Selma Lønning Aarø Jeg kommer snart by Cappelen Damm AS

F°183 Flamme Forlag . Oslo . 2013

Selma Lønning Aarø Jeg kommer snart

© 2013 Flamme Forlag www.flammeforlag.no 1. utgave, 1. opplag 2013 Design: Aslak Gurholt (Yokoland) + Martin Asbjørnsen Ombrekk: Jørn Aagaard Satt i H&FJ Mercury 10/13,5 Trykk og innbinding ved Livonia Print Sia, Latvia ISBN 978-82-8288-020-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Er vi syke om vi ikke ønsker sex hver dag? Hver uke? – Toril Moi i Dagens Næringsliv, 01.06.13

betty: I was faking. dr. masters: You didn’t have an orgasm? betty: You are serious now? dr. masters: Yes, I’m serious. You pretended to have an orgasm? Is that a common practice among prostitutes? betty: It’s a common practice amongst everyone with a twat! Women fake orgasms, almost all of them! dr. masters: But why? Why would a woman lie about some thing like that? – Masters of Sex

MR . R

mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel. At jeg kom hver gang vi gjorde det. Og det var vel det jeg ville han skulle tro. Da jeg var yngre, tenkte jeg ikke på hvorfor jeg ville det slik. Jeg bare lot som om jeg kom. Jeg spente kroppen i bue og stønnet, jeg pustet kort og hektisk. Det er en av fordelene med å være kvinne. Man kan late som. Det trodde jeg i alle fall lenge: Der en mann må prestere, kan en kvinne late som. Så en dag ble jeg lei av å fake. Eller det var kanskje ikke dét. Heller det at jeg ville oppleve det han opplevde. Denne enorme ekstasen. Dette ur-brølet. Hvor kom det fra? Hvordan var den, ekstasen? Da jeg fortalte det til A, ble han helt knust. Så god hadde jeg vært til å fake. Han trodde først det var ham. Selvfølgelig. Han trodde vel at han ikke strakk til som mann, og så videre. Det datt ut av meg en fredag ettermiddag. Vi skulle ingenting. Ungene var i seng. A oppførte seg veldig imøtekommende. Han ryddet av bordet uten at jeg påla ham det, han strøk meg over håret og sa at han likte den nye frisyren. Det var fire dager siden jeg hadde vært hos frisøren. Dette var tegn jeg kjente igjen, og før jeg visste ordet av det, datt det ut av meg: – Jeg har aldri hatt orgasme! Og det første han måtte forsikre seg om, var altså at det ikke var ham det var noe i veien med. Jeg sa at det ikke var det, men hvordan kunne jeg være sikker? Det kunne godt hende det var ham! 13

Vi gjør sjelden noe nytt. Dramaturgien er stort sett den samme. A lar hånden gli ned i trusa mi, han presser pekefingeren mot klitoris, litt for hardt. Jeg stønner. – Ja, hvisker jeg. Han glir inn i meg, beveger seg raskt ut og inn, masserer brystene mine uoppmerksomt, som om dette er noe som står i et manus han følger, noe som hører med, noe jeg forventer. Mens jeg tenker på klærne som har ligget en time i vaskemaskinen: – Noen må henge dem opp, tenker jeg. Han gjør alltid de samme tingene. Han tror jeg liker det sånn. Jeg klandrer ham ikke. I flere år har jeg latt som om jeg liker det sånn. I flere år har jeg pustet ham tungt og oppmuntrende i øret og sagt ja på den litt hese måten. Jeg tror han vil ha det sånn. Jeg tror dette jaet opphisser ham, gir ham grønt lys, men det er ikke sikkert. Kanskje er dette stønnet, dette jaet like unødvendig for ham som det litt for harde presset mot klitoris er for meg. Det er som regel raskt over. Jeg går på do. Jeg tisser. Jeg henger opp klær eller rydder kjøkkenbenken. Noen ganger stønner jeg ikke så mye. Det kan være at han tror han må holde på lenger for min skyld, og det er ikke nødvendig. Jeg kommer ikke. Jeg kan ikke komme. Man kaller det akt. Man kaller det «selve akten». Altså er det et teater, altså er vi skuespillere som forsøker å tilfredsstille hverandre, forsøker å late som. Men om A har skyld i at jeg ikke kommer, så har han ikke skylden alene. Kroppen er også et problem. Jeg slapper ikke av, jeg er ikke tynn nok. Jeg ligner ikke på kvinnene i filmene. Kvinnene i bladene. Slik tenker tenåringsjenter. Jeg er en moden kvinne, jeg burde være trygg på meg selv, jeg burde vite bedre. Men jo eldre jeg blir, desto mer fjerner jeg meg fra det de kaller 14

«det medieskapte kvinneidealet». Det er som om kvinnene i bladene kommer fra et annet sted, at de tilhører en annen rase enn meg. Hvis damene i filmene hadde vært hunder, ville de ha vært mynder og jeg en sanktbernhardshund, eller muligens en rottweiler på en god dag med litt for mye å drikke (jeg hadde en hund en gang, men det kommer jeg tilbake til). A sier at det ikke betyr noe. Han kan si at jeg er vakker, at jeg er deilig, men jeg tror selvfølgelig ikke på det. Jeg tror han sier slikt for å få ligge med meg. Jeg har alltid dette utvendige blikket på meg selv. Hvis dette, meg og A sammen, var en film, hvilken film ville det ha vært? Det er en uvane en forfatter har – å forstille seg, å intervjue seg selv, å hele tiden iscenesette alt rundt seg. Jeg tenker at filmen om meg og A må være en komedie. Fam lingen. Kroppenes feil og mangler. De sjenerende, avslørende strålene fra lysstoffrøret i taket på badet (vi ender ofte opp der, simpelthen fordi det er den døren ingen finner det unaturlig å låse). Denne trangen til hele tiden å se meg selv utenfra gjør at jeg ikke slapper av, og den som ikke slapper av, får heller ikke orgasme. Det er denne teorien jeg jobber ut ifra. Så hva vil skje når jeg er helt alene? Helt uten vitner. Vil jeg da slippe unna mitt eget blikk, vil jeg slappe mer av, vil jeg kunne forestille meg hva som helst? Kan jeg ikke lukke øynene og bli hva som helst? En mynde? En kvinne som kommer? Jeg tror aldri jeg kan bli en sånn som slipper meg helt løs. Hver gang A kommer, tenker jeg på at naboen hører ham når han skriker. Jeg tenker på hvor sølet hans havner. Han tenker ikke på det. Når han bare lar alt stå til, kan jeg ikke la være å poengtere det. «Det var vel litt unødvendig,» kan jeg si hvis det kommer sæd på en morgenkåpe eller en bit av sengetøyet som ble lagt rent på bare to dager før. Jeg er en sånn som tenker: – Nei takk, jeg har akkurat dusjet. 15

Jeg er rett og slett for praktisk anlagt. Det er kanskje der det ligger? Jeg er så praktisk at jeg ikke kan slippe meg løs. Jeg er for praktisk til å få orgasme. Mamma var veldig vakker som ung, dog på en litt utilnærmelig måte. Jeg ligner ikke henne, har ikke hennes lange, slanke ben, hennes krøller eller isblå øyne. Jeg vet ikke om moren min har hatt orgasme. Hun snakket aldri om sex da jeg var liten. Han sa automatisk «uff da» når ordet kom opp. Men det var for så vidt greit. Jeg hadde ikke noe ønske om å snakke med moren min om sex. Jeg ville ikke ha likt at hun var en av disse frigjorte mødrene som tok meg med til legen og ordnet resept på p-piller første gang jeg klinte med en gutt. Jeg fikset alt det der selv. Mine døtre kommer også til å måtte fikse det selv. Jeg gruer meg til de får mensen, til hva jeg må si til dem. Selv syntes jeg det var flaut å få mensen. Jeg var på hyttetur med faren og broren min. Jeg var 13 og sa ingenting til noen av dem. Jeg har som nevnt alltid vært praktisk, så jeg lagde min egen tampong av en bomullsdott, uten å tenke på infeksjonsfaren. Da jeg kom hjem, vasket jeg de blodige underbuksene mine for hånd på badet. Mamma dukket opp bak meg. – Vasker du tøyet ditt for hånd, spurte hun. Jeg nikket. – Men det kan da jeg gjøre i maskinen! Så datt det ut av meg: – Mamma, jeg har fått mensen! Og mamma lo! Hun lo av meg. Det vakre ansiktet som jeg ikke har arvet, lo av meg. Jeg tilga henne aldri for det. Mamma er en slik kvinne som bruker forkle på kjøkkenet. Et slikt forkle man kan lene hodet mot når man er fem år, et slikt forkle man tørker snørr og tårer med, som lukter krydder og stekeos. Et slikt forkle som lukter mamma. Frem til den dagen tenkte jeg på dette forkleet når jeg tenkte på mamma. Etterpå sluttet jeg å lene hodet mot det.

Jeg nekter å tro at jeg er frigid. Jeg har følelser. Jeg er kåt! Eller, jeg kan bli kåt. Noen ganger. Kanskje ikke så ofte som jeg burde, men så har jeg jo vært gift lenge. Jeg har født tre barn og jeg har ammet dem i årevis. Får man orgasme etter slikt? Etter alt å dømme gjør man det. Alle andre jeg kjenner får orgasme. Eller de sier i hvert fall at de får det. Jeg har en sterk følelse av at dette kan skje meg også, hvis jeg bare er tålmodig nok. Jeg vil ikke være for kåt, selvfølgelig, men sånn passe kåt. Og jeg vil ha orgasme. Er det for mye forlangt? En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for min hittil manglende suksess på området, er altså følgende: 1. Jeg har kroppslige hemninger. 2. Jeg er for praktisk anlagt. 3. Jeg har en mor. Tidligere kunne jeg ha skrevet at jeg også har alt for mye husarbeid til å kunne komme, men nå har vi fått au pair. Jeg ser ikke bort fra at det også kan være en av grunnene til at jeg ikke kommer. Au pairen, altså. Huset har jo alltid tilhørt meg. De hektiske øyeblikkene på kjøkkenet om morgenen. Stillheten om formiddagen, mengdene med oppvask, de overfylte kjøkkenskapene. Mitt alt sammen. A påstod lenge at jeg elsket offerrollen. Det faktum at jeg var den eneste som faktisk gjorde noe i huset, at jeg ofret meg for fellesskapet. Kanskje har han rett. Kanskje er dette noe jeg trenger for å overleve. Dette overtaket på ham og ungene. Det faktum at jeg er uunnværlig, at ingenting vil gå rundt uten meg, at jeg vil bli savnet, dypt, hvis jeg en dag forsvant. A mente det var derfor jeg ikke vil ha vaskehjelp. Jeg benektet det. Jeg tenkte at jobben med å rydde før vaskehjelpen kom, var en like stor belastning som det å faktisk vaske. Og hvor skulle jeg gjøre av meg mens dette mennesket 17

vasket? Skulle jeg forlate hjemmekontoret? Vandre gatelangs i fire timer? Eller enda verre: Skulle jeg sitte og se på hvordan et annet menneske, mindre heldig situert enn meg selv, vasket min families drit? Skulle jeg late som ingenting? Ingen av scenarioene var ønskelige. Derfor har vi aldri hatt vaskehjelp. Derfor vasket jeg for inntil et halvt år siden alle gulvene mine selv, brettet sammen alle klærne og laget all maten. A fastholdt at dette var noe jeg ønsket, og så lenge jeg ønsket å ha det slik, kunne jeg ikke regne med hjelp fra ham eller andre i husstanden. Da jeg skrev bøker, hadde det kanskje vært et poeng å ha en vaskehjelp, men det begynner å bli lenge siden jeg har skrevet noe. Min poetiske raptus er definitivt forbi. I begynnelsen var skrivingen enkel, nesten motstandsløs. Ting falt på plass når jeg skrev. Ideene var nesten for mange. Men så stoppet det. Stadig kommer jeg frem til at det er umulig å utlede noe av livet mitt. Hele tiden har jeg brukt andres liv, men nå går det ikke lenger. Jeg klarer ikke lenger å gi stemme til noe utenfor meg selv. Det føles falskt. Av det jeg har skrevet, liker jeg best boka om grandtanten og grandonkelen min. Hun hadde et forhold til en tysk soldat under krigen. Hun ble satt i en leir der hun tok livet av seg i november 1945. Broren hennes var student og ble arrestert og sendt til Tyskland i 1942. Oldemor ble syk av alt sammen, og for grandtanten min var nok dét det aller verste. Det var antagelig derfor hun hengte seg. Jeg fant dagboka til oldemor på loftet til besteforeldrene mine. Jeg hadde bare Liva da jeg skrev boka. Vi dro sammen til Berlin og fant tyskerens familie. Hans-Werner Meyer døde på Østfronten i 1942. Familien, to søstre og en bror, gråt da jeg fortalte historien. De strøk meg over kinnet og serverte kaffe i blåblomstrete kopper. Min familie ble rasende. De ville at jeg skulle la historien ligge. Jeg klarte ikke å la være, og snart var det i alle aviser og mamma snakket ikke til meg på et halvt år. 18

Etter det klarte jeg ikke å skrive mer. Planen det siste året har vært å skrive en moderne versjon av Strindbergs Frøken Julie. Ideen syntes genial da jeg fikk den, men nå opptar den meg mindre og mindre. Jeg kan ikke en gang se for meg en moderne versjon av Frøken Julie. Sannsynligvis er det en tåpelig idé. Etter at au pairen kom, kan jeg ikke la være å tenke at jeg hadde rett da jeg sa at det å ha hjelp i huset ikke var noe for meg. Litt rett, i alle fall, men jeg kommer aldri til å innrømme det. Nå tilhører huset henne. Det er Ludmila som vasker, som setter i oppvaskmaskinen, som lager mat. Jeg burde ha jobbet, men jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Uansett, det er kanskje på høy tid at jeg adresserer dette problemet med orgasme. Nå har jeg i det miste tid til å gå inn i det, på heltid. Jeg akter ikke å vente lenger. Jeg vil ta tyren ved hornene. Denne uken setter jeg av til å få orgasme. Hvor vanskelig kan det være? Vibratoren jeg har skaffet meg, kan skilte med orgasmegaranti. Da jeg kjøpte den, forsøkte jeg å være ærlig. Jeg stod utenfor Kondomeriet på Karl Johan og ventet til butikken var tilnærmet tom. På forhånd hadde jeg øvd inn hva jeg skulle si hvis jeg møtte noen jeg kjente. Jeg kunne for eksempel si at venninnen min skulle ha utdrikningslag, og at jeg kjøpte den for moro skyld. Men, på den annen side, det kan hende at de ville synes det var mer pinlig å kjøpe en vibrator for moro skyld enn faktisk å kjøpe den for det den var ment for. Sist jeg var på et utdrikningslag, var det tydelig at alle hadde vibratorer og at det var helt naturlig å snakke om det. De diskuterte typer og størrelser med den største selvfølgelighet. På samme fest kunne en venninne fortelle at hun var blitt med en mann hjem, og da hun våknet hos ham dagen etterpå, hadde de gått ut på Karl Johan og holdt hender. Det gikk et vantro sus gjennom forsamlingen. Tenk å holde hender etter en one night stand! 19

Følelser var altså problematisk, mens en vibrator virket å være en helt kurant sak. Jenta bak disken på Kondomeriet var skremmende ung, men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Slikt opplever hun sikkert hver dag, sa jeg til meg selv. – Kan jeg hjelpe deg med noe, kom det på klingende nordlandsdialekt. Munnen var stor og smilende, med et par av disse kunstig svulmende leppene. – Ja. Jeg har aldri hatt orgasme. Jeg vil ha det nå. Det ble stille i noen sekunder. – Oi, sa jenta. – Ja, sa jeg. – Men da er det på tide, sa hun og gjenvant litt av selger entusiasmen sin. – Det du trenger er Mr. Rabbit. Denne vibratoren er blant dem vi selger mest av. Jeg så skeptisk på det røde leketøyet hun holdt foran meg. Ekspeditøren lot seg ikke merke med det. Hun snakket ufortrødent videre på utpust. En kanin, tenkte jeg. En kanin som skal slippes løs mellom bena på meg. Jeg hadde en kanin som liten. Den spiste opp platesamlingen til pappa. Alle Stones-LP-ene som han var så stolt av. Det virket merkelig å slippe en gnager løs på den måten i sin mest intime sone. – Den er laget i et mykt gelemateriale og som du ser har den et stilig design, med tøffe metallkuler på innsiden. Kulene roterer og det gjør at blodsirkulasjonen i skjeden øker og gjør deg mer følsom. Rotasjonen har seks forskjellige styrker, og den lille kaninvibratoren som stimulerer klitoris har syv forskjellige styrker, eller pulseringer, som vi liker å si. Før du har rukket å bli kåt, har det gått for deg. Seriøst! Jeg så antagelig fortsatt skeptisk ut. 20

– Bare ta på den, sa hun og skjøv den over disken. Jeg tok på den. Den kjentes fremmed ut. – Vi har orgasmegaranti, fortsatte jenta. – Å, sa jeg. – Hvordan fungerer egentlig det? – Når du har kjøpt et vibrerende leketøy hos oss, har du 30 dagers orgasmegaranti. På den tiden har du mulighet til å prøve varen i ro og fred, og bli kjent med vibratoren. Let’s face it, alle dager er ikke like optimale for en orgasme. Man bør ta seg tid til å prøve varen en dag man er litt opphisset fra før av. Når du har gjort det, og du ikke føler at varen fungerte for deg, kan du benytte deg av orgasmegarantien i alle våre butikker, sa hun og trakk pusten.

jeg kjøpte mr. rabbit. Jeg følte at jeg var nødt til det, at det ville være dumt ikke å prøve, garantien tatt i betraktning. Men vel hjemme ble Mr. Rabbit liggende. Det passet liksom aldri å gå i gang. Dagen da jeg var «opphisset fra før» lot vente på seg. Enten var det noe med ungene, eller A, eller begge deler. Det er allerede gått 22 dager, og nå har jeg bare én uke og én dag på meg før garantien går ut. Én uke burde holde. Med au pairen er det blitt tid til den slags. Før var det rett og slett for mye å gjøre, men etter at Ludmila kom, er jeg blitt overflødig i mitt eget hjem. Mens A og ungene er på jobb, skole og i barnehage, skal jeg onanere. På fulltid. Jeg har ikke tenkt å gi meg før jeg kommer. Hvis folk jeg treffer spør meg hva jeg driver med, skal jeg si nettopp det: – Jeg onanerer på fulltid. Nei, det kommer jeg ikke til å si, men det hadde vært mor somt. På nattbordet har jeg gulost og knekkebrød, to flasker vann, fire Paracet, en pakke lilla Läkerol, tyggegummi, babyolje (uparfymert), et utall nummer av Dagbladet, og telefonen. På gulvet har jeg en bøtte til å tisse i. Tanken er at jeg ikke bør bli revet ut av stemningen. Jeg vil ikke ødelegge forløpet til en mulig orgasme bare fordi jeg må opp på kjøkkenet eller gå på do. Dagbladet er den avisen i Norge som skriver mest om sex. Jeg har ikke foretatt noen grundig og systematisk undersøkelse, VG er ikke så verst de heller, men Dagbladet skriver 22

særlig mye om den kvinnelige orgasmen. Du kan trene deg til, spise deg til, puste deg til orgasme, skriver de. Tanken er at jeg skal kunne lese litt i Dagbladet dersom det går trått.

DAG 1

rommet er låst. Jeg ligger i sengen med lukkede øyne. Jeg fører vibratoren inn mellom bena og forsøker å leve meg inn i det jeg holder på med. – Du er en seksuelt velfungerende kvinne, sier jeg til meg selv med dempet stemme, mens jeg gnir klitoris intenst. Duringen blir fort et problem. Den får meg til å tenke på faren min – eller bestefaren min. Lyden er identisk med gressklipperne deres. Det er nesten så jeg kan kjenne lukten av nyslått gress i rommet, og saltsmaken av tårene mine. Jeg gråt alltid når engkarsen ble klippet. De gjorde det som regel når den var på sitt fineste, når hele bakken var lilla. Jeg skjønte ikke hvorfor det måtte gjøres akkurat da. De hadde store støvler på seg. Brune støvler som jeg husker som større enn de viste seg å være. Siste gang jeg var hos besteforeldrene mine, før bestefar døde, stod støvlene hans i gangen. Han kunne ikke bruke dem lenger. Han hadde ikke vært ute av sengen på ett år. Han var blitt en tynn gammel mann, og de enorme støvlene han alltid hadde brukt, var også blitt mindre. Det hender jeg lengter etter å bli gammel. Så gammel at jeg glemmer alt. Jeg håper at jeg ikke vil lide noen nød, jeg håper at jeg ikke vil savne noe eller noen fordi jeg har glemt alt: Barna jeg har født, husene jeg har bodd i, mennene jeg har elsket. Jeg ønsker å ende opp som et blankt og ubeskrevet blad, like skamløs som da jeg kom til verden og møtte min mors skrik. For jeg må vel ha vært uten skam på det tidspunktet? 27

Kanskje det er skammen som står i veien, som hindrer meg i å komme? Jeg håper at de som steller meg, gjør det med en viss varme, så lite forretningsmessig som mulig. Jeg håper at jeg får lov til å ha et nattbord med sjokolade i skuffen, og at jeg ikke skammer meg når jeg må byttes på. Jeg håper at jeg havner i en så dyp glemsel at det ikke finnes noen skam. Uten skam er alt mulig. Bestemoren min var dement. Hun glemte nesten alt, bare ikke skammen. Den var en del av henne på samme måte som salmeversene hun hadde lært utenat i barndommen. Jeg kunne se denne skammen dypt inne i de væskende øynene hennes, hvordan den bølget rundt i blikket. Man sa om henne at hun var borte. – Stakkar, hun er borte, sa de. Men bestemoren min var der. Hun satt i en lenestol borte ved vinduet. Lenestolen var hentet fra det som hadde vært hjemmet hennes. Huset med den store gressplenen som alltid ble klippet før engkarsen slo ut i full blomst. Mens hun satt der på pleiehjemmet, i en stol som det antagelig var noe kjent med, klippet ingen gresset, og engkarsen la seg over plenen som et lilla slør. Det var et tegn på forfall, sa mamma, men det var så vakkert. Da huset ble lagt ut for salg, klippet pappa plenen og mamma vasket ut alt det som hadde vært mine besteforeldre. Pengene de fikk for huset ga de til oss barna, slik at vi kunne kjøpe oss nye hus og leiligheter. Jeg fikk også min bestefars skrivebord i teak som jeg sitter ved når jeg skriver, eller som jeg satt ved da jeg skrev. Jeg har skrevet flere bøker ved dette skrivebordet. Jeg kommer sannsynligvis til å bli gammel, vi blir det i vår familie. Men jeg vil helst dø plutselig og uventet. Dø skamløs i et uventet øyeblikk. Døden! Det er dét lyden får meg til å tenke på. Er det rart at det ikke går? Er det rart jeg ikke kommer? Til tross for Mr. Rabbits 28

orgasmegaranti har jeg ligget her i over to timer, tenkt på død og engkarse, mens ingenting har skjedd. Det skjer ingenting! Jeg tenker på faren min, på bestefaren min, på gummistøvler, på skrivebordet, og det skjer ingenting. Jeg forsøker å tenke på asfalt i stedet, på lukten av asfalt. Lukten av nylagt asfalt har alltid gjort meg kåt. Hvor har jeg det fra? Jeg lukker øynene. Det er romjul og jeg er tretten år. Det er en mild vinter, dette var den gangen milde vintrer var sjeldne. Jeg har fått en ny, hvit ribbestrikket genser til jul. Under den vokser brystene mine. Det skjer over natten, som om noen der inne i kroppen arbeider, losser fett og sårbart materiale fra ett sted til et annet. En dag ingenting, neste dag noe. En øm og skjør forhøyning av fremtid, frihet og selvstyre. Denne romjulen asfalterer de gatene i byggefeltet. Det er et merkelig tidspunkt. Den oransje dampveivalsen ruller opp foran de lyskledde hekkene. Mennene i oransje kjeledresser og spader i hendene passerer mørke dresser på vei til juleselskap. Jeg synes det er rart at noen må jobbe når det er jul. Vi er ute i gata. Det er ikke snø, det er nesten som vår og vi kan ikke gå på ski eller ake. Vi bare står der og ser på at gata asfalteres. – Ha dere vekk, unger, sier en av arbeidsfolkene. Det er tre eldre og én litt yngre. Jeg blir fornærmet over å bli kalt for unge. Jeg har lyst til å trekke opp genseren, jeg har lyst til å rope: – Jeg er ingen unge! Jeg går hjem og sminker meg. Jeg låner mammas blå øyenskygge og røde leppestift. Jeg trer en caps på hodet og trekker hestehalen ut bak. Brystknoppene fronter den nye genseren, 501-buksene har hull overalt. Det er nesten mørkt. Jeg har lovet mamma å hente posten. Gata er bløt og ny. Olje og fremtid, alt det jeg skal komme til å nyte godt av. En lukt som river i nesen. Bare én av arbeiderne er igjen. Han lesser utstyr opp i en lastebil. Jeg vil at han skal se meg, se at jeg ikke er en unge. 29

Jeg stikker hendene dypt ned i postkassa og henter julekortene og kontingenten til mamma fra Røde Kors, så smeller jeg lokket igjen, og arbeideren snur seg og ser at noen er der – og at denne noen ikke er et barn. Han er ikke forberedt på hva som kommer, hvor lett det er, hvor mye jeg vil det. Jeg har lest bøker og blader om hvor vondt det gjør den første gangen, men smerten er ubetydelig. Alt sitter i hodet. Hva jeg en gang skal tenke om dette, sitter i hodet, og hodet mitt har lagt denne planen og gjennomført, passert målstreken. Det gjør ikke vondt – eller smerten er ubetydelig. Jeg sitter over skrevs på ham, inne i førerhuset, uten å se ham i øynene. Jeg fryser, begraver nesen i den oransje kjeledressen. Det er første gang jeg ser en mann komme. Han krymper under meg, kveler lydene som er på vei ut. Hvem som helst kan komme forbi. Jeg tenker at dette kommer jeg til å gjøre igjen, men da vil det ikke være for første gang. Det skal aldri mer være for første gang. – Hvor gammel er du, spør han. Nå er han vanlig igjen. Og jeg lyver ikke. – Fy faen, sier han og dytter meg av ham. Genseren blir ødelagt. Den har svarte oljeflekker, på samme måten som de nye brystene mine har latt seg farge av olje. – Hva har du gjort med genseren, skriker mamma da jeg kommer hjem. Jeg kan ikke si at det er brystene som har gjort det. Men det mamma burde spurt om, var hvor den flate fuglebrystkassen hadde tatt veien, hvor barnet hennes var blitt av. Det er her problemene begynner. Jeg får så mye å skjule. Det gjør det umulig for meg å være venner med henne. Selv om jeg gjerne vil. Det har vært en barndom før dette. Den har for lengst sluttet å interessere meg. Jeg gjør hva jeg kan for å glemme den. Ikke fordi den har vært vond eller vanskelig på noen måte, men 30

fordi jeg vil bli voksen. Så lenge jeg kan huske, har jeg ønsket å være voksen. Den gamle veien gjennom byggefeltet hadde hull som fyltes når det regnet. Den gamle veien fikk ting til å stoppe opp. Asfalten gjorde alt så effektivt, så fremkommelig. Så mulig. Jeg glemmer tidvis det som skjedde den dagen gaten skulle asfalteres, men jeg husker lukten av asfalt. Den går som et lodd gjennom kroppen hver gang den treffer neseborene.

jeg kjøpte en gang noen billige batterier fra Kina. Ungene bruker batterier som andre bruker underbukser, derfor kjøpte jeg disse batteriene. De var latterlig billige, og det var latterlig mange av dem, men så virket de bare i noen minutter hver. Jeg tuller ikke. Men dette er ordentlige batterier, det er det ingen tvil om. De går og går. Jeg har ryddet dagen og satt av litt i overkant av seks timer på å komme. Det burde gå – med mindre det er noe alvorlig galt med meg. Men én ting av gangen. Hovedproblemet er at jeg ikke er fullstendig alene. Jeg er alene i rommet, og døren er låst. Men oppe på kjøkkenet driver Ludmila hvileløst omkring. Hva skulle hindre henne i å klatre over hagemuren og bryte seg inn på soverommet? Det ville ikke vært første gang. Jeg har det ennå friskt i minne. Ludmila hadde ikke vært hos oss mer enn en uke. Jeg våknet av en lyd utenfor døren som vendte ut mot hagen. Den pleide å stå på gløtt om natten. Jeg har ofte, spesielt da vi akkurat hadde flyttet inn, tenkt på at hvem som helst egentlig kunne gå inn der. Alva var liten da, og Aftenpostens aftenutgave kunne fortelle om en kvinne i Oslo som lå og ammet mens tyver brøt seg inn og truet henne med pistol. Den historien tenkte jeg på hver gang jeg lå og ammet Alva. En stund sov vi med soveromsdøren igjen, men luften ble for tett og A gikk ikke med på det. Klokkeradioen på nattbordet viste 02.05. Jeg pleier egentlig ikke å være redd når A er der, som om den jevne pusten hans egentlig kan beskytte meg eller ungene mot noe som helst. Så tungt som han sover, ville han ikke kunnet utrette noe før det 32

var for sent, men følelsen av å ha ham ved siden av meg gjør likevel tryggere. Lyden utenfor var famlende og forsiktig. Ikke egentlig truende. Kunne det være et dyr? En rotte? Jeg var ikke særlig glad i rotter, men jeg vil heller ha en rotte enn en fremmed mann utenfor vinduet. Jeg dyttet forsiktig i A. – A, du må våkne, det er noe utenfor. A snudde seg grettent inn mot veggen. Lyden var der igjen, og denne gangen var det ingen tvil. Noe presset mot døren, en dør av typen som stopper når man drar håndtaket ned. Det var likevel ikke noe problem å presse den opp med makt. Jeg røsket i A, hardere nå, og han satte seg forurettet opp i sengen og stirret på meg. Jeg på min side så på døren som langsomt ble presset opp mens en svart fot liksom gled inn i rommet. Jeg dukket ned bak den søvndrukne ryggen til A før jeg skrek. Det forekom meg ikke som taktisk lurt å skrike, men jeg skrek likevel, og av en eller annen grunn skrek jeg navnet til A. Så ga døren etter. En svart skikkelse veltet inn i rommet og falt som en sekk foran sengen. – Masse beklager, masse beklager, gjentok skikkelsen som lå og sprellet på gulvet. Først etter noen sekunder så jeg at det var Ludmila som lå der. A sa ingenting. Han skrudde på lyset og myste smalt mot Ludmila, som mekanisk gjentok de samme ordene: – Masse beklager, masse beklager. –  Hva i helvete? Det var det første A sa. – Er du helt gal, ropte jeg. – Masse beklager, sa Ludmila og reiste seg fra gulvet. Den ukrainske aksenten var uutholdelig. – Kan du ikke være så snill og si noe annet enn akkurat det? – Noe annet? Ludmila så på oss. Det var helt sikkert synd på henne, men jeg var ennå ikke kommet dit at jeg kunne tenke på Ludmilas følelsesliv. Hjertet 33

mitt herjet fortsatt i brystet. Hvordan skulle jeg klare å sove igjen etter dette? – Forklar deg, sa jeg strengt. – Jeg glemte mine nøkler. – Det kan skje den beste, sa jeg påtatt pedagogisk, – men du kunne ha ringt på. – Jeg ville ikke forstyrre. – Nettopp, og dette er ikke å forstyrre, det, da? – Masse beklager, sa Ludmila raskt. – Vil du holde opp med det der, skrek jeg. – Jeg trodde at dette dør var til stue. – Alle kan ta feil, sa A med en uventet varme i stemmen. En varme som fikk meg til å bli enda mer rasende. Jeg ga A et blikk som sa at jeg ikke var ferdig med ham, at vi skulle snakke mer om dette, før jeg ba Ludmila om å gå opp og legge seg. – Masse beklager, sa hun igjen før hun listet seg som en elefant opp trappen. Martin sov som ved et under gjennom det hele. – Var du ikke litt hard mot henne, spurte A mens han slukket lyset og la seg over på siden. – Hard mot henne? Jeg skrudde på lyset igjen. – Hva med at jeg etter dette ikke kommer til å få en god natts søvn noen gang? Hva med det faktum at jeg nå kommer til å vente på at en galning skal bryte seg inn soveromsdøren min hver eneste natt? – Hun gjorde en feil, Julie, og hun beklaget seg. – Det skal gudene vite! Vi kunne ha holdt på med noe privat. Vi kunne hatt sex. – Særlig, sier A og skrudde av lyset igjen. Jeg ble liggende og stirre inn i de blafrende gardinene. Da Martin våknet, hadde jeg ikke sovet et sekund. 34

det er godt mulig at Ludmila kan brase inn døren når som helst. Hvordan skal jeg kunne slappe av i min egen kropp når det kan komme noen inn døren hvert øyeblikk? Jeg har selvfølgelig låst den, men utryggheten er etablert. Noen kan komme inn, noen kan se meg. Det er ubehagelig. Å tenke på Ludmila er heller ikke særlig opphissende. Hun har gjort mitt eget hjem til et utrygt sted. Til et sted der det er umulig å slappe av. Er det rart jeg ikke kommer? Hva hindrer forresten A i å gjøre det samme? Kanskje står han utenfor hagedøren nå og forsøker å finne ut hva som foregår? For øyeblikket støvsuger hun. Jeg burde vært glad for det, men lyden fra støvsugeren er minst like sjenerende som lyden fra vibratoren. Den får meg riktignok ikke til å tenke på døden, men jeg forbinder den utvilsomt med moren min, og i denne sammenhengen er det ikke godt å si hva som er verst.

i et nummer av dagbladet kan jeg lese at opp mot hver tredje kvinne aldri har oppnådd orgasme. Det er en journalist som heter Atle Jansen som skriver, eller han siterer Betty Dodson, en sexolog fra USA. Jeg spiser et knekkebrød med gulost og drikker litt vann. Hver tredje kvinne har aldri hatt orgasme, men de aller fleste kvinner kan lære seg å få orgasme, skriver Jansen. Altså er det håp for meg. Dette gjelder visstnok både vaginal-orgasme, som bare rundt 10 prosent av kvinner får, og klitoris-orgasme. Jeg leser hvordan klitoris overraskende nok er rundt 13 centimeter lang, men at det meste er skjult for øyet. Den har cirka 4000 nervetråder på hodet, som er den delen av klitoris som synes. Dette er omkring dobbelt så mange som penishodet. Det går to klitorisskaft langs skjeden, som blir stimulert når penis kommer inn. Atle Jansen skriver at man må finne ut om man foretrekker å bli berørt på venstre eller høyre side av klitoris, at man må kjenne etter hva som skjer når man stimulerer klitoris med fingeren. I tilegg bør man konsentrere seg om å tenke på noe annet, gjerne noe litt frekt. Mens jeg tisser i bøtta som står ved siden av sengen, finner jeg frem et lommespeil og studerer min egen klitoris nøye. Jeg kommer ikke over at den er 13 centimeter lang, at den er nærmest som et isfjell der store deler skjuler seg under overflaten. Jeg tørker meg og leser videre om hvordan jeg bør ta på brystene mens jeg spenner musklene og lager lyder. Noen 36

foretrekker å ligge på magen, mens andre foretrekker å ligge på ryggen. Atle Jansen ber meg huske G-punktet. Det ligger et par centimeter inn i skjeden, opp mot magen. Man vil kunne merke effekten hvis partneren kjenner på det med nedgående strøk, samtidig som en selv, eller partneren, trykker hardt på skambenet. Det første som slår meg, er at jeg altså ikke er unormal. Jeg er en av tre, en av mange, helt alminnelig. Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre og fedre eller gressklippere. Og jeg må ikke tenke på Ludmila. Jeg har i det hele tatt brukt enormt mye tid på å tenke på Ludmila. På ett nivå er det jo ikke så underlig. Hun befinner seg for det meste i etasjen over meg. Hun har fratatt meg privatlivet mitt, og jeg er ikke sikker på at jeg har fått tilstrekkelig igjen for det. Er det ikke egentlig bedre å ha et rotete enn et okkupert hus? Da hun skulle komme til oss, bestemte jeg meg for å leie inn en vaskehjelp. Bare for denne ene gangens skyld. Hvis huset var i fullstendig kaos da Ludmila ankom, ville hun kanskje tro at det var slik vi pleide å ha det. Jeg forklarte det til A da jeg ba ham finne et byrå. – Men det er jo slik vi har det, sa A. – Poenget er at hun må ha en standard å forholde seg til. Hvis huset er striglet når hun kommer, vil hun tro at det alltid er slik. A ristet på hodet, men han bestilte et vaskebyrå. Dagen derpå kom det to tynne jenter med østeuropeisk aksent. De hadde med seg utstyr og vaskemiddel. Jeg trengte ikke å gjøre annet enn å slippe dem inn. Jeg ville ikke se dem i øynene. Jeg kjente at kinnene ble røde, at jeg skammet meg. Hvorfor skammet jeg meg? Alle andre jeg kjente hadde vaskehjelp, hvorfor var det bare jeg som skammet meg? 37

Martin satt allerede påkledd i vognen. Jeg lukket døren bak meg og gikk ut. Da jeg var tilbake fire timer senere, var alt annerledes. Leiligheten var ikke til å kjenne igjen. Klærne på badet var lagt sirlig sammen, selv om de var skitne. Benkene og dusjveggene skinte. Jeg lurte på hvordan de hadde fått det til. Kanskje A har rett når han sier at jeg faktisk ikke kan vaske? Dusjveggene hadde lenge vært grå, nesten grønnlige av kalk. Jeg hadde tenkt at det var umulig å gjøre noe med det. A kunne fortelle at vaskedamenes besøk kom på 2500 kroner, men det var verdt det, tenkte jeg. Ludmila skulle komme til et rent hus, der alt hadde sin plass. Det var det viktigste.

den lørdagen ludmila skulle komme, sjekket jeg rommet hennes en siste gang. Alt var som det skulle være. Jeg hadde valgt å male rommet hvitt, men å holde tekstilene i lilla. Putene var nøye utvalgt, noen i lysere og andre i mørkere lilla, nattbordet var fra Room og den lille flatskjermen som stod oppå var helt ny. Stoffet til gardinene var også lilla. Jeg hadde funnet det på Ikea, og en nabo hadde sydd dem for meg. Ramme madrassen på 1,20 var også helt ny. Rommet var rett og slett blitt utrolig fint. Helst ville jeg ha flyttet inn selv, men det kunne jeg ikke. Dette var Ludmilas rom, og jeg ville at det skulle være et rom hun kunne trives i. Ventetiden var uutholdelig, men A var selvfølgelig helt avslappet. Det var ettermiddag. – Du bør lage pizza, sa han, – det kommer hun nok til å like. Du liker i alle fall pizza, tenkte jeg, men jeg satte deigen og lot den heve lenge. Jeg likte egentlig det med lørdagspizza. Det at vi var en helt vanlig, harmonisk familie som spiste pizza sammen på lørdager. Da det endelig ringte på døren, hadde pizzaen vært ferdig en stund, og A sirklet rundt den som en sulten ulv. – Du får ikke ta! –  Slapp av, man skulle tro det var kongen som var i anmarsj. – Det er viktig at hun føler seg velkommen, at hun skjønner at det også er en viktig dag for oss.

Jeg kjente hvordan forventningen steg. Da døren gled opp, ble jeg stående og måpe. På fotografiet hadde hun vært from, et gudsord fra landet. Ludmila var også navnet på en tsjekkisk helgen, hadde jeg lest. I virkeligheten var hun etter alt å dømme noe helt annet. Håret som på bildet hadde vært langt og mørkebrunt, var nå bleket lyst. Det var oppklippet på en liksom tilfeldig måte. Den igjenkneppede blusen fra fotografiet hadde hun sannsynligvis ikke engang med seg i bagasjen. En trang, svart topp overlot ikke mye til fantasien og blottet så vidt en piercet navle. Jeg kjente et stikk av vemmelse. Dette hadde ikke den forrige vertsfamilien sagt noe om. Alva kom løpende, mens Liva ble stående i bakgrunnen. – Nå må dere si hei til Ludmila. Hun som skal bo hos oss. Jeg kunne høre at luften hadde gått ut av stemmen min, men Alva lot seg ikke merke med det og viste seg fra sin beste side. Jeg ble varm om hjertet da jeg så det. Alva var så utrolig vakker med de lyse krøllene sine, men Ludmila lot ikke til å bry seg. Hun så knapt på den strålende lille alven. – Dette er altså Alva, sa jeg en anelse for skarpt, som for å gjøre Ludmila oppmerksom på hvorfor hun var her. A kom rolig og smilende fra kjøkkenet. Han hilste godslig og tilforlatelig, og hvis han var skuffet over Ludmilas fremtoning, ga han ikke uttrykk for det. Jeg tenkte at jeg også burde reagere som ham. Det var ikke Ludmilas utseende som var avgjørende, men hvordan kunne man kle seg slik og likevel være et pålitelig menneske? Jeg var ikke sikker på om det var mulig. Jeg så strengt på Liva, og hun kom også for å hilse, skjønt hun så temmelig skeptisk ut. Jeg klandret henne ikke. – Har du bagasje? – Ja, svarte Ludmila mens hun snudde seg og åpnet ytterdøren. Hun snakket fort og hektisk til mørket utenfor og deretter kom Michael, en av de polske arbeiderne som hadde 40

bygget hemsen til Ludmila, inn med noen fryktelig skitne sko og to mellomstore kofferter. Jeg kunne ikke godt si at gulvet var vasket for 2500 kroner. Synet av Michael gjorde meg urolig. Det ble vekslet flere kjappe replikker på russisk, de lo og så på meg. Jeg følte at hele velkomsten ble ødelagt. Jeg var fremmed og utenfor. Det til tross for at dette var mitt hjem og min velkomst. Jeg hadde ventet i to måneder på dette øyeblikket. Jeg hadde sett meg selv vise omsorg, overbærenhet og kjærlighet, men nå viste jeg ikke noe av det. Michael lo høyt og blunket med et av de ravgule øynene sine, og jeg ble forvirret og en smule paranoid. Var det meg Michael lo av? Jeg flyttet meg nærmere A og plukket opp Martin som kom krypende, holdt ham frem som et skjold og sa litt for høyt: – Her er Martin også. Ludmila så ikke nevneverdig på Martin heller. Hun så på Michael som kysset henne en gang på hvert kinn før han igjen sa noe på russisk og forsvant. Jeg kjente en enorm irritasjon blusse opp, ville rope ut at de fikk snakke norsk når de stod her i mitt hus. Men i stedet gjentok jeg bare: – Her er Martin. – Hei, sa Ludmila og kløp ham i kinnet slik at leppa hans falt ned og han gjemte hodet mot skulderen min. Jeg svelget. – Skal jeg vise deg rommet ditt? – Ja, sa Ludmila og stemmen hennes var mørk og ru. Jeg forsøkte å holde motet oppe. Rommet var perfekt. Det var det mest gjennomførte i hele huset. Jeg så forventningsfullt på Ludmila idet jeg teatralsk slo døren opp. Det tok en god stund før hun sa noe. – Er sengen oppe, spurte hun til slutt. Jeg nikket. Ludmila sukket. 41

– Vi håper du liker rommet. – Det er OK, sa Ludmila. – Du har en tv der oppe også. – Å, jeg se ikke så mye på tv, sa Ludmila og satte koffertene i et hjørne med et skuldertrekk. Her var ingen takknemlighet, ingen glede over barna eller det fine rommet. Hva hadde jeg gjort? Hva skulle jeg med et menneske som verken var i stand til å vise entusiasme eller kjærlighet? A så ut som om han gjettet hva jeg tenkte. – Hun hadde kanskje tenkt seg noe annet etter syv år på universitetet? – Syv år med pedagogikk. Er det ikke for å være sammen med barn at man studerer pedagogikk? A bare smilte og trakk på skuldrene, og selv om han ikke protesterte, fikk jeg en følelse av at han ga seg selv rett.

DAG 2

ludmila og martin har gått ut. Jeg løper opp på kjøkkenet og smører meg en matpakke. Det eneste vi har i kjøleskapet er makrell i tomat og syltetøy, jeg må be Ludmila ta seg kraftig sammen på handlefronten. Jeg skreller en gulrot og finner en halv agurk som jeg muligens kan bruke til å eksperimentere med. Jeg benytter også anledningen til å sette på en kanne kaffe som jeg heller over på termosen, og tar den, gulroten, agurken og matpakken med meg ned på soverommet. Jeg er klar. Alt er klart. Jeg legger meg ned og fører agurken inn mellom lårene. Agurken lukter av sommer. Mamma pleide å lage agurksalat og ørret om sommeren. Det var på den tiden pappa fisket selv hver uke, var borte hele natten og kom hjem på morgenkvisten, blank i øynene og med ørreten samlet i et knippe som han hadde i beltet. Mamma likte ikke disse fisketurene. Hun sa alltid at pappa ikke dro på fisketur for å fiske, men for å være sammen med kompisene sine og holde det gående til langt på natt. Jeg visste aldri helt hva hun siktet til når hun sa «holde det gående». Når søndagsmiddagen stod på bordet, var hun likevel glad. Hun fikk alltid skryt for måten hun hadde tilberedt ørreten på, pepperotsausen hun supplerte med – og agurksalaten. Pappa hadde blanke øyne og røde kinn. Han kilte henne i siden og fikk henne til å fnise som en jentunge. Jeg gir opp agurken. For et idiotisk påfunn! Jeg har tross alt topp utstyr med orgasmegaranti. Dessuten kan disse agurkene fra utlandet være sprøytet med giftstoffer som slettes ikke er bra for kroppen. 45

Oppe hører jeg Ludmila og Martin komme inn igjen. De må ha glemt noe. Jeg venner meg ikke til at et fremmed menneske kan komme og gå som det vil i huset. Akkurat nå er det vanskelig å skjønne at jeg ønsket meg en au pair så intenst. Da jeg jaktet på henne, følte jeg litt av den samme entusiasmen som jeg hadde følt for hunden jeg fikk som barn. Jeg var ti år da jeg fikk for meg at jeg ville ha en hund, at jeg måtte ha en hund. I forkant hadde jeg tilbrakt dager og uker på biblioteket for å finne den rette rasen. Beaglen var den jeg syntes var søtest. I en av bøkene fantes et bilde av to beaglevalper i en brun kurv. De var nydelige. Det var ikke noe i hele verden jeg ønsket meg mer enn en beaglevalp. Problemet var bare at mamma og pappa sa nei. Pappa var særlig urimelig. Han sa tvert nei. Jeg var for liten til å ha ansvaret for en hund, sa han, og at dette ansvaret, å gå tur i all slags vær, ville komme til å falle på ham når jeg gikk lei. Jeg fnøs av innvendingene. Skulle ikke jeg klare å gå tur med en hund, med en beagle? Jeg kom til å elske hunden, jeg kom til å gjøre alt for den. Til slutt tenkte jeg ikke på annet enn hunden. Om nettene lå jeg våken og fantaserte om hvordan livet med beaglen ville bli, det var umulig å sove. Jeg fikk mørke ringer under øynene og sovnet på pulten i klasserommet. Mamma var i ferd med å knekke. Jeg tryglet og ba. Jeg skulle vaske huset hver fredag, sette i oppvaskmaskinen hver dag. Jeg skulle gjøre hva som helst, alt jeg fikk beskjed om. Mamma begynte nesten å tro meg. Hun ville gjerne si ja, det merket jeg, men pappa stod i veien. Han snakket om noe som het empiri. – All empiri tilsier at så ikke kommer til å skje, sa han. Hjelpen kom fra uventet hold. En lørdag stod morfar i stua med en brun kurv, slett ikke ulik den på bildet i dyreboka. Når morfar avgjorde noe, kunne ikke engang pappa stå i veien. Det var morfar som bestemte. Han stod over pappa i rang. Da foreldrene mine kom flyttende hit, hadde han gitt dem huset de nå 46

bodde i, bilen pappa kjørte i til jobben, ja, til og med jobben han kjørte til. Morfar var en som kunne trekke i tråder. Pappa hadde ingenting han skulle ha sagt. Jeg visste det, og smilte triumferende mot ham før jeg boret nesen ned i den myke hundepelsen. Det var en tispe. Jeg kalte henne for Maika etter barne-tv-serien Maika fra verdensrommet. De første ukene var et eventyr. Jeg gikk turer med Maika. Det var i slutten av september. Skogen ble gradvis flammende rødgul. Regnet lot vente på seg. Alle i klassen ville gå sammen med oss. På skolen satte Linda seg ved siden av meg. Linda med de lyse, lange flettene ville sitte ved siden av meg og være med meg hjem. Jeg forstod at det var på grunn av hunden. Alle ville skrive i minneboka mi. En bok med bilde av tre beaglevalper som mamma hadde funnet i bokhandelen. Linda skrev først, så Monica, så Marianne. Etter noen uker avtok oppmerksomheten. Andre ting tok over. En ny jente kom flyttende fra Oslo. Hun hadde en angora kanin i bur på rommet sitt. Linda ble ikke med meg hjem mer. Det begynte å regne. Det stoppet ikke. Det var ikke det samme å gå tur når det regnet. November var kald og våt. Trærne stod nakne og truende langs turløypa. Jeg sluttet å gå. Om morgenen tok jeg Maika med bak huset slik at hun fikk tisset. Det var alt. Hunden var ikke så søt lenger. Den vokste fort. Nå så den nesten voksen ut. Pappa så undersøkende på meg under måltidene. Han hadde allerede det megetsigende «hva var det jeg sa»-blikket. Situasjonen begynte å bli uutholdelig. På en av de korte turene i nabolaget oppdaget jeg et åpent kumlokk. Samme kveld tok jeg Maika med dit og tvang den sprellende hundekroppen ned i det mørke hullet. Det må ha vært vann i bunnen, for jeg hørte et plask. Hun laget ikke lyd. Hun pep ikke slik jeg hadde tenkt at hun ville pipe. Det var bare dette plasket. Jeg klarte nesten å dytte kumlokket på plass, og løp som en gal. Det var stupmørkt og jeg snublet og slo 47

kneet på asfalten. Det gjorde vondt og den nye Levi’s-buksa jeg hadde mast meg til, fikk et hull. Alle lette som gale. Til og med Linda skulket turnoppvisningen i gymsalen for å bli med. Jeg angret et lite øyeblikk, men først og fremst kjente jeg en enorm lettelse. Jeg var fri. Mamma var selvfølgelig godtroende og full av nestekjærlighet. Hun kunne ikke forestille seg hva jeg hadde gjort. Problemet var pappa. Han stirret på meg som om han visste. Visst lette han sammen med de andre. Lette og ropte: Maika! Kom bisken, kom, kom … Maika! Men det var som om han ikke trodde på det. Ropene hans var halvhjertede, som om han skjønte at jeg allerede hadde kvittet meg med hunden på grusomste måte. Bortsett fra dét var det ikke noe problem. Jentene i klassen syntes synd på meg fordi jeg hadde mistet hunden min. Jeg syntes nesten synd på meg selv jeg også, men frihetsfølelsen var like berusende, minst like berusende som da jeg første gangen holdt Maika i armene mine.

når det gjaldt au pairen, saumfarte jeg nettet slik jeg en gang hadde trålet biblioteket på jakt etter hundebøker. (Lite ante jeg at jeg ville føle den samme beruselsen den dagen jeg kvittet meg med au pairen, som da jeg kvittet meg med hunden. Lite ante jeg at jeg den natten ville gå til sengs og drømme om Maika, om hunden min som falt og falt. Jeg har aldri fortalt det til noen. Ikke en gang til A. Jeg har tenkt at folk ville reagere med avsky. Jeg tror ikke at jeg kjenner noen andre som ville ha gjort noe lignende. Skjønt det kan man ikke vite, men jeg har ikke sagt det til noen. Jeg var bare et barn. Tross alt.) Alle jeg kjente som noen gang hadde hatt au pair, anbefalte filippinere på det varmeste, men jeg ønsket meg ikke en servil skygge som gjorde alt hun fikk beskjed om og alltid var blid. Jeg ville ha noen som snakket norsk, som ungene kunne kommunisere med. Kanskje en fra Øst-Europa. Jeg forfattet en annonse til internettsiden Aupair World hvor jeg prøvde å fremstille familien på en så ærlig måte som mulig. Kunne jeg skrive at «vi er en harmonisk familie»? Det eneste vi virkelig kranglet om var husarbeid og barnevakt. Ville vi ikke da bli en harmonisk familie så snart disse problemene var ute av verden? Jeg skrev at vi var en harmonisk familie. Det var sant. Det ville i alle fall være sant i det øyeblikket noen flyttet inn for å passe barna og gjøre husarbeidet. Vi har en hageflekk utenfor huset. Der jeg kommer fra, ville ingen ha kalt det en hage. Mamma ville ledd av meg dersom jeg kalte det en hage, men midt i Oslo var vel femti kvadrat med 49

gress for hage å regne? Jeg skrev hage. Egen inngang? Det går en dør fra plattingen og inn til arbeidsrommet mitt. Hvis man skal bruke den, må man imidlertid flytte søppeldunken. Låsen er dessuten ødelagt, men det er jo en dør. En inngang og en utgang. Jeg skrev rom med egen inngang. Naboen hadde også au pair. Det virket fantastisk. Hun var flink med barna og jobbet som en helt i huset. Likevel virket det som om hun var en del av familien. Slik ville jeg også ha det. Jeg skrev at vi ønsket en som kunne være som et familiemedlem. «Harmonisk familie på fem ønsker seg nytt familiemedlem. Vi kan tilby fleksible arbeidstider, rom med egen inngang. Vi bor midt i Oslo og har egen hage. Flere andre au pairer i nærheten.» (Som betydde: Naboens au pair er på vei til Bergen for å studere, men de skal få en ny.) I løpet av én uke fikk vi over hundre svar. Hadde jeg pyntet for mye på sannheten? En søker var kardiolog, en annen lingvist. Hadde det ikke vært fantastisk med sin egen lege i huset? Sin egen kardiolog? Da jeg leste søknaden hennes, ble jeg først begeistret. Kardiologen skrev at hun hadde god erfaring med barn fra det lille tantebarnet sitt. Annonsen var full av bilder der hun omsorgsfullt stelte og lekte med et tynt, lite og blekt barn som så ut som om det kom fra et rumensk barnehjem. Kardiologen selv var lang og ganske pen. Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke au pairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport. Da jeg gikk til sengs, var jeg overbevist om at jeg ville skrive til kardiologen og tilby henne jobb, men da jeg satt ved pc-en neste dag, kom jeg på andre tanker. Ville det ikke virke litt absurd å be en kardiolog om å vaske gulvet? Kunne jeg snakke til en kardiolog med myndig stemme si: «Vær så snill, vask underbuksene mine»? Nei, det var slett ikke sikkert. Familien min, spesielt mamma, nærer en dyp respekt for leger. Jeg har derfor også en dyp respekt for leger. A er av den oppfat50

ning at leger også er mennesker. At det ikke er en spesielt attraktiv jobb å grave inn i kroppens ulike hulrom, å vasse i irritable, influensasyke pasienter, å være forsinket hele tiden. Han skjønner ikke det med leger. Vi har ingen leger i familien. Vi har prester, professorer av alle slag, men ingen innenfor medisin. Vi trengte en lege. Men hvorfor vil egentlig kardiologen til Norge, spurte jeg meg selv. Det var i alle fall ikke for å passe barna mine. Kardiologen måtte ha en hensikt med oppholdet. Hun ville sikkert lære seg norsk og bli kardiolog her. Hun var overhodet ikke interessert i barn og særlig ikke i mine, så hvordan kunne jeg da overlate dem til henne? Jeg bestemte meg for å vente til en barnelege søkte, men dagene gikk og ingen barnelege dukket opp. Søknadsstrømmen avtok. Jeg klaget til A, som mente at det måtte være noen blant de 132 søkerne som var egnet. Jeg prøvde å forklare ham at det ikke nødvendigvis var det. De var enten over- eller underkvalifiserte. Hver dag sjekket jeg kontoen min på Aupair World. Det ble lenger mellom svarene, men det dryppet stadig inn et og annet. Da jeg mottok Ludmilas søknad, var det allerede blitt oktober og fortauene hadde fått et tynt lag av is om morgenene når jeg motvillig dro Alva av gårde til barnehagen. Det var fuktig og kaldt i luften, og de små hendene til Martin stakk frosne ut av parkdressen. Han nektet å gå med votter, og jeg hadde sluttet å prøve. Jeg var lei av å plukke opp votter fra gaten. Det var ikke så lett å ta ham med ut i parken lenger. Han ble hemmet av parkdressen og vinterstøvlene. Det var for mye som skulle på og av. Og hver dag tenkte jeg at nå orker jeg ikke mer. Nå må jeg få en barnehageplass. Og denne oktoberdagen leste jeg Ludmilas annonse, og tenkte at det var dette jeg hadde ventet på. Ludmila var pedagog. Hun snakket norsk fordi hun hadde vært hos en familie i Norge i ett år allerede. Hun hadde 51

undervist ukrainske barn i engelsk. Bildet viste en jente fullstendig uten stil, men hun så renslig og pertentlig ut. Håret var mørkt og stritt, langt bak med kort lugg. Den hvite blusen var oppkneppet i halsen. Bildet avslørte ikke om hun var tykk eller tynn, men jeg helte mot at hun var litt lubben og at hun derfor ikke utgjorde noen trussel. Og hun var ikke lege, men pedagog, og jeg sa til meg selv at det tross alt var det det handlet om når det gjaldt barn. Pedagog var bra. Dessuten smilte hun, og det var et vennlig smil, et inkluderende og varmt smil, kanskje til og med et positivt smil. Ludmila. Navnet fikk meg til å tenke på en russisk prostituert, men Ludmila var åpenbart ingen prostituert. Det var Ludmila jeg ville ha. Da jeg googlet navnet, fant jeg ut at Ludmila var en tsjekkisk helgen. St. Ludmila. Samme kveld ringte jeg hennes gamle vertsfamilie. Som forventet hadde de ikke noe annet enn positivt å si om henne. Hun var pliktoppfyllende og hyggelig. Flink med barna. Jeg priset meg lykkelig. Det skulle bli så ufattelig deilig å kunne overlate husarbeidet til noen andre. Å få min fulle frihet tilbake. Jeg kunne ikke lenger huske hvordan det var å bare gå, bare lukke døren bak meg, å føle meg fri. Det var én måned til Ludmila kunne begynne, men det gjorde ingenting.

oppe smeller døren på nytt: exit Ludmila og Martin. Jeg er alene igjen. Jeg legger bort agurken og griper vibratoren i stedet. Den kiler og det er absolutt behagelig. Er det slik orgasmen begynner? Med kiling? På nytt blir jeg grepet av det urimelige i situasjonen. Hvorfor har jeg ikke fått orgasme før? Kan det være at jeg opplevde noe som barn, noe som står i veien for orgasmen? Noe som har fått det til å låse seg for meg? Er dét problemet? Første gang jeg hørte ordet sex, var jeg syv år. Da virket det problematisk. Det var helt tydelig noe man ikke snakket om. Jeg lå under det store kjøkkenbordet hos besteforeldrene mine. De hadde besøk av en eldre kvinne fra nabolaget. Kvinnen var der ofte. Hun hadde stramt, grått hår som var bundet opp i en knute i nakken, og en gul labrador som jeg elsket. Hun bodde alene og hadde gjort det siden moren hun hadde pleiet, døde. Denne dagen var det grå håret utslått, og det rakk henne til min store overraskelse helt til livet. Hendene hennes skalv der de holdt rundt en av mormors engelske tekopper. – Kledde han av seg? Mormors stemme var også hektisk og opphisset. – Ja, alt sammen. Bare sokkene hadde han på. Resten av klærne ble liggende i hagen. Han løp av gårde i bare sokkene! – Det er forferdelig, sa mormor. 53

Det var i oktober. Jeg kunne ikke forestille meg at noen ville løpe naken i bare sokkene. – Hadde det ikke vært for henne, aner jeg ikke hvordan det ville ha gått, sukket gjesten mens hun nikket mot hunden og stakk til den en ingefærkake. Mormor bakte ingefærkaker én gang i året, og oppbevarte dem i lufttette bokser innerst i spiskammerset. De ble som oftest satt på bordet når det kom uanmeldt besøk. Jeg hadde aldri sett noen gi en slik kake til en hund. Mormor ville ikke ha likt det, men nå registrerte hun det knapt. – Men hva ville han? – Han ville ikke ha penger, det er sikkert. Lommeboka mi lå fremme. Den rørte han ikke. – Sex? Var det det han ville? Kvinnen må ha nikket. – Det er forferdelig, gjentok mormor. Jeg husker jeg tenkte at det måtte være en god ting at han ikke ville ha penger, at han hadde latt lommeboka ligge igjen. – Jeg lå jo og sov. Det var et sjokk. – Selvfølgelig, selvfølgelig. Men han kom ikke, eh, til? – Nei. Hunden skremte ham. – Ja, takk gud for hunden! Mormor lente seg under bordet for å ta hunden i øyesyn; nå hadde den liksom gjort seg fortjent til det. Jeg var redd for å bli oppdaget. Jeg skjønte at dette var noe jeg ikke skulle høre. Senere på dagen spurte jeg mamma hva som hadde skjedd. Hun laget bare en sh-lyd, som for å føyse det vekk. Det var ikke viktig, sa hun, og unnskyldte seg med at hun måtte få middagen i ovnen. Ikke alle mødre var som min mor. – Voldtekt, sa Trude i klassen min. – Forsøk på voldtekt, rettet Thomas henne. Men hvorfor skulle dette skremme meg? Nei, det må bare ha gjort meg mer nysgjerrig. 54

Kanskje det har noe med blotteren å gjøre, tenker jeg. Vi hadde nemlig en blotter der jeg vokste opp. Mødrene våre var redde for ham. Vi barna syntes derimot at han var en komisk karakter. Han hadde en skotskrutet frakk som han alltid gikk med. Sommer som vinter hang han rundt ballplasser og forsamlingshus. Han hadde et barnlig ansikt, men kroppen var stor og kraftig, som om den ikke hørte sammen med hodet. Det hendte han ga oss godteri. Jeg var en av de få som tok imot. Jeg har aldri klart å si nei til godteri. Mange av jentene i klassen mente det var for farlig å takke ja. Han ville kreve noe tilbake, sa de. Jeg var slett ikke sikker på det. Jeg møtte ham en tirsdagskveld etter svømming. Jeg hadde gymposen med det våte badetøyet over skulderen, og det flokete håret i en strikk. For å komme fra svømmehallen og hjem, måtte jeg gjennom en undergang. Det var ubehagelig å gå der om kvelden. Det luktet piss og alle lyder virket skarpere og nærere. – Ta på den! Han var kommet fra ingensteds og stod foran åpningen og sperret for gatelyktene i den andre enden. – Ta på den, gjentok han. Stemmen var hes og presset, nesten utålmodig. Han hadde trukket den skotskrutete frakken til side. Under var han naken, og da han flyttet seg en anelse mot venstre, slapp han lyset fra gatelyktene inn i undergangen så jeg kunne se hvordan den enorme magen hans nesten dekket det lille, slappe kjønnsorganet. Jeg lukket øynene og gikk rett forbi ham. Hjertet fylte brystet og ørene og undergangen. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg. Kanskje at han skulle holde meg igjen med makt, at han skulle tvinge meg til å ta på den, men han gjorde ingenting. Alt jeg kunne høre bak meg var den tunge pusten hans som ble forsterket av akustikken i undergangen. Jeg var ute. 55

Jeg gikk videre uten å snu meg, og den første følelsen som dukket opp etter at den forbigående frykten hadde lagt seg, var: stakkars mann. Stakkars ynkelige mann. Jeg var tolv år. Jeg visste ingenting om hvordan ting fungerte, men ynkeligheten hadde jeg oppdaget. Dette at en mann kunne, og i mange tilfeller ville, gjøre hva som helst for at vi skulle ta på, se på, gi oss hen. Min første kjæreste var den mest populære gutten på ung domsskolen. Alle trodde at han kom til å bli fotballproff. Han kunne ha blitt kjæreste med hvem han ville, men av grunner jeg ikke forstod, valgte han meg. Han var åpenbart ingen blotter, men han sa det samme. – Ta på den, sa han. Jeg ville ikke ta på den. Jeg ville ikke se ham trygle på den måten, som en hund. Jeg hadde erfart et og annet. Jeg hadde gitt meg hen til en fremmed mann som la asfalt i byggefeltet der jeg bodde. Jeg hadde gjort det frivillig. Jeg hadde gjort det fordi han ikke tryglet. Selvfølgelig kunne jeg ha tatt på kjæresten min, men jeg ville bare ikke at han skulle trygle. Allerede da var jeg for praktisk anlagt. Vi stod på badet hjemme hos hans familie. Han hadde vært på trening og skulle dusje. – Bli med meg inn, ba han. Og jeg ble med ham inn og han kledde av seg. Han tryglet meg om å ta på ham, og jeg nektet og sa at moren hans kunne komme til å etterlyse meg. – Drit i mamma, sa han. Men jeg klarte ikke det, og jeg ville ikke ta på ham. – Bare litt, sa han. – Nei, sa jeg. Han dusjet, han ble seg selv igjen. Vi snakket ikke mer om det, men jeg tenkte på hvor mye lettere det hadde vært å 56

passere blotteren i undergangen. Det hadde vært det riktige. Man skal ikke ta på tissen til en blotter. Men episoden på badet fikk meg til å føle meg utilstrekkelig. Burde jeg ikke ha rørt ved den? Var vi ikke kjærester? Én uke senere gjorde han det slutt. Jeg var oppriktig lei meg, og konkluderte med at jeg burde ha tatt på den. Jeg spurte meg selv hva han ville ha sagt dersom han hadde visst det med asfaltmannen. Om nettene sov jeg dårlig. Ofte var klokken fire før jeg sluttet å legge kabal og slukket lyset. Jeg gikk i min egen døs. De rundt meg trodde jeg hadde kjærlighetssorg. Selv var jeg ikke helt sikker. Så, en måned etter bruddet, dukket blotteren opp igjen. Situasjonen var den samme som sist. Jeg kom fra svømming med den våte hestehalen piskende mot ryggen. Han stod med frakken åpen i den mørke undergangen. – Ta på den, ba han. Denne gangen fant jeg ikke situasjonen skremmende. Helt rolig gikk jeg bort til ham og la hånden på den lille pikken hans. Det kjentes som om den krympet under berøringen. Det varte ikke mer enn to sekunder før han pakket frakken rundt seg og løp av gårde. Jeg tror han gråt. Etter det sov jeg som en stein.

jeg tenker på jenta på Kondomeriet. Hun som solgte meg Mr. Rabbit. Hun sa akkurat det samme som blotteren og den første kjæresten min. – Bare ta på den, sa hun. Jeg legger vekk Mr. Rabbit. Herr Kanin. Kaniner gjør det raskt og effektivt. Når man knuller som kaniner, så går det fort, men hittil har altså ingenting hendt. Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det? Eller er det så viktig å snakke om ting? Kvinnen som satt ved min mormors kjøkkenbord og spiste ingefærkaker, redd og oppskaket fordi en mann hadde brutt seg inn til henne, var ikke vant til å snakke om sex. Hun hadde aldri bodd sammen med noen mann. Jeg tror heller ikke hun hadde hatt noen kjæreste i hele sitt liv. Hun hadde levd livet sitt alene, men hun hadde en hund, hun hadde venner, hun hadde mormor som hun spiste ingefærkaker med. Før hun gikk av med pensjon hadde hun skrevet en bok om veving. Hun var flink til å veve. Det husker jeg. Mormor var stolt av å kjenne henne. Det husker jeg. Var ikke livet hennes noe verdt? Fordi hun ikke hadde sex? Fordi hun ikke kunne snakke om sex? Da jeg var yngre, hadde jeg samtaler om orgasme med venninnene mine. Med årene er de blitt færre. Da Cecilie møtte arkitektmannen sin, pleide hun å si ting som: 58

– Herregud, han er så fantastisk! Jeg kom fire ganger i går. – Er du sikker på det, kunne jeg spørre. – Du vet det når du har hatt orgasme! – Ja, hvis man er usikker på om man har hatt orgasme, så har man ikke hatt det, sa jeg. Jeg vet ikke at jeg har hatt orgasme, altså har jeg ikke hatt det. Og det går opp for meg at orgasmegarantien til Mr. Rabbit i realiteten ikke betyr noen ting. For hvor sannsynlig er det at jeg kommer til å gå ned på Kondomeriet og si til den antatt seksuelt velfungerende nittenåringen bak disken: – Den virket ikke. Gi meg pengene tilbake. – Hvordan virker ikke, ville hun kanskje ha svart. – Mener du kulene? – Jeg kom ikke, kunne jeg svare, og så måtte hun ha gitt meg grundige råd og tips om hvordan den ville virke bedre, eller gitt meg mine 698 kroner tilbake, og alle som stod bak meg i køen ville ha forstått at jeg var mislykket som kvinne. For hundre år siden skulle ikke en kvinne ha lyst. Det var skammelig. En kvinne som tok valg på bakgrunn av hvem hun begjærte, ble utstøtt og straffet. Eller de straffet seg selv. Anna Karenina kastet seg for eksempel foran et tog. I dag er det skammelig ikke å ha lyst. Neppe så skammelig at folk kaster seg foran tog, men man vet jo aldri. Skammen har forskjøvet seg. Den flytter seg langsomt, men den flytter seg.

jeg trenger frisk luft. Dessuten er jeg sulten og har lyst på noe annet enn makrell i tomat og syltetøy. På Kiwi kommer jeg over en ganske artig squash. Den er økologisk og en smule bøyd. Jeg antar at dersom jeg har et G-punkt, vil den kunne finne det for meg. Det er absolutt verdt et forsøk, og funker squashen, vil den vil være mer miljøvennlig enn Mr. Rabbit med alle sine metallkuler og pulseringer. Optimistisk stapper jeg squashen i handlekurven. Vel hjemme i sengen må jeg konstatere at det faktisk er behagelig. Kondomeriets orgasmegaranti kan gå og legge seg. En squash til 20 kroner fra Kiwi gir langt bedre resultater, det oppdager jeg straks. En squash er stille, noe som gjør at man kan konsentrere seg på en helt annen måte. Ikke denne duringen som drar tankene mot fedre og gressklippere. Saftene flommer. Babyolje er helt overflødig. Det slår meg at dette muligens er deilig fordi jeg ikke har hatt noen forventninger i forkant. Vibratoren fra Kondomeriet skapte et slags press med garantien sin, den har fått meg til å tenke at hvis jeg ikke får det til med Mr. Rabbit, så kommer jeg aldri til å klare det, men Kiwi har ikke annet enn ferskvaregaranti. Det er derfor den virker. Jeg tar meg i å stønne, helt av meg selv. Jeg kjenner at stønnet får meg på glid, at jeg slipper meg løs. Så enkelt er det altså. Jeg kommer til å komme! – Julie? 60

En stemme roper prøvende navnet mitt. Typisk! Nå som jeg var så godt i gang. Camilla, naboen, står oppe i gangen og unnskylder seg. Jeg synes det er litt ufint av henne å gå inn i andres hus på den måten. – Beklager hvis jeg forstyrrer. Jeg sier at hun ikke forstyrrer i det hele tatt. – Jeg lurer bare på om du har en grønnsak jeg kan låne? Jeg har en kollega på lunsj, og så har jeg glemt å handle inn til behøret. – Jeg vet ikke helt hva vi har. Etter au pairen kom har jeg liksom mistet oversikten. Men hva trenger du? – En blomkål, en paprika eller en squash? – Jeg har en squash, sier jeg nølende. – Kan jeg låne den? Please? Jeg kjøper en ny til deg i kveld. Jeg rekker bare ikke butikken nå. – Det skulle vel gå greit. Bare vent litt. Jeg skyller squashen kjapt i vasken, tørker den med papir og går ut i gangen til Camilla. – Så krokete den er. – Den er økologisk, sier jeg og rekker henne den. – Tusen millioner takk, sier Camilla og løper inn til seg selv. Jeg er litt usikker på om jeg vil finne en like bra i butikken, og forbanner min egen gavmildhet.

ludmila og martin er tilbake fra turen sin. Martin er grinete. Ludmila snakker til ham på russisk. Hva sier hun? Dette var ikke en del av avtalen. Martin må jo lære seg å snakke norsk før han kan gå i gang med slaviske språk. Det var jo nettopp en av grunnene til at jeg valgte Ludmila og ikke en fra Filippinene. På den annen side, Ludmila er jo ikke overdrevent god i norsk. Hva om Martin endte opp med den samme gebrokne uttalen? Det er vanskelig å si hva som er best, men det er absolutt noe jeg må ta opp med henne når jeg får tid. Jeg forsøker ikke å tenke på Martins språkutvikling, og prøver heller å konsentrere meg om oppgaven min. Jeg skal få orgasme. I løpet av denne uken skal det skje. – Hva har du gjort i dag, da, spør A da han kommer hjem. – Ikke noe spesielt, svarer jeg. Men i morgen skal jeg si noe annet, han kommer til å stille det samme spørsmålet da også, han er ikke mer oppfinnsom, og i morgen skal jeg si: – I dag har jeg hatt orgasme.

DAG 3

dagen begynner dårlig. Jeg våkner og det lukter drit. Klokkeradioen på nattbordet viser 05.50. Jeg kan høre Alva puste i stua. A sover. Tungt. A sover alltid tungt. Han kan sove, han kan trykke på en knapp og så sover han. Jeg sliter mer, må liksom bake søvnen møysommelig inn i hver kroppsdel. Det hjelper ikke at jeg er trøtt. Jeg er så trøtt at jeg ikke får sove. Hvis Martin så mye som beveger seg, våkner jeg. Ungene er i blodet mitt. Jeg står mekanisk opp fra sengen. Alva sitter under teppet i sofaen og er fjern i blikket. – Må du bæsje? Ungen rister iherdig på hodet. Jeg drar dyna til side. Det er drit over alt. – Alva, sier jeg bebreidende, – dette har vi snakket om … Hvis du må på do, må du si ifra. – Det var et uhell, sier hun selvrettferdig. Jeg løfter henne opp og holder henne langt ut fra kroppen. Noe faller på gulvet. Jeg tråkker i det, men glir ikke, roper på A som kommer søvndrukken ut og glir i det. Det ender med at vi ler. Det er ikke noe annet å gjøre. Så går vi i dusjen alle tre. Alva ler og vi ler. Martin sover mirakuløst nok som en stein. Vi tørker hverandre, stryker hverandre. A skjærer rare grimaser og vi fortsetter å le. Jeg tenker at vi ligner en familie i en amerikansk spillefilm, at dette er meningen med livet, boltringen og latteren. Nærheten til dem man er glad i. 65

Etter at vi har tørket oss, plasserer vi Alva foran Disney Channel som – takk Gud! – starter sendingen klokken seks. Martin våkner og jeg kysser ham og setter ham ved siden av søsteren sin, som legger armen snusfornuftig og altfor voldsomt rundt ham. Liva er ikke oppe ennå, men om en time, halvannen skal hun på skolen og må ha matpakke. A stryker meg over ryggen. Lyden fra Mikke Mus Klubbhus durer i bakgrunnen: «Vennen min, kom inn, kom inn …» Jeg vet hva den hånden vil. Den er uskyldig, tilsynelatende helt uskyldig, men jeg vet hva den vil. Hvis jeg sier høyt at jeg ikke vil ha sex, vil han bli irritert. Han vil si at han simpelthen bare strøk meg over ryggen, at det var alt. Han vil snu seg bort i sinne og dagen vil være ødelagt før den har begynt. Jeg vil ikke at det skal bli sånn, men sånn blir det. – Vil du ha sex nå? Etter at vi har badet i drit? Han snur ryggen til og sovner. Det er mulig at det kunne ha fungert som en slags oppvarming, men jeg har en virkelig lang dag i sengen foran meg. Jeg står opp. Det er uansett umulig å få sove. Ute i stua tar jeg trekket av sofaen og samler det i en svart søppelsekk. Det må til rens så fort som mulig. Oppe på kjøkkenet hører jeg Ludmila skru på tekokeren. Jeg vekker Liva. Jeg er fortsatt i morgenkåpen. Ludmila og jeg hilser avmålt på hverandre. A er ikke særlig blid etter morgenen, men han smiler til Ludmila og hun smiler tilbake. Ludmila legger Martin i vognen og triller ham i søvn, Alva og A går til barnehagen, Liva går på skolen. Ludmila kommer tilbake og begynner med husarbeidet. Jeg går og legger meg med det samme hun kommer, vi veksler ikke et ord. På ett plan skjønner jeg at hun vil bli kvitt meg, slik andre au pairer blir kvitt sine arbeidsgivere, men jeg har ikke tenkt meg noe sted. Jeg skal ikke ut. Jeg skal være her, jeg skal komme. Det får hun bare finne seg i.

min første virkelige kjæreste ser ut som et barn, men er dobbelt så gammel som meg. Han jobber på et stort verft der de bygger oljeplattformer. Han jobber med hendene. De er myke som silke. Min første virkelige kjæreste drikker. Jeg er 16 år. Jeg tror det er mulig for ham å slutte, bare å velge noe annet. Det er ikke så enkelt som jeg tror. Fordi han er så pen, er han bestandig omgitt av jenter eller kvinner. Han er ikke til å stole på. Allerede nå har han et barn med en annen kvinne. Det er et tiltalende barn, og jeg anstrenger meg. Først for hans del og senere for barnets del. Jeg har to yngre brødre, og hvis jeg vil, vet jeg hva som skal til. Jeg vil at han skal se hvor flink jeg er, hva jeg kan gjøre for barnet hans. Kanskje jeg tror at det vil få ham til å elske meg mer. Han elsker meg på sin måte, på den eneste måten han kan elske noen, men han er ikke til å stole på. Jeg er for liten, for ung til å komme inn på byens barer og restauranter. Når han går dit er han borte for meg, uoppnåelig. Det hender jeg venter utenfor. Det hender uroen bygger seg opp i meg og at jeg må be en bekjent eller tilfeldig forbipasserende om å gå inn til biljardbordene og kvinnene for å hente ham. Når han kommer ut, sier han som oftest at jeg skal gå hjem. Blikket hans flakker. – Gå hjem til foreldrene dine, sier han, som om jeg er en byrde, en uvedkommende. 67

Jeg gjør som han sier. Jeg går hjem til mamma og pappa. Jeg graver nesen ned i pelsen på en katt jeg har funnet på gata og jeg gråter slik at mamma ikke vet sin arme råd. Jeg vil bare dø, bare gråte. En katt er noe annet enn en hund. En katt kommer og går. Det er som om jeg har to av dem. Andre ganger ber han meg om å gå hjem til huset hans for å vente. Han gir meg nøkkelen som er festet til en fotball i skinn. Huset hans er lite. Barnets mor har bodd der sammen med ham. Man kan se at det har vært en kvinne der. Møblene er slitte og arvet. Sannsynligvis har hun tatt med seg alt av verdi. Han bryr seg ikke om innredning, han klandrer henne ikke. Ikke for det. Men han klandrer henne for tilstanden hun har etterlatt ham i. Dette svarte hullet som han bare har fylt med stadig mer alkohol. Hun har tatt barnet med seg og han klarer ikke å elske det alene. Å elske et barn er en jobb for to, mener han. Jeg ser på det som min oppgave å redde ham, å dra ham opp av dette hullet. Jeg kler på ham, innreder ham slik jeg skal innrede utallige leiligheter senere i livet. Han er mitt prosjekt. Jeg bryr meg heller ikke om annen innredning på dette tidspunktet. Det er bare ham. Jeg ligger i den enorme dobbeltsengen og venter på at utestedene skal stenge. Jeg leser Sylvia Plath, Marguerite Duras, Selma Lagerlöf. Jeg forsøker å finne noe som speiler meg selv. På en rar måte vokser jeg, men ingen ser det, ingen er opptatt av det samme som meg. Det er et eget rom, det er en slags lykke. Når han kommer hjem, har vi sex. Han kaller det å elske. Jeg er ikke så fortrolig med ordet. Jeg fniser av det. Det er ikke umulig at det er kjærlighet jeg føler, men sexen er fortsatt noe teknisk, noe jeg kan bli bedre i. Noe jeg vil lære å mestre. Jeg liker det, men ingen orgasme. Noen ganger truer jeg ham, slik jeg senere skal komme til å true barna mine. Jeg er 16 år. Jeg vet ingenting om barna som 68

skal komme, men truslene virker ikke og de kommer ikke til å virke på barna mine heller. – Hvis du ikke slutter å drikke, går jeg fra deg, sier jeg kanskje. Men han slutter ikke å drikke, og jeg går ikke fra ham. Etter en stund skjønner han det. – Hvis dere ikke legger dere, blir det ikke noe lørdagsgodt, sier jeg til ungene mine. Men de legger seg ikke, og når lørdagen kommer, får de likevel lørdagsgodt. Etter en stund vet de det. Jeg vil forandre ham, men ingenting virker. Jeg har ikke flere kort på hånden, bare meg selv og kjønnet mitt. Med kjønnet mitt belønner og straffer jeg så langt det er mulig. Jeg blir klar over makten jeg har. Nekter ham det han ønsker seg mest i et gitt øyeblikk. Jentene i klassen min er 16 år. Jeg vil gjerne være som dem. Tilsynelatende ubekymrede, men det er for sent. Jeg kan for mye, vet for mye. Ingenting kan bli det samme. Jeg kan ikke gå tilbake, kan ikke bli som dem. Jeg prøver å finne ut hvorfor. Hvorfor drikker han? Han ser bra ut, er middels intelligent. Han er ikke blitt plaget på skolen. Han var flink i fotball. Faren, derimot. Jeg kommer frem til at det er genetisk. Han har en far som drikker, som slår. Han har en mor som ikke klarer å gjøre noe med det, som selv blir slått. Han ligner ikke faren sin. Kjæresten min er snill som et lam, men han drikker, slik faren hans gjør det. Allerede nå vet jeg at det ikke kan bli oss, at den egentlige fremtiden min ligger et annet sted. Jeg skal til Universitetet i Oslo etter videregående. Om ti år vil jeg være forandret. Jeg vet det, men av og til glemmer jeg det. Når han ligger i fanget mitt og skjelver etter en fyllekule, maler jeg frem for ham hvordan det kan bli, i fremtiden. Hvordan han etter alkoholen 69

kan begynne på nytt, på skole, lære andre ting. Og han lar seg rive med. Noen ganger gråter han. Han ligger i fanget mitt og gråter. Om ti år kommer jeg til å være forandret. Om ti år kommer han til å være død. Helt fra jeg var liten har jeg hatt en drøm. En drøm om å gå på tivoli og vinne en stor bamse. Tidlig i tenårene handlet drømmen om at en kjæreste skulle vinne bamsen for meg, det handlet om å gå hånd i hånd på tivoliet med bamsen under armen. Det var en tåpelig drøm. Som 16-åring visste jeg det, men jeg tillot meg å ha den. Tivoliet kommer hvert år til ballplassen oppe ved den nedlagte skolen. Det er en grusbane som resten av året blir brukt til fotballtrening. Jeg liker tivoliet, forandringen det representerer, hvordan det tryller ballplassen om til et fargesprakende fyrverkeri, hvordan luktene av olje, sukkerspinn og popkorn blander seg med syrinene, fridagene og våren. Tivoliet kommer alltid den første helgen i mai. Det er alltid kaldere enn man tror, man ender alltid opp med å fryse, men går ikke hjem likevel, og man får urinveisinfeksjon. Den første våren vi er sammen, kommer tivoliet slik det pleier. Og jeg tenker at nå skal det skje, nå skal han vinne en bamse til meg. Han skal skyte på blink eller kaste ball på hermetikkbokser. Det er i grunnen det samme hvordan han gjør det, det må bare ikke være lodd, flaks kan jeg selv ha, men det ligger noe maskulint i dette å vinne til og for. Jeg vil at noen skal satse og kjempe på mine vegne, at jeg skal være svak og han sterk. Etter skolen løper jeg opp på tivoliet for å vente på ham. Det er fredag, første fredag i mai. Våren presser på rundt meg. Jeg er yr og glad. Det regner ikke. Alt er slik det skal være. Han skal være ferdig på arbeid klokken fire, da stempler han ut og setter vernestøvlene i skapet. Etter avtalen skal han være her klokken fem. Nydusjet med lønningen på baklomma. 70

Han kommer ikke. Innerst inne har jeg visst det, eller i alle fall fryktet det. Innerst inne er det tåpelig, dette med bamsen. Jentene fra klassen kommer gående med fotballkjærestene sine. De ser så tilfredse ut. Akkurat da vil jeg så gjerne være dem, men jeg skjønner at det er umulig. Senere treffer jeg ham nede i sentrum. Han er full. Han har glemt tivoliet, glemt avtalen vår, glemt meg. Han har drukket opp det meste av lønningen. Dagen etterpå vil det ikke være penger til å dra på tivoliet. Det er uansett for sent. Jeg ønsker meg ikke lenger en bamse. Penger er alltid et problem. Han liker ikke å jobbe. Han hater jobben sin. Under et eller annet mesterskap i fotball truer han med å knuse tommelen sin med en hammer for å kunne være hjemme. Han vil at jeg skal gjøre det. – Gjør det du, sier han og legger tommelen på hoggestabben. Jeg sier at jeg aldri kommer til å gjøre det. – Da gjør jeg det selv, sier han. Jeg tviler ikke et sekund på at han vil gjøre det. – Ok. Jeg gjør det! Jeg vil ikke gjøre det, men sier ja for å vinne tid, for å stoppe ham fra å gjøre det selv. Han lukker øynene, trekker pusten og plasserer hammeren i hendene mine. – Bare kjør på. Du er tøff. Det er derfor jeg elsker deg. Han har aldri sagt at han elsker meg før. Jeg blir glad og forvirret. Før hammeren treffer, tror jeg ikke at jeg har det i meg, at jeg tør. Så høyt elsker jeg ham, tenker jeg. Tommelen er knust, ødelagt. Jeg gråter som en unge. Han drikker store slurker hjemmebrent før han går på legevakten. Han får sykemelding og ser på fotball og drikker i to uker. Det er slik han vil ha det. Det er dette som gjør ham glad. Jeg blir glad av at han er glad. 71

Etter en stund slutter han i jobben og går over på attføring. Jeg vet ikke hvordan han klarer å få det til, tommelen er visst ikke grunn god nok. Om vinteren tar de strømmen i huset hans. Regningen er stor. Jeg bruker konfirmasjonspengene mine til å betale den. Da jeg forteller det, er jeg sikker på at han vil bli glad, at han vil kaste seg rundt halsen på meg, takke meg fordi han slipper å fryse, fordi barnet hans kan komme på besøk. Men han blir ikke glad. Han blir sint, sier at han mye heller ville brukt pengene på noe annet. Han går i raseri og låner penger av en kompis, drikker seg full. Han kommer ikke til å kunne betale pengene tilbake. Foreldrene mine er bekymret. De forstår det ikke, sier de. Han er så mye eldre enn deg. Hva snakker dere om, spør de. Alt mulig, svarer jeg. Sannheten er: Jeg husker ikke samtalene våre. Ikke én eneste. Jeg husker ting jeg sa. Ting han sa. Men bare bruddstykker. Ord må ha vært underordnet. Det må ha vært sexen som drev meg. Sex må ha vært viktig for meg. Jeg husker at jeg var enormt lykkelig, at han gjorde meg enormt lykkelig og enormt fortvilet på samme tid. Jeg vet ikke. Kanskje det var dette som var å være 16. Kanskje livet ville ha vært sånn uansett. Kanskje avgrunnen ville ha vært like stor i skolegården sammen med de som ikke drakk og gjorde leksene sine hver ettermiddag. Kanskje jeg forvekslet kjærlighet med hormoner. Det er mulig. Da jeg fikk høre at han var død, forsøkte jeg å nøste opp fortellingen vår. Det var umulig. På ett vis husket jeg historien om oss. Hvordan vi møtte hverandre, hvordan vi forlot hverandre, men ordene som bygde opp historien var borte. Han bodde i en annen by, han hadde flere barn og flere kjærester. De som kjente ham, sa at han hadde vært like vakker til det siste. Hvis jeg hadde fått høre om dødsfallet da det skjedde, ville jeg ha gått i begravelsen, men jeg visste ingenting. Jeg levde et 72

helt annet liv i Oslo. Jeg hadde møtt A. Vi hadde giftet oss. Jeg hadde gått opp kirkegangen med min far. Hendene som holdt de hvite orkideene hadde dirret lett. Jeg hadde gjort noe som overrasket både meg og A, og jeg hadde sagt ja med en stemme som også skalv. Jeg var blitt mor. Jeg hadde brukt mange ord, skrevet mange bøker, men med min første virkelige kjæreste kan ikke ordene ha vært så viktige. At han var død ble fortalt meg mye senere, av en tilfeldig bekjent. Først virket det nesten som om det ikke angikk meg, senere forstod jeg at jeg tok feil. Det føles som en lettelse å forlate ham. Jeg skal bare studere på universitetet, men jeg vil komme hjem i helgene, sier jeg. Jeg vet at det ikke er sant. Jeg vet at han på sett og vis trenger meg og jeg vet at jeg er ferdig med ham, at jeg ikke kommer til å komme tilbake. Til fjellet, til havet, til den brolagte hovedgata i sentrum. Bare ikke til ham. Han skriver noen brev til meg. De kommer til postkassen i leiligheten der jeg bor. Adressen må han ha fått av mamma. Det er sannsynligvis første og siste gangen han oppsøker henne. Brevene hans er aldri lange, men det er tydelig at det ligger en enorm kraftanstrengelse bak dem. Han blander store og små bokstaver. Skriften er barnlig. Tingene han skriver er ting han helst ikke sier når han er edru. Jeg elsker deg, jeg kan ikke leve uten deg. Brevarkene lukter av Petterøes 3, de lukter av ham og det er en lukt jeg ikke lenger liker, en lukt jeg ikke vil kjennes ved. Hun jeg deler leilighet med kommer over et av disse brevene der jeg har slengt det fra meg på skrivepulten. Hun er eldre enn meg, går på litteratur mellomfag. Jeg ser opp til henne. – Hvem er det, spør hun og jeg ser latteren som bobler i henne. – Lillebroren min, sier jeg raskt. – Jøss, hvor gammel er han? – Ti, svarer jeg, – han er ti år. 73

som student følte jeg meg seksuelt erfaren. Jeg følte meg gammel, men prøvde likevel ut ulike ting, for syns skyld. Jeg hadde for eksempel sex hengende fra en takbjelke i en loftsleilighet. Det var selvsagt fryktelig anstrengende å henge der, men da jeg skjønte at min medsammensvorne trodde at jeg pustet og peste fordi det var deilig, sluttet jeg å legge bånd på meg og lot det stå til. Etterpå hevdet jeg at jeg kom, og at det var kjempedeilig. Jeg hadde sex på offentlige toaletter, i kott og bak busker i parker. Jeg vred meg og stønnet. Jeg var nok temmelig overbevisende. En gang hadde jeg sex med en fremmed i en heis. Han spilte i band og hadde en tatovering som sa I’m the Sinking Ship på brystet. Jeg funderte på hva det kunne bety, mens jeg simulerte orgasme. Jeg kom frem til at han måtte se på seg selv som en slags katastrofe, og at jeg burde ha pilt som en rotte. Men jeg ble altså værende – mest fordi han hadde stoppet heisen mellom fjerde og femte etasje, men også fordi jeg følte meg forpliktet til det. Både til å bli værende og til å simulere. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg visste at jeg etter all sannsynlighet ikke kom til å se ham igjen. Allikevel tok jeg meg altså bryet. Det er mulig at det ligger en slags kontrakt til grunn for slike samleier. Menn tåler ikke å føle seg mislykket. En annen gang var jeg ulykkelig forelsket. Han ville ikke ha meg, ikke på den måten. En kveld tok han meg likevel med 74

hjem. Han strøk meg over håret og sa ting han ikke mente. Etter at vi hadde ligget sammen, fortalte jeg til andre at han var elendig i sengen. Han ble oppriktig fortvilet, tryglet om flere sjanser til å få gjøre det bedre. Dette kunne han virkelig ikke ha hengende over seg. Jeg ble oppløftet da jeg så hvor stor skade jeg hadde klart å utrette, bare med en slik sleivete bemerkning. Som student får jeg ganske snart et slags forhold til en gutt. Han er ett år eldre enn meg. Han er alltid glad. I begynnelsen nyter jeg det. Han vil være med hjem og hilse på foreldrene mine. Han introduserer meg for vennekretsen sin, som er stor. Han lager mikskassetter til meg med musikk han setter pris på. Musikk han vil at jeg også skal like. Han kaller det «love tapes». Når vi har sex, later jeg som jeg kommer før han er ferdig. Først er han tydelig stolt over ferdighetene sine. Det at han kan få meg til å komme så raskt. Etter en stund ser han oppriktig bekymret ut og lurer på om jeg er nymfoman. Da girer jeg litt ned, slik at jeg ikke skal fremstå for kåt. Han begynner å gå meg på nervene etter ganske kort tid. I stedet fatter jeg interesse for en av vennene hans. Han er eldre, han er ikke pen. Det ser ikke ut som om han bryr seg med verken klær eller fremtoning. Han bor i en riveferdig gård bak jernbanen, uten dusj og bad, men et iskaldt toalett i oppgangen. Han virker ulykkelig. Han har en platesamling som jeg blir glad i, og tykke briller som får ham til å se smartere ut enn han er. Han ser ikke ut som en som kan komme til å lage «love tapes». Det blir ganske raskt tydelig at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Desinteressen hans driver meg til vanvidd. Det er utenkelig for ham å innlate seg med sin venns kjæreste. Det er visstnok en slags æreskodeks. Jeg byr meg frem likevel. Jeg er ganske overbevist om at han ikke får mange slike tilbud, men han takker nei. – Du er en av dem som vil ha det de ikke kan få, sier han, og han har rett uten at jeg gir ham det. 75

– Nei, jeg er ikke slik. Du tar feil, sier jeg. Det jeg liker best, er gitaren hans. Og at han lager egne sanger. Tekstene er underfundige. Både morsomme og alvorlige. Jeg ber ham om å spille sangene om og om igjen. Om nettene kryper jeg inn vinduet hans når han sover. Når han våkner, er jeg overbevist om at han vil bli glad, gi etter, men han blir verken glad eller gir etter. Han er en hard negl. Jeg knekker ham ikke, akkurat. Jeg filer ham ned, dag for dag. Jeg er iherdig i min jakt på ham. Jeg vil vite hvorfor han er så ulykkelig, hvorfor han er som han er. Første gang vi ligger med hverandre, gråter han. Jeg simulerer en ganske bra orgasme, til tross for at han lider av for tidlig sædavgang. – Hvis du går fra meg nå, dreper jeg deg, sier han før han sovner. Vi ligger på den harde sovesofaen i den kondemnerte leiligheten og det føles mykt, det føles riktig. Jeg forsikrer ham om at jeg ikke skal noen steder. Jeg tror ikke på det jeg sier. Han kommer ikke til å drepe meg hvis jeg går fra ham. Snart har han glemt å mistro meg. Han ser på meg med en slags inderlighet, nesten kjærlighet, merker jeg. En morgen etter at vi har stått opp og sitter sammen under et teppe, røyker sigaretter og hører på plater, sier han at han elsker meg. Det kommer ikke direkte. Det kommer slik: Jeg ber om å få høre «I want you» med Elvis Costello. – Sett den på selv, sier han. Det overrasker meg, for vanligvis liker han ikke at andre rører ved platene hans. De er det eneste han eier som han virkelig bryr seg om. Som babyer løfter han dem ømt opp og stryker dem langs coverkantene. Det er en omsorg han knapt nok har for meg, men nå sier han: – Gjør det selv. Jeg rister platen ut av coveret mens han mønstrer meg. Legger den på spilleren mens øynene hans brenner i nakken. Jeg løfter opp stiften, og idet jeg skal slippe den, sier han: 76

– Hvis du treffer nå, elsker jeg deg. Og jeg treffer midt i riktig rille. Den forventningsfulle, knitrende stillheten sprer seg i rommet. Presisjon er ikke mitt fag, men jeg treffer og han elsker meg. Det er den første gangen han sier det. Og i det samme er fortryllelsen brutt. Jeg elsker ham ikke. Jeg tåler ham nesten ikke. Det var jakten som drev meg, selve det å bryte ham ned. Nå har jeg ikke annet enn dårlig samvittighet. Jeg må finne en måte å avvikle forholdet på, men hvordan? Allerede dagen etterpå ligger jeg med en annen. Han er sosionom. Han er veldig grei å forholde seg til. Kanskje det er jobben. Etterpå kryper jeg inn vinduet til kjæresten min og forteller hva jeg har gjort. Ansiktet hans røper ingenting. Det slår meg at jeg egentlig ikke kjenner ham, at jeg ikke aner hva han kan finne på å gjøre. Vi sover sammen på sovesofaen. Det er jeg som gråter da lyset kommer og dagen tvinger seg inn gjennom glipen mellom gardinene, det er jeg som angrer. Han angrer ingenting. Jeg fortsetter å være stygg, men hver kveld kaster jeg stein på vinduet og sover på sofaen hans. Jeg gråter. Han trøster. Jeg simulerer enorme og dramatiske orgasmer. – Jeg vil så gjerne kjenne at jeg lever, sier jeg en kveld. Vi er kommet til september, men dagene er fortsatt varme. Et nytt semester har begynt på universitetet. Trærne er ennå grønne. Det regner mindre enn det pleier. Slaget kommer overraskende. Leppen sprekker, nesen blør. – Kjenner du det nå, spør han og tørker blodet av knyttneven med putetrekket. – Ja, jeg tror det, sier jeg. Han ber ikke om unnskyldning. Etter dette har han alltid et hånlig drag over ansiktet når han ser på meg. En slags forakt: Ser du ikke selv hvor ynkelig du er? 77

Mange år senere er jeg i Trondheim i forbindelse med jobb. Via venner har jeg hørt at han har flyttet dit. Mange av vennene hans gjorde også det etter studiene. Noen av dem dukker opp for å høre på foredraget mitt. Da jeg spør hvor han er, blir de stille. Noen uker senere går jeg forbi den gamle leiligheten hans. Gården er revet. Det finnes ikke spor etter noe. Glassrutene jeg kastet steiner på om nettene, sofaen jeg sov på, platesamlingen, alt er borte.

oppe på kjøkkenet tømmer Ludmila oppvaskmaskinen. Hun skramler enormt med kjørlene. Jeg kan ikke la være å tenke på at det er kommet en del skår i tallerkenene i det siste. Det er åpenbart hvorfor det skjer. Kan hun ikke bare være litt forsiktig, tenker jeg, mens jeg forsøker å konsentrere meg om et foredrag av en dr. Rauch som jeg har kommet over på internett. Hun forteller om kvinner som får orgasme av den minste lille ting. En kvinne kunne for eksempel ikke pusse tennene uten å komme. Hun forsøkte å bytte tannkrem og den slags, men det hjalp ikke. Det var selve bevegelsen som utløste orgasmen. Man skulle tro at denne kvinnen hadde «en eksellent tannhygiene», som dr. Rauch uttrykker det, men hun trodde i stedet at hun var besatt av demoner, og begynte med munnskyllevann. En annen kvinne kunne få orgasme bare ved å bestemme seg for det. Dr. Rauch hadde intervjuet henne på en sushirestaurant, og spurt om hun kunne komme der og da. – Det er klart, svarte kvinnen, –  men jeg vil helst spise opp maten min, hvis det er greit. Etterpå gjorde hun det på en benk i parken – og det tok bare ett minutt. Døde mennesker kan få orgasme, sier dr. Rauch i foredraget. Ikke lik, selvfølgelig, hun mener hjernedøde mennesker som blir holdt kunstig i live av en maskin slik at organene deres kan gis bort. De kan ha orgasme hvis man stimulerer et bestemt punkt i ryggmargen. 79

– Selvfølgelig er det ikke like godt, sier dr. Rauch, men en orgasme er en orgasme. Det er forsmedelig at til og med hjernedøde mennesker kan klare det jeg ikke får til. Det er bent frem deprimerende. Jeg bestemmer meg for å donere bort organene mine. Dersom jeg ikke lykkes nå, mens jeg er i live, kan det hende at jeg kan komme til å være heldig etter at hjernen min dør. Jeg laster ned donorappen fra App Store. Det kan jo ikke skade, tenker jeg, og føler meg paradoksalt nok nærmere målet enn på lenge.

jeg drar til tel aviv for å studere. Jeg skal skrive om sionismens innflytelse på litteraturen etter andre verdenskrig. Da jeg kommer dit, er professoren som skal veilede meg bortreist i to måneder. Plutselig har jeg ingenting å gjøre. Og leiligheten min i Norge er allerede utleid. Det er ingen som venter på meg der hjemme, heller. Hva gjør jeg? Jeg blir. Det er januar og kaldt. Jeg tar inn på et pensjonat på Ben Yehuda Street. Om nettene fryser jeg, men om dagene varmer solen og jeg glemmer å kjøpe et varmere teppe. Det er på pensjonatet jeg møter Engelskmannen. Han er soldat, såret i Falklandskrigen. Etter det ingenting, bare en bunke sammenklistrede fotografier fra en annen tid. I ukene jobber han som fliselegger i Ramat Gan eller Beit Sheva. Den første kvelden vi møtes i matsalen, ligger vi med hverandre. Det føles naturlig og ufarlig. Jeg tenker at han er dum og stor. Så stor at han kan beskytte meg mot alt det jeg oppfatter som truende i den nye verdenen. På sett og hvis er det han som er farlig, men jeg skjønner det ikke. Jeg tror at jeg kan takle en som ham. En enkel sentimentalist, tenker jeg, men i løpet av få uker er jeg helt avhengig av ham. Etter få uker skriker jeg etter ham når han ikke kommer hjem om natten. – Hvor har du vært, skriker jeg. Hvor har du vært! Jeg skriker enda jeg vet svaret, enda jeg vet at han har skaffet seg et rom på The Green House for natten sammen med en dansk jente som han pleide å være sammen med. 81

– Hysj … hysj. Nothing happened, baby. Han stryker meg som en kjærlig far over håret. Han lyver, men hendene hans gjør meg rolig. Jeg har ingen stolthet. Det eneste som betyr noe, er at han er tilbake igjen. Selv er han sykelig sjalu. Jeg kan ikke snakke lenge med noen, uten at noe skjer. På forhånd vet jeg ikke hvem han vil slå. Mannen jeg snakker med, eller meg. Jeg lærer meg å kikke over skulderen, å hele tiden ha ham i øyekroken, prøve å se hva han ser. Det verste er når det kommer nordmenn eller svensker. Da forstår han ikke hva vi sier, og det gjør ham svart og uberegnelig. En gang jeg snakker med en svensk gutt – jeg har ingen interesse av ham, men jeg forklarer ham hvor det er lett å få jobb, hvordan det er lurt å gå frem – får jeg et askebeger i hodet. Den svenske gutten ser på meg. Han forstår ikke. Det er ikke mer enn tre sting på akuttmottaket. Det er ingenting – og han er så lei seg. Det kommer garantert aldri til å skje igjen. Såpass skal han i alle fall love dersom jeg ikke viser ham bort etter dette. Øynene hans er så isende blå. Stemmen skjelver. Det spiller ingen rolle om jeg tror ham eller ikke. Jeg har bestemt meg for å fortsette. Jeg synes synd på ham. Han kan ikke for det. Hele tiden sier jeg til meg selv at dette er noe midlertidig. Det kan ikke vare. Han er så mye eldre enn meg, så forskjellig fra meg. En gang for lenge siden var familien hans rik, så mistet faren fabrikken sin og fra én dag til en annen var alt forsvunnet. Huset med svømmebasseng, privatskolen, hunden som faren skjøt i hagen da han fikk høre nyheten. Han forteller meg aldri hva fabrikken produserte eller hvorfor faren mistet den. Av og til tenker jeg at alt er en løgn. Etter det vervet han seg i militæret. Han ble fallskjermjeger. Han sier det med en stemme som får meg til å forstå at det er noe jeg bør respektere. Deler av låret hans mangler. Det har et dypt søkk, et krater. Først sier han at det var en krokodille som bet ham da han var 82

stasjonert i Belize, senere finner jeg ut at det var en bilulykke, at han ble fanget under en trailer og at han ble liggende på sykehuset i seks måneder. Han er israelsk statsborger fordi han har vært gift med en israelsk kvinne. Bilulykken skjedde da de bodde i England. Hun trivdes ikke der. Likte ikke klimaet og menneskene, ble enda tynnere enn hun allerede var. Under oppholdet jobbet hun på en pub, hun klarte jobben bra, folk ble glade i henne, men det hjalp ikke. Hun dro tilbake, til solen og ørkenen, han havnet under traileren og ble liggende på sykehus i seks måneder. Da han endelig drar tilbake, er mange ting forandret. Hun elsker ham ikke lenger, men han blir værende. Det er ingenting for ham i England, det er ingenting for ham i Israel heller, men han blir værende. Byen er vanskelig å lese. I supermarkedene er det menn med metalldetektorer som undersøker meg, fører hendene over brystene mine, midjen min. Det er jobben deres, sier de, og smiler fårete. I gatene er det vakre unge kvinner med maskingevær over skuldrene. Folk er direkte, på grensen til det uhøflige. Menn roper etter meg i gatene. Noen tror at jeg er en russisk prostituert. De spør hvor mye jeg koster. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg er lettkledd, men fordi jeg ser russisk ut. Det er så mange av dem, de russiske prostituerte. Gatene lukter eksos og krydder. Biltrafikken er like uregelmessig og hissig som befolkningen. Etter tre dager får jeg meg jobb i en pub. – Come tomorrow at nine o’clock, sier mannen bak disken da jeg spør om de har noe ledig. Klokken ni dagen etter blir jeg satt bakom bardisken. Mannen går og jeg har en jobb. Jeg jobber fra ni til ni. Klientellet er for det meste engelske arbeidere som jobber på bygge kontrakter rundt i landet. Den første kunden bestiller kaffe. 83

Jeg lager en pulverkaffe og det lange håret mitt faller ned i koppen da jeg skal servere ham. – Get your fucking hair out of my coffee, sier han. Jeg prøver å unnskylde meg med at håret er nyvasket. Da jeg spør hvordan sjampoen min smakte, ler han og gir meg to shekel i tips. I helgene kommer FN-soldatene veltende inn. Jeg er ikke forberedt. De vil ha drinker. Det er mulig de har mye å glemme. Jeg sier at jeg ikke kan lage noe annet enn tequila, og det er de fornøyd med. De kaster drinkene i seg og forsøker å ta meg på puppene. Jeg må selv finne ut hvordan ting fungerer. Det tar meg en liten uke å beherske kaffemaskinen. Jeg kjenner ikke til noe annet enn filterkaffe og pulverkaffe med eller uten melk. Her er mulighetene uendelige. Drinkene må jeg også lære meg. Det holder ikke med tequila for alle. Jeg finner en engelsk bokhandel på Borgashov der jeg leser en bok om drinker og hva som skal være i dem. Etter to uker går det sånn noenlunde. Det er lenge til jeg kan matche Sally. Hun er amerikaner og kommer om kveldene. Hun er blond og kvikk. Israelerne elsker henne. På fritiden forsøker jeg å ta inn byen. Den er styggvakker: Den fargesprakende fontenen ved Dizengoff, kinoen hvor jeg ser Schindlers liste midt iblant et ukontrollert hulkende publikum. Carmel-markedet med sine kaklende høner og eksotiske frukter, og den uendelige stranden som strekker seg så langt øyet kan se. Pensjonatet har en samling av mer eller mindre faste beboere. For det meste er det unge reisende som søker arbeid i Tel Aviv for en kortere eller lengre periode. Barbara har brakt sønnen sin hit fra USA for at han skal slåss for Saken. Det er ikke hans kamp, men han gjør som han får beskjed om. Han trekker den grønne, nystrøkne uniformen over hodet hver dag slik moren vil det, slik han tror bestefor84

eldrene hadde villet det hvis de da ikke hadde endt sine dager i Dachau. Han gjør det han tror er best, men det er slike som ham som ikke lar byen få glemme, som ikke lar byen få være i fred. En kveld er det noen som pisser på våpenet hans. Det ligger i pensjonatets safe. Straffen for å ødelegge et tjeneste våpen er fengsel, men det vet ikke de to engelskmennene. De gjør det «just for a laugh». Brandon blir hentet av menn i uniform. Vi ser ham ikke igjen. Så er det Sonja. Sonja er så vakker når hun smiler, men hun smiler ikke. Sonja er sint. Hun bærer på en enorm skyldfølelse for det landet hennes, Tyskland, har gjort mot jødene. Hjemme i Hamburg har hun solgt alt hun eier for å flytte hit. Hun er 23 år gammel. Nå skal hun lære seg hebraisk og bare være her. Det vil hjelpe, sier hun. Det vil hjelpe mot skyldfølelsen. Hvis noen sier noe kritisk om Israels rolle i konflikten, blir hun hummerrød under den lyse hårroten. Jeg har aldri sett noen bli så rød. Hun snakker nesten ikke engelsk, har ikke ord til å forsvare det nye hjemlandet sitt. Når israelske menn forsøker å ligge med henne, tør hun ikke å si nei. Det er en del av botsøvelsen hennes, å la dem gjøre hva de vil med henne. Jeg jobber fem dager i uken, men blir aldri noen god servitør. Det ligger ikke for meg. Hendene mine skjelver, jeg dypper håret i kaffen og tråkker på føttene til folk. Lønnen er ubetydelig, men jeg blir god til å spille dart. Jeg tjener mer penger på den måten. Hver dag i lunsjen er det turnering. Ti shekel hver i potten. Noen dager drar jeg hjem med to hundre shekel i lomma. Det er fantastisk å komme hjem etter en endt arbeidsdag. Dagskiftet er allerede på plass. Mennene sitter og drikker lunken øl i arbeidsklærne. Rommet lukter av svette og sement, det lille kjøkkenet er fullt av rumenere som steker sopp og flesk. Noen ganger går vi ned til stranden og bader, andre ganger bare sitter vi der, spiller kort, prater og drikker til vi stuper i 85

seng. Jeg elsker dette pensjonatet og menneskene som bor der. Jeg og noen få andre tilhører en stabil kjerne i alt som hele tiden flytter seg. Vi er som en familie. Det er trygt og behagelig. De som ferierer ser vi ned på. Hva vet de? Hva vet de om hvordan det virkelig fungerer? En dag dukker det opp en mor med en datter på min egen alder. De er fra Washington og på jordomreise sammen. De oppfører seg som venninner. Om formiddagen går de rundt på museer og i butikker, om kveldene sitter de ved et bord i hjørnet av baren, mens de drikker te og spiller Trivial Pursuit. Det ser hyggelig ut. Jeg tar meg i å savne min egen mor, selv om vi ikke er slik, selv om vi ikke reiser verden rundt sammen og drikker te og spiller Trivial. En kveld Engelskmannen ikke er der, snakker jeg med moren. Hun spør om byen, om landet. Jeg svarer så godt jeg kan. Så, uten forvarsel, spør hun plutselig: – Hva gjør du sammen med ham? Jeg blir perpleks, vet ikke hva jeg skal svare. Er dette virkelig hennes sak? Før jeg får sagt noe, unnskylder hun seg. – Det er bare det at jeg er mor, mor til en jente på din alder, og han er … Jeg holder en hånd opp for å vise at jeg har skjønt hva hun mener. Jeg får et behov for å vise at jeg har kontroll, at jeg vet akkurat hva jeg driver med. – Når som helst kan jeg reise hjem. Jeg skal tilbake til universitetet. Vi har ingenting til felles. Han er flislegger. Tror du ikke jeg vet at vi ikke har noen fremtid? Jeg har det bare litt gøy. Det må vel være lov? Jeg skjønner ikke hvor ordene kommer fra. Det er ikke sant, det jeg sier. Jeg kan ikke bare reise, jeg har ikke kontroll. – Det var ikke helt det jeg mente, sier moren stille. – Jeg vil som sagt bare ha det gøy, sier jeg spakt og lite overbevisende. 86

Idet jeg snur meg, står han bak meg. Jeg vet ikke hvor lenge han har stått der, eller hva han har hørt. Skammen brenner i kinnene. Hva har jeg sagt? Hva av det jeg har sagt har han hørt? Han kommer til å slå. Hvis han har hørt hva jeg har sagt, kommer han til å slå. Men han slår ikke. Da kvelden er over, legger han seg ved siden av meg og sier: – Du vet at du er det kjæreste jeg har, og jeg skjønner at han har hørt alt sammen. Jeg skammer meg så intenst. En kveld jeg kommer hjem, står tingene mine i to plastsekker i resepsjonen. Ingen ser meg i øynene. Sean fra New Zealand som jobber i resepsjonen forklarer at han fått beskjed fra ledelsen om å kaste meg ut. Jeg ser på ham og han rister på hodet, som for å si at det ikke er hans valg. Umiddelbart skjønner jeg at det har noe med Engelskmannen å gjøre. – Han gikk amok her i dag. Sorry … – Hva har han gjort? – Han slo ned den lille nederlenderen på nummer ti. Han er OK, altså. Og så gikk det noen glass. Nothing major, men du vet, det er ubehagelig for gjestene. – Men jeg har jo ikke gått amok. Vi er ikke gift. Dere har ikke rett til å kaste meg ut! Sean trekker på skuldrene. – Hvis du er her, kommer han tilbake, det vet du. Og vi vil ikke ha ham her. Sean gir meg en konvolutt med en adresse. Jeg reiser dit selv om jeg ikke vil det. Jeg drar med buss nummer ti, langs sjøen mot den gamle bydelen Jaffa. Jeg kan se det tyrkiske klokketårnet på lang avstand. Vi bor i en bungalow av strå på taket av et hostel. Det er for varmt til å sove om natten og for kaldt til å ligge utpå om morgenen. Fra en sprekk mellom veggen og taket kan man se 87

ned på basaren med sitt fargerike utvalg av tepper og smykker. Det er biler og hestekjerrer, høylytte menn som drikker svart te og spiller shesh besh. Stemmer som roper. Alltid stemmer som roper. Hektisk som om det hele tiden står noe på spill. Bydelen er bygget opp av tyrkerne og ligner ikke resten av Tel Aviv, dette er en gammel by, en arabisk by med et arabisk bakeri som selger bagels med sesamfrø og ost fra Bulgaria. Nede ved stranden ligger det et nedlagt kasino. Jeg vet ikke helt hvem som ordner det, men vi får lov til å flytte inn. Rulettbordet blir spisebord, vi sover på madrasser på gulvet, vi kjøper et fjernsyn. Jeg ligger og ser på det når Engelskmannen er på jobb og legger fliser. Han kommer hjem dekket av tynt, hvitt støv. Det henger i øyenvippene hans, i håret. Vi bader hver ettermiddag. Han legger seg i bølgene og det hvite forsvinner. Den gule sanden og Middelhavet er ikke mer enn et steinkast unna kasinoet. De arabiske fiskerne skuler mot oss. Ingen kan ha det bedre enn oss. Jeg tenker at fiskerne er sjalu, men Engelskmannen sier at de stirrer sånn fordi de misliker oss. Noen ganger når jeg er alene på stranden, ligger det menn bak sanddynene og onanerer mens de ser på meg. Det rare er at de ikke skammer seg. Dersom jeg ser strengt i deres retning, smiler de bare, som var de stolte barn som nettopp hadde lært seg å sykle. Se på meg, mamma! Se hva jeg kan! Det plager meg sjelden, jeg forstår det bare ikke. En gang forteller jeg om det til Engelskmannen. Han blir gal. Han skriker og slår, kaster det han har i hendene. Han vil at jeg skal bli med ham rundt i byen og prøve å peke ut den skyldige. Jeg sier at det er umulig, for meg er de alle like. Det gjør meg lettet at det ikke lenger finnes vitner til galskapen hans. Jeg tenker at jeg skal leve med den hvis ingen andre får vite noe. For jeg skammer meg over galskapens hans. Den er så uberegnelig, så irrasjonell, men han ser det ikke, skammer seg ikke. Jeg skammer meg over så mange ting. Jeg slapper ikke av, jeg kommer ikke. 88

jeg serverer i barnedåper og bar mitzvaer. Jeg lærer å tilberede hummus, børeker, auberginer. Jeg føler meg alltid utenfor. Familiene er store. De utstråler en enorm energi. Kaster spedbarna sine opp i luften og sier kanskje: 4 kilo med baby, og for dette har jeg måttet servere 60 kilo kjøtt. Forsyn dere! De danser, de skriker. De vet at hver dag kan være den siste, at ting kan skje, at bomber kan gå av. Jeg savner min egen familie, men enda mer enn jeg savner dem, ønsker jeg å høre til der jeg er. Denne trangen til å høre til. Senere har jeg lest i bøker at andre også har det slik når de lever sammen med dette folket. Det at tragedien deres, blodet deres, gjør dem til en enhet, noe man kan nærme seg, men aldri trenge gjennom, gjør at trangen til å høre til bare blir sterkere. Jeg vil inn, jeg vil høre til, jeg ønsker meg tragedien, men den er ikke min, kan aldri bli min. Hvorfor er jeg ikke glad for det? Det finnes en holocaust-dag. Trafikken står stille i ett minutt. Eksosen siver opp i den dirrende luften og blir borte. En sirene går. Så begynner bilene å røre seg igjen. Det danses ikke denne dagen. Eller, det bør ikke danses denne dagen. Noen danser likevel. Det er de som deler blodet, men ikke tragedien. Det er ikke mangel på tragedier, men holocaust begynner å bli lenge siden, sier noen av jødene fra Jemen eller Marokko. Hva med oss? Hva med våre tragedier? In every generation, a person is obligated to view himself as if he were the 89

one who went out from Egypt, står det i den nye oversettelsen av Haggana. Er det sånn? Jeg vil være en som kjemper, en som hele tiden er tvunget til å kjempe. Det er formiddag på stranden. Det er den tiden på dagen jeg liker best. Alle de andre er på jobb, og jeg kan ha den varme sanden for meg selv. Det er på den tiden jeg begynner å skrive. Uansett hvor jeg går, bærer jeg med meg en svart skrivebok. Språket er bare mitt. Av og til føler jeg at jeg mister det, at det drukner og blir borte i alle de andre språkene. Språket mitt er så lite, men jeg hegner om det. Først er det bare notater. Fra de mange kranglene med Engelskmannen, fra når han har slått meg. Senere blir setningene lengre. Av og til klarer jeg ikke å stoppe, men jeg må være alene. Hvis noen ser meg, hvis noen ser at jeg skriver, er det som å trekke en kokende gryte vekk fra platen. Alt trekker seg sammen i meg. Ordene trekker seg tilbake dit de kom fra. Jeg skammer meg ikke over å skrive, men jeg må være alene. Å skrive er en privatsak. Jeg skal alltid komme til å ha det på den måten. Etter syv romaner spør en lege meg hva jeg skriver om. Han spør meg idet han skal måle blodtrykket mitt. Han spør bare for å småprate, men blodtrykket mitt skyter i været. Legen ser bekymret ut. Jeg sier at han må måle en gang til, uten å spørre om skrivingen. Han gjør som jeg ber om. Blodtrykket er helt normalt. – Hva skriver du, sier en stemme med australsk aksent. Jeg legger hendene beskyttende over boka, borer den ned i den gule sanden. – Ingenting. – Nei vel. Han spør ikke mer. Det liker jeg. I stedet rekker han frem hånden og presenterer seg. – Jed. 90

Jeg gjør det samme. – Julie. – Vi trenger noen statister til en film vi spiller inn. De må ikke være så typisk israelske, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er en amerikansk film, de skyter den her fordi det er billigere. – Hvilken film er det, da? – Det må du ikke spørre meg om. Jeg koker bare kaffen. Han har noe lyst og ubekymret over seg. Jeg følger etter ham langs stranden. Vi går helt til Tel Aviv og stopper utenfor en av strandbarene. Det er hektisk aktivitet. En middelaldrende dame har ansvar for å dele ut smørbrød til alle statistene som er kledd i 70-tallsklær. Sminkedamer svinser rundt med pudderkoster i den stekende solen, og en skuespiller jeg drar kjensel på leser gjennom replikkene sine. Det er vanskelig å si hvor jeg har sett ham før. Idet jeg skal snu meg for å spørre Jed, er han borte, og jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til før en dame kommer og drar meg inn i et kostymerom bak bardisken. Velg noe som passer, sier hun. Det er en film om Uri Geller, viser det seg. Min første jobb blir å danse uten musikk i en overfylt bar, mens skuespilleren jeg gjenkjenner leverer replikken sin inn i øret på en vakker kvinnelig kollega. – You should have brought the boys! – No, they are into classical! Vi prøver 13 ganger før det sitter. Så er det lunsj og vi sitter i skyggen og får servert smørbrød av en smilende Jed som småprater med alle. Han har langt, lys hår og overkroppen er bar og solbrun. Han ligner en surfer. Etter lunsj er vi publikum på et amerikansk tv-show der Uri Geller er gjest og bøyer skjeer. Vi klapper. Jed er også med. Han har på seg en skjorte som får ham til å se komisk ut, og stryker hånden over lårene mine mens kamera ruller. Jeg må kjempe for å konsentrere meg om Uri Geller og skjeene hans. 91

Jed vil at jeg skal bli med ham hjem. Jeg ser for meg ansiktet til Engelskmannen. Hva om jeg ikke kom hjem? Hva ville han foretatt seg? Han har selv uteblitt. Han har sjekket inn på The Green House med sin gamle kjæreste. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme? Det vokser frem en slags trass i meg. Hvorfor kan jeg ikke bare gjøre som jeg vil? Er jeg kuet? Vi går ut i det skarpe sollyset. Jed fortsetter å ta på meg. Berøringen hans gjør meg yr. Redselen for hva som kan komme til å hende forsvinner, fortrengt av solen, sanden og den lette latteren til Jed. Alt virker så enkelt. Jed sier at han låner en leilighet og jeg hører meg selv si «Why not?» og plutselig sitter jeg i en taxi og har bestemt meg for å ta én dag av gangen. Jeg våkner av fremmede stemmer som snakker rasende fort på hebraisk. Stemmene er mykere enn dem jeg er vant til fra basaren i Jaffa. De fniser. Ved siden av meg ligger Jed. Han har sparket av seg lakenet og er naken. Han sover som en stein. Foran oss står et kamerateam. De har mikrofoner og lyskastere og står ved enden av sengen og ser på oss. Jeg dunker i Jed. Han snur seg over på siden og trekker lakenet med seg. Jeg river lakenet tilbake og spenner ham så hardt at han faller på gulvet. – Good morning, Jed, sier kameramannen. Jeg ser desperat på Jed, som reiser seg opp fra gulvet. Det lyse håret står til alle kanter. Jeg venter på at han skal være opprørt, at han skal kaste kamerateamet ut, men han gjør ikke det. Han smiler og sier «Good morning» tilbake, mens han hinkende på ett ben prøver å få på seg bokseren. Tilskuerne klapper og jeg ser meg om etter klærne mine. Det tar litt tid før jeg får ting til å henge sammen. – Vi lager en sitcom, men dette er langt bedre enn manus, sier han som må være regissøren. Jeg ser spørrende på Jed. 92

Han forklarer spakt at dette er settet til en sitcom og at han også her koker kaffen og gjør forefallende arbeid mot at han får husrom. – Kan jeg få en kopp kaffe, spør kameramannen, og alle ler. Jeg river lakenet og klærne mine med meg inn på badet. Stemningen utenfor er så lys og lett. Engelskmannen er sikkert rasende nå. Kanskje også redd, men først og fremst rasende. Jeg kjenner at jeg ikke vil tilbake til kasinoet, at jeg vil bli her sammen med Jed i alt dette pinlige og lyse. Må jeg tilbake? Ja, jeg må tilbake, og jeg orker ikke å utsette det. I drosjen prøver jeg å stålsette meg, lage løgnen så vanntett som mulig. Jeg øver på ordene, enda jeg vet at det er nytteløst.

en dag jeg kommer hjem etter å ha servert i en bar mitzvah, er bakgården til kasinoet full av mennesker. Bakken er dekket av gul sand, det henger fargede lyspærer i trærne og mellom husene og det står en kamel der. En levende kamel. Tekno musikken dundrer fra noen enorme høyttalere. To menn stopper meg og sier at jeg ikke er pent nok kledd til å komme inn. Jeg prøver å forklare dem at jeg bor her, og peker på branntrappen bak ryggen deres. Til slutt slipper de meg nølende forbi. Ingen i kasinoet kan forklare hva som har skjedd. Det kom bare biler med sand og en kamel. Araberne i spritbutikken på hjørnet er fortvilet. – Det er der de henter strømmen, forklarer Norman, en sørafrikaner som har flyttet inn til oss. – Men de betaler vel for seg? Norman rister på hodet. – Men hvem er de? – Mafia. De gjør som de vil. Vi får bare håpe at det går over. Men det går ikke over. Musikken er der hver natt. Den begynner rundt ti på kvelden og fortsetter til fem om morgenen. Folk danser og drikker. Vi må også drikke for å kunne sove. Vi spiser til musikken, elsker til musikken, kaster opp til musikken. Vi blir aggressive og bleke enda juli måned og Middelhavet er rett utenfor vinduet. Dunk, dunk, dunk. Det nytter ikke å dra et annet sted. Det er som om kroppens forsvar innstiller seg på å ta imot, at dunkene lar seg høre selv når de ikke er der. Selv når de monstrøse høyttalerne er hule og stille, 94

selv når sanden er tom for dansende mennesker og det bare er kamelen som står der og tygger drøv. Herregud, kamelen. Det er et under at den er i live. Jeg har ikke noe valg. Nå må jeg reise. Jeg går inn i bussen slik en fole sliter seg fra en gjerdestolpe. Det er en følelse av frihet, men samtidig er jeg utmattet. Jeg har sagt til ham at jeg kommer tilbake om tre uker. Det er løgn. Jeg kommer aldri tilbake. – Jeg venter på deg, sier han. – Bra, sier jeg. Teknomusikken dunker i hodet mitt lenge etter at jeg er tilbake i Norge. Jeg bor i en hytte som tilhører en onkel. Granskogen omslutter den som en tykk vegg. Det er knapt en lyd utenfor, men musikken er blitt kroppens puls, den vil ikke gi slipp på meg. Jeg gråter og sover. Om høsten begynner jeg på universitetet igjen. Det er vanskelig å møte det vanlige livet. Jeg klarer ikke å sitte rolig på forelesningene. I posten mottar jeg en tykk konvolutt som inneholder alle brevene jeg har skrevet til Engelskmannen. På en grønn lapp er det skrevet: The light within a woman’s eyes that lies and lies and lies and lies. Han ringer meg opp noen ganger etter det. Han er rasende. Jeg sier ingenting. Han er så langt borte. Ingenting han skriker inn i telefonrøret kan få meg til å gjøre noe annet enn det jeg gjør. Drømmene begynner først når han slutter å ringe. I drømmen dukker han opp på forelesningene mine, han sitter på trappen til leiligheten min og venter. Han er sint. I en av drømmene har jeg mann og barn. Han vil drepe barna, drepe mannen min. Jeg vet det ikke ennå, men drømmene skal forfølge meg lenge. De kommer ikke til å gå over med det første. Mange år senere ringer en nederlandsk kvinne meg. Hun har fått barn med Engelskmannen, og ringer, sier hun, for å 95

høre om han alltid har vært sånn. Jeg spør hva hun mener med sånn, men det er bare for å vinne tid. Jeg skjønner godt hva hun mener. – Eiesyk, sjalu, brutal, sier hun. – Jeg blir alltid sammenlignet med deg. Han har flere bilder av deg i lommeboka. På et av dem er du naken. Er det sant at du har skrevet en bok om ham? Jeg sier at den på ingen måte handler om ham, og at den ikke er oversatt til nederlandsk. Svigerfamilien min er på besøk. De drikker kaffe på terrassen. Alva sover. Jeg synes telefon samtalen er ubehagelig. – Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier hun. – Dessverre, jeg kan ikke hjelpe deg, sier jeg og legger på røret uten å si ha det. Det går en stund. Så oppdager jeg at drømmene er borte. De tilhører noen andre nå. Jeg får vite at han er død på samme måte som jeg får vite at den første døde: ved en tilfeldighet. Facebook, denne gangen. En av sørafrikanerne jeg chatter med, sier det: Don’t you know? He died two years ago. Og jeg sier at jeg ikke vet, slik jeg har sagt det en gang før. Skammet jeg meg i Israel? Jeg kysset menn, jeg kysset kvinner. Skammet jeg meg? Hvis jeg ikke kom da, hvorfor skulle jeg komme nå? Er det fordi jeg innerst inne tror at orgasmen er noe som er for privat til å dele med andre? Jeg er hul i magen, sår i underlivet. Det er ikke flere knekke brød igjen. Squashen er spist opp. Babyoljen er snart tom.

telefonen ringer, men jeg forsøker å ignorere den. Mr. Rabbit er i godt driv, og jeg må fokusere på det jeg har å gjøre. Å komme. Kilingen nederst i bena er tilbake. Nå kommer jeg, jeg kjenner at det ikke er langt igjen. Snart nå. Hvert øyeblikk. Men telefonen gir seg ikke, den ringer og ringer. Så jeg tar den. – Hallo? – Kommer du i kveld, eller? – Hæ? Jeg kaster vibratoren fra meg. Ren refleks. – Skulle vi ikke på kino? Plutselig husker jeg at jeg har en avtale med Vibeke, at vi skal på kino og se en dokumentar om en eller annen fyr fra Detroit som aldri klarte å slå igjennom med musikken sin på 70-tallet, men som oppdaget at han var superstjerne i Sør-Afrika etter å ha jobbet mange år som industriarbeider i Statene. Og nå ringer Vibeke og spør om jeg kommer. Hun kunne ikke ha ordlagt seg annerledes? Jeg blir irritert. – Jeg er ikke sikker på om jeg får det til, sier jeg. – Ja, men vi hadde jo en avtale. Jeg har lagt av billettene! Selvfølgelig har hun lagt av billetter. Vibeke skal alltid være så geskjeftig. Ordne opp i alt som ikke trenger å ordnes opp i. – Vi regner med deg. Dessuten kommer alle de andre … – Ja da, jeg er sikker på at alle andre kommer! – Unnskyld? – Jeg jobber med saken, sier jeg jo! 97

Jeg legger på. Armen verker, men jeg har ikke tenkt å gi meg. Av en eller annen grunn dukker ansiktet til Michael opp på når jeg lukker øynene. Det er som om det ravgule blikket hans følger hendene mine.

etter at jeg hadde tatt avgjørelsen om å skaffe meg en au pair, innså jeg at vi kom til å trenge en håndverker til å bygge en hems på arbeidsrommet der hun skulle sove. A var for så vidt nevenyttig, men han fikk aldri gjort noe. Vegger ble stående uten lister i årevis, ting ble ikke malt. Nei, skulle noe bli gjort, måtte man leie inn folk, men jeg kjente ingen håndverkere. Jeg trengte en installatør til tv-kabelen og til det øvrige elektriske, og selvfølgelig en snekker til hemsen. Gule sider er fulle av både snekkerer og elektrikere, men jeg ante ikke om de var flinke. Det eneste jeg kunne gjøre, var å vente til A hadde tid til å finne noen. Jeg kledde på Martin. Han skulle sove ute i vognen, var trøtt og vred seg unna, gren for den minste ting. Ute måtte jeg presse ham ned i vognen og tjore ham fast. Han sovnet nesten momentant. Det var knusktørt ute, alt var gult og blått. Utenfor nabohuset stod tre polske håndverkere og malte. Gården skulle totalrehabiliteres. Jeg stoppet opp og rugget vognen med høyre hånd, en vane jeg hadde lagt meg til også når Martin sov som en stein. Arbeiderne så avventende på meg. – Do you need any extra work? – What kind of work, spurte den minste og peneste av dem. Alle tre hadde hvite dresser som ikke var hvite lenger, og reklame for malerfirmaet Beckers på ryggen. – I need to build a … Jeg kom ikke på hva hems het på engelsk. Kanskje visste jeg ikke engang hva hems het på engelsk. 99

– Hems, prøvde jeg. – Ah, hems, gjentok polakken. Han sa noe til kollegaene sine på polsk og de nikket inneforstått. – And I need an electric … person. De lo. – Yes, we can help you. Jeg forklarte at jeg bodde i nabohuset, og at de kunne komme og se på rommet når de hadde tid. De nikket, men det måtte være på kveldstid, for de jobbet til ti. Så kunne de bygge hemsen en søndag? Det var nemlig da de hadde fri. Det var fortsatt den lille, pene som snakket. Han hadde noen forunderlige lysebrune, nesten gule øyne under den mørke luggen. Han kunne fortelle at de jobbet for et norsk firma som hadde gitt dem fast jobb, ja, akkurat, fast jobb. De nikket stolte. Hvis byggefirmaet fant ut at de tok ekstrajobber, ville de ganske sikkert få sparken, så dette måtte foregå diskré. Byggefirmaet betalte bare 75 kroner i timen, og derfor var det fristende å ta litt ekstra jobb når sjansen bød seg. Jeg lovte å være så diskré som mulig. Jeg tenkte at jeg i alle fall ville gi dem 150 kroner i timen. 75 kroner! Det var skandaløst. – Julie, sa jeg og rakk frem hånden. – Michael, sa han, og tok imot den. Hånden hans var kald og ru. De kom for å se på rommet allerede samme kveld. Klokken var nærmere halv elleve. A satt som vanlig i bokseren og spiste knekkebrød og drakk melk da de ringte på. Det er noe han har gjort siden han var liten, og jeg kan ikke fordra den vanen. Det frydet meg at noen kom inn og så ham slik. Kanskje det bare var noe jeg innbilte meg, men han virket litt snurt, eller kanskje brydd, idet polakkene trampet inn gjennom stua og inn på arbeidsrommet. Jeg tegnet og forklarte. De gule øynene til Michael fulgte de gestikulerende hendene mine. Det ville ikke ta mer enn en søndag, forsikret han. Man gjorde bare sånn 100

og sånn. De kunne skaffe billige materialer. Det ville være en fordel for alle, og det hadde han selvfølgelig rett i. – Burde vi ikke ventet litt med dette, spurte A da jeg hadde loset polakkene ut døren. – Vente? Hva er poenget med å vente? Hun må jo ha et sted å bo. – Hvem? – Ludmila, sa jeg irritert. Dette mennesket skulle forandre livet mitt til det bedre, men A var knapt nok interessert. Typisk! Eller kanskje det ikke var så rart. Han ville fortsatt få servert mat på bordet, han ville fortsatt ikke trenge å vaske gulvet eller rydde etter ungene. Jeg lot være å si noe. Det var ikke lenge før alt skulle bli annerledes. – Men hun kan vel bo på arbeidsrommet slik det er nå? – Nei, det synes jeg ikke. Det er viktig at hun liker seg. Jeg skal få laget en liten tv-stue nede, slik at hun slipper å sitte oppå oss. – Ja vel, jeg mener likevel at vi burde ha ventet. Hvor mye skal dette koste? – Ikke tenk på det. A fikk det til å høres ut som om jeg gjorde dette for min egen del. Jeg hadde sparepenger nok til å bygge hemsen. Dessuten betraktet jeg det som en investering. Leiligheten ville bli mer verdt med den løsningen jeg hadde tenkt ut, men A så ikke det. Han ville alltid gjøre det som var enklest. Det som krevde minst av ham.

101

michael kom innom den søndagen, som avtalt. Da det ringte på klokken syv om morgenen, forstod jeg først ingenting. Jeg hadde akkurat ammet Martin og lagt ham tilbake i sengen. Alva sov også, faktisk, og Liva hadde ikke stått opp ennå. Deilig var jorden. Så kom jeg på polakkene. Jeg trev morgenkåpen og gikk for å åpne. Egentlig ville jeg ha spurt A om å gå, men han sov og hadde allerede gjort det klart at dette var mitt prosjekt. De hadde arbeidsdresser på og verktøy i hendene. Michael hadde en gardintrapp under armen. De gule øynene hans mønstret meg der jeg stod i morgenkåpen. Jeg hadde ikke barbert leggene, og Michael la merke til det. Jeg tror i alle fall at han la merke til det. Jeg flyttet meg til siden som et tegn på at de kunne komme inn. Jeg burde ha spurt dem om de ville ha en kopp kaffe, men jeg orket ikke, gikk i stedet ned på soverommet og forsøkte å sove. Martin hadde ennå ikke våknet og A sov selvfølgelig fremdeles. Vel nede hørte jeg Alva skrike som om noe alvorlig hadde hendt. Jeg løp opp trappen igjen, og så en av polakkene stå skrekkslagen i gangen. – Jeg trodde toalett, forklarte han. Jeg åpnet forsiktig døren til Alvas rom. – Så, så. Det er ikke farlig, mamma er her, trøstet jeg. Jeg peker på toalettdøren på andre side av gangen. Polakken lusket skyldbetynget inn. – Jeg trodde det var en tyv, hikstet Alva. – En slem tyv. 102

– Dette har vi snakket om før. Det finnes ikke tyver her. Mannen skal hjelpe oss å bygge et rom til Ludmila. – Hvem er Mila? – Det er hun som skal komme og bo hos oss. – Hvorfor det? – Fordi hun skal hjelpe oss å passe på Martin og å rydde huset. Det heter au pair. Alva gjentok ordet og smattet gjenkjennende på det. – Vilde har au pair – og så har hun hund! – Ja, det stemmer. Vilde har au pair. – Og hund! – Ja, hund også. Jeg hadde selvfølgelig lyst til å si noe om at en au pair er et menneske og en hund et dyr, men jeg visste ikke om det ville ha noen hensikt.

103

oppe hører jeg at A kommer hjem. Alva og Liva velter inn. Vanligvis møter jeg dem i døren. Mest fordi jeg er selskapssyk. Jeg klemmer og spør. Nå kan jeg se for meg hvordan de står i gangen og lytter, ser seg rundt. Etterlyser meg. De ser på faren sin og spør hvor jeg er. Han vet ikke mer enn dem. Stegene hans i trappen er nølende. – Julie? Er du der? Hva driver du på med der inne? Han står utenfor soveromsdøren og rister i håndtaket. Jeg kan høre på stemmen hans at han er irritert. Jeg skrur av vibratoren. – Hva er den lyden? – Hvilken lyd? – Du bruker ikke skjeggtrimmeren min til bikinilinja nå igjen? – Nei, svarer jeg aggressivt og prøver å tenke på noe å si som kan flytte oppmerksomheten hans over på noe annet. – Jeg har migrene, sier jeg. – Når fikk du migrene? – Spiller det noen rolle når? – Nei, jeg har bare ikke hørt snakk om noen migrene før … – Nei, vel, men jeg fikk det altså i dag. Er det greit? Er det greit at jeg har migrene for en gangs skyld? Kan jeg ikke bare få lov til å ha migrene i fred, sånn som alle andre? – Alle andre har ikke migrene, sier A. Jeg sukker. Dette er typisk. – Er Ludmila og Martin ute? 104

– Ja, svarer jeg. – Skal jeg steke fiskepinner? – Ja, stek fiskepinner! Han kan ikke steke noe annet enn fiskepinner og egg. – Eller, jeg kan jo frese opp noen egg … – Gjør hva du vil, jeg er opptatt! Jeg blir liggende og kjede meg i sengen. Etter en stund banker A på og spør hvordan det går med migrenen. A er ikke så verst, tenker jeg, og svarer at jeg definitivt er på bedringens vei, faktisk så bra at jeg kan gå på butikken.

105

DAG 4

klokkeradioens kolon blinker mellom 4 og 52. Dagen har ikke begynt ennå. A snorker lett og jeg får ikke sove. Hjernen kverner. Før jeg la meg, leste jeg den delen av Eva Brauns dagbok som ble funnet etter krigen. I sengen hadde A strøket meg prøvende over ryggen, og jeg måtte late som om jeg holdt på med noe viktig. Jeg blafret strengt med Eva Brauns dagbok, som jeg hadde funnet på nettet og skrevet ut uken i forveien. Jeg følte ikke at jeg kunne si til A at jeg nå onanerte på heltid, og derfor var for sår til å ha noen form for samleie. Han ville nok ikke ha forstått. Bare noen få sider av Eva Brauns dagbok er bevart, resten er revet ut. Hva ville ikke verden gitt for å få lese sidene som manglet? Eva Braun kjente Hitler på en måte ingen andre gjorde. Den forsvunne dagboka ville lært oss noe nytt om ham. Og i det samme jeg tenker denne nokså ordinære tanken, tenker jeg en ekstraordinær en: Jeg skal fullføre Eva Brauns dagbok. Disse 22 spinkle sidene som slutter altfor brått, jeg skal fylle dem ut, jeg skal gjøre dagboka hennes til min egen. Min historie skal gli umerkelig inn i Evas. Ja, nettopp, Evas. For nå er vi på fornavn, nå som vi skal dele våre innerste tanker og følelser. Jeg lister meg ut av sengen og finner pc-en på kjøkkenbordet. Første problem: Jeg trenger en rammehistorie. Kanskje den savnede delen av dagboka skulle dukke opp på en auksjon? En av disse nynazistiske affærene? Det høres bra ut. 109

Jeg er ekstatisk. Det er dette har jeg lengtet etter. Ideen over alle ideer. Det spiller ingen rolle hva Eva og Hitler faktisk gjorde i München, på Berghof og i Bunkeren. Nå er det jeg som skal fortelle historien. Jeg begynner med det vanskeligste. Hvorfor elsket Eva Braun Hitler? For når man leser den spinkle dagboka til Eva, 22 sider spent over 113 dager i 1935, så er det helt åpenbart at hun elsker ham, brenner av sjalusi, at det er selve mannen hun vil ha. Eller kanskje det er makten som gjør ham attraktiv? Hitler ble kansler i 1933. Han var i Berlin store deler av tiden. Hun fikk ham sjelden for seg selv, og slik er det jo som oftest med mektige menn. Jeg kjenner at jeg blir irritert fordi kvinner med makt ikke blir attraktive på samme måte. Det var derfor jeg ønsket å skrive om Strindbergs Frøken Julie, for å vise hvor urettferdig det er at kvinner alltid taper. Frøken Julie taper til og med for en mann helt uten makt, i alle fall politisk. Jean er bare sterk i kraft av å være mann. Det er kjønnet helt enkelt som gjør det mulig for ham å ødelegge frøken Julie, som er datter av en greve. Da Eva Braun først så Hitler, eller da Hitler først så Eva, stod hun på en stige i fotografibutikken til Hoffmann der hun arbeidet. Hoffmann var Hitlers personlige fotograf. Han ble rik på portrettene av Føreren som kom til å henge i alle gode, tyske hjem så lenge galskapen varte. Da Hitler oppdaget de pene bena til Eva oppe i stigen, var hun 17 år og han 40. Han var ti år yngre enn faren hennes. Hitler skal ha likt unge, føyelige jenter. Jenter som lot seg forme. Eva var en slik. I tillegg var hun blond og atletisk. Pen, men ikke for pen. Sannsynligvis intelligent, men ikke plagsomt. Kanskje det var dét Hitler ville ha? En motstandsløs middelvei? Ingen vet om de hadde sex. Ingen vet nøyaktig hva han ville med henne. Men de knappe 2000 ordene i Evas dagbok levner ingen tvil. Hun elsket ham til vanvidd. Hun var villig til å gå i døden for ham lenge før de siste dagene i bunkeren. 110

Da amerikanerne nådde Berghof den 1. mai 1945, var det knapt noen som brydde seg om hjemmevideoene til Eva Braun. De ble stuet vekk i alt annet enn kronologisk rekkefølge, fargebilder av god kvalitet. Tedrikkende SS-generaler, lettkledde kvinner. En avslappet Hitler som snakker med kvinner, hunder og barn. Filmene var ikke av betydning for de allierte på det tidspunktet. Det de ville ha, var bevis for krigsforbrytelsene som var begått, noe å slå i bordet med under den kommende rettsaken i Nürnberg. Filmene var dessuten stumme. De kunne ikke bevise noe. Hva sier Hitler til kvinnene og barna? Hvordan sier han det? Ingen har egentlig noe godt opptak av Hitlers stemme slik den fortonte seg privat. Ikke før et finsk lydspor for noen år siden ble funnet her i Norge. 4. juni 1942 reiste Hitler til Finland for å gratulere sin allierte Carl Gustaf Mannerheim med fødselsdagen. På en eller annen måte klarte Finlands kringkasting å få plantet en mikrofon i togvognen der de satt og konverserte. Stemmen vi hører har lite til felles med den demagogiske folkerøsten som maner store folkemasser til å elske det tyske riket og hate sine fiender. Det er en ganske alminnelig stemme. Den berømmer sågar russerne for det de har oppnådd så langt, fordømmer dem ikke slik den ville gjort offentlig. Setningene er korte. Han stopper opp og tenker. Han er avslappet og selvironisk. Det er ikke en stemme man umiddelbart misliker og forbinder med jødeutryddelse og folkemord. Det er stemmen til en gammel onkel man ikke har nok kontakt med. Dette har jeg sett på en dokumentarfilm. Ved hjelp av verdens beste dubbere og et nytt dataprogram som registrerer leppebevegelsene og gjør dem om til lyder, kan man gjenskape Hitlers talestemme og bringe de stumme filmene til liv. Dataprogrammet klarer også å lese hva som blir sagt i profil, noe som er vanskelig for en vanlig leppeleser. Forholdet mellom Eva Braun og Hitler blir tydeligere: 111

– Du snakker om en kjole som ikke passer, prøv å forestille deg mine problemer, sier Hitler til Eva på et tidspunkt der krigen har snudd og han muligens vet at han vil tape. En annen gang, sliten, men med kjærlig stemme: – Hvorfor filmer du en gammel mann? Jeg burde filme deg. Etter krigens slutt ble Adolf Hitlers leger beordret av det amerikanske militæret til å lage en detaljert medisinsk rapport om ham. Dokumentene viser at Hitler var en tungt medisinert mann. Mest oppsiktsvekkende er det at legene ga ham store mengder kokain – ikke for å ruse ham, men for å lindre sår hals og tette bihuler. Hitlers biografer har konkludert med at han neppe hadde noe aktivt sexliv, men også at Hitlers mest kjente – og beryktede – lege, Dr. Theodor Morell, ga ham sæd fra unge okser for å bedre hans skrantende potens. Morell var svært kontroversiell grunnet sine utradisjonelle metoder, og Hermann Göring kalte ham bare for «Riksinnsprøyteren». I et av dokumentene uttaler Morell seg om forholdet mellom Hitler og Eva Braun. Morell mener at Hitler hadde samleie med Eva Braun, selv om de vanligvis sov i hvert sitt rom. Rapporten viser også at Hitler tok piller med stryknin – noe som medførte magesmerter. Stryknin skulle styrke nervesystemet, og i folkemedisinen var giften sett på som et afrodisiakum. Så om Føreren ikke hadde lyst, så ville han i alle fall ha det. Men Eva? Hva var det denne gamle mannen, som drakk oksesæd for å kunne ligge med henne, tilførte henne? Det kan ikke ha vært sexen som var viktig for Eva. Altså er ikke sex nødvendigvis det som betyr mest. Det er dette jeg må komme til bunns i, både for Evas og min egen del. Jeg er lettet. Ideen om å skrive en moderne versjon av Strindbergs Frøken Julie har lenge virket feil. Liksom utdatert. Jeg husker ikke helt hva jeg anså som genialt ved den. Det kom nok 112

av at dette stykket hadde rørt ved meg på videregående. Det hadde satt meg i en slags transe. Men hvorfor det, egentlig? Fordi hovedpersonen bar mitt navn? Er jeg så enkel? Nei, det var dette «å falle», det at det ikke var noen vei tilbake, stod for meg som så usigelig vemodig, samtidig som det sa så mye om det urettferdige ved å være kvinne. Slik det også var det med Anna Karenina og Madame Bovary. Man skulle kanskje tro at disse mekanismene var opphevet, men de er der ennå. Men hva er så genialt med tanken om at verden ikke forandrer seg? På attenårsdagen min fikk jeg skuepillet i gave av en onkel. En brukt utgave med omslag i svart-hvitt. Det lå en hundrelapp inne i boka, og på den hadde han skrevet: Til vår egen frøken Julie. Sannsynligvis hadde stykket fanget min interesse fordi det ga navnet mitt en egen tragisk dimensjon og en helt ny side når det ble uttalt på fransk. Men hadde min onkel lest stykket før han pakket boka inn og ga den til meg? Før han skrev «Til vår egen frøken Julie» på pengeseddelen? Støvlene til min bestefar. Har de noe med grevens støvler å gjøre? Kom frøken Julie? Umulig å si. Kom Anna Karenina? Anna Karenina som ofret alt for kjærligheten? La oss for guds skyld håpe at hun kom. Å skrive om Frøken Julie vil åpenbart ikke fungere, men dette, fullbyrdelsen av Eva Brauns dagbok, er en genial idé. Det er dette jeg har ventet på. Boka skal bare skrives. Jeg har ikke onanert hele dagen, og nå er klokken snart 12 og resten av familien kan komme til å trenge meg når som helst. Telefonen ringer. Det er Cecilie. Vi vokste opp sammen. Hun er arkitekt og hun har, som de fleste kvinnelige arkitekter, en ektemann som også er arkitekt. Det virker som om de har det bra. Sammenfallende interesser, turer i skog og mark, alt det der. Irriterende vellykket. Det er det jeg pleier å tenke hver 113

gang jeg møter henne. Det er heldigvis ikke så ofte. Så lenge jeg kan huske har vi hatt en slags konkurranse gående. Vi vil gjerne vise hverandre at vi har det bra, at valgene vi har tatt i livet er de rette. – Skriver du noe for tiden, da, spør Cecilie. Jeg kunne ha fortalt henne om orgasmeprosjektet, men slår det fra meg. Cecilie er selvfølgelig en som kommer, en som har det riktige, avslappede forholdet til sin egen seksualitet. Jeg kjenner at jeg har lyst til å be Cecilie om å dra til helvete. I stedet forteller jeg entusiastisk om Eva Braun-prosjektet. Jeg har kommet godt i gang, sier jeg. For første gang på lenge liker jeg å jobbe, sier jeg. Cecilie er stille. – Tror du ikke det blir bra? Cecilie sier ingenting. – Hæ? Tror du ikke det blir bra, spør jeg igjen. – Det er en kul idé altså, men er det ikke gjort før? – Å? – Ja. The Devil’s Mistress, tror jeg den heter. Kom på nittitallet. – Var den bra, da? Jeg forsøker å bevare fatningen, forsøker ikke å la meg merke med noe. – Nja, jeg tror det. Det er lenge siden jeg leste den. Eller, ja, nå husker jeg det. Den var faktisk veldig bra. Selvfølgelig. Selvfølgelig har noen skrevet en veldig bra fortsettelse på Eva Brauns dagbok. – Er du der? – Ja, hvor skulle jeg ellers være? Triumferer Cecilie? Finner hun en slags tilfredsstillelse i dette? Det er ikke godt å si. – Nei, det gjelder å få gjort noe i dag også, sier hun plutselig, som om hun er mye travlere enn meg, som om det er mange prosjekter som venter på henne og ikke på meg. – Jeg har fått meg au pair, sier jeg. 114

– Funker det, jeg mener, er det ikke litt mye når du jobber hjemmefra? – Jeg har fått henne slik at jeg kan sette av tid til å onanere, detter det ut av meg. Cecilie blir stille. Det er deilig. Til vanlig har hun altfor mye å si. Eller synes hun bare at jeg virker umoden. Så umoden at hun ikke helt orker å svare meg? Kanskje stillheten er en litt sånn resignert oppgitthet? Etter noe som føles som en evighet, gjentar Cecilie at det gjelder å få gjort noe i dag også. – Definitivt, sier jeg og føler på sett og vis at jeg ha vunnet.

115

jeg orker ikke å onanere, og jeg får ikke til å skrive. Jeg kan høre Ludmila bruke vannkokeren på kjøkkenet. Den bygger seg opp til et slags crescendo som jeg aldri har brydd meg om før, men som den siste tiden har fått meg til nesten å gå fra konseptene. Hun lager vanligvis et brygg av noe slimete grønt som jeg tror er tang, men som jeg aldri helt har villet undersøke nærmere. Noe ukrainsk griseri er det i alle fall. Jeg bestemmer meg for å utsette onaniprosjektet til i morgen. I dag føler jeg rett og slett ikke for å gå i gang. Jeg reiser meg fra sengen, trekker pusten og går opp på kjøkkenet. På grunn av situasjonen er jeg fortsatt bare ikledd morgenkåpe. Ludmila ser skeptisk på meg. – Du skal ikke på jobbet? – Jeg har ikke noen jobb, Ludmila. Dessuten er det lørdag. Usikkerheten stryker raskt over øynene hennes. – Du skriver ikke bøker? – Jo, av og til. – Men ikke i dag? – Nei, ikke i dag. Ikke på lørdag. Jeg ser på vasken som er full av grønn gugge. – Jeg skal rydde, sier hun raskt. – Flott, sier jeg. Det ringer på. Jeg peker forklarende på antrekket mitt, som for å si at Ludmila må åpne. Hun er allerede på vei mot døren. – Det er til meg, roper hun, og jeg kan skimte Michael utenfor og trekker meg stille ned trappen. 116

Jeg kommer til å tenke på sofatrekket som ligger i en svart søppelsekk på badet, og bestemmer meg for å ta det til rens. Jeg har godt av å lufte meg. A synes det er en god idé. Ungene vil være med, jeg sier nei. – Hva er det med deg, spør A. – Jeg trenger litt tid for meg selv, er det så rart? – Ja, tatt i betraktning at du er alene mesteparten av dagen, så er det jo det, svarer A.

117

mannen på renseriet er annerledes enn mennene jeg kjenner. Jeg kjenner mange typer menn, men ingen som ham. Han har store never og ru, solbrun hud. Han er slik jeg innbiller meg at en håndverker skal være, men jeg er usikker på om renserimenn kan kalles håndverkere. Det er kona som egentlig driver renseriet, tror jeg. Hun er gammel og stygg. Han er bare gammel og farlig. Hvis denne renserimannen hadde spurt om å få ligge med meg, ville jeg ha gjort det. Og jeg ville ha fått orgasme. Garantert. Men jeg ville ikke ha forelsket meg i renserimannen. Eller ville jeg? Jeg tenker på Harvey Keitel i Piano. Renserimannen ligner litt. Så tenker jeg at jeg heller bør tenke på Frøken Julie. Kan renserimannen være en Jean? Nei. Renserimannen oser av tilfredshet. Han kan garantert ingen franske gloser. Han er fornøyd med livet sitt i tresko, der han luffer som en glad sel mellom disken og stativet med kleshengere og fremmede frakker. Han har ikke noe ønske om å klassereise. Det er jeg overbevist om. Kanskje det er dét som gjør ham tiltrekkende, at han later til å være så absolutt fornøyd? Jeg børster håret vekk fra ansiktet og smiler så utfordrende jeg kan, forsøker å gjøre munnen større og øynene smalere, men så blir alt feil. I et øyeblikk har jeg glemt at jeg er her for å levere et sofatrekk fullt av bæsj. Jeg strammer munnen og leverer beskjemmet søppelsekken over disken. 118

– Det er et sofatrekk, sier jeg og ser ned. – Hva har du fått på? – Bæsj, sier jeg og rødmer. Bæsj er et helt selvfølgelig ord i min verden, jeg bruker det flere ganger om dagen, jeg snakker nesten daglig med andre mødre og fedre som også omgås ordet med den største selvfølgelighet, men her på renseriet er det et pinlig ord å bruke. Renserimannen har glemt bæsj, barna hans, hvis han har noen, er voksne. De bæsjer ikke lenger. – Drit, sier jeg raskt, som om det er mer voksent. Han hever øyenbrynene. – Au da. Jeg kjenner at jeg vil forklare at jeg er mor til to små barn som verken er bedre eller verre enn andre, to små barn som driter i sofaen mens de ser på Mikke Mus Klubbhus, men i stedet sier jeg: – Det er ikke min drit, altså. Renserimannen virker ikke veldig interessert. – Vi får se hva vi kan gjøre. Det er vanskelig å få slike trekk på igjen etter at de er renset. Jeg bare nevner det. Han kunne i det minste ha virket litt interessert, tenker jeg. – Sånn, sier han og rekker meg en lapp. Jeg nikker og tar imot. Av en eller annen grunn kommer jeg til å tenke på en vits jeg lærte på barneskolen, om en same som fikk en lapp av en naken dame. «Hva stod på den lappen?» Haha.

119

– mamma! mamma! Hvor er du? Hva gjør du? Mr. Rabbit står på bakbena inni meg. Jeg tenker på renseri mannen. De grove, ru hendene hans stryker meg. Han kaller meg vesla og snakker frekt til meg. – Jeg er på soverommet. Jeg kommer snart! Liva er kommet hjem. Hun skal på turn. Jeg har glemt å pakke tøyet hennes. – Hvor er turnskoene mine? – De ligger i hylla på vaskerommet. – Hva skal vi ha til middag? – Det kan vi snakke om etterpå. Gå og finn skoene dine så lenge. – Hva er det som durer sånn? – Gå og finn skoene! Det blir stille utenfor døren. Så: – Mamma! Kommer du? Jeg skal bort til Andrea før tre ning! – Ja, jeg kommer snart, roper jeg og kan ikke la være å tenke hvor håpløs denne helt dagligdagse setningen er blitt.

120

liva trener. det er jeg som burde trene. Kanskje det hadde skjedd noe hvis jeg trente mer? Dagbladet sier i alle fall så. Atle Jansen skriver om en større vitenskapelig studie som faktisk beviser at trening kan gi kvinner orgasme: Funnene i en ny undersøkelse fra Indiana-universitetet i USA bekrefter visstnok at kvinner kan få en såkalt «coregasm», en orgasme utløst av trening av kjernemuskulatur i mage regionen. Det vanligste er at magetrening fører til orgasmer. Det er vanligvis øvelser som foregår hengende i stenger, sykling, spinning og løfting av vekter som setter alt i gang. Forskeren som blir intervjuet har ingen forklaring på hva som faktisk skjer i de berørte kvinnenes kropper, men hun mener at dataene er interessante fordi de peker på at orgasmer ikke nødvendigvis er en seksuell begivenhet, og det kan bidra til å lære oss mer om den underliggende prosessen som kvinne kroppen gjennomgår under en orgasme. Forskerne har ennå ikke kartlagt hvor stor andel av trenende kvinner som opplever å få såkalte «coregasmer». Men det tok bare fem uker å rekruttere 370 kvinner som har opplevd treningsorgasmer til videre undersøkelser. Så at det er et sjeldent forekommende fenomen, er ikke forskerne med på. Det er altså vanlig, men jeg får det ikke til. Jeg har en ergometersykkel, jeg sykler ofte på den, men aldri har jeg vært i nærheten av å få orgasme mens jeg holdt på. Tvert imot har jeg ventet på at klokken på det digitale tastaturet skulle vise så 121

mange minutter at det var legitimt å gå av sykkelen og gjøre noe annet og mer produktivt. Jeg nyter ikke treningen. Kanskje det er der problemet ligger. Man må lære seg å nyte, kjenne endorfinene som flommer gjennom kroppen, ikke la seg stoppe av ting som forkjølelse eller det at man rett og slett er sliten. Når jeg trener, lengter jeg bort fra sykkelen, og ikke minst, jeg lengter bort fra min egen kropp, fra dens utilstrekkeligheter. Det blir stadig mer av dem. Stivheten som har satt seg i hoftene. Kneet som stadig streiker. Nakkens ubevegelighet. En kropp som ikke kommer under trening. En kropp som ikke har coregasmer. En kropp det ikke går for under trening, til tross for at forskerne ikke går med på at det er et sjeldent fenomen. Jeg prøver å gi dette med ergometersykkelen en ny sjanse. Den står ved siden av sengen, som for å minne meg om alt jeg burde ha gjort. Jeg burde ha syklet på den minst en time hver dag. Det var det jeg lovte A da jeg fant den på finn.no og han kjørte og hentet den ganske langt utenfor Oslo. – Den kommer bare til å bli stående, sa han. – Nei, denne gangen er jeg motivert, sa jeg. Han dro motvillig av gårde. Og de første ukene følte jeg meg forpliktet til å bruke sykkelen. Jeg presset meg til en halvtime hver kveld, men aldri, ikke så mye som i et sekund, har det gitt meg noen form for erotisk tilfredsstillelse. Sykkelen har derimot fungert utmerket som tørkestativ. Det er praktisk å henge både store stretchlaken og sokker på den. Hver gang A påpeker at den står ubrukt, pleier jeg å trekke frem akkurat det. – Hadde det ikke vært billigere å kjøpe en klessnor? – Det hadde det sikkert, sier jeg. Men nå er jeg klar for coregasmen. Jeg setter meg naken på setet og tråkker i vei mens jeg (til tross for at mange kvinner ikke en gang trenger å tenke på sex når de får orgasme under trening) forsøker å visualisere Don Draper fra Mad Men. Og kjenner jeg ikke noe? 122

Jo. Det er antydning til opphisselse. Det er meg og Don på date. Han er kjekkere og enda mer mystisk enn på tv, men røyken sjenerer meg. Må du dampe hele tiden? Og han har et kvinnesyn jeg absolutt ikke kan leve med. Hvem er det egentlig du tror at du er? Liksom så mørk og mystisk, men totalt mislykket som ektemann og far. Og hvem er egentlig jeg? Er jeg interessert i å ødelegge ekteskapet hans? Å skuffe den unge pene kona som endelig nå i sesong 6 har fått fart på skuespillerplanene sine? Nei, jeg er faktisk ikke interessert i den kjederøykende tullingen. Jeg går av sykkelen og legger meg i sengen. Jeg har lyst å ringe en sexolog for å spørre hva hun eller han tror er problemet mitt, men jeg tør ikke. Til det er jeg rett og slett for sjenert. Jeg burde kanskje ikke være det. Sexolog er en ubeskyttet tittel. Alle kan kalle seg sexolog. Hvis jeg har lyst til å titulere meg med det, er det mulig. Når denne uken er omme, er det kanskje også på sin plass? Hva vet jeg? Kanskje jeg kunne ringe Atle Jansen i stedet? Han har tydeligvis greie på litt av hvert når det gjelder kvinnelig seksualitet. Jeg googler navnet. Han viser seg å være en litt tykk mann i sin beste alder. Bildene som ligger ute på nettet virker alt annet enn truende. Det at han er litt lubben, er uten tvil en formildende omstendighet. Han er dessuten flink til å gå på ski. Av en videosnutt fremgår det at han har slått Anette Bø i skispurt i Kollen i 2011. Det er ikke mulig å finne ut om han er gift, men han ser på en måte ut som ut som om han er det. Og sist, men ikke minst: Han har vunnet SKUP-prisen i 2007 for noe med noen nordsjøarbeidere. Et stort journalistisk spenn, altså. Hva får Atle Jansen til å skrive det han skriver? Hva er det som driver ham?

123

Oppe hører jeg ungene og A ramle inn. Liva er tydeligvis ferdig å trene. Jeg tar på meg treningstøy og går opp i stua. Ludmila og Martin er også på plass. Middagen er laget. Svidde pølser i en slags ukrainsk saus. – Hva driver du med, spør A. – Ikke noe spesielt, svarer jeg. – Har du trent? – Absolutt ikke, svarer jeg og går ned på soverommet igjen. Tilbake i sengen ringer jeg Vibeke og sier at jeg ikke blir med på kino. Hun blir sur. – Du trekker deg alltid. – Ikke alltid, sier jeg og legger på. Vibeke er lesbisk. Hun er den lykkeligste av vennene mine. Hun hadde et langt forhold til læreren sin fra videregående, men det ble slutt for to år siden. Hun har en veldig grei og avklart seksualitet, føler jeg. Og brått slår det meg at det er Vibeke jeg må snakke med. Hun må ha ganske god greie på vagina, kvinnelig orgasme og den slags. Jeg ringer henne opp igjen og sier at jeg vil treffes, etter filmen. – Alene, sier jeg. – Spennende, sier Vibeke. – Ikke si til de andre at du skal treffe meg, sier jeg. – Nei vel, sier Vibeke. Jeg har ikke vært sammen med kvinner før, ikke på den måten, men det finnes en episode fra Israel. Det finnes noe jeg av og til tenker på som merkelig, som noe mer.

124

taket på kasinoet er helt flatt. Man kan se solnedgangen og lyset fra fiskebåtene. Norman fra Sør-Afrika flytter inn. Han har vært lenge i Israel. Det Sør-Afrika han en gang forlot, finnes ikke lenger. Hjemmet han en gang hadde, har fått nye regler og nye lover, og derfor har han tenkt å bli her. Etter ham kommer Tamara, en ung, israelsk jente som har rømt fra en kibbutz oppe i nord. Det er Norman som kommer med henne. Hun har kranglet med foreldrene sine og vil lære seg å stå på egne ben. Tilbake til kibbutzen vil hun i hvert fall ikke. 18 år gammel og fryktelig sint. Vi lar henne bli. Da hun kommer trekkende med sin engelske kjæreste, en jente fra Bristol midt i 20-årene, lar vi henne også bli. Hvorfor ikke? Det er plass nok. Det var andre mennesker i kasinoet også. Mennesker som kom og gikk, men jeg har glemt ansikter og navn, utenom Tamara, Tamara husker jeg. Det svarte i øynene hennes, det krusete håret og den bankende halspulsåren som fikk meg til å tenke først på liv, så på død. Det er tidlig i mai, vi har en batteridrevet radio på rulettbordet. Nyhetene forteller om en bussbombe som har eksplodert et sted i nord. Det er mange omkomne. Mellom ti og femten. Det vil ta tid å sette sammen likene, alt er et puslespill av avrevne hender og hoder. Ute er det fryktelig varmt, en sånn tung, varm luft man kan holde i hendene. Tamara, Melanie og jeg sitter ved bordet og drikker vann. Tamara oversetter ordene til radiooppleseren. Hun er tilsynelatende uberørt. 125

– Jeg skammer meg over å være israeler, sier hun, som om hun forstår hva vi tenker, som om hun vil forsvare seg. Vi sier ikke noe. Vi tenker at hun bare er 18. Vi spiller kort. Det er fortsatt for varmt til å gå ut. Tamara skal egentlig jobbe på en fiskerestaurant, men orker ikke. Det er flust med jobber, man kan alltids finne en ny dersom man har penger til å vente. Nyhetene blir oppdatert en gang i timen. Da navnene på de døde blir lest opp klokken seks, har Tamara og Melanie tatt ecstasy. Jeg vet ikke helt om hun ler eller gråter da de leser opp navnet til moren hennes, herregud, jeg visste ikke en gang at det var navnet til moren hennes, men navnet utløser en reaksjon, hun begraver hodet i de tynne, brune armene. Skuldrene rister. Det høres ut som om hun ler, men det er en uhyggelig latter som får Melanie og meg til å tenke at det snarere er en slags gråt. Plutselig kaster hun hodet opp, som om noen har vekket henne brått. Fortsatt sier hun ingenting. Jeg legger merke til at åren på halsen hennes pulserer sterkere. Det kan være varmen eller E-en. Hun går inn i dusjen med klærne på før hun dryppende våt sleper seg opp på taket. Melanie blir sittende der oppe med henne. Jeg skrur på fjernsynet og ser bilder fra den istykkersprengte bussen. – Blir du med? Stemmen hennes er så tynn, hun er med ett så liten der hun står med de svarte, bunnløse øynene. Jeg har allerede sovet noen timer. Engelskmannen ligger ved siden av meg. Klokken kan være mellom tolv og ett. Hun er på vei til kibbutzen. Faren vil ha henne der. Hun vil også være der selv, sier hun. Jeg glir ut av Engelskmannens grep, trekker en bomullskjole over hodet og følger etter Tamara. Det er nesten tre timer med drosje. Hånden hennes ligger i fanget mitt, den glir som i transe under kjolen og inn mellom lårene mine. Fingrene beveger seg rytmisk. Jeg forsøker ikke å 126

si noe, jeg forsøker å finne ut hva føreren kan se i speilet. Ingen av oss har penger til drosjen. – Jeg har vært så utrolig naiv, sier hun plutselig. Hun snakker uten å flytte hånden. Den beveger seg fortsatt rytmisk, som om den ikke er en del av den øvrige kroppen. Jeg vil at hun skal fortsette. – Hva, gisper jeg. – Det var derfor jeg reiste fra kibbutzen, fordi de ikke var liberale nok, fordi de ikke vil gi palestinerne mer land, fordi de ikke vil behandle dem som de behandler oss. Og hva skjer? De har hatt rett hele tiden! Jeg skulle ha hørt på dem. Mamma sa alltid at vi måtte verne om det som var vårt, og jeg sa alltid at det ikke var vårt, at vi hadde stjålet landet, men mamma har ikke stjålet noe, hun har bodd og jobbet i kibbutzen slik hennes mor og mormor har bodd og jobbet i kibbutzen. Hun har ikke stjålet noe! Jeg ser ut på ørkenen de krangler om. Det kommer ikke til å gå nå heller. Idet vi når kibbutzen, har det begynt å lysne. En dobermann tar imot oss, den later til å kjenne Tamara. Den slikker saftene mine av hendene hennes. Lysene tennes i et av husene, og det som må være faren hennes kommer ut og betaler drosjen uten et ord. Han er en liten, spinkel mann. Kanskje har han vært større før denne natten. Kom jeg i drosjen? Kanskje det er en kvinne jeg trenger. Eller kanskje trenger jeg døden. Døden som dukker opp over alt. Som om død og sex er det samme. Det tenker jeg før jeg går for å møte Vibeke.

127

vibeke mønstrer meg over bordet. – Aldri? Du har aldri hatt orgasme? Jeg rister på hodet. – Er det mulig? – Tydeligvis, sier jeg og slår ut med armene. – Men så må du få hjelp. Hun er tydelig opprørt, og kaster på hodet så de brune krøllene danser. Stemmen hennes skjærer gjennom støyen i lokalet. Folk ser på oss og spør seg sikkert hva jeg trenger hjelp til. – Hysj! Jeg prøver å hjelpe meg selv, sier jeg. – Går det bra? Jeg rister på hodet og forteller om Mr. Rabbit og orgasmegarantien til Kondomeriet. – Det går ikke i det hele tatt. – Neimen, stakkars deg. Ta litt mer vin, sier Vibeke og skjenker opp i glasset mitt. – Du skulle ha kommet til meg før, fortsetter hun. – Er det noen som kan dette med kvinner, så er det meg. Ikke vær redd. Dette fikser vi. Hvorfor har jeg ikke tenkt på Vibeke før? Er ikke hun den mest åpenbare løsningen? Vel er jeg ikke lesbisk, men det betyr ikke at min klitoris ikke kan stimuleres av noen som faktisk er det, noen som virkelig har greie på sånt. Jeg kjenner meg plutselig ivaretatt. Vinen pakker seg godt rundt meg og jeg tenker at jeg burde drikke litt oftere, at Vibeke vet hva hun snakker om. 128

– Må du hjem i natt, spør hun og legger en hånd på skulderen min. – Nei, jeg har au pair, svarer jeg. – Det har du, ja, visst har du au pair. Ingenting skal være uprøvd, tenker jeg. Jeg går utenfor og ringer til A for å si at jeg vil overnatte hos Vibeke. – Det har vært en hard uke, sier jeg. – Har det, spør A mistroisk. – Uten tvil, svarer jeg. Vibeke er plutselig bak meg, og legger en hånd på skulderen min. – Regningen er betalt, sier hun. Vibeke kysser meg. Det er ikke som å kysse en mann, det er mykere. Det faktum at jeg ikke burde, at jeg føler jeg ikke burde, gjør det opphissende på en merkelig måte. Jeg lar meg rive med og lar hendene mine gli over den benete ryggen hennes, den tynne, svaie ryggsøylen. Enda noe som ikke rimer med det vante. Vinen synger i hodet mitt. Jeg er ør, som om jeg har dunket hodet i noe. Vibeke stryker meg over ryggen mens vi kysser. Ikke nølende, slik jeg stryker henne, men fast, nesten bestemt. Jeg er forvirret. Vibeke fortsetter å kjæle med meg mens hun langsomt beveger hånden nedover. Hun ber meg legge meg på sengen, mens hun selv blir sittende bak meg. Jeg ligger fremdeles på magen. Det hun gjør er uforståelig, men jeg er som i en tåkeverden, jeg er med på hva som helst og er meg knapt bevisst at hun tar tak i hoftene mine og vil ha meg til å løfte på bakenden. Hun leder meg med stødige hender, jeg lar meg løfte av en kraft som jeg ikke trodde fantes i den spinkle kroppen. Straks etter glir tre fingre ubesværet inn i meg. Jeg er så våt og glatt at hun kan føre dem inn uten motstand. Hun lar fingrene bevege seg inn og ut flere ganger. Jeg kan kjenne 129

hvordan tommelen blir igjen på utsiden og gnir meg over de myke hudfoldene under åpningen mens fingrene på innsiden forsiktig rører på seg og presser mot skjedeveggene. Jeg kjenner hvordan alt bygger seg opp i meg. Nå kommer det til å skje noe! Vibeke hadde hatt helt rett da hun sa at hun hadde greie på kvinner. Dette kan hun. Det spruter ut over alt. Jeg gir fra meg et amputert hikst. – Du skulle ha sagt fra hvis du var dårlig, sier Vibeke indignert. – Jeg aner ikke hva som skjedde, mumler jeg unnskyldende mens jeg prøver å unngå å drukne i mitt eget spy. – Putene er fra Susanne Schjerning, sier Vibeke. – Jeg vet det. Sorry. Jeg kan rense dem for deg, sier jeg og tenker at dette er en ny anledning til å treffe renserimannen. – Det er best vi får oss litt søvn, sier Vibeke, og det er uklart om hun takker ja eller nei til tilbudet mitt.

130

DAG 5

det er nesten ingen mennesker å se. Klokken er halv seks, og jeg prøver ikke å tenke på gårsdagen. Jeg burde absolutt ikke drikke. Vibeke har gitt meg en grundig innføring i hva et kvinnekjønn kan brukes til. Hun har gjort en ærlig innsats. Hun har gjort alt det hun var overbevist om at var riktig. Og det var jo riktig, jeg likte det jo. Uansett: Slik jeg ser det nå, fungerte det ikke. Når jeg lukker øynene og tenker på fingrene hennes inne i meg, blir jeg bare flau. Orgasmegarantien er like ved å opphøre. Jeg har tre dager igjen, og ennå har jeg ikke kommet. Selvfølgelig er det dette med Eva Braun. Det invaderer tankene. Det forstyrrer. Først gleden over å ha funnet noe. Så skuffelsen over at noen har kommet på det samme lenge før meg. Jeg forsøker ikke å tenke på det. Generelt er jeg altfor anspent. Jeg føler meg for lite fri. Kanskje jeg burde glemme hele Eva Braun-prosjektet. Kanskje det egentlig bare var til velsignelse at noen andre hadde gjort akkurat det samme før. Det slår meg at det jeg selvfølgelig bør gjøre, er å skrive noe erotisk. Kanskje det vil åpne meg opp? Men kan jeg skrive erotisk? Det er ikke det at jeg aldri har gjort det. Jeg forsøkte å skrive en erotisk novelle da jeg var 21. Jeg tok en pause i studiene for å legge meg opp litt penger, og flyttet hjem til foreldrene mine. Den første jobben jeg hadde var å stelle en eldre dame, Margit het hun, på sykehjemmet. Hun hadde en 133

brokk som var enorm. Den hang ut av magen på henne, en stav av fett og kjøtt. Hun kom til å dø av den til slutt. Jeg tror hun visste det. – Alle dør av noe, sa hun. Hver dag stelte jeg brokken, vasket og renset den. Brystene var gedigne, jeg måtte løfte dem med én hånd og vaske under med den andre. Liggesåret hennes måtte også stelles. Noen ganger var det betent, og doktoren, som kom en gang i uken, måtte skrive ut antibiotika. De første gangene jeg var hos henne, brekte jeg meg. Jeg måtte styrte ut på toalettet. Margit gransket meg, og jeg måtte skylde på omgangssyke. Så gikk det over. Etter en uke løftet jeg brystene med den største selvfølgelighet, jeg renset brokken, vasket underlivet. Jeg omfavnet denne kroppen som ingen hadde bruk for med en slags rutinert kjærlighet. Jeg leste for henne. Krim og den slags. Hun likte det, men en dag jeg kom, la hun en bok i fanget mitt og sa: – Les denne! Det var Anaïs Nins Venusdeltaet. Jeg begynte å le. Margit så krenket ut. – Tror du det går over, spurte hun. – Selvfølgelig ikke, svarte jeg, men sannheten var at jeg trodde det. Jeg trodde at det gikk over. Og jeg leste. Jeg leste om gyllenbrune peniser som var polerte som balltrær, om tunger, endetarmsåpninger og kjønnsåpninger. Jeg turde ikke å se på Margrit mens jeg leste. Jeg hadde blikket festet på boksidene mens det brant i kinnene. Jeg tror jeg var kommet til side 67 før jeg gløttet bort på henne og oppdaget at hun var død. Hun så fredelig ut, som om hun sov. Dagen etter, tynget av erkjennelsen om at livet var kort, bestemte jeg meg for å få meg en elsker. Valget falt på leie boeren foreldrene mine hadde boende på den tiden. Han jobbet i oljen og hadde kone og barn i Oslo som han reiste hjem 134

til i helgene. Han var en høflig – og ikke minst voksen – mann. Vi hadde bare hatt noen korte møter i oppkjørselen der han konverserte om vær og vind og jeg spurte om han trivdes med leiligheten og stedet for øvrig. Kona og barna var det mamma som hadde fortalt meg om. Akkurat det så jeg på som en fordel. Jeg ønsket meg ikke noen kjæreste, men en mann med en viss erfaring som kunne lære meg det jeg ennå ikke visste om sex. Jeg ville aldri ha gjort noe slikt i dag, og jeg kan ikke forstå at jeg torde. Under de korte møtene i oppkjørselen hadde han aldri sendt noen signaler, ikke så mye som et flørtende blikk. Det var ingenting som tydet på at han var noe annet enn en fornøyd familiefar som gjorde det han måtte for å tjene til livets opphold, men dagen etter at Margit døde, gikk jeg ned og banket på hos ham. Det regnet lett og jeg hadde ikke på meg annet enn pappas gamle regnfrakk. Tidligere på dagen hadde jeg vært og sett Margit. Pleierne hadde stelt henne. De hadde vasket brokken og brystene, tørket bort avføringen, kledd henne i hvitt og foldet hendene hennes over magen. Jeg hadde sittet ved sengen hennes og lest resten av Venusdeltaet. Det var mulig at det var fra den jeg hentet dette overmotet. Regnfrakken var iskald, og jeg kjente hvordan brystvortene nuppet seg mot det harde stoffet. Leieboeren så ikke overrasket ut da han åpnet. – Er det deg, sa han, som om han kjente meg. Som om jeg var en som stakk innom hele tiden. Han slo opp døren og inviterte meg inn. Jeg ventet på at han skulle spørre meg hva jeg ville, og jeg tenkte hardt på hvordan jeg skulle ordlegge meg når han spurte. Omgivelsene var pirrende. Det faktum at dette var barndomshjemmet mitt, men likevel ikke. Hybelen var den eneste delen av huset vi barna aldri hadde hatt tilgang til. Den hadde enten vært utleid eller avlåst. Om somrene huset den tilreisende slektninger fra Oslo. Vi pleide å løpe inn om morgenen for å vekke tanter og kusiner, men vi var alltid på besøk. Hybelen føltes ikke som hjemme, 135

selv om jeg kunne skimte vårt avlagte middagsservise i vitrine skapet i den lille stua. – Vil du ha en kopp te, spurte han. Jeg kunne høre mammas steg over oss. Jeg kunne høre hvordan husets lyder nesten ble speilvendte her nedefra. Hun tok ut av oppvaskmaskinen og jeg hørte hvordan glassene, bestikket, tallerkenene fant sine faste plasser. – Jeg vil bare ha deg, svarte jeg og trakk frakken til side som om den var teppet i en teaterforestilling som var i ferd med å begynne. Han rygget tilbake. I noen korte sekunder mønstret han kroppen min, før han trakk blikket til seg. – Nyhetene, sa han. – Nyhetene begynner straks. Dem ser jeg alltid på. Beklager. Han lukket døren inn til stua og jeg ble stående igjen i gangen, naken og med pappas regnfrakk rundt anklene. Oppe mistet mamma noe i gulvet, og jeg kunne høre at hun ropte navnet mitt. Noen måneder senere arrangerte bladet Cupido en novelle konkurranse. En venninne utfordret meg til å være med. Jeg skrev historien om hvordan jeg oppsøkte leieboeren til mine foreldre, hvordan han tok imot meg og spiddet meg med den enorme staken sin, hvordan han higet etter mer og aldri kunne få nok av meg. Den nådde ikke opp i konkurransen, men jeg fikk et brev fra redaktøren i Cupido som mente at jeg burde fortsette å skrive. Det var antagelig slik jeg ble forfatter.

136

klokken er nærmere ti på formiddagen da jeg kommer hjem. Martin sover. De to minste er ute og leker, Liva er på rommet sitt og Ludmila er ikke å se. – Og hva fant du og Vibeke på i går, spør A. – Ingenting spesielt, svarer jeg og går rett bort til kjøleskapet, åpner det og gjemmer meg bak døren. – Du oppfører deg rart, konstaterer A. Har jeg vært utro? Fysisk sett har jeg så absolutt det, men emosjonelt er jeg ikke like sikker. Dessuten er jeg ganske overbevist om at A ville ha funnet det spennende, dersom jeg hadde fortalt hva jeg som hadde skjedd. Det med oppkastet ville han antagelig bare ha ledd av. – Overhodet ikke, svarer jeg og stikker hodet frem fra kjøleskapet mens jeg smiler så uanstrengt jeg bare kan. – Er du sulten? – Nei takk, svarer jeg. – Så hva gjør du i kjøleskapet, da? – Ingenting. Jeg tror jeg må legge meg nedpå litt. A trekker på skuldrene, men jeg merker at han er sur. Jeg sovner så fort jeg får lagt meg, og da jeg våkner er det nesten kveld.

137

DAG 6

a og ungene er ute av huset. En ny uke har begynt. Verden utenfor går sin vante gang. Jeg vil gjerne være en del av maskineriet, av det som går, det som fungerer. Jeg setter fotbladene i gulvet, løfter underlivet opp og lar vibratoren herje fritt. Det er deilig. Jeg nyter det faktisk, og tenker at episoden med Vibeke har vært fruktbar, at den tross pinlighetene har åpnet meg på et vis. Fortsatt er jeg litt sløv etter helga, jeg lukker øynene og slipper ut et trangt stønn, og jeg kjenner hvordan det blir en bekreftelse på at det jeg driver med faktisk er opphissende. Plutselig hører jeg et dunk. Noe slår mot ruten, det er en dump lyd. Jeg legger vekk Mr. Rabbit og griper etter morgenkåpen. Jeg trekker fra gardinene og kikker ut i hagen. På bakken ligger en kjøttmeis. Jeg tar på meg tøfler og går ut på den frosne plenen. Fuglen ligger på siden. Da jeg bøyer meg ned og løfter den opp, er den fortsatt varm. Jeg antar at den er død selv om kroppen dunker, som om det finnes et ekko av puls der inne. Jeg legger hendene mine rundt fuglekroppen og tenker at jeg vil putte den i en eske, slik at barna kan være med og begrave den når de kommer hjem. Så flyr den, som om hendene mine har gitt den livet tilbake. Ludmila styrer på oppe på kjøkkenet. Hun har lovet A å lage kålruletter. Det er visst noe av det beste han vet. Før Ludmila kom i hus, hadde jeg ingen anelse om at A likte kålruletter. Jeg gruer meg allerede. Jeg vasker meg, går opp på kjøkkenet og henter Martin. Han blir glad for å se meg og jeg tar ham med 141

ned, men han vil ikke ligge i sengen og kose. Han vil være der det skjer og kryper opp trappen til Ludmila, som lar ham tømme kjøkkenskuffene. Parketten blir sikkert full av riper. Jeg blir liggende uvirksom på sengen. Det svir i underlivet. Snart kan jeg høre at resten av familien kommer hjem, at sko blir sparket av, jakker slengt på gulvet og at Ludmila roper at kålrulettene er ferdig.

142

– nydelig, utbryter A entusiastisk. Jeg dytter i kålrulettene på tallerkenen min. Jeg vil ikke at de skal være gode, men det er de. Latterlig gode. – Var det ikke godt, Julie? A ser spørrende på meg. Ludmila troner ved bordenden. Hun har røde flekker på halsen og ser stolt og glad ut. Den triumferende minen er ikke til å holde ut. – Jo, men kanskje litt tørt? – Her er saus, sier Ludmila raskt. Jeg takker og heller sausen over. Den smaker også fortreffelig, men jeg kjenner at den må være fryktelig feit. – Ja, den var farlig god, men slik kan det jo ikke fortsette. Da blir vi feite som griser alle sammen. – Jeg vil ikke bli feit som en gris, roper Liva. – Det skal du da heller ikke, roer A mens han sender meg et stygt blikk. – Dere forsynt? A nikker og Ludmila reiser seg og begynner å rydde av bordet. Kjappe, raske bevegelser nå, oppmuntret av alt skrytet. Jeg hører Alva be om en porsjon til. Det er lenge siden Alva har gjort akkurat det. Ikke siden kjøttsuppa jeg lagde til Michael og mennene hans.

143

det var uken før Michael og mennene hans skulle bygge hemsen. Martin bablet blidt i vognen. Det hadde ikke regnet på evigheter. Himmelen var nesten skremmende blå og luften kald og spiss. Jeg gikk og gikk. Jeg kjente at jeg likte det, den skarpe luften mot ansiktet og ned i lungene. Da jeg kom tilbake fra turen, stod Michael og vennene hans utenfor nabohuset og røykte. De hadde holdt det gående siden klokken syv. Så jobbet de til ti om kvelden. Jeg syntes synd på dem. På en eller annen måte hadde jeg lyst å gjøre noe som kunne glede dem. Kanskje en suppe? Det kostet meg ingenting å koke opp en posesuppe, men for dem ville det kanskje være godt med noe varmt. Jeg bestemte meg for å svinge innom Rimi og handle. Martin hadde sovnet momentant, akkurat slik som han skulle. Han kom til å sove i over to timer. Egentlig hadde jeg tid til å lage en ordentlig suppe. Hvis jeg hadde invitert naboer eller venner på besøk, ville jeg aldri ha servert dem en suppe fra Toro. Jeg ville ha laget en ordentlig suppe fra grunnen. Hvorfor skulle ikke polakkene få en ordentlig suppe? De trengte det jo egentlig mer enn noen? Jeg kjøpte biffkjøtt og grønnsaker, langbladpersille og gressløk, og blunket litt hemmelighetsfullt til arbeiderne da jeg gikk forbi dem med posene. Martin våknet før jeg var ferdig med å kutte grønnsakene. Han hadde bare sovet en halvtime. Jeg forsøkte å bysse ham i søvn, men det gikk ikke. Løken som jeg skulle brune, svidde seg, og jeg måtte plukke opp Martin og hakke løken på nytt. 144

Martin var gretten og ville ha pupp, men jeg hakket løk til jeg grein og satte meg ned med Martin mens tårene rant. Suppa var ikke ferdig før godt over lunsjtid. Til gjengjeld hadde jeg nesten ti liter kjøttsuppe; det burde holde som middag til A og ungene også. Jeg dekket på hagebordet ute på plattingen, satte frem flatbrød og tallerkener før jeg gikk for å gi beskjed om at lunsjen var klar. Jeg kjente en prikkende forventning ved å skulle overbringe beskjeden om at lunsjen var servert til de intetanende arbeiderne. Selvfølgelig ville de bli veldig overrasket, og jeg så for meg hvordan de gule øynene til Michael ville lyse opp av takknemlighet. Det føltes godt å gjøre noe for andre, men da jeg nærmet meg, ble jeg plutselig litt usikker. Ville det ikke virke rart at jeg kom sånn, uten videre? Da jeg stod foran dem, visste jeg plutselig ikke hva jeg skulle si. Michael hadde fått øye på meg og Martin, som satt på armen og gnagde på en brødskalk. Han kom bort til oss og smilte. – Søndag? Jeg nikket. Michael snudde seg for å gå igjen. – I have … made some lunch, stotret jeg. – Ah, sa Michael. Jeg visste ikke hva «ah» betydde. – Do you want some? – No, no, sa han muntert, – we have already eaten. We need to work. Og før jeg rakk å si noe mer, hadde Michael klatret opp på toppen av en stige. Han sa noe til en kollega som kom bærende på en sementsekk og denne kollegaen så i min retning og lo. Jeg holdt hardere om Martin, puttet nesa ned i strikkegenseren hans. Jeg følte meg så utrolig dum. Det første jeg tenkte, var at A ikke måtte finne ut av det. Hvis A kom hjem og så at det stod elleve liter kjøttsuppe på ovnen, kom han til å be om en forklaring, og dersom han fikk 145

forklaringen, ville han beskylde meg for å være egoistisk og selvfokusert. A ville brukt noe slikt for det det var verdt. Han ville si at jeg bare tenkte på meg selv. Hvorfor spurte du dem ikke først? Du tar for gitt at dine behov også er andres! Det ville han ha sagt. Og jeg hadde glemt å spørre om de ville ha, men hvem ville ikke ha varm suppe? Hvem ville ikke det? Jeg tømte så godt som all suppa i do, men lot det være igjen så mye at det så ut som en vanlig middag. A studerte suppa på skjeen, rullet den som om han drev med vinsmaking. – God suppe, sa han. – Takk, sa jeg. – Laget den fra bunnen? Jeg nikket. – Jeg vil ha mer, sa Alva. – Likte du den også så godt? Mamma har laget den selv, sa A. – Det er ikke mer, sa jeg. Jeg hadde ikke forventet at de skulle spise så mye. Alva gled ned fra stolen. Martin satt allerede på gulvet og lekte. – Neste gang må du lage mer, smilte A. – Ja, sa jeg, – neste gang skal jeg lage mer.

146

alva får enda en porsjon med kålruletter. Jeg er antagelig ikke like glad i kålruletter som resten av familien. For å slippe å se på at Ludmila setter i oppvaskmaskinen, tar jeg Martin med meg og går ned trappen til tv-stua. A følger etter. – Er det vanskelig for deg at hun lager så god mat? A følger etter meg ned trappen. – Hva mener du? – Ikke skap deg, du vet godt hva jeg mener. – Jeg aner ikke hva du mener, sier jeg og ser irettesettende på A. Han gliser slapt, som for å si at du vet veldig godt hva jeg mener. Jeg overlater Martin til A og går inn på soverommet og låser døren. På nettet finner jeg enda en artikkel av Atle Jansen om coregasm. Han viser til artikkelen han skrev to dager før, der det stod at man kunne få orgasme, eller coregasm, av å trene. Nå skriver han at man ikke en gang trenger å trene for å oppnå orgasme, man kan simpelthen bare puste. En kvinne i Sverige som heter Mita og titulerer seg som «erotisk konsult», oppnår klimaks gjennom noen enkle pusteøvelser, helt uten hjelpemidler. I artikkelen forteller hun hvordan hun ganske enkelt strammer tissemuskelen for å få kontakt med klitoris. Idet hun kjenner at hun har kontakt, kniper hun til og puster. Helt frem til klimaks, puster hun. En vedlagt link åpner en video av Mita i aksjon. Jeg klikker på den. 147

Tv-reporteren som er utsendt for å gjøre intervjuet, ser litt flau ut der hun står, mens Mita ikke ser ut til å bry seg om oppmerksomheten i det hele tatt, og i stedet bare puster videre mot orgasmen. – Å Gud, det var deilig, sier hun etter å ha vist frem pusteøvelsen. Mita som ligger i bro og puster. Min første innskytelse er at dette ville jeg klart å fake. Kanskje Mita også faker? Hun puster iherdig ut og inn, øynene er lukket. Hun spenner underlivet frem mens hun stryker seg på magen. Et menneske uten skam. Et fritt menneske. Jeg klarer ikke å la være å tenke at hun er latterlig. Er det misunnelse som får meg til å tenke sånn? Misunner jeg sex-konsulenten Mita fra Sverige fordi hun er skamløs? Jeg forsøkte også å være skamløs den gangen jeg lot pappas regnfrakk gli av meg i entreen hos mine foreldres leieboer, men det funket ikke. Så jeg bestemte meg for å bli ærbar i stedet. Jeg henvendte meg på nytt til idrettsmiljøet. Min utkårede spilte fotball på toppnivå, og der jeg kommer fra betyr det tredjedivisjon. Disse spillerne nøt en enorm respekt i lokalmiljøet. Forretningslivet stod på pinne for dem, de fikk bilstereoer og foodprosessorer, gratisbilletter og ikke minst fikk de damer. Min fotballspiller var ingen pen mann, men han utstrålte dette seierssikre både i måten han gikk og førte seg på. Jeg syntes det var sexy. Da vi møttes på den lokale puben, hadde laget hans tapt hjemme for tredje gang på rad, men han lot seg ikke merke med det. Jeg proklamerte ganske raskt at jeg hatet fotball og at jeg aldri kom til å ligge med ham. Som det konkurransemennesket han var, satte det i gang det jeg senere tenker på som «jakten». Jeg tviler på at han noensinne var forelsket i meg, men han hadde i alle fall bestemt seg, og det lå ikke for ham å tape – i alle fall ikke utenfor fotballbanen. Neste morgen fikk jeg blom148

ster på døren. Ti røde roser, som mamma sa var av det dyre slaget. Jeg ga dem til henne, og da han ringte senere på dagen sa jeg at hun var veldig glad for dem. Jeg visste at jeg kom til å ligge med ham til slutt, og jeg visste at når det skjedde, ville han dumpe meg og finne noen andre å forfølge. Det var mulig det var en form for prostitusjon, men jeg bestemte meg for å få mest mulig ut av situasjonen. Vi spiste dyre middager, han kjøpte en walkman til meg. Jeg fikk billetter til alle kampene – som jeg til hans store irritasjon ikke benyttet meg av. Han tok meg med på middag til lagkameratene sine. De hadde alle kjærester som var slanke, blonde og mødre i ung alder. Det var tydelig at han var litt flau over meg, og at han syntes jeg sa dumme ting. Jeg følte meg både utilpass og totalt overlegen disse andre kvinnene som jeg tenkte aldri ville komme videre i livene sine, som allerede hadde falt på plass og ikke skulle bli noe annet enn gamle. Jeg kunne ikke forstå at de ikke valgte å gjøre det samme som meg, at de ikke ville studere og reise. Da vi endelig lå sammen, ble alt annerledes enn jeg hadde tenkt meg det. Tre måneder hadde gått. Laget hans stod i fare for å rykke ned i fjerdedivisjon – noe jeg hadde forstått ville være en katastrofe. Han var i dårlig humør og jeg var blitt vant til å ha ham rundt meg, til å ha hendene hans prøvende rundt livet, mellom bena, i håret mitt. Det var bare et spørsmål om tid. Jeg kunne ikke trekke meg nå, slik var reglene. Så jeg lot det stå til, og det var uventet deilig. Han hadde en vakker kropp, som mennene i Anaïs Nins noveller. Han kastet seg ikke over meg slik den lange jakten tilsa. Tvert imot tok han seg god tid, og jeg trakk inn lukten av denne kroppen som jeg var blitt så vant til å være nær. Han hadde vært sammen med mange jenter, og gjorde ting med meg jeg ikke visste var mulig. Jeg var ikke hans type. Vi hadde ikke noe å snakke om – ikke noe av betydning, i alle fall – men forholdet vårt trakk ut. Fotballsesongen gikk mot slutten. Da han dumpet meg, gråt jeg 149

mine modige tårer. Det hadde jeg aldri forestilt meg. For første gang gikk jeg på en fotballkamp. Det var årets siste. Det regnet og jeg ropte navnet hans ut i regnet sammen med de andre på tribunen. – Kom igjen, ropte jeg. – Kom tilbake til meg, ropte jeg, men ingen hørte at det var det jeg ropte. Etter kampen ble det klart at de kom til å rykke ned, og da jeg forlot stadion, var jeg ikke den eneste som gråt. Jeg er ganske sikker på at han ville ha gitt meg orgasme hvis han bare hadde vært litt mer tålmodig.

150

da jeg møtte a, begynte hverdagen. Jeg visste det selvfølgelig ikke da. Hverdager seiler under falske flagg, man gjenkjenner dem ikke før de er der. Jeg møtte ham i en bar. Det var rundt den tiden jeg hadde skrevet min første roman. Den skulle ut på et stort forlag. Det var kanskje det som fikk ham til å fatte interesse. Det var ingen enkel begynnelse. A hadde hatt en kjæreste i to år, som hadde forlatt ham den våren. Nå var det høst. Han hadde hatt kjærlighetssorg. Han påstod at han ikke klarte å føle noe, at han ikke var forelsket i meg. – Jo, sa jeg. – Nei, sa han. – Jo, du er forelsket, sa jeg, og etter to måneder innrømmet han at det kanskje var mulig. Det var mulig at han var forelsket. Ting gikk veldig raskt. Han sov oftere og oftere hos meg. Etter noen måneder flyttet han inn. Hjertet boblet over. Jeg var vilt lykkelig, snakket ikke lenger med venner. For første gang kjente jeg at jeg elsket noen det ikke var noe i veien for å elske. Jeg lette etter feil ved ham, prøvde å finne ut hvilken svakhet eller avhengighet han slet med, men fant ingenting. Leiligheten min var for liten for ham. Det var lavt under taket, rommene ble så små når han gikk gjennom dem. Møblene han insisterer på å ha med seg, passet ikke inn, men det gjorde ikke noe, fordi jeg var så trygg, fordi det stemte, fordi jeg tenkte fremover. Jeg tenkte at vi godt kunne få barn 151

sammen. Det som frem til nå hadde vært det verst tenkelige, å bli gravid, ble en mulig fremtid, nesten et ønske. Jeg flørtet med tanken, med at et nytt liv kunne vokse i meg. Om nettene satt vi oppe og spiste spagetti og hørte på Cornelis Vreeswijk. Vi hadde sluttet å være andre enn vi var, og alt fungerte likevel. Den første gangen vi lå sammen, simulerte jeg orgasme. Jeg hadde god trening og A var tydelig imponert, men for første gang føltes det feil å simulere. Vi var fryktelig forelsket. Han var alt jeg hadde drømt om og i tillegg var han helt normal. Han drakk ikke, slo ikke. Han kom åpenbart til å få en god jobb når han var ferdig med studiene. Jeg tenkte at jeg ville ha barn med ham og simulerte en av mine hittil beste orgasmer mens han kom inni meg. Studiene hans tok slutt. Han fikk en jobb i Oslo. Det var aldri snakk om at jeg ikke skulle bli med. Vi forlot byen med de syv fjellene, universitetet på høyden og de brolagte gatene. Livet vårt begynte.

152

jeg oppdaget at jeg var gravid om bord på en båt. Alt i meg gynget. Jeg var kvalm. Barnefaren så på en fotballkamp sammen med noen guttunger. De var rundt 16 år. A kommenterte kampen høylytt og bestemt, som om han var i sin egen stue. Jeg kunne se på guttungene at de mente kjæresten min var teit – og gammel. Selv kjente jeg meg ikke gammel. I alle fall ikke gammel nok til å få barn. Jeg skulle tatt en master. Jeg skulle skrevet flere romaner. Jeg skulle reist. Deretter skulle jeg fått barn. Men bare etter at dette med utdannelsen, reisene og romanene var i boks. Det var den egentlige planen. Stormen var ikke over. Båten gynget og jeg spydde og spydde. I flere dager hadde jeg ikke spist annet enn dansk hønsesalat. Jeg spydde opp dansk hønsesalat. «Vuggende, vuggende, vuggende, over Kattegat.» Det var virkelig mye vind. Det var ikke lett å ta en graviditetstest i stiv kuling, men til slutt klarte jeg å treffe rett. Jeg la sticken på den gyngende vasken. Testen skulle ligge slik, vannrett, i ett minutt, men det fantes ikke vannrett i dette vannet. Båten beveget seg hele tiden. Ristet i testen, ristet i meg, og barnet som kanskje var der inne. Jeg lukket øynene. I ett minutt satt jeg med lukkede øyne og venter på svaret. Så: to blå streker. Var jeg i stand til å ta meg av et barn? Ville det bli jente eller gutt? Kom det til å ligne meg eller han som satt der ute? Den natten lå jeg på gulvet på dekk 3 og klamret meg til et kunstig 153

palmetre. Stormen fortsatte. Palmen var heldigvis lenket fast i veggen. Ungen, eller fosteret, var lenket fast i meg, tjoret fast til en streng av blod og næring. Barnefaren satt og spilte bingo med en gammel dame. Han hadde rød tusj i hele trynet. Han ble glad da han så meg. – Hei, sa han. – Jeg er gravid, sa jeg. – Det er jo strålende, svarte han og fortsatte med bingoen. Han kan ikke ha hørt hva jeg sa, tenkte jeg. – Jeg er gravid, gjentok jeg. – Slapp av! Vi har ni måneder på oss til å planlegge alt dette, sa han. – Åtte, sa jeg. – Det er i alle fall ingenting som haster, sa han. Utpå ettermiddagen stilnet stormen. En stemme annonserte gratis mat til alle i restauranten på øverste dekk. Dette fordi kafeen i løpet av natten hadde rast sammen. Jeg var den første som reagerte. Jeg var skrubbsulten etter å ha kastet opp en hel natt, og vant racet bort til hovmesteren. Han hadde hvite hansker og en slags uniform. Jeg kjente meg plutselig ikke særlig presentabel, og angret på at jeg ikke hadde pusset tennene. Han spurte hvor mange personer jeg ville ha bord til. –  En … og en halv, sa jeg, og forsøkte å rette på de bustete museflettene. – Altså, bord til én, sa hovmesteren. – Ja, sa jeg. Jeg ble vist til et bord innerst i lokalet. Buffeen så flott ut. Det fantes ribbe og surkål, laks og pølser. Jeg lesset på. Midt i munnfull nummer fem kjente jeg at jeg måtte spy. Jeg så meg om etter et toalett, men så bare mennesker. Nå hadde nemlig de andre om bord i båten fått med seg at noe var gratis. De strømmet til fra alle kanter. Gamle koner som hadde revet seg løs fra enarmede banditter, fulle fotballfolk og barnefami154

lier. De blokkerte alle utganger. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg spydde på tallerkenen. Det kunne kanskje passere som surkål, og noe av det var jo også surkål. Jeg kjente meg ensom. Dette var ikke slik jeg hadde tenkt meg det. Dette var første gangen jeg virkelig tenkte at jeg og A var ulike. At vi prioriterte helt ulikt. Ting ordnet seg så fort vi kom hjem. Jeg glemte selvfølgelig ikke sjokket. Jeg var skremt, glad og fortvilet. Og jeg kastet opp. Jeg kastet opp i så mange uker og måneder at jeg trodde alt som var fast i meg skulle forsvinne, men barnet ble værende. Magen vokste, og A la hånden på den og sa at han elsket meg. Det var en velsignelse, en lykke. På dette tidspunktet så jeg ikke hverdagen komme. Det var umulig å tenke seg at den skulle dukke opp, eller at vi skulle slutte å elske hverandre. Men hverdagen fant oss. Den fantes i oss og den viste oss alle de kjærlighetsløse morgenene der havregrøten svidde seg i kasserollen, der ungene ikke hørte etter, der vi ikke så hverandre i øynene, men utførte de vante pliktene våre og bare lengtet etter å få være uten den andre. – Har du smurt niste til Liva, spurte kanskje jeg. – Nei, sa ikke du at du skulle gjøre det? – Jeg har jo smurt til Alva! – Da kunne du vel ha smurt til Liva med det samme? – Det kunne jeg sikkert, hvis jeg hadde tenkt på det. – Nå må jeg ta alt pålegget ut av kjøleskapet en gang til. – Uff. Det er forferdelig. – Jeg har kledd på begge to, du kunne godt ha smurt den matpakken. Sånn er det. Hverdag. Et regnskap som aldri går opp. Det er rart å tenke på meg og A – slik vi var. Slik vi aldri skal være igjen. Dette tilfeldige møtet i en by, i en bar, dette øye 155

blikket som jeg ikke husker særlig mye av, har avlet tre barn. Dette møtet som forandret livet mitt er forbausende vagt for meg. Jeg husker at jeg hadde et rutet skjørt. Jeg husker at A satt på en barkrakk og at han snudde seg da jeg kom inn i lokalet. Jeg husker at jeg tenkte at det kunne være tilfeldig. Tilfeldig at han snudde seg på den måten, lyden av døren som gikk opp, nysgjerrighet, latteren til venninnen min. Det var Ruth. Hun lo mye. Kanskje lo hun akkurat da. Kanskje lo hun idet vi kom inn i lokalet, og så festet A blikket på meg. Kanskje trodde han at det var jeg som lo. Jeg stilte meg ved siden av ham i baren. Han spurte hva jeg drev med. Jeg svarte unnvikende og bråkjekt. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte mens jeg stod der. Jeg visste ikke. Hadde jeg visst at møtet skulle være så avgjørende, så betydningsfullt, ville jeg ha lagret det: tanker, ord, følelser, bilder. Jeg ville ha lukket og lagret det på et godt sted.

156

det føles som om rommet er tomt for oksygen. Jeg åpner soveromsdøren ut til hagen og trekker inn den friske, skarpe luften. Jeg fortaper meg stadig vekk i fortiden, og glemmer å gjøre det jeg skal. Jeg skal komme, men hendene mine ligger uvirksomme. Mr. Rabbit likeså. Jeg tar meg en kopp kaffe fra termosen. Den er lunken. Hvorfor skulle jeg mer enn andre føle skam? Er det oppdragelsen? Foreldrene mine tok meg med i kirken da jeg var barn. Der lærte jeg mer enn noe å være redd Gud. Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet Gud som barmhjertig på noe tidspunkt. Som barn tenkte jeg på ham som en som ville straffe meg dersom jeg gjorde noe galt – og jeg gjorde mye galt. Jeg ventet på at straffen skulle inntreffe. Ofte tolket jeg tilfeldigheter som straff. Jeg hadde stjålet sjokolade i skapet – porselensfiguren jeg var så glad i falt ned fra hylla og ble knust. Guds straffedom. Jeg kom over en tikroning i mammas veske som jeg stappet i lomma – jeg rev opp et gammelt sår på kneet som kom til å etterlate seg et stygt arr. Guds straffedom. Men ofte skjedde det ikke noe. Gud ble mer perifer for meg etter hvert som jeg ble eldre. Er det Gud jeg skammer meg for? Nei, jeg tror ikke lenger på Gud. Jeg googler «onani i Bibelen» og kommer frem til en av disse veldig irriterende bloggene. Et gladkristent fruentimmer skriver om at hun har onanert for første gang i voksen alder:

157

Årsaken til at jeg ikke har prøvd før, er ikke at jeg ser på det som synd, men at det rett og slett har vært helt unødvendig, skriver hun. Jeg setter den lunkne kaffen i halsen. Bloggeren sier hun har forsøkt å lete i Bibelen etter et sted der det står at onani er synd. Hun har ikke funnet noe. Bare historien om Onan som måtte gifte seg med storebrorens enke. Dette var en skikk som både skulle sikre enkens levevilkår og den avdøde «etterkommere». Den første sønnen skulle regnes som brorens sønn. Men Onan ville ikke. Onan «spilte sæden på marken» – derav har vi ordet onani. Vi vet ikke om han onanerte eller om han bare hoppet av i siste liten. Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, står det. Jeg leser resten av blogginnlegget, selv om det byr meg imot. Uansett, jeg prøvde. Mannen min var ikke hjemme. Og, jeg hadde lyst til å være ekstra klar når han kom hjem. (Jeg blir nemlig lettere lysten når det er kort tid siden sist. ;-)) Men jeg ble kjempeskuffet. Greit, jeg kom. Det var liksom poenget. Riktignok var det første gang jeg prøvde, og da kan man ikke forvente å få det til, men jeg er tross alt en ‘godt trent hustru’. Jeg kom faktisk flere ganger. Det som skuffet, var at det bare ble rent teknisk. Ingen liden skap. Ikke noe begjær. Ingen overgivelse. Ingen kjærlige berø ringer. Ingen svette omfavnelser. Ingen uforutsette kjærtegn. Ja, faktisk ingenting av det som virkelig betyr noe for meg i elskoven. Det var kun en rent teknisk multiorgasme. Det blir nok lenge til jeg prøver igjen. For et utrolig irriterende menneske, tenker jeg. Hva skal man si til slikt? Jeg forsøker å formulere noe som kan jekke henne litt ned: 158

Du skriver i ditt innlegg at onani blir rent teknisk uten ‘svette omfavnelser’, osv. Jeg vil bare si at jeg foretrekker å ha mine multiorgasmer (som jeg har mange av hele tiden) for meg selv. Helt uten svette omfavnelser og uforutsette kjærtegn. Hilsen Multitaskeren

159

a og jeg hadde egentlig ingen planer om å gifte oss, men vi gjorde det likevel. – Nå har jeg bestilt kirken, sa mamma på telefonen. – Hæ? Kirken? – Ja, nå som dere skal ha barn, så må dere jo gifte dere! Jeg kan ikke si noe om ungen til besteforeldrene dine før du er gift. – Men han har jo ikke spurt meg, mamma! Er du ikke riktig klok? – Kan han gjøre deg gravid, så kan han vel gifte seg med deg også! – Du er helt gal, mamma. Hvordan skal jeg få fortalt … – 21. mai, sa hun og la på. Da A kom hjem, begynte jeg forsiktig. – Hadde det ikke vært kjekt med en stor fest, nå til våren? – Fest er vel alltid kjekt. Jeg skjønte at jeg måtte begynne i andre enden. – Er du glad i meg? Han så undrende på meg. – Klart jeg er glad i deg. Vi skal jo bli en familie. Vi skal være sammen resten av livet! Takk gud! Dette gikk lettere enn jeg hadde trodd. – Vi kunne ikke formalisere forholdet vårt, da? – Formalisere forholdet? Hva mener du? – Jeg mener at vi kanskje kunne ha giftet oss, eller noe? – Eller noe, hermet han. Jeg trakk pusten dypt før jeg sa: 160

– Jeg synes at vi skal gifte oss! A så overrasket ut, men han smilte. – Er dette et frieri, spurte han. – Ja, det kan du vel kalle det … Dette gikk ikke så verst. Kanskje han ikke hadde noe imot å gifte seg. Kanskje jeg kunne late som om dette var min egen idé? – Kjære deg. Jeg vil gjerne dele resten av livet mitt med deg, men vi gifter oss ikke nå. – Hvorfor ikke det? – Nå har vi nok å tenke på. Ungen som kommer og leiligheten som skal pusses opp. Jo da, alt dette var gode argumenter. Jeg ville ha forstått dem om mamma bare ikke hadde bestilt kirken. – Jeg vil ikke leve i synd, datt det ut av meg. – Leve i synd? – Ja, jeg vil være gift når ungen kommer. – Aha! Dette er moren din. Innrøm at det er moren din! – Hun har bestilt kirken til den 21. mai, sier jeg stille. – Vi må gifte oss da. Nå var han sint, det så jeg. – Jeg kommer ikke til å gifte meg bare fordi moren din har bestemt det! – Det er ikke bare mamma, det er meg også. Jeg liker deg, jeg elsker deg! Seriøst! – Men hvorfor må vi gifte oss akkurat nå, da? – Slik at mamma skal kunne si det med ungen til bestemor og bestefar, forsøker jeg. – Kan hun ikke bare si det, da? Jeg forsøkte å forklare at det ikke var slik i vår familie, man ble ikke bare gravid utenfor ekteskapet. – Jeg gifter meg når jeg selv vil, ropte A og strøk på dør. Jeg gikk til kontroll hos en jordmor på helsestasjonen. Hun var grei. Det skjedde ikke så mye på disse kontrollene. Jeg 161

måtte veie meg og magen måtte måles. Hjerteslagene kunne høres gjennom et lite ultralydapparat. Jordmora var den type kvinne man gjerne ville hatt som mor. Mild og god. Denne gangen var A med for å hilse på henne. Jeg merket at han likte henne godt. – Går det bra, spurte jordmora. Min første tanke var å svare ja. Men da jeg kjente etter, var ikke alt sånn uten videre i orden. Moren min hadde bestilt kirken for at jeg skulle gifte meg før magen ble for stor, men jeg hadde ingen å gifte meg med. – Nei, svarte jeg, – det går ikke bra i det hele tatt. Det kom tårer også. Ganske mange. Jeg regelrett hulket. A begynte å stryke meg over ryggen, men det fikk meg bare til å grine ende mer. – Er det noe galt, undret jordmora. – Det skal jeg love deg at det er, hulket jeg videre. – Men hva er det, da? – Han vil ikke gifte seg med meg! Jeg pekte på A. – Er det sant, spør jordmora og så strengt på ham. – Vel, jeg har ikke … – Du vet at du bør gi henne all den støtten hun trenger? – Jeg vil ikke leve i synd, pep jeg. – Det er ikke det at jeg ikke vil gifte meg med henne! – Hva er det da, spurte jordmora og jeg i kor. – Jeg vil ikke gifte meg bare fordi svigermor har bestemt det. – Å, sånn å forstå, sa jordmora. – Hun booket kirken uten å spørre oss. Jeg vil gjerne være den første som får greie på at jeg skal gifte meg! – Det forstår jeg godt, sa jordmora kjærlig. – Svigermødre kan være vanskelige. Særlig når de skal bli bestemødre. De har en tendens til å ta over. – Det kan du trygt si! 162

– Men nå er du voksen og du skal bli far. Du må tenke på hva som er best for barnet ditt, og det som nå er best for barnet ditt, er det som er best for kjæresten din. – Nettopp, sa jeg. Jordmora lente seg frem og tok hendene til A. – Jeg synes at dere bør gifte dere. Gjør det på deres egen måte. Langt unna svigermor. Jeg så bedende på A. Han var i ferd meg å gi seg. – OK, sa han, – men ikke noen store greier, bare et par gode venner på tinghuset. – Ja, strålte jeg. Jordmora klappet oss fornøyd på hodene. Så slo hun fast at jeg hadde gått opp tre kilo, og at det var i meste laget.

163

jeg googler videre. Denne gangen utelater jeg Bibelen, og skriver bare «onani» i søkefeltet. Det kommer opp en masse greier. Mest blogger skrevet av unge jenter som vil vite hvordan man gjør det. Voksne kvinner spør ikke om sånt. Vi vet. Men tenåringene skriver inn til ulike forum og spør for eksempel: Jeg trenger onani tips!!!! Innsendt av jente 14 år Hun får selvfølgelig et langt og fyldig svar fra en helsesøster som forstår at det er en menneskerett å komme. Hun skriver blant annet at «onani er en måte å utforske og skjemme bort sin egen kropp på, men kan også brukes til å utforske seksuelle følelser du har for andre. Videre er onanering sunt med tanke på at hjerte og kretsløpet blir styrket, kroppen utskiller lykkehormoner, stimulerer immunforsvaret positivt, opprettholder sexlysten og reduserer angst og depresjoner». Hun forsikrer at det er vanlig at både gutter og jenter onanerer, og at det er helt ok å gjøre det flere ganger om dagen. «Når det gjelder onanering er det slik at en trenger tid på å bli kjent med sine egne kjønnsorganer, sine egne seksuelle reaksjoner, og finne den måten en selv synes er deiligst. Ikke alle reagerer på samme måte, derfor er det vanskelig å gi en helt konkret oppskrift på hva som er ‘rett’ for deg. Noen synes det er deilig å onanere kraftig og intenst, mens andre igjen foretrekker mer varsom stimulering. Noen liker å berøre andre 164

steder på kroppen samtidig, mens andre igjen fokuserer på klitoris alene.» Vel og bra, men hva med de fjortenåringene som ikke har lyst til å onanere, verken varsomt eller kraftig og intenst? Helsesøster har helt klart relevante råd, og jeg føler at hun er inne på noe essensielt når hun skriver at om man fokuserer for hardt på selve orgasmen, og den ikke kommer med det første, kan det at en tenker så mye på dens fravær, dempe litt av gleden ved å onanere. «Når man koser seg, og lar følelsene strømme fritt, uten at det må skje, skjer det faktisk lettere. For når kroppen er avslappet, og tankene ikke er så opptatt av at det må skje, så vil følelsene lettere strømme til.» Denne fjortenåringen vil ha orgasme. Hvorfor er det viktig for henne? Hvordan vet hun at hun trenger det? Jeg er åpenbart ikke i målgruppen, men har langt mer bruk for hjelp enn en fjortenåring som, tross alt, har hele livet foran seg. Så lenge innholdet føles relevant, kan jeg vel skrive et aldri så lite brev til helsesøster? Kjære helsesøster! Jeg er en jente på 15 år som aldri har hatt orgasme. Alle venninnene mine har hatt det, men med meg skjer det ingenting. Jeg har forsøkt sex med gutter og jenter (jeg trodde kanskje at jeg var lesbisk, men det er jeg nok ikke). Jeg har en vibrator fra Kondomeriet med orgasmegaranti, men den biter ikke på meg. Nå har jeg onanert i snart en uke, uten annet resultat enn en sannsynlig senebetennelse i høyre arm. Jeg tror jeg er normal, men hver gang jeg nærmer meg noe, begynner jeg å tenke på at «nå må det skje», og da skjer det ikke. Vibratoren får meg dess uten til å tenke på gressklippere, som igjen får meg til å tenke på faren min, som igjen får meg til å tenke på bestefaren min (de pleier å klippe gresset), og da kommer jeg i hvert fall ikke. Hva skal jeg gjøre? Hilsen fortvilet Steinbukk 165

Jeg aner ikke om helsesøster kommer til å svare, men det kjennes godt å sette ord på ting.

166

man kan si mye om moren min, men hun kunne virkelig stelle i stand et bryllup på rekordtid. Alle var på plass i kirken. På hotellet var bordet dekket til 75 gjester som hun hadde tryllet frem fra ingensteds. Det var grandonkler og tanter, naboer og skolevenner. Mange av dem hadde jeg glemt at eksisterte. Kjolen jeg hadde på meg var fantastisk. Egentlig hadde jeg aldri drømt om å være hvit brud. Egentlig hadde jeg aldri sett det som helt nødvendig å gifte seg overhodet, men nå gjorde jeg det i en hvit silkekjole med langt slep, slør, og med hvite orkideer i hendene. Magen, som hadde vokst ganske mye, var ikke synlig i kjolen. Jeg kjente meg så fin som jeg aldri hadde kjent meg før. Sakte gikk jeg nedover kirkegulvet. Faren min holdt meg i armen. Fremme ved alteret stod A i kjole og hvitt. Antrekket tilhørte onkelen min på morssida. Jakken var litt kort på ermene, men bare litt. Han så flott ut. Det kunne jeg til og med se gjennom sløret. Kanskje litt for flott? Jeg tenkte på alle mennene jeg hadde kjent som hadde hatt barn og koner. Koner de var lei av og som ikke forstod dem. Barn de ikke forstod. Plutselig så jeg for meg hvordan alt kom til å bli – etter at jeg var gift. Jeg så fremtiden min på netthinnen. Den så ikke god ut. Jeg så for meg hvordan A gradvis ville fjerne seg fra meg. Mens ungen bare grein og grein, ville jeg bli sliten og stygg og ikke ha overskudd til A. Han på sin side ville ikke få nok sex, men fortsatt se like bra ut. Han ville begynne å ligge med en 19 år gammel redaksjonsassistent på jobben. 167

Jeg ble mer og mer rasende. Jeg gikk så fort at pappa måtte holde meg igjen med makt. Idet jeg nådde alteret, kokte det under sløret. Jeg langet ut og traff brudgommen med en rett venstre. Han gikk i gulvet med et dunk, og jeg kjente meg ikke så rent lite stolt. Det gjaldt å fortelle ham hvor skapet skulle stå før det var for sent. – Er du riv ruskende gal, hveste pappa. – Han fortjener det, hikstet jeg tilbake. Jeg hørte at folk flyttet seg urolig rundt på kirkebenkene. A lå fortsatt på gulvet, mer slått ut av hendelsen enn av selve slaget. – Hva har du gjort, spurte pappa. Presten så ut som om han ikke helt visste hva han skulle si. – Jeg vet ikke, sa A. – Jeg vet virkelig ikke! Jeg gikk med på alt dette mot min vilje! Både presten, pappa og A så på meg. Det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde gjort. – Det er ikke så mye det du har gjort, stotret jeg. – Det er mer det du kommer til å gjøre. Etter at vi er gift, forklarte jeg. Ingen av de tre mennene så ut til å forstå meg. Egentlig var jeg ikke helt sikker på om jeg forstod meg selv. Det kjentes bare rett der og da. Nå hørte jeg stegene til mamma opp altertrappen. Jeg kunne se at pappa også var oppmerksom på problemet. Vi så på presten og sa i kor: – Du kan fortsette. A reiste seg. Jeg hvisket til ham at jeg skulle forklare alt senere. Vi svarte ja på alle spørsmål. Mamma satte seg fint ned på plassen sin igjen. Under bryllupsmiddagen leste jeg et stykke fra What to Expect When You’re Expecting, om hvordan ulike hormoner raste i den gravide og fikk henne til å gjøre ting hun ellers aldri ville ha gjort. A holdt en vakker tale og avsluttet med at jeg ikke var den eneste som hadde fått inn en fulltreffer. Han mente ungen. Vi var gift. Vi hadde barn. Vi var slik vi skulle være.

168

ifølge dagbladet har ektepar og samboere sex 1–2 ganger i uken. Det betyr at vi, A og jeg, ikke ligger langt unna snittet. Mønsteret er ofte det samme. Vi legger oss. Det ligger en viss forventning i luften. Jeg aner ikke hvor den kommer fra. Hva jeg velger vil få konsekvenser. Jeg har ikke sagt eller gjort noe for å skape forventninger, men det er over én uke siden sist. Én uke betyr at han har lov til å prøve seg, én uke betyr at ting begynner å bli vanskelige, at det ikke kan fortsette slik. Ikke for alltid, men én uke er også et slags grenseland. Det kan gå åtte eller ni dager. Jeg kan snu meg og skru på leselyset, finne frem boka jeg holder på med, late som ingenting. Én uke er ikke all verden. I Dagbladet leser jeg om folk som lar det gå to måneder, men det er som regel et faresignal, skriver de. Men én uke. Det er ikke farlig. Eller? Hvis vi ikke gjør det på en stund, blir ting problematiske. Luften blir på et vis en smule tykkere. Det oppstår et trykk der. Jo lengre tid det går, jo verre blir det. Jeg prøver å tenke på det som husarbeid, man må gjøre litt og litt for at det ikke skal hope seg opp. Gjør man ikke det, blir det helt uoverkommelig å gå i gang. Av og til maser han mistenkelig lite. Hvordan kan det ha seg? Jeg går inn på pc-en hans – og ganske riktig. Han har sett på porno. Er det det samme? Går det ut på ett om han ligger med meg eller ser på porno? Det kan virke sånn, men det er jo ikke det samme. Vil han at livet vårt skal være mer som en pornofilm? Burde jeg ha sett mer porno? Her om dagen skrev 169

Dagbladet om slem sex. Er det det han vil ha? Ifølge Dagbladet har også norske kvinner sexhemmeligheter. Jeg har ingen sexhemmeligheter. A mener at jeg lyver. Han tror at fantasiene mine handler om noe annet enn ham, og at de derfor ikke kan snakkes om, men slik er det ikke. Det kan hende at han har lest Dagbladet. Det stod blant annet at norske kvinner ikke engang betrodde sine innerste sexhemmeligheter til sine nærmeste venninner, at de løy om antall sexpartnere, at de tente på andre menn, at de drømte om tvang og underkastelse og at de så minst like mye på porno som menn. Jeg drømmer i hvert fall ikke om tvang og underkastelse. Og jeg ser ikke på porno. Det er for urealistisk. Men man skal jo tenke frekt, har jeg lært. Kanskje jeg skulle komme A i møte og late som om vi levde i en pornofilm? Jeg kunne stått på kjøkkenet i mitt mest sexy undertøy fra Lindex og oppdaget at det var noe galt med vasken, at jeg trengte en rørlegger. Jeg kan se det for meg: Jeg ringer og rørleggeren lover å komme med det samme. Jeg kler selvfølgelig ikke på meg. Hvorfor skulle jeg det? Rørleggeren har vel vært ute en vinternatt før, så jeg forblir i Lindex-undertøyet mens jeg venter. Han kommer raskere enn 113, og har en kjeledress som er åpen ned til navlen. Han spør om jeg kan vise ham hvor det lekker. Jeg kryper ned på alle fire og peker innunder vasken, der jeg har satt en bøtte for at vannet ikke skal renne rett ned i underskapet. Men rørleggeren blir så distrahert av bakenden min at han helt glemmer å se på lekkasjen. – Ja, her trengs et nytt rør, sier han. – Ja, nærmest stønner jeg. – Haster det, spør rørleggeren. – Ja, det er veldig vått, konstaterer jeg. – Vi får vel se på saken, sier rørleggeren, og til min store overraskelse – og glede – lar han dressen gli av, og han er naken under. 170

Han tar meg så hardt bakfra at det er helt uunngåelig ikke å stønne. Jeg kommer – og han kommer – med et trykk som jeg for øvrig gjerne skulle hatt i springen (nei, nå tenkte jeg praktisk igjen! Råd til meg selv: ikke tenk praktisk!). Han styrer kjønnet rundt i rommet som en potent hageslange, og spruter ned hele kjøkkenet – som jeg akkurat har vasket. Tenker han ikke på at noen må tørke opp etter ham? Nei, tanken slår ham ikke. Det er så typisk menn! Det å forutsette at alt bare vasker seg selv! Nei, porno er ikke noe for meg. A plukker aldri opp noe etter seg. Sokkene hans ligger ved siden av sengen helt til jeg plukker dem opp. Når han har spist middag, lar han alt stå. Han sier at han skal rydde etter at han har slappet av litt, men han vet at jeg kommer til å ta det lenge før den tid. Og så vil han ha sex. Skjønner han ikke at det er vanskelig å opparbeide lyst under slike omstendigheter? Kanskje jeg må tenke helt nytt? Kanskje jeg må møte en helt annen for å kunne få orgasme? Jeg kunne hatt en spennende affære. Vi kunne gjort det på toaletter og kontorer. Han kunne tatt meg som på film, løftet meg opp på hoftekammen sin og kjørt meg inn mot veggen. Eller han kunne feid alt av kjøkkenbenken og lagt meg oppå den – det måtte selvfølgelig ha vært hans kjøkkenbenk, hadde det vært min, ville jeg bare ha begynt å tenke på hvem som skulle fjerne glassskårene og matrestene etterpå. Da hadde nok noe skjedd, men det er vel ikke så rart at det ikke skjer noe når alt drukner i fiskepinner og skitne sokker? Undersøkelser viser at de fleste kvinner som mister sex lysten i monogame parforhold, får den igjen så snart de finner seg en ny partner. Burde jeg kanskje finne meg en annen mann? Jeg vil ringe til mamma og spørre hva hun synes. Kanskje det er det som skal til, kanskje det vil få meg til å slappe av? Vi har ikke snakket om sex, men nå er vi voksne. Det er ikke noe i veien for å snakke sammen slik nå, men jeg lar det være. Jeg vet akkurat hva hun kommer til å si. 171

– Gresset er ikke grønnere på den andre siden, kommer hun til å si. Det har hun alltid sagt. – Jeg har holdt ut med far din i alle år, til tross for at han ikke er noe særlig. Jeg har holdt ut fordi jeg vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Hvis jeg fant meg en ny mann nå, ville det bare være et spørsmål om tid før han satt på do med nesen i avisen eller fremfor fjernsynet og gapte, akkurat som far din. Og hva ville da vært vitsen med det hele? Nettopp. Det hadde ikke vært noen vits. Resultatet ville utelukkende blitt et økonomisk uføre. Og hva skal det tjene til? Jeg holdt ikke bryllup for 75 gjester bare for at du skulle gå hen og skille deg etter noen få år. I gode og vonde dager! Det er det du har lovet. Det er dét det dreier seg om. Akkurat det ville mamma ha sagt. Så jeg ringer ikke til henne, men jeg erkjenner, for meg selv, at mamma har et poeng, og for min del har det jo ikke funket med noen andre heller. Hvorfor skulle det plutselig gå seg til nå? Det er åpenbart ikke en mann som er skyld i mine problemer. Det er meg selv. Det jeg som er problemet.

172

armen er sliten. Senebetennelsen er vel snart et faktum, men jeg kommer ikke til å gå noe sted før det skjer. Jeg skal ligge her til det går, eller kommer, til jeg får det til – til sene betennelsen er et faktum. Men kanskje jeg bør lufte meg litt? Litt luft kan vel ikke skade. Jeg bestemmer meg for å hente sofatrekket på renseriet. Jeg kler på meg og sminker meg etter beste evne. Leppene blir knall røde. Jeg forsøker å se så sulten ut som mulig. Renserimannen skal legge merke til meg. Enten han vil eller ei. Ludmila ser etter meg. Martin sitter på armen hennes og griner. Jeg går forbi dem så uanfektet som mulig. Han er ikke der. Renserimannen er ikke på jobb. I stedet står kona hans og smiler bak disken. Jeg drøyer det så lenge jeg kan før jeg rekker henne lappen. Hun kommer tilbake med trekket i et blått plastcover. – Vi fikk det dessverre ikke helt rent, sier hun beklagende. – Nei vel? – Ekskrementer kan være litt vanskelig på hvitt. – Akkurat, sier jeg og betaler.

173

jeg er kanskje litt skuffet over at renserimannen ikke var på plass. Men hva hadde jeg egentlig trodd skulle hende? Skulle vi ha hoppet på hverandre inne på renseriet? Jeg tenker på Frøken Julie-prosjektet igjen. Det blir bare mer og mer tåpelig. Det er jo virkelighet folk vil ha. Levd liv. Strindberg er absolutt spennende, men han er mann. En mann som tenker seg at han er en kvinne. Slik Gustave Flaubert tenkte seg at han var det. – Emma, det er meg, sa han. Men han var ikke Emma. Hvordan kunne han være det? Idet jeg går forbi Kaffebrenneriet, sitter renserimannen bak glassruten og leser Kvalmen av Sartre. Demonstrativt, tenker jeg.

174

HVILEDAG

jeg skal ut og reise. Jeg skal bare være borte én natt, men det er lenger enn jeg har vært ute av Oslo på egen hånd på to år. Jeg skal holde et innlegg om kreativ skriving for en avisredaksjon i Molde, og jeg gruer meg. Det er en god stund siden jeg har gjort noe tilsvarende. Jeg er redd jeg ikke har forberedt meg godt nok, men likevel er lettelsen over å kunne dra enorm. Ludmila har avtalt å besøke den gamle vertsfamilien sin. Det gleder meg. Nå kan A få se hvordan dagene mine virkelig ser ut. Er det så vanskelig å passe sine egne barn? Det er det A sier når jeg klager. Og jeg triumferer der jeg står på dørstokken med kofferten. A skal få se. Han skal få oppleve hvordan det er å være våken hver eneste time i løpet av en natt, hvordan det ikke er mulig å få sitte i ro med noe i mer enn ti minutter av gangen, hvordan det er å gå rundt i flekkete klær fulle av gulp og matrester. Jeg har pakket og er klar til å dra. Da det ringer på døren, har jeg ingen anelse om hvem det kan være. Utenfor står mamma. Hun har en forholdsvis stor koffert og en kåpe jeg aldri har sett før. Ansiktet hennes er oppblåst, som om hun har grått. – Jeg har gått fra pappa, sier hun. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Dette er noe jeg ikke har kunnet forestille meg, selv i mine villeste drømmer. – Hvorfor, spør jeg. – Er ikke det åpenbart? Jeg tenker så det knaker. 177

– Nei? – Han er bare opptatt av seg selv og sitt! Fiske og kortspill. Det var nytt for meg. – Hva med det der om at gresset ikke er grønnere på den andre siden? – I min alder finnes det ikke noen annen side. Jeg vil være i fred. Jeg vil være for meg selv. Jeg vil til Syden. Når far din ikke kan tilføre noe til livet mitt, så er det heller ingen grunn til at han skal fortsette å være i det. – Men hvor skal du bo? Mamma ser på kofferten før hun løfter blikket. – Jeg tenkte kanskje at jeg kunne bo her … en stund. Til jeg finner meg noe eget? Et øyeblikk kjenner jeg hvordan panikken tar meg, hvordan jeg har mer enn nok med mine egne problemer. Jeg får ikke engang orgasme, og nå vil moren min flytte inn hos meg. – Vi har ikke plass, det vet du jo. – Ja visst, du har jo henne, du velger henne fremfor meg. – Ja, og du valgte pappa. Du valgte å bo med pappa! – Men kan jeg sove på sofaen? Bare i noen dager. Det går vel bra? – Det passer overhodet ikke. Jeg skal ut og reise. Som for å underbygge påstanden drar jeg frem min egen lille trillekoffert og setter den foran mammas svære. – Tror du ikke at A og ungene kunne trenge meg når du er borte? Jeg kan bake. Ungene elsker det når jeg baker. Jeg kjenner at jeg ikke unner A å ha avlastning når jeg endelig er ute og reiser. Litt av poenget er at han skal få se hvordan det er å klare seg alene med ungene. – Det passer dårlig nå, mamma. Jeg skal som sagt ut og reise og vi har … – Er dette ditt ramme alvor? Kaster du ut din egen mor? – Ja. Jeg dytter henne til side og låser døren. 178

innlegget i molde går greit. Ikke strålende, men greit. Etter seminaret går jeg ut og spiser med noen av journalistene. De snakker fort og hektisk om ting jeg ikke kan. Jeg føler meg utenfor, det er lenge siden jeg har sittet sånn. Det eneste jeg har lest det siste året er Bonytt og Elle. Jeg henger ikke med i samtalen. Jeg kunne selvfølgelig ha snakket om onani eller kvinnelig orgasme. Jeg vet ganske mye om det etter hvert, men heldigvis klarer jeg å konkludere med at det ville sende helt feil signaler. Etter noen glass med vin begynner jeg likevel å si dumme ting. Han som sitter ved siden av meg ler. Jeg sier flere dumme ting og journalisten ler enda mer. De andre går, og til slutt er det bare oss to tilbake. Han sier at det var han som fikk meg hit for å snakke i dag. Han har lest alle bøkene mine og er en stor fan. Etter at han har sagt det, legger han en hånd på låret mitt. Hva tror han? For noen år siden ville jeg skreket mot ham, hva er det egentlig du innbiller deg, ville jeg ha ropt. Jeg reiser meg for å gå på do. Jeg ser på mitt eget ansikt i speilet og går og legger meg på hotellrommet tre etasjer over restauranten. På mobilen kan jeg se at mamma har ringt seks ganger. A har merkelig nok ikke forsøkt å få tak i meg. Jeg ringer mamma og ber om unnskyldning. – Beklager, jeg er ikke meg selv for tiden. – Men dette handler ikke om deg. Det handler om meg og far din. 179

– Jeg vet det. Og du har alltid sagt til meg at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Du har sagt til meg at det eneste som nytter i lengden, er å holde ut. – Jeg vet at jeg har sagt det. Det var det jeg trodde, men nå er jeg ikke like sikker. En mannsstemme sier noe i bakgrunnen. Jeg kan høre mamma fnise dempet. – Hvor er du egentlig? Jeg har tenkt på at jeg var litt urimelig. Det er klart du kan sove på sofaen. Trekket er akkurat renset og alt. – Det er søtt av deg, vennen, men jeg vil ikke trenge meg på. Du har nok. Det forstår jeg. Mannsstemmen roper igjen. Ny fnising. – Jeg må legge på. Vi snakkes snart. Jeg blir i byen. Mamma legger på. Hun har kommet til at gresset er grønnere på den andre siden. Jeg blir kvalm. Jeg våkner klokken seks. Det er umulig å sove videre. Jeg tar på meg en hvit drakt som jeg kjøpte i et anfall av overmot. Den var altfor dyr, men sitter som den skal. Den står i fin kontrast til det mørke håret. Det er en slik drakt A vil like, og derfor tilgir han meg sikkert utlegget. A er ganske raus. Når jeg kjøper noe, protester han sjelden. Han synes jeg fortjener det. Jeg er utrolig glad for at jeg gikk og la meg kvelden før. Romsdalsalpene reiser seg steile mot den blå himmelen utenfor. Jeg går for å spise frokost alene og føler meg vel i den hvite drakten. De første minuttene finner jeg en viss glede i et egg som for en gangs skyld er akkurat passelig kokt, det ferdig oppskårne brødet og laksen. Det er nesten tomt i frokostsalen. Tre menn i dress gestikulerer to bord bortenfor. De enser meg ikke. Jeg leser avisene som ligger innbydende på et bord i hjørnet. Dette er noe jeg har lengtet etter lenge. Fred, laks, aviser. Jeg prøver virkelig å nyte det, men jeg savner dem. Barnehendene, begeistringen, kravene, slik alt var før Ludmila 180

kom. Jeg er hemningsløst irritert på meg selv. Hvorfor kan jeg ikke bare nyte øyeblikket? Slik A kan? Mennene på bordet bortenfor har fortsatt ikke sett i min retning. For fem år siden ville de muligens ha gjort det. Kanskje den hvite drakten ikke er så fin likevel. Eller snarere at den ikke er «meg», at den ikke er noe jeg vanligvis ville ha gått med. Jeg angrer på at jeg kjøpte den. Før jeg skal gå inn i flyet, får jeg en tekstmelding fra Vibeke. Jeg har ikke hørt fra henne siden det jeg nå bare tenker på som episoden, og hun skriver at hun har levert putene til rens og at hun kommer til å sende regningen til meg. Min første tanke er at nå er det definitivt for sent å levere dem til min renserimann, men jeg innser at det er en tåpelig tanke.

181

jeg kjenner forventningen i kroppen idet jeg setter nøkkelen i låsen. Nå må A ha skjønt hva jeg betyr for dem, for familien. Hvordan jeg holder alt sammen. Hvordan verken han eller ungene noensinne vil komme til å klare seg uten meg. Jeg hører Alvas trillende latter. De ligger på stuegulvet. På det rene stuegulvet. Alva hopper på A. Martin står på gulvet ved siden av og vifter begeistret med hendene. Det lukter grønnsåpe. På spisebordet ligger to tomme Peppes-kartonger. De tre på gulvet hører ikke at jeg kommer. – Bø, sier jeg. Det blir stille. Martin lyser opp og springer mot meg. Alva spiller fornærmet og fortsetter å hoppe på A. – Du har vasket? – Ja, sier A stolt. – Parketten tåler ikke grønnsåpe, du vet det? – Er det så farlig? – Ja, det er farlig. Så lenge du ikke oljer gulvene, er det farlig. Nå har vi bodd her i to år, og du har fortsatt ikke oljet gulvene. Da er ikke grønnsåpe noen god idé. Ordene bare kommer. Jeg kunne utmerket godt ha vært mer positiv, begynt med å berømme ham for at han faktisk har tatt seg tid til å vaske huset. Jeg kunne ha kastet meg inn i leken, inn i armene til A. Jeg kunne sagt fine ting, men jeg gjør ikke det. Jeg har behov for å fortelle ham hva som er feil. 182

Hvis han kan være sammen med ungene, hvis han kan vaske hus og samtidig være like blid, hva kan jeg da? Hva er det da som gjør meg uunnværlig? Jeg trekker på skuldrene og ser på pizzaeskene på bordet. – Er det særlig næringsrikt? – Er det så farlig, gjentar han. Skarpere nå enn første gang. Ungene plukker opp toneleiet, stemningen som har forandret seg. De slutter å le. Martin river seg løs og begynner å stable klosser i lekehjørnet sitt. Alva glir lydløst inn på rommet for å finne smokken hun knapt nok klarer seg uten. A skrur på fjernsynet. – Det er veldig fint at du har vasket, altså, sier jeg. I morgen er Ludmila på plass igjen. Vel nede i sengen blar jeg gjennom bunken med Dagbladet som ligger der. Jeg studerer bylinebildet til Atle Jansen. Jeg bestemmer meg for å ringe ham. Det er han som har fått meg til tro at det er noe galt med meg. Hadde det ikke vært for Atle Jansen, ville jeg kanskje aldri funnet på å legge meg ned her på heltid. Hadde det ikke vært for Atle Jansen, ville jeg kanskje ikke ha følt meg så mislykket. Jeg kjenner at jeg blir sint bare jeg tenker på ham. Jeg skal sannelig fortelle ham hvor skapet skal stå! Selvfølgelig kunne jeg ha skrevet en mail. Adressen står under bylinebildet på alle artiklene om orgasme, men jeg føler at det ikke er nok å skrive. Jeg vil snakke til – helst skrike til – Atle Jansen. Akkurat hva jeg skal skrike har jeg ikke klart for meg, men det skal være høyt, og det skal være brutalt. Jeg finner nummeret på nettet. Det ringer ganske mange ganger før han tar telefonen. – Hallo, sier det som sannsynligvis er Atle Jansen. Stemmen hans er akkurat så jovial som jeg har forestilt meg den. – Du er en dritt, hvisker jeg inn i røret. 183

– Hva behager, sier han. – Hva mener du med å skrive alt det orgasmepisset? Er du ikke en voksen mann? Har du ikke noe bedre å foreta deg? Jeg forteller ham hvor mislykket jeg føler meg i kjølvannet av artiklene hans, jeg forteller ham om hvordan jeg aldri har hatt en orgasme. Det er mulig jeg er i overkant hissig. – Jeg gjør bare jobben min, sier Atle Jansen, og jeg hører at han er litt betuttet. Men overraskende nok havner ikke Atle Jansen på defensiven. Det er mulig at det er flere som har ringt. Han forsøker å forklare seg så godt han kan. Hvis jeg hadde gjort litt bedre research, så ville jeg ha oppdaget at han ikke bare skrev om orgasme. Tvert imot har han laget en lang serie om nordsjøarbeidere. Det var interessant, det, men dette orgasmepisset synes han ikke finnes interessant. – Nei, det er ikke det, sier jeg, samtidig som jeg lar ham få vite at jeg kjenner til SKUP-prisen hans fra 2007. Atle Jansen forteller at det er redaksjonen som setter ham til å gjøre det. Dette er konsekvensene av avisdøden, sier han. Hvis ikke det står noe om sex, vil ingen ha avisen. Slik er det dessverre blitt. Atle Jansens problem er at han er redd for å bli husket som han som bare skrev om orgasme i Dagbladet. Det er dette med nordsjøarbeiderne han vil bli husket for, sier han. – Lover du å slutte med det, da? – Jeg kan dessverre ikke love noe, sier han, men jeg hører at han tar henvendelsen alvorlig, og det er ikke verst bare det. – Hvis ikke jeg skriver om det, vil de få noen andre til å skrive om det i stedet, sier Atle Jansen. – Jeg vet, sier jeg. Og så legger vi på, og jeg kjenner at jeg liker Atle Jansen og at det er mulig han har kvaliteter som verden ikke er klar over.

184

DAG 7

dagen begynner perfekt. Ludmila har muligens forsovet seg. Det passer meg fint. Jeg er alene med Martin på kjøkkenet. Vi har en hyggelig morgenstund med kakao og varme rundstykker. Martin pludrer i vei. Jeg nyter hvert øyeblikk. Hva var det som fikk meg til å ønske meg en au pair så sterkt? Morgenene er verst. Plutselig ser jeg at jeg har nytt dem – slik de var før. Roen som endelig senket seg når alle var ute av huset, og Martin tok formiddagsluren sin. Stillheten, kaffen. Kjøkkenet har ikke rom for andre enn meg, men nå er Ludmila her og Ludmila marsjerer hver morgen målbevisst mot vannkokeren som om det er hennes vannkoker. Hun drikker det grønne, slimete brygget som jeg ennå ikke har klart å identifisere, dekker sluket med den grønne guffen. Det lukter suspekt. Det gjør parfymen hennes også. Den får meg til å brekke meg. Jeg legger meg i sengen og håper at hun skal forsvinne, at hun kanskje har et ærend eller at språkkurset hennes skal begynne. Så våkner Martin, og jeg føler ubehag ved å gi ham til henne, men jeg må det. Noe annet vil ikke ta seg ut. Hva skal jeg med en au pair om hun ikke skal passe barnet mitt? A har gått. Han går tidligere på jobb nå, med langt bedre samvittighet enn før. Han tror at alt er i orden og jeg kan ikke si at det ikke er i orden, for da er jeg kravstor og urimelig. Det var jeg som ville ha au pair. Jeg kan høre Ludmila på badet, og vet at hun snart vil komme inn for å bruke vannkokeren. Jeg blar panisk gjennom Aftenposten. Er det ingenting å finne på? Ingen steder jeg kan 187

gå? Kino? Babybio? Nei, jeg kan ikke gå på babybio uten Martin, og jeg kan ikke ta Martin med meg, for da får A kanskje høre om det og så vil han spørre meg hvorfor jeg ikke jobber. Er det virkelig det å ha au pair generelt jeg misliker, eller er det Ludmila spesielt? Parfymen hennes er som sagt forferdelig. Den får meg nesten til å kaste opp. Så er det Michael som henger rundt og flirer. Og så er det sukkingen. Sukkingen er kanskje det verste. Hun sukker når hun setter en tallerken i maskinen, hun sukker når hun tar den ut. Hun sukker når hun plukker Martin opp fra gulvet. Kan det være nødvendig? En venninne av meg sier at sukkingen er typisk for østeuropeere. – Det er litt som med asiatene, sier hun. – Hva da? – Asiatene smiler jo alltid, ikke sant? Vi tror liksom at de fra Filippinene er så happy fordi de smiler hele tiden, men det er jo ikke sikkert at de er det? – Nei? – Og da er det jo ikke sikkert at østeuropeerne er så innmari deppa hele tiden selv om de sukker? Ludmila kommer inn og begynner med bryggingen. Jeg foreslår at hun kan ta med Martin i parken. Norskkurset hennes begynner om et par timer. Går hun nå, slipper jeg å se henne på en stund. Hun trekker på skuldrene, griper Martin, sukker og forsøker å stappe ham nedi parkdressen. Han gråter og vil til meg. – Kanskje det er best at du går, sier Ludmila. Jeg nikker og tusler ned på soverommet igjen, trekker pusten dypt og finner frem vibratoren. For øyeblikket er det ikke det minste lystbetont. Jeg kan like godt gi opp. Ludmila er gått på norskkurset sitt. Hun kommer ikke tilbake før om et par timer. Jeg bysser Martins vogn med den høyre armen. Utålmodig, som om jeg ikke kan bli kvitt ham fort nok, 188

som om jeg har noe viktig fore. Jeg gleder meg til han faller i søvn og jeg kan gå inn i leiligheten og være alene. Jeg setter døren forsiktig på klem for å unngå at øyenlokkene hans glir opp på nytt, lister meg inn og senker endelig skuldrene da det ikke kommer protester utenfra. Det står noen kopper og tallerkener på kjøkkenbenken. Jeg setter dem i oppvaskmaskinen og går over benken med en fille. Jeg tror jeg nynner, i alle fall merker jeg ikke at han er der før han puster meg i nakken og legger en skitten hånd om livet på meg. Jeg kvekker, reagerer med sinne. – Hysj, sier Michael. Det lukter øl av pusten hans. – Ludmila er ikke her, sier jeg raskt. – Så? Han trekker dramatisk på skuldrene. Jeg kjenner at det dunker i underlivet, at det er pusten hans som får det til å skje. Jeg rygger unna, men han tar meg på nytt rundt livet. Armen hans utøver ikke noe press. Den rører lett ved meg, men armen kjennes merkelig tung. Jean, tenker jeg. Han er Jean. De skitne hendene flytter seg oppover og glir over brystene som jeg trodde ikke kunne registrere annet enn småbarnsmunner, men de kjenner dette, knopper seg mot de ru hendene. Kroppen åpner seg sakte, begynner å renne. Hvis hendene hans flytter seg nedover, vil han kjenne at alt er drivende vått. Jeg vil at han skal kjenne det, at hånden hans skal flytte seg ned. Da vil jeg slippe å svare på om jeg vil dette eller ikke. Kroppen vil svare for meg. Tyngden i underlivet får knærne mine til å knekke. Han har orgasmegaranti, tenker jeg, mens hånden hans flytter seg sakte, for sakte, nedover. Først er det som om den spede gråten ikke trenger igjennom, at den ikke vedkommer meg. Så går det sakte opp for meg at det er Martin som gråter. 189

Jeg dytter Michael vekk og stormer mot døren. Kinnene brenner, alt i meg dunker. Michael er der inne i leiligheten ennå. Jeg plukker Martin opp og presser ham mot meg. Jeg kunne ha kommet, tenker jeg. Hvis dette bare hadde fått gå sin gang, kunne jeg ha kommet. Camilla kommer ut og henter posten. – Er det ikke litt kaldt, smiler hun og hutrer. – Jo, svarer jeg og brenner.

190

jeg går en lang tur med Martin. Jeg går slik at kroppen skal falle til ro, går slik at hjertet ikke klarer å dunke for andre ting enn tempoet jeg beveger meg i. Hjertet er også en praktisk muskel, det må tenke på det viktigste først, derfor går jeg på spreng, dytter barnevognen foran meg til blodsmaken kjennes i munnen. Da vi kommer hjem, sovner Martin, enda han ikke burde. Ludmila er sannsynligvis inne i huset og arbeider. Jeg er på vei til kjøleskapet for å finne en agurk eller en gulrot og gi noe organisk en siste sjanse idet jeg ser skoene til Michael i gangen. De skitne, støvete skoene. Arbeidsskoene. De er slengt uvørent i en krok. Skitten har drysset av dem og dekker delvis Martins parkdress. Det kommer lyder fra Ludmilas rom. Ludmila stønner, skriker. Michael skriker. Jeg blir stående i døren og se for meg hvordan de ravgule øynene til Michael ruller bakover i hodet når han kommer, når han skriker, hvordan de skitne arbeidsnevene hans tar tak i Ludmila. Jeg begynner å rydde. Ludmila har åpenbart ikke gjort det hun skulle. Jeg henger av meg og setter demonstrativt noen kopper i oppvaskmaskinen. Ludmila kommer styrtende ut av rommet. – Jeg hørte ikke at du kom, sier hun unnskyldende. – Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme. – Hæ? Ludmila ser uforstående på meg. – Har du besøk? 191

Hun sier ingenting. Jeg forsøker å se strengt på henne. – Michael kom inn for å ordne kanalene på tv. – Men du ser jo ikke på tv, Ludmila. – Jo, litt. Noen gange jeg ser. – Fikk han ordnet den, da? Hun nikker og skyver meg til side mens hun stabler resten av koppene i maskinen. Michael kommer også ut av rommet. Han blunker kjekt med det venstre øyet. Jeg vet ikke om han blunker til Ludmila eller meg. Kanskje er det en slags strategi. Tenker jeg på Michael som en Jean? Da må i så fall Ludmila være Kristin. Nei, det passer ikke. Ingenting passer. .

192

jeg ringer a på jobben og forteller hva som har skjedd. Jeg forteller hvordan Ludmila ligger med Michael, helt uten blygsel, midt i arbeidstiden. – Hun må jo få lov til å ha et sexliv. Gudene skal vite at det ikke er alle her i huset som har det! – Nydelig, så fikk du sagt det også! Jeg har ingenting mot at Ludmila har et sexliv, problemet er bare at hun har det midt i arbeidstiden, mens hun passer ditt barn! – Jeg trodde Martin var med deg? – Ja, og det er jo da hun skal gjøre husarbeid! Eller? A har latt seg lure av at hun kan lage mat. Kålruletter. Mer skal det ikke til. Han er et av de beste eksemplene på at veien til mannens hjerte går gjennom magen. – Fint! Da sier jeg bare til henne at hun kan fortsette å ligge med polske arbeidere i arbeidstiden. – Gjør det, du, sier A. Jeg slenger på røret. Ludmila er åpenbart nymfoman, tenker jeg. Hva om hun gikk løs på A? Kanskje hun allerede har gjort det, kanskje det er langt mer enn kålruletter som ligger bak hans milde og overbærende tone? Jeg vet at det er tull, at A ikke ville ha gjort noe slikt, at Ludmila ikke er nymfoman. Jeg vet ikke engang helt hva en nymfoman er. Jeg vet det finnes noe som heter Persis tent Genital Arousal Disorder eller Persistent Sexual Arousal Syndrome, en heller sjelden tilstand, skal sies, som ifølge Wikipedia resulterer i «spontan og vedblivende fysisk oppstemthet 193

med eller uten medfølgende orgasme og oppsvulmede kjønnsorganer som ikke er knyttet til romantiske følelser eller seksuell lyst». Det er en ganske grusom sykdom. Kvinnene som lider av den er kåte hele tiden, de masturberer seg til blods og de tør ikke snakke om det med noen. Både fordi det er flaut og fordi de er redde for ikke å bli tatt på alvor. De fleste ender opp med å isolere seg totalt. Altfor kåte kvinner blir ikke tatt på alvor. Etter å ha lest hva kvinnene med dette syndromet må gå igjennom, burde jeg bare avfinne meg med at det ikke går for meg. Men er det en sykdom ikke å få orgasme? Legemiddelindustrien i USA har kalt det å ikke komme for «sexual dysfunction disorder», de har funnet et navn på det slik at de kan selge piller mot tilstanden. Piller som ennå ikke finnes, men som det jobbes knallhardt for å finne opp. Viagra for kvinner. Piller som skal kunne kurere den graverende tilstanden «sexual dysfunction disorder». Farmasiselskapet som finner opp pillen som gjør kvinner kåte, vil utvilsomt bli rike, men det de ikke har tenkt gjennom er at det ikke er sikkert verden ville fungert så godt om kvinner var like kåte som menn. Om kvinner var villige til å gjøre nesten hva som helst for å få seg et nummer. Og dessuten: Kvinner vil bare være passelig kåte. Ikke for kåte, det blir ufint, og skamfullt, på samme måte som det er skamfullt ikke å være kåt. Det må farmasiselskapene være klar over før de går i gang, tenker jeg. På samme måte som hjemstedet mitt hadde en blotter, hadde det også en nymfoman. Det var i alle fall det alle sa, det alle kalte henne: denne lange, hengslete skikkelsen som vandret rundt i gatene med altfor korte skjørt. Hun var nymfoman. Blikket hennes hadde noe flyktig og hjorteaktig over seg, som om hun visste hva folk sa bak ryggen hennes. Jeg kjente henne ikke. Ingen kjente henne. Vi visste bare at hun var nymfoman. Noen, som ingen kjente personlig, hadde sett 194

henne løpe naken gjennom skogen på jakt etter mannfolk. Guttene i klassen min sa at hun hadde ei fitte som var så djup som et revehi, og at hun aldri fikk nok kuk. Ingen kunne navnet hennes. Nymfomanen, sa vi, og visste hvem det dreide seg om. Kjærestene hennes var for det meste utlendinger som jobbet på verftet. Vi unnskyldte dem, for de kunne jo ikke vite hvordan hun var, som en av guttene sa: – Hun ser jo ikke så verst ut, han kunne godt tenke seg en omgang, om hun bare ikke hadde vært nymfoman. Hun forsvant. Jeg tenkte ikke noe over det før jeg mange år senere satt på toget hjem til foreldrene mine. Nymfomanen satt skrått overfor meg med et gråtende spedbarn på fanget og en tre, fire år gammel gutt i setet ved siden av seg. Hun var iført en svart blazer og jeans. Hun hadde røde flekker i kinnene og så fortsatt ung ut. Hun reiste seg og bysset barnet mens hun gikk opp og ned midtgangen og nynnet svakt. Det hjorteaktige, flakkende var borte, som om det ikke var rom for det i det hun nå stod midt oppe i. Den lille, lysluggede gutten hennes som hang etter henne og maste. Babyen som ikke ville stoppe å skrike. Det slo meg at ingen på dette toget ville ha kommet på å kalle henne nymfoman. Barna hadde normalisert henne, gjort henne mindre oppsiktsvekkende, nå var hun bare enda en mor, enda en som gjorde så godt hun kunne. Jeg fikk lyst til å snakke til henne, lyst til å spørre henne om det var sant alt sammen, men jeg kjente henne ikke. Sannsynligvis var hun bare en kvinne som hadde hatt litt over gjennomsnittet lyst, og sannsynligvis hadde det gjort oppveksten hennes til et helvete.

195

først senere på kvelden faller lettelsen på. Lettelsen over at det ikke har skjedd noe, med Michael. Jeg ser på ungene og på A. Jeg ser på Ludmila, tenker på lydene hun laget inne på soverommet da Michael var hos henne, tenker på hva Michael må ha gjort med henne – og jeg føler bare lettelse. Men hva har episoden med Michael lært meg? Jo, at det gjelder ikke å tenke. At det gjelder å la seg fange av øyeblikket, å være spontan. At gressklipperne må holdes unna. Selvfølgelig. Dette vet jeg, men jeg kan ikke si det til meg selv her jeg ligger: – Julie, ikke tenk på gressklippere! Det er blitt mørkt ute, et kaldt, blått mørke. Ungene må ha lagt seg. A må ha lagt dem. Jeg kan høre skrittene hans oppe på kjøkkenet. Jeg kan høre skrittene ned trappen, at de blir stående utenfor soveromsdøren, nølende. – Julie, hva holder du egentlig på med? – Ingenting, svarer jeg. – Du har vært her inne i hele dag. Er migrenen bedre? – Jeg vet ikke. – Jeg ville i alle fall bare si at jeg snart tenker på å legge meg. – Du kan sove på sofaen. Trekket er nyrenset og alt. – Jeg skulle gjerne hatt boka mi. – Det kan nok la seg ordne, bare gå og re opp på sofaen, du. Han går resignert opp trappen igjen. Jeg kaster ut boka, en Solstad-roman, og låser døren etter meg. Jeg hører at han og Ludmila snakker om et eller annet. De ler og jeg tenker at 196

det blir mer og mer uutholdelig å ha henne rundt meg. Hun er åpenbart nymfoman. Jeg klarer ikke å la være å se for meg ansiktet hennes, hvordan det vrir seg i ekstase når Michael trenger inn i henne, og jeg føler en intens avsky hver gang. Min egen utilstrekkelighet, slår det meg. Jeg vil ikke se Ludmila for meg på den måten, men bildet vil ikke slippe taket. – Hun passer barnet ditt, sier jeg til meg selv. Det er sannsynligvis det som gjør meg aggressiv. Og altfor kritisk til det meste hun foretar seg. – Hvorfor gjør du det sånn og ikke sånn? Hun er ikke skåret for tungebåndet, finner alltid en måte å forsvare seg på. Som oftest forteller hun hva som blir gjort med sakene i Ukraina. I det hele tatt begynner hun forbausende mange setninger med «I Ukraina». En gang la hun seg syk, og da hun målte feberen var den 36,9. – Du har heldigvis ikke feber, sa jeg. – I Ukraina er 36,9 feber, sa hun. – Nei, 36,9 er ikke feber i noe land, sa jeg. – Jo, sa hun. Jeg angrer på at jeg ikke valgte kardiologen. Det ville sannsynligvis ha fungert bedre. Med kardiologen ville jeg hatt noe å snakke om. Jeg kunne ha undervist henne i norsk, og hun kunne ha oppdatert meg på det nyeste innen hjerteforskningen. Jeg er nå i min fulle rett til å levere Mr. Rabbit tilbake dit han kom fra. Jeg er i min fulle rett til å skyve ham over disken, se nordlendingen med leppene dypt inn i øynene og si: Det funket ikke. Ingen skal si at jeg ikke prøvde. Pengene, takk!

197

EN SL AGS SUKSESS

jeg stikker hånden ned i postkassa. Idet jeg plukker opp brevet fra Oslo kommune, skjønner jeg først ikke hva som er i ferd med å skje. En vinduskonvolutt fra Oslo kommune. Jeg åpner den med likegyldige hender, som om det var en regning på et ubetydelig beløp. Mens jeg kikker halvinteressert på innholdet, går det opp for meg hva det står der. Vi har fått barnehageplass. Vi er frie! Vi kan be Ludmila om å dra! Beklager, kan jeg si. Slik er det bare, kan jeg si. Alt kan bli som før. Kjøkkenet skal nok en gang tilhøre meg og ingen andre. Jeg skal få arbeidsrommet mitt tilbake. Jeg skal få ta i bruk sofaen med de lilla putene. Jeg skal slippe parfymen og kvalmen, lydene fra vannkokeren, det hånlige blikket til Michael. Jeg skal få livet mitt tilbake. Endelig, endelig er det over. Vi har fått plass. Det er full barnehagedekning. Jeg kjenner hvordan jeg gleder meg til å fortelle henne det: Det er dessverre ikke noe jeg kan gjøre, skal jeg si. Vi må tenke på hva som er best for Martin, og vi har ikke råd til å beholde deg og betale for en barnehageplass, skal jeg si. Jeg går gjennom scenen noen ganger i hodet, og før jeg egentlig er ferdig, dukker Ludmila opp. Ansiktet hennes mørkner når jeg forklarer hva som er i gjære. 201

– Kan jeg ikke bare bo her til skole begynne? Jeg kan se at hun er stresset. Det fryder meg. – Nei, du kan ikke bo her til skolen begynner. Martin trenger rommet. Han er for stor til å sove på vårt rom. Det skjønner du sikkert. – I Ukrain… – Nei, avbryter jeg. Overleppa hennes begynner å dirre, øynene blir fuktige. Jeg vil bare bli kvitt henne. Få henne ut. Martin kan godt vente, jeg vet det, men jeg lukker øynene, trekker pusten og avviser Ludmila. Avviser kålrulettene, Michaels besøk og lukten av krydder og parfyme. – Til helgen må du være ute. Slik er det bare, sier jeg.

202

helsesøster har forresten svart: Kjære Steinbukk, Du er bare 15 år, ikke heng deg så mye opp i at du ikke får det til nå. I løpet av livet ditt kommer du til å møte mange gutter og oppleve mye. Orgasmen vil komme, bare du slutter å tenke så intenst på den. Lykke til! Hilsen Helsesøster

203

høyrearmen verker. Orgasmegarantien er gått ut. Det kjennes deilig. Jeg trenger ikke å gå inn på Kondomeriet og forkynne at jeg vil ha pengene tilbake, jeg trenger ikke å høre nordlendingen med leppene si noe sånt som at hun trodde det var umulig ikke å komme med Mr. Rabbit mellom bena. Alt det der er for sent. Tanken er betryggende, den gjør det mye enklere å feile. Jeg onanerer videre med fornyet energi. Jeg trenger ikke å gjøre det, men jeg gjør det fordi jeg har lyst, og jeg kjenner at noe faktisk begynner å skje. Det begynner nede i bena, en uutholdelig kiling som kryper oppover mot midten, mot tyngdepunktet. Nå skal det skje, jeg kjenner det, det kommer til å skje! Jeg lukker øynene, jeg tenker ikke på gressklippere, lyden fra Mr. Rabbit er blitt en del av meg selv, av kroppens puls. Jeg venter på utløsningen som er på vei, gjør meg klar til å slippe urbrølet ut av strupen, da jeg merker at Mr. Rabbit sakner farten, som om han ikke vil mer, som om forholdet vårt har budt på for mange motbakker, som om nok får være nok. Kan det være mulig? Ja. Batteriene. De er tomme. Jeg må ha nye batterier, og det fort. På kjøkkenet finner jeg ingenting. Det er ikke så lenge siden jeg kjøpte nye, men Martin har utallige lasersverd og biler. De fleste batteriene havner der. Jeg tar en av brannbilene hans ned fra lekehylla og forsøker å åpne det lille kammeret der batteriene ligger, men 204

selvfølgelig trenger man en av disse små skrutrekkerne. Verktøykassen står i boden, og skal jeg kle på meg for å hente den nå, vil løpet allerede være kjørt. Jeg fortsetter manuelt, men jeg har allerede begynt å tenke på hvor skrutrekkeren ligger, når jeg brukte den sist og så videre, og når man først har begynt å tenke på det praktiske, er det for sent. Så mye har jeg lært. Jeg trekker pusten, reiser meg fra sengen, setter vibratoren i lekehylla til Martin. Jeg har fått nok. Både jeg og Mr. Rabbit har fått nok. Vi har gitt opp. Kjenner jeg en følelse av nederlag, eller er det bare lettelse? Er det egentlig et problem for meg ikke å være kåt, ikke å komme, å være syk på den måten? Nei, det er i grunnen ikke det. Den det er et problem for, er A. Ikke fysisk, selvfølgelig, men så lenge jeg ikke kommer, tror han at det er noe galt med ham, som mann. Og hvis han tror at han ikke strekker til som mann, at han ikke blir begjært, skaper det en ubalanse i forholdet. En ubalanse som på sikt vil føre til melankoli eller skilsmisse – og jeg ønsker meg ikke noen av delene. Jeg vil bare være lykkelig. Er det for mye forlangt? Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg går ut i stua der A sover. Han gløtter så vidt på øynene. Jeg setter meg over skrevs på ham. – Jeg har klart det, hvisker jeg mot øret hans. – Klart hva da? Han er ennå ikke helt våken. – Jeg har klart å få orgasme. Jeg har kommet. Han er helt våken. – Så det er dét du har holdt på med! Men hvordan? – Hysj … hvisker jeg og beveger meg sakte oppå ham. A presser pekefingeren mot klitoris, litt for hardt. Jeg stønner. 205

– Ja, hvisker jeg. Han glir inn i meg, beveger seg raskt ut og inn mens han masserer brystene mine uoppmerksomt. Han legger seg tilbake og lukker øynene. Jeg tenker på Ludmila, på det faktum at jeg er kvitt henne, at jeg snart skal få tilbake hjemmet mitt, at jeg snart skal få ta rommet med de lilla putene i bruk igjen. Underlivet verker, men jeg simulerer en perfekt orgasme. Jeg tenker på Ludmila og simulerer en perfekt orgasme. Faktisk har jeg savnet å fake. Jeg har savnet å kunne glede A, å gjøre ham lykkelig på denne måten. Jeg gjør temmelig mye ut av det, og det ser ut til å virke. Det hele er raskt over. A når sin sedvanlige ekstase og kommer – utover det nyrensede sofatrekket. – Var det nødvendig, da, spør jeg. – Hva sa du? – Ingenting, bare sov videre, du. – Var det godt? Jeg nikker. – Jeg er så glad på dine vegne, sier A. – Virkelig glad. – Bare sov, nå, sier jeg og kysser ham på kinnet. Så brer jeg teppet over ham. – Jeg kan ikke tro at du ikke nevnte det med sofaen, sier han og sukker tilfreds. Trappen knirker nølende. Jeg kan høre Alvas små, tassende skritt. Stemmen hennes som famler i mørket. – Mamma? Jeg får ikke sove! – Får du ikke sove? – Nei, jeg drømmer om en slem heks som skal skjære hodet av meg. – Så, så, sier jeg og trekker barnekroppen inntil meg. – Det finnes ikke hekser. Det vet du. – Kan du komme, mamma? 206

De bedende barneøynene er blanke. – Det er klart jeg kan, sier jeg og bærer henne opp trappen igjen. Bak meg hører jeg A snorke lett.

207