gen – hun sloss som en gal, dyttet bort mange. Selv guttene i klassen var redd henne … Ved inngangen til konservatoriet hang også tiggerne. Noen var veldig plagsomme, men slett ikke alle. På Pusjkingaten, mellom hus 39 og 41, sitter alltid en invalid, spiller alltid en og samme uendelige melodi på sivfløyte, ensformig, veldig trist. Han ber aldri om noe, krykkene ligger ved siden av ham, på bakken. Folk går forbi og gir litt. Men Katja? Nei, nei! Så meget desto mer som hun aldri ga noe til Primus – en skjegget gamling med kjepp, som det hadde rablet for. Primus satt derimot aldri på samme sted. Han kunne dukke opp hvor som helst, på Sjakhantaur hadde Katja støtt på ham mer enn én gang, og ved et tilfelle hadde hun sett at han skjelte og smelte og jaget noen guttunger som ertet ham: «Primus, Primus, rumpa di er svidd!» Og han kastet seg mot dem som en villmann, det var så vidt kjeppen ikke traff Katja. Var det noen man virkelig måtte passe seg for, så var det gateguttene. De stjal rasjoneringskort, og ikke noe i verden var verre enn å miste rasjoneringskortene. For ikke lenge siden hadde Katja sett en kvinne som gateguttene hadde rappet rasjoneringskort for en måned fra. Og måneden hadde akkurat begynt! Hun satt på trappen til brødbutikken og hylte som en gal hund, og hun bet hendene og armene sine med slik styrke at det strømmet blod nedover dem. Folk stimlet sammen rundt henne, hadde medfølelse selvfølgelig, men hvordan kunne man hjelpe? Ikke vær uoppmerksom … Nei, det var tross alt bra i Tasjkent, nå ble det snart vår, altså ville varmen komme, og solen ville skinne hele sommeren! Hele sommeren ville det bli sol … * *
*
… Og lenge ennå levde Katja med en følelse av å ha fått livet i gave, lenge – helt til dampkjelen på flyfabrikken der Sasja arbeidet gikk i luften. Folk sa så mye, noen forsikret at en utslitt sikkerhetsventil hadde sviktet. Men det var flere 29