Tarmperistaltikk, sa Trist. Tamfedslikk, gjentok jeg. Tarmperistaltikk, sa Trist. Tamperlkstik, sa jeg. Tarmperistaltikk, sa Trist. Tamsarattaratta, pisse dritt. Du er opstipert, sa hun. Maven din står som en sperreballong. Dette er et klyx, sa hun. Kan du si klyx? Hun smalt det på plass mellom skinkene mine, pumpet inn noe som kjentes som appelsinmarmelade og like etterpå trillet hele tarmperistaltikken rett i skålen. Bravo! sa Trist. Du er klar for neste fase. Det sto to fremmede på rommet mitt. Den ene i grønn overdel. Den andre i blå. Den grønne var fra Kyoto. Den blå fra Udevalla. Den blå var pen, møkkpen: det blonde, korte håret, den lille nesen, de friske, lyse øynene og en stram uniform. Ingen av dem så på meg, men ut av vinduet bak meg. Uten varsel begynte de å trekke og dra i meg. Jeg stirret rett ned i luggene deres; Kyoto-luggen var delt i to og den blonde lå i etasjer opp mot skallens toppunkt. Jeg tok ned i den blonde. Da rykket Møkkpen til, slo hånden gjennom håret som om hun hadde et insekt der og så advarende på meg. De stablet meg opp utenfor sengen. Glimrende balanse, sa Møkkpen. Jag heter Ulla. Og dette er Mohito. Jeg sto. Jeg sto på gulvet. Mohito holdt meg på den ene siden. Møkkpen på den andre. Jeg svaiet, men
27 25