Lee Child - En mann går inn på en bar

Page 1



Altfor mye tid

Seksti sekunder i et minutt, seksti minutter i en time, tjuefire timer i en dag, sju dager i uken, femtito uker i året. Reacher grovregnet i hodet og kom til at det var litt over tretti millioner sekunder i løpet av tolv måneder. I løpet av den tiden ble det begått bortimot ti millioner større forbrytelser bare i USA. Røft regnet én hvert tredje sekund. Ingen sjeldenhet. Dermed var det ikke usannsynlig at man ville se en forbrytelse finne sted rett foran seg, på kloss hold. Beliggenheten hadde selvsagt noe å si. Forbrytelser følger folk. Det er større odds i sentrum av en by enn midt ute på en eng. Reacher befant seg i en uthulet by i Maine. Den lå ikke i nærheten av en innsjø. Ikke ved kysten. Ingenting å gjøre med hummerfiske. Men en gang i tiden hadde den vært betydningsfull, det var helt klart. Gatene var brede, og husene var av teglstein. Byen bar preg av en for lengst svunnen velstand. Det som kanskje en gang hadde vært praktfulle forretninger, var nå billigsjapper. Men alt var ikke bare sorgen. Billigsjappene hadde i hvert fall en viss omsetning. Det var en kaffekjede der. De hadde bord utenfor. Gatene var nesten overfylte. Været hjalp. Den første vårdagen, og solen skinte. Reacher svingte inn på en gate som var så bred at den var stengt for trafikk og ble kalt for et torg. På hver side sto det kafébord foran røde, lave hus, og kanskje tretti mennesker vandret omkring på plassen. Reacher kom gående rett 7


imot denne scenen, med menneskene tilfeldig plassert foran seg. Senere gikk det opp for ham at de mest betydningsfulle hadde plassert seg i en stor og perfekt formet T. Han befant seg nederst på den og kikket oppover, og trettifem meter unna, på T-ens tverrbjelke, kom en ung kvinne i rett vinkel gjennom synsfeltet hans, fra høyre mot venstre over den brede gaten, rett fra det ene fortauet til det andre. Hun hadde en lerretsbag over skulderen. Lerretsstoffet så ut til å være middels tykt, og det var naturfarget, blekt mot den mørke skjorten hennes. Hun var kanskje tjue år gammel. Eller enda yngre. Hun kunne være så ung som atten. Hun gikk sakte, kikket opp, nøt å kjenne solen i ansiktet. Og så, fra den venstre enden av tverrbjelken, og mye raskere, kom en ung gutt løpende, rett imot henne. Samme alder. Joggesko på føttene, trang, svart bukse, hettegenser. Han grep kvinnens veske og rev den av skulderen hennes. Hun ramlet så lang hun var, munnen åpnet seg i en slags åndeløs protest. Gutten med hettegenseren stakk bagen inn under armen som en fotball, så rykket han til høyre og begynte å løpe nedover stammen på T-en, rett mot Reacher, som sto i enden. Så, fra høyre side på tverrbjelken, kom to menn i dress. De gikk i samme retning, fra fortau til fortau, som kvinnen hadde gjort. De var omtrent tjue meter bak henne. Forbrytelsen fant sted rett foran dem. De reagerte som folk flest gjør. De stivnet en brøkdel av et sekund, før de snudde seg og så på fyren som løp sin vei, så løftet de armene iherdig, men uforståelig, og ropte noe som kanskje var Hei! Først da tok de opp jakten. Som om startskuddet hadde gått. De løp hardt, knærne pumpet opp og ned, jakkeslagene flagret. Politifolk, tenkte Reacher. Helt sikkert. Fordi de hadde handlet helt likt uten å si et ord. De hadde ikke engang sett på hverandre. Hvem andre ville reagere på den måten? Trettifem meter unna hadde den unge kvinnen kommet seg opp på beina igjen og løp sin vei. Politifolkene fortsatte jakten. Men gutten i den svarte 8


hettegenseren lå ti meter foran dem, og han løp mye fortere. De ville ikke klare å ta ham igjen. Helt umulig. Forholdstallene var negative. Nå var den unge mannen tjue meter fra Reacher, han svingte til venstre, svingte til høyre, løp mellom menneskene på plassen. Omtrent tre sekunder unna, med én opplagt åpning foran seg. Én klar bane. Nå to sekunder unna. Reacher tok ett skritt til høyre. Nå ett sekund unna. Enda et skritt. Reacher dyttet til den unge mannen med hoften og sendte ham i bakken i et virvar av armer og bein. Lerretsbagen fløy opp i luften, og gutten skrenset og rullet tre meter bortover, og så kom de dresskledde mennene og kastet seg over ham. En liten folkemengde presset seg nærmere. Lerretsbagen hadde falt ned omtrent en meter fra Reachers føtter. Den hadde en lukket glidelås øverst. Reacher bøyde seg for å ta den opp, men så ombestemte han seg. Det var best å la bevismateriale bli liggende uforstyrret. Han trakk seg et skritt unna. Flere tilskuere samlet seg bak skulderen hans. Politifolkene fikk den fortumlete gutten til å sette seg opp, og satte på ham håndjern, med hendene hans bakpå ryggen. Den ene politimannen sto vakt mens den andre gikk bort og tok opp lerretsbagen. Den så flat og vektløs og tom ut. Som om den hadde kollapset. Som om det ikke var noe i den. Politimannen studerte ansiktene rundt seg og festet blikket på Reacher. Han tok opp en lommebok fra baklommen og åpnet den med en rask håndbevegelse. Han hadde en legitimasjon med foto bak den oppskrapte plastbeskyttelsen. Etterforsker Ramsey Aaron, fylkespolitiet. Bildet viste den samme mannen, litt yngre og veldig mye mindre andpusten. Aaron sa: «Tusen takk for at du hjalp oss med det.» Reacher sa: «Bare hyggelig.» «Så du nøyaktig hva som skjedde?» «Mer eller mindre.» «Da vil jeg at du skal skrive under på en vitneforklaring.» 9


«Så du at offeret løp sin vei etterpå?» «Nei, det gjorde jeg ikke.» «Hun virket uskadd.» «Godt å vite,» sa Aaron. «Men vi vil likevel at du skriver under på en vitneforklaring.» «Dere var nærmere det som skjedde enn jeg,» sa Reacher. «Det skjedde rett foran dere. Dere kan skrive under på deres egen forklaring.» «Ærlig talt, sir, det ville bety mer hvis det kom fra en sivilist. Et øyenvitne, mener jeg. Det er ikke alltid at juryer liker politiets forklaringer. Et tegn i tiden.» Reacher sa: «Jeg har vært politimann.» «Hvor da?» «I hæren.» «Da er du enda bedre enn en vanlig sivilist.» «Jeg kan ikke bli værende her i påvente av en rettssak,» sa Reacher. «Jeg er bare på gjennomreise. Jeg må dra videre.» «Det blir ingen rettssak,» sa Aaron. «Hvis vi har et øyenvitne som også er militærveteran med erfaring fra politiarbeid, kommer forsvareren til å be om lavere straff hvis han tilstår. Et enkelt regnestykke. Pluss og minus. Som kredittvurderingen din. Det er sånn det fungerer nå.» Reacher sa ingenting. «Ti minutter av din tid,» sa Aaron. «Du så det du så. Hva er det verste som kan skje?» «Ok,» sa Reacher. Det tok mer enn ti minutter, bare i begynnelsen. De ble stående og vente på at en uniformert politibil skulle komme og frakte gutten til politistasjonen. Og den dukket opp etter hvert, fulgt av en utrykningsbil fra brannstasjonen, som skulle sjekke guttens fysiske tilstand. For å klarere at de kunne ta ham med til politistasjonen. For å unngå et dødsfall i varetekt. Noe som tok sin tid. Men til slutt ble gutten plassert i baksetet og de uniformerte i forsetet, og bilen kjørte sin vei. De nysgjerrige tilskuerne begynte å vandre 10


omkring igjen. Reacher og de to politimennene ble stående igjen. Den andre politimannen sa at han het Bush. Ikke i slekt med Bush-familien i Kennebunkport. Også etterforsker i fylkespolitiet. Han sa at de hadde parkert bilen i gaten bortenfor hjørnet på torget. Han pekte. Bortover der den planlagte spaserturen i solskinnet hadde begynt. Alle tre la i vei i den retningen. Oppover stammen på T-en, deretter til høyre på tverrbjelken. Politifolkene fulgte sine egne skritt tilbake, Reacher fulgte etter dem. Reacher sa: «Hvorfor løp offeret sin vei?» Aaron sa: «Jeg antar at det er noe vi må finne ut av.» Bilen deres var en gammel Crown Vic, den var slitt, men fjæringen hadde ikke sunket sammen. Den var ren, men ikke skinnende blank. Reacher satte seg i baksetet. Det var greit, siden det var en vanlig personbil. Ingen skuddsikker skillevegg. Ingen implikasjoner. Og god beinplass hvis man satt sidelengs med ryggen mot døren, hvilket han ikke hadde noe imot, siden han tenkte at bakdøren på en politibil sannsynligvis ikke plutselig ville sprette opp hvis den fikk press innenfra. Han følte seg trygg på at designerne ville ha tatt det med i betraktningen. Kjøreturen var kort, til en dyster, lav betongbygning i utkanten av byen. Den hadde høye antenner og parabolskjermer på taket. Den hadde en parkeringsplass med tre sivile biler og en enslig svart og hvit patruljebil, som sto parkert på rekke og rad, pluss omtrent ti ledige plasser. I det borterste hjørnet sto det sammenklemte vraket av en blå SUV. Etterforsker Bush kjørte inn og parkerte på en plass merket D2. Alle gikk ut. Den svake vårsolen hadde fortsatt ikke gitt opp. «Bare så det er klart,» sa Aaron. «Jo mindre penger man bruker på lokalene våre, desto mer kan vi bruke på å fange tyvene. Det handler om prioriteringer.» «Du høres ut som borgermesteren,» sa Reacher. «Godt gjettet. Det var fra talen til en byrådsrepresentant. Ordrett sitert.» 11


De gikk inn. Det så ikke så ille ut. Reacher hadde vært inn og ut av offentlige bygninger hele sitt liv. Ikke nødvendigvis som de elegante marmorpalassene i Washington D.C., men de møkkete, slitte stedene der landet i praksis ble drevet. Og fylkespolitiet befant seg omtrent midt på treet når det gjaldt luksuriøse omgivelser. Hovedproblemet var at det var lavt under taket og skyldtes ganske enkelt uflaks. Selv offentlige arkitekter gir etter for motepresset av og til, og den gangen da atomisk var et stort ord, prøvde de seg en kort periode på brutalistiske bygninger av tykk betong, som om folk på 1950-tallet ville føle seg trygge når ordensmakten var beskyttet av tilsynelatende atomsikre anlegg. Men uansett hva årsaken var, spredte den bunkerlignende mentaliteten seg altfor ofte til innsiden av bygget, med trange rom uten luft. Og det var fylkespolitiets eneste virkelige problem. Resten var ikke så verst. Enkelt, kanskje, men en smart fyr ville ikke ha det så veldig mye mer komplisert. Det så ut som en ok arbeidsplass. Aaron og Bush førte Reacher inn på et avhørsrom i en korridor som gikk parallelt med etterforskernes kontorlandskap. Reacher sa: «Skal vi ikke gjøre det ved skrivebordet deres?» «Som i tv-seriene?» sa Aaron. «Det er ikke tillatt. Ikke nå lenger. Ikke etter 11. september. Ingen uautoriserte har adgang til operasjonelle områder. Du er ikke autorisert før navnet ditt dukker opp som et samarbeidende vitne i en offisiell saksmappe som er printet ut. Og det er selvsagt ikke denne saksmappen ennå. Dessuten er det best for forsikringen vår. Et tegn i tiden. Hvis du skulle snuble og falle, vil vi helst være et sted hvor det er et kamera i rommet, for å bevise at vi ikke var i nærheten av deg akkurat da.» «Oppfattet,» sa Reacher. De gikk inn. Det var et vanlig avhørsrom, men kanskje enda mer trykkende, og med en innestengt, sammenklemt følelse som selvsagt skyldtes at det var mange tusen tonn med betong rundt dem på alle kanter. De innvendige veggene var ubehandlet, men malt så mange ganger at de så 12


glatte og jevne ut. Fargen var en blek, offentlig grønn, som ikke ble hjulpet av sparepærene i lysarmaturene. Luften virket sjøsyk. Det var et stort speil på endeveggen. Utvilsomt et enveisvindu. Reacher satte seg med ansiktet mot speilet, på skurkens side, ved et bord som sto på tvers, rett overfor Aaron og Bush, som hadde skriveblokker og en neve full av penner. Først forklarte Aaron Reacher at det ble gjort både lydog bildeopptak. Deretter spurte han Reacher om hans fulle navn, fødselsdato og personnummer, og Reacher oppga det sannferdig, for hvorfor ikke? Deretter ba Aaron om hans nåværende adresse, og dermed var nesten en debatt i gang. Reacher sa: «Jeg har ingen fast bopel.» Aaron sa: «Hva betyr det?» «Det jeg sa. Det er et vanlig uttrykk.» «Bor du ingen steder?» «Jeg bor veldig mange steder. Én natt om gangen.» «Som i en campingbil? Er du pensjonert?» «Ikke en campingbil,» sa Reacher. Aaron sa: «Du er med andre ord hjemløs.» «Men frivillig.» «Hva betyr det?» «Jeg flytter fra sted til sted. Én dag her, én dag der.» «Hvorfor det?» «Fordi jeg liker det.» «Som en slags turist?» «Kanskje det.» «Hvor er bagasjen din?» «Jeg har ingen.» «Har du ingen eiendeler?» «Jeg fant en liten bok i en butikk på flyplassen. Vi skal visstnok kvitte oss med alt som ikke gir oss glede.» «Så du kastet alt du eide i søpla?» «Jeg eide allerede ingenting. Akkurat det hadde jeg skjønt for mange år siden.» Aaron stirret usikkert ned på blokken. Han sa: «Hva 13


vil du si er det beste ordet for å beskrive deg? Omstreifer?» Reacher sa: «Omreisende. Sirkulerende. Gjennomreisende. Forbigående.» «Ble du dimittert fra forsvaret med en slags diagnose?» «Ville det skade min troverdighet som vitne?» «Jeg sa jo at det er som en kredittvurdering. Ingen fast adresse er ikke bra. PTSD er enda verre. Forsvarerne kan finne på å spekulere på om hvor pålitelig du vil være i vitneboksen. De vil kanskje gi deg en lavere vurdering.» «Jeg var i 110. MP,» sa Reacher. «Jeg er ikke redd for PTSD. PTSD er redd for meg.» «Hva var 110. MP?» «En eliteenhet.» «Hvor lenge har du vært ute?» «Lenger enn jeg var inne.» «Ok,» sa Aaron. «Men dette bestemmer ikke jeg. Nå handler det kort og godt om tall. Rettssaker foregår inne i bærbare pc-er. Spesiell programvare. Ti tusen simuleringer. Flertalls-trenden. Et par poeng den ene eller den andre veien kan være avgjørende. Ingen fast bopel er ikke ideelt, selv om det ikke skulle være noe annet som trekker ned.» «Dere får ta det dere får,» sa Reacher. De tok det, akkurat som Reacher visste at de ville gjøre. De kunne aldri få for mye. De kunne alltids miste litt av det senere. Helt normalt. Det var mye godt arbeid som var bortkastet, selv i opplagte saker som endte med suksess. Dermed gikk han gjennom det han hadde sett, nøyaktig, sammenhengende, fullstendig, fra begynnelse til slutt, fra venstre mot høyre, fra nært til fjernt, og etterpå var alle enige om at det måtte være omtrent alt sammen. Aaron sendte Bush ut for å få transkribert og skrevet ut lydopptaket, så Reacher kunne signere det. Bush forlot rommet, og Aaron sa: «Takk igjen.» «Vær så god igjen,» sa Reacher. «Nå kan du si hvorfor dere var så interessert i saken.» «Som du så, det skjedde rett foran nesen på oss.» 14


«Og det begynner jeg å tro er den mest interessante delen. Jeg mener, hvor store var oddsene? Etterforsker Bush parkerte på felt D2, hvilket betyr at han er nummer to i etterforskningsavdelingen. Men han kjørte bilen, og nå er han ute og fikser ting for deg, hvilket betyr at du er nummer én i etterforskningsavdelingen. Hvilket betyr at de to største navnene i den mest glamorøse avdelingen i hele fylkespolitiet sånn tilfeldigvis var ute og spaserte i solskinnet tjue meter bak en jente som tilfeldigvis ble ranet.» «En tilfeldighet,» sa Aaron. Reacher sa: «Jeg tror dere fulgte etter henne.» «Hvorfor tror du det?» «Fordi det ikke virket som om dere brydde dere om hva som skjedde med henne etterpå. Muligens fordi dere vet hvem hun er. Dere vet at hun snart kommer tilbake for å fortelle dere alt som skjedde. Eller så vet dere hvor dere kan finne henne. Fordi dere driver utpressing av henne. Eller hun er en dobbeltagent. Eller kanskje hun er en av dere og jobber undercover. Men uansett stoler dere på at hun vil klare seg selv. Dere er ikke bekymret for henne. Det var bagen dere var interessert i. Hun ble utsatt for et voldelig ran, men dere fulgte bagen, ikke henne. Da er det kanskje bagen som er viktig, men jeg skjønner ikke hvordan. For meg så den tom ut.» «Det høres ut som om det er en stor sammensvergelse på gang, ikke sant?» «Det var ordvalget ditt,» sa Reacher. «Du takket meg for hjelpen. Min hjelp med hva da? En spontan krise i brøkdelen av et sekund? Jeg tror ikke du ville ha brukt det uttrykket. Du ville ha sagt, ‘jøss, det var ikke verst, hva?’ eller noe lignende. Eller du ville bare ha hevet et øyenbryn, som for å skape et bånd eller bryte isen. Som om vi bare er to karer som prater sammen om løst og fast. Men isteden takket du meg formelt. Du sa: ‘Tusen takk for at du hjalp oss med det.’» Aaron sa: «Jeg prøvde å være høflig.» Reacher sa: «Men jeg tror at den slags formaliteter tren15


ger litt lengre inkubasjonstid. Og så sa du med det. Med hva da? For at du skulle kalle noe for det, tror jeg det burde vare litt lenger enn en brøkdels sekund. Jeg tror dette er noe som eksisterte før guttungen nappet til seg bagen, og som vil fortsette å eksistere etterpå. Og så brukte du flertallspronomen. Du sa takk for at du hjalp oss. Deg og Bush. Med noe som dere allerede har eierskap til, noe dere allerede har satt i gang. Det sporet bare litt av, men til syvende og sist var ikke skadene så omfattende. Jeg tror det var den typen hjelp du takket meg for. Fordi du var ekstremt lettet. Det kunne ha vært mye verre, kanskje hvis gutten hadde kommet seg unna. Det var derfor du sa tusen takk, noe som var altfor overstrømmende for et hverdagslig ran. Det virket som om det var ekstra viktig for dere.» «Jeg var bare høflig.» «Og jeg tror at vitneforklaringen min først og fremst er ment for politimesteren og byrådsrepresentantene, og ikke for et dataspill. For å vise dem at det ikke var deres feil. For å vise dem at det ikke var dere som nesten rotet til en eller annen langvarig operasjon. Det var derfor dere trengte en sivilist. Det ville vært greit med en hvilken som helst tredjepart. Ellers ville dere bare hatt deres egen vitneforklaring, på deres egne vegne. Du og Bush som stiller opp for hverandre.» «Vi var bare ute og spaserte.» «Dere kikket ikke engang på hverandre. Tenkte dere ikke om. Dere jaget bare etter bagen. Dere har tenkt på den bagen i hele dag. Eller hele uken.» Aaron svarte ikke, og fikk heller ikke muligheten til å diskutere det, for akkurat da åpnet døren seg, og et annet hode stakk inn. Det gjorde tegn til at Aaron skulle komme ut. Aaron gikk, og døren klikket igjen bak ham. Men allerede før Reacher rakk å bekymre seg for om den var låst eller ikke, åpnet den seg igjen, og Aaron stakk hodet inn og sa: «Resten av avhøret vil bli foretatt av andre etterforskere.» Døren lukket seg igjen. 16


Åpnet seg igjen. Fyren som hadde stukket inn hodet den første gangen, kom først inn. Han hadde en lignende fyr etter seg. Begge så ut som klassiske New England-typer fra historiske svarthvitt-fotografier. Produkter av mange generasjoner med hardt arbeid og streng selvfornektelse. Begge var tynne og hengslete, bare sener og leddbånd, nesten utmagrede. De hadde på seg chinos, rutete skjorter og blå dressjakker. De var snauklipte. Ikke noe forsøk på en frisyre. Rent funksjonelt. De sa at de jobbet for narkotikapolitiet i Maine. En delstatlig organisasjon. De sa at etterforskning på delstatsnivå overstyrte etterforskning på fylkesnivå, derfor kunne de kapre avhøret. De sa at de hadde spørsmål om hva Reacher hadde sett. De satte seg i stolene som Aaron og Bush hadde forlatt. Han til venstre sa at han het Cook, og han til høyre sa at han het Delaney. Det virket som han var lederen. Han så ut som han ville stå for snakkingen. Om hva Reacher hadde sett, gjentok han. Ikke noe mer. Ingenting å bekymre seg for. Men så sa han: «Først trenger vi mer informasjon om et spesielt aspekt. Vi har en følelse av at våre kolleger i fylkespolitiet tok litt lett på det. De glattet over det, noe som kanskje er forståelig.» Reacher sa: «Glattet over hva da?» «Hvordan var din sinnstilstand, og hvilke intensjoner hadde du i det øyeblikket da du dyttet gutten i bakken?» «Seriøst?» «Med dine egne ord.» «Hvor mange?» «Så mange du måtte trenge.» «Jeg hjalp politifolkene.» «Ikke noe annet?» «Jeg så forbrytelsen. Gjerningsmannen flyktet rett mot meg. Han løp fra forfølgerne sine. Jeg tvilte ikke på om han var skyldig eller ikke. Dermed stilte jeg meg i veien for ham. Han ble ikke engang hardt skadet.» 17


«Hvordan visste du at de to mennene var politifolk?» «Førsteinntrykket. Tok jeg feil eller hadde jeg rett?» Delaney nølte litt. Så sa han: «Fortell meg hva du så.» «Dere hørte helt sikkert på den første gangen.» «Det gjorde vi,» sa Delaney. «Og vi hørte også på den påfølgende samtalen med etterforsker Aaron, etter at etterforsker Bush hadde forlatt rommet. Det virker som om du la merke til mer enn du oppga i vitneforklaringen. Det virker som om du så noe med en langvarig operasjon.» «Det var en spekulasjon,» sa Reacher. «Det hørte ikke hjemme i en vitneforklaring.» «Det var mer et spørsmål om moral?» «Kanskje det.» «Er du et moralsk menneske, Mr. Reacher?» «Jeg gjør så godt jeg kan.» «Men nå kan du si så mye du vil. Vitneforklaringen er ferdig. Nå kan du spekulere av hjertens lyst. Hva så du?» «Hvorfor spør du meg?» «Vi har kanskje et problem. Du kan kanskje hjelpe oss.» «Hvordan kan jeg hjelpe dere?» «Du har vært i militærpolitiet. Du vet hvordan dette fungerer. Det store bildet. Hva så du?» Reacher sa: «Jeg antar at jeg så Aaron og Bush følge etter jenta med bagen. En slags overvåkningsoperasjon. I hovedsak overvåkning av bagen. Da ranet skjedde, ignorerte de jenta fullstendig. Antagelig skulle hun levere bagen til en hittil ukjent mistenkt på et senere stadium, et annet sted. Som en leveranse eller en betaling. Det var kanskje viktig å se overleveringen med egne øyne. Den ukjente mistenkte er kanskje siste ledd i en kjede. Derfor ville man ha øyenvitner med høy status. Eller noe sånt. Bortsett fra at planen mislyktes fordi skjebnen grep inn i form av en tilfeldig veskenapper. Rett og slett uflaks. Sånt kan skje den beste. Og det er egentlig ikke så alvorlig. De kan gjøre det om igjen i morgen.» Delaney ristet på hodet. «Vi er i urent farvann. De fol18


kene vi har å gjøre med her, kutter alle bånd hvis man ikke møter opp til avtalt tid. Dette er over.» «Da må jeg bare beklage,» sa Reacher. «Men sånt skjer. Mitt beste forslag er å glemme det.» «Lett for deg å si.» «Ikke mine apekatter,» sa Reacher. «Ikke mitt sirkus. Jeg var bare en tilfeldig forbipasserende.» «Og det må vi også ha noen ord om. Hvordan kan vi få tak i deg hvis det skulle bli nødvendig? Har du mobiltelefon?» «Nei.» «Hvordan får folk tak i deg da?» «De får ikke tak i meg.» «Ikke engang familie og venner?» «Jeg har ingen familie igjen.» «Ingen venner heller?» «Ikke av den sorten man ringer hvert femte minutt.» «Hvem er det da som vet hvor du er?» «Jeg vet det,» sa Reacher. «Det holder.» «Er du sikker?» «Foreløpig har jeg ikke hatt behov for å bli reddet.» Delaney nikket. Sa: «La oss gå tilbake til det du så.» «Hvilken del?» «Alt sammen. Det er kanskje ikke over ennå. Kan det finnes en annen tolkning?» «Alt er mulig,» sa Reacher. «Hva tror du kan være mulig?» «Jeg pleide å få betalt for sånne diskusjoner.» «Vi kan jo tilby deg en kopp kaffe på fylkets regning.» «Avtale,» sa Reacher. «Svart, uten sukker.» Cook gikk for å hente den, og da han kom tilbake drakk Reacher en slurk og sa: «Takk. Men når alt kommer til alt, tror jeg at det bare var en tilfeldig hendelse.» Delaney sa: «Bruk fantasien.» Reacher sa: «Gjør det selv.» «Ok,» sa Delaney. «La oss gå ut fra at Aaron og Bush ikke visste hvor eller når eller hvem eller hvordan, men til 19


syvende og sist forventet de å se at bagen ble overlevert i noen andres varetekt.» Reacher sa: «Ok, la oss gå ut fra det.» «Og kanskje det var nøyaktig det de så. Bare litt tidligere enn forventet.» «Alt er mulig,» gjentok Reacher.» «Vi må gå ut fra at skurkene hadde tatt sine forholdsregler for å holde det hemmelig. Møtet var kanskje en avledningsmanøver, og de planla å stjele bagen på veien. For at det skulle bli overraskende og uforutsigbart. Det er alltid den beste måten å knekke en overvåkning på. Det var kanskje til og med innøvd. Ifølge deg ga jenta opp nesten uten motstand. Du sa at hun landet på rumpa, og så spratt hun opp igjen og løp sin vei.» Reacher nikket. «Og det betyr at du vil si at gutten i den svarte hettegenseren er den ukjente mistenkte. Du vil si at det var han som i utgangspunktet skulle ha den svarte bagen.» Delaney nikket. «Og vi tok ham, og dermed ble operasjonen faktisk en total suksess.» «Lett for deg å si. Og veldig beleilig.» Delaney svarte ikke. Reacher spurte: «Hvor er gutten nå?» Delaney pekte på døren. «To rom lenger bort. Vi skal snart ta ham med til Bangor.» «Har han sagt noe?» «Ikke hittil. Han er en flink, liten soldat.» «Hvis han da er en soldat.» «Vi tror han er det. Og vi tror han kommer til å snakke når det går opp for ham hvor mye han setter på spill.» «Et annet stort problem,» sa Reacher. «Hva er det?» «For meg så bagen tom ut. Hva slags leveranse eller betaling kan det ha vært? Man kan ikke bli dømt for å følge etter en tom bag.» «Bagen var ikke tom,» sa Delaney. «I hvert fall ikke opprinnelig.» 20


«Hva var det i den?» «Vi kommer til det. Men først må vi ta en tur tilbake til det jeg spurte deg om i begynnelsen, for å bli helt sikker. Om sinnstilstanden din.» «Jeg hjalp politifolkene.» «Gjorde du det?» «Er du bekymret for erstatningsansvaret? Hvis jeg var en sivilist som ga assistanse, får jeg samme immunitet som politiet. Dessuten ble ikke guttungen skadet. Kanskje et par blåmerker. Kanskje et skrubbsår på kneet. Ikke noe problem. Hvis dere da ikke har noen veldig rare dommere her.» «Dommerne våre er helt greie. Så lenge de forstår sammenhengen.» «Hva skulle sammenhengen ellers være? Jeg var vitne til en kriminell handling. Politiet viste tydelig at de ville pågripe gjerningsmannen. Jeg hjalp dem. Sier du at du har problemer med det?» Delaney sa: «Kan du unnskylde oss et øyeblikk?» Reacher svarte ikke. Cook og Delaney reiste seg og subbet bort fra det tverrstilte bordet. De gikk bort til døren og forlot rommet. Døren klikket igjen bak dem. Denne gangen var Reacher ganske sikker på at den var låst. Han kikket på speilet. Så ikke annet enn sitt eget speilbilde, grått, med et anstrøk av grønt. Ti minutter av din tid. Hva er det verste som kan skje? Ingenting skjedde. Ikke på tre lange minutter. Da kom Cook og Delaney inn. De satte seg ned igjen, Cook til venstre og Delaney til høyre. Delaney sa: «Du hevder altså at du assisterte politiet?» Reacher sa: «Korrekt.» «Har du lyst til å omformulere den påstanden?» «Nei.» «Er du sikker?» «Er ikke du?» «Nei,» sa Delaney. «Hvorfor ikke?» 21


«Vi tror sannheten er annerledes.» «Hvordan da?» «Vi tror du skulle ta bagen fra gutten, på samme måte som han tok den fra jenta. Vi tror du var det andre overraskende og uforutsigbare elementet.» «Bagen falt ned på bakken.» «Vi har vitner som så at du bøyde deg for å ta den opp.» «Jeg ombestemte meg. Jeg lot den bli liggende. Aaron tok den opp.» Delaney nikket. «Og da var den tom.» «Vil du ransake lommene mine?» «Vi tror du tok ut innholdet i bagen og ga det til en i folkemengden.» «Hva?» «Hvis du var det andre elementet, hvorfor skulle det ikke også være et tredje?» «Pisspreik,» sa Reacher. Delaney sa: «Jack-ingenting-Reacher, du er arrestert for å ha medvirket til en kriminell handling i samarbeid med en gangsterinspirert, korrupt organisasjon. Du har rett til å forholde deg taus. Alt du sier kan bli brukt mot deg i en rettssal. Du har rett til å ha en advokat til stede for videre avhør. Hvis du ikke har råd til en advokat, vil en bli oppnevnt for deg på skattebetalernes bekostning.» Fire menn fra fylkespolitiet kom inn, tre med trukne håndvåpen, den fjerde med en hagle som ble holdt skrått over brystet. På den andre siden av bordet dro Cook og Delaney bare jakkeslagene til side for å vise fram Glock 17-pistoler i skulderhylstre. Reacher satt helt stille. Seks mot én. Altfor mange. Idiotiske odds. Pluss at stemningen var anspent og nervøs, pluss helt ukjente nivåer av trening, ekspertise og erfaring. Feil kunne bli gjort. Reacher satt helt stille. Han sa: «Jeg vil ha en offentlig oppnevnt forsvarer.» Etter det sa han ingenting. 22


De satte på ham håndjern med hendene hans bakpå ryggen og førte ham ut i korridoren og rundt to nitti graders hjørner og gjennom en låst ståldør med ramme av betong, inn på stasjonens mottaksområde, som var en varetektsavdeling med tre tomme celler i en trang korridor, alle på den andre siden av en innskrivingsskranke hvor det for øyeblikket ikke satt noen. Den ene betjenten stakk pistolen i hylsteret og gikk rundt bordet. Håndjernene ble tatt av Reacher. Han ga fra seg passet, bankkortet, tannbørsten, sytti dollar i sedler, syttifem cent i tjuefemcentmynter, og skolissene. Til gjengjeld fikk han et puff i ryggen, og æren av å få bo alene på den første cellen i rekken. Døren lukket seg med et smell, og låsbolten slo inn som en slegge treffer en skinnespiker. Politifolkene kikket på ham noen sekunder, som besøkende i en dyrehage, før de snudde seg brått og gikk tilbake forbi innskrivingsskranken og ut av rommet, den ene etter den andre. Reacher hørte ståldøren lukke seg etter sistemann. Han hørte at den ble låst. Han ventet. Han var flink til å vente. Han var en tålmodig mann. Han hadde ingen steder å dra, og all verdens tid på å komme seg dit. Han satte seg på sengen, som var støpt av betong, det var også en liten pult med integrert krakk. Krakken hadde en liten, rund pute, laget av samme slags vinyltrukket skumgummi som madrassen på sengen. Toalettet var av stål, med en skål øverst som skulle være vaskeservant. Bare kaldt vann. Som verdens mest elendige motellrom, strippet helt ned til de uunngåelige minimale bekvemmelighetene og deretter redusert i størrelse til det var nesten uutholdelig å oppholde seg der. De gamle arkitektene hadde brukt enda mer betong her enn andre steder. Som om fanger som prøvde å flykte, hadde større krefter enn en atombombe. Reacher fulgte med på klokken i hodet. To timer gikk, og nesten en tredje, og så kom den yngste betjenten for å sjekke statusen hans. Han kikket inn mellom sprinklene og sa: «Går det bra?» 23


«Jeg har det bra,» sa Reacher. «Kanskje litt sulten. Det er lunsjtid og vel så det.» «Det er et problem med det.» «Er kokken syk?» «Vi har ingen kokk. Vi bestiller mat fra kafeen nede i gaten. Lunsj kan koste opptil fire dollar. Men det er fylkestaksten. Du er delstatens fange. Vi vet ikke hvor mye de betaler for lunsjen.» «Mer, håper jeg.» «Men vi må være helt sikre, ellers kan vi bli sittende med regningen.» «Vet ikke Delaney det? Eller Cook?» «De har dratt. De tok med den andre mistenkte til hovedkvarteret sitt i Bangor.» «Hvor mye bruker dere på middag?» «Seks og en halv.» «Frokost?» «Du er ikke her til frokost. Du er delstatens fange. Som den andre fyren. De kommer og henter deg i kveld.» En time senere kom den unge betjenten tilbake med et grillet ostesmørbrød og et isoporbeger med cola. Tre dollar og noen cent. Etterforsker Aaron hadde visstnok sagt at hvis delstaten betalte mindre enn det, skulle han personlig betale mellomlegget. «Hils ham og si takk,» sa Reacher. «Og si at han må være forsiktig. En tjeneste som takk for en annen.» «Forsiktig med hva da?» «Hvilke meninger han står fram med.» «Hva skal det bety?» «Enten forstår han det, eller så forstår han det ikke.» «Sier du at du ikke har gjort det?» Reacher smilte. «Jeg går ut fra at du har hørt den før.» Den unge betjenten nikket. «Alle sier det. Ingen av dere har gjort en jævla ting. Det er det vi regner med å høre.» Så gikk fyren sin vei, og Reacher spiste maten og fortsatte å vente. 24


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.