Rigels øyne av Roy Jacobsen

hvitere enn noen gang, det er melkstilla og ingen fugl, foruten de tre skarvene som sitter på skjæret de selv har gitt navn, og heller ikke de gir fra seg en lyd.

Barbro fletter fingrene inn i den våte ulla og heiser seg opp. De andre sauene står og ser på. Hun plukker opp høygaffelen, kjenner et langt støt gjennom livet og jager flokken foran seg oppover i det samme sporet, til myrdammen der de om somrene skjærer torv. Hun kakker hull i isskorpa så dyrene kan drikke, og én etter én vagger de selvstendig videre oppover og forsvinner inn i fjøset.

Til sist går Barbro, stadig med høyre hånd i Leas ull, og slipper ikke taket før også Lea forsvinner inn i mørket.

Hun stenger døra bak henne og blir stående med blikket mot våningshuset, men ser ikke den viftende hånda i kjøkkenvinduet. Isteden snur hun seg og følger stien nedover mot nybrygga, går inn i egnarbua og gir seg til å stirre ned på de tre hullene i bunnen av en tom linestamp mens vinden blafrer med et løsbord i sørveggen. Hun setter seg, griper garnnål og tråd, og hendene hennes begynner å binde.

Døra går opp og en stemme spør hva hun sitter her for?

– Frys du’kkje?

Det er Ingrid, som har sett tanta fra kjøkkenvinduet og lurer på hvorfor hun er gått ned i brygga, noe Barbro ofte gjør, men i dag kom hun ikke opp igjen, og det har gått lang tid, det nærmer seg kveld.

Barbro snur seg og ser grundig på henne og spør: – Kem e du?

Ingrid går nærmere og ser på henne, stikker noen hårstrå under skautet og innser at hun må svare sannferdig på det meningsløse spørsmålet, i minste detalj.

7