søke å finne ut hva som foregikk. Jeg kjente lukten av krutt. Jeg hørte skritt mot asfalten og den anstrengte pusten til overfallsmennene. Jeg lyttet etter andre biler på veien, men hørte ingen. Jeg fornemmet Rebecca ved siden av meg, og energien hennes var til og med roligere enn min egen. Vinden rusket i håret mitt og blåste det ned i øynene på meg. Jeg kunne ikke se noe, så alle de andre sansene mine var skjerpet. Hjernen min arbeidet febrilsk med å bearbeide skuddet. Hva hadde skjedd? Jeg var ikke blitt skutt – hadde de skutt Rebecca? I en bølge av panikk gikk det opp for meg at det ville være verre å overleve min beste venninnes død enn å bli drept selv. Så hostet Rebecca, og lettelsen flommet gjennom meg. Vi var fortsatt i live, begge to. De to maskerte mennene veivet fremdeles med våpnene da de kommanderte oss til å snu oss, gå rundt på baksiden av bilen vår og legge oss på den varme asfalten med ansiktet ned. Vi gjorde som vi fikk beskjed om, og en av dem brølte: «Ikke rør dere!» Akkurat da hørte jeg flere skudd og kjente skarpe småstein slå mot baksiden av de bare leggene mine. Det ble stille, og så hørte jeg tunge åndedrag og en dempet mumling jeg ikke oppfattet, etterfulgt av raske, tunge trinn. Bildører ble åpnet og lukket, og endelig hørte vi en motor som ble ruset, og dekk som hvinte. Bilen forsvant i en fei, og alt ble stille. Jeg ble liggende der i noe som virket som en evighet, fremdeles med kinnet mot veidekket, helt til jeg hørte en bil komme fra den retningen pistolmennene hadde flyktet i. Motoren ble slått av. To bildører ble åpnet og smelt igjen. Så sa en lav mannsstemme: «Er alt i orden med dere?» Jeg løftet hodet og så to menn i turklær stå over oss. «Trenger dere hjelp, damer?» Faren var over …
Når frykten er din venn Det kroppen og sinnet mitt opplevde under dette ranet, var ekte frykt – den typen frykt kroppen vår er skapt til å føle når livet vårt er i fare. Frykten min utløste den reaksjonen som psyko15