Sluk av Lars Saabye Christensen

– Jeg har ikke noen sluk.

– Jeg har mange! Fatter’n lager dem.

Sånn rotet jeg meg altså inn i en slags avtale med Iver Malt, at jeg skulle komme til brygga ved sekstiden, bare fordi jeg ikke klarte å si nei. Det er sånn jeg var. Jeg lot andre bestemme og gjorde som de sa. Jeg gjorde saker og ting jeg ikke ville og nikket høflig mens jeg bannet og svor inni meg og det klødde grassat i søkkene. Nå var det Iver Malt som fikk meg til det, fikk meg til å gjøre noe jeg ikke ville. Han løp i full fart nedover mot dumpa. Kunne vi ikke bare blitt i hver vår verden?

– Du behøver ikke komme helt hit med avisen! ropte jeg.

Bare legg den i postkassa!

Iver snudde seg mens han viftet med capen.

– Samma for meg! Samma for meg!

Jeg gikk tilbake til altanen igjen, rasende og urolig, to skritt fram og ett til siden, ga mor den fordømte avisen og halshogde et egg så det sprutet plomme i de fleste retninger.

– Det tok sin tid.

– Ja. Mor så opp.

– Hva er det?

– Ingenting.

– Ingenting?

– Hva skulle det ellers være? Må du spørre hele tiden?

– Så unnskyld, da. Jeg bare spurte.

Jeg grudde meg resten av dagen. Å skrive på diktet mitt kunne jeg bare glemme. Hodet var i ulage. En øyenstikker fanget i stedet min oppmerksomhet, så var det en sommerfugl som la beslag på meg. Hva om jeg bare brøt avtalen?

Hva om jeg rett og slett bare ga faen? Gikk kanskje ikke det an? Det gikk an. Et øyeblikk ble jeg fylt av stor ro, av 33