft forkynte: «Tiden skal fordrives!»

Plakatene for prosjektet «Poesi i undergrunnen» med all deres velmente verbale enfold som en tid hadde overflommet samtlige stasjoner og nærmest ved osmose trengt inn i flere av vognsettene, hadde fremkalt mangeslags ubalanserte reaksjoner blant de reisende. På stasjonen Victor Hugo hadde han for eksempel notert seg: «Jeg påberoper meg den ærerike tittel av Israels konge. Jeg kan ikke annet.» På Voltaire var innskriften mer brutal og angstfylt: «Siste melding til tankepolitiet og Stéphane og alle som har prøvd å ødelegge livet mitt: Svaret er NEI!» Innskriften på stasjonen Porte de Clichy var ikke egentlig graffiti. Med kjempestore, fete, to meter høye bokstaver malt med svart maling strakte den seg over hele perrongens lengde i retning Gabriel Péri-Asnières-Gennevilliers. Selv da han gikk over på motsatt side, var det umulig å få tatt bilde av det hele, men derfra kunne han lese hele teksten: «Monopolers etterlevninger/I metropolens midte.» Det var ikke spesielt foruroligende, og heller ikke veldig klart og tydelig, men dette var den type saker som kunne tenkes å vekke interesse i DGSI1, i likhet med de mange andre mystiske, dunkelt truende meldingene som jevnlig hadde dukket opp i det offentlige rom i senere år som det ikke gikk an å tilskrive noen spesiell registrert politisk gruppering, og som hackermeldingene på internett det for tiden var han som hadde til 1 Direction générale de la sécurité intérieure, den statlige sikkerhetstjenesten i Frankrike. (O.a.)

10

oppgave å finne ut av, var det mest oppsiktsvekkende og mest skremmende eksempel på.

På skrivebordet hans lå rapporten fra leksikologisk laboratorium; den var kommet med formiddagens første ombæring. Laboratoriets undersøkelser av bekreftede meldinger hadde klart å isolere femtitre bokstaver – alfabetiske tegn, ikke ideogrammer; mellomrommene hadde gjort det mulig å fordele bokstavene mellom ord. Deretter hadde de bestrebet seg på å etablere en bijeksjon med et eksisterende alfabet og gjort et første forsøk med det franske. Over all forventning så det ut til å stemme. Hvis man tok de tjueseks bokstavene i alfabetet og summerte dem med bokstaver med aksent, ligatur eller cédille, kom man til førtito tegn. Tradisjonelt regnet man med elleve skilletegn, og dermed kom man opp i en total sum på femtitre tegn. Altså sto de overfor et klassisk dekrypteringsproblem som besto i å etablere en én-til-én-korrespondanse mellom tegnene i meldingene og bokstavene i det franske alfabetet i vid forstand. Etter to ukers innsats sto de dessverre bom fast. Det hadde ikke latt seg gjøre å etablere noen som helst korrespondanse ved hjelp av noe kjent krypteringssystem. Det var første gang noe slikt hadde skjedd siden laboratoriet ble opprettet. Å sende ut meldinger på internett som ingen klarte å lese, var selvfølgelig meningsløst; det fantes nødvendigvis noen mottagere. Men hvem?

Han reiste seg, lagde seg en espresso og gikk bort til glassveggen med koppen i hånden. Gjenskinnet fra fasaden på Grande Instance-domstolen var blendende skarpt.

Han hadde aldri klart å se noe estetisk fortrinn ved denne strukturløse oppmarsjen av gigantiske parallellepipeder av 11

stål og glass som stakk opp av et dystert og slapsete landskap. Det eiendomsutviklerne var ute etter, var i alle fall ikke skjønnhet, ikke egentlig trivsel, heller en oppvisning av en viss teknisk dyktighet – som om det fremfor alt gjaldt å gjøre inntrykk på eventuelle besøkende fra ytre verdensrom.

Bastien hadde ikke kjent de historiske kontorene i politihuset på Quai des Orfèvres, og kjente følgelig ingen nostalgi i den retning, i motsetning til de eldre kollegene hans, men det var bare å innrømme at dette strøket i «nye Clichy» utviklet seg dag for dag mot ren og skjær urbanistisk katastrofe: Kjøpesenteret, kafeene og restaurantene som var lagt inn i de opprinnelige plantegningene, var aldri blitt satt ut i livet, og det å slappe av et sted utenfor arbeidsplassen i løpet av dagen var blitt nærmest umulig i de nye lokalene; derimot var det ikke noe problem å få parkert.

Femti meter lenger nede kom en Aston Martin DB11 inn på gjesteparkeringen; Fred var altså på vei inn. Det var et merkelig trekk ved en geek som Fred, som etter all logikk burde ha kjøpt seg en Tesla, denne troskapen mot eksplosjonsmotorens avleggse sjarm – han kunne bli sittende og drømme seg bort i mange minutter til den murrende gromlyden av V12-motoren sin. Til slutt gikk han ut og smekket bildøren igjen etter seg. Medregnet sikkerhetsprosedyrene i resepsjonen ville han ankomme om ti minutter. Han håpet Fred kom med noe nytt; det var sant å si hans siste håp for å kunne vise til et gjennombrudd av noe slag på det neste møtet.

Den gangen for sju år siden da de ble ansatt på engasjement i DGSI – med en mer enn brukbar lønn for unge menn blottet for ethvert eksamenspapir – hadde jobbintervjuet begrenset seg til en demonstrasjon av evnene deres 12

til å trenge inn i ulike hjemmesider på internett. Med femten–seksten ansatte i EEDK, Etterforskningsenheten for Datakriminalitet, og andre tekniske tjenester i Innenriksdepartementet som publikum, hadde de forklart hvordan de med et enkelt museklikk, etter først å ha kommet seg inn i folkeregisteret, kunne deaktivere eller reaktivere et helseforsikringskort; hvordan de gikk frem for å bryte seg inn i skattedirektoratets nettsider og derfra ganske enkelt kunne endre beløpene i folks skattemeldinger. De hadde også vist dem hvordan de snek seg inn i det nasjonale DNA-registeret – den prosedyren var tyngre, for kodene ble skiftet ut regelmessig – der de kunne endre eller slette en DNA-profil, selv i tilfeller der vedkommende allerede hadde fått sin dom.

Det eneste de hadde ansett som fordelaktig å holde tett om, var innbruddet deres i kjernekraftverket i Chooz. I 48 timer hadde de tatt kontrollen over systemet, og de hadde kunnet iverksette en nedstengning av reaktoren – og dermed slått av strømmen i ganske mange franske fylker. Derimot hadde de ikke kunnet utløse en større atomulykke – for å trenge inn i reaktorens kjerne var det en 4096 bits krypteringsnøkkel å forsere, og den hadde de ennå ikke knekt. Fred hadde fått seg et nytt hackerprogram, som han hadde forsøkt å sette i gang, men så var det at de sammen var kommet frem til at de kanskje var i ferd med å gå for langt; de hadde trukket seg ut, slettet alle spor etter innbruddet og aldri sagt et ord om det igjen til noen, ikke engang til hverandre. Samme natt hadde Bastien hatt et mareritt der han ble forfulgt av noen uhyrlige fantasivesener som var satt sammen av nyfødte barn i fremskreden forråtnelse; til slutt i drømmen hadde reaktorkjernen vist seg for ham. De hadde latt det gå flere dager uten å treffes, de hadde ikke engang ringt hverandre, 13

og det var nok fra da av at de begynte å tenke på å melde seg til tjeneste for staten. For disse to, som hadde hatt Julian Assange og Edward Snowden som sine helter i ungdomsårene, var det å inngå samarbeid med myndighetene langt fra noen opplagt sak, men konteksten midt på 2010-tallet var spesiell. Som følge av diverse dødbringende islamistiske terrorangrep hadde folk i Frankrike begynt å støtte og til og med føle en viss godhet for både politiet sitt og soldatene sine.

Fred hadde imidlertid ikke fornyet engasjementet hos DGSI etter det første året; han hadde gått av for å sette i gang Distorted Visions, et selskap som spesialiserte seg innen dataanimerte spesialeffekter og syntetiske bilder.

I motsetning til ham selv hadde Fred egentlig aldri vært noen hacker; han hadde aldri virkelig opplevd den fryden det er, omtrent som i spesialslalåm, å komme rundt den ene brannveggen etter den andre, eller den stormannsgale selvfølelsen som Bastien lot seg beruse av når han gikk til angrep med rå kraft og mobiliserte tusenvis av zombiemaskiner for å avkode en spesielt gjenstridig nøkkel. Fred var, i likhet med sin læremester Julian Assange, først og fremst den fødte programmerer, i stand til på bare noen dager å lære seg de mest sofistikerte dataspråk som ustanselig dukket opp på markedet – og disse evnene hadde han brukt til å skrive algoritmer for å generere fullstendig nye og ukjente former og teksturer. Man snakker ofte om Frankrikes forsprang innen aeronautikk og romforskning, man tenker sjeldnere på databaserte spesialeffekter. Freds selskap hadde stadig de største hollywoodske blockbustere som kunder. Fem år etter opprettelsen var det allerede oppe på tredjeplass på verdensbasis.

14

Da Fred trådte inn på kontoret og slengte seg ned på sofaen, skjønte Doutremont øyeblikkelig at det var dårlige nyheter han kom med.

– Nei, Bastien, jeg har ikke noe spesielt gledelig å melde, bekreftet Fred med det samme. – Ok, jeg skal ta den første meldingen først. Jeg vet at det ikke er den dere er interessert i, men det er tross alt en merkelig video.

Det første popup-vinduet hadde DGSI oversett; det hadde for det meste sneket seg inn på sider for bestilling av flybilletter og med hotellreservasjoner. I likhet med de to neste besto bildet av sidestilte femkanter, sirkler og linjer med tekst i et alfabet som ikke lot seg tyde. Når man klikket hvor som helst inni vinduet, satte sekvensen seg i gang. Bildet var vinklet fra et høyt fremspring eller fra en aerostat i stasjonær posisjon; det var en statisk tagning av omtrent ti minutters varighet. En vidstrakt slette med høyt gress strakte seg helt ut til horisonten, himmelen var skyfri og blå – landskapet kunne minne om visse stater vest i USA. Vinden blåste så det dannet seg endeløse rette linjer på den gresskledde bakken; så begynte linjene å krysse hverandre og avtegne trekanter og polygoner. Så stilnet det, overflaten ble jevn igjen så langt øyet kunne se; og så blåste det opp igjen, polygonene skar inn i hverandre og rutet opp hele sletten sakte, men sikkert i det uendelige. Det var et flott syn, men det vakte ingen særskilt uro; suset av vinden var ikke tatt opp, det geometriske mønsteret dannet seg i total stillhet.

– Vi har lagd en god del scener med uvær på havet til krigsfilmer i det siste, sa Fred. – En gresskledd overflate i denne størrelsesordenen modelleres omtrent som en vannflate av tilsvarende omfang – ikke storhavet, snarere en stor innsjø. Og det jeg kan si med sikkerhet, er at de geometriske 15

figurene som dannes i denne videoen, er umulige. Da måtte man ha tenkt seg at vinden blåste i tre forskjellige retninger på samme tid – og innimellom også i fire. Så jeg er ikke i tvil: Det er syntetiske bilder. Men det jeg ikke får til å stemme, er at vi kan forstørre bildet så mye vi vil, og de syntetiske gresstråene ser fortsatt ut som ekte gress, og det er noe som egentlig ikke lar seg gjøre. Ute i naturen finnes det ikke to gresstrå som er identiske; alle har noen uregelmessigheter, noen små mangler, en egen genetisk signatur. Vi har forstørret opp tusen strå, tilfeldig valgt herfra og derfra: Alle er litt forskjellige. Jeg kan vedde på at alle de mange millionene med strå i videoen er forskjellige; det er svimlende, det er galmanns verk. Vi hadde kanskje klart å gjøre det hos oss på Distorted, men til en så lang sekvens som dette ville det tatt oss mange måneder med beregning.

2

I den andre videoen sto Bruno Juge, finans- og økonomiministeren, som i denne femårsperioden også var budsjettansvarlig, ute i en middels stor hage, antagelig på baksiden av en liten enebolig, med sammenbundne hender på ryggen. Det omkringliggende landskapet var kupert og kunne minne om Normannisk Sveits, sikkert frodig grønt om våren, men på denne tiden av året sto trærne nakne, det var antagelig sent på høsten eller tidlig på vinteren. Ministeren hadde på seg en mørk dressbukse og en kortermet hvit skjorte uten slips, altfor tynn for årstiden – han hadde gåsehud.

I neste tagning var han iført en lang, svart kappe med en capirote over hodet som også var svart, og som fikk ham til å se ut som de botferdige selvpinerne i påskeopptogene i Sevilla; denne typen heldekkende hodeplagg ble også brukt til offentlig ydmykelse av de dødsdømte under Inkvisisjonen. To menn som var utkledd på samme måte – bortsett fra at capirotene deres hadde hull for øynene – grep ham i overarmene og trakk ham med seg.

17

Innerst i hagen røsket de brått hetten av ministeren, og han blunket flere ganger for å venne seg til lyset. De befant seg nedenfor en liten, gresskledd haug med en giljotin på toppen. Da han fikk øye på dette instrumentet, røpet Bruno Juges ansikt ingen redsel, bare en avmålt forbauselse.

Mens en av mennene fikk ministeren ned på kne og fikk lagt hodet hans på plass i kragen og deretter festet låsemekanismen, fikk den andre satt falløksen i rambukken, et tungt støpejernslodd som skal stabilisere øksen i fallet.

Ved hjelp av et tau i en trinse fikk de heist hele innretningen bestående av rambukk og økseblad opp til tverrbjelken.

Etter hvert så det ut til å falle en stor sørgmodighet over Bruno Juge, men da en generell sørgmodighet.

Etter noen sekunder der man så ministeren lukke øynene kort og så åpne dem igjen, trakk en av mennene i utløseren. Øksen falt i to–tre sekunder, hodet ble kappet av i ett kutt, en stri strøm av blod sto ut i baljen mens hodet trillet nedover gressbakken før det stanset rett overfor kameraet, noen centimeter fra linsen. Ministerens øyne var sperret opp og uttrykte nå en veldig forbauselse.

Popup-vinduet med den tilhørende videoen hadde invadert flere statlige informasjonssider, som www.impots.gouv.fr og www.servicepublic.fr. Bruno Juge hadde først tatt det opp med sin regjeringskollega i Innenriksdepartementet, og det var han som hadde varslet sikkerhetstjenesten. Deretter var statsministeren blitt informert, og saken var videre blitt sendt helt opp til presidenten. Ingen offisiell erklæring hadde tilflytt pressen. Alle forsøk på å eliminere videoen hadde vært mislykket til nå – vinduet poppet opp igjen, postet fra en ny IP-adresse etter bare noen timer, iblant bare minutter.

18

Tverrbjelke

Pil

Klype Rambukk

Falløks

Stolpe Tverrbolt

Utløser Låsemekanisme til kragen

Krage

Balje

Vippe

Skjerm Kurv

Såle Skråstøtte

– Denne videoen kan jeg fortelle deg at vi har sett på i timevis, fortsatte Fred, vi har forstørret den maksimalt, særlig der hvor hodet er skilt fra halsen og blodet spruter ut av halspulsåren. Når du forstørrer tilstrekkelig, begynner du vanligvis å få øye på noen geometriske regelmessigheter, noen bitte små kunstige figurer – i de fleste tilfeller kan du til og med gjette deg til hvilken ligning fyren har benyttet.

Men her er det ikke noe. Du kan forstørre så mye du vil, det er og blir kaotisk, uregelmessig, akkurat som et ekte kutt.

Dette har jeg lurt så fælt på at jeg har tatt det opp med Bustamante, sjefen på Digital Commando.

– Er ikke det konkurrentene deres?

– Jo, vi er konkurrenter, kan du si. Men vi har et greit forhold, det har hendt at vi har samarbeidet om noen filmer.

Det er litt forskjellig hva vi er gode på. Vi er bedre enn dem på imaginær arkitektur, virtuelle folkemengder osv. Men alt som har å gjøre med gørr og splatter, organiske uhyrer, skamfering, halshugging og sånt, er de sterkest på. Og Bustamante var like forbløffet som meg, han skjønte absolutt ikke hvordan det kunne være gjort. Hvis vi hadde vært nødt til å vitne for en domstol under ed, og selvsagt hvis det ikke hadde vært en minister om å gjøre, men en eller annen hvemsomhelst, tror jeg vi ville ha sverget på at det dreide seg om en ekte henrettelse …

Det ble helt stille en stund. Bastien førte blikket bort til glassveggen, lot det gli over de enorme parallellepipedene av glass og stål på ny. Bygningen var så visst imponerende, til og med skremmende i klarvær, men det var sannsynligvis nødvendig for en domstol på det nivået å vekke frykt i befolkningen.

– Den tredje videoen, den har jo du også sett, fortsatte 20

Fred. – Det er en lang tagning med håndholdt kamera i jernbanetunneler. Passe skummelt med alt det gule. Lydsporet er klassisk industriell metal. Det er syntetiske bilder, selvfølgelig, det finnes ikke ti meter brede jernbaneskinner eller femti meter høye lokomotiver. Det er dyktig gjort, til og med veldig dyktig, det er meget bra syntetisk arbeid, men det er i grunnen mindre forbløffende enn de andre videoene, vi kunne ha lagd det på Distorted, to ukers jobb, ville jeg sagt.

Bastien festet blikket på ham igjen. – Det som er skremmende med den tredje meldingen, er ikke innholdet, det er spredningen. Denne gangen har de ikke gått til angrep på offentlige nettsider, de har siktet på Google og Facebook; folk som egentlig skulle ha ressurser til å forsvare seg.

Og det som er hårreisende, er voldsomheten og bråheten i angrepet. Jeg mener botnettet deres må kontrollere minst hundre millioner zombier.

Fred hoppet i stolen, det hørtes umulig ut, det var milevis fra den størrelsesordenen de hadde vært borti. – Jeg vet det, fortsatte Bastien, men saker og ting har forandret seg, og på en måte er det blitt lettere for hackerne. Folk fortsetter å kjøpe datamaskiner av gammel vane, men de kobler seg ikke opp med noe annet enn smarttelefonen sin, og de lar PC-en stå på. I dette øyeblikk har du hundrevis av millioner, kanskje flere milliarder sovende maskiner som ikke ber om annet enn å bli kontrollert av en bot.

– Jeg beklager at jeg ikke kan hjelpe deg, Bastien.

– Du har allerede hjulpet meg. Jeg har et møte klokken 19 med Paul Raison, han i Økonomidepartementet. Han er i ministerens stab, og det er han som er min kontakt i denne saken; jeg vet nå hva jeg skal si til ham. Én: Vi har å gjøre 21

med et angrep utført av ukjente gjerningspersoner. To: De er i stand til å produsere dataanimerte spesialeffekter som de fremste spesialistene på feltet anser for å være umulige. Tre: Datakraften de kan mobilisere er makeløs, den overgår alt man til nå har sett. Fire: Deres motiver er ikke kjent.

På ny senket stillheten seg.

– Hva slags type er denne Raison? spurte Fred til slutt.

– Grei kar. Seriøs, virkelig ikke morsom, en streng alvorsmann, rett og slett, men det går an å snakke med ham. Folk her i DGSI kjenner til ham – rettere sagt, de husker faren hans, Édouard Raison. Han jobbet all sin tid her på huset, han begynte i den gamle Etterretningstjenesten for nesten førti år siden. Han var respektert, han hadde hånd om noen svære saker, saker på aller høyeste hold som direkte angikk statens sikkerhet. Kort sagt, sønnen hans hører litt hjemme her. Så får det bare være at han kommer fra ENA og har vært gjennom Finansinspeksjonen, altså den vanlige karriereveien, men han kjenner til vårt arbeids egenart, og han er ikke i utgangspunktet fiendtlig innstilt til oss.

3

Himmelen er lav, grå, kompakt. Lyset ser ikke ut til å komme ovenfra, men fra snødekket som ligger over bakken; det blir ubønnhørlig svakere, det er sikkert fordi kvelden faller på. Rimflak krystalliserer seg, det knaker i grenene på trærne. Snøfiller virvler mellom folk som streifer forbi hverandre uten å ses, ansiktene blir harde og rynkete; små, lysende prikker danser vilt i øynene deres. Noen er på vei hjem, men før de kommer så langt, går det opp for dem at deres nærmeste kommer til å dø, eller er sannsynligvis allerede døde. Paul blir oppmerksom på at kloden holder på å dø av kulde; det er i første omgang bare en hypotese, men litt etter litt blir det til en visshet. Regjeringen finnes ikke lenger, den har lagt på flukt, eller har gått i oppløsning av seg selv, det er vanskelig å si. Paul er deretter på et tog, han har bestemt seg for å dra gjennom Polen, men døden tar plass i kabinene, selv om veggene er fôret med tykk pels. Da forstår han at ingen fører toget, som fyker av gårde i full fart over en øde slette. Temperaturen fortsetter å synke: – 40°, – 50°, – 60° …

23

Det var kulden som dro Paul ut av drømmen; klokken var 27 minutter over midnatt. Oppvarmingen i departementskontorene ble koblet ut hver kveld klokken 21, det var allerede sent å være på jobb, i administrasjonen de fleste andre steder gikk folk hjem mye tidligere. Han måtte ha sovnet på sofaen på kontoret sitt kort etter at fyren fra DGSI var gått. Han hadde virket urolig, personlig berørt, bekymret for hvordan det skulle gå med ham – som om Paul kom til å klage på ham til hans overordnede, be om å få ham fjernet fra etterforskningen eller noe i den retning; det hadde han ikke på noen måte til hensikt å gjøre. Etter den tredje videoen var saken i alle fall blitt verdensomspennende. Denne gangen var Google direkte berørt. Jordklodens største og fremste bedrift, som også opererte hånd i hånd med NSA. Den franske tjenesten DGSI ville muligens bli holdt orientert om de første resultatene, av ren høflighet og fordi saken i første omgang på uforklarlig vis hadde omhandlet en fransk minister; men amerikanerne disponerte noen etterforskningsressurser som ikke kunne sammenlignes med de tilsvarende franske tjenestenes, de kom snart til å ta full kontroll over saken. Å sanksjonere denne fyren fra DGSI ville ikke bare ha vært urettferdig, men tåpelig. De var ikke lenger på hans fars tid, den gang truslene holdt seg lokalt; de fikk nå nesten med en gang en global dimensjon.

Akkurat nå var Paul sulten. Han fikk komme seg hjem, det var det beste han kunne gjøre, sa han til seg selv før han kom til å tenke på at det ikke var noe å spise der hjemme, at den hyllen i kjøleskapet som var hans, kom til å gape tomt imot ham, og at bruken av selve uttrykket «hjemme» vitnet om en urimelig optimisme.

24

Det var ganske sikkert delingen av kjøleskapet som best symboliserte forfallet i parforholdet deres. Den gang Paul som ung tjenestemann i Budsjettdirektoratet hadde møtt Prudence, ung tjenestekvinne i Skattedirektoratet, hadde det skjedd noe, unektelig, i løpet av de første minuttene; kanskje ikke de første sekundene, uttrykket ved første blikk ville ha vært en overdrivelse, men det hadde bare tatt noen få minutter, helt sikkert mindre enn fem, mer eller mindre tiden en låt tar, faktisk. Faren til Prudence hadde vært fan av John Lennon i sin ungdom, det var derfra fornavnet hennes kom, skulle hun avsløre for ham noen uker senere. Dear Prudence var så visst ikke den beste sangen The Beatles hadde lagd, og Paul hadde mer generelt aldri betraktet det hvite album som noe høydepunkt i karrieren deres, like fullt hadde han aldri klart å tiltale Prudence med fornavnet hennes; i ømme stunder sa han «kjære» eller også noen ganger «kjæresten min».

Hun hadde aldri lagd mat, ikke en eneste gang i løpet av samlivet deres, det å lage mat sto ikke for henne som forenlig med hennes status. Hun var ENA-utdannet som Paul, finansinspektør som Paul, og en finansinspektør over grytene på kjøkkenet, det var faktisk noe litt upassende. Deres samforstand om beskatningen av merverdi hadde vært total fra første stund, og de var begge så lite tilbøyelige til å smile på en oppmuntrende måte og småprate lett om løst og fast, kort sagt til å flørte, at det sannsynligvis var denne saklige enigheten som hadde åpnet for konkretiseringen av deres kjærlighetshistorie under de endeløse møtene som Skattedirektoratet arrangerte sent på natt, som oftest i møterom B87. Deres seksuelle overensstemmelse hadde vært god fra begynnelsen av, riktignok sjelden ekstatisk, men ekte25

par flest forlanger ikke all verden, opprettholdelsen av et visst seksualliv i et etablert par er en betydelig suksess i seg selv, det er snarere unntaket enn regelen, de fleste velinformerte mennesker (journalister i mye leste dameblader, forfattere av realistiske romaner) stadfester dette, og dette gjaldt ikke engang bare relativt tilårskomne folk, som Paul og Prudence, som forsiktig nærmet seg femtiårsalderen; for de yngre av deres samtidige fremsto selve tanken på en seksuell relasjon mellom to autonome individer, om den så bare skulle vare noen minutter, som et utdatert og i bunn og grunn beklagelig påfunn.

Den ernæringsmessige uenigheten mellom Prudence og Paul hadde derimot oppstått tidlig. Prudence hadde likevel de første årene, av kjærlighet eller en tilsvarende følelse, sørget for at samboeren fikk en matforsyning som stemte med hans smak, som dog i hennes øyne var preget av en uutholdelig konservatisme. Om hun ikke lagde mat, så sto hun selv for innkjøpene og la sin ære i å tilveiebringe de beste biffene, de beste ostene og det beste kjøttpålegget til Paul.

Disse kjøttproduktene inngikk da i elskelig og uryddig forening med frukten, kornblandingene og de biologiske grønnsakene som utgjorde hennes personlige kosthold, på hyllene i deres felles kjøleskap.

Den veganske mutasjonen, som dukket opp hos Prudence i 2015, nettopp det året da ordet vegansk ble oppført i Petit Robert for første gang, kom til å utløse en total matkrig som de elleve år senere ikke hadde klart å forbinde sårene etter, og som deres samliv nå hadde svært små sjanser til å komme levende ut av.

Det første angrepet fra Prudences side var brutalt, avgjørende og fullstendig. Vel hjemme fra Marrakech, der han 26

hadde deltatt sammen med daværende minister på en kongress i Den afrikanske union, hadde Paul til sin overraskelse funnet kjøleskapet invadert av en mengde fremmede matsorter i tillegg til det vanlige frukt- og grønnsakutvalget, så som tang og tare, soyaspirer og en rekke ferdigmatprodukter av merket Biozone med blandinger av tofu, bulgur, quinoa, spelt og japanske nudler. Ikke noe av alt dette forekom ham det aller minste spiselig, og det meddelte han henne med et tilløp til surhet i stemmen («Er det bare dritt til middag her?» var den nøyaktige ordlyden). En kort, men intens forhandlingsrunde fulgte, som munnet ut i at Paul fikk seg tildelt en hylle i kjøleskapet til å oppbevare «macho-maten» sin i, for å gjengi det prudensiske ordvalget – matvarer som det fra da av var opp til ham selv å handle inn og betale for med sine egne penger (de hadde beholdt hver sin bankkonto, en ikke uvesentlig detalj).

De første ukene våget Paul noen forsiktige fremstøt; de ble slått kraftfullt tilbake. Enhver bit saint-nectaire-ost eller skive av innbakt postei som han stakk inn mellom Prudences tofu og quinoa, ble etter ganske få timer ført tilbake på plass på deres opprinnelige hylle, når de ikke rett og slett ble slengt i søppelbøtta.

Ti års tid senere hadde det roet seg, overfladisk sett. Når det gjaldt matforsyningen, klarte Paul seg med den lille hyllen sin, som han fort fikk fylt, idet han etter hvert sluttet med å handle i gourmetbutikker og gikk over til mer mikrobølgevennlig og lettere tilgjengelig, om enn mindre næringsrik, ferdigmat. «Noe må man jo spise», sa han som et visdomsord til seg selv ansikt til ansikt med en fjærkretagine fra Monoprix-kjedens Gourmet-serie, hvormed han sluttet seg til en slags dyster epikurisme. Fjærkreet stammet 27

fra «ulike land i EU»; det kunne ha vært verre, sa han videre til seg selv, brasilianske kyllinger, nei takk! Det var noen små skapninger som stadig oftere kom til syne for ham om natten nå; de beveget seg kvikt omkring, var mørke i huden og hadde mange armer.

Helt fra begynnelsen av krisen hadde de hatt hvert sitt rom. Å sove alene er vanskelig når du ikke er vant til det, du fryser og er redd, men de var for lengst over dette vonde stadiet; de var kommet frem til en slags standardisert fortvilelse.

Samlivets nedgangstid hadde begynt kort etter at de satte seg i gjeld begge to på tjue års sikt og kjøpte leiligheten i Rue Lheureux i utkanten av Bercy-parken – en praktfull toetasjers leilighet med to soverom og et storslagent leverom med glassvegg ut mot parken. Sammentreffet var ikke tilfeldig, da en bedring av rammevilkårene ofte går hånd i hånd med en forverring av livsbetingelsene, og ganske særlig samlivsbetingelsene. Nabolaget var «mer enn genialt», hadde Indy, hans fjols av en svigerinne, uttalt da hun besøkte dem våren 2017 sammen med den stakkars broren hans. Dette besøket var heldigvis forblitt det eneste, trangen til å kverke Indy med bare nevene var altfor sterk, han var ikke sikker på om han ville klare å stå imot en gang til.

Det var et genialt nabolag, ja, det var sant nok. Soveværelset deres, den gangen de ennå delte rom, vendte ut mot Tivolimuseet i Avenue des Terroirs de France. Femti meter unna gikk gågaten Cour Saint-Émilion tvers gjennom kvartalet som er kjent under navnet «Bercy Village», med ballonger i alle farger stikkende til værs året rundt mens regionale restauranter og alternative skjenkesteder lå tett i 28

tett. Her var det fritt fram for å gjenoppleve barndommens rike. Selve parken vitnet om den samme viljen til lekende uorden med rikelig plass til grønnsakhager, med en egen paviljong i regi av Paris kommune som bød på kurs i hagebruk («Det er lov å stelle hagen i Paris!» var slagordet som prydet fasaden).

Beliggenheten var i ett kvarters gange fra departementet; dette solide argumentet holdt ennå. Klokken var nå førtito minutter over midnatt – selv om tankene hans hadde favnet om det aller meste av voksenlivet hans, hadde de bare tatt et kvarters tid. Hvis han gikk av gårde nå, ville han kunne være hjemme klokken ett. Om ikke hjemme, så i hvert fall der han bodde.

4

Paul tok til høyre ut fra kontoret sitt på vei til heisene i nordfløyen da han innerst i en svakt opplyst, lang korridor inn til ministerens gemakker fikk øye på en skikkelse som beveget seg langsomt, kledd i grå, stripete pyjamas.

Etter noen skritt kjente han ham igjen; det var ministeren selv. For et par måneder siden hadde Bruno Juge bedt om å få ta i bruk tjenesteleiligheten sin, som praktisk talt hadde stått ubebodd siden departementsbygningen ble oppført.

Han hadde altså, uten at det ble sagt i klartekst, bestemt seg for å bryte opp fra sitt ekteskapelige hushold og dermed avslutte et tjuefem år langt ekteskap. Paul kjente ikke til nøyaktig hvilke problemer Bruno hadde med sin kone – selv om han kunne forestille seg det, ved ren empati mellom vestlige menn i samme alder og miljø, at de mer eller mindre lignet på hans egne. I departementets korridorer ble det hvisket (hvordan har det seg at det blir hvisket om den slags ting i korridorene? Det hadde for Paul bestandig vært et mysterium, men hvisket ble det, uten tvil) om at det lå en noe mer snuskete historie under, noe om gjentatt utro31

skap – fra konas side. Noen vitner skulle visst ha observert Évangéline, ministerens kone, i situasjoner som ikke var til å misforstå, under mottagelsene som departementet holdt for flere år siden. Pauls kone holdt seg i hvert fall unna den slags skandaler. Prudence hadde så vidt han visste ikke noe seksualliv, de noe mer spartanske gleder av yogaøvelser og transcendental meditasjon så ut til å være nok for henne, eller mer sannsynlig var det ikke nok, men da var det ingenting som kunne være nok, kjønnslivet minst av alt, Prudence var ikke en kjønnslig kvinne, det var i hvert fall hva Paul forsøkte å overbevise seg om, uten egentlig å lykkes, for han visste godt innerst inne at Prudence var skapt for sex på samme måte som kvinner flest, ja kanskje i enda større grad enn de fleste, at hennes dypeste vesen bestandig hadde behov for sex, og i hennes tilfelle var det heteroseksuell sex som gjaldt, og dessuten, hvis man skulle være helt presis, var det penetrasjon av en pikk hun trengte. Men den sosiale posisjoneringens mimikk innad i gruppen har sin rolle å spille uansett hvor latterlig og foraktelig den måtte være, og Prudence hadde både for sexen og for veganermaten vært en slags forløper; de aseksuelle økte i antall, det vitnet alle spørreundersøkelser om, måned for måned så det ut til at de aseksuelles prosentvise andel av befolkningen økte, ikke konstant, men akselererende; journalistene hadde med deres sedvanlige sans for omtrentligheter og malplasserte vitenskapelige termer ikke nølt med å kalle det eksponentiell vekst, noe det i virkeligheten ikke var, så ekstrem var ikke rytmen i veksten, eksponentiell var den ikke – den var uansett raskt økende.

I motsetning til Prudence og de fleste av hennes samtidige hadde Évangéline levd godt med å være heit jente og gjorde 32

det kanskje fortsatt, noe som selvsagt passet dårlig for en mann som Bruno, som først og fremst var ute etter et varmt og koselig hjem som kunne få tankene bort fra maktkampen som nødvendigvis var en del av det politiske spill. Samlivsproblemene deres hadde i virkeligheten nesten ingenting med saken å gjøre.

– Hei, Paul, var du her?

Bruno så ikke ut til å være helt våken; han virket usikker, litt bortkommen, men likevel glad. – Jobbet du helt til nå?

– Nei, ikke egentlig. Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg sovnet på sofaen.

– Ja, sofaer, du …

Han sa ordet med velbehag, som om det var snakk om en vidunderlig oppfinnelse som han nettopp hadde gjenoppdaget. – Jeg for min del fikk ikke sove, fortsatte han i et ganske annet toneleie, så jeg begynte å tenke på en sak. Blir du med inn og tar et glass av et eller annet? Vi kan ikke la kineserne få ha monopol på sjeldne jordarter, føyde han fort til da Paul allerede hadde tatt ham igjen. – Her er jeg nesten i boks med en avtale med Lynas, det australske selskapet – de er tøffe i forhandlinger, disse australierne, du aner ikke; det blir bra nok når det gjelder yttrium, gadolinium og lantan, men mange problemer gjenstår, særlig med samarium og praseodym; jeg er i kontakt med Burundi og Russland.

– Det ordner seg nok med Burundi, svarte Paul ubesværet. Burundi var et afrikansk land; der omtrent tok hans kjennskap til Burundi slutt; han antok likevel at det måtte ligge i nærheten av Kongo, på grunn av syntagmet «Kongo Burundi», som svevde omkring i en krok av hukommelsen 33

hans uten at han klarte å tilskrive den noe stabilt semantisk innhold.

– Burundi har nettopp fått på plass noen fremragende folk i statsledelsen, fortsatte Bruno uten å vente på svar denne gangen.

– Jeg er litt sulten, sa Paul, jeg glemte faktisk å tenke på mat i kveld, i går kveld, rettere sagt.

– Å ja? … Jeg tror jeg har en påsmurt baguette i kjøleskapet, en slags sandwich, jeg hadde tenkt å spise den i ettermiddag. Den er kanskje ikke så veldig god, men det er jo noe.

De gikk inn i tjenesteleiligheten, og Bruno vendte seg mot ham. – Jeg glemte at jeg gikk ut for å hente en mappe på kontoret. Venter du her litt?

Statsrådskontoret hans, der han tok imot ledere av politiske partier, fagforbund og store nasjonale selskaper, lå i en annen fløy, turen frem og tilbake kom til å ta ham minst tjue minutter. Bruno hadde innredet et lite hjemmekontor i et rom i leiligheten, en enkel sponplate med respatex i falsk ask, der han hadde stilt en bærbar PC og noen saksmapper samt en printer. Han hadde trukket for gardinene og skjult hele utsikten over Seinen.

Kjøkkenet var nytt, skinnende blankt, og så ut som det aldri hadde vært brukt. Ingen oppvask i oppvaskkummen, og det digre amerikanske kjøleskapet var tomt. Foreldresuiten som vendte ut mot Seinen, var også ubebodd; sengetøyet var ikke ligget i. Bruno sov antagelig i det som måtte være barnerommet, hvis man kunne tenke seg et barn uten store krav. Det var et lite rom uten vinduer med grå vegger og grått heldekkende teppe, møblert med bare en enkeltseng og et nattbord.

34

Paul gikk tilbake til spisestue-mottagelsesrommet rett opp for bredden av Seinen. Utsikten gjennom rommets tre glassvegger var storartet: Arkadene i metrobroen var flombelyst, og trafikken var ennå tett på Quai d’Austerlitz; vannet i Seinen ble farget gyllengult av byens lys og slo klukkende mot brokarene på Pont de Bercy. Den overdådige belysningen som rommet lå badet i, vakte en stemning av glitrende mondanitet lik et parisisk miljø knyttet til natteliv og eleganse og endatil kunstens verden. Alt dette sa ham ingenting – og like lite sa det sikkert Bruno. På spisebordet for åtte som var dekket med hvit duk, sto det en maksi-myk trekantsandwich med kyllingbryst og emmental i uåpnet innpakning og en alkoholfri Tourtel. Dette var altså Brunos middagsmat; hans uegennytte i statens tjeneste avtvang respekt tross alt, tenkte Paul. Det måtte være et åpent brasseri borte ved Gare de Lyon, det finnes vanligvis åpne brasserier sent på natt rundt de store jernbanestasjonene med tilbud om tradisjonsmat til enslige reisende, uten at de likevel klarer å overbevise noen om at de ennå har sin plass i en verden som er tilgjengelig, menneskelig, preget av tradisjonsrike retter og hjemmelaget mat.

Det var ved disse heroiske brasseriene, der oppvarterne gjerne dør i ung alder etter å ha bevitnet så mye sjelenød og elendighet, at Pauls siste håp om kveldens varme måltid hvilte.

Da Bruno kom tilbake med en velfylt mappe i hånden, var han i den lille tilstøtende salongen fordypet i betraktningen av en dyreskulptur i vinduskarmen. Dyrets muskulatur var gjengitt i nøyaktig detalj, og det sto med hodet vendt bakover. Det så engstelig ut, det hadde kanskje hørt noe bak seg, fått følelsen av at det var et rovdyr der. Det var antage35

lig en geit, eller kanskje en råbukk eller en hjort, han visste ikke noe særlig om dyr.

– Hva er dette for noe? spurte han.

– En hjort, skulle jeg tro.

– Ja, det har du rett i, det er nok en hjort. Og hvor kommer den fra?

– Jeg aner ikke, den bare var der.

Det var åpenbart første gang Bruno la merke til at skulpturen var der. Mens han gjenopptok sin klagesang om de kinesiske eller ikke-kinesiske sjeldne jordartene, lurte Paul på om han burde oppdatere ham om DGSI. Denne videoen hadde gått hardt inn på ham, visste han, Bruno hadde til og med et øyeblikk overveid å trekke seg fra det politiske liv.

I det virkelige politiske liv, det vil si i reaktorens kjerne, var Bruno mer eller mindre en outsider. Da han ble utnevnt til Økonomi og finans for nesten fem år siden, vakte det ingen entusiasme i departementet, for å si det mildt – man kunne til og med ha snakket om piping og buing, hvis finansinspektører i koksgrå dress hadde uttrykt sin misnøye med slike midler. Selv var han ikke finansinspektør, hadde ikke engang gått på ENA, han var på alle måter en ren polytekniker som hadde hele sin bakgrunn fra næringslivet. Der hadde han noen skikkelige suksesshistorier bak seg, først i ledelsen for Dassault Aviation, så i Orano og til slutt i Arianespace, der han på noen få år hadde klart å utrydde alle forsøk på konkurranse fra amerikansk og kinesisk hold og fått Frankrike som romfartsoperatør trygt plassert i fremste rekke i verden. Våpenindustri, kjernekraft, romforskning – naturlige områder å utfolde seg på for en polytekniker, og samtidig den helt ideelle bakgrunn for å oppfylle den nyvalgte presidentens valgløfter. Sistnevnte hadde da lagt 36

bak seg alt snakk om en start-up nation som han hadde vunnet valget med forrige gang, men som objektivt sett ikke hadde resultert i annet enn noen prekære og underbetalte arbeidsplasser, på grensen til slaveri, i ukontrollerbare multinasjonale selskaper. Så hadde han gjenoppdaget sjarmen ved en planøkonomi à la française og ikke nølt med å erklære, med vidt utstrakte, nærmest kristuslignende armer (dette var noe han fremdeles fikk til, flottere enn noensinne, armene hans åpnet seg i en tilsynelatende umulig vinkel, han måtte ha trent lenge med en yoga-coach, noe annet var ikke mulig), under det enorme parisiske folkemøtet som avsluttet valgkampen: «Jeg er kommet hit i kveld med et budskap om håp som skal få alle ulykkesprofeter til å forstumme: For Frankrike er denne dag den første dag i den nye trettiårige høykonjunkturen!»

Bruno Juge var, mer enn noen annen, rette mann til å ta denne utfordringen. Nesten fem år var gått, og han hadde med god margin oppfylt kontrakten. Hans mest imponerende suksess, den det hadde vært mest snakk om i mediene, men også den som best ble husket, var den oppsiktsvekkende gjenreisingen av bilfabrikanten Groupe PSA. Der hadde staten gjennomført en storstilt rekapitalisering og i praksis tatt nesten full kontroll, hvorpå de hadde gyvd løs på gjenerobringen av markedet for øvre prisklasse ved å satse på ett av merkene sine: Citroën. Det fantes ikke lenger mer enn to markeder for personbiler, det var i hvert fall Bruno overbevist om, nemlig low cost og øvre prisklasse, på samme måte som det ikke lenger fantes mer enn to samfunnsklasser (noe Bruno avholdt seg fra å snakke om, da det jo heller ikke henhørte under hans kompetansefelt) – de rike og de fattige, da middelklassen var forduftet, og 37

biler i mellomklassen ville snart følge etter. Frankrike hadde demonstrert sin kompetanse og sin stridslyst på low costfeltet – Renaults oppkjøp av Dacia hadde dannet grunnlaget for en imponerende suksesshistorie, trolig den mest imponerende i bilindustriens nyere historie. Med sitt ry for eleganse og lederskap i luksusindustrien ville Frankrike kunne ta opp kampen om markedet for øvre prisklasse og stille seg i en seriøs utfordrerposisjon overfor de tyske bilprodusentene, tenkte Bruno. Aller øverste klasse var og ble uoppnåelig – den var det de engelske fabrikantene som hadde hånd om, av grunner som det for øvrig ikke var lett å forstå, det ville sannsynligvis ikke ta slutt før det britiske kongehuset døde ut; men øvre klasse, der tyskerne dominerte, var innenfor rekkevidde.

Denne utfordringen, den viktigste i hele hans ministerkarriere, den som hadde holdt ham gående i høy beredskap i månedsvis på kontoret på Bercy mens hans kone henga seg til de utenkeligste eskapader, hadde han til slutt vunnet frem med. Forrige år hadde Citroën spilt uavgjort med Mercedes på så godt som alle verdens markeder. På det svært strategiske indiske markedet hadde det franske merket til og med havnet på førsteplass, foran de tre tyske rivalene – selveste Audi, den suverene Audi, var sendt ned på andreplass, og økonomijournalisten François Lenglet, som ellers ikke var kjent for sine følelsesutbrudd, hadde grått da han presenterte nyheten i det svært populære programmet til David Pujadas på nyhetskanalen LCI. Takket være designernes oppfinnsomhet – Bruno hadde for anledningen trådt ut av sin rent tekniske rolle og utpekt designerne i egen person, uten å nøle med å fremme sin egen kunstneriske visjon – i klasse med de djerve ska38

perne av Traction og DS i sin tid, hadde Citroën lykkes, og mer generelt hadde Frankrike lykkes i å bli luksusklassens emblematiske nasjon, misunt og beundret overalt i verden – og utløseren hadde ikke vært motesektoren, men transportmiddelsektoren, en fullbåren frukt av teknologisk intelligens og vellykket design.

Selv om denne suksessen hadde vært den mest medieomtalte, var den langt fra å være den eneste, og Frankrike var igjen blitt verdens femte økonomi, hakk i hæl på Tyskland på fjerdeplass. Handelsunderskuddet var nå lavere enn 1% av BNP, og statsgjelden var minkende; alt dette uten protestbevegelser, uten streiker, i et forbausende konsensuspreget klima. Brunos ministergjerning var en total suksess.

Neste presidentvalg skulle avholdes mindre enn et halvt år fra nå, og presidenten, som uten vansker ville ha blitt gjenvalgt, kunne ikke i noe fall stille til valg. Etter den overilte grunnlovsendringen av 2008 kunne ingen bli sittende i presidentpalasset mer enn to perioder i strekk.

Litt av hvert var allerede kjent om dette valget. Kandidaten fra partiet Nasjonal Samling kom til å være med i annen valgomgang – selv om man for øyeblikket ikke visste hvem det ville bli, da det var fem–seks navn som kunne tenkes å nå opp – og vedkommende ville bli slått. Da gjensto ett spørsmål, enkelt og altavgjørende: Hvem skulle bli kandidat for presidentflertallet?

Bruno var på mange måter den som lå best an. Han hadde på forhånd presidentens tillit – noe som var fundamentalt, for den sittende presidenten hadde absolutt til hensikt å komme tilbake fem år senere og gjennomføre to nye femårsperioder. På et eller annet vis så det ut til at presidenten hadde overbevist seg selv om at Bruno ville holde ord, at 39

han kom til å gå med på å tre tilbake etter at hans femårsperiode var over, at han ikke risikerte å bli offer for maktsyken. Bruno var en teknokrat, en eksepsjonell teknokrat, men han var ikke noe maktmenneske; det var i hvert fall hva presidenten mesteparten av tiden klarte å overbevise seg selv om. Det var tross alt et snev av faustisk pakt i denne saken, og å komme frem til visshet var ugjørlig.

Et annet og mer umiddelbart problem var meningsmålingene. For 88 % av alle franskmenn var Bruno «kompetent»; det var 89 % som anså ham for å være «hardtarbeidende» og 82 % «hederlig», hvilket var eksepsjonelt bra, noe ingen politikere hadde oppnådd maken til siden meningsmålingene ble oppfunnet, ikke engang Antoine Pinay og Pierre Mendès France hadde vært i nærheten av slike resultater.

Men det var bare 18 % som syntes han var «varm», 16 % «empatisk», og det var bare 11 % som mente han var «nær folk» – et helt katastrofalt tall, det dårligste i hele politikerstanden uansett parti. Kort fortalt hadde folk høy aktelse for ham, men de likte ham ikke. Han var klar over det, han led under det, og det var derfor den blodige videoen hadde gått så hardt inn på ham: Ikke bare at folk ikke likte ham, men noen hatet ham tilstrekkelig til å iscenesette henrettelsen av ham. At de hadde valgt halshugging, med denne straffens revolusjonære minnelser, understreket bare bildet av ham som fjern teknokrat, like fremmed for folket som aristokratene kunne ha vært i det gamle kongedømmets tid.

Det var urettferdig, for Bruno var en fin fyr, det visste Paul, men hvordan skulle velgerne bli overbevist om det samme? Bruno var ikke bekvem med mediene, nektet innbitt å snakke om privatlivet, likte heller ikke å tale i forsamlinger. Hvordan skulle han kunne holde ut gjennom en 40

valgkamp? Nei, at Bruno skulle bli kandidat, var langt fra opplagt.

Vennskapet deres var av nyere dato. Da Paul jobbet i Skattedirektoratet, hadde han hatt flere, men bare korte møter med Bruno. De massive skattenedsettelsene som Bruno hadde besluttet allerede det første året i perioden, skulle bare gjelde investeringer som hadde som mål å finansiere fransk industri – dette var en ufravikelig betingelse, det holdt han fast ved. Et så klart og tydelig planøkonomisk grep var ikke noe man var vant til der på huset, og Paul hadde vært nødt til å slåss, så å si alene, mot hurven av tjenestemenn i hans eget direktorat, og urokkelig utferdige direktiver og rapporter i tråd med ministerens ønsker. De hadde vunnet frem til slutt, etter et års intern krig som hadde satt sine spor.

Kampen de førte sammen hadde gjort Bruno oppmerksom på ham, men forholdet dem imellom hadde først fått en personlig vri i forbindelse med en ny kongress i regi av Den afrikanske union, som denne gang ble avholdt i Addis Abeba; nærmere bestemt i baren på hotell Hilton om kvelden etter kongressens første dag. Samtalen hadde vært beklemt i førstningen, tvungen, men så hadde det løsnet idet serveringsdamen kom tilbake. «Det går ikke så bra med kona og meg for tiden …», hadde Bruno sagt akkurat idet hun satte et glass champagne foran ham. Paul hadde rykket til i forfjamselse og nær ved veltet cocktailen sin – noe tropisk og altfor søtt skvip, det ville ikke ha vært noe stort tap.

I samme øyeblikk, med perfekt timing, hadde to afrikanske prostituerte satt seg ved et bord noen meter unna. Aldri før hadde Bruno tatt opp noe emne av privat art; Paul visste 41

ikke engang at han var gift. Men hvorfor ikke, egentlig, ja, sånt skjer, folk gifter seg iblant, menn og kvinner, det er rett og slett vanlig. Og en polytekniker, selv en som går ut som den beste i sitt kull, selv en som utgår fra bergmesterkorpset, var og ble en mann; det var en ny dimensjon som det gjaldt å ta med i betraktning.

Bruno sa forresten ikke noe mer i første omgang; så stotret han med litt anstrengt stemme: «Vi har ikke elsket på et halvt år …» Han sa elsket, noterte Paul seg straks, og valget av dette ordet med dets vedheng av følelsesliv, fremfor verbet knulle (som han trolig selv ville ha brukt) eller seksualliv (som mange ville ha valgt for å nedtone det følelsesmessige trykket av avsløringen ved å bruke en nøytral betegnelse), var i seg selv megetsigende. Polyteknikeren Bruno elsket, eller hadde i hvert fall elsket; polyteknikeren Bruno (og hele hans personlighet, med ansvar for statsbudsjettet og alt, sto for ham i dette øyeblikk i nytt lys) var en romantiker. Romantikken ble født i Tyskland, det hender det at man glemmer, den ble til og med, helt nøyaktig, født i Nord-Tyskland, i et pietistisk miljø som for øvrig spilte en ikke liten rolle i et tidlig stadium av utviklingen av den industrielle kapitalismen. Her lå det et smertelig historisk mysterium som Paul iblant hadde grublet på i ungdommens år, den gang åndelige spørsmål ennå kunne legge beslag på hans oppmerksomhet.

Det var så vidt han hadde klart å holde seg fra å replisere, brutalt og kynisk: «Seks måneder? Jeg snakker om ti år, gutt! …» Men det var sant, han hadde ikke knullet, og enda mindre elsket med Prudence, eller for den saks skyld med noen andre, på ti år. Det ville likevel ha vært upassende å komme trekkende med denne rekorden på dette stadium 42

i vennskapsforholdet, det innså han akkurat i tide. Bruno innbilte seg sikkert ennå at det kunne bli en bedring, at det ennå var mulig å gjenoppta elskingen; og faktisk var det ifølge de fleste vitnesbyrd fortsatt mulig etter seks måneder.

Kveldsmørket falt over Addis Abeba, en lavmælt kongolesisk rumba fylte baren. De to kvinnene ved nabobordet var prostituerte, men de var i øvre prisklasse, det vitnet alt om: merkeklærne, den diskré sminken, elegansen deres generelt. Sannsynligvis jenter med utdannelse, ingeniører eller stipendiater. På toppen av det hele var de vakre, de korte, trange skjørtene og de tettsittende blusene så ut som løfter om betydelige lystopplevelser. De var antagelig fra Etiopia, de hadde den samme stolte, ranke holdningen som kvinnene der i landet. Så langt kunne alt ha vært veldig enkelt; det hadde bare vært å invitere dem bort til bordet.

Det var det de var kommet for, og det var de ikke alene om, så godt som alle var kommet til denne helvetes kongressen for det samme, det var så visst ikke der det kom til å bli tatt beslutninger om utviklingen av Afrika, så mye var åpenbart allerede etter første dag. Bruno ville kanskje klare å få plassert et kjernekraftverk her og der, det var en av hans kjepphester, det å få plassert noen kjernekraftverk på internasjonale kongresser; kontraktene ville riktignok ikke bli undertegnet der og da, det skulle bare etableres kontakt, så kunne signeringen foregå senere, i all diskresjon, sannsynligvis i Paris.

På mer kort sikt ville forhandlingene med de to kvinnene så snart de var invitert over til bordet, bli kort og høvisk, prisen var mer eller mindre kjent av alle – akkurat på det punktet ville det ganske sikkert bli vanskeligere med kjernekraftverkene, men den siden av saken hadde ikke han 43

noe med. Så gjensto spørsmålet om fordelingen av kvinnene, men der følte Paul seg helt rolig: Begge to tiltalte ham omtrent like mye, de var like pene, begge så ut til å være milde og elskelige og like mye innstilt på å betjene en vestlig manndom. Paul var på dette stadium helt klar for å la Bruno få førstevalget. Og skulle valget vise seg å være umulig, ville kanskje en firkantløsning også være gjennomførbar.

Det var akkurat i det øyeblikk denne tanken tok form at han innså at situasjonen som helhet var uten utvei. Hans forhold til Bruno hadde riktignok antatt en ny dimensjon i løpet av de siste minuttene, men de var ikke der, og ville antagelig aldri komme dit hen hvor de to kunne ligge sammen med horer i samme rom, vennskapet dem imellom kunne ikke i noe fall bygges på et slikt grunnlag, ingen av dem var eller ville noensinne bli rundpulere, det var i det hele tatt utelukket at han skulle bivåne den scenen der Bruno ville bestemme seg for å benytte seg av en hores tjenester – uten engang å ta med i betraktningen at Bruno var en kjent politiker på nasjonalt nivå, at journalister forkledd som kongressdeltagere sannsynligvis hang ute i resepsjonen og holdt øye med trafikken til heisene, og at han allerede følte seg betrodd en slags beskytterrolle overfor ham. Denne mangelen på grunnleggende maskulin samforstand dem imellom ville forby Bruno å besvare henvendelsene fra de to unge kvinnene så lenge Paul var til stede, men skapte samtidig en enda sterkere fortrolighet mellom dem, basert på det bluferdige reaksjonsmønsteret som opprettet en uhørt nærhet mellom dem etter hvert som det fjernet dem mer og mer fra det grunnleggende forbundet mannfolk imellom.

Paul trakk straks konklusjonen av denne plutselige innsikten og reiste seg, unnskyldte seg med at han var litt 44

søvnig, kanskje litt jetlag, føyde han til (temmelig idiotisk, da tidsforskjellen mellom Paris og Addis Abeba nærmest var umerkelig) og ønsket Bruno god natt. Kvinnene reagerte med små bevegelser og en rask rådslagning; situasjonens konfigurasjon var faktisk endret. Hva kom Bruno til å gjøre? Han kunne velge den ene eller den andre av de to; han kunne også ta begge, det var nok det han selv ville ha gjort i hans sted. Han kunne også, det var en tredje hypotese og dessverre den mest sannsynlige, ikke gjøre noe som helst.

Bruno var en mann som søkte løsninger på lang sikt, og det gjaldt sikkert like mye for forvaltningen av kjønnslivet som av landets industripolitikk. Han var ikke kommet så langt, og ville kanskje aldri komme så langt som til den dystre sinnstilstand som mer og mer var hans egen, som besto i å se i øynene at det ikke finnes noen løsning på lang sikt; at livet i seg selv ikke medfører noen langsiktig løsning.

Samtidig med at dette minnet dukket opp, fire år senere, minnet om det øyeblikket da han reiste seg fra bordet for å gå opp på rommet sitt og hadde bestemt seg for å la Bruno bli sittende igjen alene med sin mulige seksuelle skjebne for kvelden, skjønte Paul at han ikke kom til å fortelle ham om møtet med fyren fra DGSI, ikke nå, ikke med det samme.

Da Paul dagen etter spurte etter Bruno i resepsjonen etter å ha gjort opp for minibaren, fikk han til sin overraskelse høre at han hadde sjekket ut tidlig og forlatt hotellet med bagasjen sin. Denne tidlige og enslige avreisen hadde åpenbart ikke noe med noen kjærlighetshistorie å gjøre, Brunos mobil var satt på svarer, og situasjonen krevde en rask avgjørelse: Skulle han allerede nå varsle ambassaden?

Han kunne uansett ikke reise fra ministeren sin, men han 45

bestemte seg for å gi ham litt tid og bestilte en taxi til flyplassen.

MPV-modellen fra Mercedes som kjørte ham til Addis Abebas lufthavn, kunne ha fraktet en hel storfamilie, tenkte Paul. På grunn av høyden over havet led ikke Addis Abeba under de samme ekstreme temperaturene som Djibouti og Sudan, og byen hadde ambisjoner om å bli en uomgjengelig afrikansk metropol, et økonomisk omdreiningspunkt for hele verdensdelen. Etter sitt korte opphold i byen var Paul tilbøyelig til å betrakte denne målsetningen som realistisk; for eksempel når det gjaldt tilbudet av diverse tjenester, var gårsdagens horer på mer enn hederlig nivå, de hadde kunnet nedlegge en hvilken som helst vestlig forretningsmann, likeså vel som en kinesisk.

Avgangshallen på flyplassen var invadert av turister, og enkelte av dem, så vidt han oppfattet av samtalene deres, var kommet for å fotografere okapier. De hadde nok fått ganske dårlige råd fra reiseoperatørene sine: Okapien lever utelukkende i et lite område nordøst i Den demokratiske republikken Kongo, Ituri-skogen, der den har sitt eget reservat. Dens ytterst diskré levesett gjør den for øvrig svært vanskelig å fotografere. I flyplassens kafeteria ble han antastet av en jovial og fetladen slovener, en delegat fra Den europeiske union. Mannen hadde ikke noe av betydning å si, i likhet med de fleste delegater fra Den europeiske union.

Paul lyttet likevel tålmodig, for det er slik man skal te seg overfor delegater fra Den europeiske union. Brått ble han grepet av harmonien i de kraftige fargene som strålte ut fra en jente i hvite bukser og rød T-skjorte, med langt, svart hår og lyst brun hud, som stakk seg ut fra mengden av turister.

Så forsvant grepetheten, jenta selv lot til å ha forsvunnet, 46

fordampet i den skiftevis overopphetede og kjølige atmosfæren i terminalbygget; men denne forsvinningen, visste Paul, var nesten sikkert umulig.

Umiddelbart etter siste opprop i høyttalerne dukket Bruno opp med kofferten sin. Han sa ikke hva han hadde gjort, hva det var som forklarte det sene oppmøtet, og Paul torde ikke spørre, hverken der og da eller senere.

En uke etter hjemkomsten inviterte Bruno ham inn i staben sin. Det var ikke en uvanlig beslutning, Paul var omtrent på det stadiet i sin odyssé gjennom forvaltningen der en overgang til statsrådens stab er en normal etappe. Det som var overraskende, som han forsto umiddelbart, var at han ikke kom til å få en eneste definert oppgave. Å styre Brunos tidsplan var ikke uoverkommelig, den var mye mindre oppfylt enn Paul hadde forestilt seg. Bruno likte best å arbeide med sakspapirer og inngikk veldig få møteavtaler; Bernard Arnault, for eksempel, tross alt Frankrikes rikeste mann, hadde helt siden begynnelsen av femårsperioden forgjeves forsøkt å få møte ham; han interesserte seg rett og slett ikke for luksussektoren – som uansett ikke hadde behov for hjelp fra myndighetene.

Pauls hovedoppgave, skjønte han etter hvert, var rett og slett å opptre som Brunos fortrolige i påkommende tilfeller.

Han anså ikke det for å være unormalt eller ydmykende; Bruno var antagelig historiens største økonomiminister siden Colbert, og hans videre innsats i landets tjeneste kom til å medføre at han ville bli nødt til å avfinne seg med en spesiell skjebne kanskje i årevis, der det ikke var til å unngå at det ville oppstå stunder med tvil og vanskelige valg. Politiske rådgivere hadde han ikke bruk for, han behersket de 47

ulike saksområdene i eksepsjonell grad, det var nesten som om han hadde en ekstra hjerne, en datahjerne podet på den alminnelige menneskehjernen sin. Men en fortrolig, noen han virkelig kunne stole på, det var nok på dette stadiet i livet hans blitt uunnværlig.

Den natten, to år senere, var det allerede blitt en stund siden Paul sluttet å høre ordentlig etter. Bruno hadde forlatt temaet sjeldne jordarter for å kaste seg inn i en tordentale mot kinesiske solcellepaneler, mot de ufattelige overføringene av teknologi som Kina hadde tappet Frankrike for i forrige presidentperiode, som nå gjorde det mulig for dem å komme tilbake og oversvømme Frankrike med produkter til spottpris. Han var inne på tanken om en skikkelig handelskrig med Kina for å beskytte de franske produsentene av solcellepaneler. Det der var kanskje en god idé, sa Paul og avbrøt ham for første gang; han hadde mye å be de grønne velgerne om unnskyldning for, ikke minst sin uforbeholdne støtte til fransk kjernefysisk industri.

– Jeg må kanskje komme meg av gårde, Bruno, føyde han til. – Klokken er over to.

– Ja … Ja, ja visst. Han kastet et blikk på saksmappen han fortsatt holdt i hånden. – Jeg fortsetter litt til, jeg, kanskje.

5

Intellektuelt vet Paul at han befinner seg i departementsbygningen, ettersom han kommer rett fra Brunos kontor, men han drar ikke kjensel på veggene i heisen. De er av matt og nedslitt metall og begynner å dirre litt idet han trykker på 0-knappen. Gulvet er av betong, tilgriset og fullt av alskens avfall. Finnes det heiskabiner med betonggulv? Han må i vanvare ha gått inn i en vareheis. Det er kaldt i heisrommet, stivt, som om han ble støttet opp av usynlige jernstenger som var nødvendige for at han ikke skulle synke sammen som en punktert ballong, kraftløs.

Med et langtrukkent, metallisk stønn stanser heisen på nivå 0, men dørene nekter å åpne seg. Paul trykker igjen flere ganger på 0-knappen, men dørene rikker seg ikke, det begynner å bli ubehagelig. Etter å ha nølt en kort stund trykker han på nødknappen; den er koblet til nødsentralen som er betjent 24 timer i døgnet, sånn er det i hvert fall med vanlige heiser, det samme burde gjelde for vareheiser.

Straks begynner heisen å gå videre nedover, denne gangen enda fortere, tallene fyker forbi på kontrollpanelet i vill fart.

49

Så stanser den brått med et hardt støt, så han nesten mister balansen. Han er på nivå –62. Han ante ikke at det fantes 62 etasjer under bakken i departementet, men det er tross alt ikke umulig, han har aldri tenkt på det.

Denne gangen glir dørene fort opp. En korridor i lys betong, nesten hvit, svakt opplyst, fortsetter innover i det uendelige foran ham. Hans første impuls er å gå ut, men han områr seg. Å forbli i denne heisen synes ikke veldig trygt, det er åpenbart noe ved den som ikke virker som det skal.

Men stanse på nivå –62? Korridoren foran ham er tom, øde, og gir inntrykk av å ha vært det bestandig. Hva om heisen dro opp uten ham? Og han ble værende igjen som fange på nivå –62, til han sultet og tørstet i hjel? Han trykker igjen på nivå 0. Nivå –62 er ikke oppført på panelet, oppdager han nå, heller ikke de mellomliggende nivåene; det er ingenting under –4.

Straks spretter heisen oppover, denne gang i svimlende hastighet, tallene går over i hverandre, fortere enn han rekker å avlese dem, han har bare på et tidspunkt inntrykk av at minustegnet ble borte. Så stopper heisen med et smell som sender ham rett i fondveggen, vibrasjonene i kabinen bruker tretti sekunder på å dempe seg; turen varte kort, men forekom ham å være endeløs.

Han er på nivå 64. Denne gangen er det umulig, absolutt umulig, Økonomidepartementets bygninger har aldri vært høyere enn seks etasjer, det er han absolutt sikker på.

Dørene åpner seg igjen mot en korridor med hvitt veggtil-veggteppe med brede glassvegger på begge sider; lyset er veldig sterkt, nesten blendende; en melodi blir spilt på elektrisk orgel langt borte, skiftende mellom livlig, muntert og melankolsk.

50

Paul rører seg ikke denne gangen, han står absolutt urørlig i henimot et minutt. Deretter setter mekanismen seg i bevegelse igjen, som om den ville belønne ham for lydig opptreden. Dørene lukkes varsomt, og så påbegynner heisen sin nedtur i normal fart. Selv om nivåene som vises på kontrollskjermen (40, 30, 20 …) slett ikke er oppført på panelet, som ikke har noe ovenfor nivå 6, så følger de på hverandre med betryggende regelmessighet.

Så stopper heisen på nivå 0, dørene slår seg opp på vidt gap. Paul er reddet, det tror han i hvert fall, men vel ute av heisen går det opp for ham at han slett ikke er i departementets lokaler, men på et ukjent sted. Det er en enorm hall, minst femti meter under taket. Det er et kjøpesenter, det er Paul intuitivt overbevist om, selv om det ikke er en eneste butikk å se. Man befinner seg sannsynligvis i en latinamerikansk hovedstad, litt etter litt får han hørselen tilbake, han hører en musikk som bekrefter hypotesen om kjøpesenteret, ellers høres et sorl av stemmer som later til å bestå av spanske ord, så hypotesen om en latinamerikansk hovedstad begynner å feste grepet. Men de ganske mange kundene som går hit og dit i hallen, ligner slett ikke på latinamerikanere, ikke engang på mennesker. De sykelig bleke ansiktene er unormalt flate, de har nesten ikke nese. Paul er plutselig sikker på at de har lange tunger som er sylindriske og tvedelte som hos slanger.

På dette punkt begynte han å oppfatte en gjentagende ringelyd, kort, men ubehagelig, som kom igjen og igjen hvert femtende sekund. Det var ikke en oppringning, men snarere en varsellyd, og han våknet brått og forsto at det var mobil51

telefonen som varslet om at han hadde en melding som ventet.

Meldingen var fra Madeleine, samboeren til faren hans.

Hun hadde ringt klokken ni, den var nå over elleve. Det var delvis uforståelig, avbrutt av hikst og med en forferdelig trafikkstøy i bakgrunnen. Paul forsto likevel at faren hans lå i koma, og at han var lagt inn på sykehuset Saint-Luc i Lyon. Han ringte opp straks. Madeleine tok telefonen på første ringelyd. Hun var litt roligere og fikk forklart at faren hadde fått slag, et hjerneinfarkt, det var akkurat etter at han sto opp, hun hadde villet ligge noen minutter til i sengen, så hadde hun hørt et dumpt dunk ute fra kjøkkenet. Så beklaget hun seg over at ambulansen hadde brukt så lang tid på å komme, nesten en halvtime. Det var ikke overraskende, faren hans bodde langt ute på landet i en nokså utilgjengelig grend i Beaujolais minst femti kilometer nord for Lyon. Det var ikke overraskende, nei, men det kunne få svært alvorlige konsekvenser, han hadde ligget mange minutter uten oksygentilførsel til hjernen, flere deler av hjernen kunne være skadet. Hun avbrøt seg selv noen ganger og ga seg over til et nytt gråteanfall; mens han snakket, gjorde han et søk på internett, neste tog til Perrache gikk 12:59, det kunne han lett rekke, han kunne til og med få tid til å stikke innom departementet og veksle noen ord med Bruno, det var på veien, og mens han var i gang, reserverte han et rom på Sofitel i Lyon, det så ikke ut til å ligge langt fra sykehuset SaintLuc, så la han på og pakket noen saker for natten.

Han ventet noen sekunder ved døren til Brunos kontor.

– Jeg sitter i møte med Renault-sjefen …, opplyste Bruno og stakk halve kroppen ut av døren på klem. – Er det noe viktig?

52

– Det er faren min. Han ligger i koma. Jeg drar til Lyon.

– Møtet mitt er nesten over.

Paul sjekket medisinske opplysninger på internett mens han ventet. Hjerneinfarkt var en form for hjerneslag, det var til og med den vanligste formen, det sto for 80 % av tilfellene. Hvor lenge oksygentilførselen til hjernen uteble, var en essensiell faktor for utsiktene til overlevelse.

– De kommer til å forklare deg at det ikke er stort de vet, og at de ikke er i stand til å komme med en prognose …, sa Bruno to minutter senere. – Det er dessverre sant. Han kan våkne om noen dager, men han kan også bli liggende lenge i den tilstanden. Faren min hadde hjerneslag i fjor, han lå seks måneder i koma.

– Og etterpå?

– Etterpå døde han.

Gare de Lyon var ualminnelig øde, og Paul rakk å få kjøpt noen paninier og noen wraps, som han tygde langsomt på mens toget fór i 300 km/t gjennom landskapet i Burgund, som lå under en grå og ugjennomtrengelig himmel. Faren hans var syttisju år, det var mye, men det var ikke voldsomt mye, det var mange som ble eldre enn det nå for tiden, det var snarere et argument som talte for hans overlevelse; men det var så godt som det eneste. Vanerøyker, ynder av saltmat og kraftige viner, lite opptatt av fysiske øvelser så vidt han visste, ja, faren hadde alt som skulle til for å utvikle hjerteog karsykdommer.

Paul tok en taxi, men sykehuset Saint-Luc lå bare fem minutter fra stasjonen Perrache. Trafikken på Quai Claude Bernard langs Rhônen var slitsom, han skulle heller ha tatt veien til fots. Firkantene av farget glass som dannet fasaden 53

på Saint-Luc, hadde sikkert til hensikt å lette på humøret hos pårørende og antyde noe om et moro-sykehus, et Legosykehus, sykehuset som et leketøy. Hensikten var bare veldig delvis oppnådd, glasset var matt og møkkete her og der, inntrykket av munterhet var tvilsomt, men uansett, så snart man trådte inn i gangene og rommene, var kontrollmonitorene og respiratorene der og tok deg med tilbake til virkeligheten. Man var ikke her for å ha det gøy, man var her for å dø mesteparten av tiden.

– Ja, monsieur Raison, pappaen Deres ble innlagt i morges, sa resepsjonsvakten. Stemmen hennes var mild, lett beroligende, perfekt, rett og slett. – Selvfølgelig skal De få se ham, men overlegen vil gjerne snakke med Dem først. Jeg skal si fra om at De er kommet.

Overlegen var en brysk og elegant kvinne i femtiårene med tilhørighet i borgerskapet – ikke uvant med å være den som tar hånd om bestillingen når man skal spise ute, med høyborgerlige øredobber, og Paul var sikker på at det skjulte seg et diskré perlekjede under den ulastelig kneppede sykehuskittelen – hun minnet i virkeligheten litt om Prudence, eller rettere sagt om det som Prudence kunne ha blitt, det hun opprinnelig var eslet til å bli; uansett hvordan man tolket denne informasjonen, var det ingen god nyhet. Hun fant mappen på under et minutt – skrivebordet hennes var i hvert fall ryddig.

– Pappaen Deres ble innlagt klokken 8:17 i dag morges.

Hun sa «pappa», hun også, det var skrekkelig, var det noe som sto i den offisielle instruksen, skulle man alltid innlede med å infantilisere de pårørende? Han var blitt nesten 54

femti år, det var lenge siden han sluttet å si «pappa» til faren sin, mon hun selv kalte faren sin «pappa», det skulle forundre ham. Problemet var bare at han heller ikke klarte å si «Édouard», slik han ville gjort med en bror eller en venn av samme generasjon, når det kom til stykket, visste han ikke lenger hvordan han skulle tiltale ham.

– Vi tok øyeblikkelig en MR, fortsatte hun, for å finne frem til den blokkerte åren; deretter utførte vi først en trombolyse og så en trombektomi for å fjerne blodproppen. Operasjonen var vellykket, men dessverre oppsto det en sekundær hemoragi som kompliserte bildet.

– Tror De det er noen sjanse for at han vil komme seg igjen?

– Det er rimelig at De spør om det.

Hun nikket fornøyd. Det var tydelig at hun satte pris på rimelige pasienter, rimelige pårørende og rimelige spørsmål.

– Men jeg må dessverre svare at dette er noe vi ikke vet.

Med MR-skanningen kan vi avgjøre hvilke områder som kan ha blitt skadet – i dette tilfellet dreier det seg om panneog isselappen – men ikke hvor alvorlige lesjonene er. Det kan ikke foretas ytterligere medisinske inngrep; vi kan bare følge med på situasjonen ved å kontrollere blodtrykket og blodsukkeret. Pappaen Deres kan komme tilbake med endret bevissthetsnivå, eller i noen tilfeller normalt, men det kan like gjerne utvikle seg mot hjernedød, alt er mulig på dette stadiet. Man må ta det med fatning …, konkluderte hun, uten at det var helt nødvendig.

– Er det noen som ikke tar det med fatning her?

Han klarte ikke å la være å si det; hun begynte å irritere ham litt.

– Vel, jeg må si at Deres fars samboer … Hennes følel55

sesutbrudd, som er forståelige nok, selvfølgelig … Men vel, etter at Deres søster kom, har hun roet seg litt.

Så Cécile var kommet, hvordan hadde hun klart det, helt fra Arras? I motsetning til ham pleide hun å stå opp veldig tidlig, og Madeleine ringte nok til henne først, hun hadde fått et godt forhold til Cécile fra første stund, mens hun bestandig hadde vært litt redd for ham – kanskje fordi han var eldste sønn, kanskje fordi hun var litt redd for alle.

– En ting til slutt …

Hun hadde reist seg for å følge ham til døren. – Pappaen Deres måtte legges i respirator, det var helt nødvendig for at han skulle få puste, og jeg vet at synet av en trakeotomi kan være en påkjenning for de pårørende. Men det er ikke smertefullt for ham, jeg kan forsikre at han overhodet ikke lider.

«Pappaen» hans hadde ganske riktig et rør stukket inn i halsen, koblet til et digert apparat på hjul som fylte rommet konstant med brummingen sin, et kateter med drypp i albuen, elektroder på issen og på brystet, og han så forskrekkelig gammel og svak ut – når man så ham slik, ville man ikke gitt mye for skinnet hans, han så ut som han lå og døde. De to kvinnene satt side om side i et hjørne av rommet og ga inntrykk av at de ikke hadde rørt på seg på mange timer. Madeleine fikk øye på ham først, hun sendte ham et både skremt og lettet blikk, men våget ikke reise seg fra stolen. Det var Cécile som kom imot ham og omfavnet ham.

Hvor lenge var det siden han hadde sett henne sist? lurte han på. Sju år, kanskje åtte. Enda det ikke var langt til Arras, under en time med TGV. Hun var blitt litt eldre, noen hvite hårstrå, men knapt synlige i den fremdeles kraftige manken 56

av lyseblondt hår. Ansiktet var blitt litt fyldigere også, men hun hadde fremdeles veldig fine trekk. Hun, lillesøsteren hans, hadde vært en av de peneste jentene på videregående, det husket han godt, guttene som svermet om henne, var det nesten ikke tall på. Likevel hadde hun vært jomfru helt til hun giftet seg, det var han sikker på, hun ville ikke ha vært i stand til å holde det skjult om hun var sammen med noen.

Allerede den gang var hun svært gudfryktig, hun gikk til messe hver søndag og deltok i det katolske menighetsarbeidet. En gang hadde han kommet overraskende over henne i bønn, knelende på rommet sitt, da han hadde tatt feil dør etter å ha stått opp midt på natten for å pisse. Han hadde vært forlegen, husket han, like flau som om han hadde overrasket henne med en gutt. Hun også, forresten, hadde sett litt flau ut, hun var vel seksten år den gangen, det var først litt senere hun hadde begynt, når han gruet seg til eksamen – og det var mer enn én gang han med god grunn hadde gruet seg til eksamen – å svare med: «Jeg skal spørre Den hellige jomfru for deg», i en helt alminnelig tone, som om hun snakket om å hente en bluse på renseriet. Han visste virkelig ikke hvor hun hadde det fra, denne mystiske dragningen, den var den eneste i familien. Hun hadde giftet seg med en type av samme ulla, tilsynelatende noe mer sindig – en notar i provinsen er som regel sindig, det var nok det skinnet som bedro ved ham, for i virkeligheten merket man etter to–tre minutters samtale at det var noe intenst i ham, man fikk inntrykk av at han uten å nøle et sekund ville ha gitt sitt liv for Kristus, eller for en tilsvarende god sak. Paul likte dem godt, han syntes de var et fint par – mye bedre enn hans eget i alle fall, for ikke å snakke om broren og den megga av en svigerinne.

57

– Går det bra? Det er ikke altfor hardt? spurte han til slutt og løsnet på omfavnelsen.

– Jo. Det er hardt. Men jeg er sikker på at pappa kommer seg igjen. Jeg spurte Gud.