STRAFFE
Puck
off
«Kom igjen, Alex», tenker Kim.
Han griper kølleskaftet så hardt at knokene blir hvite. Alex ligger helt stille på isen foran ham. Kim kniper øynene igjen og sender så mange gode tanker han klarer til bestekompisen.
Det er dødsens stille i ishallen. Alt skjedde på et blunk. Kim gjorde det han kan aller best i hele verden. Han tok imot pucken, løftet blikket og så rekkekompis og bestekompis Alex skøyte seg fri akkurat på riktig side av blueline. Kim sendte en planlagt lompepasning over kølla til den blå Vålerengaspilleren som kom mot han. Pucken la seg som den skulle. Servert med ketchup turretur på bladet til Alex. Han var allerede alene på vei gjennom. Alex nærmet seg mål. Han var konsentrert. For konsentrert. Han så ned en brøkdel av et se
kund. Og fikk ikke med seg at en kjempe av en Engaback dundret mot han. Det var ikke til å unngå. Alex ble påkjørt av toget. Slengt bortover som en filledukke mens hjelmen dunket i isen. Dommeren blåste i fløyta og holdt henda i kryss over hodet. Straffe. Tidenes klareste. Det står 3 til Vålerenga og 2 til Stjernen på tavla. Det er 40 sekunder igjen av kampen på Jordal. Men det driter Kim i nå. Alex.
«Rør deg, da!» tenker han.
Det er som om en slags hockeygud hører tankene hans. For plutselig begynner Alex å bevege på seg. Rundt han står fem Stjernenspillere, tre dommere og fem spillere fra Vålerenga. Til og med godstoget
som jevna Alex med isen står der. Alex reiser seg sakte opp. Børster litt snø av hockeybuksa og spytter ei blodrød klyse på isen. Kim kjenner at skuldrene senker seg samtidig som kompisen kommer seg på beina. Et lettelsens sukk går gjennom hele Jordal. Samtlige spillere hamrer med kølla i en applaus for at Alex er oppe. Idet han skøyter krumbøyd forbi gjerningsmannen på Enga, kan man høre at Alex fortsatt er Alex. «Du har ikke stått over mange måltider for å få den krafta der.» Et latterbrøl runger gjennom amfiet. Alex er på vei mot benken. «Kim, den straffa setter du. Jeg er svimmel.»
«Straffe, ja», tenker Kim. «Den skal jeg ta.»
Få ting i verden er mer ensomt enn en straffe i ishockey. En utespiller alene mot keeper. Spilleren starter med pucken på midten og har en mulighet til å sette skiva. Kim har trent på dette mange ganger. Han vet at han er en god hockeyspiller. Han har hørt flere ganger at voksne i hallen har snakka om han. «Talent. Fredrikstad. Framtid. Pokal.»
Sånne ting tenker Kim på idet han skøyter mot midten hvor pucken ligger klar. Andre tanker, dem som han egentlig skulle ha delt med flere på laget, dem skyver han vekk. Det er stille igjen i Jordal. I nye Jordal. Hockeystorstua i Oslo, der hvor Vålerenga holder hus. Selv om hallen er ny, så kan ikke engang parfymelukta til markedssjef Glenn Jensen skjule stanken av hockey. Susp, vennskap, Klanen, pølse og mål. Og nå er det straffe. Til Stjernen. Kim er klar.
Kim kremter to ganger, ellers er det så stille at han synes han kan høre blodårene dunke mot innsiden av hjelmen til den storvokste Vålerenga
keeperen. Kim skøyter sakte framover, han har full kontroll på pucken. Med elegante, tydelige skjær på skøytene danser han mot mål. Han gjør sin vante høyrevenstrefinte. Og er helt sikker på at nå narrer han målvakta langt oppi pølseboden. Men nei, keeperen står bom fast, og skuddet som Kim slipper fra seg på slutten av finta, er nokså kraftløst. Den treffer venstre loff på keeperen. Bom. Kim har bomma. Jubelen bryter løs på Jordal. Hjemmelaget har tatt seieren, og Kim og Stjernen har tapt.
«Har du popkorn i hanskene, eller?» Kim later som han ikke hører VIFspilleren som flirer mot han bak gitteret.
Lufta går ut av Kim som en ballong. Kampen ebber ut. Det skjer ikke mer. Stjernen taper 3–2 mot Vålerenga i sesongens nest siste kamp i U12serien.
Stjernen
«Trondheim.» Kim snakker så lavt at han nesten ikke hører det sjøl. Alex, derimot, han har skrudd opp lyden til maks.
«Trondheim?» Alex spytter ut bokstavene en og en. «T R O N D H E I M.» Han setter opp det trynet, det smaker åpenbart ikke godt. Som om det er havregrøt med kaviar.
«Trondheim? Skjerp deg, da!»
«Jeg vet», sier Kim. «Men pappa har fått jobb i Trondheim.»
Kim ser ned i asfalten. Han sparker småstein.
Han kunne like gjerne sagt Kuala Lumpur eller Botswana. Men det var altså Trondheim Kim sa.
«Men de har ikke hockey i Trondheim?!» Alex ser ut som om han har blitt kjørt på bakfra av enda
en illsint tass fra Vålerenga. «Det er jo BARE ball i Trondheim!»
«Mm. Men mamma sier at det er lag der oppe.
Bare ikke elitelag.»
Alex rister på luggen. Han nekter å høre på det øret.
«Det kan ikke skje. Vi er Stjernengutter. Og vi er på førsterekka. Drit i det, Kim. Nå er det trening. Siste trening før vi møter smurfene i siste kamp.
Spartasmurfene borte.»
«Tramp tramp tramp på en smurf», nynner Alex og drar med seg Kim mot inngangen til Stjernehallen. Fredrikstads hockeyfort siden tredje oktober 1970. Et gammelt, slitent fort, men de får klare seg med det til det en gang kommer en ny hall.
Nå er det snart sommerferie, men før vårsesongen i U12serien er over, og det blir barmark og sommeris, sjuende klasse og U13, så skal sesongen avsluttes med et realt basketak. Knokkelkamp mot nabolaget Sparta, fra nabobyen Sarpsborg.
Matchene mellom Stjernen og Sparta er kampen med stor K på alle nivåer, alltid. Når elitelagene barker sammen, er det full gass og fullt trøkk både på tribunen og banen. Når U12 møtes, er det riktig nok ikke fullt på tribunen, men alle hjertene banker ekstra hardt og er fylt med bekymring for
å tape blanda med håp om seier. Sånn er det både for de blå fra Sarpsborg og de røde fra Fredrikstad. Et tap kjennes som en knyttneve i sjela. I morgen går turen til Sparta Amfi for Kim, Alex og resten av U12spillerne til Stjernen.
«God natt, kompis!» Mamma står i døra på soverommet og slukker lyset. «Fikk du forresten fortalt Alex om Trondheim?»
«Mm», mumler Kim. Han vil ikke tenke på sånt nå. Han skyver hele tanken på flytting fra seg. Han har viktigere ting i hodet. Sparta. Sparta borte er alvor. Og for Kim er det ikke bare et vanlig hatoppgjør mot Sparta. Det er siste kamp med stjerne på brystet. Selv om Alex nekter å innse det. «God natt, mamma», hvisker Kim. «Trondheim er bare ball.»
«Hva sa du?»
«Glem det. Natta!»
Smurfene borte
«Hei! Våkne opp da, Kim! Han der er din! Fader.»
Alex slår ut med armene, skøyter bort til Kim og strekker ut en hanske til kompisen. Kim sitter på isen. På tavla står det 2–0 til hjemmelaget. Det er halvveis i andre periode.
På mirakuløst vis, og takket være en fantastisk sprellemann i mål, slipper Stjernen unna flere baklengsmål før pause. Og ved et slumpetreff klarer de faktisk å få inn et mål selv òg, så stillinga er 2–1 til Sparta. Kim var ikke i nærheten da de reduserte.
Han var i boksen. Han var derimot veldig til stede på begge baklengsmålene. Ikke bare var han på isen, det var han som glapp markeringa. På begge målene. Kim med K på brystet. K for Kim og K for kaptein.
«Opp i ringa, boys!» Alex roper sånn at stemmen sprekker. Han står midt i ringen av spillere i garderoben og ser på en og en av lagkompisene sine. Garderoben er full av svette sveiser, store hockeybagger, hauger med klær, surt utstyr av ymse kvalitet og et helt hockeylag med støtteapparat. Det lukter en blanding av stram svette, klissete hårvoks og sure sokker. Noen av spillerne spiser en banan eller dytter i seg en mellombar. Vanligvis er det ikke garderobepause i en U12kamp. Men for at spillerne skal få kjenne litt på hvordan det er å spille hockey når de blir litt eldre, så har de fått lov til å kjøre tre perioder, og til og med vanningspause før siste batalje. Nå sørger vanningsbilen for helt ny, fin is, og spillerne er i garderoben for å bli peppa opp og klare til innsats.
En ishockeygarderobe er viktig for et lag. Hvordan livet er i den garderoben, kan fortelle mye om hvordan et lag er. Stemningen i garderoben før en trening eller etter en kamp kan for eksempel si noe om hvem som har makt i laget, hvem som i eget