Ordføreren i Oslo

er spesielt lurt av meg å skrive om dette, ikke spesielt elegant å takke for meg på denne måten. Jeg vakler mellom så mye. I dette spørsmålet står det akkurat nå mellom å slenge meg ut fra balkongen, henge meg, vasse ut og legge på svøm, tre en plastpose over hodet. Si god natt eller vi ses eller ingenting. Mens jeg har ventet på å gjennomføre, har jeg oppdaget to ting: utsettelsen og utsettelsens privilegier. Innimellom har jeg, på et vis, lært meg å klamre meg til utsettelsens privilegier. Klamre meg til min nyvunne frihet. Jeg som skal si god natt eller vi ses eller ingenting, jeg som skal dø, kan i mellomtida si hei hei, til og med smile og le. Sammen med andre eller alene. Av andre og av meg selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid gjentar ordet hei. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg må smile når jeg ser andre smile.

Usikkert, når noen gjør det, åpent og rått de få gangene det skjer. Det plager meg også at jeg ikke vet om dette dreier seg om et ordinært middelklassesammenbrudd eller om et mer alvorlig og komplekst sykdomstilfelle. Hvem er så denne fyren som skal dø? Han liker å drikke et kaldt glass melk før han går til sengs. Han går for øvrig tidlig til sengs og står tidlig opp. Han er likevel kronisk trøtt og uopplagt hele dagen. Han strekker på seg i situasjoner der han vil framstå som litt bedre enn han er. Han er ofte lei av å framstille seg som høy og mørk. Ofte lei av seg selv. Lei av alt. Han som skal dø, heter Stig. Han må gjerne forveksles med forfatteren av denne boka, navnet på omslaget og på kolofonsiden er mitt, han som heter Stig Aasvik, er 7