Petrus DahlIn SOFIA FALKENHEM
Oversatt av Lars Nygaard
Kapittel 1
Uteserveringen til restauranten Trelós er full av mennesker. Inne er det nesten tomt. Det er bare Preben som sitter der. Han liker å sitte inne
når alle andre vil være ute, og han liker desserter.
Han er så gammel at han bare bestiller desserter.
Det har man rett til når man har levd et så langt liv, tenker Preben. Nå venter han på en tiramisu.
For en stund siden kom pappa Christo ved et uhell til å servere en varm chilipasta i fanget
på en gjest, så nå er pappa på kjøkkenet igjen. Servitrisen Eskilstuna-Doris er syk, og både
Sam og Sara har måttet steppe inn for å hjelpe til med serveringen.
– Vær så god, sier Sara og plasserer tiramisuen foran Preben.
– Takk, og jeg vil benytte anledningen til å bestille en baklava også.
– En dessert etter desserten? spør Sara.
– I dag blir det nok en treretters. Så når jeg er ferdig med baklavaen, tenkte jeg å bestille en gresk yoghurt med frisk frukt.
– Jøss, feirer du noe spesielt? spør Sara.
Preben ser seg rundt som for å forsikre seg om at ingen kan høre hva han sier.
– Ja, min døde kone har dukket opp flere netter på rad. Hun krøp inntil meg, og jeg kjente varmen hennes da hun lå bak meg.
Sara ser undrende på ham.
– Kanskje det var en drøm?
– Nei, nei, det var veldig virkelig, svarer Preben og begynner å gomle fornøyd på tiramisuen sin.
– Så fint for deg, svarer Sara og skynder seg ut på kjøkkenet for å hente noen tallerkener med gresk salat til bord fem.
Mamma Hanne kommer forbi med et brett fylt med drikke til det samme bordet.
– Ikke tro på alt Preben sier, sier hun lavt. – Han er litt forvirret av og til.
Sara synes det høres trist ut og har vanskelig for å slippe tanken på Preben og kona hans, men restauranten er full og bestillingene strømmer inn. Hele familien Christo Hansen må
jobbe hardt. Når den siste gjesten forlater restauranten, setter familien seg ned noen minutter for å trekke pusten, før det er tid for å rydde, vaske og ta oppvasken.
– Jeg er litt bekymret for Preben, sier mamma. – Han tror at kona kommer tilbake om natten og sover hos ham. Tenk om han begynner å bli virkelig forvirret?
– Det er litt fint også, sier Sara og retter på brillene.
Pappa skraper noen rester ned i søppelbøtta.
– Han savner henne veldig. Kanskje det er derfor han tror hun dukker opp.
– Men Preben kan jo ha rett. Spøkelser finnes jo, sier Sam og ser på Sara, som nikker bekreftende.
– Nja … sier pappa. – Men noen ganger ønsker man seg noe så veldig at det kan føles som om det virkelig skjer.
– Jeg liker Preben veldig godt, sier mamma. – Han kommer hit hver dag og spiser dessert.
Det føles nesten som om han er en del av familien.
Når bordene er ryddet og oppvasken er unnagjort, går Sam og Sara til rommene sine to etasjer opp i huset. Fra loftet høres det lette knakelyder, og et vindkast går gjennom huset.
Tvillingene ser på hverandre. De vet nøyaktig hva lyden er. Sam og Sara er nemlig spøkelses-
reddere, og oppe på loftet bor det flere spøkelser som de har reddet.
– Nå har spøkelsene våknet, sier Sam og ser opp i taket.
– Ja, og nå skal vi sove, svarer Sara med et trøtt smil.
Kapittel to
Det er nok en fin kveld, og uteserveringen er full av gjester. Eskilstuna-Doris er tilbake på jobb. Som vanlig kom hun for sent, og som vanlig kom hun med en uvanlig unnskyldning.
Det gjør hun alltid, familien har hørt alle mulige rare unnskyldninger for hvorfor EskilstunaDoris kommer for sent på jobb.
Noen av de merkeligste unnskyldningene
Eskilstuna-Doris har kommet med:
1. En nabo av Eskilstuna-Doris trengte hjelp til å komme seg ut av leiligheten sin fordi det oppblåsbare bassenget hans hadde blåst seg opp ved et uhell, og dermed kom han seg ikke ut.
2. Eskilstuna-Doris kom over en ku midt i byen som ikke kunne finne tilbake til beitemarken sin, så hun måtte vise den til riktig bussholdeplass.
3. Noen hadde brutt seg inn i huset hennes midt på sommeren og satt en snømann i gangen, og fryseren til Eskilstuna-Doris var for liten til å redde snømannen.
Nå har Eskilstuna-Doris nettopp løpt ut i gata og stoppet en fyr på elsparkesykkel.
– Men hallo! roper hun. – Hvordan er det du oppfører deg? Dette er en gågate, ikke en motorvei. Du kjørte nesten på den barnevognen, og
så dyttet du til et bord på uteserveringen så kaffekoppene ristet!
– Øh, men … prøver fyren seg.
– Nå skal jeg si deg noe! Hvis dette hadde
vært i Eskilstuna, hadde du måttet ta hver eneste person i hele gågata i hånden og bedt om unnskyldning.
– Men … prøver fyren igjen.
Da tar Eskilstuna-Doris tak i capsen hans, som er bak frem, og snur den rundt.
– Det blir ingen dessert på deg når du kommer hjem til moren din! Det kan jeg love deg!
Eskilstuna-Doris snur på hælen og går
tilbake til restauranten. Fyren triller elsparkesykkelen forsiktig bort.
Noen gjester klapper, andre ler, og alt går
tilbake til det vanlige.
Bakerst i restauranten sitter Preben som vanlig og spiser dessert. I dag har han valgt en sjokoladekake med limekrem.
Sam og Sara hjelper til på kjøkkenet, men når de tar en pause, setter de seg ned for å ta en prat med ham.
– Jeg tenkte på det du fortalte meg om kona di i går, begynner Sara.
Preben rister på hodet mens han svelger.
– Du hadde nok rett, det var bare en drøm.
– Hva mener du? spør Sam.
– Jeg snakket med naboen min, Stor-Sten, i morges, og han hadde nylig vært gjennom noe lignende, svarer Preben. – Og jeg håper virkelig ikke at det var min kjære Bente som krøp ned i senga hans.