Min søster er seriemorder

dryppe ned på det hvite, nå skinnende blanke gulvet.

Rastaflettene hennes er knytt sammen oppå hodet så de ikke skal subbe ned i gulvet. Hun kikker bort på meg iblant med de store, brune øynene sine, redd for at jeg er sint, at jeg snart vil reise meg fra alle fire og gi henne en skjennepreken.

Jeg er ikke sint. Hvis jeg er noe som helst, er jeg sliten. Svetten fra pannen min drypper ned på gulvet, og jeg bruker den blå svampen til å tørke den bort.

Jeg skulle akkurat til å spise middag da hun ringte meg. Jeg hadde lagt alt tilbehøret på fatet – gaffelen lå på venstre side av tallerkenen, kniven på høyre. Jeg brettet servietten til en liten krone og plasserte den midt på tallerkenen. Filmen sto på pause ved åpningsteksten og stoppeklokken på stekeovnen hadde akkurat sagt pling da mobilen min begynte å vibrere på bordet.

Når jeg kommer hjem igjen, vil maten være kald.

Jeg reiser meg opp og skyller gummihanskene i servanten, men jeg tar dem ikke av meg. Ayoola ser på meg i speilet.

«Vi må fjerne liket», sier jeg til henne.

«Er du sint på meg?»

Et normalt menneske ville kanskje vært sint, men det jeg føler nå er en sterk trang til å bli kvitt liket. Da jeg kom hit, bar vi ham ut og la ham i bagasjerommet på bilen min, sånn at jeg kunne vaske og skrubbe i fred for det stive blikket hans.

«Hent bagen din», svarte jeg.

Da vi kommer tilbake til bilen, ligger han fortsatt og venter på oss i bagasjerommet.

Det er lite trafikk over Third Mainland Bridge så sent 7