Malin Persson Giolito Størst av alt

Malin Persson Giolito

Størst av alt ET RETTSSALSDRAMA

Oversatt av MONICA CARLSEN

Malin Persson Giolito Originalens tittel: Störst av allt Oversatt av Monica Carlsen Copyright © Malin Persson Giolito 2016 Published by agreement with Ahlander Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-52986-4 ISBN 978-82-525-8747-0 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: S&S Art Dept.

Omslagsbilde: © Plainpicture Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9.9 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Klasserommet

Ved venstre pultrekke ligger Dennis, som vanlig kledd i reklame-T-skjorte, kjøpesenterjeans og uknyttede joggesko.

Dennis er fra Uganda. Han sier han er sytten, men ser ut som en feit tjuefemåring. Han går på verkstedlinjen og bor i Sollentuna, på en institusjon for sånne som ham. Ikke langt fra ham har Samir havnet, liggende på siden. Samir og jeg går i samme klasse fordi han klarte å komme inn på skolens spesiallinje for internasjonal økonomi og samfunnskunnskap.

Christer, klasseforstander og selverklært verdensredder, befinner seg oppe ved kateteret. Koppen hans ligger veltet på bordet, og det drypper kaffe på buksebeinet. Amanda sitter bare to meter fra ham, lent mot radiatoren under vinduet. For noen minutter siden var hun lutter kasjmir, hvitt gull og sandaler. Diamantøredobbene hun fikk da vi konfirmerte oss, glitrer fortsatt i forsommersolen. Nå ser det ut som hun er skitten. Jeg sitter på gulvet midt i klasserommet.

På fanget mitt ligger Sebastian, sønnen til Sveriges rikeste mann, Claes Fagerman.

Menneskene her inne passer ikke sammen. Sånne som oss pleier ikke å treffes. Kanskje på en T-baneperrong under en taxistreik eller i en restaurantvogn på et tog, men ikke i et klasserom.

7

Det stinker råtne egg. Luften er grå og dim av kruttrøyk.

Alle er blitt skutt bortsett fra meg. Jeg har ikke så mye som et blåmerke.

Hovedforhandling i sak B 147 66 Aktoratet mfl. mot Maria Norberg

Rettssakens første uke, mandag

1.

Første gang jeg så innsiden av en rettssal, ble jeg skuffet.

Jeg var på ekskursjon med klassen, og jeg hadde selvfølgelig skjønt at dommere ikke er krokete gamle gubber med pudderparykk og slengkappe, og at tiltalte ikke kom til å være en oransjekledd gærning med fråde om munnen og fotjern, men likevel. Lokalet minnet om noe midt imellom et pleiehjem og et konferansesenter. Vi kjørte dit i en leiebuss som stinket av bobletyggegummi og fotsvette. Tiltalte flasset, hadde press i buksene og hadde angivelig snytt på skatten.

Foruten klassen (og Christer selvfølgelig) var det bare fire andre der for å høre på. Men det var så få plasser at Christer måtte hente en ekstra stol fra korridoren utenfor for å ha noe å sitte på.

Sånn er det ikke i dag. Vi er i Sveriges største rettssal. Her sitter dommerne på mørke mahognistoler med høye, fløyelstrukne rygger. Ryggstøet på den midterste stolen strekker seg høyere opp enn de andre. Det er sjefdommerens plass. Han kalles fagdommer. På bordet foran ham ligger det en klubbe med lærkledd skaft. Ved hver av plassene står en slank mikrofon. Veggpanelene ser ut til å være av eik og flere hundre år gamle, gamle på den fine måten. På gulvet mellom sitteplassene ligger det en rød matte.

Publikum er ikke min greie. Jeg har aldri hatt lyst til å være Lucia eller delta i talentkonkurranser. Men salen er 11

fullsatt. Og alle er her på grunn av meg, jeg er midtpunktet.

Ved siden av meg sitter advokatene mine fra Sander & Laestadius. Jeg vet at Sander & Laestadius lyder som et antikvariat der to klamme homser med silkeslåbrok og monokkel svinser rundt med parafinlamper og tørker støv av mugne bøker og utstoppede dyr, men det er Sveriges beste advokatfirma innenfor strafferett. Vanlige kjeltringer har bare én sliten offentlig forsvarer, mens den offentlige forsvareren min har en hel stab med geskjeftige spirer i wannabe-antrekk på slep. De jobber på et kjempelekkert kontor ved Skeppsbron til langt på natt, har minst to mobiltelefoner hver, og alle bortsett fra Sander selv tror de er med i en amerikansk tv-serie, der man spiser kinamat i pappbeger på en jeg-er-så-opptatt-og-viktig-måte. Ingen av de til sammen tjueto ansatte i Sander & Laestadius heter Laestadius. Han som het det døde, sikkert av et hjerteinfarkt, på en jeg-er-såopptatt-og-viktig-måte.

Tre av advokatene mine er her i dag: Peder Sander, kjendisen, og to av medarbeiderne hans. Den yngste er en dame med dårlig hårklipp og hull i nesen, som hun ikke har noen ring i. Det er sikkert Sander som nekter henne å ha ring i nesen («fjern det juglet øyeblikkelig»). Jeg kaller henne Ferdinand. Ferdinand betrakter liberal som et banneord og kjernekraft som livsfarlig. Hun går med redselsfulle briller fordi hun tror det viser at hun fikser kjønnsmaktordningen, og hun avskyr meg fordi hun mener at kapitalismen er min skyld. De første gangene jeg møtte henne, behandlet hun meg som om jeg var en gal moteblogger med en usikret håndgranat om bord i et fly. Absolutt, absolutt! sa hun uten å tørre å se på meg, absolutt, absolutt! Ikke-vær-redd-vi-er12

her-for-å-hjelpe-deg. Som om jeg truet med å sprenge alle i lufta hvis jeg ikke fikk en biodynamisk tomatjuice uten isbiter.

Den andre medhjelperadvokaten er en fyr i førtiårsalderen med deigete vom, pannekakerundt ansikt og et smil som sier «jeg har filmer hjemme, og jeg oppbevarer dem i alfabetisk rekkefølge i et låst skap». Pannekaka har piggsveis.

Pappa pleier å si at man ikke kan stole på noen uten frisyre.

Men pappa kan umulig ha funnet på det selv, han har sikkert rappet det fra en film. Pappa liker å lire av seg morsomme replikker.

Første gang jeg møtte Pannekaka festet han blikket rett nedenfor kragebeinet mitt, tvang den tjukke tungen tilbake i munnen og hveste begeistret hvordan skal dette gå, jenta mi, du ser mye eldre ut enn sytten. Hadde ikke Sander vært der, hadde han sikkert begynt å pese. Eller sikle, kanskje. Latt spyttet dryppe fra munnen ned på den altfor trange dressvesten. Jeg gadd ikke å påpeke at jeg var atten.

I dag sitter Pannekaka på min venstre side. Med seg hadde han dokumentmappen og en trillekoffert proppfull av permer og papirer. Han har tømt kofferten, og nå står permene på bordet foran ham. Det eneste han lot ligge igjen, var en bok (Make Your Case – Winning is the Only Option) og en tannbørste som stikker opp av en av smålommene.

Bak meg, på den første raden med tilhørere, sitter mamma og pappa.

Da jeg var på den ekskursjonen for to år og en evighet siden, fikk klassen en gjennomgang på forhånd, for at vi skulle «forstå alvoret» og «kunne følge med». Jeg tviler på at det 13

hjalp. Men da vi gikk derfra, sa Christer at vi hadde «oppført oss ordentlig». Han hadde vært bekymret, trodd vi skulle ha problemer med ikke å fnise og finne fram mobiltelefonene. At vi hadde tenkt å sitte der og spille spill og sove med haken mot brystet som uengasjerte riksdagsmenn.

Jeg husker Christers gravalvorlige stemme da han forklarte («nå må dere høre godt etter!») at en rettssak ikke er noe å fleipe med, folks liv står på spill. Man er uskyldig til retten har sagt at man er skyldig. Han gjentok det flere ganger. Samir lente seg tilbake mens Christer snakket, vippet litt på stolen og nikket på den måten som fikk alle lærerne til å forgude ham. Nikk som sa jeg-forstår-akkurat-hva-dumener, vi-er-helt-på-bølgelengde og jeg-har-ingenting-å-tilføye-for-alt-du-sier-er-så-fornuftig.

Man er uskyldig til retten har sagt at man er skyldig. Hva er det for slags merkelig påstand? Enten er man uskyldig hele tiden, eller så har man gjort det helt fra begynnelsen av. Domstolen skal vel finne ut hvordan det ligger an, ikke bestemme hva som er sant? At politiet, aktor og dommerne ikke var der og vet akkurat hvem som gjorde hva, er jo ikke det samme som at domstolen kan finne på det i ettertid.

Jeg husker at jeg sa det til Christer. At det blir begått feil i rettssalene stadig vekk. Voldtektsmenn blir frifunnet hele tiden. Det er ikke engang noen vits i å anmelde et seksuelt overgrep, for selv om man blir tvangspult av et halvt flyktningmottak og får en hele kasse med tomflasker kjørt opp mellom beina, blir jenta aldri trodd. Men det betyr ikke at det ikke skjedde og at voldtektsmannen ikke gjorde det han gjorde.

«Det er ikke så enkelt,» sa Christer.

Et typisk lærersvar: «Et veldig godt spørsmål …», «Jeg 14

skjønner hva du mener …», «Det er ikke svart eller hvitt …», «Det er ikke så enkelt …». Alle sånne svar betyr akkurat det samme: De aner ikke hva de snakker om.

Men ok. Hvis det er vanskelig å vite hva som er sant og hvem som lyver, hvis man ikke vet det sikkert, hva gjør man da?

Jeg leste et eller annet sted at «sannheten er det vi velger å tro på». Det lyder om mulig enda mer forskrudd. At man skal kunne bestemme hva som er sant og hva som er usant? At ting kan være både sanne og oppdiktede avhengig av hvem du spør? Og at hvis noen vi stoler på sier noe, ja, da kan vi bestemme at det er sånn, da kan vi «velge at det er sant». Hvordan er det i det hele tatt mulig å finne på noe så idiotisk? Hvis noen sa til meg at de «velger å tro på meg», ville jeg øyeblikkelig skjønne at de egentlig er overbevist om at det er løgn, men at de går med på å late som det motsatte.

Advokat Sander virker nesten likeglad med alt sammen.

«Jeg står på din side,» sier han bare og ser ut som en tommelfingernegl i ansiktet. Sander er ikke den som hisser seg opp. Alt ved ham er avslappet og kontrollert. Ingen utbrudd. Ingen følelser. Ingen gapskratt. Antakelig skrek han ikke engang da han ble født.

Sander er pappas rake motsetning. Pappa er langt ifra den «kule karen» (hans egne ord) han skulle ønske han var.

Han skjærer tenner når han sover og spretter i været når han ser på fotballandskamper. Pappa blir sint, forbannet på pedantiske kommuneansatte, når naboen parkerer feil for fjerde gang på en uke, på uforståelige strømavtaler og på telefonselgere. Pc-en, passkontrollører, farfar, grillen, myggen, umåkte fortau, tyskere i skiheiskø og franske kelnere.

Han hisser seg opp over absolutt alt, hyler og skriker, smel15

ler med dører og ber folk dra til helvete. Mens det tydeligste tegnet på at Sander blir dødssint, på grensen til vanvittig, er at han rynker brynene og smekker med tungen. Da blir alle kollegene hans vettskremte og begynner å stamme og lete etter dokumenter, bøker og andre ting de tror skal få ham i bedre humør. Litt sånn som mamma holder på med pappa hvis han en sjelden gang ikke er irritert, men helt taus og rolig.

Sander har aldri blitt sint på meg. Aldri blitt opprørt over det jeg har fortalt eller sur for det jeg ikke har sagt, eller når jeg har løyet og han har skjønt det.

«Jeg står på din side, Maja.» Noen ganger høres han mer sliten ut enn vanlig, men det er alt. «Sannheten» er ikke noe vi snakker om.

For det meste synes jeg det er bra at Sander bare bryr seg om hva politiet og aktor har bevist. Jeg slipper å uroe meg for om han akter å gjøre en god jobb eller bare later som om han skal gjøre det. Han har liksom ryddet unna alle døde, all skyld og all angst og forvandlet det til tall, og hvis regnestykket ikke går opp, vinner han.

Det er kanskje måten å gjøre det på. Én pluss én kan ikke bli tre. Neste spørsmål, takk.

Men det hjelper ikke meg, selvfølgelig. For enten har noe hendt, eller så har det ikke gjort det. Det er som det er. Alt annet krinkelkroket utenomsnakk er bare sånt som filosofer driver med, og (tydeligvis) en og annen jurist. Konstruksjoner. «Det er ikke så enkelt …»

Men jeg husker at Christer, før besøket i rettssalen, insisterte, virkelig gjorde alt han kunne for å få oss til å høre etter. Man er uskyldig til retten har slått fast at man er skyldig. Han skrev det på tavlen: Grunnleggende rettsprin16

sipp. (Samir nikket igjen.) Christer ba oss notere. Skrive av.

(Samir noterte. Selv om han ikke akkurat trengte å gjøre det.)

Christer elsket alt som var så kort at det gikk an å lære det utenat og som kunne gjøres om til et spørsmål. På prøven vi fikk to uker senere, ga riktig svar to poeng. Hvorfor ikke ett poeng? Fordi Christer mente det fantes grånyanser i utenatlærte lekser, at det gikk an å få nesten riktig. Én pluss én blir riktignok ikke tre, men jeg gir deg halvveis rett fordi du svarte med et tall.

Det er altså litt over to år siden vi var på det besøket i rettssalen sammen med Christer. Sebastian var ikke med, han begynte ikke i klassen før det siste året, det han måtte gå om igjen. Jeg trivdes ganske godt på skolen da, med klassekameratene og lærerne vi hadde hatt i ymse variasjoner siden barneskolen: kjemilæreren Jonas som snakket for lavt, aldri husket hva noen het og ventet på bussen med ryggsekken på magen. Fransklæreren Mari-Louise med briller og fjonete hår, hun sugde alltid så hardt på en mikroskopisk rest av en svart halspastill at munnen ble liten som et markjordbær.

Kortklipte Friggan Gymnastik så ut som et nylakkert terrassegulv med uklar kjønnsidentitet, fløyte om halsen, glattbarberte, glinsende, kraftige legger og alltid omgitt av en lukt av gymsokker og andres svette. Åndsfraværende Malin, mattelæreren med bleket hår, misfornøyd, alltid for sent ute, sykmeldt gjennomsnittlig to dager i uken og med et bilde av en tjue kilo slankere utgave av seg selv på Facebook.

Og Christer Svensson. Engasjert på la-oss-samles-påtorget-og-vise-hva-vi-står-for-måten; alminnelig på svinekoteletter-mose-potetene-i-fløtesaus-måten. Han trodde at 17

rockekonserter kan redde verden fra krig, sykdom og hungersnød og snakket med en sånn overbegeistret lærerstemme som skulle vært forbudt så lenge den ikke brukes for å få en hund til å logre.

Christer troppet opp på skolen hver dag med en termos selvbrygget traktekaffe med så mye sukker og melk at den minnet om flytende underlagskrem. Han hadde sin egen kopp («Verdens beste pappa») som han helte kaffen i, tok med seg til klasserommet og fylte opp i timene. Christer elsket rutiner, det-samme-hver-dag, yndlingslåta-på-repeat.

Han hadde sikkert spist det samme til frokost hver dag siden han var fjorten, en eller annen langrennsskismørje som havregrøt med tyttebærsyltetøy og helmelk («Frokosten er dagens viktigste måltid!»), han drakk sikkert øl og dram hver gang han traff vennene («kompisene») sine, spiste tacos med familien på fredagene og gikk på den lokale pizzeriaen (en med tegnepapir og fargestifter til ungene) og delte en flaske husets rødvin med «fruen» når han skulle feire noe stort og viktig. Christer eide ikke fantasi, han dro på charterturer og ville ikke drømme om å bruke koriander i maten eller steke i noe annet enn smør.

Christer ble læreren vår allerede i første klasse på videregående, og minst én gang i uken klaget han over at været var blitt så merkelig («det finnes jo ikke årstider lenger») og hver høst over at juledekorasjonene dukket opp tidligere og tidligere («snart står det vel et pyntet juletre på Skeppsbron allerede før sommerfergene slutter å gå»).

Han klaget over løssalgsavisene («hvorfor leser folk den dritten?») og Let’s Dance, Melodi Grand Prix og Paradise Hotel («hvorfor ser folk på den dritten?»). Men det han syntes var aller verst, var mobiltelefonene. («Er dere kuer?

18

Disse chattene som ringer og klinger i ett sett, dere kunne like gjerne hatt en bjelle rundt halsen … Hvorfor holder dere på med den dritten?»). Hver gang han klaget, så han fornøyd ut, han syntes han var ungdommelig og «kul» (ikke bare pappas ord) og at det viste hvilket nært forhold han hadde til elevene at han kunne si «den dritten» til oss.

Christer la en porsjonssnus under overleppen etter hver kaffekopp, og de brukte la han i en papirserviett før han kastet dem i papirkurven. Christer ville ha orden, til og med på søpla.

Og etterpå, da rettssaken mot skattesvindleren var over og vi dro tilbake til skolen, var han fornøyd. Han syntes vi greide oss «bra». Christer var alltid «fornøyd» eller «bekymret», aldri overlykkelig eller dritforbannet. Christer ga alltid minst et halvt poeng på utenatspørsmålene.

Christer lå på gulvet da han døde. Med armene rundt hodet og opptrukne knær, omtrent som lillesøsteren min, Lina, når hun sover som tyngst. Han forblødde før ambulansen rakk fram, og jeg lurer på om kona og ungene syntes at saker og ting ikke er så enkle i virkeligheten og at jeg er uskyldig ettersom ingen rett har sagt at jeg er skyldig ennå.

Rettssakens første uke, mandag

2.

Det er mamma som har kjøpt klærne jeg har på meg i dag.

Men jeg kunne like gjerne hatt på meg en stripete Daltonbrødrene-pysj. Jeg er utkledd.

Jenter kler seg egentlig alltid ut. Fra den pene jenta med peiling og den smarte, seriøse jenta, til den sløye jeg-blåseri-hvordan-jeg-ser-ut-jenta med håret i en passe rufsete hestehale, bomullsbehå uten spiler og en T-skjorte som er i tynneste laget.

Mamma har prøvd å kle meg ut som en atten år gammel, helt vanlig jente som har havnet her uten å ha gjort noe galt.

Men jeg har lagt på meg mens jeg har sittet i arresten, så blusen strammer over brystet og spriker mellom knappene. Jeg ligner en selger som har slengt på seg en legefrakk for å løpe etter folk på et kjøpesenter med hudpleieprodukter. Du må ikke tro at du kan lure noen.

«Så fin du er, skatt,» hvisker mamma der hun sitter på første rad. Hun gjør alltid det, slenger komplimenter etter meg, søppel hun forventer at jeg skal sortere. Komplimenter hun har funnet på. Jeg er ikke «vakker» eller «flink til å tegne». Jeg burde ikke synge oftere eller ta dramatimer etter skoletid. At mamma påstår det er sykt krenkende, for det beviser at hun ikke har en anelse om hva jeg virkelig er flink til, eller når jeg faktisk er pen. Mamma er ikke interessert nok i meg til å kunne gi meg en kompliment som stemmer.

20

Mamma har alltid hatt ubegripelig dårlig peiling. «Gå ut en tur, du, hvis du har lyst,» kunne hun si de siste månedene når hun ikke orket å late som om hun ville at jeg skulle «bli hjemme og fortelle» hvordan dagen min hadde vært. Gå ut en tur? Jeg var gammel nok til å stemme og kjøpe drinker på byen. Jeg hadde kunnet knulle lovlig i tre år. Hva mente hun jeg skulle gjøre? Leke gjemsel med naboungene? Densom-ikke-har-gjemt-seg-nå-den-skal-stå, andpustne runder rundt i hagen for å lete bak den samme busken, i det samme klesskapet, bak den samme ødelagte parasollen i garasjen.

«Hadde dere det moro?» spurte hun når jeg kom hjem og det stinket hasj av klærne mine. «Er du snill og henger jakken i kjelleren, skatt?»

I går kveld fikk jeg snakke med mamma i telefonen. Stemmen lød lysere enn den pleier. Det er stemmen hun bruker når noen kan overhøre henne eller hun gjør noe annet samtidig. Mamma gjør nesten alltid noe annet samtidig, rydder, flytter på ting, tørker av ting, sorterer. Hun er konstant nervøs, urolig i kroppen. Det har hun alltid vært, det er ikke min skyld.

«Det kommer til å gå bra,» sa hun. Flere ganger. Ordene snublet i hverandre. Jeg sa ikke stort. Bare lyttet til den altfor lyse stemmen. «Det kommer til å gå bra. Ikke vær redd.

Alt kommer til å gå bra.»

Sander har prøvd å forklare hva som kommer til å skje under forhandlingen, hva jeg kan vente meg. Jeg har fått se en opplysningsfilm i arresten der så dårlige skuespillere at det var flaut spilte i en rettssak om to typer som hadde slåss på byen. Tiltalte ble dømt, men ikke for alt det han var tiltalt for, bare omtrent halvparten. Da vi hadde sett ferdig fil21

men, spurte Sander om jeg hadde noen spørsmål. «Nei,» sa jeg.

Det jeg husker best fra skatterettssaken vi var på med klassen, var at den liksom var stille. Alle snakket lavt mens alle andre lyder ble forsterket – et kremt, en dør som smalt igjen, en stol som skrapte mot gulvet. Hvis noen skulle ha glemt å sette på lydløst og fått en melding der inne, hadde det gjallet like høyt som når de slukker lyset i kinosalen og demonstrerer at de nettopp har installert nytt surroundsystem. Og mens alle var tause, satt skattesvindleren og strøk den fettete luggen vekk fra pannen. Da aktor leste opp hva han var tiltalt for, så han på advokaten sin og fnøs indignert.

Jeg husker at jeg syntes han var en tulling. Hvorfor spilte han overrasket? Aktor og tullingens advokat snakket én om gangen, leste innenat, gjentok ting to eller flere ganger og kremtet altfor ofte. Hele opplegget virket latterlig sykt. Ikke fordi ingenting «var som på film», men fordi alle de innblandede så ut som de kjedet seg, til og med kjeltringen så ut til å ha problemer med å konsentrere seg. Også i virkeligheten var alle dårlige skuespillere som ikke hadde lært seg manus.

Samir, derimot, syntes ikke det var tåpelig. Han bøyde seg fram i den vonde stolen, hvilte albuene mot knærne og rynket brynene. Dette var hans beste disiplin: å vise hvor seriøs han var, at han tok alvorlige ting på alvor. Samir syntes at disse polyesterkledde rumpenissene var de mest fascinerende talerne han hadde hørt i hele sitt liv. Og Christer gledet seg. Over retten og over Seriøse Samir. Samir trengte nesten aldri å åpne munnen for å slikke Christer i ræva. Vi ertet ham for det etterpå, Amanda og jeg. Vi likte å erte Samir. Men Labbe klappet ham på skulderen som om Samir 22

skulle vært hans yngste sønn og hadde scoret det avgjørende målet i en fotballkamp. «Samir har skjønt det,» sa Labbe, og Samir flirte. «Virkelig skjønt det.»

Jeg trivdes fortsatt ganske godt hjemme da jeg gikk det andre året på videregående. Mamma og jeg snakket fortsatt om andre ting enn når hun syntes jeg burde komme hjem om kvelden. Mamma var stolt av meg, eller i det minste av hvordan hun hadde oppdratt meg. Hun skrøt av de effektive metodene hun brukte for å få meg til å gjøre akkurat det som skulle til for at livet hennes skulle bli enklere. Hun fortalte ting som at jeg sov hele natten allerede da jeg var fire måneder gammel, at jeg spiste «alt» og holdt skjeen selv allerede den første gangen jeg skulle spise fast føde. At jeg ville begynne på skolen ett år før tiden, fordi jeg kjedet meg i barnehagen. At jeg ville gå alene til skolen før jeg fylte åtte år, og at jeg «elsket» å være hjemme alene uten barnevakt.

Hun sa at hun hadde lært meg å sykle på en balansesykkel før jeg satte meg på en ordentlig tohjuling og at hun derfor aldri trengte å bøye seg og holde i bagasjebrettet for at jeg ikke skulle velte. Jeg bare «poff» begynte å sykle, og hun kunne gå ved siden av i de stilige klærne sine og le passelig høyt.

Hva mamma gjorde for meg, for at livet mitt skulle bli enklere, kom aldri for en dag, men på den tiden var hun hellig overbevist om at jeg var et veltilpasset og problemfritt barn fordi hun hadde gjort alt riktig.

Jeg går ut fra at det er stille i rettssalen i dag også. Men ikke sånn som med den skattegreia. Det er som om alle de viktige menneskene som venter på at det skal skje noe viktig, får luf23

ten til å dirre. Aktor og advokatene er sikkert dritredde for å dumme seg ut. Til og med Sander er nervøs, selv om man aldri ville merke det hvis man ikke kjenner ham.

De vil vise hva de kan. Da Pannekaka snakket om hvordan han trodde det ville gå, da pratet han om «oddsen» og «sjansene våre», som om jeg spilte center på basketballaget og han var treneren. Han vil vinne. Pannekaka klappet ikke igjen før Sander smekket med tungen.

Dagens forhandling starter med at sjefdommeren foretar et slags opprop. Han kremter inn i mikrofonen, og folk slutter å føre hviskende samtaler. Dommeren forsikrer seg om at alle som skal være her er her. Jeg trenger ikke rekke opp hånden og si ja, men fagdommeren nikker til meg og leser opp navnet mitt. Så nikker han til advokatene mine og leser opp navnene deres også. Han snakker slepende, men ikke søvnig, og han kunne revne i sømmene på den stygge dressen, så alvorlig er han.

Dommeren sier velkommen, han gjør faktisk det. Jeg sier ikke takk-det-er-hyggelig-å-være-her, for det er nok ikke meningen at jeg skal svare, men jeg tror jeg klarer meg bra.

At jeg ser ut omtrent som jeg skal. Jeg smiler ikke, jeg gråter ikke, jeg piller meg ikke i noen av kroppsåpningene. Holder ryggen passelig rak og prøver å hindre at de jævla bluseknappene spretter ut.

Da sjefdommeren sier til aktor at hun kan begynne, virker hun så ivrig at jeg tror hun skal reise seg opp. Men hun trekker bare stolen lenger inn, bøyer seg fram mot den lille sugerørsmikrofonen, slår på en knapp og kremter. Tar sats, liksom.

Ute i advokatenes venteværelse, der vi satt før vi kom inn, 24

fortalte Pannekaka at folk har stått i kø for å få plass i rettssalen. «Akkurat som en konsert,» fastslo han, nesten stolt.

Sander så ut som han hadde lyst til å klappe til ham.

Ingenting ved dette minner om en konsert. Jeg er ingen rockestjerne. De som tiltrekkes av meg, er ikke gærne groupies, bare åtseletere. Når journalistene bruker meg som lokkemat på forsiden, lukter det død, og det gjør hyenene enda mer opphisset.

Men Sander ville likevel at forhandlingen skulle gå for åpne dører. Han har forlangt at mediene og publikum skal slippes inn, tross min unge alder. Ikke for at Pannekaka skal kunne føle seg tøff, men for at «det er avgjørende at aktoratet ikke får monopol på det som sies og skrives». Det betyr selvsagt at han gjerne vil få demonstrere sine egne ferdigheter, men det er mulig han også har fått det for seg at de som hater meg vil forandre mening, bare de får høre «min versjon». Sander tar feil. Det kommer ikke til å gjøre noe fra eller til.

De elsker å hate meg. De hater alt ved meg. Akkurat som en konsert? Jeg er temmelig sikker på at Pannekaka aldri har hatt befatning med levende musikk som ikke tilhører kategorien Allsång på Skansen. Skal jeg gjette, hører han på Vinyl 107 og synger med på jingler i reklamefilmer for den perfekte familiebilen.

For ni måneder siden, én uke etter at det skjedde, kom det til opptøyer i Djursholm. Noen unggutter tok T-banen til Mörby, byttet til buss 606 og tok den forbi alle de åtte holdeplassene og helt til Djursholms torg. For å «merke de jævlene!». Eller som de mer artikulerte uttrykte det: «sossejævlene». Forstadsopptøyer finner vanligvis sted i gjengenes egne bedritne drabantbyer, blant millionprosjekter, fritids25

klubber og avrusede bikere som er «ungdomsledere» og «borettslagsvaktmestere», ettersom ingen normal arbeidsgiver vil ta i dem med ildtang. Og når det står i avisen at «drabantbyen står i brann», dreier det seg som regel om pimpede bilvrak med Wunderbaum og kjøreforbud, ikke fullforsikrede leasingbiler som står på firmaet og byttes ut så fort det er noe galt med det ene sidespeilet. Men ikke denne gangen.

I tre dager og netter var det full krig på torget og rundt huset til Sebastian nede på Strandvägen. Den andre kvelden var et femtitall innblandet i slagsmålet. Sander fortalte det, han viste meg avisartiklene.

Smadrede ruter i kjerringbutikkene på torget. Hva rappet de? Hver sin knytebluse, et skotskrutete pledd og en vinkaraffel av krystall? Og hvor gikk de da de ble jaget fra Fagerman-villaen? Oppover mot huset vårt? Fant de veien dit?

Og hvordan reagerte mamma på balltrærne og molotovcocktailene, hun som syntes det var så viktig å «vise respekt og hilse pent» på den første tiggeren som satte seg utenfor Coop i Vendevägen med koppen og teppet det stinket tiss av? «Hei, hei. Ha en fin dag. God helg.» Og jeg lurer på hva mamma sa til den nasjonale innsatsstyrken de dagene da de bidro til å «bevare ro og orden» utenfor huset vårt. «Går det bra med dere?»

I avisene Sander har vist meg, spekuleres det over «hvorfor». Om det hadde noe å gjøre med hva Sebastian og jeg «symboliserte», hva vi var «uttrykk for» og hva det vi gjorde «hadde utløst». Ble det rabalder fordi det vi hadde gjort var så inn i helvete avskyelig? Ble de ekstra sinte fordi vi var rike og de ikke var det? Eller ble det slagsmål bare fordi en gjeng smågangstere trengte en grunn til å slåss (og 26

fordi Allsvenskan har sommerpause i juni)? Uansett hva grunnen var, gjengmedlemmene blir i hvert fall ikke sluppet inn her.

I rettssalen er det mest journalister. Mange skriver på laptoper. Ingen får ta bilder, det er innført «fotoforbud», og de har antakelig måttet gi fra seg telefonene før de kom inn, for en del av journalistene bruker vanlig penn og papir.

Det er en stakkars tegner her også. Skulle tro jeg var en eller annen fra en Dickens-roman, en loppebefengt unge som risikerer å havne i galgen, eller en Elvira Madigan fra et gammelt skillingstrykk. Sorgerliga saker hända, än i våra dar minsann. Vi sang den på mellomtrinnet. Amanda gråt, selvfølgelig, hun var aller søtest når hun gråt uten å være lei seg på ordentlig («bedårende»), da fikk hun til og med enda mer oppmerksomhet enn hun pleide å få.

Amanda blir omtalt som min beste venn. I avisene, på tv, i forundersøkelsen, til og med min egen advokat kaller henne det. Min beste venn.

Var Amanda den jeg hang mest med nest etter Sebastian?

Ja. Var Amanda den jeg snakket mest med, nest etter Sebastian? Ja. Står hun ved siden av meg på omtrent to hundre og seksti av bildene mine på Facebook? Snapchattet jeg med henne i gjennomsnitt to timer om dagen de første fire av de seks månedene de har kontrollert mobilbruken min for?

Har hun tagget meg på over hundre #bff-poster på Instagram? Ja. Ja. Ja. Var jeg glad i Amanda? Var hun min aller beste venn? Jeg vet ikke.

Rettssakens første uke, mandag

3.

Jeg elsket i hvert fall å henge med Amanda. Vi satt ved siden av hverandre i klasserommet og i matsalen, vi gjorde lekser sammen og skulket sammen. Vi snakket dritt om jenter vi irriterte oss over («ikke for å være ekkel, men …»), tråkket i vei mot ingenting på trappemaskinen i treningsstudioet.

Vi sminket oss sammen, shoppet sammen, pratet i timevis, chattet ustanselig, lo sånn som jenter ler på film når den ene ligger på magen på den andres seng mens den andre står i sengen i en altfor kort nattkjole og bruker en hårbørste som mikrofon og mimer til en kul låt eller etterligner en av de dustete jentene på skolen.

Vi festet sammen. Amanda ble fort full. Fylla fulgte alltid det samme mønsteret: fnise, le, danse, gå over ende, le litt til, legge seg på en sofa, gråte varme tårer som rant ned i ørene. Spy, komme seg hjem. Jeg passet alltid på henne, aldri omvendt.

Det var befriende å være sammen med Amanda, å kunne koble av fra alt. Når jeg var sammen med henne, føltes det som en selvfølge at livet gikk ut på å more seg mest mulig. Og den dumme-blondine-greia hennes var også stort sett veldig underholdende. Spurte noen hva slags vær det skulle bli, svarte hun «flip-flopper». Eller «40 denier». Hvis det var veldig kaldt, konstaterte hun at «det er rene afterskien», og da kom hun på skolen med fôr28

ede leggings, månestøvler og dynejakke med kaninpelskrage.

Det ville være for lettvint å påstå at Amanda var overfladisk. Nei da, hun ville ikke akkurat fått ekstrajobb som lederskribent i en seriøs avis. Hun syntes at «undertrykkelse er fælt», «rasisme er fælt» og «fattigdom er kjempefælt».

Hun var en positiv stammer. En som dupliserte alle meningene sine. Dritdritbra, kjempekjempekoselig, bittebitteliten.

(Det siste er vel til og med en trippel?) Hennes syn på politikk og likestilling eller et hvilket som helst annet politisk spørsmål var basert på de tre og en halv episodene av Uppdrag granskning hun hadde sett (og grått til). Og når hun så på YouTube-klippet der verdens feiteste mann gikk ut av huset for første gang på tretti år, sa hun «hysj! Ikke nå, jeg ser på nyhetene».

Det Amanda likte aller best, var å snakke om angsten sin.

Hun bøyde seg fram og fortalte hviskende om hvor slitsomt det var med spiseforstyrrelser og søvnmangel («ekstremt kjempekjempeslitsomt»). I en periode forklarte hun at hun «måtte» unngå grønt og tallet ni, at hun «måtte» unngå fortauskanter («det er ikke noe jeg velger, altså, jeg må gjøre det ellers tror jeg at jeg kommer til å dø, dø på ordentlig altså, virkelig dø»). Det hendte hun skrudde opp volumet hvis hun ikke fikk den reaksjonen hun var ute etter. Hun lot som et brannsår hun fikk da vi prøvde å steke pannekaker til et mellommåltid var et arr etter noe annet, noe hun «helst ikke ville snakke om». Tanken var at folk skulle tro det stammet fra et selvmordsforsøk. At jeg skulle si det som det var, falt henne ikke inn engang.

Men det var ikke så enkelt som at hun løy, i hvert fall ikke bare. Jo da, hun syntes livet var vanskelig iblant. Og hun 29

trodde at angst var å engste seg for å miste bussen og at hun hadde bulimi fordi hun ble kvalm hvis hun spiste to hundre gram nøttesjokolade på under ti minutter.

Amanda var bortskjemt, selvsagt var hun det, av moren, av faren, av psykiateren og den som stelte hesten hennes.

Men det handlet ikke om ting og klær. Det var noe annet.

Hun hadde den samme innstillingen til foreldrene, lærerne – alle autoriteter inklusive Gud – som hun hadde til servicepersonell, så som resepsjonisten på et luksushotell. Hun forventet å få hjelp med alt fra en kvise på nesen og en ørering hun hadde rotet bort til akutt legehjelp og evig liv. Det var uinteressant om Gud fantes eller ikke, men en selvfølge at han skulle hjelpe den kreftsyke fetteren hennes fordi det var «kjempekjempesynd på ham» og fetteren var «kjempekjempesøt selv om han er skallet». Hun syntes synd på folk med problemer, men syntes det var dumt at folk ikke syntes like synd på henne til gjengjeld.

Og hun var selvopptatt. Hun brukte så mye tid på det midjelange håret at man skulle tro det var hennes døende mormor. Folk syntes hun var hyggelig. Men hun var egentlig ikke det. Hun spurte alltid to ganger om du ville ha melk i kaffen («er du helt sikker?») og fikk deg til å føle deg feit. Hun sa «jeg skulle ønske jeg var som deg, og hadde et avslappet forhold til utseendet mitt» og «du er dritfotogen» og regnet med at folk skulle si takk, for hun skjønte ikke at folk skjønte at det var en fornærmelse.

Og jo da, hun syntes «politikk er superviktig». Men hun var ikke politisk engasjert på den måten som får folk til å melde seg inn i en ungdomsorganisasjon, dra på leir og spille dart sammen med andre i shorts. Hun ville heller aldri ha farget håret svart, satt fyr på en minkfarm eller engang orket 30

å lese en rapport om ozonlekkasje og krympende korallrev, og hun var definitivt ikke politisk engasjert på den måten alle lærerne trodde at Samir var det, fordi han hadde en far som var blitt fengslet og torturert for sine meningers skyld.

For Amanda handlet politikk om at landstinget burde betale fedmeoperasjonen hun planla hvis hun noensinne kom til å veie «i nærheten av seksti kilo». Det var «ikke mer enn rett og rimelig», «med tanke på skatten vi betaler». Og med «vi» mente hun ikke moren, ettersom de eneste pengene moren kunne brukt til hva hun ville, var de kontantene hun tok ut i kassa på ICA hver gang hun handlet. Pengene satte hun i banken, på det hun kalte «sin skokonto», og Amanda himlet med øynene over den kontoen, hun avskydde den, fortalte meg om den, men bare fordi hun syntes moren var tåpelig, og ikke fordi hun syntes det var rart at moren på sparket kunne bestille en flyreise på første klasse og luksushotell i Dubai i novemberferien for hele familien, men måtte lure unna småpenger for å kunne kjøpe seg en ny jeans uten å spørre om lov.

Hvordan Amanda ble en del av «vi» sammen med faren og pengene hans, og hvordan hun selv mente at hun bidro til samfunnsøkonomien, fikk jeg aldri noen forklaring på.

I en politisk diskusjon med Christer noen måneder før alt sammen skjedde, kom vi inn på Che Guevara.

«Jeg synes det er helt avskyelig å drepe barn,» sa Amanda. «Selv om jeg ikke vet noe særlig om det der med Midtøsten.»

Samir satt på skrå bak henne i klasserommet, og det tok en stund før han skjønte at det var ham hun snakket til.

«Så jeg skjønner faktisk at du hater amerikanere,» sa hun da hun omsider klarte å fange oppmerksomheten hans.

31

Jeg husker ikke hva Christer sa. Bare at Samir så på meg.

Rett på meg, ikke på Amanda. Han mente det var min skyld at Amanda ikke visste hvem Che Guevara var. At hun ikke kunne skjelne mellom Latin-Amerika og Israel og Palestina.

Og at hun hadde fått det for seg at Samir hadde noe prinsipielt imot USA. Jo da. Amanda var politisk engasjert, på en Disney Channel-aktig måte, og det var ikke alltid like lett å synes at hun var kjempekjempesjarmerende. Vi snakket nesten aldri politikk. Jeg fikk vondt i hodet av det, og Amanda ble sur fordi hun skjønte at jeg skjønte at hun ikke visste hva hun snakket om.

Men når jeg lå på gulvteppet på rommet hennes og hørte på den entusiastiske nå-er-vi-med-i-en-morsom-ungdomsfilm-der-alle-hopper-inn-i-de-ramponerte-bilene-sine-utenå-åpne-dørene-først-stemmen hennes like oppmerksom som om det skulle vært heismusikk, tenkte jeg ofte at vi var så forskjellige at vi var ganske like. Amanda lot som hun var engasjert, og jeg lot som jeg ga blanke. Og vi var så flinke til å late som at vi lurte alle, til og med oss selv.

Om jeg syntes hun var kørka? I forundersøkelsesmaterialet er det en melding fra Amanda til Sebastian. Hun skrev den fire dager før både hun og han døde. «Ikke vær lei deg,» skrev hun. «Snart er denne våren bare et minne.»

Aktor har ikke begynt å snakke om Amanda ennå. Hun sparer det til crescendoet sitt og konsentrerer seg om Sebastian i stedet.

Sebastian, Sebastian, Sebastian. Hun kommer til å snakke om ham i dagevis, alle kommer til å snakke om ham. Hele tiden. Hvis noen minner om en rockestjerne oppi alt dette 32

her, så er det Sebastian. Sander har vist meg fotografiene pressen har funnet og offentliggjort. Sebastians individuelle svart-hvitt-klassebilde har stått på minst tjue avisforsider, over hele verden, inklusive Rolling Stone. Men det er andre bilder også. Av Sebastian som smiler med en sigg i munnviken, av at han er full og svett i pannen, av at han står i akterenden av båten sin mens vi kjører gjennom Djurgårdsbrunnskanalen på vei til Fjäderholmarna, og jeg sitter skrått nedenfor og hviler hodet mot ham. Det er ett fra den samme turen der Samir sitter på den ene siden av meg og ser den andre veien, bort fra oss. Han ser ut som om vi har tvunget ham til å bli med, som om han blir sjøsyk av å være i nærheten av oss. På den andre siden av meg sitter Amanda med hvite tenner, brune legger, blå øyne og masse hår som blåser i riktig retning. Dennis er selvsagt ikke med på bildene.

Men det er noen bilder av Dennis i forundersøkelsesmaterialet, Sebastian hadde noen på mobiltelefonen, han likte å knipse bilder av Dennis når han var full, jeg vet ikke hvorfor de ikke har skaffet seg dem også. For det finnes bilder av ham og Dennis sammen, fulle, rusa og like fjerne begge to. Sebastian er fryktelig pen på alle sammen. Dennis ser ut som Dennis.

Aktor kommer til å snakke mer om det Sebastian gjorde enn om noe annet, fordi hun påstår at alt det han gjorde, gjorde vi sammen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal orke å høre på henne. Men det er farlig å miste konsentrasjonen. For da kommer lydene.

Lyden da de kom inn i klasserommet og slepte meg vekk, lyden da hodet til Sebastian smalt i gulvet, det låt hult. Den gjaller innvendig og så fort jeg glemmer meg, kommer den tilbake. Jeg presser neglene inn i håndflatene, prøver å slippe 33

unna. Men det hjelper ikke. Jeg blir ikke kvitt den. Hjernen sleper meg stadig tilbake til det jævla klasserommet.

Det hender at jeg drømmer om det når jeg sover. Og om hvordan det var like før de kom. Hvordan jeg holder hånden mot blodet hans, han ligger i fanget mitt, og jeg trykker så hardt jeg kan. Det er umulig å stanse strømmen av blod uansett hvor hardt jeg trykker. Det er som å prøve å stoppe vann som spruter ut av en vannslange som begynner å løsne fra festet. Visste dere det, at blod kan sprute? At det er umulig å stoppe med hendene? Og Sebastian blir kald, jeg kjenner det fortsatt, om nettene – igjen og igjen – at hendene hans blir kaldere og kaldere. Det går fort. Og jeg drømmer om da Christer trakk sitt siste åndedrag. Det lød som et avløp noen hadde helt kaustisk soda i. Jeg visste ikke at man kan drømme om hvordan en annens hud kjennes og hvordan lyd lyder, men det kan man, for jeg gjør det hele tiden.

Jeg prøver å unngå å se på dem som er i rettssalen for å se på meg. Jeg så ikke engang etter pappa da jeg kom inn. Men mamma grep tak i meg idet jeg gikk forbi. Det var noe i øynene jeg ikke kjente igjen. Hun smilte til meg, la hodet på skakke og trakk munnvikene oppover i noe som antakelig skulle være en påminnelse om det hun sa i telefonen i går. Et det-kommer-til-å-gå-bra-smil. Men hun rykket til akkurat da jeg skulle til å vende blikket bort igjen, et mikrosekund for tidlig, som om hun ristet noe av seg.

Før alt sammen skjedde, var mammas tøffeste utfordring å prøve å leve uten karbohydrater. Hun raste så fort opp og ned i vekt at man skulle tro det var jobben hennes, og hun var utrolig stolt de gangene hun hadde spisingen under kontroll. Nå sitter hun her. I forundersøkelsesmaterialet står 34

det meste. Ikke bare om den dagen. Om festene, hva Sebastian gjorde, hva jeg gjorde. Om Amanda. Mamma forgudet Amanda. Hun forgudet Sebastian også, i hvert fall i førsten, men det vil hun nok ikke vedkjenne seg nå.

Jeg lurer på om mamma tror på «historien min». Om hun «velger» å tro på den. Men hun har ikke sagt noe om det, og jeg har ikke spurt. Hvordan skulle jeg kunne gjøre det?

Jeg har ikke truffet mamma og pappa siden fengslingsmøtet for ni måneder siden, og telefonsamtalene har ikke akkurat vært fortrolige.

Det er rart å tenke på. At det er ni måneder siden mamma, pappa og jeg befant oss i samme rom. Selv om vi egentlig ikke møttes da heller. Jeg så dem bare gjennom glassruten mellom den klasseromstore rettssalen i arresten og raden med tilhørerplasser, der de måtte sitte i minst et helt kvarter før dommeren forklarte at fengslingsmøtet skulle gå for lukkede dører, og alle, inkludert mamma og pappa, ble sendt ut.

Jeg strigråt under fengslingsmøtet. Uavbrutt. Jeg gråt allerede da vi gikk inn. Jeg følte meg omtrent like normal som en tvangsfôret gåselevergås, like uvel, og mamma og pappa så livredde ut.

Under fengslingsmøtet hadde mamma på seg en ny bluse.

Jeg hadde ikke sett den før. Jeg lurer på hva hun hadde kledd seg ut som den dagen, da alt fortsatt var så usikkert. Før hun visste. Dere tror kanskje hun hadde kledd seg ut som en mamma som visste, visste med sikkerhet at alt var en misforståelse og at ingenting var datterens skyld. Men jeg tror hun hadde kledd seg ut som en mamma som hadde gjort alt riktig, en mamma som ikke kunne bebreides noe, uansett hva som hadde skjedd. * 35

Fengslingsmøtet ble holdt tre dager etter at jeg ble satt i arresten, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde grått sånn.

Jeg hadde lyst til å knuse glassruten, så jeg kunne spørre mamma om helt likegyldige ting.

Jeg ville spørre om hun hadde redd opp sengen min etter at jeg dro hjem til Sebastian. Tanja hadde fri på fredager.

Var den fortsatt uoppredd da politiet kom? Men så da?

Hva skjedde etterpå? Hadde Tanja gjort rent etter det, eller hadde mamma og pappa nektet henne å gå inn på rommet mitt, sånn som foreldre gjør når barnet deres dør og de lar rommet stå urørt i tretti år, akkurat som det var da ungen ble revet bort?

Jeg ville at mamma og pappa skulle ha gjort det, jeg ville at de skulle si det til meg, at alt var akkurat som da jeg dro, at politifolkene ikke hadde forandret på noe, at livet, livet mitt, livet før, var fastfrosset, konservert, viklet inn i tykke lag med mumiebandasje. Hvis jeg overlevde dette og fikk komme hjem, var det viktig for meg at jeg kjente meg igjen.

Men det kunne jeg selvfølgelig ikke si. Og det spilte sannsynligvis ingen rolle om mamma hadde redd opp sengen min eller ikke. Jeg visste allerede at politiet hadde foretatt en husundersøkelse, for det sa de da de avhørte meg. De fortalte også at de hadde pc-en min og at de hadde beslaglagt telefonen på sykehuset (jeg måtte oppgi alle passordene til hvert eneste forum, hver eneste app, hver eneste side jeg hadde vært inne på), og da jeg spurte hva mer de hadde tatt, sa de «det meste … iPaden og papirer og … bøker, sengetøyet, klærne du hadde på deg på festen». «Hvilke klær da?» spurte jeg, og de svarte, som om det var helt naturlig og ikke det minste rart. «Kjolen, behåen og trusen.»

De tok den skitne trusa mi. Hvorfor gjorde de det? Jeg 36

ville knuse glassruten og forlange at mamma forklarte meg det, for jeg ville ikke spørre Sander. «Hvorfor tok de trusa mi, mamma?» Det ville jeg ha spurt henne om. Jeg ville ikke snakke med Sander om noe med utfloden min på.

Og tingene de leverte tilbake, hva hadde mamma og pappa gjort med dem? Jeg ville vite det også. Jeg lurte på om Tanja hadde måttet vaske lukten av meg ut av alle de andre klærne mine. Jeg har alltid hatt inntrykk av at hun liker å henge opp klesvasken. Glatte ut krøllene, strekke ut sømmene, rette ut pressen. Henge genserne opp ned, med armene passe oppgitt nedadvendte, som om de har gitt opp, jeg-gir-meg, liksom. Og sokkene i par, to stykker med én klesklype. Sånn at det blir lettere å sortere dem etterpå.

Jeg lurte på om de hadde latt Tanja rydde meg bort. Eller om mamma så på smørkniven om morgenen, den jeg alltid glemte framme, og tenkte: Hun var her nettopp. Nå er hun borte.

«Mamma?» ville jeg skrike. Høyt. Hva er det som skjer?

Men det var en glassrute i veien. Og jeg rakk knapt å sette meg før dommeren sendte ut alle tilhørerne. Jeg fikk ingen svar, jeg ble fengslet i stedet.

En gang, lenge før alt sammen skjedde, spurte jeg mamma hvorfor hun aldri spurte meg om noe viktig. «Hva vil du at jeg skal spørre om, da?» ville hun vite. Hun prøvde ikke å gjette engang.

I dag får hun og pappa lov til å bli sittende. De har reserverte plasser – de «beste» går jeg ut fra, helt forrest, nærmest meg (selv om det er noen meter mellom oss). Og mamma har lagt på seg. Hun er stadig utkledd som en mamma som ikke har gjort noe galt, men hvem vet, kanskje hun har trøstespist litt? Gaflet i seg fetende pasta med smør, ost og 37

ketchup. Fråtset i raske karbohydrater. Med tanke på hva jeg har gjort, har hun en unnskyldning for alt, til og med å legge på seg. Alle forstår. Og forakter henne gjør de også, enten hun er tynn eller ikke.

Når mamma blir nervøs, blir hun helt rødflammet på halsen, og hun blir alltid nervøs når hun skal prøve å forklare hva hun mener. Og det er umulig å konsentrere seg om hva hun sier, for det er umulig ikke å stirre på halsrødmen. Det er nok derfor mamma så å si aldri forteller hva hun synes.

Det er for risikabelt. Hun nøyer seg med å lure på hva pappa synes. Hvis han er i godt humør, forteller han det. Og da kan det gå en hel kveld uten at hun sier «vi snaaakker aldri sammen lenger».

At hun kan være så plaget av at vi ikke snakker nok med henne og samtidig aldri tørre å spørre hvordan det står til med oss, går over min forstand. Men jeg har aldri foraktet henne fordi hun mangler selvinnsikt. Jeg forakter henne fordi det er sånn hun vil ha det. Og jeg forakter henne aller mest når hun forteller meg hva jeg føler.

«Jeg vet at du er engstelig.» «Jeg vet hvor redd du er.»

«Jeg vet hvordan du har det.»

Mamma er en idiot. «Jeg skulle ønske jeg kunne ta Majas plass.» Har hun sagt det? Ikke til meg i hvert fall.