Anna Albrigtsen
Solen treffer andre ting enn oss
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-67309-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10,2/14,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Landskapet forandrer seg ikke ved landegrensen. Det blir ikke plutselig dramatisk, som om nye fjellkjeder skulle oppstått for å markere at man var i et annet land. Slik forestilte jeg meg det da jeg var yngre. At fjellene skulle reise seg på hver sin side av veien idet vi kjørte over svenskegrensen. At trærne skulle vokse seg høyere, rage flere hundre meter over bakken, slik at man knapt kunne se trekronene. Frontlyktene brøyter seg gjennom regnet som slår mot ruten. Jeg sitter i forsetet, ved siden av mamma. Jeg er 153 centimeter høy, vi målte for noen uker siden, vi måtte være sikre på at jeg ikke ville blitt kvalt av airbagen dersom en ulykke skulle inntreffe. Setebeltet ligger stramt over hoftene, gnager mot halsen når jeg beveger hodet, som når jeg snur meg bakover for å se Jens som sitter i baksetet. Han har sovnet, lener hodet mot støtten på barnesetet. Setet er egentlig for lite for ham. Da vi kjørte hjemmefra, klagde han over at det var vondt å sitte, at vingene på setet gnagde 5
mot hoftene, men da vi kom ut på motorveien glemte han smerten. Mamma kjører i nitti selv om fartsgrensen er søtti. Vi leter etter et fint sted å sove. Klokken i bilen går feil. Det står at den er 01.18, men jeg vet at den er mer. Lyset har begynt å vise seg bak trærne, slik lyset kommer sigende sent i juni. Jeg har klart å holde meg våken. Jeg registrerer kjøretøy på lang avstand, de tyngste av dem har sterkest lys. Det hender mamma glemmer å skru av fjernlyset når vi nærmer oss andre biler, jeg må minne henne på det. Det har vært stille i mange timer. Etter klokken ni begynte de andre bilene å forsvinne fra veiene, folk kom fram dit de skulle eller fant et passende sted å sove, en campingplass eller et billig hotell. Veiene ble tommere, mamma begynte å leke. Hun la seg over i motsatt kjørefelt, ble liggende der til jeg så lysene fra en bil som kom mot oss, ropte at vi kom til å dø. Hun økte farten, lysene ble sterkere, brystet mitt presset seg mot seteryggen. Den andre bilen tutet og helt langsomt svingte hun over i riktig fil igjen, lo litt da bilen passerte. Ble du redd nå, sa hun. Jeg snudde meg bakover, satt sånn helt til jeg så lysene på bilen forsvinne. Nei da, svarte jeg. Senere så jeg likevel for meg bilen vår liggende på taket, tingene våre spredd utover motorveien, at jeg var ved bevissthet selv om jeg var død. Nyhetsartikkelen 6
om en mor og to barn som mistet livet i en ulykke midt på natten, mormor som ville lese artikkelen og tenke at det umulig kunne være oss, men likevel prøvd å ringe for å være sikker. Greinene på trærne bøyer seg mot veien. Mygg klistrer seg til frontruten, luften er tett av dem. De er små, har ikke rukket å suge så mye blod ennå. Mamma spruter spylervæske over ruten, lar vindusviskerne rense den et par ganger, noen mygg blir likevel liggende igjen. Når fartsgrensen skifter, kikker jeg bort på dashbordet for å kontrollere at mamma følger med, at pilen peker mot riktig tall, at hun sakker farten når hun skal. Fingrene hennes er hvite og stive rundt rattet, hun bruker bare én hånd, den andre hviler i fanget. Jeg fryser på føttene, men skrur ikke opp varmen, bøyer heller tærne inn mot fotsålene et par ganger for å øke blodsirkulasjonen, prøver å kjenne blodet forflytte seg. Vi leter etter et sted å parkere bilen. En rasteplass der vi kan være alene, kanskje ved en innsjø. Det ser så pent ut når solen beveger seg over stille vann. Jeg lukker øynene, men sovner ikke. Det er viktig at jeg holder meg våken. Jens sover med åpen munn, det gjør det enklere å høre at han puster. Det ligger rådyr i grøftene langs veien. Noen av dem reiser seg og løper inn i skogen når de hører lyden av bilen, hjulene mot asfalten, de kan kjenne det i kroppen. Etter en stund svinger mamma inn på en avkjørsel. 7
Vi kjører oppover en smal bakke, kjører inn til siden av veien og stopper. Vi får sove her i natt, sier hun. Hun ruller ned setet sitt, slik at hun kan ligge. Jeg klatrer over til baksetet, inn i bagasjerommet, legger bagen med klær under hodet. Noe hardt ligger øverst i den og presser mot skallen. Mamma sovner med en gang. Hun er alltid den av oss som sovner først. Jeg flytter litt på hodet for å ligge behagelig. Bilen kjøles raskt ned når motoren er avslått, vindusrutene blir kalde, det dugger på innsiden av rutene fordi vi puster. Solen står lavt på himmelen. Lyset treffer taket og slipper inn i bilen, jeg følger strålene med blikket. Hører lyden av noen som kommer gående nedover veien, en hund som løper fritt, tenker på hvordan bilen ser forlatt ut utenfra. Det er ikke mulig å se at vi ligger her.
Vi kjører til en bensinstasjon for å kjøpe frokost. Det er formiddag, jeg ser det på solen. Mamma åpner luken til bagasjerommet. Jens har tisset på seg i søvne, han glemmer fortsatt at han har sluttet med bleie. Hun finner fram en bukse fra bagen som hun kler på ham over den våte trusen. Jeg kan se at hun prøver å holde maska, biter tennene sammen for å ikke bli sint. Du må si fra når du kjenner at du må tisse, sier hun. Klarer du det? Jens nikker. Jeg får lyst til å si at det er vanskelig å kjenne etter når man sover, men lar være. Vi går inn i butikken. Det ligger ferske bakervarer i glasshyller ved disken. En veps svirrer rundt og spiser glasur fra en donut, flyr videre til et skolebrød. Vi kjøper to kanelboller og en kaffe, går tilbake til bilen for å spise, lar dørene stå åpne. Det er et kaldt drag i vinden. Sukkeret på bollen har smeltet, den er klissete. Jeg får resten av Jens sin når han ikke orker mer, er fortsatt sulten etter at jeg har spist opp. 9
En måke lander på asfalten foran bensinpumpene og biter tak i et pølsebrød noen har mistet. Mamma sier at det er uvanlig at den flyr så langt fra kysten, måker er sjøfugler, den må ha forvillet seg vekk. På vei opp i luften mister den en bit av pølsebrødet som faller ned og lander midt på parkeringsplassen. Jeg går inn på toalettet for å gre håret, bruker lang tid, det danner seg en kø utenfor. En kvinne banker på døren, sier hun skal hente en av de ansatte om jeg ikke låser opp. Jeg svarer ikke. Det er lenge siden jeg har gredd meg. Hårstråene løsner fra hodebunnen og blir sittende fast i børsten, noen faller ned på gulvet. Doen er tett, det er papir i rørene, noen har forsøkt å spyle det ned og så har vannet lagt seg over. Når det blir stille utenfor, åpner jeg døren og går tilbake til bilen. Mamma har flyttet den for å få sol, står og spenner fast Jens i barnesetet. Vi kjører ut fra bensinstasjonen, ut på veien. Huset til mormor ligger ved en innsjø. Vi skal kjøre dit for å få penger. Før vi dro fant jeg en søppelsekk full av regninger under sengen til mamma. Noen av dem var flere år gamle, andre hadde kommet bare noen dager tidligere, det sto at hun ikke hadde betalt. Jeg knøt søppelsekken igjen og snek meg ut for å kaste den. Mamma sto på kjøkkenet og lagde middag, sa ingenting om kvelden, da hun oppdaget at regningene var borte. Jeg ruller ned vinduet. Et insekt flyr inn i bilen, blir urolig når det skjønner at det er fanget. 10
Alle insekter summer ulikt, sier mamma. Man burde være i stand til å kjenne igjen arten kun ved å lytte. Hun lukker øynene, fortsetter å kjøre, jeg sitter og følger med, må være klar til å si fra når veien svinger. En blå flue, sier hun. Fluen setter seg på den ene vindusflaten i baksetet. Kryper oppover, leter etter en sprekk slik at den kan komme seg ut. Jeg ruller vinduet mitt lenger ned, glasset forsvinner inn i døren, fluen flyr ut. Vi kjører til vi kommer til en rasteplass. En oversvømt bekk renner ned fra skogen og inn i et rør som lekker, vannet drypper ut og fukter jorda. Vent her litt, sier mamma. Hun tar med seg en vannflaske og går over veien, opp i skogen og forsvinner bak noen trær. Jeg går ut av bilen og legger meg i baksetet, men greier ikke å sovne. Jens slår beina mot forsetet. Han er fortsatt fastspent. Jeg løsner litt på beltet slik at han kan bevege seg, men tar det ikke helt av, ikke her ved veien. En lastebil svinger inn og parkerer bak oss. Mamma har sagt at vi ikke skal snakke med noen, vi har laget en avtale. Sjåføren går ut, stiller seg i veikanten og tisser. Når han er ferdig, legger han merke til at vi sitter i bilen. Hei, sier han. Det lukter alltid dritt på dassen her. Er dere sultne? Han lener seg inn i forsetet på lastebilen og finner fram en åpnet pose kanelgifler. Bare ta, sier han og legger posen i fanget til Jens. 11
Er dere her alene? Hvor er foreldrene deres? spør han og tar en kanelgiffel fra posen. Noen smuler detter ned fra munnen hans når han spiser, fester seg til genseren han har på seg, men han ser ikke ut til å merke det. Vi er ikke alene, sier jeg. Nei vel, sier han. Vil du prøve å sitte i lastebilen, spør han Jens. Jens snur seg bakover for å prøve å se bilen, begynner å fikle med setebeltet for å få det av. Sjåføren hjelper ham, løfter ham ut av bilen og tar ham på skuldrene, går bort til lastebilen og setter ham inn. Gjennom bakruten ser jeg hvordan han tar tak i armen hans, fører den mot hornet og tuter. Den høye lyden brer seg i landskapet, vekker kanskje noen grevlinger som nettopp hadde sovnet. Han tuter igjen, skvetter liksom litt av lyden som kommer, selv om han vet han har forårsaket den selv. Han tuter på hver bil som kjører forbi, korte tut, lange tut, ler like godt hver gang. Når mamma kommer gående ned fra skogen, løfter hun armen og vinker. Jeg vinker tilbake, går bort til lastebilen og sier til Jens at vi skal dra videre. Han tuter en siste gang før han klyver ned fra setet. Jeg drar ham etter armen mot bilen. Han prøver å vikle seg løs, men det er ikke mulig, jeg holder ham for hardt. Mamma lytter etter biler i stedet for å se. Jeg rekker akkurat å spenne Jens fast til setet før hun kommer. Var det dere som tutet, spør hun. Hun ser bort på lastebilsjåføren, han smiler tilbake, 12
strekker på overkroppen til det kommer et knekk i ryggen, tar ut en termos og en avis fra forsetet og går ned til vannet for å ta en pause. Hvem er han, spør hun. Snakket dere med ham? Hun setter seg inn i forsetet og skrur på motoren. Han var bare hyggelig, sier jeg og setter meg inn ved siden av henne. Hva er det du har i hendene, spør hun. Vi fikk kanelgifler av ham, svarer jeg. Hun tar posen fra meg og går ut av bilen, ned mot toalettene og kaster kanelgiflene i søppelkassen.