Passasjeren

«Jeg har ikke engang sett sjåfører på 150 kilo spise så fort. Du må ha vært skrubbsulten.»

«Ja», sa jeg. Korte svar. Alltid.

Jeg betalte regningen og gikk ned langs den trege hovedgaten i den lille byen som knapt fortjente et navn. Jeg gikk inn i en butikk og kjøpte sjampo, en tannbørste, tannpasta, kastanjebrun og mørkebrun hårfarge og en engangsmobil fra en hylle bak disken.

Mannen bak kassa, en middelaldrende fyr med Gordon på navneskiltet, slo inn alt og sa: «Det blir femtiåtte dollar og trettifire cent.»

Jeg betalte kontant. Da jeg gjorde meg klar til å dra, glapp følgende ut av meg: «Takk, elskling. Ha en god dag.»

Det føltes så feil, så pinlig at jeg nesten skalv.

Jeg fant et alkoholutsalg på veien hjem og kjøpte en flaske av Franks favoritt-bourbon. Jeg antok at jeg kunne drikke meg til glemsel. Jeg betalte kontant og sa bare «takk» til ekspeditøren.

Tilbake på hotellet, mens radiatoren skramlet idet den slo seg av, spredde jeg byttet utover sengen og prøvde å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg visste det allerede, hadde visst det hele tiden, men hadde ikke hatt motet til det ennå. Jeg tok en slurk bourbon og tok opp mobilen fra veska. Jeg trakk pusten og øvde meg på å si hallo et par ganger. Så slo jeg nummeret.

«Oliver and Mead Constructions», svarte sentralbordet.

«Jeg vil gjerne snakke med Mr. Roland Oliver.»

«Kan jeg spørre hvem som ringer?»

«Nei. Men jeg er sikker på at han vil snakke med meg.»

«Hold linjen, er du snill.»

Et klikk, og så dundret det i Beethoven på linjen. To hele minutter gikk før resepsjonisten kom tilbake.

«Jeg er redd Mr. Oliver er opptatt akkurat nå. Kan jeg ta et nummer, så ringer han deg opp igjen.»

Jeg ville ikke si hvem jeg var, men det var den eneste utveien for å få snakke med ham.

18