BRENNINGER
BRENNINGER:
1.Livstegn
2.Torvgraven 3.Tapteminner 4.Skammen 5.Trollhelleren
6.Nårbølgenebryter 7.Tilverdensende 8.Heltedåd 9.Utror 10.Udåden 11.Sjelsbånd 12.Håpet 13.Hjemkomst 14.Mørkebesettelser 15.Underoverflaten 16.Forlatmegaldri 17.Skjulterom 18.Inødensstund 19.Skjebnereisen
Nestebokerisalgfra19.maitil29.juni2023.
Skjebnereisen
KarenStøylen
19
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2023 ISBN978-82-02-73550-0 1.opplag2023
Omslagsillustrasjon:VebjørnStrømmen Omslagsdesign:TineWinsvold,CappelenDammAS Sats:Type-itAS,Trondheim Trykk:NørhavenA/S,Danmark,2023
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASer enhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattiden utstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemedKopinor, interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.Utnyttelseistridmed lovelleravtalekanmedføreerstatningsansvaroginndragning,ogkan straffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no www.norskeserier.no www.serieliv.no
DesentralepersoneneiBrenninger
EirKinn–20år
KåreHaugen–bestefaren
Rakel–Eirsdatter,fødtijuni1886
OlveKinn–Eirsektemann
Oline–deresdatter,fødtijuli1887
DisaBorollo–Eirsvenninne
Fredrik–Disassønn,fødtiaugust1887
Frans–guttensomfulgteDisafraKristiania Lange-KnutFalkmyr–Disastrolovede
KarlTorre–storbondepåTorregården
MonsTorre–odelsguttpåTorregården,16år BrittVengen–nyhusholderskepågården
DordiogSigny‘Silda’–søstrefraHusøya
JonasBunte–fiskeriHolmsund,trolovetmed Dordi
5
AlfNoten,‘Storenoten’–nysmediHolmsund, trolovetmedSigny
KnutGeorgNome–væreieroghandelsmann ElsaNome–hanshustru
iBergen AgatheNome–deresdatter Torvald–Agatheshemmeligevenn HanneDuesund–kokke AskHansen–Nomesoppsynsmann
DoktorLund–legenidennyesykestuen
SeverinNome–deressønn,trolovetmedElinor
Sliksluttetforrigebok
Eirkastetetblikkpåbrevet,ogsvelgettungtda hunlestedensirligeskriftenpåkonvolutten.Det haddevelikkehendtOlvenoe?
Forventningenblebråttforvandlettilfrykt,og hunmerkethvordanhendeneskalvdahunåpnet brevetmedenlitenkniv.
PaulStørensattogplystretenmelodiogkastet korteblikkmotbrevet,mensbarnakrangletom denrødegyngehesten.
GradvisblelydenerundtEirborte,dahuntok tilålese.
Ålesund,mars1889
FruEirKinn
Jegmåførstfåbeomunnskyldningforatjeg ikkeharskrevettilDemtidligere.Jegskalikke
7
gånærmereinnpådetnå,detfårvitanårDe kommerhit.
Jegskalfattemegikorthet,menførjeg kommertilsaken,viljegtakkeDemforat DebidrotilatAgatheNomekomtilrette. Deterenstorlettelseåhørehvordanhunnå latertilåværeienheltannentilstand,slik hennesmorbeskriverdetivårkorrespondanse. Selvvelgerjegåtroatgrunnenermin benyttelseavhypnotiskekreftersomgirinnsikt imenneskesinnet.
GrunnentilatjegikkeharskrevettilDem før,eratjegikkeharværtsikkeriminsak, menetterenheldelundersøkelserharjegnå konkludert.
DetervirkeligDeresfar,JonHaugen,som erpasienthervedKlosteretsanatorium. Komsnarestforetmøte,såskaljegsamtidig berettedetheleforDem. DetharDefortjent.
Ærbødigst, Dr.vonKeller
8
Haugen,mars1889
Eirbleståendesomforstenet.Endyp,svimlende følelsetoktakihenne,oghunryggetfleresteg medbrevetihånden.Ordenepåsidenfløtut,og hunblunketogblunket,somforåseskarptigjen. Enskjelvinggikkgjennomhenneogforplantetseg tilhånden,somnåristetslikatbrevarketflagret.Huntokstadigstegbakover,somforåslippe unna,ogstansetikkeførhuntraffgyngestolen, derBestensattoghalvsov.
«Hvabehager!Hvaforegår!»ropteBesten, somskvatttilogsåsegforvirretrundt.
Eirkjentehvordanføttenesviktetunderhenne, ogpostmannPaulStørenreistesegstraksogkom hennetilunnsetning.Hanholdtrundthenneog fikksatthennenedpåenstol,førhanmedmedfølendeøynesåpåhenneogsukkettungt.
1
9
«Neiognei,atdetteskullehendedeg,Eirpå Haugen.Deterikkeførstegangjeglevererslike brevunderstorfisket…Jegkondolererpådet dypeste,frue,detervirkeligentragedie.»
Eirklarteikkefåfremetordderhunsatt,fremdelesmedbrevetihånden.Hunmåttelesedetpå nytt,måtteværesikkerpåathunhaddeoppfattethvasomvirkeligstoder,mendenvoldsomme skjelvingengjordedetvanskelig.
«Omdeternoejegkangjøre,»fortsattepostmannen,menEirristetpåhodetoglabrevetpå bordet.
«Deter…det…Hanerilive…»
PaulStørenkløddesegihodetogsåforvirretpå henne.
«Underligåsendebrevomatmanerilive… Jegvissteikkeatdetvarsliktuværlengernord?»
Eirholdtdenenehåndenforanmunnenmens huntrykketpapiretinnmotbrystetmedden andre.
Postmannenskakketpåhodetogsåbetuttetpå henne.Såkikkethanbortpåsmåjenteneogsukkettungtpåny.
«Ai,ai.Ogmedsmåbarnihuset.Neiognei.Si bare,erdetnoejegkangjørefordeg?»
Rakel,somskjønteatnoevarpåferde,lot
10
Olineovertagyngehestenogkrøpopppåfanget tilmoren.
«Erdetnoegalt,mor?»sahunstille,vesle Rakel,somalltidvarsåoppmerksompåsinnsstemningerogaltsomforegikkrundthenneog menneskenehunvargladi.Nånærmethunseg treår,ogkunnealleredesnakkelikegodtsomet langtstørrebarn.
Eirholdthardtrundthenne,førhunsåopppå postmannen.
«Deternoedukangjøre,»sahunkortpustet.«OmdukunnehenteDisapåVånheimsgården,villedetværetilstorhjelp.Duvethvordet er?»
PaulStørennikket,ogstraktehalsietforsøkpå åfåetglimtavhvasomstoibrevet.
«Fortellhenneat…baresiathanerilive…» Nåvirketpostmannenrentforfjamsetderhan stoogstirretpåhenne.
«Jeghargåttmedpostherialleår,ogvetat slikebrevkanfølgesavfornektelse.Deterikke fåsomharnektetblanktpåsørgebudskap.Men Eir,godeEir,omdularmeglesebrevet,såkanjeg hjelpedegmedåforstå…»
«Duforståringenverdensting!»nærmestropte hunutmotdenperpleksepostmannen.Øynene
11
hennesfyltesavtårer.«BaregjentaforDisadetjeg siertildegnå:at hanerilive!»
Postmannensukketogtokpåsegluaigjen.Han såbekymretpåhennemenshanristetsaktepå hodet.«JegskalbeDisakommemeddetsamme. Detseruttilåtrenges.»
Idetsammepostmannenforsvantutavdøren, lenteEirhodetbakoverogpustetlangsomtut. Rakelklamretsegtilhenne,ogsnartkomogså Olinekrypendeopppåfanget.Eirsloarmeneom beggejentenesine.
«Erdetnoegalt,mor?»gjentokRakel,menda smilteEirgjennomtårene.
Hunristetkraftigpåhodet,førenlatterbrøtut avhenne.«Nei,tvertimot,kjærejentami.Tvert imot!»
EirkikketbortpåBesten,somikkesåuttilåha fåttmedsegnoesomhelstfrapostbudetsbesøk. Hanlåmedneseniværetogsnorketlett.
«Å,Besten,»hikstethunogkjentehvordangledensitretikroppen.SkullevirkeligBestenfåopplevedette?Atsønnenhansvarilive?Hansom alltidhaddenektetåakseptereathanvardød, ogsomhaddelettoglettoppognedlangskystenettertegntillivellerdød,ogikkefunnetverkendeteneellerandre.Nåskulledelikevelfået
12
svar.Detvarikketilåtro. Var detvirkeligsant? Enusikkerhetstakkihenne.Kunnehunstolepå doktorvonKeller?
«Menhvorforgråterdudersomdeternoe bra?»spurteRakelogstrøkmorenoverkinnet. Eirsåpåhenneogsmilte.«Å,detgåranåbli sågladatmangråter,Rakel.»
Rakelrynketbrynene.«Deterrart.» «Lalt,»gjentokOlineettersøsteren.
EnperlendelatterbrøtutiEir,oghunreisteseg oppmedbeggejentene,ogmedenpåhverarm dansethunrundtogrundtpåstuegulvet.
Bestenvåknetavbarnasgledeshyloggnedseg iøynene,førhanstakkenfingerideteneøretog vredrundtnoenganger.
«Erdethingsteslepp?»spurtehanhøyt.
«Neida,Besten,»flirteEir.Hunblealvorliget øyeblikkogsåpåham.Skullehunfortelleham det?Skullehunvisehambrevet?Nei,hunkunne ikkedet.Ikkeennå.Detmåttenokholdesskjult forhamenstundtil,inntilhunvisstemer.Ja,for hvavisstehunegentligomtilstandentilfaren?
Hvaomhanikkepånoenmåtevartilsnakkendes? Tenkomhanvarskadetellersyk,sykpåsinnet? HvorforskullehanellersbefinnesegpåKlosteret sanatorium?
13
Enkuldegreptakihenne,denovermannetgledenpåetøyeblikk.Hunsattejentenefrasegpå gulvetogbleståendestillemedlukkedeøyne.Far. Å,far…Ietminnehunhaddegjemtdyptihjertet, såhunhamforseg.Ung,levendeogtrygg.Hvem varhannå,såmangeåretter?
Detbanketkortogintenstpådøren,ogDisakom innførEirrakkååpneforhenne.MedFredriki armenegikkhunrettborttilEir,somstofortapt oghimmelfallenmidtpågulvet.Hunsåpåhenne medrynkedebrynogvarmeøyne.
«Jegkomsåsnartpostmannenfortaltehvasom stopå,hansa…hansabare: Hanerilive.Han skullegimegdenbeskjeden,detvaralt.Jegtenkte meddetsammepådinfar,atdetmåtteværeham detgjaldt.Menjegfikkdetikketilåstemme.Det kandaikkeværeriktig?KjæreEir,hvastodeti brevetdufikk?»spurtehunogsatteensprellende Fredrikfrasegpågulvet.Hanblemedengang drattmotRakelsrødegyngehest.
«Detsto…Detstoat…»
Eirlotblikkethvilepåbrevet,somnålåpåbordet,someninvitasjontilDisa.
«Dukanjolesedetselv.»
Disalotsegikkebetoganger.Brevetvarikke
14
langt,likevelblehunståendesomomhunleste uendeligsakte,ellerigjenogigjen.Eirkjentehvordanhjertethamret,oghunklarteikkeåståi romenshunventetpåatDisaskulleleseferdig.Detknøtsegslikimagen,ogtankeneraste ihenne.Kunnedetvirkeligværeslikathennes farhaddeoverlevd?Haddehanialledisseårene holdttilpåsanatorietiÅlesund?Detvarikketil åtro.
ForEirføltesdetsomenevighetførDisaendeligsnuddesegmothenne.Blikkenederesmøttes, blankeogskinnendeavhåp.
«Detvarisannhetetunderligbrev.Men…da kandetvirkeligstemme,detdoktorvonKellerpåstår,»hvisketDisa.
Eirforsøkteåsvare,mendetkomikkeenlyd utavhenne.Hungjordeflereforsøk,menhalsen varsomsnørtsammen.Hunkremtetnoenganger oggikkmotvanntrauetforådrikke.Munnenføltesknusktørr,ogdetkjøligevannetgjordehenne skjerpet.Detvarsomomhunkomtilhekteneen stakketstund.
«Omdettestemmer,hvorforharikkefargitt lydfraseg?Kandetværeløgn?»saEirgrøtetog måttesettesegnedvedbordetigjen.
«Determye,sværtmye,viikkevet,Eir.Nåmå
15
vitenkeossgodtomførviforetarossnoe,»sa DisaogløftetoppFredrik,somhaddedeisetover endebortevedgyngehestenogbegyntåsutre. Rakelhaddeprøvdåløftehamopp,mendasatte haniågråte.Morenvillehanhellerikkeværehos. Denlilleguttensprelletmedenslikmotstandat hunsattehamnedigjen,oghankrabbetborttil gyngehestennokengang,medutretteligpågangsmot.Disasukketoghevetøyenbrynenemenshun fulgtehammedblikket.
«HvorforskulledoktorvonKellersendedette brevet,oghvorforakkuratnå?Harhanvisstdette sålengeviharkjenttilham?»
Eirtrakkpåskuldreneogdropådet.«Deter umuligåsi.Kanhendeharsamvittighetenplaget ham?Hansierjoathanertakknemligforatjeg hjalptilmedåbringeAgathetilbake.Selvomdet jovarRakeljegvarmestopptattav…Jeghar møtthamnoenganger,kanskjehanfølerathan ikkekanholdepåsannhetenlenger.Ellerskalvisi løgnen?»
«Mensomduselvsa,hvorforharduikke hørtnoefradinfarførnå,omhanvirkeligeri live?»
Eirsåpåhenne,ognåtrillettårene.«Jegerredd hanikkekan.Athanikkeeristandtil…Husk
16
athanerpasientpåsanatoriet,»hviskethunog såbortpåBesten,somethintomhvahuntenkte på.
Disarynketøyenbrynene.«Dutrorhaner… hvaskaljegsi…bortreist?»
Eirnikket,hunhaddeikkenoeannetåkomme med.Hunhaddeegentligingensvar,menså mangespørsmålatdetsvimletforhenne.«Jegmå draforåfinneutavdet,selvomdetkanhende detteikkeersant.SelvomdoktorvonKellersier athanersikker,såerikkejegdet.»
Disanikkettaust.«Selvsagtmådudet.Ogom detikkeersant,mådufinneuthvilkebaktanker dennedoktorvonKellerkanhaforåskrivetil deg.Erhanfremdelesbitterfordiduikkevilledra oppditforåhjelpedensykesønnenhans?Nei, detkanjegikketro.Hankanikkeværeuteetter hevn.Deterforhjerterått.Isærnårmannener lege,ogburdevitebedreennnoenannenatman ikkekanforventemirakleribehandlingenavsyke mennesker.»
«Kanhende,»saEir,stemmenvarfremdelesspak.«Jegblebaresåskremtdengangen jegmøttehamnedevedstranden.Hanvarså truende…Jegvillejosåklarthjelpe,menhan komsåbråttpå,ogjegblesåredd.Jegvarjobare
17
enungjentedengangen.Reddfordetmeste,også mineegnehenderogevner.»
Disasmiltevarmttilhenne.«Detkanjegforstå.»
EirsnuddesegrundtogsåmotBesten,som igjenhaddeduppetav.Nåhaddehodetfaltnedtil sidenognærmesthviltepåhansegenskulder.
«Menjegkanjoikkereise,ikkeførOlveertilbake.JegkanikkebeSignyellernoenandrepasse påfamilien,ikkeisåmangedager.BådeSignyog Dordierjomedbarn,ogsåvidtjegvetikkei denbesteformen.Ogjeganerikkehvorlengejeg kommertilåbliborte,ellerhvasommøtermeg der.Omfarer…»
Medettbrøtetdypthulkutavhenne.Disa varstraksborteogsloarmenerundtsinvenninne, somristetavgråt.Eirprøvdeåbesinneseg,så ikkebarnaskullebliredde,mengråtenskyllet gjennomhenneivoldsommebølger.
«Å,Eir.Kjære,kjæreEir.Hvilkefølelsermå ikkedettebrevetvekkeideg.Baregråt,minvenn. Baregråt.»
Lengebledeståendeslik,Eirgråtendemens Disalangsomtvuggethennefrasidetilside.Hun trøstetoghysjetpåhennesomvarhunetlite barn.Eirklyngetsegtilhennemensalldenopp-
18
demmedesorgengjennomsåmangeårrantutav henne.
«Dumådrasåsnartsommulig,Eir.Enslik usikkerhetkanikkebæreslenge,forstårdu.Vimå finneenløsning.JegkunnepassetbarnaogBesten,men…»
Disadropådet,førhunsukket.«Detgårdårlig medKleppesaga.Denvoldsommekuldensomvar, gjordeatbådefossogelvfrøstil,ogdetblevisst storeskaderpåvannhjuletdaisentoktilåløsne også.Lange-Knutarbeiderdernattogdag,ogjeg brukerogsåmyeavtidenminder.Deterikkemye hjelpverkeniVegardellerfaren,deernåmereller mindreuføre,beggeto.»
Eirristetpåhodetogsmiltetilhenne,men detgjordenestenvondt,foransiktetvarstivtav tårer.«Detskalduslippeåtenkepå,Disa.Jegfår nokblihertilOlvekommertilbake,selvomdet blirnoensøvnløsenetter.»
«Ja,detkanhendedublirnødttildet.Detkommertilågnagedeg,dette,mendetkanogsåhende deternyttigåfålitttidtilåklarnetankene.»
«Jegkunnekanskjetamedbarna?»
Disaristetpåhodet.«Ikkegjørdet.Detliker jegikke.Hvaomlegenlikevelharandrehensikter?Jegstolerikkepådenmannen.Jegfårdet
19
ikketilåstemmeathannåsåbråttskullefortellesannhetenomdinfar.Vethanidetheletatt noesomhelst?DoktorvonKellerkunnejohaforhørtsegomdetteførhanmøttedegdengangen forsåmangeårsiden.Kanhendefanthanutat dinfarblebortepåsjøen,ogbruktedetforåfå degmedoppditietforsøkpååreddesinegen sønn.»
«Gud,jegvetikkelenger,»snufsetEir.«Deter såforvirrende,altsammen.Heltsidendengang harjegjohåpetatminfarkunneværeilive.»
«Ogkanhendeerdetdettehåpethanspiller på,»innvendteDisaalvorlig.
«Mensønnenhanserdød,detfortaltehanmeg dajegbesøktesanatoriet.Jegtror…JegtrordoktorvonKellerharværtbitterfordijegikkeforsøkteåreddehamdengangen.Kanskjeerdetderforhanharholdtsannhetenomfartilbake.Forå straffemeg.»
«Sanneligomjegvet,Eir,»saDisaogplukketoppFredrikpåny,dennegangenhaddehan fåtthåndenundermeienpåhesten.Hanillskrek, ognåslapphunikketaket,selvomhanfortsatt straktesegmothestensomOlinegyngetpå.
«DumåkommedegtilÅlesundsåfortdetlar seggjøre.MenmittråderlikevelåblihertilOlve
20
kommertilbake.Kanhendevilhanfølgemed,om noenkansetilBestenogpassebarna.»
«Jegvetikkeengangnårhanertilbake,»hvisketEir.«Detkommertilåbliuutholdelig.»
«Hest,hest!»ropteFredrik,ogDisasukket utålmodigmeddensprellendegutteniarmene.
«Detserutsomomminmannmåfålageten slikhest,hanogså,ellerhva?»sahunogsåpå Fredrik,førhunkikketbortmotEir.«Jegmå kommemegtilbakeoggjøreistandmattilLangeKnut.Ja,hanspiserknaptomdagen,barearbeider.Nårhansomsnaresterinnom,måjegforsøke åfåihamnoe.Selvommatlystenersåsomså.»
«Harderelite?»spurteEiroggikkborttilslagbenkenførhunfikksvar.
«Nei,slettikke,slettikke,»insisterteDisa. «Deternokfordihanbekymrersegheletiden.»
«Forsagen?»
«Foralt.Vitokenstorsjansedaviflyttet,og hanernokreddforathanmåtilbaketilTorredalenomvimisterdethele.Hanerikkevanttilå ståigjeld,ogdeterikkejegheller.Vivetegentlig ikkeomdet var etsålurtpåfunnåflytte,selvom detfølesgodtåværesinegenherre–ogfrue!»tilføydehunmedetliteknis.
«Kanskjekanhanfåarbeidetmedåbyggetele-
21
grafstasjonensomerplanlagt?»foresloEir,men Disaristetpåhodet.
«MendenfortidenjegharmedherrNome?Det tvilerjegsterktpå.»
«HerrNomeharvelikkenoegodtforholdtil noeniHolmsundlenger,mentelegrafstasjonen måjobygges,ogjegtvilerpåatdengodesteværeierenevneråbyggenoesomhelst.Hantrenger arbeidsfolk.»
Disalo,førhuntoketbedretakrundtFredrik, ogEiråpnetdørenforhenne.
«Detskalnokgåiordenpåetvis,skalduse. Altsammen,»saDisaogvinketadjøtilRakelog Oline.
Detovenninneneholdtomhverandreigjen.
«Holdut,Eir,»saDisaogsåhenneinni øynene.«Detskalgågodt.Hørerdu?»
Eirlukketdørenoglenteryggenmotden.Åsnakke medDisagjordealltidgodt,likevelkomtankene omfarentilbakemedfullkraft.Detvilleblilenge åvente…Kunnehuntillatesegågledesegover dettebrevet?Menhvaomdetvistesegikkeåvære tilfelle? Det villeslåhenneibakken.Slåluftenut avhenne.Menhunvissteogsåatalldenneuroen komtilåtærefrykteligpåhenne.Derformåttehun
22
taetvalg.Hunmåtteforsøkeågledesegforsiktig overathennesfarkanskje,bare kanskje, varilive, såfikkhunhellertafallethvisdetvistesegikke åstemme.Håpetkunneidetminsteingentafra henne.