Min europeiske ungdom

Min europeiske ungdom

Vladimir Nabokov

Min europeiske ungdom Oversatt av Tor Ansgar Fotland

Vladimir Nabokov Originalens tittel: Speak, memory Oversatt av Tor Ansgar Fotland Copyright © 1947, 1948, 1949, 1950, 1951, 1967, Vladimir Nabokov All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-61195-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Denne boken ble først utgitt 1991 på norsk av Gyldendal Norsk Forlag.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: alinart / www.stock.adobe.com Sats: Typit AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FØRSTE KAPITTEL

1 Vår vugge står og gynger over en avgrunn, og all sunn fornuft forteller oss at vår tilværelse intet annet er enn et stakket lysglimt mellom to evigheter av mørke. Selv om de to er identisk like, betrakter folk flest avgrunnen før fødselen med større sinnsro enn den de stevner mot (med en fart av rundt fire tusen fem hundre hjerteslag i timen). Jeg vet likevel om en ung mann med kronofobi som opplevde noe i retning av panikk da han for første gang fikk se en amatørfilm som var blitt tatt opp noen uker før hans fødsel. Han så en verden som var praktisk talt uforandret – det samme huset, de samme menneskene – og innså i samme øyeblikk at han ikke eksisterte der i det hele tatt, og at ingen savnet ham. Han fikk et glimt av sin mor som vinket fra et vindu i annen etasje, og denne uvante gesten virket foruroligende på ham, som var den et slags gåtefullt farvel. Men det som fremfor alt skremte ham, var synet av en splitter ny barnevogn som sto der på verandaen, med en kisteaktig anmassende selvsikkerhet; også den var tom, som om det var blitt snudd opp-ned på tiden, og han selv var blitt til intet, med hud og hår.

Slike fantasifulle forestillinger er ikke fremmede for de unge. Eller, for å si det på en annen måte, de første og de siste ting har ofte noe ynglingeaktig over seg – hvis de da ikke blir holdt i stramme tøyler av en ærverdig og striks religion. Naturen forventer at et fullvoksent menneske skal godta de to svarte tomrommene forut og akterut like sløvt og dvaskt som det godtar alle de enestående visuelle inn5

trykkene som ligger mellom de to. Fantasien, de udødeliges og de umodnes høyeste fryd, bør innskrenkes. Skal man kunne nyte livet, bør det ikke nytes for intenst.

Jeg gjør opprør mot denne tilstanden. Jeg føler en sterk trang til å stå åpent frem med mitt opprør og demonstrere mot naturen. Om og om igjen har min forstand anstrengt seg til det ytterste for å kunne skjelne den svakeste strime av noe personlig i det upersonlige mørke ved mitt livs to ytterpunkter. At dette mørket bare skyldes tidens murer som skiller meg og mine oppskrubbede knyttnever fra tidløshetens frie verden, er en tro jeg gjerne deler med den mest grotesk utmaiede villmann. I tankene har jeg vandret bakover – og tankene skrumpet håpløst inn jo lenger jeg gikk – til fjerne egner hvor jeg famlet etter en eller annen lønndør, bare for å oppdage at tidens fengsel er kuleformet og uten utganger. Bortsett fra selvmord har jeg forsøkt alt. Jeg har gitt opp min identitet i håp om å kunne passere for et ganske alminnelig spøkelse, slik at jeg kunne snike meg inn i riker som eksisterte før jeg ble unnfanget. Jeg har i mitt stille sinn funnet meg i den fornedrelse det er å bli satt i bås med viktorianske kvinnelige romanforfattere og pensjonerte oberster som husker at de i tidligere tilværelser har vært sendebud på romerske landeveier eller vismenn under Lhasas piletrær. Jeg har saumfart mine eldste drømmer for å finne ledetråder og spor – og la meg med det samme få si at jeg totalt avviser Freuds vulgære, tarvelige, i bunn og grunn middelalderske forestillingsverden, med sin forskrudde jakt på seksualsymboler (noe i retning av å lete etter Bacon-akrostika i Shakespeares verker) og med sine bitre små fostre som utspionerer foreldrenes elskovsliv fra sine naturlige nover.

Til å begynne med var jeg ikke klar over at tiden – så grenseløs ved første øyekast – var et fengsel. Når jeg gransker barndommen (hvilket er det nærmeste man kommer til å granske evigheten), ser jeg hvordan bevisstheten våkner som en serie spredte glimt, avbrutt av gradvis minkende mellomrom, til det oppstår skinnende blokker av sansnin6

ger som kan utgjøre et slags såpeglatt fotfeste for erindringen. Jeg hadde lært tall og tale mer eller mindre samtidig, på et meget tidlig tidspunkt, men den indre viten om at jeg var jeg, og at mine foreldre var mine foreldre, later til å ha oppstått først lenge etter, siden den sto i direkte sammenheng med min erkjennelse av deres alder i forhold til min. Å dømme etter det sterke sollyset som når jeg tenker tilbake, straks fyller min erindring med flikete solpletter gjennom lag på lag av løvverk, kan foranledningen ha vært min mors fødselsdag på sensommeren, ute på landet, og jeg må ha stilt visse spørsmål og ha reflektert over svarene jeg fikk.

Alt dette er som det skulle være ifølge rekapituleringsteorien; opprinnelsen til en reflekterende bevissthet i hjernen på våre fjerneste forfedre må utvilsomt ha falt sammen med en gryende opplevelse av tid.

Så da den nylig oppdagede, duggfriske og knappe formelen for min egen alder – fire – ble sammenholdt med formelen for mine foreldres – tre og tredve og syv og tyve – skjedde det noe med meg. Jeg ble utsatt for et enormt stimulerende sjokk. Det var som om jeg skulle ha opplevd en ny dåp – under mer sakrale former enn den gresk-katolske ufrivillige dukkerten som femti måneder før dette var blitt påtvunget en nesten-druknet nesten-Viktor (gjennom den halvt lukkede døren som etter gammel sedvane skjulte foreldrene, lyktes det min mor å rette på den forsnakksomme domprosten, fader Konstantin Vetvenitskij) – jeg følte det som om jeg brått ble kastet ut i en strålende og omskiftelig verden som ikke var noe annet enn tidens eget pure og rene element. Man delte det – akkurat som henrykte badende deler det glitrende sjøvannet – med skapninger som ikke var en selv, men som ble forenet med en gjennom tidens felles strøm, en sfære vidt forskjellig fra den romlige verden, som ikke bare mennesket, men også aper og sommerfugler kan sanse. I det øyeblikket ble jeg meg intenst bevisst at den syv og tyve årige skapningen i blekhvitt og rosa som holdt min venstre hånd, var min mor, og at den tre og tredve årige skapningen i klarhvitt og gull som holdt min høyre 7

hånd, var min far. Mellom dem, der de skred rolig frem, spradet jeg og travet jeg og spradet jeg igjen fra solplett til solplett midt ute på en havegang som jeg i dag uten besvær kan identifisere som en allé av dekorativ dvergeik i parken på vårt landsted, Vyra, i den forhenværende provinsen St. Petersburg i Russland. Ja, fra mitt nåværende høye stade av fjern, avsondret, nesten ubebodd tid, ser jeg hvordan mitt spede jeg den augustdagen i året 1903 feirer sanselivets fødsel. Selv om de to som holdt min høyre og min venstre hånd, begge tidligere hadde vært nærværende i spedbarnets vage verden, hadde de vært det under dekke av et kjærlig inkognito; men nå strålte min fars mundur som solen – ryttergardens prektige uniform med den glatte, gylne harnisken som buet seg flammende over bryst og rygg – og i flere år etter dette fortsatte jeg å være intenst opptatt av mine foreldres alder og holdt meg à jour med den, lik en engstelig reisende som ustanselig spør hva klokken er, for å kontrollere sitt nye ur.

Min far – bare så det er nevnt – hadde avsluttet sin militære løpebane lenge før jeg ble født, så jeg formoder at han den dagen hadde trukket i stasantrekket fra sitt gamle regiment bare på spøk. Det er altså en spøk jeg kan tilskrive mitt første glimt av total bevissthet – hvilket igjen har rekapituleringsteoretiske implikasjoner, siden de første skapningene på jorden som ble seg tiden bevisst, også var de første skapningene som kunne smile.

2 Det var ur-grotten (og ikke det freudianske mystikere kunne innbille seg) som lå til grunn for lekene jeg fant på da jeg var fire. En stor, kretongtrukket divan, hvit med svarte kløverblad, i en av salongene på Vyra stiger frem i mitt sinn, lik et av disse bastante produktene av geologiske omveltninger fra før historiens begynnelse. Historien begynner 8

(med forjettelsen om det fagre Hellas) ikke så langt fra den ene enden av denne divanen, hvor en stor hortensia i blomsterpotte – med blekblå blomster foruten noen få grønnlige – halvt skjuler pidestallen på en marmorbyste av Diana inne i et hjørne. På veggen som divanen er skjøvet opp mot, markeres en annen fase i historien av et grått stikk i ibenholtsramme – et av disse billedene av napoleonske slag hvor det episodiske og det allegoriske er de egentlige motstanderne, og hvor man ser en såret trommeslager, en død hest, troféer, en soldat i ferd med å spidde en annen på bajonetten, og den usårbare keiseren som poserer med sine generaler midt i den fastfrosne kamptummelen, alt gruppert i samme billedplan.

Med hjelp fra en voksen som først tok i bruk begge hender og deretter et kraftfullt ben, kunne divanen flyttes flere tommer ut fra veggen slik at det oppsto en trang korridor som jeg med ytterligere bistand fikk dekket med et trivelig tak, bestående av den løse ryggen på divanen, og så tettet til i begge ender med et par av putene. Deretter fikk jeg oppleve den utrolige gleden ved å krype gjennom denne bekmørke tunnelen, der jeg ble liggende en stund for å høre etter hvordan det suste i ørene – denne ensomme sitrende fornemmelsen som er så velkjent for små gutter på støvete gjemmesteder – og så, i et utbrudd av salig skrekk, på raskt klaskende hender og føtter, krabbet jeg meg frem til den andre enden av tunnelen, skjøv puten til side og ble møtt av et nett av solskinn på parketten under flettverket i en kurvstol, og av to lekne fluer som vekslet om å slå seg ned på gulvet. En dusere og mer drømmeaktig fornemmelse fikk jeg oppleve gjennom en annen hule-lek, når jeg tidlig om morgenen, så snart jeg hadde våknet, laget et telt av sengklærne mine og lot fantasien tumle på tusen dunkle vis med skyggeaktige lakenlaviner og med det svake lyset som syntes å trenge inn til mitt obskure smutthull fra et sted uendelig lang borte, hvor jeg forestilte meg at underlige, farveløse dyr streifet rundt i et innsjølandskap. Minnet om min kombinerte seng og lekegrind, med sine nett av fjonet bomulls9

tråd langs sidene, bringer også tilbake gleden ved å ta i et bestemt vakkert, frydefullt massivt, granatrødt krystallegg, en levning fra en uerindret påske; jeg pleide å tygge på et hjørne av lakenet til det var blitt helt gjennomvått, hvorpå jeg pakket egget stramt inn i det slik at jeg kunne beundre og igjen slikke i meg den varme, rødlige glansen fra de fast innhyllede fasettene, en glans som sivet gjennom med underfullt rik glød og farve.

Så ynkelig liten vår verden er (en kengurus pung kunne romme den), så skral og skrøpelig i sammenligning med den menneskelige bevissthet, med et enkelt menneskes minner og deres utforming i ord! Kanskje er jeg overdrevent henrykt over mine tidligste inntrykk, men så har jeg da også meget å takke dem for. De viste meg vei til en Edens have av visuelle og taktile sansninger. En natt under en utenlandsreise, høsten 1903, kan jeg huske jeg sto på kne på min (ganske flatklemte) pute ved vinduet i en sovevogn (antagelig på det forlengst utdødde Train de Luxe til Middelhavskysten, det som hadde seks vogner med umbra-farvet understell og fløtefarvete paneler) og følte et uforklarlig stikk i hjertet da jeg så en håndfull eventyraktige lys som vinket til meg fra en åsside i det fjerne, for så å smyge seg ned i en lomme av svart fløyel: diamanter som jeg siden skjenket bort til mine romanpersoner for å lette byrden av min egen rikdom. Jeg måtte ha klart å løsne og skyve opp den stramme, stafferte rullegardinen ved hodeenden av sovekøya, og hælene ble kalde som is, men likevel fortsatte jeg å stå der på kne og stirre ut. Intet er saligere eller mer selsomt enn å fordype seg i disse første vellystige grøssene. De hører hjemme i en fullkommen barndoms harmoniske verden, og som sådanne har de i ens bevissthet fått en naturlig plastisk form, som kan festes til papiret uten den minste anstrengelse; det er først når man tar fatt på minnene fra ungdomstiden at Mnemosyne blir kresen og vrangvillig. Jeg tør ellers hevde at når det gjelder evnen til å samle opp inntrykk, fikk russiske barn av min generasjon gjennomleve en direkte genial periode, som om skjebnen lojalt 10

ville gjøre sitt beste for dem ved å gi dem mer enn deres beskårne del – med henblikk på syndfloden som fullstendig skulle utslette den verden de hadde kjent. Det geniale ble borte da alt var blitt registrert og lagret, akkurat slik tilfellet er med andre, mer spesialiserte vidunderbarn – søte, krøllete guttebarn som svinger taktstokker eller temmer enorme flygler, som med tiden blir til annenklasses musikere med bedrøvede øyne og diffuse skrøpeligheter og noe ubestemmelig vanskapt over sine evnukkaktige bakparter. Men selv om så er, gjenstår likevel den enkeltes mysterium som aldri gir memoarforfatteren rist eller ro. Hverken i omgivelser eller i arv kan jeg finne akkurat det redskapet som formet meg, den navnløse trykkvalsen som preget inn i mitt liv det innviklede vannmerket som først avslører sitt særpreg når kunstens lampe får skinne gjennom livets kladdepapir.

3 For å kunne bestemme noen av mine barndomsminner i tid, må jeg ta utgangspunkt i kometer og formørkelser, slik historikere gjør når de gir seg i kast med fragmentene av en krønike. Jeg kan for eksempel se meg selv kravle over våte svarte stener nede ved sjøen mens Miss Norcott, en apatisk og melankolsk guvernante som tror jeg er i følge med henne, spaserer av sted langs den krumme stranden sammen med Sergej, min yngste bror. Jeg har på meg et leketøysarmbånd. Der jeg krabber over disse stenene, driver jeg i ett sett og gjentar, nærmest som et intenst, innholdsrikt og inderlig tilfredsstillende trylleformular, det engelske ordet «childhood» som klinger mystisk og nytt og blir merkeligere og merkeligere etter hvert som det i mitt trangbodde, hektiske sinn tar farve av andre sammensetninger ordet opptrer i. Det er små fordypninger i stenene, fulle av lunkent sjøvann, og min magiske mumling ledsager trolldommen jeg kaster over de små safirblå vannpyttene.

11

Stedet er naturligvis Opatija, ved Adriaterhavet. Gjenstanden rundt håndleddet mitt, som ser ut som en spraglete serviettring, laget av et halvt gjennomsiktig, blekgrønt og lyserødt celluloidaktig stoff, er et stykke juletrepynt som Onja, min søte jevnaldrende kusine, hadde gitt meg i St. Petersburg noen måneder før. Jeg tok andektig vare på den til den begynte å få noen svarte striper på innsiden. Som i en drøm fant jeg ut at det måtte være mine egne hårstrå som sammen med tårene mine på en eller annen måte hadde kommet seg inn i det skinnende stoffet under et skrekkelig besøk hos en hatet frisør i nabobyen Fiume. Samme dag, ved en kafé nede ved sjøen, falt det seg slik at min far fikk øye på to japanske offiserer ved et bord like ved oss akkurat idet vi ble servert, og vi gikk med det samme – men ikke før jeg i all hast hadde fått snappet til meg en diger kule med sitronsorbet som jeg bar med meg, trygt forvart i min verkende munn. Året var 1904. Jeg var fem. Russland var i krig med Japan. Med største fryd gjenga det engelske ukemagasinet Miss Norcott abonnerte på, japanske kunstneres billeder fra krigen. De viste hvordan de russiske lokomotivene – som fikk et eget leketøysaktig preg på grunn av den japanske tegnestilen – ville komme til å gå til bunns hvis vår armé forsøkte å anlegge en jernbanelinje over Bajkalsjøens forræderske is.

Men la meg nå se. Jeg var kommet i berøring med den krigen enda litt før. En aften i begynnelsen av året, i huset vårt i St. Petersburg, ble jeg geleidet ned fra barneværelset til min fars arbeidsrom for å si god dag til en venn av familien, general Kuropatkin. Den firskårne kroppen i sitt uniformshylster knirket litt da han for å underholde meg spredte ut en håndfull fyrstikker på divanen der han satt, la ti av dem ende mot ende slik at de dannet en vannrett linje, og sa: «Dette er havet i rolig vær.» Deretter bikket han dem opp to og to, så den rette linjen gikk i siksak – og det var «et hav i storm». Han krafset sammen fyrstikkene og var i ferd med å gjøre hva jeg håpet skulle bli et mer vellykket kunststykke, da vi ble avbrutt. Hans adjutant ble vist inn og 12

sa noe til ham. Med et forfjamset russisk grynt reiste Kuropatkin seg tungt fra divanen mens de løse fyrstikkene spratt opp fra underlaget da tyngden hans forsvant. Den dagen hadde han fått ordre om å overta kommandoen over den russiske armé i Det fjerne østen.

Denne episoden fikk et eget etterspill femten år senere, da far var på flukt fra det bolsjevikkontrollerte St. Petersburg til Sør-Russland. En gang, mens han var på vei over en bro, ble han antastet av en gammel mann som så ut som en gråskjegget bonde i fåreskinnspels. Han ba far om ild. I neste øyeblikk kjente de to hverandre igjen. Jeg håper gamle Kuropatkin i sin rustikke forkledning unngikk å bli satt i sovjetisk fangenskap, men det er ikke poenget. Det som tiltaler meg, er utviklingen av fyrstikktemaet: De magiske fyrstikkene han hadde vist meg, var blitt feid til side og rotet bort, og hans armeer var også forsvunnet, og det hele var gått av sporet, akkurat som leketøystogene mine som jeg hadde prøvd å kjøre over de tilfrosne sølepyttene utenfor Hotel Oranien i Wiesbaden, vinteren 1904–05. Å følge slike tematiske mønster gjennom livet mener jeg burde være den egentlige hensikt med en selvbiografi.

4 Avslutningen på Russlands katastrofale felttog i Det fjerne østen ble ledsaget av voldsomme indre uroligheter. Uten å la seg skremme av dem vendte min mor, med sine tre barn, tilbake til St. Petersburg etter nesten et år ved kursteder i utlandet. Dette var i begynnelsen av 1905. Statsanliggender nødvendiggjorde min fars nærvær i hovedstaden; Det konstitusjonelle demokratiske parti, som han hadde vært med på å stifte, skulle neste år vinne et flertall av setene i den første russiske nasjonalforsamlingen. Under et av sine korte opphold hos oss på landet den sommeren, konstaterte han med patriotisk misbilligelse at min bror og jeg kunne lese 13

og skrive engelsk, men ikke russisk (bortsett fra KAKAO og MAMA). Det ble bestemt at skolemesteren i landsbyen skulle komme hver aften for å gi oss privattimer og ta oss med på spaserturer.

Med et skarpt og lystig støt i fløyten som hørte med til min første matrosdress, kaller min barndom meg tilbake til den fjerne fortid slik at jeg igjen skal få hilse på min elskelige lærer. Vasilij Martinovitsj Sjernosekov hadde kruset brunt skjegg, begynnende måne og porselensblå øyne, det ene av dem utstyrt med en fascinerende gevekst på øyelokket. Første dag han møtte opp, hadde han med seg en eske full av kolossalt fristende klosser med diverse bokstaver malt på hver side; disse terningene behandlet han bestandig som om de var noen uendelig kostelige gjenstander, hvilket de for den saks skyld var (rent bortsett fra at de dannet ypperlige tunneler for leketøystog). Han næret den største ærbødighet for min far, som nylig hadde bygd om og modernisert skolen i landsbyen. For på gammeldags vis å markere sitt fritenkeri, bar han et flagrende svart halstørkle, skjødesløst knyttet i noe som skulle være en tverrsløyfe. Når han henvendte seg til meg, vesle gutten, benyttet han annen person flertall – ikke på den stive måten som tjenerskapet gjorde, og ikke som min mor gjorde i øyeblikk av dyp ømnet, når jeg hadde fått feber, eller når jeg hadde mistet en av mine diminutive jernbanepassasjerer (som om entallsformen var for spinkel til å bære hele vekten av hennes kjærlighet) – men høflig og endefrem, lik en mann som snakker til en annen som han ikke kjenner så godt at han kan si «du» til ham. Han var en rødglødende revolusjonær og pleide å gestikulere voldsomt under våre landlige spaserturer mens han snakket om humanitet og frihet og forkasteligheten av krig og den bedrøvelige (men interessante, syntes jeg) nødvendigheten av å sprenge tyranner i luften, og noen ganger trakk han frem den da så populære pasifistiske boken Doloj Orusje! (en oversettelse av Bertha von Suttners Die Waffen Nieder!), og trakterte meg, et seksårs barn, med kjedsommelige sitater; jeg forsøke å tilbakevise 14

dem – ved denne spede og krigerske alder argumenterte jeg for blodsutgytelse i et oppbrakt forsvar for min verden av leketøyspistoler og rundbordsriddere. Under Lenins regime, da alle ikke-kommunistiske radikalere ble skånselsløst forfulgt, sendte man Sjernosekov til en tvangsarbeidsleir, men han klarte å flykte til utlandet og døde i Narva i 1939.

Det er på en måte ham jeg har å takke for at jeg kan fortsette enda et stykke på min egen lille sti der den løper side om side med det problemfylte tiårets brede landevei.

Da Tsaren i juli 1906 oppløste nasjonalforsamlingen i strid med grunnloven, var det en rekke av dens medlemmer, og deriblant min far, som innkalte til protestsesjon i Viborg og utstedte et manifest som manet folket til motstand mot regjeringen. For dette ble de, mer enn halvannet år etter, satt i fengsel. Min far tilbrakte tre fredelige om enn noe ensomme måneder i fangenskap, sammen med sine bøker, sitt sammenleggbare badekar og sitt eksemplar av J.P. Müllers innføring i hjemmegymnastikk. Til sine dagers ende tok min mor vare på brevene han klarte å smugle ut til henne – muntre epistler skrevet med blyant på toalettpapir (disse lot jeg trykke i 1965, i fjerde nummer av det russiskspråklige tidsskriftet Vosdusjnije puti utgitt av Roman Grünberg i New York). Vi oppholdt oss på landet da han ble satt på frifot, og det var skolemesteren i landsbyen som ledet festlighetene og sto for flaggsmykkingen (delvis uskrømtet rød) som skulle hilse min far på veien hjem fra jernbanestasjonen, under girlandre av granbar og kranser av kornblomster, min fars yndlingsblomst. Vi barn hadde gått ned til landsbyen, og det er når jeg minnes denne spesielle dagen, at jeg med størst klarhet ser elven som glitrer i solen; broen, det strålende blanke metallet i en blikkboks som en fisker har latt stå igjen på rekkverket; lindetresåsen med sin rosarøde kirke og marmormausoleet hvor min mors slekt var stedt til hvile; den støvete veien til landsbyen; stripen av kort, pastellgrønt gress med enkelte bare sandjordsflekker mellom veien og syrinbuskene, og bak buskene en vaklevo15

ren rekke med skjeløyde, mosegrodde tømmerstuer; stenbygningen som huset den nye skolen, like ved den gamle i tre; og rent i forbifarten, den vesle svarte hunden med kritthvite tenner som i full fart dukket opp mellom stuene, men i total stillhet fordi den sparte stemmen til det korte utbruddet den skulle få gasse seg med når det stumme stormløpet endelig hadde brakt den på høyde med vognen som strøk forbi.

5 Det gamle og det nye, den liberale linjen og den patriarkalske, fatal fattigdom og fatalistisk rikdom ble flettet sammen på fantastisk vis i det forunderlige første decennium av vårt århundre. Flere ganger i løpet av sommeren, midt under lunsjen, i den lyse spisestuen med de mange vinduene og valnøttpanelet i første etasje på vårt landsted i Vyra, kunne det skje at Aleksej, hovmesteren, med et ulykkelig uttrykk i ansiktet bøyde seg frem mot min far. Med dempet stemme (spesielt dempet hvis vi hadde gjester) opplyste han om at en flokk landsbyboere ønsket å få snakke med barin foran huset. Raskt tok min far servietten opp fra fanget og ba min mor ha ham unnskyldt. Et av vinduene i vestenden av spisestuen vendte ut mot et stykke av oppkjørselen like ved hovedinngangen. Man kunne se toppen av kaprifolbuskene på den andre siden av forstuen. Fra den kanten summet en landsens velkomst høvisk inn til oss idet den usynlige gruppen hilste på min usynlige far. Den etterfølgende parlamenteringen, som ble ført i et normalt stemmeleie, var det umulig å høre noe av siden vinduene over stedet der den utspant seg, var lukket for å holde varmen ute.

Den gjaldt formodentlig en bønn om hans mellomkomst i en eller annen lokal feide, eller om en spesiell understøttelse, eller om en tillatelse til å slå en åkerteig på vår jord eller til å hugge en sterkt ettertraktet treklynge i våre skoger.

16

Hvis forespørselen straks ble innvilget, slik det som regel skjedde, hørtes den samme summingen på nytt, og deretter, som tegn på takknemlighet, ble den gode barin underkastet den nasjonale ildprøve som besto i å bli svingt frem og tilbake etter armer og ben, og kastet opp i luften, og tatt trygt imot av et dusin kraftige armer.

I spisestuen fikk min bror og jeg beskjed om å fortsette å spise. Med en lekkerbisken mellom tommel og pekefinger tittet mor ned under bordet for å se om hennes nervøse og utilnærmelige dachshund lå der. «Un jour ils vont le laisser tomber,» kom det gjerne fra Mlle Golay, en pertentlig, pessimistisk gammel dame som hadde vært min mors guvernante og fremdeles bodde hos oss (på evig krigsfot med våre guvernanter). Fra min plass ved bordet kunne jeg plutselig gjennom et av de vestvendte vinduene få se et mirakuløst tilfelle av levitasjon. Der fremtrådte et øyeblikk min fars skikkelse i sin vindkruste hvite sommerdress, frydefullt utstrakt i løse luften, med alle lemmer i en underlig avslappet positur og med det vakre, uforstyrrelige ansiktet vendt mot himmelen. Tre ganger for han opp på denne måten, ledsaget av de usynlige himmelspretternes kraftfulle o-hoi, og annen gang kom han høyere enn første, og så var han der for tredje gang, på sin siste og høyeste himmelfart, makelig tilbakelent som for bestandig, mot middagstimens koboltblå sommerhimmel, lik en av disse paradisiske personlighetene som stiger bedagelig til værs med et utall av folder i sine gevanter under hvelvet i en kirke, mens vokskjertene i de dødeliges hender lyser opp under dem, én for én, og danner en sverm av ørsmå flammer i skyen av røkelse, og presten messer om evig hvile, og likferdsliljer skjuler ansiktet på den som ligger der, blant de svevende lysene, i den åpne kisten.

ANNET KAPITTEL

1 Så langt tilbake som jeg kan erindre noe om meg selv (med interesse, med tilfredshet, sjelden med beundring eller avsky), har jeg vært utsatt for lette sansebedrag. Noen er auditive, andre visuelle, og ingen har vært meg til nevneverdig nytte. De profetiske røstene som holdt Sokrates i stramme tøyler eller sporet Joaneta Darc til dåd, har hos meg sunket ned til samme nivå som slikt man slumper til å overhøre i et biapparat, i det øyeblikket det tar å løfte opp røret og legge det på igjen fordi den andre linjen er opptatt.

Like før jeg skal til å sovne, blir jeg ofte oppmerksom på en slags ensidig samtale som utspiller seg i en tilstøtende sektor av mitt sinn, ganske uavhengig av de baner tankene følger i øyeblikket. Det er en pregløs, likegyldig, anonym stemme som jeg hører si ting som ikke har den ringeste betydning for meg – en setning på engelsk eller russisk, ikke engang henvendt til meg, og så triviell at jeg knapt våger å gi noen eksempler, av frykt for at den plattheten jeg ønsker å gjengi, skal bli svekket av et fnugg av fornuft. Dette tåpelige fenomenet fortoner seg som et auditivt motstykke til denslags syner som man har rett før man faller i søvn, og som jeg også er vel fortrolig med. Det jeg sikter til, er ikke det klare forestillingsbilledet (som for eksempel ansiktet til en kjær, forlengst avdød slektning) som trylles frem med et viljens vingeslag; det er en av de tapreste operasjoner menneskesinnet kan utføre. Heller ikke henspiller jeg på de såkalte muscae volitantes skygger av bevegelser i glasslegemet som faller på netthinnestavene og fremtrer som gjenomsiktige 18

tråder som glir over synsfeltet. Noe nærmere de hypnagogiske fata morgana’er jeg har i tankene, er kanskje den farvede pletten, det dolkestikk av et etterbillede som lampen man nettopp har slått av, flerrer øyelokksnatten med.

Et sjokk av dette slaget er imidlertid ikke noe nødvendig utgangspunkt for den langsomme, sindige fremveksten av synene som passerer revy for mine lukkede øyne. De kommer og går, uten den døsige iakttagers medvirkning, men er vesensforskjellige fra drømmebilleder, for iakttageren er fortsatt herre over sine egne sanser. De er ofte groteske. Jeg hjemsøkes av kjeltringaktige profiler, av rødmussete dverger med simple trekk og oppsvulmede nesebor eller ører.

Undertiden antar imidlertid mine fotismer en beroligende dus beskaffenhet, og da ser jeg – så å si projisert på innsiden av øyelokket – grå skikkelser som spaserer mellom bikuber, eller små svarte papegøyer som gradvis forsvinner i høyfjellssne, eller noe fiolett noe i det fjerne som blir borte bak skjenende skipsseil.

På toppen av alt dette fremstår jeg som et utsøkt tilfelle av farvehørsel. Kanskje «hørsel» ikke er det rette ordet, ettersom opplevelsen av farve later til å fremkalles nettopp ved at jeg muntlig formulerer en gitt bokstav, samtidig som jeg forestiller meg dens form. Den lange a’en i det engelske alfabetet (og det er dette alfabetet jeg har i tankene i det følgende, med mindre det uttrykkelig sies noe annet) har for meg samme farve som værbitt tre, men en fransk a fremkaller billedet av polert ibenholt. Denne svarte gruppen innbefatter også den harde g’en (vulkanisert gummi) og r (en sotete fille som blir revet i to). Den havremelsaktige n’en, den nudelslappe l’en og o’ens toalettspeil med elfenbenshåndtak representerer de hvite. Jeg stusser litt ved det franske on som jeg ser som den krumt utspente overflaten på et beger breddfullt av ren alkohol. For så å gå over til den blå gruppen, finner vi der den stålblå x’en, z’ens tordensky og k’ens blåbær. Siden det foreligger en subtil vekselvirkning mellom lyd og form, ser jeg q som brunere enn k mens s ikke er lyseblå som c, men en forunderlig blanding av asur19

blått og perlemor. Tilgrensende nyanser blander seg ikke med hverandre, og sammensatte lyder har ikke egne farver, med mindre de i et gitt språk representeres av en enkelt bokstav (således kan jeg nevne at den dungrå, tre-fotete russiske bokstaven som står for sj, en lyd like gammel som Jangtsjekiang, påvirker sin engelske variant).

Jeg iler med å avslutte listen før jeg blir avbrutt. I den grønne gruppen finner vi f’ens svartorblad, p’ens eplekart, og t’ens pistasie. Mattgrønt, på en eller annen måte blandet med fiolett, er det lengste jeg kan strekke meg til for w.

De gule omfatter diverse e’er og i’er, den fløtefarvede d’en, den lysgylne y’en og u, hvis alfabetiske verdi jeg bare kan gjengi som «messingfarvet med et oljeaktig skjær». I den brune gruppen har vi den bløte g’ens saftige gummilignende farvetone, den noe blekere j’en og h’ens gråbrune skolisse.

Og til slutt: Av de røde har b den nyansen som malere kaller brent sienna, m er et stykke rosa flanell, og nettopp i dag har jeg endelig oppdaget at y svarer fullstendig til «kvartsrosa» i Maerz og Pauls Farvenes leksikon. Ordet for regnbue, en original og avgjort grumset regnbue, er på mitt private språk et ord som knapt lar seg uttale: kzspygv. Den første forfatter som behandlet audition colorée, var så vidt jeg vet en albin lege i 1812 i Erlangen.

En synestetikers bekjennelser må fortone seg både trivielle og pretensiøse for dem som takket være mer solide skillevegger er forskånet for denslags gjennomtrekk og lekkasjer. På min mor virket imidlertid alt dette helt normalt.

Emnet ble brakt på bane en dag i mitt syvende år mens jeg holdt på å bygge et tårn med gamle bokstavklosser. Jeg lot falle en bemerkning om at farvene på klossene var helt gale.

Vi oppdaget da at noen av hennes bokstaver hadde samme lød som mine, og dessuten at hun ble optisk påvirket av toner. De fremkalte derimot ingen farveinntrykk hos meg i det hele tatt. Jeg beklager å måtte si at musikk står for meg utelukkende som en vilkårlig rekke av mer eller mindre irriterende lyder. Under spesielle følelsesmessige omstendigheter kan jeg avfinne meg med en fulltonende fiolins 20

krampetrekninger, men flygelet og alle blåseinstrumentene kjeder meg i små doser og sliter huden av meg i store. Til tross for alle de operaer jeg ble utsatt for hver vinter (jeg må ha hørt Ruslan og Pikovaja Dama minst et dusin ganger i løpet av halvparten så mange år), lot min spede mottagelighet for musikk seg fullstendig overvelde av den visuelle tortur det var ikke å kunne lese over skuldrene på Pimen eller forgjeves å forestille seg aftensvermerne i den dunkle blomsterprakten i Julias have.

Min mor gjorde alt for å understøtte min generelle følsomhet for visuelle stimuli. Hvor mange akvareller har hun ikke malt for meg; hvilken åpenbaring var det ikke da hun viste meg syrintreet som oppstår ved å blande blått og rødt!

I huset vårt i St. Petersburg hendte det undertiden at hun fra et hemmelig skap i veggen i sitt påkledningsrom (og mitt føderom) trakk frem en mengde smykker og lot meg leke med dem før jeg skulle legge meg. Jeg var svært liten da, og de blendende tiaraene og halskjedene og ringene kunne for meg nesten måle seg med mystikken og fortryllelsen når byen ble illuminert under tsarfestlighetene og gigantiske monogrammer, kroner og andre heraldiske dekorasjoner bestående av kulørte elektriske lyspærer – safir, smaragd, rubin – glødet i frostnattens polstrede stillhet med en slags forhekset skyhet over snekantede gesimser langs boligkvarterenes fasader.

2 Mine tallrike sykdommer i oppvekstårene brakte min mor og meg enda nærmere hverandre. Som liten gutt viste jeg helt usedvanlige anlegg for matematikk, noe som fullstendig forsvant i mine enestående ubegavede ungdomsår.

Dette talentet skulle komme til å spille en uhyggelig rolle under mine nappetak med halsesyke eller skarlagensfeber, når jeg følte hvordan enorme sfærer og veldige tall 21

este nådeløst opp i min verkende hjerne. En tåpelig huslærer hadde på et altfor tidlig tidspunkt forklart meg om logaritmer, og jeg hadde lest (i et engelsk blad, The Boy’s Own Paper), om et hinduisk regnefenomen som på nøyaktig to sekunder kunne finne syttende rot av f.eks.

3529471145760275132301897342055866171392 (jeg er ikke sikker på om dette er helt riktig; iallfall var roten 212).

Slike uhyrer var det som suget næring av mine feberfantasier, og skulle jeg hindre dem fra å trenge meg ut av meg selv, var eneste utvei å drepe dem ved å rive ut hjertet på dem. Men de var altfor sterke, og jeg pleide å reise meg opp i sengen og møysommelig sette sammen setninger uten hode og hale i et forsøk på å forklare dette og hint for min mor.

Bak febervillelsen gjenkjente hun følelser hun selv hadde hatt, og hennes forståelse førte mitt ekspanderende univers tilbake til den newtonske norm.

En fremtidig spesialist på en slik kjedsommelig form for litterær lærdom som vitenskapen om egen-plagiater vil kanskje like å sammenholde en av hovedpersonenes opplevelser i min roman Gaven med originalhendelsen. En dag etter en lang tids sykdom, da jeg lå til sengs og fremdeles kjente meg svært svak, opplevde jeg en tilstand av velvære forenet med en følelse av letthet og hvile. Jeg visste at mor var gått for å kjøpe meg den daglige presangen som gjorde disse rekonvalesensperiodene så liflige. Hva det skulle bli denne gangen, kunne jeg ikke gjette meg til, men i min forunderlig gjennomskinnelige sinnstilstand så jeg levende for meg, som gjennom et trylleglass, hvordan hun kjørte ned Morskaja-gaten mot Nevskij Prospekt. Jeg kunne skjelne den lette sleden, trukket av en rødbrun ganger. Jeg hørte hestens snøftende pust, den rytmiske klapringen av testikkelpungen, og klumpene av frossen jord og sne som slo mot fronten på sleden. Rett foran øynene på meg, og på min mor, ruvet kuskens akterspeil. Han var kledd i en tykt vattert blå kappe, med klokken (tyve minutter over to) i et skinnetui festet til beltet bak på ryggen mens den digre hardstappede baken hans bulet ut i gresskarlignende fol22

der under beltet. Jeg så min mors selskinnspels, og da den isnende farten øket, muffen som hun løftet opp mot ansiktet – en St. Petersburgsfrues yndige sledetursgestus. To av hjørnene på det omfangsrike bjørneskinnsteppet som dekket henne helt opp til livet, var festet med hemper til de to kulene et stykke nede på hver side av ryggstøet hennes. Og bak henne, med et godt tak om disse kulene, sto en lakei med kokardeprydet hatt på sitt smale brett over enden av sledemeiene.

Jeg fulgte fremdeles sleden med øynene da jeg så den stanse utenfor Treumanns butikk (skrivesaker, bronsejugl, spillkort). Snart kom mor ut av butikken, fulgt av lakeien.

Han bar det hun hadde kjøpt, som for meg så ut som en blyant. Jeg var overrasket over at hun ikke bar en så liten gjenstand selv, og denne støtende størrelsesproblematikken førte til en lett oppblussing av den «sinnsutvidende effekten» som jeg hadde håpet var blitt borte med feberen. Mens hun igjen ble hjulpet til rette i sleden, så jeg dampen som alle pustet ut, hesten innbefattet. Jeg så også den velkjente grimasen da hun satte trutmunn for å løsne på sløret som var trukket for stramt til og lå som et nett rundt ansiktet, og idet jeg skriver dette, er det som om følelsen av nettingflettet ømhet som leppene mine pleide å oppleve når jeg kysset mors tilslørte kinn, kommer tilbake til meg – flyr tilbake til meg med et frydeskrik ut av en fortid som er sneblå, med blå vinduer (gardinene er ennå ikke trukket for).

Litt etter kom hun inn på værelset mitt. I armene holdt hun en stor pakke. I mitt drømmesyn hadde den hatt svært beskjedne dimensjoner – kanskje fordi jeg underbevisst hadde rettet på noe som logikken advarte meg mot, siden det kunne utgjøre en fryktet levning av febervillelsens ekspanderende univers. Nå viste gjenstanden seg å være en gigantisk mangekantet Faber-blyant, fire fot lang og tilsvarende tykk. Den hadde hengt til utstilling i butikkvinduet, og hun hadde gått ut fra at jeg hadde traktet etter den, på samme måte som jeg traktet etter alle ting som ikke så lett kunne kjøpes. Ekspeditøren hadde måttet ringe til en agent, 23

en «Doktor» Libner (som om transaksjonen virkelig skulle hatt visse patologiske implikasjoner). Et reddsomt øyeblikk var jeg i tvil om spissen var laget av ordentlig grafitt. Det var den. Og noen år etter kunne jeg, ved å bore et hull i siden på den, overbevise meg om at blyet gikk gjennom den i hele dens lengde – et fullkomment tilfelle av kunst for kunstens skyld fra Fabers og Dr. Libners side, ettersom blyanten var altfor stor til å kunne brukes, og heller ikke var ment til å brukes. «Å ja,» sa hun gjerne når jeg nevnte en eller annen selsom fornemmelse. «Ja, jeg kjenner til alt det der,» og med en nesten nifs troskyldighet kunne hun så diskutere ting som vardøger og forsiktig banking i treverket på bord med tre ben og forutanelser og følelsen av déjà vu. Det var et innslag av sekterisme i hennes familie. Hun gikk i kirke bare i fasten og til påske. Den skismatiske legningen røpet seg i hennes inderlige avsmak for den gresk-katolske kirkes ritualer og for dens prester. Hun fant evangelienes moralske og poetiske side dypt tiltrekkende, men følte intet behov for å støtte seg til noe dogme. Den rystende usikkerheten vedrørende det hinsidige og dets manglende muligheter for privatliv streifet ikke hennes tanker. Hennes intense og renhjertede religiøsitet fant uttrykk i en tro som på samme tid omfattet eksistensen av en annen verden og umuligheten av å fatte den med jordelivets begreper. Alt man kunne gjøre var å skjelne, gjennom dis og fantasifostre, noe virkelig der fremme, akkurat som mennesker med en usedvanlig evne til å holde hverdagens tankevirksomhet i gang selv i sin dypeste søvn, er i stand til å sanse – et sted bak innfløkte og imbesille mareritt – den våkne verdens velordnede virkelighet.

24