Midnattsmøte by Cappelen Damm AS

TIDLIGERE BØKER AV LEE CHILD: SYNDEBUKK FELLEN SLAKTEREN GJESTEN HAIKEREN LIVVAKTEN ETT SKUDD HARDT MOT HARDT FIENDEN INGENTING Å TAPE REACHERS HEVN DET ØYET IKKE SER 61 TIMER UTEN SVIK VERDT Å DØ FOR EN HEMMELIG AFFÆRE ETTERLYST VEND ALDRI TILBAKE PERSONLIG DEN ÅTTENDE MANN UNDER RADAREN

For mer informasjon om Lee Child og bøkene hans: www.cappelendamm.no www.leechild.com

Lee Child

Midnattsmøte Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: The Midnight Line Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2017 All rights reserved Lee Child has asserted his right under the Copyright, Designs and Patents Act 1988 to be identified as the author of this work. Opprinnelig utgave: Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2019 ISBN 978-82-02-58201-2 1.utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Stephen Mulcahey/TW Figur: © Jonathan Ring Bakgrunnsbilde: Shutterstock/Getty Images/Alamy/Plainpicture Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hittil i amerikansk historie er det blitt utdelt nesten to millioner Purple Heart-medaljer. Denne boken er tilegnet hver enkelt mottaker, med respekt.

Jack Reacher og Michelle Chang tilbrakte tre dager sammen i Milwaukee. Den fjerde morgenen var hun borte. Da Reacher kom tilbake til rommet med kaffe, fant han en lapp på hodeputen sin. Han hadde sett sånne lapper før. Det sto alltid det samme på dem, enten direkte eller indirekte. Changs lapp var indirekte, og mer elegant enn de fleste. Ikke når det gjaldt presentasjonen. Den var klort ned med kulepenn på motellets brevpapir, som hadde bølget seg av fuktighet. Men uttrykksformen var elegant. Hun brukte et bilde som både forklarte og smigret og ba om unnskyldning. Hun hadde skrevet: Du er som New York City. Jeg liker å være på besøk, men jeg kunne aldri ha bodd der. Han gjorde som han alltid gjorde: Han lot henne gå. Han forsto. Det trengtes ingen unnskyldning. Han kunne ikke bo hvor som helst. Hele livet hans var et besøk. Hvem ville orke noe sånt? Han drakk først sin kaffe, deretter hennes, tok med seg tannbørsten fra glasset på badet og gikk sin vei, gjennom et virvar av gater, venstre og høyre, i retning bussterminalen. Hun satt nok i en taxi, antok han. På vei til flyplassen. Hun hadde gullkort og mobiltelefon. På bussterminalen gjorde han som han alltid gjorde. Han kjøpte billett til første bussavgang, uansett hvor den gikk. Og det viste seg å være til en endestasjon som lå langt mot 7

nord og vest, ved bredden av Lake Superior. Fundamentalt feil retning. Kaldere, ikke varmere. Men regler var regler, så han gikk om bord. Han ble sittende og se ut av vinduet. Wisconsin feide forbi, på åkrene lå høyballene på stubbmarken, beitemarkene var oppspist, trærne var mørke og tunge. Sommeren gikk mot slutten. Det var slutten på flere ting. Hun hadde stilt de vanlige spørsmålene, som egentlig var forkledte beslutninger. Hun kunne forstå ett år. Absolutt. En guttunge som hadde vokst opp på militærbaser i utlandet og deretter ble utplassert på militærbaser i utlandet – bare avbrutt av fire år på West Point, som ikke akkurat var kjent som et hvilehjem – en sånn fyr ville selvsagt reise rundt et år og se seg om før han slo seg til ro. Kanskje to år. Men ikke mer. Og ikke permanent. Innse sannheten. Det rykket i patologimåleren. Alt ble sagt med medfølelse, og ikke fordømmende. Ikke noe å bry seg om. Bare en kort samtale. Men budskapet var klart. Så tydelig som et sånt budskap kunne være. Et eller annet om fornektelse. Fornekte hva da, spurte han. Selv syntes han ikke at livet hans var et problem. Det er bevis nok, sa hun. Dermed satte han seg på bussen for å ta den til endestasjonen, og han ville ha sittet på den hele veien, fordi regler var regler, hadde det ikke vært for at han tok seg en spasertur under den andre tissepausen, og da fikk han øye på en ring hos en pantelåner. Den andre tissepausen kom sent på dagen, og fant sted i den fattigslige delen av en liten by. Muligens en fylkeshovedstad eller en mindre del av en fylkeshovedstad. Fylkespolitiet hadde kanskje hovedkvarter der. Det var et fengsel i 8

byen, det var klart. Reacher kunne se kausjonskontorer og en pantelåner. Alt man trengte på samme sted, side om side i en trist gate bak huset med toalettene. Han var stiv i kroppen etter å ha sittet så lenge. Han studerte gaten bak huset med toalettene, og begynte å gå mot den. Uten noen spesiell grunn. Bare en spasertur. Bare løsne litt på kroppen. Da han kom nærmere, talte han gitarene i vinduet hos pantelåneren. Sju. Triste historier, alle som én. Som å høre på en country-radiostasjon. Drømmer som ikke hadde gått i oppfyllelse. Lenger nede i vinduet var det glasshyller med småsaker. Forskjellige smykker. Inkludert ringer. Inkludert skoleringer fra alle slags videregående skoler. Bortsett fra at en av dem ikke var det. En av dem var fra West Point 2005. Det var en pen ring. Den hadde vanlig form og vanlig stil, med intrikat filigransarbeid og en svart stein – kanskje halvedelstein, kanskje glass – omgitt av et ovalt bånd der det sto West Point øverst og 2005 nederst. Gammeldagse bokstaver. En klassisk framgangsmåte, enten av respekt for tidligere tider eller av mangel på fantasi. West Point-studenter designet ringene sine selv, slik de ville ha dem. Det var en gammel tradisjon. Eller kanskje en gammel rettighet, fordi West Point var stedet hvor man begynte med skoleringer. Det var en veldig liten ring. Reacher ville ikke ha fått den på noen av sine fingre. Ikke på lillefingeren på venstre hånd engang, ikke forbi neglen engang. I hvert fall ikke forbi første knoke. Den var knøttliten. Det var en kvinnes ring, muligens en kopi til en kjæreste eller en forlovede. Det var ikke uvanlig. Som en hyllest eller en suvenir. Men muligens ikke. 9

Reacher åpnet døren til pantelånersjappa og gikk inn. En fyr bak kassen kikket opp. En svær bamse av en mann, sjuskete og ustelt. Kanskje midt i trettiårene, mørk, men med rikelig med fett på den svære kroppen. Med et slags slu blikk. I hvert fall nok til at han hadde perfeksjonert hvordan han skulle reagere på den nyankomne på én nittifem, og hundre og tretten kilo. Det gikk helt på instinkt. Fyren var ikke redd. Han hadde et ladet våpen under disken. Med mindre han var en idiot. Hvilket han ikke så ut som. Likevel ville ikke fyren risikere å virke aggressiv, men han ville heller ikke virke servil. Det var et spørsmål om stolthet. Dermed sa han: «Hvordan går det?» Ikke så bra, tenkte Reacher. For å være ærlig. Chang var nok tilbake i Seattle nå. Tilbake i livet sitt. Men han sa: «Kan ikke klage.» «Kan jeg hjelpe deg med noe?» «Jeg vil se på skoleringene dine.» Fyren trakk brettet baklengs ut av hyllen og satte det på disken. West Point-ringen hadde rullet over på siden, som en golfball. Reacher tok den opp. Den var gravert på innsiden. Hvilket betydde at det ikke var en kopi. Ikke til en forlovede eller en kjæreste. Kopier ble aldri gravert. En gammel tradisjon. Ingen visste hvorfor. Ikke en hyllest, ikke en suvenir. Dette var ekte saker. Ringen til en kadett, som hadde gjort seg fortjent til den etter fire harde år. Båret med stolthet. Selvsagt. Hadde man ikke vært stolt av skolen sin, ville man ikke ha kjøpt en ring. Det var ikke obligatorisk. Det var gravert inn S.R.S. 2005. Bussen tutet tre ganger. Den var klar til å kjøre, men den manglet en passasjer. Reacher la fra seg ringen og sa: «Takk 10

skal du ha», og gikk ut av butikken. Han skyndte seg tilbake forbi huset med toalettene, bøyde seg inn gjennom bussdøren og sa til sjåføren: «Jeg blir her». «Billetten refunderes ikke.» «Det trenger jeg ikke.» «Har du en bag i bagasjerommet?» «Ingen bag.» «Ha en fin dag.» Fyren dro i et håndtak, og døren lukket seg med en sugende lyd rett foran ansiktet på Reacher. Motoren brølte, og bussen kjørte sin vei uten ham. Han snudde seg bort fra dieseleksosen og gikk tilbake til pantelåneren.

Fyren i pantelånersjappa var litt misfornøyd med å måtte ta fram brettet med ringer igjen, så snart etter at han hadde satt det på plass. Men han gjorde det, og han satte det på samme sted på disken. West Point-ringen hadde rullet over på siden igjen. Reacher tok den opp. Han sa: «Husker du kvinnen som pantsatte denne?» «Hvordan skulle jeg det?» sa fyren. «Jeg har en million ting her inne.» «Fører du lister?» «Er du politi?» «Nei,» sa Reacher. «Alt her inne er lovlig.» «Det bryr jeg meg ikke om. Det eneste jeg vil ha, er navnet på kvinnen som kom med denne ringen.» «Hvorfor det?» «Vi gikk på samme skole.» «Hvor er det? Et annet sted i delstaten?» «Lenger øst,» sa Reacher. «Du kan ikke være en klassekamerat. Ikke fra 2005. Ikke for å være uhøflig.» «Det er greit. Jeg tilhører et tidligere årskull. Men skolen har ikke forandret seg noe særlig. Dermed vet jeg hvor hardt hun har jobbet for denne ringen. Og da lurer jeg på 12

hva slags uheldige omstendigheter som fikk henne til å gi den fra seg.» Fyren sa: «Hva slags skole var dette?» «De lærte oss praktiske ting.» «Som en yrkesskole?» «På en måte.» «Hun døde kanskje i en ulykke.» «Kanskje,» sa Reacher. Eller ikke i en ulykke, tenkte han. Først hadde det vært Irak, og så hadde det vært Afghanistan. 2005 hadde vært et tøft år å ta eksamen. Han sa: «Men jeg vil gjerne være helt sikker.» «Hvorfor?» gjentok fyren. «Det kan jeg ikke forklare helt.» «Har det med ære å gjøre?» «Det har det kanskje.» «Har man sånt på en yrkesskole?» «På noen.» «Det var ikke en kvinne. Jeg kjøpte den ringen. Sammen med masse andre greier.» «Når da?» «For omtrent en måned siden.» «Av hvem?» «Jeg har ikke tenkt å fortelle deg hvordan jeg gjør forretninger. Hvorfor skulle jeg det? Alt er lovlig. Alt er etter boka, slik delstatslovene sier. Jeg har lisens, og jeg består alle inspeksjoner.» «Hvorfor vil du da ikke si noe?» «Det er private opplysninger.» Reacher sa: «Hva om jeg kjøper ringen?» «Den koster femti dollar.» «Tretti.» 13

«Førti.» «Avtale,» sa Reacher. «Og nå har jeg rett til å få vite hvor den kommer fra.» «Dette er ikke Sotheby’s auksjonshus.» «Likevel.» Fyren nølte. Så sa han: «Den kom fra en fyr som hjelper til i en veldedig organisasjon. Folk donerer ting og får skattefradrag. Stort sett gamle biler og båter, men også andre ting. Fyren gir dem en oppblåst kvittering til selvangivelsen, og så selger han tingene der han kan, og tar det han får, og så sender han en sjekk til den veldedige organisasjonen. Jeg kjøper småtingene fra ham. Jeg får det jeg får, og håper å gå med overskudd på det.» «Så du tror at noen ga ringen til en veldedig organisasjon og fikk et skattefradrag som de kunne trekke fra på inntekten?» «Det gir mening hvis den opprinnelige eieren var død. Fra 2005. En del av boet.» «Det tror jeg ikke,» sa Reacher. «Jeg tror en slektning ville ha beholdt den.» «Det kommer an på om slektningen hadde nok å spise.» «Er det tøffe tider her?» «Det går bra for meg. Men jeg eier pantesjappa.» «Likevel donerer folk ting til veldedige formål.» «I bytte mot falske kvitteringer. Til slutt spiser myndighetene skattefradraget. Et annet ord for trygd.» Reacher sa: «Hvem er denne veldedighetsfyren?» «Det har jeg ikke tenkt å fortelle deg.» «Hvorfor ikke?» «Det har ikke du noe med. Jeg mener, hvem faen er du?» 14

«Bare en fyr som allerede har hatt en ganske dårlig dag. Det er selvsagt ikke din skyld, men hvis jeg skulle bli spurt om å gi et råd, ville jeg nok ha sagt at det ville være en elendig idé å gjøre dagen min verre. Du er kanskje dråpen som får begeret til å renne over.» «Truer du meg?» «Mer som en værmelding. En offentlig tjeneste. Som et tornadovarsel. Gjør deg klar til å søke dekning.» «Kom deg ut av butikken min.» «Heldigvis har jeg ikke hodepine lenger. Jeg ble slått i hodet, men det er mye bedre nå. Det sa legen. En venn fikk meg til å oppsøke lege. To ganger. Hun var bekymret for meg.» Pantelåneren nølte igjen. Så sa han: «Nøyaktig hva slags skole kom den ringen fra?» Reacher sa: «Det var et militærakademi.» «Unnskyld meg, men sånne skoler er for problembarn. Eller forstyrrede barn. Ikke ta det ille opp.» «Ikke legg skylden på ungene,» sa Reacher. «Se heller på familiene. Når sant skal sies, var det mange foreldre på vår skole som hadde drept folk.» «Er det sant?» «Over gjennomsnittet.» «Så dere holder sammen for alltid?» «Vi lar ingen bli igjen.» «Fyren kommer ikke til å snakke med en fremmed.» «Har han lisens, og består han delstatens inspeksjoner?» «Det jeg driver med her, er lovlig. Det sier advokaten min. Så lenge jeg virkelig tror på det, og det gjør jeg. Tingene kommer fra veldedige stiftelser. Jeg har sett papirene. 15

Alle slags folk driver med det. De reklamerer til og med for det på tv. Mest biler. Av og til båter.» «Men akkurat denne fyren vil ikke snakke med meg?» «Det ville overraske meg.» «Har han ingen manerer?» «Jeg ville ikke ha invitert ham med på piknik.» «Hva heter han?» «Jimmy Rat.» «Tuller du?» «Det er det han kaller seg.» «Og hvor finner jeg Mr. Rat?» «Let etter minimum seks Harley-Davidson-sykler. Du finner Jimmy på den baren de står utenfor.»