Latterens og glemselens bok av Milan Kundera

Milan Kundera

LATTERENS OG GLEMSELENS BOK Oversatt av Milada Blekastad

Milan Kundera Originalens tittel Le livre du rire et de l'oubli Oversatt av Milada Blekastad Copyright © 1978, 1985, Milan Kundera All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-48604-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble først utgitt i 1980 på norsk av Gyldendal Norsk Forlag som Tamina.

Cover design by Milan Kundera Cover design copyright © 2012, Milan Kundera Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

første del de tapte brevene

1 I februar 1948 steg kommunistføreren Klement Gottwald ut på balkongen på et barokk-palass i Praha for å tale til hundretusener av borgere som fylte Det gamle bytorget.

Det var et historisk øyeblikk i Böhmens historie. En skjebnetime av den art som kommer bare én à to ganger i løpet av tusen år.

Gottwald var omgitt av kamerater, og Clementis stod tett ved hans side. Det var lett snefokk, det var kaldt, og Gottwald var barhodet. Den omsorgsfulle Clementis tok skinnluen av og satte den på Gottwalds hode.

Propaganda-apparatet mangfoldiggjorde i hundretusenvis av eksemplarer fotografiet av balkongen der Gottwald stod i skinnlue, omgitt av sine kamerater, og talte til folket.

Det kommunistiske Böhmens historie var begynt på denne balkongen. Hvert barn kjente fotografiet fra plakater, skolebøker og museer.

Fire år senere ble Clementis anklaget som forræder og hengt. Propaganda-apparatet raderte ham øyeblikkelig ut fra historien og selvfølgelig fra alle fotografiene også. Siden da står Gottwald alene på balkongen. Der hvor Clementis stod, ser man palassets nakne mur. Det som ble igjen av Clementis, var bare luen på Gottwalds hode.

7

2 Året er 1971, og Mirek sier: Menneskets kamp mot makten er hukommelsens kamp mot glemselen.

På denne måten vil han rettferdiggjøre det hans venner kaller for uforsiktighet, og han fører sine dagbøker nøyaktig, gjemmer korrespondanser, gjør notater fra alle møtene med venner hvor de analyserer situasjonen og overveier hva som må gjøres videre. Han forklarer for dem: de gjør ingen ting ulovlig, intet i strid med forfatningen. Å skjule seg med en følelse av skyld ville være begynnelsen til nederlaget.

For en uke siden, da han som medlem av en gjeng bygningsarbeidere holdt på oppe på taket på et nybygg, så han ned og ble svimmel. Han vaklet og grep fatt i en løs bjelke som gav etter, senere måtte han hales frem under den. I første øyeblikk så skaden fryktelig ut, men da han senere fikk vite at det bare var et banalt armbrudd, tenkte han med tilfredshet at det ville gi ham et par ukers fri til å ordne opp i mange ting som han ikke hadde hatt tid til før.

Han måtte til slutt gi sine forsiktige venner rett. Forfatningen garanterte riktignok ytringsfriheten, men lovene straffet alt som kaltes undergraving av staten. Man kunne aldri vite når staten ville gi seg til å skrike opp om at det ene eller det andre ordet undergravet den. Mirek bestemte seg derfor likevel til å bringe de kompromitterende papirene til et sikkert sted.

Men først ville han ordne saken med Zdena. Han ringte til henne i byen hvor hun bodde, men kunne ikke komme frem. Slik mistet han fire dager. Først i går var det lykkes ham å få tale med henne. Hun lovet å vente ham i ettermiddag.

8

Hans syttenårige sønn protesterte, Mirek kunne da ikke kjøre bil med den ene armen i gips. Det var virkelig ikke lett heller. Den sårede armen hang og slang i en fatle på brystet, maktesløs og ubrukelig. Når han skiftet gir, måte han hver gang slippe rattet for et øyeblikk.

3 For femogtyve år siden hadde han vært sammen med Zdena, og fra den tid hadde han noen få minner om henne.

En gang da de møttes, tørket hun øynene med lommetørkleet og snufset. Han spurte hva som var i veien. Hun opplyste ham om at en viss russisk statsmann var død dagen i forveien. En viss Zhdanov eller Arbuzov eller Masturbov.

Målt med mengden av tåredråper hadde Masturbovs død rystet henne mer enn hennes egen fars død.

Er det overhodet mulig at dette har hendt? Var det ikke bare hans nåværende hat som hadde funnet opp denne gråten over Masturbov? Nei, det hadde virkelig hendt. Sant nok, de umiddelbare omstendigheter som gjorde hennes gråt til en troverdig og virkelig gråt, var kommet bort for ham nå, og minnet var blitt usannsynlig som en karikatur.

Alle minner han hadde om henne var sånn. De kjørte sammen på trikken på veien tilbake fra leiligheten hvor de hadde elsket for første gang. (Med en særskilt tilfredsstillelse forsikret Mirek seg selv om at han hadde glemt alle deres samleier totalt og ville ikke være i stand til å gjenkalle i erindringen et eneste sekund av dem.) Hun satt i et hjørne på sitt sete, trikken skranglet, hennes ansikt var dystert, 9

innadvendt og forunderlig gammelt. Da han spurte henne hvorfor hun var så taus, fikk han høre at hun var misfornøyd med deres elskov. Hun sa at han hadde elsket henne som en intellektuell.

Intellektuell var den gang et skjellsord i den politiske sjargongen. Det betegnet et menneske som ikke forstod livet og hadde revet seg løs fra folket. Alle kommunistene som på den tiden var blitt hengt av andre kommunister, var blitt overøst med dette skjellsordet. I motsetning til dem som stod fast på jorden, skal de ha svevet i luften. Det var derfor på sin måte rettferdig at jorden til straff ble rykket bort under deres føtter for alltid og de ble hengende et stykke over den.

Men hva var det Zdena mente med å beskylde ham for å ha elsket henne som en intellektuell?

Hvordan det enn forholdt seg, var hun misfornøyd med ham, og på samme måte som hun klarte å fylle et abstrakt forhold (forholdet til den ukjente Masturbov) med en høyst konkret følelse (materialisert i tårer), klarte hun også å gi den høyst konkrete akt en abstrakt betydning og sin misnøye en politisk benevnelse.

4 Han kikker i speilet og oppdager at en og samme bil følger ham hele tiden. Han hadde aldri tvilt på at han var under oppsikt, men inntil nå hadde de gjort det med taktfullt mesterskap. Fra og med i dag var det inntrådt en radikal forandring: de vil at han skal vite det.

Omtrent tyve kilometer utenfor Praha ligger en stor inn10

hegning midt ute på markene, og innenfor den befinner et bilverksted seg. Der har Mirek en god bekjent som han vil be om å skifte ut den defekte starteren for ham. Han stopper bilen utenfor innkjørselen som er stengt med en rød og hvitstripet bom. En tykk kjerring står ved siden av bommen. Mirek venter at hun skal heve bommen, men hun bare ser på ham, lenge, og rører seg ikke. Han tuter, men uten resultat. Han bøyer seg ut av vinduet. Kjerringa sier: «De er ikke blitt arrestert ennå?»

«Nei, ikke ennå,» svarer Mirek: «Kunne De være så vennlig å heve bommen for meg?»

Hun ser likegyldig på ham noen lange sekunder til, så gjesper hun og går inn i vaktrommet. Hun brer seg utover ved bordet og ser ikke til hans kant mer.

Så gikk han da ut av bilen, rundt bommen og til verkstedet hvor han fant sin bekjente, bilmekanikeren. Han ble med Mirek ut og hevet bommen for ham (kjerringa satt fremdeles likegyldig i vaktrommet), slik at Mirek kunne kjøre inn på tomten.

«Her ser du, det har du igjen fordi du viste deg så ofte i TV,» sa mekanikeren. «Hver kjerring kjenner deg fra skjermen.»

«Og hvem er hun?» spurte Mirek.

Han fikk høre at den russiske armeens invasjon, som hadde okkupert Böhmen og som gjorde sin innflytelse gjeldende overalt, hadde vekket henne til ualminnelig aktivitet. Hun så hvordan folk med høyere stilling enn hennes (og hele verden stod høyere enn hun) ble fratatt sin innflytelse og sin stilling, sitt yrke og levebrød for den aller minste beskyldning, og det hadde gjort henne våken: hun begynte selv å angi.

11

«Men hvordan kan hun fremdeles være vokter? Har de da ikke engang forfremmet henne?»

Bilmekanikeren smilte: «Hun kan ikke telle til fem. De kan ikke forfremme henne. De kan bare på nytt bekrefte hennes rett til å angi. Det er hele hennes lønn.» Derpå løftet han opp panseret og gav seg til å granske bilmotoren.

Plutselig ble Mirek klar over at det stod en mann på to skritts avstand fra ham. Han snudde seg og så på ham: mannen hadde grå jakke, hvit skjorte med slips og brune benklær. Over den tykke nakken og det oppsvulmede ansiktet bølget hans grå permanentkrøllede hår. Han stod og så på mekanikeren som bøyde seg inn under det åpne panseret.

Mekanikeren la etter en stund merke til mannen, han reiste seg og sa: «Leter De etter noen?»

Mannen med den tykke halsen og permanent svarte: «Nei. Jeg leter ikke etter noen.»

Mekanikeren bøyde seg over motoren igjen og sa: «Det står en fyr på Václav-plassen og spyr. En annen går forbi, ser på ham, nikker vemodig og sier: ‘De skulle bare vite hvor godt jeg forstår Dem …’»

5 Mordet på Allende dekket snart over minnene om den russiske invasjonen i Böhmen, blodbadet i Bangladesh gjorde at Allende ble glemt, krigen i Sinai-ørkenen overdøvet Bangladeshs gråt, massakren i Kambodsja lot Sinai bli glemt og så videre og så videre inntil alles fullstendige tap av all hukommelse.

12

I tider da historien ennå gikk langsomt, var dens talløse begivenheter lette å huske og de dannet den velkjente bakgrunnen for de private menneskelige begivenheters spennende teater som utspilte seg mot denne bakgrunnen. I dag skrider tiden med raske skritt. En historisk begivenhet glemmes over natten, og allerede neste morgen stråler den i nyhetens dugg, slik at den i fortellerens versjon ikke danner noen bakgrunn, men er det overraskende eventyr som utspiller seg mot menneskelivets private, velkjente kjedsommelighetens bakgrunn.

Ingen av de historiske begivenhetene kan forutsettes alment kjent, og begivenheter som fant sted for noen få år siden, må derfor berettes som om de var tusen år gamle: I 1939 marsjerte den tyske hæren inn i Böhmen og tsjekkernes stat opphørte å være til. I 1945 marsjerte den russiske hæren inn i Böhmen og landet kaltes igjen selvstendig republikk. Folk var begeistret for Russland som hadde jaget tyskerne ut av landet, og siden de så kommunistpartiet som Russlands trofaste arm, overførte de sin sympati på det også. Slik hendte det seg at kommunistene i februar 1948 grep makten, slett ikke med blod og vold, men under nesten halve befolkningens jubel. Og nå, pass på: den halvpart som jublet var den mest aktive, klokeste og beste. Ja, dere får innvende hva dere vil, kommunistene var de klokeste. De hadde et storartet program. En plan for en helt ny verden der alle ville finne sin plass. De som var deres motstandere, hadde ingen stor drøm, bare noen få moralske prinsipper, forslitte og kjedelige, som de ville bruke til å lappe forholdenes forrevne buksebak med som den var.

Det er derfor ikke så rart at de som var begeistret og storslagne, lett vant over de forsiktige med deres kompromisser, 13

og straks begynte å virkeliggjøre sin drøm, den rettferdige idyllen for alle.

Jeg understreker på ny: idyllen og for alle, for alle mennesker lenges fra urtiden av etter idyll, denne haven hvor nattergalene synger, denne egn av harmoni hvor verden ikke fremstår som fremmed for mennesket og mennesket fremmed for andre, der alle mennesker tvert imot er skapt av den samme, den eneste materie, og ilden som brenner på himmelen er den samme som den som brenner i menneskenes sjeler. Enhver er her en note i en vidunderlig fuge av Bach, og de som ikke vil være det, blir bare sorte prikker, overflødige og betydningsløse, de kan fanges og knekkes mellom to negler som en lus.

Helt fra begynnelsen innså noen at de ikke hadde anlegg for idyll, og de ville flytte fra landet. Men siden det er idyllens vesen at den er en verden for alle, avslørte de som ville emigrere, seg som idyllens fornektere og måtte flytte bak lås og slå istedenfor til utlandet. Snart vandret ytterligere tusener og titusener den samme vei og til slutt mange kommunister også, så som utenriksminister dementis for eksempel, han som i sin tid lånte Gottwald sin pelslue. På filmlerretene så man blyge kjærestepar som holdt hverandre i hånden, de frivillige folkedomstolene dømte ekteskapelig utroskap til harde straffer, nattergalene sang og dementis’ legeme dinglet lik en klokke som ringte inn menneskehetens nye morgendag.

Og da fikk de unge, kloke og radikale plutselig en merkelig følelse av at de hadde sendt en dåd ut i verden, og den var begynt å leve sitt eget liv, den opphørte med å svare til deres forestillinger og brydde seg ikke om dem 14

som hadde satt den inn i verden. Disse unge og kloke folkene begynte følgelig å rope på sin dåd, kalle på den, formane den, jage etter den og forfølge den. Skulle jeg skrive en roman om disse talentfulle radikale menneskers generasjon, ville jeg kalle den Forfølgelsen av den tapte dåd.

6 Mekanikeren lukket panseret, og Mirek spurte hva han skyldte ham.

«Kyss meg bak,» sa mekanikeren.

Mirek setter seg ved rattet og er rørt. Han har overhodet ingen lyst til å fortsette reisen. Aller helst ville han bli igjen her, og mekanikeren og han skulle fortelle historier til hverandre. Mekanikeren bøyer seg inn i bilen til ham og klasker ham på skulderen. Så går han bort til innkjørselen og åpner bommen.

Da Mirek kjørte forbi ham, pekte mekanikeren med en hodebevegelse på bilen som stod parkert utenfor verkstedet.

Der holdt mannen med den tykke halsen og permanent nettopp på å stige inn gjennom den åpne bildøren. Han så på Mirek. Fyren som satt ved rattet, så på ham også. De så på ham begge, frekt og freidig, og Mirek som kjørte forbi forsøkte å se på dem på samme vis.

Han passerte dem og så i speilet at mannen hadde satt seg i bilen; den snudde i en stor bue så de skulle kunne følge etter ham videre.

Mirek kom til å tenke på at han likevel burde ha brakt 15

de kompromitterende papirene i sikkerhet først. Hadde han gjort det første dagen han var syk, og ikke ventet på å få tak i Zdena i telefonen, ville han muligens ha fått dem av gårde uten fare. Det var bare det at han ikke var i stand til å tenke på annet enn reisen til Zdena. Han hadde egentlig tenkt på det i flere år. I de siste ukene hadde han imidlertid en følelse av at han ikke måte nøle lenger fordi hans skjebne gikk mot slutten, og han måtte gjøre alt for dens fullkommenhet og skjønnhet.

7 Da han i en fjern fortid skilte lag med Zdena (de hadde vært sammen i nesten tre år), ble han beruset av følelse av grenseløs frihet, og plutselig begynte alt å lykkes for ham.

Han giftet seg snart etter med en kvinne hvis skjønnhet formet hans selvbevissthet. Senere døde den skjønne fra ham, og han ble alene igjen med sønnen i en slags kokett forlatthet som tiltrakk ham beundring, interesse og omsorg fra mange nye kvinner.

Han hadde stor fremgang som vitenskapsmann også, og det beskyttet ham. Staten hadde bruk for ham, og følgelig kunne han tillate seg å være spydig på statens bekostning, selv i en tid da nesten ingen andre våget det ennå.

Samtidig som de som forfulgte sin dåd fikk stadig større innflytelse, viste også han seg stadig oftere på TV-skjermen og ble en kjent personlighet. Da han etter russernes innmarsj avslo å tilbakekalle sine anskuelser, ble han jaget fra sin stilling og omgitt av spioner. Det knekket ham ikke.

Han var forelsket i sin skjebne, og det forekom ham at 16

selv hans fremrykning mot fordervelsen var opphøyet og skjønn.

Forstå meg riktig, jeg har ikke sagt at han var forelsket i seg selv, men i sin skjebne. Det er to vidt forskjellige ting.

Hans liv ble på en måte selvstendiggjort, og det fikk plutselig sine helt egne interesser, som ikke var identiske med hans.

Dette kaller jeg at livet forvandler seg til skjebne. Skjebnen hadde ikke i sinne å røre en finger for Mirek (for hans lykke, hans sikkerhet, hans gode humør og hans helse), Mirek derimot var beredt til å gjøre alt for sin skjebne (for dens storhet, klarhet, skjønnhet, dens stil og forståelige mening). Han kjente seg ansvarlig for sin skjebne, men hans skjebne kjente seg ikke ansvarlig for ham.

Han hadde det samme forhold til sitt liv som en billedhugger til sin statue eller en romanforfatter til sin roman.

En av romanforfatterens umistelige rettigheter er at han har lov til å omarbeide sin roman. Liker han ikke begynnelsen, kan han skrive den om igjen eller stryke den. Men Zdenas eksistens gjorde ham forfatterrettighetene stridig. Zdena holdt fast ved å stå på romanens første sider og lot seg ikke stryke.

8 Men hvorfor skammer han seg egentlig så forferdelig over henne?

Den forklaring som ligger nærmest, er denne: Mirek hørte meget snart til dem som hadde gitt seg til å forfølge sin egen dåd, mens Zdena fremdeles var trofast mot haven med nattergalenes sang. I den siste tiden hørte hun endog til 17

de to prosent av folket som ønsket russiske tanks velkommen.

Ja, dette er sant, men jeg tror ikke at denne forklaringen er overbevisende. Hvis det bare var det at hun hilste russiske tanks velkommen, ville han ha forbannet henne ganske høylydt og åpenlyst, og ville ikke ha skjult at han kjente henne. Zdena hadde forsyndet seg mot ham med noe meget verre. Hun var heslig.

Men hva gjorde det at hun var heslig når han ikke hadde ligget med henne på over tyve år?

Det gjorde sitt: Zdenas store nese kastet selv på avstand en skygge over hans liv.

For år tilbake hadde han en vakker elskerinne. Hun var en gang på besøk i byen hvor Zdena bodde, og da hun kom tilbake, var hun i slett humør: «Si meg, hvordan kunne du være sammen med det heslige kvinnfolket?»

Han erklærte straks at han hadde kjent henne bare overfladisk og fornektet resolutt deres intime forbindelse.

Han var nemlig ikke ukjent med livets store hemmelighet: Kvinnene er ikke ute etter vakre menn. Kvinnene er ute etter menn som har hatt vakre kvinner. Det å ha hatt en heslig elskerinne er derfor en skjebnesvanger feil. Mirek forsøkte å slette ut alle spor etter Zdena, og siden de som var glad i nattergaler, hatet ham stadig sterkere, håpet han at Zdena, som klatret i partifunksjonærens rangstige, ville glemme ham fort og gjerne.

Men han tok feil. Hun talte om ham stadig vekk, overalt og ved enhver anledning. Når han var så uheldig å treffe henne tilfeldig i et selskap, skyndte hun seg for enhver pris å anbringe et eller annet minne som røpet at hun hadde vært intimt kjent med ham en gang.

18

Han raste.

«Når du hater det mennesket sånn, si meg, hvorfor var du da sammen med henne?» spurte en gang en venn som kjente henne.

Mirek begynte å forklare for ham at han den gang var en barnslig idiot på tyve år og hun var syv år eldre. Hun var ansett, beundret, allmektig! Hun kjente mange i partiets sentralbyrå! Hun hjalp ham, skjøv ham fremover, presenterte ham for innflytelsesrike mennesker!

«Jeg var en streber, din tosk!» skrek han: «Skjønner du, en aggressiv, ung karriérejeger! Derfor hengte jeg meg på henne, og det kom på ett ut for meg at hun var stygg!»

9 Mirek sier ikke sant. Selv om hun gråt over Masturbovs død, hadde Zdena for femogtyve år siden ingen betydningsfulle forbindelser og var ikke i stand til å hjelpe hverken seg selv eller andre til noen fremgang. Hvorfor dikter han opp den slags? Hvorfor lyver han?

Han holder rattet med én hånd, ser det hemmelige politiets bil i speilet og plutselig rødmer han. Et helt uventet minne var dukket opp: Da hun etter deres første elskovsmøte bebreidet ham at han hadde oppført seg altfor intellektuelt, ville han dagen etter rette opp inntrykket og vise umiddelbar, ubendig lidenskap. Nei, det er ikke sant at han hadde glemt alle deres samleier! Dette ene ser han nå helt klart for seg: Han manøvrerte på henne med en påtatt villskap, gav fra seg en lang knurrende lyd som en hund i kamp med sin herres tøf19

fel og samtidig så han (med mild forundring) på henne, der hun lå svært rolig, stille og nesten likegyldig under ham.

I bilen lød denne nesten femogtyve år gamle knurringen, den ufordragelige lyden av hans underdanighet og tjenestevillige iver, lyden av hans villighet og tilpasningsevne, hans latterlighet og usseldom.

Ja, slik er det: Mirek er i stand til å proklamere seg selv for en karriérejeger, bare for å slippe å måtte bekjenne sannheten: at han var sammen med den heslige fordi han ikke våget seg på en pen en. Han verdsatte seg selv ikke høyere enn til Zdena. Denne svakheten, denne elendigheten var hemmeligheten han ville skjule.

I bilen lød lidenskapens ville knurring og den lyden var et bevis mot ham, og Zdena var bare det magiske bildet han ville ramme for å tilintetgjøre sin forhatte ungdom i det.

Han stoppet utenfor hennes hjem. Bilen som fulgte ham stoppet også.

10 Historiske begivenheter etterligner som oftest hverandre helt talentløst, men meg forekommer det at i Böhmen har historien iscenesatt et uhørt eksperiment. Der reiste ikke, etter gammel oppskrift, en gruppe mennesker (en klasse, en nasjon) seg mot en annen, men menneskene (en generasjon av dem) gjorde opprør mot sin egen ungdom.

De forsøkte å innhente og temme sin egen dåd, og det var nesten lykkes dem. I sekstiårene vant de større og større innflytelse, og i begynnelsen av året 1968 hadde de allerede nesten all innflytelse. Dette siste tidsavsnitt kalles i alminne20

lighet Praha-våren: Idyllens voktere måtte fjerne avlyttingsutstyret fra private leiligheter, grensene ble åpnet og notene flyktet fra Bach-fugens store partitur idet de sang for seg selv etter hver sin egen smak. Det var utrolig moro, det var et karneval!

Russland som skriver den store fugen for hele planeten, kunne ikke tillate notene på ett sted å løpe fra hverandre.

Den 21. august 1968 sendte Russland en hær på en halv million soldater til Böhmen. Straks etter forlot omtrent 120 000 tsjekkere landet, og av dem som ble, måtte omtrent 500 000 forlate sitt yrke og flytte over på verksteder som lå isolert i landskapet, til samlebånd på landsens fabrikker, bak trailer-rattene, med andre ord til steder hvorfra ingen noensinne ville kunne høre deres røst.

Og for at ikke så meget som en skygge av et dårlig minne skulle forstyrre landet i dets fornyede idyll, var det nødvendig å gjøre både Praha-våren og de russiske tanksenes ankomst, denne pletten på den vakre historien, til ingen ting. Derfor minnes i dag ingen lenger årsdagen for 21. august, og de menneskers navn som hadde reist seg mot sin egen ungdom, blir omhyggelig utradert fra landets hukommelse som en feil i en skolestil.

På samme måte ble også Mirek utradert. Når han nå stiger opp trappen til Zdenas dør, er det egentlig bare en hvit flekk, et stykke avgrenset tomrom som beveger seg opp trappens spiral.

21