Hvis noen spør, pleier jeg å si at jeg hadde en lykkelig barndom. Når jeg lukker øynene og tenker på den, flimrer det bilder i hodet mitt som bare jeg kan se.
Jeg ser bilder av meg selv og søstrene mine, Mette og Nina, en eldre og en yngre, mens vi er ute og leker med de andre barna i nabolaget.
Middag!
Middag!
Knut! Anne! Middag!
Kom og spis!
Hva skal vi ha?
OK! Fiskeboller!
Kom og spis!
Hva skal vi ha?
Makaronistuing!
Middag!
Kom og spis!
Nå er mat!det
Ække sulten!
Kjøttkaker!
Middag! skalHva vi ha?
Pølser!
Blodpudding! Kommer!
Jeg husker mørket som faller og gatelyktene som plutselig kommer på, og jeg hører de voksne som roper at vi må komme inn.
I byen der vi bodde, lå alt vi trengte rett i nærheten: Kontorene til mor og far, skolen vår, et bysentrum med torg, kino og bibliotek. Og litt utenfor byen, en badestrand, en skog, idrettsplass, fotballbane og rideskole. For meg var huset vårt midtpunktet i dette universet.
Vi bevegde oss fritt omkring så lenge vi passet på klokken og ringte hvis vi ble forsinket. Tofemtrefemfem var nummeret vårt. Jeg lærte det utenat da jeg var liten ved å tenke: 2 foreldre, 5 i familien, 3 barn, 5 i familien, 5 i familien.
Nå må dere komme inn!
Vi hadde en trygg og forutsigbar hverdag. Kanskje det var litt kjedelig? Men det tenkte jeg aldri på.
Av og til brukte mor og far en svær kubjelle for å kalle oss inn.
Da sto de i døra og fniste og tullet når vi kom hjem.
Å være sammen med mor og far var det beste jeg visste.
Vi koste oss sammen, og jeg gledet meg alltid til å komme hjem.
Vi hadde aldri vært borte fra hverandre lenger enn fra morgen til kveld, men så en dag hadde mor og far noe å fortelle.
I sommer skal vi gjøre noe morsomt og annerledes.
Skal vi campe?
Far og jeg skal på et landsmøte i Oslo som varer en uke.
Frognerbadet!
Kongen?
Tja … Men landsmøtet er ikke for barn, så dere skal reise med fly til Bergen og besøke mormor og morfar en ukes tid.
En hel uke i Bergen?
Ja. Men så henter vi dere, og når vi kjører hjem, overnatter vi på det fine hotellet på Gol.
Det som har stekte fiskeboller til frokost?
Det går ikke.
Må vi?
Dette blir slutten på oss. Mormor er så streng.
Ja, nettopp!
Hils kongen!
Kjør forsiktig!
Ikke dø.
Ikke tråkk på kumlokk, ellers ser jeg dem aldri igjen.
Dette blir sunt for dem.
Nå skal vi riktig kose oss noen dager!
Kjære Gud. Hvis mor og far overlever, lover jeg å tro på deg resten av livet og be hver dag for alle foreldreløse barn.
Jeg var sikker på at mor og far kom til å dø mens de var borte fra oss.
Det kunne bare forhindres med daglige bønner og ritualer. Det ble en lang uke.
De overlevde.
Der kommer de!
Jeg reddet dem. Det virket.
Går det bra, skatt? Var det fint i Oslo? Ja, da.
Mor, gjett hva?
Vi badet på Os. Jeg tok på en sjøstjerne!
Jeg hadde trodd jeg skulle bli så glad da de endelig kom og hentet oss, men jeg var mest veldig sliten.
Kan ikke du kjøre, far?
Jo, så klart, men mor er flinkere.
Så kjørte vi hjem over Hardangervidda. Og overnattet på Gol.
Hva syr du?
Bygger du noe?
Nye bunader til 17. mai
Verdens beste grovbrød
Hva skal det bli?
Ja, det blir en benk til entreen.
Mor var flink til alt.
Flink til å sy og strikke.
Hun var veldig flink til å tegne.
Flink til å regne.
Flink til å lage mat. Hun kunne snekre, lage syltetøy og julemarsipan.
Flink til å gå på ski og til å svømme.
Flink til å bestemme ting.
Flink til å være mor.
Så må du sette to i mente der over femtallet.
Sånn?
Er det Bela Bartok eller Ravel?
Sånn, skatt.
Nå går det bra, ikke sant?
Hva lager du?
Harald Sæverud.
Jo. Snufs.
Markjordbærsyltetøy!
Mor var kvinnesakskvinne. Hun mente at kvinner hadde rett til å ha både jobb og familie.
Neimen! Gravid igjen! Du er fruktbar!jammen
Ja, du får ta sommerferien på forskudd, da.
Ungen kommer i august.
Det var ikke alltid lett å være den eneste damen på kontoret der hun jobbet.
Det er ikke nok å være like god som mine kolleger. Jeg må være mye bedre, ellers ville de ha kvittet seg med meg da jeg fikk barn.
Far var kvinnesaksmann og deltok i husarbeidet. Han pleide å spørre mor om det var noe han kunne hjelpe med, helt til mor en dag spurte om han ikke bare kunne gjøre det som trengtes? Etterpå fikk han for vane å annonsere husarbeidet sitt.
Nå vasker jeg do! Jeg støvsuger!
Jeg skrur på vaskemaskinen! Jeg tar ut søppelet!
Far hadde ansvar for å skrelle poteter. Det var et stort ansvar, siden vi spiste poteter hver dag.
Hvor mange poteter skal jeg skrelle?
Store eller små?
Cirka to hver? 10–12 stykker?
Mellomstore!
Denne diskusjonen hadde mor og far hver dag omtrent kl. 5, akkurat som alle andre familier i nabolaget.
