Seierherren står alene
Hill deg Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen
Paulo Coelho
Seierherren står alene Oversatt fra portugisisk av Kari og Kjell Risvik Oversetterne er medlemmer av Norsk Oversetterforening
Bazar Forlag AS Stortingsgata 22 Postboks 2023 Vika 0125 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: O Vencedor está Só © 2008 by Paulo Coelho This edition was published by arrangements with Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain. All rights reserved. © Norsk utgave: Bazar Forlag AS 2009 www.paulocoelho.com Bibelsitat er hentet fra bibelen.no, NT 05 Utdragene fra «The Road Not Taken» av Robert Frost på s. 147 og 158 er oversatt av Kari og Kjell Risvik Omslagsfoto: Daniel Weisser/Alamy (kvinne) Andrew Hobbs/Getty Images (bakgrunn) Tilrettelegging av omslag: Lene Stangebye Geving Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Sabon 10,9 / 15,5 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-298-2 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
OG HAN SA TIL DISIPLENE: Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete, heller ikke for kroppen – hva dere skal kle dere med! For livet er mer enn maten, og kroppen er mer enn klærne. Legg merke til ravnene! De verken sår eller høster, de har verken matbod eller låve, og Gud før dem likevel. Hvor meget mer er ikke dere verdt enn fuglene! Og hvem av dere kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Makter dere da ikke engang det minste, hvorfor er dere da bekymret for det andre? Gi akt på liljene, hvordan de vokser. De arbeider ikke, de spinner ikke. Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin herlighet var kledd som en av dem! LUKAS 12; 22–27
Hvem du enn er som nå holder min hånd, uten én ting vil alt være fåfengt, jeg advarer deg før du frister meg mer, jeg er ikke den du trodde, men noe helt annet. Hvem er han som ville følge meg? Hvem ville lansere seg som kandidat for min hengivenhet? Veien er mistenkelig, resultatet uvisst, kanskje ødeleggende, du måtte gi opp alt annet, jeg alene ville vente meg å være din eneste og eksklusive målestokk, din innvielse ville uansett bli lang og utmattende, hele den gamle teorien om ditt liv og alt samsvar med livene rundt deg måtte forlates, så la meg gå nå før du piner deg enda mer, la hånden din falle fra mine skuldre, sett meg ned og dra videre på din vei. Walt Whitman (Leaves of Grass)
Tilegnet N.D. de Pietat, møtt her på jorden for å vise Den gode stridens vei
Forord Et av de stadig tilbakevendende temaene i bøkene mine er betydningen av at man betaler prisen for drømmene sine. Men i hvilken grad kan drømmene våre manipuleres? De siste tiårene har vi levd i en kultur som har satt berømmelse, penger og makt i høysetet. Mange av oss er blitt forledet til å tro at disse var de eneste verdiene det var verdt å strebe etter, uten å tenke over at de som egentlig manipulerer oss, opptrer anonymt i kulissene. Disse manipulatorene vet godt at den mest effektive makten er av det slaget som ingen legger merke til – før det er for sent og vi sitter i saksa. Denne boken handler om den fellen. I Seierherren står alene lar tre av de fire hovedpersonene drømmene sine bli manipulert. Igor, en russisk millionær, som tror det er greit å drepe hvis det gjøres med en god grunn, som for eksempel å lindre menneskers lidelser eller få tilbake den kvinnen han elsker. Hamid, en motekonge, som begynte med de beste hensikter, for så å bli sittende fast i akkurat det samme systemet som han prøvde å utnytte. Gabriela, som – i likhet med de fleste i dag – er over9
bevist om at kjendisstatusen er et mål i seg selv, den aller største belønning i en verden som oppfatter berømmelse som det gjeveste noen kan oppnå. Dette er ikke en thriller, men en grell skildring av hvor vi står nå. Paulo Coelho
Kl 3.17 DEN KOMPAKTE BERETTA PX4 er litt større enn en mobiltelefon, veier cirka 700 gram og kan skyte ti skudd. Den er liten, lett, synes ikke når den puttes i lommen, og det lille kaliberet har en enorm fordel: I stedet for å gå tvers gjennom offerets kropp støter den mot knoklene og smadrer alt som kommer i dens vei. Det sier seg selv at sjansene for å overleve et skudd av dette kaliber også er store. Det finnes tusener av eksempler på at ingen livsviktig blodåre er blitt kuttet, og offeret har hatt tid til å reagere og avvæpne angriperen. Men hvis den som skyter, har en viss erfaring med slikt, kan han velge en rask død ved å sikte på området mellom øynene eller hjertet – eller noe lenger nede idet han presser løpet i en bestemt vinkel mot ribbena og trykker av. Når vedkommende er truffet, rekker han å bli klar over at han er dødelig såret, og han kan da prøve å gå til motangrep, rømme, rope på hjelp. Det er en stor fordel: Han får tid til å se hvem det er som dreper ham. Han tappes bare langsomt for krefter til han segner om uten store utvendige blødninger, uten helt å skjønne hva som foregår. Det er langt fra noe ideelt våpen for dem som har for11
stand på slikt. «Det egner seg mye bedre for kvinner enn for spioner,» sier noen i den britiske sikkerhetstjenesten til James Bond i den første filmen i serien, idet han konfiskerer den gamle pistolen og lar ham få en ny modell. Men dette gjaldt jo bare for proffene. Det fantes ikke noe bedre for det han hadde tenkt å bruke den til. Han kjøpte sin Beretta på svartebørsen, så det vil være umulig å identifisere våpenet. Han har fem kuler i magasinet, men han akter bare å bruke én av dem, og på tuppen av den har han lagd en «X» med neglefil. Derfor vil den, når den blir avfyrt og treffer noe kompakt, kløves i fire. Men han vil bare bruke Beretta-en i ytterste nødsfall. Han har andre metoder for å slukke en verden, tilintetgjøre et univers, og hun kommer ganske sikkert til å oppfatte beskjeden, så snart det første offeret blir funnet. Hun vil vite at han gjorde det av kjærlighet, at han ikke bærer nag, og så vil det gå som det skal, uten noen spørsmål om hva som har skjedd de to siste årene. Han håper at et halvt års omhyggelig planlegging skal gi resultater, men sikker kan han ikke være før neste morgen. Planen er som følger: Han vil la furiene, de gamle vesenene fra den greske mytologien, komme dalende på sine svarte vinger ned til dette hvite og blå landskapet, omkranset av diamanter, botox, raske biler som er komplett unyttige, siden de ikke har plass til mer enn to passasjerer. Drømmer om makt, suksess, berømmelse og penger – alt dette kan ta slutt fra den ene timen til den neste ved hjelp av de små tingestene han har tatt med seg. 12
HAN KUNNE ALT HA GÅTT OPP på rommet sitt, for den middagen han hadde sett frem til, skulle finne sted klokken elleve over elleve om kvelden, men han var innstilt på å vente enda lenger. Mannen var kommet anstigende, sammen med den vakre kvinnen, begge gallakledd, til enda en av de festene som gikk av stabelen hver kveld etter de store middagene, og som hadde et mer tallrikt publikum enn premieren på en hvilken som helst film som ble presentert på festivalen. Igor lot som han ikke så kvinnen. Med den ene hånden løftet han en fransk avis opp til ansiktet (et russisk blad ville ha vakt mistanke), slik at hun ikke kunne se ham. Det var en unødvendig forholdsregel. Hun så seg aldri omkring. Det er slik denne verdens dronninger oppfører seg. De er her for å vise seg i all sin glans og ofrer ingen oppmerksomhet på hvordan andre mennesker ter seg. Alt etter hvor mange diamanter de har, eller hvor eksklusivt de er antrukket, ville det bare resultere i depresjon, dårlig humør, mindreverdsfølelse, om klærne og tilbehøret aldri så mye hadde kostet en formue. Hennes ledsager, som var velkledd og hadde sølvgrått hår, gikk bort til baren og bestilte champagne, en påkrevd aperitiff før en kveld som nok ville by på mange kontakter, god musikk og fantastisk utsikt til stranden og til yachtene som ligger ankret opp i havnen. Han så at han behandlet barpiken med respekt. Han sa «mange takk» da han mottok glassene. Han la igjen flust med driks. De tre kjente hverandre. Igor frydet seg da adrenalinet strømmet inn i blodomløpet. Dagen etter skulle han 13
sørge for å gjøre seg bemerket. Når tiden var inne, skulle de møtes. Gudene måtte vite hva som ville komme ut av det møtet. Igor, som var ortodoks katolikk, hadde sverget dyrt og hellig i en kirke i Moskva, foran relikviene etter den hellige Magdalena (som befant seg i den russiske hovedstaden den ene uken, for at de troende skulle få tilbe dem). Han hadde stått i kø i nesten fem timer, og da han kom frem til dem, var han overbevist om at det hele bare var noe prestene hadde diktet opp. Men han kunne ikke ta sjansen på ikke å holde ord. Han ba om at hun måtte beskytte ham, hjelpe ham å nå sitt mål uten altfor store oppofrelser. Han lovte henne også en forgylt ikon, som han skulle bestille av en velrenommert maler som bodde i et kloster i Novosibirsk, når det hele var over og han igjen satte sine ben i fødelandet. KLOKKEN TRE OM MORGENEN lukter baren på Hotel Martinez av sigaretter og svette. Til tross for at Jimmy har sluttet å spille på pianoet (Jimmy har én sko av hver farge på føttene) og barpiken er fryktelig sliten, nekter de som ennå sitter der å gå derfra. De kan ikke tenke seg å forlate denne lobbyen, iallfall ikke før om en time, før natten er omme, før noe skjer! Faktum er at det har gått fire dager siden filmfestivalen i Cannes åpnet, og ennå har det ikke skjedd noen ting. Ved de forskjellige bordene tenkes den samme tanken: å få et møte med Makten. De vakre kvinnene venter på en produsent som skal forelske seg i dem og gi 14
dem en stor rolle i sin neste film. Der sitter noen skuespillere og prater sammen, ler og later som om ikke noe av dette vedkommer dem, men hele tiden holder de øye med døren. Noen vil komme. Det er nødt til å komme noen. De nye regissørene, med hodet fullt av ideer, akademiske CV-er dokumentert med videoer, omfattende studier av doktoravhandlinger om fotografering og dreiebøker, venter på et lykketreff; noen som kommer rett fra en fest, speider etter et ledig bord, bestiller en kaffe, tenner en røyk, er lei av alltid å vanke på de samme stedene og er åpne for et nytt eventyr. At det går an å være så naiv! Om noe slikt skulle skje, er det siste vedkommende ville høre om, et nytt «prosjekt som ennå ingen har gjennomført». Men desperasjonen kan fort kaste blår i øynene på den desperate. De mektige som en sjelden gang setter sine ben der, kaster bare et blikk rundt seg og går rett opp på rommet sitt. De er ikke bekymret. De vet at de ikke har noe å frykte. I Superklassen tåles det ingen svik, og alle vet hvor grensen går – de er ikke kommet dit de er i dag ved å tråkke på andre, selv om det er det legenden vil ha det til. På den annen side, om det skulle finnes noe uforutsett og betydningsfullt som bare ventet på å bli oppdaget – i filmens, i musikkens, i motens verden – så vil det skje takket være undersøkelser, ikke på en hotellbar. Superklassen elsker nå med den piken som hadde klart å snike seg inn på festen og går med på alt. De fjerner 15
sminken, de studerer rynkene, de tenker at tiden nå er inne for mer plastisk kirurgi. De går inn på nettet og sjekker hva som står om den kunngjøringen de har kommet med den dagen. De tar den pillen de må ha for å få sove, og den teen som lover at de skal bli slankere uten å anstrenge seg. De fyller ut menyen med det de gjerne vil ha til frokost på rommet og henger den på dørhåndtaket, sammen med skiltet som sier «Ikke forstyrr». Superklassen lukker øynene og tenker: «Jeg håper jeg får sove med det samme, for i morgen har jeg avtalt et møte før klokken ti.» MEN I BAREN på Hotel Martinez vet alle at de mektige er der. Og så lenge de er der, finnes det en sjanse. Det streifer dem ikke at Makten bare samtaler med Makten. At de er nødt til å treffes iblant, drikke og spise sammen, kaste glans over store fester, gi næring til forestillingen om at luksus og glamour er oppnåelig for alle, bare de har en idé og brenner for den. Man skal unngå kriger når de ikke er lønnsomme, og man skal oppildne til strid mellom land eller konserner når man tror det kan medføre mer makt og mer penger. Late som om man er lykkelig, til tross for at man nå er et gissel av sin egen suksess. Man skal kjempe videre for å øke sin egen rikdom og innflytelse, om de er aldri så enorme fra før. Det Superklassen hungrer etter, det er å møtes med seg selv og se hvem som er helt på topp. I idealenes verden ville Makten samtale med skuespillere, regissører, designere og forfattere, de som akkurat nå har blodskutte øyne av tretthet og tenker på at de skal 16
dra tilbake til de stusslige rommene de leier i fjerne byer, for nok en gang å gi seg i kast med den vanlige rundgangen, med forespørsler, eventuelle møter, beskjeder om at de står til tjeneste. I virkelighetens verden har Makten nå stengt seg inne på rommene sine, hvor de sjekker e-posten, klager over at den ene festen alltid er den andre lik, at venninnens smykke var større enn hennes, at yachten som konkurrenten har kjøpt, har en makeløs innredning, og hvordan kan det være mulig? Igor har ingen å samtale med, og det interesserer ham heller ikke. Seierherren står alene. Igor, den fremgangsrike eieren og direktøren i et russisk telefonselskap. Han har ett år i forveien bestilt den flotteste suiten på Hotel Martinez (som tvinger alle til å betale for minst tolv dagers opphold, uavhengig av hvor lang tid de har tenkt å bo der), han ankom samme ettermiddag i sin private yacht, tok seg et bad og gikk ned i håp om å få seg en enkel middag. En god stund fikk han ikke sitte i fred for skuespillerinner, skuespillere, regissører, men han hadde et ypperlig svar til alle: – Don’t speak English, sorry. Polish. Eller: – Don’t speak French, sorry. Mexican. En og annen prøvde seg da med noen ord på spansk, men Igor benyttet seg da av et annet knep. Han noterte tall i en bok, for ikke å gi inntrykk av å være journalist (som vekker alles interesse) eller en mann med tilknytning til filmindustrien. Ved siden av seg hadde han et 17
russisk økonomitidsskrift (de fleste så jo ikke forskjell på russisk eller polsk eller spansk) med et fotografi av en uinteressant direktør på forsiden. De som pleier å oppsøke barer, tror de er gode menneskekjennere, så de lar Igor være i fred og tenker at han er vel en av disse millionærene som kommer til Cannes bare for å se etter en kjæreste. Etter den femte personen som setter seg ved bordet hans og bestiller en mineralvann under foregivende av at «det fantes ingen annen ledig stol» går ryktet, og alle vet nå at den enslige mannen ikke tilhører filmens eller motens verden, og han blir feid til side som «parfyme». «Parfyme» er et slanguttrykk skuespillerinner (eller «starlets» som de kalles under festivalen) bruker: Det er lett å skifte merke, og mange ganger kan de være et virkelig funn. «Parfymene» er dem man henvender seg til de to siste dagene av festivalen, hvis man har vært helt ute av stand til å oppnå noe av interesse i filmindustrien. Derfor kan denne fremmede mannen, som etter alt å dømme er rik, få vente. Alle disse vet at det er bedre å dra derfra med en kjæreste (som eventuelt kan gjøres til filmprodusent) enn å dra videre til neste store evenement og alltid gjennomgå det samme ritualet – drikke, smile (især smile), late som om man ikke ser på noen, mens hjertet hamrer, minuttviseren på klokken går rasende fort, gallakveldene er ennå ikke forbi, og disse jentene er ikke blitt invitert, men det er mennene. De vet på forhånd hva «parfymene» kommer til å si, for det er alltid det samme, men de later som de tror på det: 18
«JEG KAN FORANDRE DITT LIV.» «Det er mange kvinner som skulle ønske at de var i ditt sted.» «Foreløpig er du ung, men tenk deg noen år frem i tiden. Det er på tide å gjøre en mer langsiktig investering.» «Jeg er gift, men min kone …» (her kan setningen avsluttes på forskjellig måte: «er syk», «lovte å ta livet av seg hvis jeg ga henne lov» osv.) «Du er en prinsesse og fortjener å bli behandlet som det. Jeg har ventet på deg, enda jeg ikke visste det selv. Jeg tror ikke på slumpetreff, så jeg synes vi skulle gi dette forholdet en sjanse.» SAMTALEN VARIERER IKKE. Det som varierer, er hvor mange presanger man får ut av det (fortrinnsvis smykker, for de kan selges), at man blir invitert til noen fester på noen yachter, at man får flest mulig visittkort, at man får høre den samme samtalen om igjen, at man klarer å få en invitasjon til et Formel 1-løp, hvor de samme slags mennesker opptrer, og hvor den store sjansen kanskje byr seg. «Parfyme» er også det de unge skuespillerne kaller de gamle millionøsene, med plastisk kirurgi og botox, de som er mer intelligente enn mennene. De kaster aldri bort tiden: De dukker også opp de siste dagene, vel vitende om at all forførelseskraften ligger i pengene. De mannlige «parfymene» lurer seg selv. De innbiller seg at de lange bena og de ungdommelige ansiktene har latt seg forføre, og at de nå kan tvinne dem om lillefinge19
ren. De kvinnelige «parfymene» setter sin lit til briljantenes kraft, ikke noe annet. IGOR HAR IKKE KJENNSKAP til noen av disse detaljene. Han er her for første gang. Han har nettopp – til sin store overraskelse – konstatert at ingen virker særlig interessert i film. Unntatt de som sitter i denne baren. Han bladde i noen tidsskrifter, han åpnet konvolutten hvor firmaet hadde lagt invitasjonene til de gjeveste festene, og ikke en eneste én av dem sa noe om en premiere. Før han gikk i land i Frankrike, prøvde han å bringe på det rene hvilke filmer som konkurrerte – og det var fryktelig problematisk å skaffe disse opplysningene til veie. Men så kom en venn av ham med denne kommentaren: – Glem filmene. Cannes er en motefestival. MOTE. Hva er det folk tenker på? Mener de at mote er det som skifter med årstidene? Er de kommet fra alle verdenshjørner for å vise frem kjolene sine, smykkene sine, skosamlingen sin? De skjønner ikke hva det innebærer. «Mote» er bare en måte å si dette på: Jeg hører hjemme i din verden. Jeg går med samme uniform som din hær, så ikke skyt i denne retningen. Helt siden flokker av menn og kvinner begynte å bo sammen i huler, er moten den eneste måten å si ting på som alle forstår, selv om de ikke kjenner hverandre. Vi kler oss likt, jeg tilhører din stamme, vi slår oss sammen mot dem som er svakere, og slik overlever vi. Men her tror visst folk at «mote» er alt. Hvert halvår bruker de en formue for å endre en liten detalj og bli 20
værende i rikingenes stamme. Hvis de nå hadde avlagt et besøk i Silicon Valley, hvor IT-milliardærene går med plastklokker og slitte bukser, ville de ha skjønt at verden ikke er den samme. Det virker som om alle står på samme sosiale nivå, ingen bryr seg det grann om hvor stor diamanten er, hvilket merke det er på slipset, hvilken modell skinnvesken er. Faktisk finnes det ikke slips og skinnvesker på de kanter, men det er ikke lange veien til Hollywood, en forholdsvis sterkere maskin – om enn for nedadgående – som fremdeles kan få naive sjeler til å tro på haute couture, på halskjeder av smaragder, på gigantiske limousiner. Og siden det er slikt som fremdeles står omtalt i bladene, hvem ville da finne på å ødelegge en bransje som reklamerer for milliarder av dollar, omsetter unyttige ting, innfører helt unødige trender, lanserer den samme kremen om og om igjen, bare med forskjellige etiketter. Latterlig. Igor makter ikke å legge skjul på sin avsky for dem som fatter avgjørelser som får betydning for livet til millioner av hederlige arbeidsfolk som lever sitt hverdagsliv med stor verdighet, fordi de har helsen, et sted å bo, kjærligheten til familien. Perverst. Når alt ser ut til å være i orden, når familiene samles rundt matbordet, dukker Superklassens spøkelse opp og selger umulige drømmer: luksus, skjønnhet, makt. Og familien splittes. Faren jobber overtid i time etter time for å kunne kjøpe den nye modellen joggesko til sønnen sin, ellers vil han bli mobbet på skolen. Kona gråter stille fordi venninnene hennes går med merkeklær, mens hun ikke har råd. Ten21
åringene drømmer om å bli artister, i stedet for å stifte bekjentskap med ekte verdier, som tro og håp. Jentene i innlandet mister sin egen identitet og begynner å drømme om å reise til storbyen og finne seg i hva som helst, absolutt hva som helst, bare de får et bestemt smykke. En verden som burde utvikle seg i retning av rettferdighet, kretser i stedet om det materielle, det som etter et halvt år ikke tjener til noen ting, som må fornyes, og bare slik kan sirkuset sørge for at de holder seg på toppen, alle de foraktelige skapningene som nå har samlet seg i Cannes. Det sier seg selv at Igor blir påvirket av disse nedbrytende kreftene. Han har fremdeles en av de mest misunnelsesverdige jobbene i verden. Han tjener fremdeles mye mer om dagen enn han kunne ha brukt på et år, selv om han skulle unne seg alle tenkelige fornøyelser – lovlige eller ulovlige. Han har ingen problemer med å forføre en dame, selv før hun aner at han er en rik mann – han har prøvd mange ganger, og alltid med stort hell. Han har nettopp fylt førti, han er i god form, han går til legekontroll hvert år og har ikke hatt noe trøbbel med helsen. Han har ikke gjeld. Han trenger ikke ha bestemte klesmerker, gå på akkurat den restauranten, feriere på den stranden hvor «alle» er, kjøpe en klokkemodell bare fordi en vellykket idrettsmann har anbefalt den. Han kan skrive under på svære kontrakter med en penn av billigste slag, bruke komfortable og elegante jakker som er håndsydd i en liten forretning ved siden av kontoret, uten noen synlig etikett. Han kan gjøre som han selv vil, uten å bevise for noen at han er rik, at han har en interessant jobb og er begeistret for det han driver med. 22
DET ER KANSKJE DET som er problemet: at han alltid er begeistret for det han driver med. Han er overbevist om at det er grunnen til at den kvinnen som kom inn på baren for noen timer siden, ikke sitter ved bordet hans. Han prøver å tenke videre, få tiden til å gå. Han ber Kristelle om mer å drikke – han vet hva barpiken heter, fordi han for en time siden, da det ikke var så travelt (folk var ute til middag), bestilte et glass whisky, og hun bemerket at han virket trist, at han burde spise et eller annet som hjalp på humøret. Han takket for omtanken og var glad for at noen faktisk bekymret seg over hans sinnstilstand. Han er kanskje den eneste som vet hva piken som serverer her, heter. De andre vil vite navnet – og om mulig, stillingen – til dem som sitter ved bordene og i lenestolene. Han prøver å tenke videre, men klokken er allerede over tre om natten, den vakre kvinnen og den dannede mannen – egentlig veldig lik ham av utseende – hadde ikke vist seg her igjen. De har kanskje gått rett opp på rommet, og nå er de i full gang med å elske, hvis de da ikke drikker champagne om bord i en av yachtene hvor festene begynner til tider da de andre lir mot slutten. Kanskje ligger de og leser blader, uten å se på hverandre. Det har ingenting å si. Igor er alene, han er sliten, han trenger å sove.
Kl 7.22 HAN VÅKNER KLOKKEN 7.22 om morgenen. Det var mye tidligere enn det kroppen hans ba om, men han har ennå ikke vent seg til tidsforskjellen mellom Moskva og Paris. Hvis han hadde vært på kontoret, ville han allerede hatt minst to–tre møter med sine underordnede, og gjort seg klar til å spise lunsj med en ny kunde. Men her har han en annen oppgave: Han skal finne noen og ofre vedkommende i kjærlighetens navn. Han trenger et offer, slik at Ewa kan forstå budskapet, selv så tidlig på morgenen. Han dusjer, går ned for å ta en kopp kaffe på en restaurant der så å si alle bord er ledige, og spaserer en tur på Croisetten, bulevarden der de største luksushotellene ligger. Det er ingen trafikk – en del av veien er avsperret, og bare biler med offisielt løyve slipper forbi. Den andre delen er tom, for selv de som bor i denne byen, gjør seg ennå klar til å gå på jobben. Han bærer ikke lenger nag – han har allerede kommet over den verste fasen, da han ikke kunne sove på grunn av smerten og hatet han følte. Nå for tiden kan han faktisk forstå at Ewa handlet som hun gjorde: Når det kommer til stykket, er monogamiet en myte som er blitt stap24
pet ned i halsen på folk. Han har lest mye om det temaet. Det dreier seg ikke om et overmål av hormoner eller om forfengelighet, men en genetisk struktur som finnes hos så å si alle dyr. Det finnes nok av studier som viser det: Forskere som har utført farskapstester på fugler, aper, rever, oppdaget at selv om disse artene har utviklet en omgangsform som ligner veldig på ekteskap, betyr ikke det at de er trofaste mot hverandre. I 70 % av tilfellene er ungen uekte. Igor har innprentet seg et avsnitt skrevet av David Barash, psykologiprofessor ved Washington universitet i Seattle: «Det sies at bare svanene er trofaste, men selv det er løgn. Den eneste dyrearten som ikke er utro, er en amøbe, Diplozoon paradoxum. De to partnerne møtes når de ennå er unge, og kroppene deres smelter sammen til en eneste organisme. Alle andre dyr kan være utro mot hverandre.» Derfor kan han ikke anklage Ewa for noe – hun har bare fulgt et instinkt som er nedlagt i menneskeslekten. Men siden hun er oppfostret i sosiale konvensjoner som ikke forholder seg til naturen, må hun akkurat nå ha sterke skyldfølelser, tenke at han ikke elsker henne mer, at han aldri ville tilgi henne. Tvert imot. Han er villig til alt, også til å sende henne beskjeder som vil gjøre slutt på andre menneskers universer og verdener, bare for at hun skal forstå at hun ikke bare vil bli tatt imot med åpne armer, men at fortiden vil bli begravd uten et eneste spørsmål.
25
HAN TREFFER EN UNG PIKE som legger frem varene sine på fortauet. Kunsthåndverk av heller tvilsom smak. Ja, hun er offergaven. Hun er den beskjeden han skal sende – og som ganske sikkert vil bli forstått så snart den kommer frem. Før han går bort til henne, ser han ømt på henne: Hun aner ikke at om litt, hvis alt går som det skal, vil sjelen hennes vandre om blant skyene, for all fremtid befridd for dette tåpelige arbeidet, som aldri vil la henne komme dit hvor hun drømmer om å være. – Hvor mye koster det? spør han på flytende fransk. – Hva er det du vil ha? – Alt sammen. Jenta – som ikke kunne være mer enn tjue år – smiler. – Det er ikke første gang noen kommer med et slikt tilbud. Det neste skrittet er vel: Vil du gå en tur med meg? Du er for søt til å være her og selge disse tingene. Jeg er … – … nei, det er jeg ikke. Jeg jobber ikke med film. Jeg har ikke tenkt å gjøre deg til skuespiller og forandre livet ditt. Jeg er heller ikke interessert i tingene du selger. Det eneste jeg er ute etter, er en prat, og den kan vi godt ta her. Jenta vender blikket bort. – Det er foreldrene mine som holder på med dette, og jeg er stolt av det jeg gjør. En dag kommer det noen forbi og skjønner hva disse tingene er verdt. Så bare gå videre, du, det skulle ikke være noen sak å finne en som gidder å høre på det du har å si. Igor trekker en bunt med sedler opp av lommen og legger den pent ved siden av henne. – Unnskyld at jeg er så plump. Jeg sa det jo bare for 26
å prute på prisen. Jeg heter forresten Igor Dalev. Jeg kom fra Moskva i går, og er ennå litt ør på grunn av tidsforskjellen. – Og jeg heter Olivia, sier jenta og later som hun tror på skrønen. Uten å spørre om lov setter han seg ved siden av henne. Hun flytter litt på seg. – Hva er det du vil snakke om? – Ta pengene først. Olivia nøler. Men så ser hun seg omkring og skjønner at hun ikke har noen grunn til engstelse. Bilene begynner å kjøre i den eneste åpne filen, noen ungdommer er på vei til stranden, et gammelt ektepar kommer gående. Hun putter pengene i lommen uten å telle hvor mye det er – livet har gitt henne ganske stor erfaring i å skjønne hva som er mer enn nok. – Takk for at du tok imot tilbudet, svarer russeren. – Hva jeg vil snakke om? I bunn og grunn ikke noe særlig viktig. – Men du må jo ha en grunn til å være her. Ingen besøker Cannes på en tid da byen ikke er til å leve i, verken for innbyggerne eller turistene. Igor skuer ut over havet og tenner en røyk. – Det er farlig å røyke. Han later som han ikke har hørt det. – Hva synes du er meningen med livet? spør han. – Å elske. Olivia smilte. Det var en flott måte å begynne dagen på – å prate om dypere ting enn prisen på hver gjenstand, eller om hvordan folk går kledd. 27
– Og hva mener du om det? – Enig. Å elske. Men jeg tenkte at det også var viktig å ha såpass mange penger at jeg kan vise mor og far at jeg kunne hevde meg. Det har jeg klart, og i dag er de stolte av meg. Jeg har funnet en fullkommen kone, jeg har stiftet familie, jeg skulle gjerne hatt barn, æret og fryktet Gud. Og barn er det forresten ikke blitt. Olivia kvier seg litt for å spørre hva det kan skyldes. Mannen, som må være førti minst, fortsetter på perfekt fransk: – Vi har tenkt på å adoptere et barn. Det er noe vi har lurt på i to–tre år. Men livet begynte å bli så hektisk – reiser, fester, møter, forhandlinger. – Da du satte deg her for å slå av en prat, trodde jeg du var enda en av disse millionærene som er ute etter et eventyr. Jeg er glad så lenge vi snakker om slike ting. – Tenker du noe på fremtiden? – Det gjør jeg. Og jeg innbiller meg at drømmene mine er de samme som dine. For det er klart at jeg gjerne vil ha barn. Hun tier en stund. Hun vil nødig såre kameraten som hadde dukket opp så uforutsett. – … så sant det går, selvsagt. Noen ganger har jo Gud andre planer. Det virker som om han ikke har hørt etter. – Kommer det bare millionærer til festivalen? – Millionærer, folk som utgir seg for å være millionærer, eller folk som ønsker å bli millionærer. Akkurat nå er denne delen av byen som et galehus. Alle oppfører seg som om de er viktige personer, unntatt de som faktisk er 28
viktige. De siste er greiere å ha med å gjøre. De trenger liksom ikke å bevise noen ting. De kjøper jo ikke alltid det jeg har å selge, men de smiler iallfall, sier noen hyggelige ord, ser på meg med respekt. Hva er det du gjør her i byen? – Gud skapte verden på seks dager. Men hva er verden? Det er det du og jeg ser. Hver gang et menneske dør, blir en del av universet tilintetgjort. Alt det som dette mennesket har følt, opplevd, betraktet, forsvinner med ham, akkurat som tårer forsvinner i regn. – «Som tårer i regn» … Ja, jeg har sett en film der den talemåten ble brukt. Jeg husker ikke hvilken. – Jeg er ikke kommet hit for å gråte. Jeg er kommet for å sende hilsener til den kvinnen jeg elsker. Og i den anledning må jeg slukke noen universer eller verdener. I stedet for å bli forskrekket over den replikken ler Olivia. Denne kjekke, velkledde mannen som snakker flytende fransk, virker jo ikke det minste sinnssyk. Hun var luta lei av å høre de samme replikkene støtt og stadig: Du er så søt, du kunne ha sittet mye bedre i det, hvor mye koster den her, hvor mye koster den der, det var rådyrt, jeg går meg en tur først, så kommer jeg tilbake (men det skjedde jo aldri), osv. Russeren hadde i det minste humoristisk sans. – Hvorfor skulle du ødelegge verden? – For å bygge opp igjen min egen. Olivia kan jo prøve å trøste ham som sitter ved siden av henne. Men hun gruer seg til å høre den forslitte frasen: «Jeg skulle ønske at du ville gi livet mitt mening», og så ville samtalen ta brått slutt, for hun hadde andre 29
fremtidsplaner. Dessuten ville det være komplett idiotisk om hun skulle prøve å lære en eldre og mer vellykket mann hvordan han skulle komme over vanskelighetene sine. Hun fikk heller prøve å finne ut mer om livet hans. Til syvende og sist hadde han jo betalt – i dyre dommer – for tiden hennes. – Hvordan har du tenkt å gjøre det? – Har du noe greie på frosker? – Frosker? Han fortsetter: – Flere biologiske studier har vist at en frosk som plasseres i en beholder med vann med samme temperatur som i dammen den kommer fra, holder seg helt i ro mens vi varmer opp væsken. Frosken reagerer ikke på den gradvise temperaturstigningen, de nye omgivelsene, og dør når vannet kommer i kok, oppsvulmet og lykkelig. Derimot, hvis du tar en frosk og kaster den i beholderen når vannet allerede koker, så bykser den opp igjen. Halvt forbrent, men levende. Olivia skjønner ikke riktig hva det har med ødeleggelsen av verden å gjøre. Igor fortsetter: – Jeg har oppført meg som en kokt frosk. Jeg la ikke merke til forandringene. Jeg trodde alt var såre vel, at om noe var galt, så ville det gå over, det var bare et spørsmål om tid. Jeg var innstilt på å dø, for jeg hadde mistet det som betydde mest for meg her i livet, men i stedet for å reagere lå jeg der og fløt sløvt i vannet, som ble varmere og varmere for hvert minutt. Olivia tar mot til seg og spør: 30
– Hva var det du hadde mistet? – Egentlig hadde jeg ikke mistet noe. Det hender at livet fører mennesker bort fra hverandre, bare for at begge skal forstå hvor mye de betyr for hverandre. Sett nå at jeg i går kveld så min kone sammen med en annen mann. Jeg vet at hun gjerne vil tilbake til meg, at hun fortsatt elsker meg, men at hun ikke makter å ta det skrittet. Det finnes kokte frosker som fremdeles tror at det viktigste er lydighet, ikke kompetanse: Kommandere gjør den som kan, adlyde gjør den som har forstand. Hva er det alt dette går ut på? Det er bedre å komme halvt forbrent ut av en situasjon, men i live, klar til handling. Og jeg er sikker på at du kan hjelpe meg med den oppgaven. Olivia prøver å tenke seg hva som foregår i hodet på mannen ved siden av seg. Hvordan kunne noen finne på å gå fra en person som virket så interessant, en som kunne snakke om slikt som hun aldri hadde hørt om? Kjærligheten var visst blottet for logikk. Det vet hun, enda så ung hun er. Kjæresten hennes kan for eksempel være brutal. Noen ganger slår han henne uten grunn. Likevel orker hun ikke å være borte fra ham så mye som én dag. HVA VAR DET NÅ DE SNAKKET OM? Frosker. Og at hun kunne hjelpe ham. Det kunne hun selvsagt ikke, så det var best å snakke om noe annet. – Hvordan har du tenkt å ødelegge verden, da? Igor peker på den ene filen som er åpen på Croisetten. – Sett nå at jeg ikke vil at du skal gå på en fest, men jeg vil ikke snakke åpent om det. Hvis jeg ventet til midt i rushtiden og satte fra meg en bil midt i veien, så ville det 31
på ti minutter oppstå en trafikkork på bulevarden. Sjåførene ville tenke: «Det må ha skjedd en ulykke», og så ville de smøre seg med tålmodighet. Etter et kvarter ville politiet komme med en kranbil og taue bort bilen. – Det har hendt mange ganger før. – Men jeg ville ha gått ut av bilen og strødd spiker og spisse gjenstander foran den. Forsiktig, uten at noen merket det. Jeg ville med stor tålmodighet ha malt alle disse tingene svarte, så de gikk i ett med asfalten. Når en bil kom kjørende, ville den punktere. Nå har vi to problemer, og trafikken ville stanse opp helt ut i forstedene til denne lille byen, der du muligens bor. – Veldig oppfinnsomt, men du ville vel ikke oppnå annet enn at jeg kom en time for sent til festen. Nå var det Igors tur til å le. – Greit. Jeg kunne dosere i timevis om hvordan problemet kunne forverres. Når folk strømmet til for å hjelpe til, kunne jeg for eksempel kaste noe sånt som en liten røykbombe under kranbilen. Alle ville bli skremt. Jeg ville sette meg i bilen, late som jeg var helt fra meg, og starte motoren. Men samtidig kunne jeg skvette litt lighterbensin på gulvteppet i bilen, og sette fyr på det. Jeg ville rekke å komme meg ut og iaktta scenen: Bilen som snart sto i full fyr, bensintanken som eksploderte, bilen bak som også tok fyr – og så en kjedereaksjon. Alt dette ved hjelp av en bil, noen spiker, en røykbombe som kan kjøpes i en hvilken som helst butikk, og en liten beholder med lighterbensin. Igor tar et prøverør opp av lommen. Det er en skvett med væske i det. 32
– … omtrent så stor som dette. Det skulle jeg ha gjort da jeg skjønte at Ewa ville gå fra meg. Tvunget henne til å utsette avgjørelsen, fått henne til å tenke mer over det, vurdere konsekvensene. Når folk begynner å overveie de beslutningene de skal fatte, ender det som regel med at de lar det være – det kreves mye mot for å ta visse skritt. Men jeg var stolt. Jeg tenkte at det var noe forbigående, at hun kom til å innse det. Jeg er sikker på at hun angrer nå, og at hun vil tilbake til meg – jeg gjentar det. Men for at det skal skje, må jeg ødelegge noen verdener. Uttrykket i ansiktet hans har forandret seg, og Olivia synes ikke lenger denne historien var noe festlig. Hun reiser seg. – Nei, nå må jeg se til å få gjort noe. – Men jeg har jo betalt deg for at du skal høre etter. Jeg har betalt nok for hele arbeidsdagen din. Hun stikker hånden i vesken for å ta opp pengene hun fikk, og i det samme ser hun pistolen som er rettet mot ansiktet hennes. – Sett deg. Hennes første innskytelse er å legge på sprang. Det gamle ekteparet kommer langsomt nærmere. – Ikke løp, sier han, som om han kan lese tankene hennes. – Jeg har overhodet ingen planer om å skyte, så sant du setter deg og hører på det jeg har å si. Hvis du ikke foretar deg noe, hvis du bare adlyder, sverger jeg på at jeg ikke skyter. En rekke valgmuligheter kverner i hodet på Olivia: Den første var at hun kunne løpe i sikksakk, men så merket hun at hun var helt matt i knærne. 33
– Sett deg, gjentar mannen. – Jeg skal ikke skyte deg hvis du gjør som jeg sier. Det lover jeg. Ja. Det ville være galskap å avfyre dette våpenet en solrik morgen, mens bilene kjører forbi på gaten, folk er på vei til stranden, trafikken blir stadig tettere, andre mennesker er ute og spaserer. Hun får gjøre som mannen sier – rett og slett fordi hun ikke har andre muligheter. Hun holder på å besvime. Hun adlyder. Nå gjelder det å overbevise ham om at hun ikke er noen trussel, høre på den forlatte ektemannens klagesanger, garantere at hun ikke har sett noe, og så snart en politimann dukker opp på den faste runden sin, kaste seg ned på bakken og rope på hjelp. – Jeg vet akkurat hvordan du må ha det, sier mannen i et forsøk på å berolige henne. – Symptomene på redsel har vært de samme siden tidenes morgen. Slik var det når menneskene sto overfor ville dyr, og slik er det den dag i dag: Blodet trekker seg bort fra kinnene og fra huden, for å beskytte kroppen og unngå at den forblør – det er derfor man blir så blek. Tarmene blir slappe og gir slipp på alt, for å hindre at giftige stoffer spres i organismen. Kroppen vil først ikke rikke seg, for ikke å utfordre villdyret, for å unngå at det går til angrep ved den minste mistenkelige bevegelse. Alt dette er en drøm, tenker Olivia. Hun tenker på moren og faren, som egentlig skulle ha vært der den morgenen, men som hadde jobbet med disse pyntegjenstandene hele natten, fordi de regnet med at det ble en travel dag. For noen timer siden hadde hun elsket med kjæresten sin, som hun trodde var mannen i hennes liv, til tross 34
for at han banket henne opp noen ganger. De hadde fått orgasme samtidig, og det var lenge siden sist det skjedde. Etter frokosten den morgenen hadde hun funnet ut at hun ikke ville ta en dusj som hun pleide. Hun følte seg fri, full av virkelyst, fornøyd med livet. Nei, dette kan ikke skje. Hun fikk heller prøve å vise litt sinnsro. – La oss snakke sammen. Du har jo kjøpt alle varene mine, så vi kan like godt snakke sammen. Jeg har ikke reist meg for å gå min vei. Han presser diskré munningen på våpenet mot ribbena til den unge piken. Det gamle ekteparet går forbi, kikker på de to uten å merke noen ting. Der er portugiserens datter, hun prøver som alltid å gjøre inntrykk på mannfolkene med de buskete øyebrynene og det barnlige smilet. Det var ikke første gang de hadde sett henne sammen med en fremmed mann som etter klærne å dømme måtte være rik. Olivia stirrer stivt på dem, som om blikket kunne si dem noe som helst. Mannen ved siden av henne sier muntert: – God dag! Ekteparet går videre uten et ord – de pleier ikke å snakke med fremmede, og heller ikke hilse på gateselgere. – Ja, la oss snakke sammen, sier russeren og bryter stillheten. – Jeg skal ikke gjøre noe av det der med trafikken, det var bare noe jeg sa som et eksempel. Kona vil vite at jeg er her når hun begynner å motta hilsener. Jeg kommer ikke til å gjøre det mest nærliggende, som er å oppsøke henne selv – jeg vil at hun skal komme til meg. 35
Der øyner hun en utvei. – Jeg kan overbringe hilsenene, hvis du vil. Det er bare å si hvilket hotell hun bor på. Mannen ler. – Du har den samme lasten som alle på din alder: Du innbiller deg at du er glupere enn alle andre mennesker. Det første du kom til å gjøre, var å gå rett til politiet. Blodet fryser til is i årene hennes. Skulle de virkelig bli sittende på denne benken hele dagen? Og kom han til å skyte uansett, siden hun visste hvordan han så ut? – Du sa jo at du ikke skulle skyte. – Jeg lovte at jeg ikke skulle gjøre det hvis du oppførte deg som et voksent menneske, en som ikke er en hån mot min intelligens. Ja, han har rett. Og hvis hun var et voksent menneske, ville hun snakke litt om seg selv. Kanskje utnytte den medlidenheten som alltid finnes, også hos de sinnssyke. Forklare at hun befinner seg i samme situasjon, selv om det ikke var sant. En ung mann kommer joggende forbi med iPod i ørene. Han gløtter ikke på dem engang. – Jeg lever sammen med en mann som gjør livet mitt til et helvete, og likevel klarer jeg ikke å løsrive meg. Igors øyne forandrer seg. Olivia tror hun har funnet en vei ut av denne fellen. «Bruk intelligensen din! Ikke legg deg flat. Prøv å tenke på kona til ham som sitter ved siden av deg.» Vær oppriktig. – Han sperrer meg inne, så jeg ikke får treffe vennene mine. Han er så sjalu, enda han får alle jenter han peker 36
på. Han har alltid noe å utsette på det jeg gjør, og sier at jeg ikke eier ambisjoner. Han tar hånd om det lille jeg tjener som provisjon på omsetningen. Mannen blir sittende taus og se ut over havet. Det er allerede mange mennesker ute og går. Hva ville skje hvis hun bare reiste seg og la på sprang? Kunne han få seg til å skyte? Var det et ekte våpen? Men hun skjønner at hun har nevnt en sak han føler seg mer komfortabel med. Ikke verdt å ta sjansen på å gjøre noe vilt – hun har ikke glemt blikket og stemmen fra i sted. – Likevel klarer jeg ikke å gå fra ham. Om så den beste, rikeste, snilleste mannen på jorden skulle dukke opp, ville jeg ikke bytte kjæreste. Jeg er ikke masochist, jeg har ingen fornøyelse av å bli tråkket på til stadighet – men jeg elsker ham. Hun kjenner løpet presse mot ribbena igjen. Hun har sagt noe galt. – Jeg er ikke sånn som den drittsekken av en kjæreste, sier han med en stemme som oser av hat. – Jeg har jobbet mye for å bygge opp det jeg har. Jeg har slitt og strevd, jeg har fått mange slag, men har kommet over dem, jeg har kjempet med hederlige midler, selv om jeg noen ganger har måttet være hard og nådeløs. Jeg har alltid vært en god kristen. Jeg har mektige venner, og jeg har aldri vært utakknemlig. Kort sagt, jeg har alltid gjort det rette. Jeg har aldri kjørt noen i senk. Så sant det var mulig, har jeg oppmuntret min kone til å gjøre det hun ville, og det er takken: Nå sitter jeg igjen alene. La gå, jeg har drept mennesker under en idiotisk krig, men jeg har 37
ikke mistet virkelighetssansen. Jeg er ingen traumatisert krigsveteran som stormer inn på en restaurant og skyter vilt med maskinpistol. Jeg er ingen terrorist. Jeg kunne hevde at livet har vært urettferdig mot meg, at det har fratatt meg det som betyr mest: kjærligheten. Men det finnes andre kvinner, og kjærlighetssorg går alltid over. Jeg må gjøre noe. Jeg orker ikke lenger å være en frosk som kokes langsomt. – Hvis du vet at det finnes andre kvinner, hvis du vet at sorgen går over, hvorfor tar du det da så tungt? Ja, hun oppførte seg som et voksent menneske – overrasket over sin egen sinnsro i forsøket på å holde denne gærningen i sjakk. Det virker som om han nøler. – Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Kanskje er det fordi jeg allerede er blitt forlatt mange ganger. Kanskje er det fordi jeg vil bevise for meg selv hva jeg er i stand til. Kanskje er det fordi jeg har løyet, og det ikke finnes andre kvinner – bare denne ene. Jeg har en plan. – Hva går den planen ut på? – Det har jeg allerede sagt. Ødelegge verdener, helt til hun skjønner at hun betyr noe for meg. At jeg er villig til å ta en hvilken som helst risiko for å få henne tilbake. Politiet! Begge har lagt merke til at en politibil kommer kjørende. – Unnskyld, sa mannen. – Jeg skulle gjerne ha snakket litt mer med deg. Livet har heller ikke vært rettferdig mot deg. Olivia forstår at det er en dødsdom. Og siden hun ikke 38
lenger har noe å tape, gjør hun et tilløp til å reise seg. Imens rører hånden til den fremmede ved den høyre skulderen hennes, som om han ga henne en øm klem. Samozasjtsjita Bez Orujiya, eller Sambo, som det kalles russere imellom, er kunsten å drepe fort med bare nevene, uten at offeret aner hva som skjer. Det er en kunst som er blitt utviklet opp igjennom århundrene, da folkene eller stammene måtte ta kampen opp mot inntrengere uten våpen av noe slag. Den var i utstrakt bruk i det sovjetiske apparatet for å eliminere noen uten å etterlate spor. De hadde prøvd å få den anerkjent som en kampsport under de olympiske lekene i 1980, i Moskva, men den ble vraket fordi den var for farlig – tross kommunistenes bestrebelser på å få med en idrettsgren som bare de kunne praktisere. Ypperlig! Av den grunn er det bare noen ytterst få som kjenner til grepene. Den høyre tommelfingeren til Igor presser mot halspulsåren til Olivia, og blodet slutter å strømme til hjernen. Imens presser den andre hånden mot et visst punkt ved armhulen for å lamme musklene. Det går ingen rykninger gjennom kroppen. Det gjelder bare å vente i to minutter. Det virker som om Olivia er sovnet i armene hans. Politibilen kjører rett bak dem, i en egen fil som er sperret for vanlig trafikk. De legger ikke engang merke til kjæresteparet som sitter omslynget – de har andre ting å beskjeftige seg med denne morgenen. De må gjøre hva de kan for at trafikken ikke skal korke seg, en oppgave det er komplett umulig å gjennomføre til punkt og prikke. 39
De har nettopp fått inn en melding på radioen om at en full millionær hadde kollidert med limousinen sin tre kilometer derfra. Uten å ta til seg armen som støtter opp jenta, bøyer han seg og bruker den andre hånden til å plukke opp duken foran benken, der alle de smakløse tingene hadde vært utstilt. Han bretter stoffet behendig og lager et improvisert putevar av det. Da han ser at det ikke er noen i nærheten, legger han den livløse kroppen varsomt ned på benken. Jenta ser ut som hun sover – og i drømmene sine måtte hun minnes en solskinnsdag, eller ha mareritt om den brutale kjæresten. Bare det gamle ekteparet hadde lagt merke til at de var sammen. Og om noen skulle oppdage at det var begått et drap – noe Igor finner lite trolig, for det fantes ingen synlige tegn – ville de overfor politiet beskrive ham som blond, eller mørk, eldre eller yngre enn han egentlig så ut til å være. Det var ikke den minste grunn til bekymring, folk fester seg jo aldri ved det som skjer i verden. Før han gikk, ga han den sovende skjønnheten, sin Tornerose, et kyss på pannen og hvisket: – Der kan du selv se. Jeg holdt ord. Jeg skjøt ikke. ETTER Å HA TATT NOEN SKRITT fikk han fryktelig vondt i hodet. Det var naturlig: Blodet strømmet til hjernen, en høyst akseptabel reaksjon for en som skal rykke seg opp fra en ekstremt anspent situasjon. Tross hodepinen var han lykkelig. Ja, han hadde klart det. 40
Ja, han var i stand til det. Og han var enda gladere for at han hadde befridd sjelen fra denne skrøpelige kroppen, ånden som ikke maktet å reagere på den uslingens overgrep. Hvis den sykelige situasjonen hadde fortsatt, ville jenta snart ha blitt deprimert og full av angst, ha mistet selvfølelsen og blitt mer og mer avhengig av kjærestens makt. Noe slikt hadde ikke skjedd med Ewa. Hun hadde alltid vært i stand til å fatte sine egne beslutninger. Hun hadde hatt hans moralske og materielle støtte da hun bestemte seg for å åpne en forretning som solgte haute couture, og det hadde stått henne fritt å reise når hun ville og så mye hun ville. Han hadde vært en mann, en forbilledlig ektemann. Og likevel hadde hun begått en grov feil – hun hadde ikke forstått hans kjærlighet, og hun hadde heller ikke forstått hans tilgivelse. Men han håpet at hun ville få beskjedene hans – han hadde jo sagt det til henne, den dagen hun bestemte seg for å gå fra ham, at han ville ødelegge verdener for å få henne tilbake. Han tar frem den nye mobilen, en billig modell til engangsbruk, der han hadde kjøpt minimal ringetid. Så taster han en melding.