Tankespinneren by Cappelen Damm AS

Tankespinneren

Vibeke Koehler

Tankespinneren

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-75884-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Illustrasjoner: Xin Li Omslagsdesign: Xin Li Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Strikking er det kjedeligste som finnes

En brun edderkopp satt midt i spindelvevet sitt, på en gren som strakte seg ut mot stien der Anna gikk forbi. Et par duggdråper som morgensolen ennå ikke hadde tørket, hang og glitret på trådene i nettet. Anna stoppet for å se. Edderkoppen løftet to av bena sine som om den vinket til henne. «Are you that somebody?» av Aaliyah strømmet gjennom Annas øreplugger, og hun syntes det virket som om edderkoppen duvet opp og ned i takt med musikken. Den stoppet opp et øyeblikk og spaserte forsiktig ut av spindelvevet, nedover grenen, mot Anna. Hun løftet fram fingeren sin så den kunne klatre over til henne. Anna snudde seg mot mamma og pappa. «Se, så fin den er,» sa hun og løftet fram hånden med edderkoppen. Mamma og pappa kom nærmere. «Nydelig,» sa mamma og smilte. «Ja!» sa pappa og myste mot den. Han stakk den store nesen sin nesten helt borti edderkoppen og fortsatte: «Hvis du kommer nærmere, kan du se at den har fire 5

øyne.» Anna myste også. Hun så øynene. Og alle de små hårene som lignet på pels. «Den er søt,» sa hun. Hun tok et bilde av det lille krypet. «Den heter Araneus diadematus.» Hun fant det latinske navnet i en app på telefonen. «Sett den opp igjen i treet der den bor nå,» sa mamma. «Ja da,» svarte Anna. «Det var den som kom til meg. Jeg har ikke plaget den.» Hun lot edderkoppen kravle tilbake på grenen, ble stående og se på den et par sekunder, og gikk videre. Parken var deilig. Enorm. Stille. Lange stier gikk langs små vann og elver med broer over. Store gamle piletrær lente seg over vannet, enorme eiker og kastanjetrær skygget for solen, og en myriade av blomster vokste langs stiene. Så tidlig på dagen var det nesten ingen andre folk her. Pappa bar på en stor kurv med godsaker og mamma hadde med seg et handlenett. Hver gang hun så noe plastsøppel på bakken, plukket hun det opp og la det i nettet. Det kunne bli veldig pinlig når mamma begynte å kjefte på folk som kastet fra seg noe, men det skjedde heldigvis ikke i dag. Anna visste hvor viktig det var å holde naturen fri for plast, så hun var egentlig litt stolt. De fant en plass å sette seg på gresset under et tre. Mamma hentet fram strikketøyet sitt. Hun gikk ingen steder uten. «Se her!» sa pappa. Han løftet et krokketspill opp fra piknikkurven. «Vil du spille?» spurte han. Anna elsket å spille med pappa. De satte opp bøylene og målene, dultet borti hverandre og lo. Anna gjorde seg klar til å score et poeng, da pappa stilte seg ved siden av henne og sa: 6

«Hvordan går det på den nye skolen? Har du blitt kjent med noen i klassen ennå?» Anna himlet med øynene uten at pappa så det. Hun skjønte at han bare prøvde å være grei, men hvorfor måtte han alltid spørre hvordan det gikk? Hun hadde ikke akkurat lyst til å fortelle om noe som ikke var bra. «Pappa, slapp av da,» svarte Anna. «Vi har ikke bodd her så lenge. Det kommer til å gå helt fint.» «Ja da, jeg bare lurer, vet du,» smilte pappa tilbake. «Du trenger ikke å lure så veldig. Denne gangen må jeg i hvert fall ikke lære et nytt språk. Hver eneste gang vi flytter, går det jo bra.» Pappa så stolt på henne. «Du har helt rett. Du pleier å finne ut av det,» sa han. Anna snudde seg for å slå krokketkulen, og satte inn ørepluggene med musikken igjen, for å ikke få flere teite spørsmål. Sannheten var nemlig at hun ikke var helt sikker på om hun kom til å finne ut av det. Anna hadde nettopp flyttet til en ny by i et nytt land. For åttende gang. Hun var lei av å flytte, og hun var sliten av å bytte skole. Hun bestemte seg alltid for at det skulle gå bra. Og hun hadde begynt å bli kjent med de andre i klassen denne gangen også, men hun var lei. Hun måtte sikkert flytte igjen om et år likevel. Så hvorfor skulle hun bruke tid på å prøve å få nye venner? Det var vanskelig nok når alle syntes hun var rar. Men hun ville ikke at foreldrene skulle bekymre seg så mye for det. Hvis de bare kunne la henne være i fred og gjøre som hun selv ville, så ble det i hvert fall litt mindre stress. Hun klinket kulen gjennom den siste bøylen og traff pinnen som ga henne seierspoenget. 7

«Hei, jeg vil ha hevn,» sa pappa. «Jeg fikk så vidt begynt.» «Kan du komme hit litt, Anna?» Mamma ropte. «Sorry, pappa,» sa Anna. «Ser ut til at hevnen må vente.» Anna tok ut ørepluggene og satte seg på teppet ved siden av mamma. Hun hadde satt fram all maten. Anna åpnet en boks fylt av små baller av sammenfiltret spagetti med saus. «Åh! Spagettinøster. Det beste jeg vet,» sa hun og puttet en av de runde pastaballene i munnen med fingrene. «Anna da,» sa mamma strengt og rakte henne en klut. «Tørk deg. Vi må ta en strikkeleksjon.» «Ikke nå, jeg er sulten,» sa Anna, og var klar til å ta enda et spagettinøste. Men mamma stoppet henne med et kremt og satte opp store, bedende øyne. «Kom igjen da, Anna. Det er superkult å strikke. Alle strikker jo nå for tiden.» Anna lo innvendig. Mammaer strikket. Ikke 11-åringer. Det var ikke noe kult med å gjøre det samme som mammaer. Men det skjønte selvfølgelig ikke mamma. Det var bare irriterende når hun skulle mase. Pappa var alltid bekymret for om hun hadde det bra – mens mamma alltid var bekymret for at Anna ikke klarte å strikke. Det var enda verre. Mamma holdt strikketøyet fram mot Anna og prøvde å smile. «Vær så snill? Du vet hvor viktig det er. Alle i familien lærer seg å strikke før de fyller tolv. Du skulle ha lært mye allerede. Kan vi bare prøve litt?» Anna skjønte ikke poenget med denne utrolig kjedelige familietradisjonen, men hun visste at hun ikke kom 8

til å slippe unna. Og hun hatet at mamma ble skuffet, så hun tok imot strikketøyet. «Okei. Jeg skal prøve.» Anna trakk pusten og prøvde å legge garnet på plass. Deretter måtte hun få lirket strikkepinnen under tråden for å lage den første masken. Men garnet bare strammet seg. «Ikke så hardt, Anna,» sa mamma. «Slapp av i hendene dine. Ikke stress. Bare la trådene flyte over fingrene. Og kjenn etter hvor de skal. Over og under, sånn. Når du får det til, blir det helt magisk.» Hun smilte. Anna gjorde så godt hun kunne for ikke å bli sur. «Greit, jeg prøver igjen,» sa hun. Pappa smilte støttende til henne fra krokketbanen, der han øvde seg på slå kulene over hverandre. Anna snudde seg rundt for å slippe at mamma skulle se på henne hele tiden. Hun klarte å flytte tre masker inn på pinnen. Men trådene ble strammere og strammere jo hardere hun prøvde å slappe av. De floket seg sammen, og det virket nesten som om de gjorde det med vilje. «Trådene bare knytter seg,» sa hun. «Jeg klarer det ikke.» «Pust med magen, Anna,» sa mamma. Anna trakk pusten dypt. Hun ville klare det. Så kunne mamma bli fornøyd. Hun løste opp floken på tråden og startet på nytt. Neste maske. Hendene hennes ble varmere og svettere, og garnet klødde og knyttet seg fast over fingrene. Igjen. Nå hadde hun virkelig fått nok. «Nei!» Hun ristet strikketøyet av fingrene. «Jeg kan ikke strikke. Skjønner du ikke det? Jeg får det ikke til uansett hvor mange ganger jeg prøver.» Mamma sukket 9

og så trist ut. Anna skjønte at hun egentlig burde slutte å snakke nå, men hun klarte ikke å la være. Tankene hennes ble til en liten storm i hodet som suste rundt, og ville ut av munnen. «Jeg har ingen å være med,» fortsatte hun. «Og hvem sin skyld er det kanskje? Deg og pappa. Fordi vi ALLTID må flytte på grunn av de idiotiske jobbene deres. Og fordi du ALLTID skal lære meg sånne dustete ting som å strikke. Hvor mange barn STRIKKER egentlig? Det er klart jeg ikke får noen venner. Det er DIN skyld. Alt sammen.» Mamma så fortvilet ut. Pappa prøvde å redde situasjonen, og sa forsiktig: «Er det på tide med litt mat kanskje?» Anna orket ikke å sitte der med dem nå. Hun visste at hun hadde overdrevet. Mamma fortjente egentlig ikke at hun ble så sint. Anna ville jo bare klare den strikkingen så mamma kunne bli glad. Men hun kunne ikke noe for at det gikk i krøll i hodet hennes. Det bare skjedde. «Jeg er ikke sulten,» svarte Anna. «Jeg går en tur.» Hun stappet ørepluggene på plass og snudde seg for å gå. Mamma strakte ut en arm etter henne, men Anna så at pappa stoppet henne. «Bare la henne gå,» sa han. Det siste Anna hørte før hun gikk, var mamma som sa: «Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med henne, Lauritz. Hun må jo lære seg dette.» Akkurat ja, tenkte Anna og skrudde opp volumet på musikken. Mamma syntes at hun var helt mislykket. Hun skjønte tydeligvis ikke hvor hardt Anna prøvde, bare for å gjøre henne glad. Anna trampet av gårde til musikken. Hestehalen med det lyse10

brune håret hennes svingte fra side til side. Hun begynte å synge med, og ble snart i litt bedre humør. Det var ikke noe gøy å bli så sint. Om hun bare hadde fått fred og fått slippe maset om å lære seg alt mulig, så hadde hun sikkert ikke kjeftet sånn på mamma og pappa. Stien ledet Anna inn gjennom et stort buskas som hadde vokst sammen til en mørk tunell. Hun så et lysglimt i tunellen. Kanskje det er ildfluer der inne, tenkte hun. Anna elsket å oppdage nye insekter og finne ut hva de het. Hun gikk gjennom tunellen. Der var ingen ildfluer, men hun kom ut i en ny del av parken: en liten plass med benker rundt en fontene, omkranset av høye grønne trær. Det var ingen folk her, bortsett fra en dame som satt på en av benkene. Damen strikket. Hun også, tenkte Anna. Strikking overalt. Anna la merke til at damen var veldig pen. Hun så ut som en filmstjerne fra gamle dager. Hun hadde rødt, bølgete hår, knallrød leppestift, og var kledd i en fin grå ulldrakt med hatt, skjørt og jakke. Rundt skuldrene hadde hun en oransje revepels. Strikkepinnene hennes flyttet rundt på tråder av grått ullgarn, og hun hadde rød neglelakk på lange negler. Anna stoppet opp. Noe var ikke helt som det skulle være. Det så ut som om hun tviholdt på strikkepinnene. Det var like før en av pinnene hennes brakk fordi hun prøvde å tvinge den inn under en tråd. «Men i svarteste ulldotter, da!» utbrøt damen, så høyt at Anna skvatt. Hun ville snu og gå. Damen måtte være helt gal, som satt og skjelte ut strikketøyet sitt, alene i en park. Men Anna ble nysgjerrig siden damen snakket norsk, så hun ble stående bak noen grener for å følge 11

med. I det samme kom en strime av skinnende blått lys svevende gjennom luften, mot damen. Den strøk seg mot øret hennes, og viklet seg inn i trådene i strikketøyet. Damen sperret opp øynene og slapp grepet om strikkepinnene. «Hva? Kan det være sant?» utbrøt hun. Anna slo av musikken for å høre bedre. Damen løftet forsiktig opp strikkepinnene igjen. De satte i gang å strikke med det samme. De hoppet og spratt mellom trådene, så raskt at hendene hennes så vidt klarte å følge med. Over og under, rett og vrang, pinne for pinne strikket de videre. «Oi!» sa hun. «Oo! Å!» Da pinnene endelig stoppet, løftet damen opp strikketøyet og så på mønsteret. Hun gispet. Damen reiste seg fra benken, og Anna rygget forsiktig bakover på stien inn i buskaset for ikke å bli sett. «Det er ingen tid å miste,» mumlet damen for seg selv. Hun klemte strikketøyet mot brystet mens tårer rant fra øynene hennes. «Endelig, etter så lang tid skal Rådet samles. Men hva kan vi egentlig gjøre? Vi er vel ikke sterke nok?» spurte hun ut i luften. Anna hørte en annen stemme, men hun så ikke hvem som snakket. «Nei. Derfor er det enda viktigere å begynne. Vi må dra straks,» sa den. «Ja,» svarte damen til luften. «Med det samme.» Hun puttet strikketøyet sitt i vesken og gikk.

Mormor og morfar, et ekorn og en overraskelse

Anna følte at hun hadde sett noe hun ikke burde se. Hun prøvde å finne en forklaring i tankene, men klarte det ikke. Hun ville ikke være alene lenger, så hun satte på musikken igjen og skyndte seg tilbake til foreldrene. Mamma og pappa var i full gang med å pakke ned pikniken da hun kom fram. De var skikkelig stressa for et eller annet. «Takk og pris, der er du!» utbrøt mamma. «Jeg så noe kjemperart …» begynte Anna, men pappa avbrøt henne: «Ja, så fint – men vi må dra nå med det samme. Vi var på nippet til å gå og lete etter deg.» «Hvorfor har vi det så travelt?» spurte Anna. «Beklager,» sa mamma. «Jeg fikk en viktig melding fra jobben. Det er noe som skjer. Så vi må tilbake. Går det bedre med deg nå?» «Ja da,» svarte Anna. «Helt fint. Null stress.» Anna 13

skjønte at det ikke ville nytte å fortelle noe til foreldrene når de var stressa. Da hørte de ikke etter uansett. Mamma og pappa tok med seg mat og strikketøy og teppe, og hastet gjennom parken, tilbake til bilen. De snakket sammen med lave stemmer i forsetet. Anna pakket opp boksen med spagettinøster og gomlet i seg restene. Hun avbrøt foreldrenes samtale med munnen full av mat. «Dere kommer ikke til å tro hva jeg så i parken. Det var en annen dame som satt og strikket der. Hun så ut som en filmstjerne. Og det så ut som om pinnene hennes strikket av seg selv. Det var skikkelig rart.» Foreldrene utvekslet et blikk. «Det er umulig,» sa mamma. «Vi hadde visst det hvis noen andre …» Hun ble stille og så på Anna i speilet. «Hva snakker du om nå, mamma?» «Nei, eh, ikke tenk på det, nå snakket jeg om jobben. Beklager. Så fint at du så en fin dame som strikket, da.» «Det var ikke poenget,» prøvde Anna å si, men mamma avbrøt henne. «Nå må jeg følge med på veien!» Hun kjørte faktisk altfor fort. «Ta det rolig da, mamma,» sa Anna. Hvis de absolutt ikke var interessert i å høre på henne, så fikk de bare ha det så godt. Hun kom ikke til å prøve å fortelle det en gang til. Hun skrudde opp lyden på Aaliyah og slurpet i seg de siste spagettitrådene. Neste dag våknet Anna tidlig. Hun tasset ned på kjøkkenet for å finne kjeks i skapet før mamma og pappa 14

våknet. Men de satt allerede ved spisebordet. Og de så alvorlige ut. «Vi må snakke med deg om noe,» sa pappa. Å nei, tenkte Anna. Nå kommer de til å mase om strikking igjen, eller at jeg bare gikk fra dem i parken. Hun skyndet seg å si: «Unnskyld, det var ikke meningen å bli så sint på dere i går, det var bare at …» Mamma avbrøt henne: «Ikke tenk på det. Jeg skjønner at strikkingen er vanskelig for deg. Dette gjelder noe helt annet.» Mamma tok en pause. Pappa nikket. Mamma svelget og kremtet og fortsatte: «Vi reiser til mormor og morfar. I morgen.» «Jeg skjønner ikke helt,» sa Anna. «Skal vi på besøk? Hva med skolen? Jeg har jo nettopp kommet meg inn i fagene her. Jeg har lyst til å treffe mormor og morfar altså, men det er kanskje ikke så lurt å reise bort nå.» Hun kikket et øyeblikk bort på pappa, som prøvde hardt å smile. Mamma pustet dypt og sa: «Vi skal ikke bare på besøk. Jeg og pappa kan ikke bli lenge. Faktisk må vi dra igjen med det samme. Vi må ut på et … ja, et … spesialoppdrag for … jobben, på en måte, kan du si. Så du skjønner at … ja, saken er den at det kommer til å vare ganske lenge. Vi vet ikke nøyaktig.» «Ja, så det vil si at du skal få bo hos mormor og morfar! Tenk så koselig det kommer til å bli!» sa pappa og smilte enda mer. Mamma prøvde også å smile, men hun var ikke like flink til å late som, og så mest bare bekymret ut. Det hadde hun god grunn til, for Anna syntes ikke at dette var koselig i det hele tatt. Ville de virkelig flytte en gang til allerede nå ? Hun var så innmari lei. Hun orket 15

det ikke mer. En strøm av tårer begynte å hagle ned fra øynene hennes. «Må vi flytte nå igjen på grunn av jobbene deres? Og dere har ikke engang tenkt å ta meg med dit dere skal? Tenker dere ikke på meg i det hele tatt? Jeg har nesten fått noen venner her, skjønner dere? Men jeg mister alltid vennene mine, fordi vi alltid må flytte!» Hun ville si alt det hun visste foreldrene likte minst å høre, alt som gjorde at de fikk dårlig samvittighet. «Jeg hater dere.» Anna trampet i gulvet, og i det samme hørte hun et «ratsj»! Det var sømmen i pysjamasbuksen hennes som raknet. Enda mer irriterende. Hvorfor måtte hun bli så sint? Hun kjente nesten ikke seg selv igjen. Alt føltes ekkelt og plagsomt nå for tiden, og hun forstod ikke hvorfor. «Anna,» sukket mamma, «jeg skjønner at det ikke er lett for deg, men det er ikke noe å gjøre med det. Dessuten er det fint at du kan bo hos mormor og morfar hjemme i Norge – da slipper du å flytte mer. Når jeg og pappa kommer tilbake, kan vi bli der, og hvis vi må reise mer på grunn av jobben, kan du likevel være der og fortsette på samme skole. Det er lurt, ikke sant?» Anna trakk pusten for å protestere på nytt, men mamma avbrøt henne: «Vi må dra. Det er ikke noe å diskutere.» Anna ga opp. Hun visste at det ikke var noe å gjøre. Uansett hva hun sa, kom de til å flytte. Enda en gang. Og hun hadde aldri noe å si. Hun gikk inn på rommet sitt og smelte igjen døren etter seg. Hun stod midt på gulvet, lukket øynene og sukket. Så åpnet hun døren til skapet. Der stod pappeskene med alle 16

tingene hennes. Det eneste hun hadde rukket å pakke ut siden de kom hit, var klærne og skolesakene. Hun trakk eskene ut på gulvet og fant fram den store kofferten sin. Hun dro ned ett og ett plagg fra kleshengerne, brettet dem sammen og la dem pent på plass med mekaniske bevegelser. Hun visste hvor viktig det var å brette skikkelig for å få plass til alt. Anna lukket lokket på kofferten og satte seg på den for å få igjen glidelåsen. Idet hun fikk smekket igjen den siste klaffen på siden, banket det på døren, og pappa stakk hodet inn. «Gå ut,» sa Anna. Men pappa ble stående. Han ville si noe. «Du – er det litt vanskelig med deg og mamma for tiden?» spurte han. «Gå. Ut.» Anna dyttet døren igjen og satte seg foran den, så han ikke kunne komme inn flere ganger. Hun orket ikke snakke med noen. Neste morgen kom noen folk og hentet pappeskene. Om kvelden satt Anna, mamma og pappa på flyet til Norge. Anna passet på å ha øreproppene på plass hele veien, og oppdaterte alle spillelistene sine, så hun kunne late som om hun ikke hørte noe av det mamma og pappa sa til henne. De tok en drosje fra flyplassen og kom fram til mormor og morfars hus tidlig neste morgen. Mamma dro fram en nøkkel hun hadde i et kjede rundt halsen, og låste opp den lille blå porten som ledet inn til besteforeldrenes hage. «Tvinnung» stod det med grå bokstaver på en utskåret bue over den. De gikk gjennom portrommet og kom ut på en åpen plass med store steinheller 17

på bakken. Rundt plassen var flere grå murvegger med dører og vinduer. De gikk rett fram, og opp trappen til den store mørke hoveddøren. Midt på den hang dørhammeren formet som en stor sølvedderkopp. Mamma grep edderkoppen og slo den forsiktig tre ganger mot døren. Mormor og morfar åpnet straks etter. De så ut som en dronning og en konge der de stod i døråpningen. Så lenge Anna kunne huske, hadde mormor gått med lange, svarte kjoler med blonder, og med en lang sølvmedaljong rundt halsen. Hun var fremdeles helt lik som sist Anna var her. Morfars rynkete ansikt så alltid ut som det smilte, uansett hva han holdt på med. Han hadde på seg hvit skjorte, grå bukse og en fargerik vest med sølvknapper. Mormor og morfar forandret seg aldri. «Så godt å se deg igjen, Anna,» sa mormor med et stort smil. Det hvite, oppsatte håret hennes fikk Anna til å tenke på sukkerspinn. Anna smilte tilbake. «Hei mormor. Hei morfar,» sa hun. «Det er altfor lenge siden du har vært på besøk. Se som du har vokst siden i fjor – du har blitt en liten dame,» nikket morfar. Anna smilte. Hun likte å føle seg som en dame. «Nå skal vi få se deg hver dag, lenge!» Anna var så glad for å se besteforeldrene at hun glemte å være sur fordi hun måtte flytte. De var mye bedre enn mamma og pappa, som alltid hadde det travelt og måtte jobbe. Anna la øreproppene i jakkelommen. «Kom, så skal du få en kopp kakao etter den lange reisen,» sa mormor. Hun tok Anna i hånden og gikk inn. Huset var også som det pleide. Det luktet såpe og gamle møbler og ulltepper. Det var mørkt inne. Lyset fra 18

de gulnede lampene rakk ikke helt ut til krokene. Veggene var mørke, og de blankpolerte tremøblene så nesten sorte ut. Anna likte å komme inn i huset her. Det føltes som en varm og trygg kveld, alltid. Hun kjente igjen de myke teppene under føttene. Hun husket da hun var liten og satt og lekte på gulvet, og hvordan det var å ta på bildene og mønstrene som viklet seg rundt hverandre i mange forskjellige farger. Taket i stuen ble holdt oppe av fire store søyler av mørkt tre. De minnet Anna om trestammer som hadde vokst rundt hverandre i en spiral. Det var som en egen verden her inne, full av små eventyr fra gamle dager. Hun fikk øye på koppen med rykende varm kakao på bordet, og satte seg. Foreldrene snakket med lave stemmer til mormor og morfar ute i gangen. Anna prøvde å høre hva de sa, men hun fikk ikke med seg et ord. Etter en stund kom alle og satte seg i stuen. Mamma så bekymret ut, og mens hun nippet til tekoppen som plutselig hadde dukket opp foran henne, sa hun: «Anna, vi blir nødt til å dra straks. Jeg skulle ønske vi hadde tid til å bli her med deg i en dag eller to, men det er helt umulig. Vi må komme oss av gårde. Det haster.» «Vi skal prøve å ringe så ofte vi kan,» smilte pappa fra lenestolen. «Hva skal dere egentlig?» spurte Anna. «Vi kan ikke si det,» sa mamma. «Det er et topphemmelig oppdrag, du må bare stole på oss.» Anna var ikke overrasket. «Hrmf,» gryntet hun. De ville bare løse alle andres 19

problemer. Og tenkte ikke på hvor mye stress det var for henne å reise fra det hun kjente hele tiden. Eller hvor mye hun savnet mamma og pappa hver gang de var borte. Skulle ikke det viktigste for foreldre være å passe på barna sine? Anna kjente at hun begynte å bli sint igjen, men hun orket ikke krangle mer. Hun orket egentlig ikke å bry seg i det hele tatt. Mamma og pappa fikk bare gjøre som de ville. «Det er greit. Det spiller ingen rolle for meg hva dere gjør,» sa Anna. Hun fikk plutselig lyst til å si noe som ville få dem til å føle seg like kjipe som de oppførte seg. «Dere trenger ikke å ringe til meg,» sa hun. «Egentlig trenger dere ikke å komme tilbake heller. Jeg kommer faktisk til å ha det mye bedre her, uten dere.» Det ble helt stille i stuen. Anna skulle ønske at mamma og pappa kunne forstå hvor teit det var at jobben var viktigere enn henne. Hun ville at de skulle si: Ok, vi slutter med disse jobbene. Vi finner oss noen vanlige jobber så vi kan bo på én plass og være sammen. Hun ville at de skulle bli. Men de sa ingenting. De bare satt der og så på henne. En bil tutet utenfor. Morfar kremtet. «Det må være drosjen.» «Vi er glade i deg,» sa pappa til Anna. Mamma sa ikke noe, men Anna kunne se at munnen hennes skalv og det var like før hun kom til å gråte. «Ha det, Anna,» sa hun og snudde seg bort. Foreldrene skyndte seg ut i taxien som stod og ventet på å kjøre dem tilbake til flyplassen for å rekke det neste flyet videre. Det siste Anna så av dem, var mammas sorte joggesko og pappa som stakk hodet inn igjen, vinket et sekund 20

og smilte før han forsvant i mørket. Mormor tok Anna i hånden. «Kom,» sa hun. «Vi går og finner rommet ditt. Du får det store soverommet i tredje etasje, som før.» De gikk opp den brede, mørke trappen i inngangshallen, og videre opp den smale trappen til tredje etasje. Øverst i trappegangen hang det store veggteppet med treet, hvor det var festet små sølvmedaljonger med miniatyrmalerier av folk inni. Anna stoppet for å se på det. «Husker du familietreet vårt?» sa mormor. «Ja,» smilte Anna. Hun likte å se på bildene av menneskene som levde for lenge siden, og lurte på hvordan de hadde vært i virkeligheten. Mormor fortalte historier om dem hver gang Anna kom på besøk. «Se der,» sa hun. «Der er du, og mamma og pappa.» Mormor pekte på en av de øverste grenene. Anna syntes det var fint å høre til på en gren av et tre, selv om hun ikke visste hvem alle de andre var. Mormor gikk videre og åpnet en dør. «Her,» sa hun. «Jeg har gjort rommet klart for deg.» Anna gikk inn. Det første hun så, var det store karnappvinduet med sitteplass i vinduskarmen. Anna kunne se langt ut over byen herfra. Det glitret av gule lys mellom trærne langs gatene i natten. På gulvet lå enda et mykt, mønstret teppe, og taket i rommet var høyt og buet. Til venstre stod den store sengen. «Det er kjempefint å være her igjen,» sa Anna. Hun smilte og gjespet. «Så bra,» svarte mormor. «Nå får du prøve å få sove litt, så ses vi i morgen.» Anna sa god natt til mormor, lukket 21

døren og slengte seg på sengen. Hun var trøtt. Og ville helst bare glemme alt om dustete foreldre. Anna sovnet før hun rakk å skifte til pysjamas. Midt på natten våknet Anna av en enorm lyd. TSJWUNG! SNAPP! IIIIK!

Noe rart på loftet

Anna satte seg forskremt opp i sengen. Hjertet banket og det kjentes som om hele kroppen ristet av den rungende lyden. Hun lyttet etter hvor den kunne kommet fra, men hele huset var stille. Kanskje hun bare hadde drømt. Straks etter hørte hun en vanlig lyd av en dør som åpnet seg og smalt igjen et sted ute i gangen. Anna reiste seg forsiktig og kikket ut av døren på rommet sitt. Hun hørte stemmer fra mormor og morfars soverom. «En av vokterne er borte,» sa mormor. «Hva?» svarte morfar. «Det er ikke mulig. Vokterne er evige. De kan ikke bare forsvinne. Hva mener du med ‘borte’, egentlig?» «Jeg vet ikke helt, men jeg hørte at de ble angrepet. Hun skrek. Jeg forstår ikke hva det kan være. Jeg gikk inn for å undersøke det, men jeg får ikke kontakt med noen av dem.» Anna forstod ikke hva de snakket om. Det hørtes skummelt ut at noen hadde blitt angrepet. Det 23

måtte ha vært den høye lyden. Mormor og morfar snakket videre. «Jeg tror det er på tide å vekke Forbundet til live igjen, og kalle inn alle.» «Ja, det virker slik,» sa morfar alvorlig. «Skal vi bare komme i gang nå med det samme?» spurte han. «Mens Anna sover?» «Ja,» svarte mormor. «Stakkars liten. Hun var så trøtt. Hun sovnet som en stein med en gang hun la seg. La oss sette i gang. Det er best. Å få sendt innkallingene nå, før hun våkner. Det er ingen vits i å utsette det.» Anna hørte dem romstere, og etter et par minutter kom de ut i gangen, fullt påkledd i de fineste klærne Anna noensinne hadde sett dem i. Mormors kjole var dekket av snirklende sølvbroderier, og morfar hadde vest med gullknapper og et glinsende silkeskjerf i halsen. De kom gående mot døren hennes. Anna skyndte seg tilbake til sengen og lot som om hun sov. De ville tydeligvis ikke at hun skulle se hva som skjedde. Men Anna ville vite hva de holdt på med. Hun hørte at mormor og morfar gikk rett forbi døren hennes og forsvant opp trappen til loftet. Anna kikket under sengen og dro fram de myke kanintøflene som alltid hadde stått der, helt siden hun var liten. Mormor hadde strikket dem til henne. De passet fremdeles. Med tøflene på kunne Anna gå musestille over gulvet og liste seg forsiktig opp loftstrappen. Hun lente seg tett inntil trinnene så hun kunne kikke over kanten helt øverst, uten å bli sett. 24

Mormor stod ved det store vinduet i tårnrommet helt i enden av loftet. Hun så mer ut som en dronning enn noen gang tidligere. Det glitret i sølvbroderiene på kjolen hennes. Morfar satt ved et bord. Han broderte noe med en lang gulltråd, og la broderiene i konvolutter. Anna tenkte at han måtte være veldig flink for å få det så raskt ferdig. Han bevegde bare nålen et par ganger før han lukket igjen et brev. Ansiktet hans ble truffet av et varmt lys som skinte fra bordflaten hver gang han sydde. Anna turte ikke å strekke seg for å se hva det kunne være. Mormor åpnet vinduet og løftet opp spinneteinen sin. Anna hadde sett henne bruke den før, til å spinne tråder av ulldotter. Månen strålte inn på det hvite håret hennes, og det glødet akkurat som kanten av en sky når solen titter fram etter en storm. Mormor dro ut en rekke hårstrå fra det oppsatte sukkerspinnhåret sitt og førte dem i en linje ned mot håndteinen. Hun snurret teinen, og hver gang hun ga fart til den, blåste en nesten usynlig, silketynn blå lystråd ut av vinduet. Akkurat som den Anna hadde sett i parken dagen før hun måtte flytte. Morfar tok med seg en bunke konvolutter, stilte seg ved siden av mormor, og kastet dem ut av vinduet en etter en. De smilte til hverandre. Brevene og lysstrålene fløy ut over hustakene i nabolaget, og ble borte. Hva i all verden var det de holdt på med? De fortsatte til det var tomt for brev. Mormor sluttet å spinne på teinen. De ble stående ved vinduet og se ut over byen. Morfar la armen over mormors skuldre. Anna kjente på seg at det var på tide å gå tilbake til rommet, før de bestemte seg for å komme ned trappen igjen. Hun satte kanintøflene tilbake under 25

sengen og la seg under dyna. Hun ble liggende lenge og tenke for å prøve å forstå hva mormor og morfar hadde gjort der oppe, og hva de hadde snakket om. Til slutt sovnet hun uten at hun klarte å finne en forklaring. Neste morgen gikk Anna ut i hagen for å se om hun kunne finne noen av brevene som morfar hadde kastet ut av vinduet. Hun så ikke et eneste ett. Kunne hun ha drømt alt sammen? Hun var ganske sikker på at hun hadde vært våken. Men hvorfor skulle egentlig morfar kaste brev ut av vinduet? Og det var vel ikke mulig å spinne tråd av sitt eget hår. Det ville lugget noe helt forferdelig. Anna bestemte seg for at hun måtte ha drømt alt sammen, og at hun heller ville utforske det spennende gamle huset hun skulle bo i. De neste dagene brukte Anna til å åpne skuffer og skap og dører, løpe opp og ned trapper og bli kjent med alle blomstene i hagen. Hun prøvde å smuglytte på mormor og morfar, men hun hørte ikke noe som tydet på at det hun hadde drømt, var virkelig. De snakket mest om møter og om tingene de solgte i butikken sin. Mormor og morfars butikk lå like ved siden av den blå porten til hagen, ut mot gaten. Butikken hadde ikke noe navn – det hang bare et utskåret tre som et skilt over døren. Et tre, med grener og røtter flettet inn i hverandre. I likhet med porten til huset, så inngangen til butikken mye mindre ut fra utsiden enn den var inni. Butikken var fylt opp fra gulv til tak av alle mulige gamle dingser og ting. Noen av tingene i butikken hadde vært her så 26

lenge Anna kunne huske. Hun lurte på om de var til salgs i det hele tatt. I det første rommet, like innenfor døren mot venstre, var den mørke treskranken der morfar pleide å stå når butikken var åpen. Veggene var kledd med bokhyller, og i alle hyllene stod eldgamle bøker med skinnomslag og gullbokstaver på ryggen. Der lå gulnede papirer, og magasiner som ble laget lenge før Anna ble født. Hun bladde gjennom en del av dem, men de fleste handlet bare om gamle historier eller håndarbeid. Og det var kjedelig. Hun lot fingrene gli over de støvete bøkene, og gikk inn i bakrommet for å sjekke om det var noen ting der hun ikke hadde sett før. Rommet var fylt av håndarbeidsutstyr: strikkepinner, synåler, sakser og heklenåler. Veggene var dekket av hyller med trådsneller, stoffer og garn i forskjellige farger og mønstre. Midt i rommet stod et stativ hvor det hang gamle kjoler, frakker og pelskåper. Fra taket hang hatter, esker, høyhælte sko, lampeskjermer, speil i alle fasonger, og runde broderirammer. Anna elsket alle de rare tingene. Hun stod stille og så gjennom rammene med ingenting i. Hver gang hun kikket gjennom en ramme, var den fylt av et nytt bilde – ett øyeblikk fikk hun se en buktende pyntenål med grønn- og blåglinsende edelstener i slangeskinnsmønster, som satt festet på båndet på en brun hatt. Et annet sekund laget rammen et bilde av bestefars ansikt der han stod bak disken og talte opp tråddokker som skulle legges i hyllene. Når hun gikk til den andre enden av rommet, så hun vinduet ut mot gaten og folkene som hastet forbi, som en evigvarende stille film. Noen ganger gikk andre barn forbi. Anna la merke til 27

en rekke spinneteiner som lå i en glassmonter. De lignet litt på den som mormor hadde brukt til å spinne tråd av håret sitt der oppe på loftet. Disse spinneteinene var laget av tre. To av dem så ut som om toppen av et tårn på et eventyrslott satt fast øverst på en pinne. Den tredje var en pinne, trædd gjennom en flat stein med hull i. Mormors spinnetein var annerledes. Den lignet mer på glass. Anna åpnet monteren og tok ut den ene tårn-spinneteinen. «Kirsebærtre med linolje» stod det på en lapp. Ingenting spennende. Hun la den på plass igjen. Av og til kom det kunder inn i butikken. Kundene spurte morfar om noe, og så fant han det de ville ha. Alle kjøpte garn eller bånd eller strikkepinner fra det innerste rommet. Anna kunne ikke forstå hvordan så mange folk kunne være interessert i å drive med sying og strikking. En dag kom en ungdom med lang grønn kjole, tatoveringer, og flettet hår som rakk henne til knærne, men det kom aldri noen barn. Etter en uke hadde Anna utforsket alt i butikken og nesten alle rommene i huset. I dag kjedet hun seg. Hun begynte å savne noen å henge med. Hun lurte på om hun kom til å få noen nye venner her. Hun hadde fremdeles ikke sett et eneste barn på sin egen alder. Når hun tenkte etter, kom det sikkert ikke til å bli så enkelt her heller. Alle kom til å tenke at hun var rar, siden hun bodde i det gamle huset til mormor og morfar, med en butikk full av sy- og strikkesaker og andre merkelige greier. «Skal jeg ikke begynne på skolen snart?» spurte hun morfar. 28

«Joda,» svarte han. «Det er ikke så lenge til. Men ikke tenk på det. Vi skal si ifra.» Besteforeldrene ble veldig opptatt de neste dagene, akkurat som foreldrene hennes pleide å være. De dro rundt på møter, snakket med folk og tok hundrevis av telefoner om et eller annet viktig de jobbet med. Og nå var Anna lei av å vandre rundt inne i butikken og i huset og i de tomme gatene. Hun ville at noe skulle skje. Hun satte ørepluggene på plass og gikk ut. Anna stod på den åpne plassen mellom husene i gaten og trampet forsiktig til rytmen i musikken. De røde skoene ble dekket av grått støv som hadde samlet seg på brosteinene. Byen var tom og urørlig. Solen skinte, og det var ingen barn å se. En plutselig bevegelse fikk Anna til å kikke opp på det gamle eiketreet midt på plassen mellom bygningene. Hun gikk nærmere, helt inntil treet og kikket opp. Bladene så ut som små grønne lamper i solskinnet. Der var det igjen! Hun så rett oppover trestammen. Langt der oppe var det noe som beveget seg. Raskt. Og det kom løpende rett mot henne! Anna stirret inn i ansiktet til et forskremt ekorn som pilte nedover treet, sparket fra, landet på Annas hode, og hoppet videre. Anna skrek og så ekornet springe bortover brosteinene før det forsvant bak noen søppelspann. Hun begynte å le. Men, hva var det? Hun hørte en annen latter innimellom sin egen. Den kom også fra treet! Hun så opp igjen. «Ha ha ha ha! Au! Nei!» sa en stemme der oppe. Så knaste og ristet det i grenene, og noe helt annet kom ramlende ned fra bladene. Krasj! Anna ble slått i bakken. 29

En person hadde landet oppå henne. Hun kom seg raskt unna og reiste seg, i tilfelle det var farlig. Det var en gutt. Der han lå i støvet på bakken med brillene på skeive, så han ikke farlig ut i det hele tatt. Et par eikeblader seilte forbi Anna og landet på gutten. «Hei! Hvem er du?» spurte Anna, men det kom ikke noe svar. Han bare lå der. Hun gikk nærmere. Ørepluggene hennes lå på bakken ved siden av ham. Hun puttet dem i lommen og klappet gutten på kinnet. «Hallo, lever du?» spurte Anna. Den mørkhårede gutten åpnet øynene og satte seg fortumlet opp. Han blødde fra munnen, og noen røde bloddråper glinset i det grå bystøvet på bakken. Gutten rettet på brillene, hostet litt og sa: «Hei. Eh … unnskyld. Det var ikke meningen å falle på deg. Takk for at du stod der, forresten.» Han gliste fårete. Anna likte ham med det samme. Kanskje jeg kan bli venner med ham, tenkte hun. Nå er i det minste ikke mamma her og skal lære meg å strikke hele tiden, så kanskje jeg kan være litt normal. «Ikke noe problem, det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg heter Anna, og du blør på munnen.» Gutten tørket blod fra munnviken. «Jeg heter Amir, og du blør på kneet og albuen.» «Oi! Det merket jeg ikke!» sa Anna. «Det blør faktisk ganske mye. Jeg tror det er best å gå hjem så mormor kan ta plaster på, så kan hun sjekke om det går bra med tennene dine også.» «Å, er mormoren din tannlege? Og bor hun hos dere?» spurte Amir. «Ingen av delene,» sa Anna, «mormor er bare god på 30

det meste, og det er jeg som bor hos henne fordi foreldrene mine bestemte seg for å dra på et ‘hemmelig’ oppdrag i et par måneder. Jeg vet ikke hvor de har reist, engang.» Hun himlet med øynene for å fortelle Amir nøyaktig hva hun syntes om det. Han lo nervøst tilbake og så ned i bakken. «Men mormor og morfar er okei. Kom da, så går vi.» Hun strammet hestehalen og nikket bortover gaten, og Amir tasset med henne.