Medusa av Clive Cussler og Paul Kemprecos

Clive Cussler og Paul Kemprecos

Medusa Oversatt av Roar Sørensen

Clive Cussler og Paul Kemprecos Originalens tittel: Medusa Oversatt av Roar Sørensen Opprinnelig utgave: Copyright © 2009 by Sandecker, RLLLP By arrangement With Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA and Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-31357-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT- IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hvis epidemien fortsetter sin matematiske akselerasjonsrate, kan sivilisasjonen på jorden lett forsvinne.

Dr. Victor Vaugh The American Experience, Influenza 1919 Vask nesen innvendig med såpe og vann hver morgen og kveld. Tving deg selv til å nyse morgen og kveld. Pust deretter dypt inn. Ikke bruk skjerf. Ta raske spaserturer regelmessig og gå hjem fra jobben. Spis rikelig med grøt.

Råd mot influensa i avisen News of the World, 1919

Prolog Stillehavet 1848 I alle de årene kaptein Horatio Dobbs hadde seilt på verdens hav, hadde han aldri sett sjøen så øde og stille som dette. Kapteinen gikk fram og tilbake på akterdekket på hvalfangerskuta Princess, som var eid av rederiet New Bedford. De grå øynene hans skjøt i alle kompassretninger som lysstrålene fra to fyrtårn. Stillehavet var en skiveformet, blå ørken. Ingen vannspruter i horisonten. Ingen smilende niser danset rundt baugen. Ingen flygefisk spratt over bølgetoppene. Det var som om alt liv i sjøen hadde opphørt å eksistere.

Dobbs ble ansett som en prins i New Bedfords hvalfangsthierarki. På havnekneipene der tøffe harpunerer samlet seg, eller i salongene til de rike kvekerrederne på Johnny Cake Hill, ble det sagt at Dobbs kunne kjenne lukten av en spermhval på åtti kilometers avstand. Men det eneste han hadde kjent lukten av i det siste, var den ramme stanken av mytteri.

Dobbs hadde begynt å grue seg til å registrere hver dags mislykkede fangst i skipets loggbok. Anmerkningen han hadde gjort kvelden før, oppsummerte problemene han sto overfor. Han hadde skrevet: 27. mars 1848. Frisk brisk fra sørvest. Ikke en hval å se. Pessimismen henger over oss som stinkende tåke.

Ingen olje i hele Stillehavet for stakkars Princess.

Trøbbel i ruffen.

7

Dobbs hadde klart utsyn over hele skipet fra det forhøyede akterdekket, og han måtte ha vært blind om han ikke hadde sett mannskapets unnvikende og stjålne blikk.

Skipsoffiserene hadde rapportert med bekymring at den vanlige surmulingen blant besetningen var i ferd med å bli giftigere og skarpere. Kapteinen hadde bedt dem holde pistolene klare og aldri la dekket være ubevoktet. Ingen hadde prøvd å gjøre mytteri ennå, men i den mørke og skitne ruffen, det lille mannskapsrommet der baugen smalnet, ble det hvisket om at skipets hell kanskje ville snu om kapteinen kom ut for en ulykke.

Dobbs var en meter og nitti og bygd som en klippe. Han var overbevist om at han kunne slå ned et mytteri, men det var det minste problemet hans. En kaptein som kom tilbake uten en profitabel last med olje, hadde begått en utilgivelig synd. Han hadde misbrukt skipseiernes investeringer. Ingen besetning verdt sin lønn ville noensinne mønstre på hos ham igjen. Omdømme, karriere og framtid kunne stå og falle med en eneste hvalfangstekspedisjon.

Jo lenger skipet var til havs, desto større var sjansen for å mislykkes. Man gikk tom for forsyninger. Skjørbuk og sykdom ble mer sannsynlig. Skipets fysiske tilstand ble forverret, og mannskapet ble slappe og sløve. Det var risikabelt å gå i land for å foreta reparasjoner og kjøpe forsyninger. Mennene kunne finne på å gå fra borde og mønstre på et annet, mer framgangsrikt skip.

Hvalfangstekspedisjonen hadde gått dårlig helt fra den klare høstdagen det flunkende nye skipet ble sluppet fra det travle verftet under øredøvende jubel. Dobbs forsto det ikke. Ingen hvalfangstskute kunne vært bedre utstyrt for sin jomfrutur. Princess hadde en erfaren kaptein, et håndplukket mannskap og nysmidde harpuner skarpe som barberblad.

Princess var bygd av et av de beste skipsverftene i New Bedford. Skipet var på tre hundre tonn, med en lengde på litt over tretti meter. Lasterommet hadde plass til tre tusen fat som kunne ta over fire hundre tusen liter olje. Hun var 8

bygd av solid eik som tålte den groveste sjø. Fire hvalbåter hvilte i davitene over relingen. Mange sjøfolk hånte de brede og firkantete hvalfangstskipene fra New England, men det robuste fartøyet kunne seile i årevis gjennom tøffe farvann som ville fått spinklere skip til å lekke i sømmene.

Da Princess gikk fra havn, hadde en frisk bris fylt de store, firkantete seilene som hang fra de tre mastene. Rormannen la skipet på en østlig kurs ut av Acushnet-elven og inn i Atlanterhavet. Med jevn og god vind i ryggen krysset Princess havet raskt til de var framme ved Azorene. Etter en kort stopp i Faial for å kjøpe frukt som ville hindre skjørbuk, rettet fartøyet baugen mot sørspissen av Afrika og rundet Kapp det gode håp uten uhell.

Men de neste ukene gikk Princess på kryss og tvers av Stillehavet uten å se en eneste hval. Dobbs visste at en vellykket hvalfangst berodde mer på kunnskap om vær og trekkruter enn flaks, men der han sto og stirret mot horisonten i fortvilelse, begynte han å undres på om det hvilte en forbannelse over skipet hans. Han skjøv de farlige tankene vekk og gikk bort til skipets kokk, som sto og vasket ovnen. «Spill en låt på fela di,» sa han.

I et forsøk på å løfte moralen hadde kapteinen fått kokken til å spille på fela ved solnedgang hver dag, men det virker som om den muntre musikken bare gjorde mannskapets humør enda dårligere.

«Jeg pleier å vente til solnedgang,» sa kokken grettent.

«Ikke i dag, kokk. Se om du kan trylle fram en hval med musikken din.»

Kokken la fra seg filla og fjernet motvillig tøystykket som beskyttet den værbitte fiolinen. Han la fela under haken, plukket opp den frynsete buen og saget i vei uten å stemme instrumentet. Han visste at mannskapet mente felegnikkingen hans skremte vekk hvalene – de sure blikkene deres var ikke til å misforstå – og han fryktet, med god grunn, at noen ville kaste ham over bord. På toppen av det 9

hele hadde han bare to strenger igjen og repertoaret hans var begrenset, så han spilte de samme låtene mannskapet hadde hørt mange ganger før.

Mens kokken saget i vei, ba kapteinen førstestyrmannen overta ansvaret for akterdekket. Han klatret ned den smale kahyttstrappen til lugaren sin, kastet den slitte flosshatten på køya og satte seg ved skrivepulten. Han sjekket sjøkartene, men han hadde prøvd alle de kjente fangstfeltene uten å få noe igjen for anstrengelsene. Han lente seg tilbake i stolen, lukket øynene og lot haken synke ned mot brystet.

Han hadde bare døst et par minutter da de vidunderlige ordene han ikke hadde hørt på flere måneder, trengte gjennom søvnens slør.

«Hval!» gjentok en stemme. «Hval i sikte!»

Kapteinens øyne spratt opp. Han var ute av stolen som et prosjektil fra en katapult. Han grep hatten og sprang opp leideren til dekket. Han myste mot toppen av hovedmasten tretti meter over dekket. Alle de tre mastetoppene var bemannet døgnet rundt i skift på to timer. Utkikkene sto i jernringer på små plattformer.

«Hvor?» ropte kapteinen til utkikken i hovedmasten.

«Nitti grader styrbord, sir.» Utkikken pekte mot baugen. «Der! Hun kommer opp til overflaten.»

Et stort hammerformet hode steg opp fra havet fire hundre meter unna og falt ned igjen i en eksplosjon av sjøsprøyt. Spermhval. Dobbs bjeffet til rormannen at han skulle sette kursen mot hvalen. Dekksgutter klatret opp i riggen som smidige apekatter og foldet ut hver eneste kvadratcentimeter av seilduk.

Da skipet begynte å dreie, ropte en annen utkikk ned fra masten sin.

«En hval til, kaptein!» Utkikkens stemme var hes av opphisselse. «Herregud, en til.»

Dobbs stirret gjennom lommekikkerten på en skinnende grå rygg som steg opp fra havet. Blåsten var lav og tett og rettet forover i førtifem graders vinkel. Han beveget kikkerten fra høyre mot venstre. Flere spruter. En hel stim av 10

hvaler. Han lo så han hev etter pusten. En potensiell oljeformue svømte forbi rett foran øynene hans.

Kokken hadde sluttet å spille. Han sto forbløffet på dekket med fela i hånden.

«Du greide det, kokk!» ropte kapteinen. «Du har spilt opp nok spermaceti til å fylle lasterommet helt opp til dekket. Fortsett å spille, for svingende!»

Kokken ga kapteinen et tannløst flir og dro buen over fiolinstrengene igjen. Han spilte en munter sjømannsvise mens rormannen styrte skipet opp mot vinden. Seilene strammet seg. Skipet stoppet.

«Gjør klar båtene på babord side!» ropte kapteinen med en iver og opprømthet som hadde demmet seg opp under den lange hvaltørken. «Få opp farten, menn, hvis dere liker penger.»

Dobbs ga ordre om at tre av båtene skulle settes på vannet. Hver av de ti meter lange hvalbåtene var under kommando av en førstestyrmann som fungerte som båtoffiser og rormann. Et stammannskap ble igjen på Princess for å seile skipet, om nødvendig. Kapteinen holdt den fjerde hvalbåten i reserve.

Sjøsettingen tok bare litt over et minutt. De smekre båtene landet i vannet med et plask nesten samtidig. Båtmannskapet klatret ned langs siden av skipet, fant plassene sine på toftene og begynte å ro. Så snart hvalbåtene var kommet et stykke bort fra skipet, heiste mannskapet et seil for å øke farten med et par knop.

Dobbs så båtene fly over vannet som tre piler mot målet.

«Pent og rolig, gutter,» mumlet han. «Ikke mist dem av syne, hold dere på rett kurs.»

«Hvor mange, kaptein?» ropte kokken.

«Nok til at du snart kan servere alle om bord en fem kilos biff. Du kan hive det salte svinekjøttet ditt over bord,» hylte Dobbs.

Kapteinens latter brølte over dekket som en full storm.

11

Caleb Nye rodde så fort han kunne i lederbåten. Håndflatene hans blødde og skuldrene verket. Svetten rant nedover pannen hans, men han våget ikke å løfte hånden fra åren for å tørke seg i øynene.

Caleb var atten, en tettbygd og sterk bondegutt fra Concord i Massachusetts, på sin første sjøreise. Hans 1/210 av fortjenesten plasserte ham nederst på lønnsskalaen. Han visste at han ville være heldig om han fikk dekket utgiftene sine, men han hadde mønstret på likevel. Spennende eventyr og eksotiske land lokket.

Den ivrige gutten minnet kapteinen om hans første hvalfangstekspedisjon. Dobbs hadde fortalt den unge bondegutten at han ville klare seg bra om han lystret ordre, arbeidet hardt og holdt seg unna trøbbel. Viljen hans til å utføre alle arbeidsoppgaver uten å protestere, og evnen hans til å riste av seg hån og spydigheter, gjorde ham godt likt blant de tøffe hvalfangerne, som behandlet ham som en maskot.

Båten var under førstestyrmannens kommando. Han var en værbitt veteran med mange ekspedisjoner bak seg. Alle roerne ble hele tiden minnet om å holde blikket på førstestyrmannen, men som skipets førstereisgutt var det Cole som fikk gjennomgå mest under offiserens ustoppelige skravling.

«Kom igjen, vis oss litt krefter, Caleb, gutten min,» ertet han. «Ta i litt, da, gutt, det er ikke pattene på ei ku du drar i. Og ta ikke blikket fra det pene ansiktet mitt – jeg skal holde utkikk etter havfruer.»

Styrmannen, som var den eneste som hadde lov til å sitte med ansiktet i den retningen de rodde, holdt øye med en stor hval som var på kollisjonskurs med båten. Sollyset glinset i den skinnende, svarte huden. Han ga en ordre til harpuneren.

«Reis deg og gjør deg klar.»

To sju fot lange harpuner lå i baugkorgen. Den sylskarpe piggen var konstruert slik at den skrudde seg inn i hvalen helt til skaftet. De dødelige mothakene gjorde det nesten 12

umulig for en harpun å løsne etter at den hadde boret seg inn i hvalens hud.

Baugroeren reiste seg, la om bord åren og plukket opp en harpun. Han fjernet skjeden rundt piggen. Han tok den andre harpunen ut av skjeden også. Et tau på fem hundre og femti meter gikk fra hver harpun gjennom en V-formet åpning i baugen til en kasse der tauet var kveilet med omhyggelig presisjon. Herfra gikk tauet videre til akterenden av båten der det var surret et par ganger rundt en liten staur. Enden av tauet lå i et kar akterut.

Styrmannen svingte rorpinnen og rettet baugen mot hvalens venstre side. Med denne manøveren gjorde han det enklere for den høyrehendte harpuneren å foreta kastet. Da hvalen var sju meter fra båten, hylte førstestyrmannen en kommando til harpuneren.

«La ham få smake den!»

Harpuneren støttet kneet mot innsiden av båten, kastet harpunen som et spyd og piggen sank inn i hvalens side noen centimeter bak øyet. Så snappet han til seg den andre harpunen og plantet den en halvmeter bak den første.

«Akter og vekk!» ropte styrmannen. Årene skar ned i vannet, og båten beveget seg noen meter bakover.

Hvalen slapp ut en strøm av luft og damp gjennom blåsehullet, løftet de store halefinnene høyt opp i luften og slapp dem ned i et voldsomt plask der båten hadde vært bare for noen sekunder siden. Hvalen løftet halen opp i luften for andre gang, begravde hodet i sjøen og dykket.

En spermhval kan svømme ned til tre hundre meter i en fart på tjuefem knop. Tauet fløy ut av kassen i lynende fart. Kassemannen helte sjøvann over det for å kjøle det ned, men harpunlinen var allerede så varm at det røk av den.

Båten gled over bølgetoppene i en vanvittig ferd som hvalfangere kalte «en sledetur». Roerne brøt ut i latter, men stivnet da båten stoppet; hvalen var på vei opp. Det store pattedyret brøt overflaten i en voldsom eksplosjon av 13

skum og kastet på seg som en ørret tatt på sluk. Så var den igjen på vei ned i dypet – før den kom opp igjen tjue minutter senere. Denne rutinen gjentok seg mange ganger. For hver gang ble linen trukket inn og avstanden kortet ned, inntil bare tretti meter skilte hval og båt.

Hvalen dreide det store hodet mot plageåndene sine.

Styrmannen så det aggressive blikket og visste at det var et forvarsel om et angrep. Han ropte til harpuneren at han skulle flytte seg akterut. De to mennene byttet plass i den urolige båten. De snublet over årer, roere og tau i et kappløp som ville vært komisk om det ikke hadde vært for de potensielt dødelige konsekvensene.

Førstestyrmannen grep en lang trelanse forsynt med en skarp, skjeformet tupp, og stilte seg i baugen som en tyrefekter klar til å drepe en såret okse. Førstestyrmannen ventet at hvalen skulle legge seg over på siden for å utnytte de skarpe tennene i den rørformede nedre kjeven best mulig.

Harpuneren dreide rorpinnen. Hval og båt passerte hverandre med bare noen meters mellomrom. Hvalen begynte å rulle og viste den sårbare buken sin. Styrmannen kjørte lansen inn i hvalen med all sin kraft. Han vred den rundt til spissen var to meter inne i hvalens buk og gjennomboret hjertet. Så ropte han til mannskapet at de skulle endre kurs. For sent. I sin dødskamp bet hvalen over den midtre delen av båten.

De panikkslagne roerne falt over hverandre for å unnslippe de skarpe tennene. Hvalen ristet båten som en hund rister et kjøttbein. Så åpnet den kjevene, trakk seg vekk og slo med den enorme halen. En geysir av blodig damp sprutet opp fra blåsehullet.

«Varsko her!» ropte en av roerne.

Lansen hadde gjort sin dødelige jobb. Hvalen kastet på seg i et minutt til før den forsvant under overflaten og etterlot en purpurrød blodpøl.

Roerne pisket årene over relingen for å stabilisere den synkende båten, og tettet hullene med skjortene sine. Til 14

tross for anstrengelsene deres var båten knapt flytende da den døde hvalen kom opp og la seg over på siden med en finne opp i luften.

«God jobb, gutter!» brølte førstestyrmannen. «Vi tok knekken på ham. En fisk til som dette, og vi kan sette kursen tilbake til New Bedford for å kjøpe sukkertøy til kjærestene våre.» Han pekte på Princess, som nærmet seg.

«Der ser dere, gutter, sjefen kommer for å hente dere og få dere alle pent til sengs. Alle er ok, ser jeg.»

«Ikke alle,» ropte harpuneren med hes stemme. «Caleb er borte.»

Skipet kastet anker et stykke unna og sjøsatte reservebåten.

Etter at redningsmannskapet foretok en resultatløs leting etter Caleb i det blodstenkte vannet, ble den ødelagte hvalbåten tauet tilbake til skipet.

«Hvor er Caleb?» spurte kapteinen idet det slitne og våte mannskapet klatret om bord i Princess.

Førstestyrmannen ristet på hodet. «Den stakkars gutten falt over bord da hvalen gikk til angrep.»

Kapteinen fikk et trist uttrykk i øynene, men død og hvalfangst var nært beslektet. Han konsentrerte seg om jobben de hadde foran seg. Han ga mennene sine ordre om å få hvalen under stillaset på styrbord side på skipet. Ved hjelp av store kroker rullet de kadaveret rundt og heiste det opp i vertikal posisjon. Først skar de av hodet, men før de begynte å skjære av spekket, dro de ut hvalens innvoller med en jernkrok i håp om å finne ambra, den verdifulle parfymen som kan danne seg i magen på en syk hval.

Noe beveget seg i den store magesekken. En dekksgutt gjettet at det var en kjempeblekksprut, som spermhvaler elsket. Med en skarp spade laget han et hull i magesekken, men i stedet for fangarmer kom et menneskebein ut gjennom åpningen. Da han kuttet av veggene i magesekken, så han en mann som lå i fosterstilling. Kutteren og en dekksgutt grep mannen i anklene og dro den slappe skik15

kelsen ut og opp på dekk. Hodet var skjult av slim. Førstestyrmannen kom bort og vasket vekk slimet med en bøtte vann.

«Det er Caleb!» ropte han. «Førstereisgutten.»

Calebs lepper beveget seg, men ikke en lyd hørtes.

Dobbs hadde hjulpet mennene sine med å fjerne spekket fra hvalen. Han kom bort og stirret på Caleb en stund før han ga mennene ordre om å bære førstereisgutten ned til lugaren sin. De la ham i kapteinens køye, tok av ham de våte, slimete klærne og pakket noen pledd rundt ham.

«Herregud, jeg har aldri sett noe liknende,» mumlet førstestyrmannen.

Den vakre, atten år gamle bondegutten var blitt forvandlet til en rynkete gammel mann på åtti. Huden var hvit og spøkelsesaktig. Huden på hendene og i ansiktet var så full av rynker at det så ut som om han hadde ligget i vannet i flere dager. Håret liknet bomull.

Dobbs la hånden på Calebs arm. Han ventet at han skulle være like iskald som liket han liknet.

«Han er glovarm,» mumlet han.

Dobbs la våte håndklær over Calebs kropp for å få feberen ned. Så åpnet han en medisinveske, tok ut en flaske med opium og greide å få et par dråper ned i Calebs hals.

Gutten snakket i ørske et par minutter før han falt i dyp søvn. Han sov i over tjuefire timer. Da øyelokkene hans begynte å skjelve og åpne seg, så han at kapteinen satt ved pulten sin og skrev i loggboken.

«Hvor er jeg?» mumlet han med tørre, såre lepper.

«I køya mi,» brummet Dobbs. «Og jeg begynner å bli pokker så lei av det.»

«Beklager, sir.» Caleb rynket pannen. «Jeg drømte at jeg døde og havnet i helvete.»

«Så heldig var du nok ikke, gutt. Virker som om spermhvalen vår likte bondegutter. Vi dro deg ut av magen dens.»

Caleb husket hvalens runde øye, at han ble kastet opp i luften mens armene og beina hans spant som propeller, og 16

sjokket da han traff vannet. Han husket at han gled ned gjennom en mørk åpning og at han snappet etter pusten i den tykke, fuktige luften. Varmen hadde vært nesten uutholdelig. Etter en kort stund mistet han bevisstheten.

Et forferdet uttrykk kom til syne i det bleke, rynkete ansiktet. «Hvalen spiste meg!»

Kapteinen nikket. «Jeg skal få kokken til å hente litt suppe til deg. Så får du komme deg tilbake i ruffen.»

Kapteinen lot Caleb få bli i lugaren sin til alt spekket var utsmeltet til olje og lagret i tønner. Så kalte han besetningen opp på dekk. Han roste dem for det harde arbeidet deres og sa: «Dere vet alle at en hval slukte førstereisgutten som Jonas i Bibelen. Det gleder meg å si at unge Caleb snart vil være tilbake på jobb. Jeg kommer til å trekke ham i lønna for tapt arbeidstid. Den eneste på dette skipet som har lov til å sluntre unna arbeidet, er en død mann.»

Den siste kommentaren fikk noen av mennene til å nikke og smile.

Dobbs fortsatte: «Ok, jeg må fortelle dere at unge Caleb ser annerledes ut nå. Hvalens safter og syrer har gjort ham blekere enn en kokt nepe.» Han ga mannskapet et strengt blikk. «Jeg tillater ingen på dette skipet å gjøre narr av en annen manns ulykke. Det var alt.»

Skipsoffiserene hjalp Caleb opp på dekk. Kapteinen ba Caleb fjerne kledet som skjulte hodet hans og skygget for ansiktet som en munkehette. Mannskapet gispet.

«Se godt på vår egen Jonas, så har dere noe å fortelle barnebarna deres,» sa kapteinen. «Under den hvite huden er han akkurat som oss andre. La oss nå fange noen flere hvaler.»

Kapteinen hadde med hensikt kalt Caleb en «Jonas», en sjømanns navn på en person som bringer ulykke. Kanskje han burde ha unngått sammenlikningen med den bibelske skikkelsen som var blitt slukt av en stor fisk. Noen av mennene foreslo i det stille å hive Caleb over bord. Heldigvis hadde alle det for travelt til å finne på noe slikt. Havet 17

som før hadde vært øde og tomt, kokte nå av hvaler. Det var ingen tvil om at lykken deres hadde snudd. Det var som om Princess var blitt en magnet for hver eneste hval i havet.

Hver dag ble båtene sjøsatt etter rop fra utkikksmannen. Smijernspottene boblet som heksegryter. En oljeaktig svart røyk skjulte stjernene og sola og farget seilene grå. Kokken saget i vei på fela. Innen noen måneder etter at Caleb ble slukt av hvalen, var skipets lasterom fylt til taket.

Før den lange reisen hjem måtte de i land for å skaffe nye forsyninger, og det slitne mannskapet fikk landlov. Dobbs la til kai i Pohnpei, en frodig øy kjent for sine vakre menn, sensuelle kvinner og deres vilje til å selge varer og tjenester til hvalfangere på besøk. Hvalbåter fra alle kanter av verden lå i havnen.

Dobbs var kveker og holdt seg unna alkohol og innfødte kvinner, men de religiøse overbevisningene var aldri viktigere enn ordrene hans: opprettholde harmoni blant mannskapet og komme tilbake med skipet fullt av olje. Hvordan han utførte denne jobben, var opp til ham. Han lo hjertelig av fulle og bråkete sjøfolk som snublet om bord eller ble fisket opp fra sjøen.

Caleb holdt seg om bord og betraktet alt sammen med et mildt smil om munnen. Kapteinen var lettet over at Caleb ikke var interessert i å gå i land. De innfødte var stort sett vennlige, men Calebs hvite hår og hud ville kanskje føre til reaksjoner blant de overtroiske øyboerne.

Dobbs avla den amerikanske konsulen en høflighetsvisitt. Under besøket fikk konsulen beskjed om at en tropisk sykdom var i ferd med å spre seg på øya. Dobbs ba alle mennene sine komme om bord med en gang. I loggboken skrev han: Siste dag av landloven. Jeg besøker den amerikanske konsulen, A. Markham, som viser meg en oldtidsby ved navn Nan Madol. På tilbakeveien får konsulen be18

skjed om at det er brutt ut sykdom på øya. Jeg avbryter landloven og drar fra øya.

De siste besetningsmedlemmene snublet om bord og falt straks i søvn i ruffen, stinne av whisky. Kapteinen ga et par edru dekksgutter ordre om å heve ankeret og sette seil. Da de rødøyde mennene ble vekket i køyene sine og kommandert tilbake på jobb, var skipet allerede langt til havs. Med god vind ville Dobbs og mennene hans sove i sine egne senger om et par måneder.

Sykdommen brøt ut på Princess under tjuefire time etter at de gikk fra Pohnpei.

En dekksgutt ved navn Stokes våknet ved totiden midt på natten og løp til rekka for å spy. Noen timer senere fikk han feber og et hissig utslett over mesteparten av kroppen.

Brunaktige og røde flekker kom til syne i ansiktet hans. De ble større og større inntil ansiktet så ut som det var skåret ut av mahogni.

Kapteinen behandlet Stokes med våte håndklær og dråper av medisin på flasker. Dobbs fikk ham flyttet til fordekket, der de laget et lite telt for ham. Ruffen var et smittereir under de beste omstendigheter. Frisk luft og sollys ville kanskje hjelpe mannen, og isolasjonen kunne muligens hindre at andre ble smittet.

Men sykdommen spredde seg gjennom skipet som ild i tørt gress. Menn falt om på dekket. En dekksgutt falt fra en nokk og ned i en haug med seil, som heldigvis dempet fallet. En provisorisk sykestue ble etablert på fordekket. Kapteinen tømte medisinvesken sin. Han fryktet at det bare var et tidsspørsmål før han selv og offiserene ble syke.

Da ville Princess bli et spøkelsesskip og drive med vind og havstrømmer til skipet råtnet.

Kapteinen undersøkte kartet. Nærmeste landkjenning var Trouble Island. Hvalfangere holdt seg langt unna stedet. Mannskapet på en hvalskute hadde brent en landsby og drept noen innfødte der etter en krangel om en stjålet spikertønne. Etter denne episoden hadde de innfødte an19

grepet mange hvalfangere. Men de hadde ikke noe valg.

Dobbs tok roret og satte kursen rett mot øya.

Noen timer senere gikk Princess inn i en vik med hvite sandstrender. Ankeret ble kastet i vannet og kjettingen skranglet etter. Øya var dominert av en stor vulkan. Hvit røyk krøllet seg opp fra krateret. Dobbs og førstestyrmannen gikk i land med en lettbåt for å finne ferskvann.

De fylte et par tønner ved en bekk og var på vei tilbake da de oppdaget noen tempelruiner. Kapteinens blikk gled over tempelmurene, som var overgrodd med slyngplanter.

«Dette stedet minner meg om Nan Madol.»

«Unnskyld, sir?» sa førstestyrmannen.

Kapteinen ristet på hodet. «Glem det. Best vi kommer oss tilbake til skipet mens vi ennå kan gå.»

Utpå kvelden ble offiserene syke. Dobbs begynte også å føle seg dårlig. Med Calebs hjelp dro kapteinen madrassen sin ut på akterdekket. Han ba førstereisgutten klare seg som best han kunne.

Av en eller annen grunn ble ikke Caleb syk. Han bar bøtte etter bøtte med vann til fordekket for å stille mennenes fryktelige tørst. Han holdt også øye med Dobbs og offiserene. Dobbs vekslet mellom å svette og skjelve av kulde.

Han mistet bevisstheten, og da han våknet, så han fakler som beveget seg på dekket. En fakkel kom nærmere. Den blafrende flammen lyste opp det tatoverte ansiktet til en mann, en av et dusin innfødte med spyd og kniver i hendene.

«Hallo?» sa øyboeren. Han hadde høye kinnbein og langt, mørkt hår.

«Snakker du engelsk?» spurte Dobbs anstrengt.

Mannen løftet spydet. «Fin harpun.»

Dobbs så et glimt av håp. Til tross for tatoveringene virket det som om den innfødte også var hvalfanger. «Mennene mine er syke. Kan du hjelpe?»

«Ja visst,» svarte den innfødte. «Vi har god medisin mot ildsykdommen. Vi kan hjelpe dere. Er du fra New Bedford?»

20

Dobbs nikket.

«Synd,» sa den innfødte. «New Bedford-menn ta meg.

Jeg gå fra borde. Komme hjem.» Han smilte med spisse tenner. «Ingen medisin. Vi se dere brenne opp innvendig.»

«Er du ok, kaptein?» spurte en stille stemme.

Caleb kom ut av skyggene og sto på dekket i skjæret fra den brennende fakkelen.

Den innfødte lederen sperret opp øynene. «’Atua!» spyttet han.

Kapteinen kunne litt oseanisk og visste at ’atua betydde et «ondt gjenferd». Dobbs hevet seg opp på albuene. «Ja, dette er min ’atua,» sa han. «Gjør som han sier, ellers kaster han en forbannelse over deg og alle på øya.»

Caleb forsto situasjonen og ble med på kapteinens bløff.

Han løftet armene over hodet i en dramatisk gestus og sa: «Legg fra dere våpnene, eller så bruker jeg kreftene mine.»

Lederen sa noe på sitt egen språk, og de andre mennene la fra seg våpnene på dekket.

«Du sa dere har noe som kan kurere ildsykdommen,» sa kapteinen. «Dere har medisin. Hjelp mennene mine, ellers blir ’atuaen sint.» Øyboeren virket usikker på hva han skulle gjøre, men tvilen hans forsvant da Caleb tok av seg hatten og det silkehvite håret beveget seg i den tropiske brisen. Han ga de andre en kort ordre.

Kapteinen mistet bevisstheten igjen. Søvnen hans var fylt av merkelige drømmer, blant dem en drøm der han kjente noe vått og kaldt mot brystet – etterfulgt av en sviende smerte. Da han blunket og åpnet øynene, var det midt på dagen og mannskapet gikk rundt på dekket. Skipet var rigget, vinden fylte seilene under en blå himmel og myke dønninger rullet mot skroget. Hvite fugler fløy mellom mastene.

Førstestyrmannen så at Dobbs prøvde å sette seg opp.

Han kom bort til ham med en mugge vann. «Føler du deg bedre, kaptein?»

21

«Ja,» sa kapteinen hest mens han drakk. Feberen var borte, og magen kjentes normal, bortsett fra at han var fryktelig sulten. «Hjelp meg opp.»

Kapteinen reiste seg på ustø bein. Førstestyrmannen støttet ham. Skipet var i åpen sjø. Ingen øy var i sikte.

«Hvor lenge har vi vært underveis?»

«Fem timer,» svarte førstestyrmannen. «Det er et mirakel. Først forsvant feberen. Deretter utslettet. Kokken laget suppe, og så satte vi seil.»

Kapteinen kjente at det klødde på magen og dro opp skjorten. Utslettet var borte. Alt som var igjen, var en rød, liten flekk og en sirkel som klødde et par centimeter over navlen.

«Hva med de innfødte?» spurte Dobbs.

«Innfødte? Vi så ingen innfødte.»

Dobbs ristet på hodet. Hadde han drømt alt sammen?

Han ba førstestyrmannen hente Caleb. Førstereisgutten kom opp på akterdekket. Han hadde på seg en stråhatt for å beskytte den bleke huden mot sola. Et smil strøk over det rynkete, hvite ansiktet hans da han så at kapteinen hadde kommet til hektene.

«Hva skjedde i går kveld?» spurte Dobbs.

Caleb fortalte ham at de innfødte hadde gått fra borde etter at kapteinen besvimte, og kommet tilbake med trebøtter som utstrålte et lyseblått skjær. De gikk fra mann til mann. Han kunne ikke se hva de gjorde. Så gikk øyboerne i land igjen. Kort tid etter begynte mannskapet å våkne.

Kapteinen ba Caleb hjelpe ham ned i lugaren. Han sank ned på stolen foran skrivepulten og åpnet loggboken.

«En merkelig opplevelse,» begynte han. Selv om hendene hans fremdeles skalv, skrev han ned alle detaljer slik han husket dem. Så ble han sittende og stirre på et lite portrett av sin unge, vakre kone. Han avsluttet notatet i loggboken med: «Nå setter vi kursen hjemover!»

Fairhaven, Massachusetts 1878 Det franske mansardtaket på herskapshuset, kjent på folkemunne som Spøkelseshuset, lå i en stille gate bak en skjerm av mørke bøketrær. Inngangen til den lange oppkjørselen var bevoktet av den blekede kjeven til en spermhval – den var plassert vertikalt i bakken slik at tuppen av tanngardene møttes i en gotisk bue.

En gyllen oktoberdag sto to gutter under hvalbuen. Den ene prøvde å få den andre til å snike seg opp innkjørselen og titte inn gjennom vinduene. Ingen av dem våget. De sto fremdeles og hånte hverandres frykt da en skinnende svart hestevogn kom klaprende bort til porten.

Kusken var en kraftig mann i vadmelsdress og bowlerhatt. De fine klærne sto i skarp kontrast til det barske ansiktet. De grove trekkene var blitt formet av de harde knokene til motstanderne han hadde møtt i bokseringen i sine yngre dager. Alderen hadde ikke fart pent med den misformede nesen, blomkålørene og øynene, som var klemt til spikerhoder av arrvev.

Mannen bøyde seg over tømmene og stirret rasende på guttene. «Hva gjør dere her?» brummet han som den gamle pitbullen han liknet på. «Fantestreker, tenker jeg.»

«Ingenting,» svarte den ene gutten med unnvikende blikk.

«Jaså?» snerret mannen. «Vel, jeg ville ha pellet meg vekk herfra om jeg hadde vært dere. Det bor et ondt spøkelse i det huset.»

«Der kan du høre,» sa den andre gutten. «Hva var det jeg sa?»

«Hør på kameraten din. Spøkelset er over to meter høyt.

Med hender som høygafler,» sa mannen med skjelvende stemme. «Det har huggtenner som kan bite små gutter som dere i to for å suge ut innmaten deres.» Han pekte med pisken på huset og åpnet munnen i forferdelse. «Han kommer! Herregud, han kommer! Løp! Løp for livet!»

Mannen brølte av latter da guttene pilte av sted som 23

forskremte kaniner. Han løftet tømmene og styrte hesten gjennom hvalbeinsporten. Han bandt hesten foran det store huset som liknet en åttekantet bryllupskake med rød og gul glasur. Han humret fremdeles for seg selv mens han gikk opp verandatrappen og forkynte sin ankomst ved å bruke messinghammeren som var formet som halen til en hval.

Han hørte fotsteg. En mann åpnet døren og et smil strøk over det gråbleke ansiktet.

«Strater, for en hyggelig overraskelse,» sa Caleb Nye. «Hyggelig å se deg også, Caleb. Hadde tenkt å besøke deg før, men du vet hvordan det er.»

«Selvfølgelig,» sa Caleb. Han tok et steg til siden. «Kom inn, kom inn.»

Calebs hud var blitt enda hvitere med årene. Alderen hadde gjort den pergamentaktige huden hans enda mer rynket, men til tross for at han allerede så ut som en gammel mann, hadde han bevart det gutteaktige smilet og den ungdommelige iveren som gjorde ham så populær blant de andre hvalfangerne.

De gikk inn på et stort bibliotek med bokhyller fra gulv til tak. De delene av veggene som ikke var viet bøker om hvalfangst, var dekorert med store, fargerike plakater med samme motiv: en mann fanget i gapet på en spermhval.

Strater gikk bort til en av plakatene, som var mer uhyggelig enn de andre. Kunstneren hadde brukt sterke, røde farger for å vise blodet som strømmet fra harpunene og ut i vannet. «Vi tjente en haug med penger på det Philadelphiashowet.»

Caleb nikket. «Bare ståplasser ledige, kveld etter kveld, takket være deg. Du er verdens beste showman.»

«Jeg ville ikke vært noe uten hovedattraksjonen min,» svarte Strater og snudde seg.

«Og jeg har deg å takke for dette huset og alt jeg eier,» sa Caleb.

Strater smilte. Han hadde et stort mellomrom mellom fortennene. «Hvis det er noe jeg kan, så er det å lage et bra 24

show. Straks jeg så deg, skjønte jeg at du kunne gjøre oss begge rike og berømte.»

Samarbeidet hadde begynt et par kvelder etter at Princess la til kai i New Bedford. Oljetønnene ble losset av, og eierne sjekket lasten og beregnet lønnen. Besetningsmedlemmer som ikke hadde koner eller kjærester å dra hjem til, slo seg løs på havnekneipene, som var mer enn villige til å lette hvalfangerne for de hardt opptjente pengene deres.

Caleb ble om bord på skipet. Han var der da kapteinen kom tilbake med Calebs lønn og spurte om han hadde tenkt seg hjem til familien sin.

«Ikke sånn som dette,» svarte Caleb med et bedrøvet smil.

Kapteinen rakte den unge mannen det ynkelige, lille pengebeløpet han hadde tjent for årene på sjøen. «Du har min tillatelse til å bli om bord til vi setter seil igjen.»

På veien ned landgangen kjente kapteinen en dyp sorg over den unge mannens ulykkelige skjebne, men han slo det raskt fra seg da tankene hans begynte å kretse rundt hans egen lovende framtid.

Omtrent samtidig hadde Strater sittet på en sjusket kneipe et par kvartaler unna og fundert over sin egen dystre situasjon. Livet hadde gått den tidligere tivoliutroperen imot, og han hadde snart ikke mer penger igjen. Han nippet til en øl da mannskapet på Princess kom inn i baren og begynte å drikke seg fulle med all den energien de hadde brukt til å drepe hvaler. Strater spisset ører og lyttet interessert til historien om Caleb Nye, førstereisgutten som ble slukt av en hval. Barens stamgjester var skeptiske til historien.

«Hvor er Jonasen deres nå?» ropte en stamgjest over stemmesurret.

«Fremdeles på skipet, sitter der i mørket,» fikk han høre.

«Gå og se selv.»

«Det eneste jeg har lyst til å se, er en øl til,» sa mannen.

Strater gikk ut av den bråkete baren og ruslet nedover 25

den stille gaten mot havna. Han entret opp landgangen til Princess’ lanterneopplyste dekk. Caleb sto ved rekka og stirret mot de funklende lysene i New Bedford. Det var vanskelig å se den unge mannens ansikt tydelig, men det virket som om det skinte med et blekt skjær. Straters showmansinstinkter ble vekket med en gang.

«Jeg har et forslag til deg,» sa Strater til den unge mannen. «Hvis du aksepterer, kan jeg gjøre deg til en rik mann.»

Caleb lyttet til Straters forslag og forsto mulighetene.

Innen noen uker ble plakater klistret opp over hele New Bedford med en stor, prangende overskrift: SLUKT AV HVAL. En levende Jonas forteller sin historie.

Strater leide en aula for den første forestillingen og måtte nekte hundrevis adgang. I to timer fortalte Caleb sin spennende historie. Han sto med en harpun i hånden foran et diorama.

Med Calebs lønn fra hvalfangstekspedisjonen hadde Strater fått en kunstner til å male bilder på et langt, belyst lerret som var over en meter høyt. Lerretet ble langsomt rullet ut og viste bilder av Caleb i hvalbåten, hvalens angrep og en fantasifull gjengivelse av beina hans stikkende ut av hvalens gap. Det var også eksotiske bilder av palmer og innfødte.

Forestillingen trollbandt begeistrede tilskuere i kirker og skoler i byen langs hele østkysten. Strater solgte brosjyrer og fikk kunstneren til å male bilder av halvnakne, dansende innfødte kvinner for å sprite opp historien. Etter et par år kunne Strater og Caleb trekke seg tilbake fra offentligheten rikere enn de mest velstående hvalskutekapteiner.

Strater kjøpte et herskapshus i New Bedford, og Caleb bygde sitt bryllupskakehus i byen Fairhaven på den andre siden av havnen rett overfor hvalfangstbyen. Fra tårnet på 26

taket kunne han se hvalfangstskipene komme og gå. Han gikk sjelden ut i dagslys. Når han forlot huset, skjulte han hodet og ansiktet med en hette.

Blant naboene ble han kjent som Spøkelset. Han ble etter hvert en gavmild velgjører og brukte mye av formuen sin på å bygge skoler og biblioteker i byen. Til gjengjeld gjorde lokalbefolkningen hva de kunne for å beskytte sin egen Jonas.

Caleb viste Strater inn i et stort rom som var tomt, bortsett fra en komfortabel svingstol. Dioramaet fra Calebs forestilling var hengt opp på veggene. Alle som satt i stolen, kunne snu seg og se historien om «Den levende Jonas» fra begynnelse til slutt.

«Vel, hva synes du?» spurte Caleb.

Strater ristet på hodet. «Gir meg nesten lyst til å legge ut på turné igjen.»

«La oss snakke sammen over et glass vin,» sa Caleb.

«Jeg er redd jeg ikke har tid,» sa Strater. «Jeg har en beskjed til deg fra Nathan Dobbs.»

«Kapteinens eldste sønn?»

«Det stemmer. Faren hans ligger for døden og vil gjerne treffe deg.»

«For døden! Det er ikke mulig! Du har jo selv fortalt meg at kapteinen ser frisk og rask ut.»

«Det er ikke en sykdom som har knekt ham, Caleb. Det var en ulykke på en av fabrikkene. En vevstol falt ned og knuste brystkassen hans.»

Calebs gammelmannsansikt mistet den siste fargen det hadde. «Når kan jeg besøke ham?» spurte han.

«Vi må dra nå med det samme,» svarte Strater. «Han har ikke lenge igjen.»

Caleb reiste seg fra stolen. «Jeg skal hente frakken og hatten min.»

Veien til Dobbs’ hus snodde seg rundt New Bedford havn og fortsatte opp County Street. Hestevogner sto parkert i oppkjørselen og i gaten foran det vakre herskapshuset, som 27

var bygd i gresk stil. Nathan Dobbs tok imot Strater og Caleb i døren og takket dem varmt for at de ville komme.

Han var høy og slank, en yngre utgave av sin far.

«Det som har skjedd med faren din, gjør meg veldig vondt,» sa Caleb. «Hvordan går det med kaptein Dobbs?»

«Han har ikke så lenge igjen, er jeg redd. Kom, bli med meg.»

Kapteinens ti barn og mange barnebarn løp omkring i herskapshusets store stue og korridorer. De stoppet og mumlet til hverandre da Nathan Dobbs kom inn i stuen sammen med Strater og en skikkelse med hette over hodet.

Nathan ba Strater sette seg og vente. Deretter viste han Caleb inn på kapteinens rom.

Kaptein Dobbs lå i sengen. Hans kone og familiens lege sto ved siden av ham. De ville at det skulle være mørkt i rommet, slik skikken var, men Dobbs insisterte på at gardinene skulle trekkes fra så sola kunne slippe inn.

En strime av honningfarget sollys falt over kapteinens grove ansikt. Selv om løvemanken hans var blitt sølvgrå, var ansiktet hans mer ungdommelig enn det som var vanlig for en mann i sekstiårene. Men øynene hadde et fjernt uttrykk, som om han kunne se døden krype nærmere.

Kapteinens kone og lege gikk ut av rommet. Nathan ble stående i døren.

«Takk for at du kom, Caleb,» sa kapteinen. Stemmen som en gang hadde drønnet over et skipsdekk, var redusert til en hes hvisken.

Caleb skjøv hetten av hodet. «Du sa at jeg alltid skulle lystre ordre.»

«Ja,» sa Dobbs mens han pustet tungt. «Og jeg skal gi deg et godt råd til, gutt. Ikke stikk nesa di i ting du ikke har peiling på. Prøvde å fikse en skjev bom. Var ikke rask nok da den kom deisende over meg.»

«Det gjør meg vondt at du skulle være så uheldig, kaptein.»

«Tenk ikke på det. Jeg har en trofast kone og kjekke barn og barnebarn som vil føre navnet mitt videre.»

28