Marionetten av John le Carré

og tok kjærlig på alt mulig, som om han mintes det fra lang tid tilbake. Leyla var etter sønnens oppfatning en makeløs kvinne, men etter at mannen hennes døde, var hun blitt uberegnelig og fullstendig styrt av sine følelser. De menneskene som hun hadde lagt sin elsk på, kunne aldri gjøre noe galt.

Issas milde væremåte, hans forsagthet og plutselige anfall av gryende lykke gjorde ham øyeblikkelig til medlem av dette utvalgte selskapet.

På mandag, og deretter på tirsdag, gjorde Issa lite annet enn å sove, be og bade. Hans kommunikasjon besto av gebrokkent tyrkisk med en merkverdig, guttural aksent. Han snakket stjålent og rykkvis, som om det var forbudt å si noe, skjønt han på ufattelig vis virket belærende på Melik. Ellers spiste gutten så det holdt. Hvor i all verden gjorde han av all den maten? Når Melik kom inn på kjøkkenet, når som helst på dagen, kunne Issa sitte bøyd over en porsjon ris med lammekjøtt og grønnsaker. Skjeen var aldri i ro, og blikket hans pilte hit og dit som om han var redd for at noen skulle snappe maten fra ham. Når han var ferdig, feide han tallerkenen ren med et stykke brød, som han så spiste, og med en liten takk til Gud og et svakt glis i fjeset som om han hadde en hemmelighet som var for god til å fortelles, tok han tallerkenen bort til vasken og skylte den under kranen, noe som Leyla ytterst sjelden ville latt sin egen sønn eller ektemann få lov til. Kjøkkenet var hennes domene, forbudt for mannfolk.

«Når regner du med å begynne på medisinstudiene dine, Issa?» spurte Melik liksom tilfeldig, i morens påhør.

«Hvis Gud vil, blir det snart. Jeg må bli sterk først. Jeg må ikke være tigger.»

16