Page 1


RIGELS ØYNE


Roy Jacobsen

RIGELS ØYNE


Prolog

Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare ingen som har sett Barrøy fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha hatt noen hensikt med dette stempelet han har satt i havet. Nå faller snøen tung over øya og gjør den hvit og rund – det varer et døgn. Så vil menneskene begynne å tegne et svart gitter av stier på kryss og tvers av det hvite, den bredeste vil forbinde de to våningshusene, det gamle og slitne på øyas toppunkt, som er omkranset av en håndfull trær, og det nye i Karvika, som ser staselig og prangende ut og om somrene ligner en strandet ark. Så vil stiene tre fram mellom våningshus og fjøs og brygger og naust og torvsjåer og jordkjellere og høyløer og fortøyninger, mellom arbeidsstedene og forrådskamrene til menneskene på øya, stier som så vil tråkles inn i et virvar av løsslupne og formålsløse kruseduller, barnas og lekens og forgjengelighetens spor, det er mange barn på øya i dette første fredsåret, det har aldri vært flere. 5


Og så bukter en skittenbrun elv seg sørvest gjennom landskapet, det er sauene som skal beite tang sør på øya. Og bak dem halter Barbro med en høygaffel og synger av full hals, holder ansiktet opp i de dansende fnuggene og snapper dem til seg mellom tonene. Man kan spørre seg hvorfor hun ikke driver dyrene ned mellom nybrygga og svenskenaustet, den korteste avstanden mellom fjøs og hav. Men Barbro vet hva hun gjør, det er seinvinter og tangen befinner seg i sør, tvunnet sammen til brunsvarte reip av stormer og rokk, og rullet opp i flomålet, der de ligger isete og fæle. Barbro går fram og tilbake og sliter dem fra hverandre så dyrene kan komme til den halvfrosne maten, hun blir svett og varm og setter seg på trestammen de fant på rek her for en menneskealder siden og gjorde fast med bolter og barduner, fordi de håpet at den en dag skulle bli verdt noe. Og hun begynner å lure på om de har satt på for mange sauer i år, om de sultefôrede dyrene skal klare å bære lammene sine inn i april og mai, slik hun alltid uroer seg på denne tiden av året – alle årstider har sine bekymringer, selv somrene, da det kan regne i måneder i strekk. Men så oppstår et varmt punkt bak det venstre øret hennes, og tegner en strek nedover nakkehuden og ut i skulderen og gjennom armen som hviler på trestammen, ut i hånda. En indre, varm bekk renner fra Barbros hode og begynner å dryppe fra den lengste fingeren, som i det samme blir knirkende stiv, som glass. Hun åpner øynene og skjønner at hun ligger på rygg, snøfnuggene treffer synet, hun blunker og ser at sauen Lea står ved siden av henne og stirrer ut over havet som er 6


hvitere enn noen gang, det er melkstilla og ingen fugl, foruten de tre skarvene som sitter på skjæret de selv har gitt navn, og heller ikke de gir fra seg en lyd. Barbro fletter fingrene inn i den våte ulla og heiser seg opp. De andre sauene står og ser på. Hun plukker opp høygaffelen, kjenner et langt støt gjennom livet og jager flokken foran seg oppover i det samme sporet, til myrdammen der de om somrene skjærer torv. Hun kakker hull i isskorpa så dyrene kan drikke, og én etter én vagger de selvstendig videre oppover og forsvinner inn i fjøset. Til sist går Barbro, stadig med høyre hånd i Leas ull, og slipper ikke taket før også Lea forsvinner inn i mørket. Hun stenger døra bak henne og blir stående med blikket mot våningshuset, men ser ikke den viftende hånda i kjøkkenvinduet. Isteden snur hun seg og følger stien nedover mot nybrygga, går inn i egnarbua og gir seg til å stirre ned på de tre hullene i bunnen av en tom linestamp mens vinden blafrer med et løsbord i sørveggen. Hun setter seg, griper garnnål og tråd, og hendene hennes begynner å binde. Døra går opp og en stemme spør hva hun sitter her for? – Frys du’kkje? Det er Ingrid, som har sett tanta fra kjøkkenvinduet og lurer på hvorfor hun er gått ned i brygga, noe Barbro ofte gjør, men i dag kom hun ikke opp igjen, og det har gått lang tid, det nærmer seg kveld. Barbro snur seg og ser grundig på henne og spør: – Kem e du? Ingrid går nærmere og ser på henne, stikker noen hårstrå under skautet og innser at hun må svare sannferdig på det meningsløse spørsmålet, i minste detalj. 7


1

Det er sommer på Barrøy, 1946, duna er i hus og eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og veid og buntet, poteten er satt, lammene spreller i hagene og kalvene er skilt fra mødrene. Det skal skjæres torv og det gamle huset skal males så det ikke trenger å skamme seg ved siden av det nye. På høyden bak fjøset står Ingrid Barrøy og ser båten på vågen under en sky av terner, hvalskuta Salthammer, som de overtok da den forrige eieren gikk konkurs, barrøyværingene er blitt hvalfangere. Salthammer har kanon på baugen og hvit tønne med svart magebelte i masta, den har rigg som en seilskute og ror på styrhustaket, omkranset av hvit presenning, den har egnarhus og moderne linesetter, det er en gedigen skute for alle sesonger og anledninger. Ingrid kan høre hammerslag og se Lars og Felix gjøre klar til den første fangsten, småguttene som løper fram og tilbake over dekket, hun kan høre stemmene deres stige og synke over havet, og på ryggen hennes sover Kaja i et sjal. Nå våkner hun. Ingrid vikler henne ut og lar henne kravle omkring i lyngen til hun blir lei, skvetter til av det 9


svarte blikket hennes, tar henne på armen og går ned bakken mot hagen, der bæra har begynt å knoppe seg. Hun setter seg på brønnlokket ved siden av nyinnkjøpte malingsspann og koster, alt som skal utrettes på øya, den har aldri hatt en lysere framtid, den har aldri hatt flere beboere, og den er ikke lenger hennes. Ingrid går inn på kjøkkenet og plasserer Kaja i fanget til Barbro, går ned i støa og ror færingen ut til Salthammer, venter til Lars kikker over rekka og spør om hun kommer med kaffe. Ingrid sier at de har da vel kaffe ombord. Lars ler og sier at de har fått tak i skjøttar og skal hente ham i Træna om en uke, det kommer an på været. Ingrid hviler på årene og sier at hun vil ro inn til Adolf i Malvika med ungen, allerede i kveld. Lars spør hva hun skal med han Adolf. Ingrid trekker på skuldrene, og Lars sier det er det samme for ham, de har båter nok. Det er en vel overmodig innstilling til øyas forråd, så Ingrid sier at hun kommer til å bli borte en stund. Ja væl. Også guttungene kommer til rekka, Hans og Martin og bak dem den hengslete Fredrik, som i løpet av vinteren har vokst seg høyere enn han har godt av. De oppdager Ingrid, mister interessen igjen og maser på Lars om å få skyte inn kanonen, de kan øve seg på gamle fiskekasser? Lars ler og løfter opp treåringen Oskar så også han kan kikke ned på Ingrid, som vinker mot ham. Og da dukker også Felix opp, med pussegarn mellom oljesvarte fingre, 10


slik at alle Barrøys store og små menn kan stå oppmarsjert som en uvitende avskjedskomité på dekket av øyas økonomiske framtid idet Ingrid Marie Barrøy legger seg på årene og ror inn igjen med lett hjerte over at dette ble så mye enklere enn hun hadde fryktet. Hun går opp i huset og forteller også Barbro og Suzanne at hun skal reise, lirer det smått og hverdagslig av seg. Men her i kvinnenes verden blir det jo likevel litt større enn det bør være. Barbro har spørsmål om hvor hun har tenkt seg, hvorfor, og for hvor lenge? Mens Suzanne skjønner hva som er på ferde og sier foraktelig at Ingrid er heldig som har noen å savne, og lete etter, før hun skynder seg ut for å henge tøy på kleshjellen. Ingrid pakker den vesle kofferten som er med henne hver gang hun forsøker å forlate øya. Og da hun er gått ned i støa og har rullet Kaja inn i lerretsposen og dandert henne på saueskinnene bakerst i færingen, og kan plassere kofferten i forpiggen, er det bare den forvandlede Barbro som har en fornemmelse av sakens alvor, som står og tar avskjed med armene i kors, kjolen hennes er himmelblå og nyinnkjøpt for vinterens avkastninger, den har svulmende hvite blomster, hun sier: – Vi sku’ jo mal’ stuo? – Dogger ska’ berre mal’, sier Ingrid. Barbro flytter urolig på seg og sier at det ikke går an å male et hus uten Ingrid. Ingrid ler og sier at da kan de jo vente til hun kommer tilbake. – Ja væl, sier Barbro. – Og nær kjæm du? – Nån daga. – Nån daga, gjentar Barbro og står så fornærmet til11


bake idet Ingrid manøvrerer rundt Nordneset at hun ikke får seg til å vinke før det er for sent, og da står sola i nord, den er lav og hvit, og under den ligger havet som et grått murgolv.


2

Kaja sov under hele overfarten. Da Ingrid grytidlig om morgenen hadde kastet dreggen i Malvika på Hovedøya, la også hun seg til rette på de samme skinnene, med måkeskrik, surklende hav og ærfuglenes fredelige kurr i ørene, og søvnløshetens salt i øynene. Hun sovnet og våknet og var ør og kald da hun endelig kjente lukta av bjerkeved og så et vindu slås opp i det hvitmalte våningshuset, og to dyner som ble lempet ut i morgenen. Døra i bislaget gikk opp og Daniel kom ut med bukseselene dinglende langs lårene, med en sag i hånda og en taukveil over skulderen, og gikk med dovne skritt mot skogen. Så kom også to ungjenter ut, Liljan, antok Ingrid, Daniels yngre søster, den andre kunne vel være kjæresten hans … Men i det samme ble alvoret så voldsomt at det bare var å ro hjem igjen med uforrettet sak, å avbryte dette foretaket før det endte i katastrofe. Men de hadde sett henne. Daniel kom ut av skogen igjen, leiende på en hest, slapp tømmene og gikk sakte nedover mot havna og ble stående 13


til Ingrid fikk andøvd seg så nær at det ikke var nødvendig å rope. – E det du, Ingrid? Hun kastet fortøyninga, og han trakk dem inn på lunnene. – Og ungen, sa han med et overrasket smil. Ingrid fikk ikke fram noe ærend, men hun kunne i det minste reise seg og løfte den sovende Kaja og vente på at Daniel skulle oppdage kofferten og lempe den i land. Da fulgte hun selv etter og mumlet at hun gjerne ville ha noen ord med han Adolf, hvordan sto det til med ham? Daniel sa at faren var blitt gammel. – Ska’ du reis’? Nå var også jentene kommet ned i støa. Ingrid viste dem Kaja, som våknet og glippet med øynene. Hun tok Liljan i hånda og presenterte seg, de kjente hverandre ikke, det var et hav imellom dem, og folket i Malvika var bønder – en gedigen lån med tre arker tronet der oppe på høyden, innrammet av to veldige tuntrær, låve, fjøs og sommerfjøs, buer, melkekyr og et mylder av småfe, potet for salg, gulrotsenger, høns, griser og sau samt hele seks oppsittere i forskjellige hus og hytter sørover langs fjæra. Selv om Adolf i unge år hadde vært en fryktet jekteskipper og fiskeoppkjøper, hadde han etter tap av to brødre i forlis vendt havet ryggen og gjort farsgården om til et gods. De lo av hvordan Liljan holdt Kaja, og Kaja sa ikke noe, men smilte, og også den fremmede fikk holde henne, en oppsitterdatter som tjente i hovedbølet, fikk Ingrid høre, hun het Malin. De sa noe om barnets søte nese og mørke øyne da Ingrid registrerte at døra i hovedhuset gikk opp på ny, og den gamle selv kom ut, Adolf i hvit skjorte og 14


med skipperlue på hodet, slepende på en kjøkkenstol som han plasserte i graset ved siden av et steinsatt bed. Han satte seg og fisket fram en pipe og stoppet den omhyggelig i påvente av at gjesten skulle rote seg ferdig med ungdommen og komme opp med ærendet sitt, ingen kommer roende fra øyene uten et ærend, viktig er det som regel også. Adolf var blitt sammensunket og lut av all freden, og rødere i kinnene enn Ingrid husket ham. Men han hadde det samme flakkende blikket, som gjorde alle han snakket med usikre på om han planla å avslutte samtalen. Nå sto Ingrid foran ham med sin veldige mangel på noe fornuftig å si, men altså med denne ungen på armen, og det så ut til å være omtrent det Adolf hadde ventet. Ungdommen forsvant, og han spurte om ho va svang? Ingrid overhørte spørsmålet. De nølte, hun stående og Adolf sittende, til han løftet blikket og stirret nesten rett på henne og sa at hun var vel kommet for å spørre ham ut om det brevet han hadde gitt henne tilbake for omtrent et år siden, brevet hun hadde sendt med den russiske fangen fra Rigel? Ingrid sa ja, hvorfor hadde Adolf tatt fra Alexander følgebrevet, det skulle hjelpe ham på flukten hjem? Adolf sa at det var et elendig skriv, hun hadde dessuten skrevet sitt eget fulle navn på det samt adressen, Barrøy, og det var krig. Ingrid nikket og spurte hvor han hadde gjort av mannen? Adolf sa at hun hadde sannelig ventet lenge. 15


Ingrid nikket igjen. Adolf sa at han hadde kjent faren hennes, og moren, det var bra folk, men moren hadde da vel hatt problemer med nervan? Også til det var det bare å nikke. Adolf så sliten ut av all tausheten hennes og sa at de hadde skjult russeren på loftet i litt over en uke, bare Mathea hadde visst om ham, hun hadde gitt ham mat og stelt hendene hans, og sårene grodde jo, men fingrene kom aldri til å bli som de en gang hadde vært. Så hadde de en natt det var snødrev utstyrt ham med kart og kompass og sendt ham over fjellet til kaianlegget i Innøyr, der en gammel venn av Adolf hadde tatt ham ombord i en laster som het Munkefjord, den var fra Finnmark og fraktet jern, det gjorde den fortsatt, han hadde aksjer i den båten. Og siden Ingrid ikke hadde noe å bidra med i den anledning heller, lo han henne opp i ansiktet og sa at nå var hun i hvert fall svang, de skulle gå inn te ho Mathea, ho ha’ nok sedd oss der bak glaset og satt over kaffen. Mathea hadde vært taus på gården siden lenge før ungenes mor døde, og regjerte i et sandskurt kjøkken som lyste av nypusset kobber og blank maling, som duftet av kaffe og grønnsåpe, der selv messingstanga på ovnen skinte og vedkassa så ut som den var på utstilling. Hun var nesten like gammel som Adolf, liten, vever og hjulbeint, med tørre, harde never og et blårutet skaut så tett knytt rundt hodet at det lignet en hjelm. Hun så bort straks Ingrid hadde hilst, og noe fore16


gikk mellom henne og Adolf. Ingrid ble bedt om å sette seg. – Dar ved vinduet, befalte Mathea og stilte seg ved bordenden som for å foreta en granskning, av Kaja. Og den ble inngående, hun strøk en krokete finger under den vesle haka og fikk henne til å smile, vekslet noen flere blikk med Adolf og sa – som om Ingrid ikke var til stede – at ja, det er han. Adolf slapp et sukk ned i duken og sa at han ikke hadde sett så nøye etter der ute i solskinnet, han stolte ikke på synet sitt lenger, men hvis Mathea var sikker, så var han det også, det kunne Ingrid ta gift på. Ingrid spurte om det ble snakket om henne i bygda? – De ska’ berre prat’, sa Adolf og puttet en sukkerbit i munnen. – Ja, noggo ska’ de no ha å prat’ om, sa Mathea, som om det ikke bare var Ingrid det ble snakket om, landet hadde en krig bak seg, og en krig gjør mye rart med menneskene, de blir ikke nødvendigvis bedre av den. Ingrid så spørrende på henne. Adolf sa at folk visste om ungen, men ikke om mannen, ikke engang Daniel visste om russeren. – Og skipperen på skipet? sa Ingrid. – Munkefjord …? Adolf sa rolig at det kom an på hva russeren hadde fortalt ham. Men nå måtte Ingrid ta for seg av brød og smør og forsyne seg med lammerull. Og Mathea sa, som om hun oppdaget Kaja enda en gang: – For en jæv unge. Adolf sa: – Ja ja … 17


Mathea spurte om hun hang på geita ennå. Ingrid samlet seg og fikk fram at hun hadde mistet melka i vår og svarte ja på spørsmålet om Mathea skulle varme melk. Hun lot Kaja sutte på en brødbit og tok av henne tørkleet og dro en finger over de bittesmå tennene. Før melka kom på bordet, hadde hun også kledd av henne en jakke, og hørt Adolfs spørsmål om hva hun egentlig var ute etter, for det var vel på tide å komme til saken, det hadde tydeligvis bygget seg opp en uro i ham. Ingrid spurte om han visste hvor mannen hennes hadde gått av skipet? – I Kongsmoen, sa Adolf. Ingrid spurte hva som var i Kongsmoen. – Kort vei til Sverige, sa Adolf og føyde til at det ble hogd en gate derfra innover fjellet, for en taubane til et gruvesamfunn som het Skorovas, den skulle frakte ut svovelkis i ufattelige mengder, det var de nye tider, det var freden i landet, et land som hadde fått tilbake sin egen framtid. Ingrid spurte om han trodde Alexander hadde fulgt den «gata» innover mot Sverige? Det kunne ikke Adolf vite, men det var planen, ja. Og Ingrid fikk en mistanke om at han satt og brygget på en hvit løgn. Hun ba ham fortelle det han visste. Adolf, som hadde livslang erfaring med å uttrykke seg ad omveier, sa at Ingrid begikk en stor feil hvis hun nå satt her ved hans bord og la planer om å følge etter mannen, å gi seg i kast med noe sånt var galskap. Men han sa det uten å se på henne, og virket mer lettet enn resignert da Ingrid tiet på en måte som ikke kunne 18


tolkes i annen retning enn at hun allerede hadde bestemt seg, eller at hun gjorde det i dette øyeblikk, og at det fra nå av ikke var noen vei tilbake. Mathea grep inn i den avgjørende stillheten og sa at hun hadde vært taus i dette huset siden hun var ungjente, i femtini år, talte hun opp, og det er mange år, som Ingrid skulle tenke grundig gjennom før hun gjorde noe dumt. Ingrid sa at hun hadde tenkt en hel vinter, og at verre enn det hadde vært med det stigende lyset nå i vår og sommer kunne det ikke bli. Mathea stirret på henne og Ingrid stirret tilbake. Mathea sa at kjærligheten er svikefull. Og Ingrid sa ja. De snakket om freden og omveltningene i Barrøy siden Daniel var der sist høst og gjorde manns arbeid med å sette øya i stand igjen etter forfallet, de små undrene som får en øy til å blomstre igjen etter en katastrofe, fisken, menneskene, jorda og dyrene, Adolf ville ha klarhet i alt sammen, også om lynet som hadde slått ned i Barbro, hun som alltid hadde vært en varde i havet. Ingrid sa at Barbro hadde kommet seg etter slagtilfellet, tanta hadde lært seg å snakke igjen og visste hvem hun var, hun visste også hvem de andre var, alle sammen, men hun ville ikke på havet lenger, hun var blitt redd. Adolf sa at Vårherre har en mening også med det han river ned – det som på jorden kan virke både forvirrende og åndssvakt, kan gi stor mening i himmelen. Ingrid syntes det lød både hult og omstendelig, men kunne slutte seg til at Barbro hadde vært en varde som ikke var der lenger, at også det var en av grunnene til 19


at hun, Ingrid, nå befant seg her ved foten av denne reisen – Barbros hjerneslag var det uavvendelige tegnet på at tiden er knapp og livet skjørt. Men det sa hun ikke. Og den viktigste grunnen, at jo større Kaja ble, jo svartere og tydeligere ble hun i blikket, den røpet hun heller ikke. Etter at mor og barn med talende omhu var installert i husets staseligste rom, som alltid sto tomt, ifølge Mathea, så rik var Adolf, satt Ingrid på den brede senga og speidet ut vinduet etter Barrøy, som Alexander i sin tid måtte ha sittet her med den samme utsikten. Men den gang var det vinternatt, og nå var det lys sommer, og det banket på døra. Ingrid var ikke vant til at noen banket på sin egen dør, men det banket igjen, så hun sa ja, og Mathea kom inn og registrerte at Kaja sov i vogga under vinduet og satte seg på senga ved siden av Ingrid. Men hun hadde like lite av et ærend å framføre som Ingrid hadde hatt. De ble likevel sittende, og Ingrid fikk det for seg at den gamle måtte ha gått forbi en mulighet en gang i livet, uten å oppdage den, og nå satt der og tenkte grundig over det. Mathea sukket, reiste seg og sa at nei, her kunne hun ikke bli sittende, sa god natt og gikk ut igjen og lukket døra lydløst bak seg.


3

Etter mat neste morgen tok Ingrid fatt på skaret over fjellet mot innersida av Hovedøya, et grovt og tunggått terreng der det om vinteren lå snø som smeltet så seint på våren at det var et sommertegn for folk i øyene når den endelig gjorde det, der småbregnene nå kunne kile en vandrer langs leggene, og i et fotspor som ikke var til å ta feil av, kjente hun fra føttene og opp i skylaget, Ingrid var yr. Og hun gikk ikke alene, som Alexander, men hadde følge av Daniel og Liljan og ungjenta Malin. Selv Adolf og Mathea strevde seg oppover den gjengrodde serpentinen av en kjerrevei, stadig taust frarådende dette søket etter en nål i en høystakk. Men Mathea var også nå tvetydig og tankefull, og Ingrid kjente seg sterk da de omsider tok hverandre i hendene på det høyeste punktet. Hun hadde niste i en lerretspose som Daniel hadde spent utenpå kofferten, som han hadde forsynt med skinnreimer så hun kunne bære den på ryggen. Kaja sov i et sjal på magen hennes, og hun så seg ikke tilbake etter at nedstigningen mot Innøyr hadde begynt. Hun drakk vann av hver bekk hun krysset, og de spiste 21


to ganger før de kom ned til et nytt hav og sov i en rorbu som en venn av Adolf åpnet for dem, i to netter. Da gikk de ombord i en fiskekutter med en seddel fra Adolf som gjorde det fornødne inntrykk på skipperen, en liten, bred og fåmælt mann som nikket uinteressert til passasjerene og ga Ingrid lugaren sin, han kunne sove i bestikken, sa han, der hørte han hjemme. Men han kunne ikke ta dem lenger sør enn til Rørvik, der fikk Ingrid finne seg i å vente på videre skyss innover fjorden mot Kongsmoen, den er lang, den fjorden, sa han, den kapper nesten landet i to. Ja, det er planen, tenkte Ingrid, som var underveis og sto på dekk og så seg rundt, på kjente fjell- og øyformasjoner, som én etter én sank i horisonten bak henne, uten å etterlate seg det minste snev av vemod. Også Kaja betraktet det hele med stoisk ro i sitt russiske blikk, den verdenen de var i ferd med å forlate, som til nå hadde vært deres eneste. Etter tre netter i Rørvik, som de tilbragte i nok en rorbu, og der Ingrid fordrev dagene langs kaiene med Kaja på ryggen eller magen, klappet skipet Munkefjord til kai, fullastet av mastekonstruksjoner til taubanen, sprikende ut over alle bauger og kanter, som fikk skipet til å ligne et flytende skjærereir av jern. Ingrid gikk ombord med nok en seddel fra Adolf og stilte seg foran en hårløs brande fra Finnmark som het Emil Rimala, og Emil Rimala sa: – Ja, hain Adolf, hain Adolf, og leste seddelen to ganger og svært grundig før han foldet den betenkt sammen og ga den tilbake, som om Ingrid ikke hadde brukt den opp ennå. Ingrid spurte om noe var galt. 22


– Nei, sa Rimala. Men han var langt fra så skråsikker ved synet av Kajas øyne som Mathea og Adolf hadde vært. Han viste heller ingen synlig reaksjon da Ingrid sa at hun ville settes i land på samme sted som han hadde satt av russeren. – Russeren? – Ja. – Var han fra Rigel? – Ja. – Okay, sa Rimala på amerikansk, og Ingrid, som i løpet av de siste tre dagene ikke hadde vekslet mer enn noen intetsigende ord med en mann på havnekontoret i Rørvik, spurte hva Rimala mente om foretaket hennes, som om hun var kommet i tvil, eller som om Rimala hadde noe han skulle ha sagt, det var noe i det lukkede ansiktet hans som uroet henne. Rimala sa at dette hadde han ikke noe med. Ingrid spurte hva han husket fra ferden i fjor vinter, fra møtet med mannen hennes? – Mannen din? – Ja, mainn min. Rimala sa at det var ikke første gang han tok flyktninger ombord, han hadde vært med på å evakuere et helt folk fra Finnmark, hans eget folk, det var mørkt og gamlerik den vinteren, og hvem husker ett ansikt fra et annet? Men jo, han husket russeren, hvis det da ikke bare var noe han ga seg ut for å være, for da han gikk i land i Kongsmoen, hadde han takket Rimala med mange ubegripelige ord, men uten å ta ham i hånda, han hadde holdt sine egne unnskyldende i været, de så ut som føtter. 23


Ingrid sa, ja, det er han. Men hvorfor skulle han gi seg ut for å være russer hvis han ikke var det? – Kanskje fordi han var tysk, sa Rimala. – Desertør. Ingrid spurte om han ville ha tatt ombord en desertør? – Ja, sa Rimala uten å nøle. Og Ingrid viste ham igjen Kaja, som kikket forundret opp på den blanke skallen. Rimala smilte unnvikende tilbake, og Ingrid sa takk. – For hva? Hun sa at det under krigen var dødsstraff for å hjelpe russiske flyktninger, så han skulle ha stor takk. Rimala smilte beskjemmet og sa at Ingrid heller fikk høre med han Alf, matrosen hans, det var han som hadde gitt stakkaren mat, og som også hadde delt lugar med ham. Men heller ikke Alf Isaksen var noe øyenvitne å trakte etter, snarere like avvisende som skipperen og enda mer irritert da Ingrid ikke ville gi seg med maset sitt. Men utpå kvelden kom det fram over matbordet i messa at også Alf husket russerens hender. Han hadde i tillegg festet seg ved det meningsløst gode humøret hans, en tilsynelatende glad sjel som sto foran en umulig vandring over fjellet midtvinters, seks, sju mil bare til grensa, antagelig også en evighet derfra til nærmeste sivilisasjon i Sverige, så hvorfor så glad? Over å være i live, forsøkte Ingrid seg. Alf Isaksen sa at for å komme seg levende gjennom meterdjup snø fra Kongsmoen til Sverige må man ha hjelp av både Gud og mennesker, eller lide den sikre død. Og Ingrid tenkte at for å få hjelp, må man snakke med noen, 24


som vil huske, som Rimala og Alf, og ikke minst hun selv, så hun takket for disse hendene, som virket når Kajas øyne ikke gjorde det. Hun spurte Alf hvorfor han var så bitter. Han så paff på henne og sa at han var da ikke bitter, bare oppgitt over at hun kunne tro det var mulig å finne igjen et menneske som hadde forsvunnet i en krig, det er som å lete på havets bunn. Da hadde Ingrid ikke mer å spørre om. Ved midnattstider hørte hun skipper og matros krangle høylytt ute på dekk, det regulære munnhuggeri. Hun skjønte at de snakket om henne, Rimalas finnmarksstemme som gjennom maskinduren ropte at de ikke hadde noe valg, de måtte la henne gå, mens Alf noe lavere, men like intenst ropte at da begikk de en stor synd, mot både kvinnemennesket og Gud. – Reis te hælvete med både deg og Gud. – Og ungen, et spedbarn! Alt sammen på grunn av det idiotiske brennevinet … Stemmene dempet seg og mennene gikk, men Ingrid fikk ikke sove, hun lå og så seg om i lugaren som Alf hadde vasket for henne mens hun selv sto og så på og ikke fikk slippe til. Han hadde også redd opp den eneste køya. Gjennom såpa luktet det diesel og olje og gammel mannesvette. På ytterskottet hang et oppslag om Judenverbot, overmalt med mange svarte kors, og en gulnet beskrivelse av hvordan man seriekobler bilbatterier. Mellom oppslagene lyste et blått koøye som Ingrid ikke flyttet blikket fra før hjerterytmen hennes gikk i ett med maskinen. 25


4

Fjorden lå som et grått belte mellom steile, grønne åser, og tidlig om morgenen klappet Munkefjord til kai i Kongsmoen i et ørkesløst striregn som sto rett ned og skjulte både skoger og fjell og gårder. Ingrid hadde stelt seg og kledd seg og pakket Kaja på ryggen. Hun gikk ut på dekk med kofferten i venstre hånd og takket både Rimala og Alf, som ventet på henne ved en vaklevoren landgang, og ble stående foran dem i tilfelle de skulle komme på noe, en forklaring kanskje, på nattas rabalder, men de så bare brydd i en annen retning og sa ikke et ord til avskjed. Ingrid gikk av skipet og innover en lang og folketom pir i striregnet og søkte tilflukt i en landhandel som befant seg under et rustfarget, uleselig skilt i enden av en umalt lagerbygning. Stilte seg søkkvåt opp rett innenfor døra, som var forsynt med en liten bjelle, og stirret ut på vann som rant som varm gelatin over skitne vindusflater mens hun kjente et merkelig raseri, som om mannskapet på Munkefjord hadde ranet henne, og som om hun – som en følge av det – nå sto her og var blitt et 26


svakt og ubrukelig menneske, allerede ved reisens begynnelse. En stemme kremtet bak henne. Hun gikk til side og slapp en eldre mann ut i regnet, hørte klemtet i bjella over døra og deretter nok en stemme, fra innerst i lokalet. Hun snudde seg og så en eldre, hvitkledd kvinne med røslig overkropp og mel på digre hender og armer. Hun lå lent over en ripete glassdisk og gned fingrene mot hverandre som om hun talte pengesedler, og to matte øyne stirret rett fram uten å røpe den minste interesse for gjestene. Men hun rettet seg i det minste opp. Ingrid gikk nærmere og la fram sitt mystiske ærend, og det ble noen hæ og ka på to dialekter før hun forsto at kvinnen ikke husket noen flyktninger fra krigens siste år, folk som var blitt satt i land her for å ta seg innover taubanegata mot Skorovas gruver og deretter inn i Sverige. Hun hadde heller ingen tro på at de i så fall ville ha gått den veien, banen ble nemlig bygd av firmaet Bleichert, det krydde av tyskere i fjellet, så en flyktning ville vel heller ha valgt veien utover langs fjorden, eller sørover Høylandet …? Men de fører ikke til Sverige? sa Ingrid. Nei, sa kvinnen. Ingrid slapp kofferten i golvet og satte seg på den og tørket av Kaja, som smilte og hadde vanndråper i øyenvippene. Kvinnen så ut som hun fikk noe å tenke på, og kom rundt disken og sa at hun het Lilly og la en hånd på hodet til Kaja, trakk den fort til seg igjen og gikk tilbake rundt disken og forsvant inn gjennom en dør som klappet igjen mange ganger bak henne. Bare regnet var å høre. 27


Så lød brokker av stemmer fra bakrommet, irriterte rop og nervøs latter. Lilly kom ut igjen og sa høyt at Ingrid var våt, ungen også – her, et håndkle, ville hun ha kaffe? Ingrid sa ja, om hun kunne få sette seg ved ovnen der? Lilly nikket og sa at hun hadde måttet fyre i morges, en så elendig sommer, og gikk og hentet en stol. Ingrid satte seg, og Lilly stilte seg ved siden av henne. Ingrid spurte om det fantes andre steder i bygda der man kunne få tak i mat. Lilly forsto også det spørsmålet og nevnte messa på bruket og et lager i en av brakkene, og gårdene naturligvis, men hun hadde altså ikke hørt om noen fremmede som hadde proviantert der, og det var ikke stort hun ikke visste om det som foregikk i denne bygda, hun hadde stått bak disken her siden hun var unge. – Det va’ krig, sa Ingrid. – Ja, og da snakket kanskje ikke folk så mye, vedgikk Lilly. – Eller, rettet hun det til: – Da snakket de vel enda mer, bare lavere. De smilte til hverandre. Ingrid spurte om det var blitt funnet døde i fjellet i løpet av de siste årene. Lilly sa tja, det hendte vel en ulykke på anlegget, men ikke dødsfall, nei, det hadde hun ikke hørt. Hun hentet to kaffekrus og satte dem på et sirupsspann og ble stående mens det matte blikket fyltes med enda mer liv. Hun gikk og hentet en stol til og satte seg ved siden av Ingrid. Nei, Rigel hadde Lilly aldri hørt om, og hadde Ingrid virkelig forlatt hus og hjem for denne mannens skyld, et menneske hun knapt kunne huske? Ingrid sa høyt at hun husket altfor godt. 28


– Ja ja, sa Lilly og mumlet at hun gjerne kunne håpe for henne, hvis hun hadde noen glede av det, men det turte hun ikke. Ingrid spurte hva det skulle bety. Lilly sa at hun hadde håpet på så mye i sitt liv, som det ikke var blitt noe av. I det samme så de hverandre i øynene, til Ingrid slo blikket ned, og oppdaget at raseriet var forsvunnet. Lilly spurte hvor gammel hun trodde hun var. – Du? – Ja. – Ka du mein? – Kor gammel tru’ du æ e? apte hun. Og Ingrid skjønte at det skulle være en spøk og sa at det var umulig å si. Lilly sa at det var pent sagt av henne og strøk en melete hånd fram og tilbake over høyre kne som om hun hadde fått noe oppløftende å tenke på, som om hun hadde begynt å innse at denne dagen ikke kom til å bli som alle andre, og at alle disse andre dagene, de var altfor lange.

Rigels øyne av Roy Jacobsen  

Fortellingen om Ingrid Barrøy, som begynte med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav, har fanget lesere over hele verden. Rigels øyne er tr...

Rigels øyne av Roy Jacobsen  

Fortellingen om Ingrid Barrøy, som begynte med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav, har fanget lesere over hele verden. Rigels øyne er tr...