Pedro Mairal
Kvinnen fra Uruguay Oversatt av Christian Rugstad
Pedro Mairal Originalens tittel: La uruguaya Oversatt av Christian Rugstad Copyright © Pedro Mairal, 2016 C/O Indent Literary Agency www.indentagency.com Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62942-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Marianne Zaitzow/Affair Omslagsfoto: Augustine Wong/unsplash.com, Connor Irwin/Unsplash.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 9,7/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Du sa at jeg snakket i søvne. Det er det første jeg husker fra den morgenen. Vekkerklokken ringte klokken seks. Maiko hadde krøpet opp i sengen til oss. Du la armen rundt meg og hvisket i øret mitt for ikke å vekke ham, men også, tror jeg, for å slippe den sure morgenånden ansikt til ansikt. «Vil du at jeg skal lage kaffe til deg?» «Nei takk, elskede, bare sov videre, dere.» «Du snakket i søvne. Du skremte meg.» «Hva sa jeg?» «Det samme som forrige gang. Noe med erra.» «Så rart.» Jeg dusjet og kledde meg. Så ga jeg deg og Maiko mitt judaskyss. «God tur,» sa du. «Vi sees i kveld.» «Pass på deg selv.» Jeg tok heisen ned til garasjen i kjelleren og kjørte. Det var fortsatt mørkt ute. Jeg kjørte nedover Billinghurst, svingte inn på Libertador. Ingen musikk på anlegget. Tra5
fikken var tett allerede, og nede ved havnen var det fullt av trailere. På fergeselskapets parkeringsplass sa en vakt til meg at det var fullt. Jeg måtte snu og kjøre ut og sette fra meg bilen på den andre siden av avenyen. Det likte jeg dårlig, for når jeg kom tilbake om kvelden med alle dollarene på meg, ville jeg måtte gå de to mørke kvartalene langs den øde gaten. Det var ingen kø foran billettluken. Jeg viste fram idkortet mitt. «Hurtigbåten til Colonia?» spurte mannen i luken. «Ja, og bussen videre til Montevideo.» «Tilbake med direktefergen?» «Ja.» «Godt …» sa han, og holdt blikket festet på meg, liksom litt for lenge. Han skrev ut billetten og rakte meg den med et kaldt smil. Jeg unnvek blikket hans. Han var ubehagelig. Hvorfor så han på meg på den måten? Var det sånn at de laget en liste over folk som dro fram og tilbake på dagen? Jeg tok rulletrappen opp til tollen. Der sendte jeg ryggsekken gjennom skanneren og snirklet meg gjennom den folketomme labyrinten av sperringer. «Videre, vær så god,» ble jeg fortalt. Passkontrolløren kikket på legitimasjonen, billetten. «Ok, Lucas, still deg foran kameraet, er du grei. Sånn ja. Legg høyre tommel på … Takk.» Jeg grep billetten og id-kortet og gikk inn i ventehallen. Der sto det en lang kø av mennesker. Gjennom vinduet så jeg fergen klappe til kai. Jeg kjøpte verdens dyreste kaffe og croissant (klissete croissant, radioaktiv kaffe), og hev det i meg på et minutt. Så stilte jeg meg bakerst i køen. 6
Rundt meg hørte jeg noen snakke brasiliansk, fransk, en dialekt fra provinsen, fra nord, kanskje fra Salta. De fleste var par, men det fantes også noen enslige menn, som meg; kanskje også de skulle tur-retur Uruguay på dagen, for å jobbe eller å hente penger. Køen beveget seg. Jeg gikk nedover de teppebelagte korridorene og inn på fergen. Den store salongen med alle setene lignet en kinosal. Jeg fant en plass ved vinduet, og derfra sendte jeg deg meldingen: «Om bord nå. Jeg elsker deg.» Jeg så ut av vinduet. Det lysnet. Moloen lå innhyllet i en gustengul tåkedis. Så skrev jeg mailen du skulle slumpe til å lese senere: «Guerra, jeg er på vei. Kan du klokken to?» Jeg lot aldri e-posten min være tilgjengelig. Aldri. Der var jeg uhyre påpasselig. Vissheten om at det fantes en del av hjernen min som jeg ikke delte med deg, ga meg en slags fred. Jeg trengte mitt skyggefelt, min lås i døren, mitt indre rom, om så bare for å få litt stillhet. Det siamesiske ved et parforhold skremmer vannet av meg – når to mennesker mener det samme, spiser det samme, drikker seg fulle sammen, som om de delte samme blodomløp. Jeg tror det finner sted en kjemisk utjevning etter hvert som denne koreografien holdes gående år etter år. Samme sted, samme rutiner, simultant kjønnsliv, identiske stimuli, sammenfallende temperatur, økonomisk nivå, fobier, incentiver, vandreturer, prosjekter … Hvilket tohodet troll er det man skaper på den måten? Du og den andre inngår i en symmetri, stoffskiftet synkroniseres, du lever med et speilbilde: en dobbelskapning med ett eneste ønske. Og så kommer barnet og pakker inn denne omfavnelsen før det 7
forsegler den med en evigvarende knute. Bare tanken får en til å gispe etter luft. Jeg sier «tanken» fordi jeg tror at vi to kjempet imot den selv om trettheten innhentet oss. Til slutt endte ikke kroppen min ved fingertuppene; den fortsatte i din. Ett eneste legeme. Catalina fantes ikke mer, ikke Lucas. Det ugjennomtrengelige ble gjennomtrengt, veggene sprakk opp: Jeg som snakker i søvne, du som leser mailene mine … I enkelte områder i Karibia gir man barnet et navn sammensatt av foreldrenes navn. Hadde vi fått en datter, kunne vi ha kalt henne Lucalina, for eksempel, og Maiko kunne ha hett Catalucas. Dette er navnet på monsteret vi var, du og jeg, da vi gled over i hverandre. Det er en kjærlighet jeg ikke vil ha. Jeg trenger et lite hjørne for meg selv. Hvorfor leste du mailene mine? Lette du etter noe du kunne bruke mot meg, slik at du endelig kunne fortelle meg hva du egentlig følte? Jeg leste aldri mailene dine. Jeg vet at du alltid lot mailboksen din stå åpen, og det syntes jeg var pussig, men det kunne ikke falle meg inn å lese det du skrev. Fergen la fra kai. Havnen forsvant bak oss. Kysten en stripe land, bygningene bare vage konturer. Jeg kjente en enorm lettelse. Bort. Om enn bare for en stund. Ut av landet. Sikkerhetsforskriftene ble opplest over høyttaleren, på spansk, portugisisk, engelsk. En redningsvest under hvert sete. Og snart: «Vi gjør våre passasjerer oppmerksomme på at taxfreeutsalget nå er åpent.» Mannen som oppfant ordet må være et geni. Taxfree. Jo flere restriksjoner man legger på handelen, desto bedre liker vi argentinere dette ordet. En merkelig forestilling om frihet. 8
Der var jeg på vei for å smugle mine egne penger. Forskuddene på bøkene mine. Pengene som ville løse alt. Også min egen depresjon, isolasjonen, det store «nei» som fulgte mangelen på dem. Nei, jeg kan ikke fordi jeg er blakk, nei, jeg går ikke ut, nei, jeg sender ikke brevet, nei, jeg fyller ikke ut skjemaet, nei, jeg vil ikke spørre agenten, nei, jeg fikser ikke problemet, nei, jeg maler ikke stolene, nei, jeg reparerer ikke fuktskadene, nei, jeg sender ikke CV-en. Hvorfor? Fordi jeg er blakk. I april hadde jeg åpnet en bankkonto i Montevideo. Nå i september kom forskuddene fra Spania og Colombia på to bokkontrakter jeg hadde inngått mange måneder tidligere. Hvis de overførte dollarene til Argentina, ville banken omregne beløpet til pesos etter offisiell vekslingskurs og i tillegg beskatte dem. Hvis jeg hentet dem i Uruguay og tok dem med meg hjem i sedler, kunne jeg veksle dem i Buenos Aires til ikke-offisiell kurs, og sitte igjen med over det dobbelte. Turen var bryet verdt, også risikoen for at pengene ville bli oppdaget i tollen på veien hjem, for jeg ville reise inn i landet med flere dollar enn tillatt. Río de la Plata – Sølvelven. Aldri hadde navnet vært mer passende. Vannet funklet, skimret. Jeg ville kunne betale deg tilbake pengene jeg skyldte deg etter månedene jeg hadde vært uten jobb og vi måtte leve på lønnen din. Jeg ville kunne vie meg helt og holdent til skrivingen i rundt regnet ti måneder, hvis jeg var forsiktig med utgiftene. Solen var på vei opp. Trøbbelet ville være over. Jeg husker den dagen vi betalte bomavgiften med en hel haug mynter på femti centavos. Vi skulle besøke broren min i Pilar. Kvinnen på bomstasjonen trodde ikke sine egne øyne. 9
Hun talte pengene, femten pesos i småmynter. Det mangler femti centavos, sa hun. Folk tutet bak oss. Jeg er sikker på at det stemmer, tell på nytt, sa jeg. Det er greit, kjør, kjør, sa hun, og vi kjørte. Og vi lo sammen, du og jeg, men kanskje lå det en bitterhet under, en vi ikke satte ord på. For du sa: Vi har finansielle problemer, ikke økonomiske. Og det lød riktig i mine ører. Men jeg fullførte ingen prosjekter, jeg gjorde ingen avtaler, jeg ville ikke undervise, og ut av dette vokste en taushet som ble dypere etter hvert som månedene gikk, mens utslagsvasken på kjøkkenet løsnet, og jeg støttet den opp med noen blikkbokser, teflonet i grytene ble ripet opp, en vegglampe i stuen kortsluttet så vi ble sittende i halvmørke, vaskemaskinen streiket, den gamle komfyren begynte å lukte rart, styrestaget i bilen ga seg til å riste, som om vi befant oss i et romskip på vei ut av atmosfæren … Og den ødelagte jekselen min forble halvveis reparert fordi det var for dyrt med en krone, du utsatte spiralen, vi skyldte to måneders betaling for Maikos barnehage, vi hang etter med regningene, og en ettermiddag ble begge kredittkortene våre avvist på Walmart. Maiko slo seg vrang mellom kassene, og vi måtte levere fra oss alt vi hadde lagt i handlevognen. Vi ble først sinte, så flaue. Ingen dekning. Vi kranglet ute på balkongen en gang, og en annen gang på kjøkkenet. Du satt på kjøkkenbenken av marmor, med det ene beinet over det andre, og gråt mens du la isbiter på øyelokkene. I morgen må jeg gå på jobben med hovne øyne, din helvetes drittsekk, sa du. Du var lei, av meg, av min giftige sky, mitt sure regn. Jeg ser at du er ferdig, på felgen, sa du til meg. Jeg skjønner ikke hva det er du vil. 10
Og jeg sto lent mot kjøleskapet, nummen, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg kavet etter noe å holde meg fast i, følte meg trengt opp i et hjørne, gikk til angrep. Hvis du vil krympe sexlivet ditt til to knull i måneden, så vær så god, men jeg kan ikke leve sånn, sa jeg til deg. De gangene jeg gikk ut, endte jeg som regel på en eller annen bokkafé eller noe lignende, hvor jeg leste eller pratet med folk, tok noen glass, og så kom en jente bort for å prate, en femogtyveåring kanskje, eller en milf på femti, smilte til meg, ville, ville, og jeg tenkte hvorfor ikke to øl og et rom et sted, et lite eventyr, for huggtennene blottet seg, en løve bundet med en tynn hyssing, jeg må gå, sa jeg, kyss på kinnet, så synd sa hun, ja, jeg har en liten sønn, en kalddusj, jeg må tidlig opp i morgen, sånn er det, over og ut. Og jeg gikk ut i natten, hoppet på en buss, kom hjem, hvor du sov, og jeg la meg inntil deg, befølte deg, ingenting, du var sliten, dødsens trett. Om morgenen krøp Maiko opp i sengen. Vi sto opp, laget sjokolademelken hans, jeg tok ham med til barnehagen, du dro til sentrum. Ha det, vi sees i kveld, og når du kom hjem, var du trett og gikk til sengs uten å spise middag, og jeg glante på en TV-serie, sanket frustrasjon, giftig testosteron. Måneder med det. Skal jeg liksom gratulere deg med at du ikke knuller andre, sa du til meg. Skal jeg takke deg? Du var i kamphumør, rasende. Og du lot som om du ikke forsto. Du er flink sånn, til å krangle. Hva er det du egentlig vil? Fortell meg det, sa du. Og jeg sa ikke mer. Jeg ville ikke fortsette. Når ble det så trett, det monsteret vi var, du og jeg? Vi pleide å knulle stående, husker du? På balkongen i leiligheten din i Agüero, mot skapet vi hadde malt sammen, i dusjen, på 11
spisebordet en gang. Vi var vakre sånn, søkte hverandre, var sultne på hverandre. Forfra mot veggen mens jeg løftet det ene beinet ditt, på alle fire i sofaen, veltet all bordpynten, du oppå meg, til du brått kastet deg bakover, som om du var i ferd med å bli hentet opp i et romskip av utenomjordiske vesener. Vi var spontane, bøyelige, vekslende, i bevegelse, i brann. Etter hvert ble villdyret med to rygger til en krøpling, la seg ned, reiste seg ikke mer. Det våknet bare til liv når vi lå nær hverandre i sengen, når vi berørte hverandre der, horisontalt, villdyret dovent, knull i én stilling og bare den, forutsigbare misjonærer, eller kanskje du på magen, nesten fraværende. Alene og sammen. Eller de kveldene du var så trett at du ikke engang brydde deg med å legge deg ordentlig i sengen, men ble liggende mellom sengeteppet og overlakenet, slik at da jeg, senere, i mørket, la meg under overlakenet, ikke kunne legge meg inntil deg, ikke smyge hånden rundt midjen din, ikke føle brystene dine under fingrene, ikke gi deg et kyss på halsen, skilt av et stramt tøystykke, side om side, men evig fjernt fra hverandre, som i hver vår virkelighet. Dette skjedde mange netter. Jeg ble liggende våken på ryggen og lytte til åndedrettet ditt og til dryppingen som begynte ved totiden om natten og som vi ikke skjønte hvor kom fra, som lyden av søvnløsheten selv, underbevissthetens dråpefall. Det mest irriterende var at dryppingen ikke var jevn, men uregelmessig, og vannet måtte samle seg et sted, ganske sikkert i en dam, laget fukt, ødela stukken, sementen, svekket bygningskroppen. Jeg måtte sette meg i sofaen i stuen og surfe på nettet enda en stund, sovnet der, og så vaklet i seng fullstendig ferdig. Du hadde nok 12
rett, jeg var ferdig, slått ned i støvlene, jeg vet bare ikke av hvem eller hvorfor, men jeg nøt det på et vis. «Jeg lå nede for telling, nederlaget var min elsker …» heter det i en låt jeg sang etter å ha drukket meg full samme ettermiddag. Det var antagelig sånn at jeg slo meg selv ned i støvlene. Min mentale monolog, min motstemme. Når jeg ikke skriver eller arbeider, øker antallet ord i hodet mitt og drukner meg. De skaper tvil og usikkerhet, skyter skudd som klatreplanter, omslutter meg. Jeg spurte meg hvem du treffer. Du kommer sent hjem fra jobben, pyntet og trett etter møter og drinker med stiftelsen … Og disse små forandringene: Tidligere barberte du sjelden leggene, nå kjente jeg de glatte beina dine hver gang jeg gned meg inntil deg i sengen. Spørsmålene fylte hodet mitt til trengsel. Stelte og pyntet du deg for en som ikke var meg? Og hvor møttes dere, Cata? På et rom på et timeshotell? Du hadde ikke vært mye på knullehotell, hadde du vel, og kanskje var det nettopp det som egget deg. Jeg spurte meg om hvem det kunne være, og hadde ingen anelse, en i ledelsen, kanskje. Kjønnshårene dine, som alltid var så buskete, var plutselig trimmet, trekanten forminsket og skarpere tegnet. Til bikinien, sa du til meg, og sant nok, det var desember og nok en sommer nærmet seg, med invitasjoner til bading og hageselskaper. Du oppsøkte gynekologen din for å bli kvitt soppen som luktet så sterkt, og du fikk meg til å ta den samme medisinen i tilfelle jeg hadde det samme. Kurerte vi oss begge to til ære for elskeren din? Du kom stadig oftere sent hjem, etter middag, klokken ett, klokken to om natten, og jeg lå i sengen og hørte deg på badet, der du lot vannet renne, vasket deg grundig, fjernet smin13
ken, brukte bidetet, pusset tennene. Jeg er ganske sikker på at du hadde begynt å røyke igjen, sammen med hvem? Jeg så deg for meg på en uterestaurant med et glass champagne i hånden og en sigarett, din måte å røyke på, smilet ditt. Alt dette fjernet du på metodisk vis inne på badet. En gang dusjet du til og med før du la deg i sengen. Og en natt kjente jeg en sterk parfymeduft, men så har jeg også et oppheng når det gjelder lukter, er overfølsom, og det kan tenkes at den skyldtes alle kyssene på kinnet under årets siste middag på jobben. Hvor var hjertet ditt blant alle disse hjertelegene? Du lukket deg, gjemte deg i deg selv, maste på at jeg måtte finne noe å gjøre. Når sjalusien red meg som verst, følte jeg trang til å skrive en mail til deg med noen instruktive elskerinneråd: Du må ikke bare vokse leggene og nappe hår og ta deg godt ut, du må ha en ren reservetruse i vesken, bruke bidetet før og etter hvert knull, tøyle besettelsen, utsette stevnemøtet når du har mensen, sørge for at mobilen er låst. Elskerinner menstruerer ikke. De ringer ikke elskeren på telefonen, de hverken biter eller lar seg bli bitt i sengen, og bruker ikke rouge eller parfyme. De etterlater ingen spor på huden. De bare nyter og brenner. De aktiverer sentralnervesystemet, setter fyr på det innenfra. For en lettlurt tosk jeg var. Jeg hadde ikke peiling, og oppkastet meg likevel til autoritet, veteran. Heldigvis sendte jeg deg aldri den mailen. Jeg ruget på tvilen, usikkerheten. Det var min rolle som arbeidsløs, en fyr som ikke skaffer mat på bordet, udugelig som mann og jeger, en som ba deg om å sette over noen penger, som halvt i smug ba broren sin om ti tusen pesos da han sto ved grillen, og 14
disse Excel-arkene som du likte å fylle ut, med mine tall i rødt, min voksende gjeld. Det var ikke akkurat til å bli kåt av, det innrømmer jeg. Og Mr. Lucas var sant nok blitt litt eldre, mindre attraktiv. Sånn følte jeg meg i alle fall. Litt lut, litt fleskete rundt magen, noen grå hår på hodet og i skrittet, og pikken som nærmest over natten hadde krummet seg svakt mot høyre, som om kompasset mitt hadde gått i spinn og forlatt nord for å peke østover, mot Banda Oriental. Men dette tenkte jeg ikke så mye på, jeg hadde hodet et annet sted. Og iblant kom du hjem og fant meg ute på balkongen, der jeg stirret ut i mørket mens jeg tviholdt som en straffange i gitteret vi hadde satt opp da Maiko begynte å gå. Vibrasjonen i båten gjorde meg søvnig. Jeg åpnet øynene. Solen hang over elven. Vi nærmet oss allerede Colonia. Jeg hørte at jeg fikk en mail. Det var Guerra som svarte: «Fint. Klokken to. Samme sted som sist.» Jeg sa navnet hennes for meg selv, vendt mot ruten. Vannet glimret som flytende sølv. «Magalí Guerra Zabala.» Jeg sa navnet hennes to ganger.