Nålen

Nålen

Ken Follett

Nålen Oversatt av Einar Schøning

Ken Follett Originalens tittel: Storm Island (Utgitt i USA under tittelen The Eye of The Needle) Oversatt av Einar Schøning Copyright © Ken Follett 1978 Norsk utgave © J.W. Cappelens Forlag AS, 1979 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-59197-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsillustrasjon: iStockphoto/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FORORD

ti dli g i 19 4 4 k larte det tyske etterretningsvesen å skaffe bevis for at en stor hærstyrke var samlet i det sørøstlige England. Rekognoseringsfly kom tilbake med fotografier av brakker og flyplasser og av store flåtestyrker i Wash; general George S. Patton kunne sees der han spaserte med sin hvite bulldogg i sine karakteristiske lyserøde ridebukser; det var stor radio-aktivitet i området med signaler mellom regimenter, og meldinger som bekreftet alt dette kom inn fra tyske spioner i Storbritannia.

Den store hærstyrken eksisterte naturligvis ikke. Krigsskipene var imitasjoner av tre og gummi, brakkene var ikke mer ekte enn kulissene i en film, Patton hadde ikke en eneste mann under sin kommando, radiosignalene var meningsløse, og spionene var dobbeltagenter.

Hensikten var å narre fienden til å forberede seg på en invasjon via Pas de Calais, slik at D-dagens angrep på Normandie kunne dra fordel av overraskelsesmomentet.

Det var et gigantisk og nesten håpløst bedrag. Bokstavelig talt tusener av mennesker var engasjert i å gjennomføre bløffen, og det ville vært et mirakel hvis ingen av Hitlers spioner noensinne fikk kjennskap til saken.

Fantes det noen spioner? På den tiden trodde folk at de var omgitt på alle kanter av såkalte femtekolonister. Etter krigen oppstod det en myte om at MI5 hadde ringet inn hele bunten ved juletider 1939. Sannheten synes å være at de iallfall var svært få: MI5 hadde faktisk grepet så å si samtlige.

Men det klarer seg med én …

Vi vet at tyskerne så tegnene som det var meningen at de skulle se i East Anglia. Vi vet også at de hadde mistanke om en bløff. Og vi vet at de arbeidet intenst for å avdekke sannheten.

Så langt er dette historie, og jeg har ikke oppdaget ting som 5

ikke allerede står i historiebøkene. Det som følger er fri diktning.

Jeg tror imidlertid at det som skjedde må ha vært noe slikt som dette …

Camberley, Surrey Juni 1977

Tyskerne ble nesten ført fullstendig bak lyset – bare Hitler gjettet riktig, og han nølte med å følge opp sin mistanke . . . a .j.p. taylor

English History 1914–1945

FØRSTE DEL

1

D

et var de n kalde ste vi nte re n p 45 år. Engelske småbyer ble innestengt av snøen, og Themsen frøs igjen.

En dag i januar var London-toget fra Glasgow til Euston et helt døgn forsinket. Snøen og mørkleggingen gjorde bilkjøringen livsfarlig, og antall trafikkulykker økte til det dobbelte, og folk spøkte med at det var farligere å kjøre en Austin Seven over Piccadilly om kvelden enn å føre en stridsvogn gjennom Siegfried-linjen.

Desto skjønnere var våren da den kom. Sperreballongene drev majestetiske under en klar, blå himmel, og soldater på perm flørtet i Londons gater med piker i ermeløse kjoler.

Byen minnet ikke meget om hovedstaden i et land i krig. Naturligvis var der visse tegn, og Henry Faber merket seg dem der han syklet fra Waterloo Station mot Highgate: stabler med sandsekker utenfor viktige offentlige bygninger, tilfluktsrom i forstadshavene, plakater om evakuering og flyangrep. Faber registrerte slike ting – og var betydelig mer observant enn en vanlig jernbanefunksjonær. Han så flokker av barn i parkene og sluttet at evakueringen hadde vært mislykket. Han merket seg de mange bilene på veien, tross bensinrasjoneringen, og han leste om de nye modellene som bilfabrikkene annonserte for. Han forstod betydningen av nattskiftarbeiderne som strømmet inn i fabrikker hvor det for bare noen få måneder siden knapt nok hadde vært arbeid til dagskiftet. Og spesielt noterte han seg troppeforflytningene med de britiske jernbaner – alle papirene om disse passerte gjennom hans kontor. Det var atskillig å lære av disse papirene. I dag, for eksempel, hadde han stemplet en haug med skjemaer som fikk ham til å tro at et nytt ekspedisjonskorps var i ferd med å bli satt opp. Han var temmelig sikker på at det ville bestå av omkring 100 000 mann og at det skulle til Finland.

Jo, tegnene var der, men det var noe spøkefullt over det hele.

Underholdningsprogrammer i radio gjorde narr av krigstidens byrå9

kratiske restriksjoner, det var allsang i tilfluktsrommene og elegante kvinner bar gassmaskene i moteriktige beholdere. De snakket om Den kjedelige krigen. Den var overdrevet og samtidig triviell, som en film. Alle flyalarmene hadde uten unntagelse vært falsk alarm.

Faber så annerledes på det – men så var han også annerledes.

Han svingte sykkelen inn i Archway Road og lente seg litt fremover for å klare oppoverbakken, og de lange bena hans pumpet like utrettelig som stemplene i et lokomotiv. Han var meget sprek for alderen, som var 39, selv om han løy på den. Han løy om de fleste ting, som en sikkerhetsforanstaltning.

Han begynte å svette der han tråkket seg opp til Highgate. Huset han bodde i var et av de høyeste i London, det var derfor han hadde valgt å bo der. Det var et viktoriansk mursteinshus i den ene enden av en rekke på seks. Husene var høye, smale og mørke, som hjernene til de menneskene de var bygget for. Hvert av dem hadde tre etasjer pluss en kjeller med en tjenerinngang – den engelske middelklasse i det nittende århundre insisterte på å ha en tjenerinngang, selv om de ikke hadde tjenere. Faber hadde et kynisk syn på britene.

Nummer seks hadde tilhørt Harold Garden, eieren av Garden’s Tea And Coffee, et lite foretagende som gikk konkurs under depresjonen. Den bankerotte Garden hadde hatt som prinsipp at det var en dødssynd å være insolvent, og følgelig hadde han ikke annet å gjøre enn å dø. Huset var det eneste han etterlot seg, og enken ble dermed tvunget til å ta imot leieboere. Hun satte faktisk pris på rollen som vertinne, selv om hennes sosiale status tilsa at hun måtte late som hun skammet seg litt over det. Faber hadde et rom i toppetasjen med takvindu. Han bodde der fra mandag til fredag og sa til fru Garden at han tilbrakte helgene hos sin mor i Erith. Faktum var at han hadde en annen vertinne i Blackheath som kalte ham Baker og som trodde at han var reisende for en papirvarefabrikk og tilbrakte hele uken på reise.

Han trillet sykkelen over havestien, mens de høye vinduene mot gaten rynket seg misbilligende mot ham. Han satte den inn i skuret og låste den til gressklipperen – det var ulovlig å sette fra seg et kjøretøy ulåst. Settepotetene i kasser hele veien rundt skuret var fulle av groer. Som et ledd i krigsanstrengelsene dyrket fru Garden grønnsaker og poteter i sine gamle blomsterbed.

10

Faber gikk inn til teen.

Tre av de andre leieboerne satt allerede og spiste: en kviset gutt fra Yorkshire som prøvde å komme inn i Hæren, en reisende i sjokolade med tynt rødblondt hår, og en pensjonert marineoffiser som etter Fabers overbevisning måtte være degenerert. Faber nikket til dem og satte seg.

Selgeren fortalte en historie. «Og så sier flymajoren: ‘Du er tidlig tilbake!’ og flyveren snur seg og sier: ‘Ja, jeg slapp flyvebladene ned i bunter, var ikke det riktig?’ og majoren sier: ‘Å herregud, tenk om du har skadet noen!’»

Marineoffiseren klukket, og Faber smilte. Fru Garden kom inn med en tekanne. «God aften, Faber. Ja, vi begynte uten Dem – jeg håper De ikke tar det ille opp.»

Faber smurte et tynt lag margarin på en skive helkornbrød og lengtet et øyeblikk etter en fet pølse. «Settepotetene Deres er klare til å settes nå,» sa han til henne.

Faber skyndte seg gjennom måltidet. De andre diskuterte om Chamberlain burde kastes og erstattes med Churchill. Fru Garden gav stadig uttrykk for sine meninger og så bort på Faber etter hans reaksjon. Hun var en frodig kvinne, en smule overvektig. Hun var på alder med Faber, men kledde seg som en kvinne på tredve, og han antok at hun gjerne ville ha en ny ektemann. Han holdt seg utenfor diskusjonen.

Fru Garden satte på radioen. Den suste en stund, så sa en hallomann: «Dette er BBC Home Service. Der er den mannen igjen!»

Faber kjente serien. Den handlet om en tysk spion som het Funf.

Han unnskyldte seg og gikk opp til rommet sitt.

Fru Garden ble alene etter Der er den mannen igjen. Marineoffiseren gikk sammen med selgeren til puben, og gutten fra Yorkshire, som var religiøs, gikk til et bønnemøte. Hun satt i stuen med et lite glass gin og så mot blendingsgardinene og tenkte på Faber. Hun ønsket at han ikke hadde tilbrakt så mye tid på rommet sitt. Hun hadde behov for selskap, og han var den typen selskap hun trengte.

Slike tanker gav henne skyldfølelse, og for å lindre den tenkte hun på Garden. Minnene var intime, men uklare, som en gammel filmkopi med slitt perforering og sløret lydstripe, slik at enda hun 11

lett kunne huske hvordan det var å ha ham her i rommet sammen med seg, var det vanskelig å få tak i ansiktet hans eller klærne han hadde på seg eller hans bemerkninger til dagens krigsnyheter. Han hadde vært en liten og sirlig mann, en flink forretningsmann når hellet var med ham, og mindre flink når det forlot ham, utadtil reservert og umettelig lidenskapelig i sengen. Hun hadde virkelig vært glad i ham. Det ville bli mange kvinner i samme stilling som henne hvis denne krigen noensinne kom skikkelig i gang. Hun skjenket seg et nytt glass.

Faber var så stillfarende – det var problemet. Han hadde visst ingen laster. Han røkte ikke, hun hadde aldri kjent på pusten hans at han hadde drukket, og hver eneste kveld satt han på rommet sitt og hørte på klassisk musikk i radioen. Han leste en masse aviser og gikk lange spaserturer. Hun hadde mistanke om at han var meget intelligent, til tross for den beskjedne jobben; hans bidrag til konversasjonen i spisestuen var alltid en anelse mer tankefull enn noen annens. Han kunne sikkert få en bedre jobb hvis han forsøkte. Det var som om han ikke gav seg selv den sjansen han fortjente.

Det var likedan med utseendet hans. Han var en pen mann, høy, ganske kraftig over nakken og skuldrene, ikke det minste tykk, og med lange ben. Og han hadde et sterkt ansikt, med en høy panne og en lang hake og klare, blå øyne – ikke vakker, sånn som en filmstjerne, men et ansikt som appellerte til en kvinne. Bortsett fra munnen – den var liten og smal, og hun kunne tenke seg at han kunne være grusom. Garden hadde vært ute av stand til å være grusom.

Og likevel var han ved det første møte ikke den mannstypen som en kvinne ville se på to ganger. Buksene på den gamle slitte dressen var aldri presset – hun ville ha gjort det for ham, og med glede, men han spurte aldri om det – og han gikk alltid med en medtatt regnfrakk og en flat sjauerlue. Han hadde ikke bart, og han klippet håret kort hver fjortende dag. Det var som om han ønsket å se ut som et null.

Han trengte en kvinne, det var det ingen tvil om. Hun lurte et øyeblikk på om han kunne være det folk kalte feminin, men hun avviste straks tanken. Han trengte en kone som kunne fiffe ham opp og gjøre ham ærgjerrig. Hun trengte en mann som kunne holde henne med selskap og med – ja, med kjærlighet.

12

Men han gjorde aldri en tilnærmelse. Av og til hadde hun lyst til å skrike av fortvilelse. Hun var sikker på at hun var tiltrekkende.

Hun så seg i speilet samtidig som hun tok seg en ny gin. Hun hadde et pent ansikt, og lyst krøllet hår, og hun hadde noe som en mann kunne holde i . . . Hun kniste ved tanken. Hun holdt visst på å bli pussa.

Hun nippet til glasset og overveide om hun burde ta det første skrittet. Det var opplagt at Faber var blyg – kronisk blyg. Men han var ikke kjønnsløs – det visste hun av uttrykket i øynene hans de par gangene han hadde sett henne i nattkjole. Kanskje hun kunne overvinne blygheten hans ved å være frekk. Hva hadde hun å tape?

Hun prøvde å forestille seg det aller verste, bare for å kjenne hvordan det føltes. Sett at han avviste henne. Det ville jo være flaut, ja, ydmykende. Det ville være et slag mot stoltheten hennes. Men ingen andre behøvde få vite hva som var skjedd. Han ville bare bli nødt til å flytte.

Tanken på at hun kunne bli avvist hadde skremt henne vekk fra hele ideen. Hun kom seg langsomt på bena og tenkte: Jeg er bare ikke den frekke typen. Det var sengetid. Hvis hun tok seg ett glass gin til på sengen, ville hun klare å sovne. Hun tok med seg flasken opp.

Soverommet hennes lå under Fabers, og hun kunne høre fiolinmusikk fra radioen hans mens hun kledde av seg. Hun tok på seg en ny nattkjole – rosa, med brodert halslinning, og uten at noen så den! – og skjenket i den siste drinken. Hun lurte på hvordan Faber så ut uten klær. Han hadde sikkert flat mave, og hår på brystvortene, og det var nok mulig å se ribbena, siden han var slank. Han hadde sannsynligvis liten rumpe. Hun fniste igjen, og tenkte: Jeg burde skamme meg.

Hun tok med seg drinken i sengen og slo opp i boken sin, men det var altfor anstrengende å se bokstavene tydelig. Dessuten var hun lut lei av denne erstatningsromantikken. Historien om farlige kjærlighetsaffærer var fint for den som hadde et fullstendig trygt kjærlighetsliv med ektemannen, men en kvinne trengte noe mer enn Barbara Cartland. Hun nippet til ginen og ønsket at Faber ville skru av radioen. Det var som å prøve å sove under en thé dansant!

Hun kunne naturligvis be ham om å skru den av. Hun så på natt13

bordsklokken, den var over ti. Hun kunne ta på seg morgenkåpen, som stod til nattkjolen, og bare kjemme håret litt, stikke føttene i tøflene – ganske lekre, med et rosemønster – og bare smette opp trappen og bare, ja, banke på døren hans. Han ville åpne den, kanskje i bukser og singlet, og så ville han se på henne slik han hadde sett på henne da han så henne i nattkjole på vei til badet . . .

«Dumme gamle gås,» sa hun høyt til seg selv. «Du bare finner på unnskyldninger for å kunne gå opp dit.»

Og så lurte hun på hvorfor det var nødvendig med unnskyldninger. Hun var da et voksent menneske, og det var hennes hus, og på ti år hadde hun ikke møtt en mann som var helt den rette for henne. Helvete heller, hun trengte å kjenne en som var sterk og hard og hårete oppå seg, som knadde brystene hennes og pustet fort inn i øret hennes og skjøv lårene hennes fra hverandre med brede, flate hender, for i morgen kom kanskje gassbombene over fra Tyskland og alle ville dø kvelningsdøden og gispe av forgiftningen og hun ville ha mistet sin siste sjanse.

Så tømte hun glasset og kom seg ut av sengen, tok på seg morgenkåpe og tøfler, kjemmet såvidt håret og tok med seg det store nøkleknippet i tilfelle han hadde låst døren og ikke kunne høre bankingen hennes gjennom lydene fra radioen.

Det var ingen på trappeavsatsen. Hun fant trinnene i mørket.

Hun hadde tenkt å skritte over det trinnet som knirket, men hun snublet på det løse teppet og trådte tungt på det. Det var visst ingen som hadde hørt det, og hun fortsatte opp og banket på døren på toppen. Hun prøvde den varsomt. Den var låst.

Radioen ble dempet, og Faber ropte: «Ja?» Han snakket pent, ikke cockney eller fremmedartet – ikke noe bestemt, faktisk, bare en behagelig, nøytral stemme.

«Kan jeg få snakke et par ord med Dem?» sa hun.

Det var som han nølte, så sa han: «Jeg har kledd av meg.»

«Det har jeg også,» kniste hun, og låste opp døren med duplikatnøkkelen sin. Han stod foran radioen med en slags skrutrekker i hånden. Han hadde på seg buksene, men ikke singlet. Ansiktet var hvitt, og han så dødsens redd ut.

Hun gikk inn og lukket døren bak seg uten å vite hva hun skulle si. Plutselig husket hun en setning fra en amerikansk film, og sa: «Vil 14

De spandere en drink på en ensom pike?» Det var dumt, faktisk, for hun visste jo at han ikke hadde noen drink på rommet sitt, og hun var jo slett ikke kledd til å gå ut, men det lød forførerisk.

Det så ut til å ha den ønskede virkning. Uten å si noe kom han langsomt mot henne. Han hadde hår på brystvortene. Hun tok et skritt frem, og så la han armene rundt henne, og hun lukket øynene og vendte ansiktet opp, og han kysset henne, og hun beveget seg såvidt i armene hans, og så kjente hun en grusom og uutholdelig skarp smerte i ryggen, og hun åpnet munnen for å skrike.

Han hadde hørt at hun snublet i trappen. Hvis hun hadde ventet et minutt til, ville han fått radiosenderen ned i kofferten og kodebøkene i skuffen, og det ville ikke ha vært nødvendig for henne å dø. Men før han rakk å skjule beviset, hadde han hørt nøkkelen hennes i låsen, og da hun åpnet døren, hadde han stiletten klar i hånden.

Hun hadde flyttet på seg i armene hans, og derfor hadde ikke Faber truffet hjertet hennes med det første stikket, og han måtte kjøre fingrene ned i halsen på henne for å hindre henne i å skrike.

Han stakk igjen, men igjen flyttet hun på seg, og bladet støtte mot et ribben og skar henne helt overfladisk. Så sprutet blodet ut, og han visste at det ikke ble et vellykket drap, det ble det aldri når han bommet med det første stikket.

Hun vred for mye på seg til at han kunne drepe henne med et stikk nå. Med fingrene i munnen hennes klemte han tommelen mot haken og skjøv henne bakover mot døren. Hodet traff treverket med et kraftig dunk, og han ønsket han ikke hadde skrudd ned radioen, men hvordan kunne han ha vært forberedt på dette?

Han nølte før han drepte henne, for det ville vært meget bedre hvis hun døde på sengen – bedre for den dekkhistorien som begynte å ta form i tankene hans – men han kunne ikke være sikker på å få henne helt dit uten bråk. Han strammet grepet rundt kjeven hennes, holdt hodet stille ved å presse det mot døren og svingte stiletten rundt i en veldig, flengende bue som rev vekk det meste av strupen hennes, for stiletten var ingen kniv, og strupen var ikke Fabers favorittmål.

Han hoppet bakover for å unngå den første motbydelige blod15

spruten, så tok han et raskt skritt frem igjen for å gripe henne før hun traff gulvet. Han slepte henne bort til sengen og prøvde å unngå å se på strupen hennes og la henne ned.

Han hadde drept før, så han ventet bare på reaksjonen – den kom alltid så snart han følte seg trygg. Han gikk bon til vasken i hjørnet av rommet og ventet. Han kunne se ansiktet sitt i det lille barberspeilet. Han var hvit, og øynene var stirrende. Han så på seg selv og tenkte: Morder. Så kastet han opp.

Han følte seg bedre da det var overstått. Nå kunne han sette i gang. Han visste hva han skulle gjøre: detaljene hadde meldt seg allerede mens han drepte henne.

Han vasket ansiktet, pusset tennene og gjorde ren vasken. Så satte han seg ved bordet ved siden av radioen. Han så i notisboken, fant stedet og begynte å kneppe med nøkkelen. Det var en lang melding, om oppsettingen av en hærstyrke til Finland, og han hadde vært halvferdig med den da han ble avbrutt. Den var skrevet ned i kode på blokken. Da han var ferdig, undertegnet han den med: «Hilsen til Willi.»

Senderen ble satt pent ned i en spesiallaget koffert. Faber la sine øvrige eiendeler ned i en annen koffert. Han tok av seg buksene og vasket vekk blodflekkene. Så vasket han seg selv over det hele.

Til slutt så han på liket.

Han var i stand til å se kjølig på henne nå. Det var krig, de var fiender: Hvis han ikke hadde drept henne, ville hun ha forårsaket hans død. Hun hadde vært en trussel, og det eneste han følte nå var en lettelse over at trusselen var fjernet. Hun skulle ikke ha skremt ham.

Ikke desto mindre følte han avsky for den videre oppgaven. Han åpnet morgenkåpen og drog nattkjolen opp rundt livet på henne.

Hun hadde på seg bukse. Han spjæret den så skamhårene ble synlige. Stakkars kvinnemenneske, hun hadde bare villet forføre ham.

Men han kunne ikke ha fått henne ut av rommet uten at hun hadde sett senderen, og den britiske propagandaen hadde fått disse menneskene til å være på vakt mot spioner – det var nesten latterlig, for hvis Abwehr hadde hatt så mange agenter som avisene påstod, ville britene allerede ha tapt krigen.

Han tok et skritt bakover og så på henne med hodet på skakke.

16

Noe var galt. Han prøvde å tenke som en seksualforbryter. Hvis jeg var vill av begjær etter en kvinne som Una Garden og jeg drepte henne for å få min vilje med henne, hva ville jeg så gjøre?

Naturligvis: en gal mann av den typen ville føle trang til å se brystene hennes. Faber bøyde seg over liket, tok tak i halslinningen på nattkjolen og spjæret den til livet. De store brystene falt ut til sidene.

Politilegen ville snart oppdage at hun ikke var blitt voldtatt, men Faber trodde ikke det betydde noe. Han hadde gjennomgått et kurs i kriminologi i Heidelberg, og han visste at mange voldtektsforsøk ikke ble fullbyrdet. Forøvrig kunne han heller ikke ha gått så langt, selv ikke for das Vaterland. Han tilhørte ikke SS. Noen av dem ville ha stilt seg i kø for å voldta liket . . . Han skjøv tanken fra seg.

Han vasket hendene igjen og kledde seg. Det nærmet seg midnatt. Han ville vente en time før han drog – det ville være tryggere senere.

Han satte seg for å tenke igjennom hvordan han hadde feilet.

Det var ingen tvil om at han hadde gjort en feil. Hvis hans skalkeskjul var perfekt, skulle han være absolutt sikker. Hvis han var absolutt sikker, kunne ingen oppdage hans hemmelighet. Fru Garden hadde oppdaget hemmeligheten hans – eller hun ville ha gjort det hvis hun hadde fått leve noen sekunder til – altså hadde han ikke vært absolutt sikker, altså var hans skalkeskjul ikke perfekt, altså hadde han gjort en feil.

Han burde ha boltet døren. Bedre å bli sett på som sykelig sjenert enn å ha vertinner med duplikatnøkler snikende inn om natten i bare nattøyet.

Det var den ytre feilen. Den dypereliggende feil var at han var for tiltalende til å være ungkar. Tanken irriterte ham og gjorde ham ikke innbilsk. Han visste at han var en behagelig og tiltrekkende mann, og at det ikke var noen åpenbar grunn til at han skulle være enslig. Han vred hjernen sin for å finne på noe som kunne forklare dette uten å føre til tilnærmelser fra denne verdens fru Garden’er.

Han burde være i stand til å finne inspirasjon i sitt virkelige vesen.

Hvorfor var han enslig? Han flyttet urolig på seg, han likte ikke speil. Svaret var enkelt. Han var enslig på grunn av sitt yrke. Hvis det fantes dypere årsaker, ønsket han ikke å kjenne dem.

17

Han var nødt til å tilbringe resten av natten i det fri. Highgate Wood var stedet. I morgen tidlig ville han ta koffertene sine til oppbevaringen på en jernbanestasjon, og i morgen kveld kunne han dra til rommet sitt i Blackheath.

Han ville skifte til sin annen identitet. Han var ikke særlig redd for å bli tatt av politiet. Den reisende som bebodde rommet i Blackheath i helgene hadde lite til felles med jernbanefunksjonæren som hadde drept sin vertinne. Blackheath-personen var pratsom, vulgær og prangende. Han brukte skrikende slips, spanderte drinker og hadde en annen hårfasong. Politiet ville sende ut et signalement av en forhutlet liten pervers type som ikke turde si et ord før han eksploderte av begjær, og ingen ville se to ganger på den pene selgeren i den stripete dressen som åpenbart var den typen som boblet av et mer eller mindre konstant begjær og ikke behøvde å ta livet av kvinner for å få dem til å vise frem brystene sine.

Han måtte finne frem til en ny identitet – han opererte alltid med minst to. Han trengte en ny jobb, nye papirer – pass, identitetskort, rasjoneringskort, fødselsattest. Alt var så risikabelt. Faen ta fru Garden. Hvorfor kunne hun ikke ha drukket seg i søvn som vanlig?

Klokken var ett. Faber kastet et siste blikk rundt om i rommet.

Han var ikke bekymret over å etterlate seg spor – fingeravtrykkene hans fantes åpenbart over hele huset, og ikke en levende sjel ville være i tvil om hvem som var morderen. Han følte heller intet som helst ved å skulle forlate det stedet som hadde vært hans hjem i to år. Han hadde aldri tenkt på det som et hjem. Han hadde aldri tenkt på noe sted som et hjem.

Han ville alltid tenke på dette som stedet der han lærte å bolte døren.

Han slukket lyset, tok koffertene og listet seg ned trappen og ut døren, ut i natten.

2 Henrik ii var en bemerkelsesverdig konge. I en tid da uttrykket «svipptur» ennå ikke var skapt, pilte han mellom England og Frankrike i en slik fart at han ble tillagt overnaturlige evner, et rykte 18

som han forståelig nok ikke gjorde noe for å avlive. I 1173 – i juni eller september, alt etter hvilken annenhånds kilde man foretrekker – kom han til England og reiste så fort tilbake til Frankrike igjen at ingen samtidshistoriker noensinne oppdaget det. Senere historikere fant fortegnelsen over hans utgifter i Piperullene. Hans kongedømme ble på den tid angrepet av hans sønner lengst i nord og lengst i sør – den skotske grensen og Sør-Frankrike. Men hva var den egentlige hensikt med hans besøk? Hvem traff han? Hvorfor var det hemmelig, når myten om hans eventyrlige fart var verd en hel armé? Hva oppnådde han?

Dette var det problem som opptok Percival Godliman sommeren 1940, da Hitlers armeer feide over de franske kornåkrene som en ljå og britene strømmet ut fra flaskehalsen Dunkerque i blodig forvirring.

Professor Godliman visste mer om middelalderen enn noe annet levende menneske. Hans bok om svartedauden hadde endevendt alle vedtatte oppfatninger av middelalderkulturen, og den var også blitt en bestselger og utgitt som Penguin-bok. Etter å ha lagt dette bak seg, hadde han vendt seg mot en noe tidligere og enda mer uregjerlig periode.

Klokken 12.30 en strålende junidag i London fant en sekretær Godliman krumbøyd over et illuminert manuskript, som han møysommelig oversatte fra middelalderlatin, mens han gjorde notater i sin egen enda mer uleselige håndskrift. Sekretæren, som hadde tenkt å spise lunsj i Gordon Square-parken, likte ikke manuskriptrommet, fordi det luktet død. Det var nødvendig med så mange nøkler for å komme inn dit. Det kunne like godt ha vært et gravkammer.

Godliman stod ved en lesepult, vaglet på ett ben som en fugl, og ansiktet hans var gustent i lyset fra prosjektøren over ham. Han kunne ha vært gjenferdet av den munken som skrev boken, vakende kjølig over sin kostelige krønike. Den unge damen kremtet og ventet på at han skulle bli oppmerksom på henne. Hun så en liten mann i femtiårene, med runde skuldre og dårlig syn, kledd i en tweeddress. Hun visste at han kunne være så absolutt fornuftig straks han ble hentet tilbake fra middelalderen. Hun hostet igjen og sa: «Professor Godliman?»

Han så opp, og da han fikk øye på henne, smilte han, og nå så 19

han ikke lenger ut som et gjenferd, men mer som en distré pappa.

«Hallo!» sa han i en forbauset tone, som om han plutselig hadde støtt på sin nærmeste nabo midt i Sahara.

«De bad meg minne Dem på at De skulle spise lunsj på Savoy med oberst Terry.»

«Ja, det var sant.» Han tok opp klokken fra vestlommen og myste på den. «Hvis jeg skal spasere dit, er det vel best jeg går nå.»

Hun nikket. «Jeg tok med gassmasken Deres.»

«Så omtenksomt av Dem!» Han smilte igjen, og hun kom til at han faktisk så koselig ut. Han tok gassmasken og sa: «Trenger jeg frakken?»

«De hadde ikke frakk i morges. Det er ganske varmt ute. Skal jeg låse etter Dem?» «Ja, takk, tusen takk.» Han stakk notisboken i jakkelommen og gikk ut.

Sekretæren så seg om, grøsset og fulgte etter ham.

Oberst Andrew Terry var en rødmusset skotte, fattigslig mager etter et liv som kjederøker, med tynt mørkeblondt hår som var tykt av hårkrem. Godliman fant ham ved et hjørnebord i Savoy Grill, kledd i sivil. Det lå tre sigarettstumper i askebegeret. Han reiste seg for å håndhilse.

«Godmorn, onkel Andrew,» sa Godliman. Terry var hans mors lillebror.

«Står til, Percy?»

«Jeg holder på med en bok om Plantagenet.» Godliman satte seg.

«Er manuskriptene dine stadig i London? Det overrasker meg.»

«Hvorfor?»

Terry tente en ny sigarett. «Flytt dem ut på landet i tilfelle av bombing.»

«Burde jeg det?»

«Halvparten av National Gallery er stuet ned i et kjempehull i jorden et sted oppe i Wales. Unge Kenneth Clark kommer seg raskere unna enn deg. Det ville vel være fornuftig at du selv kom deg vekk også, når du først er i gang. Jeg går ut fra at du ikke har så mange studenter nå.»

20

«Det stemmer.» Godliman fikk menyen av en kelner og sa: «Jeg vil ikke ha noe å drikke.»

Terry så ikke på menyen sin. «Alvorlig talt, Percy, hvorfor er du fremdeles i byen?»

Godlimans øyne klarnet liksom opp, som bildet på en skjerm når projektoren blir fokusert, som om han måtte bruke tankene for første gang siden han kom inn. «Det er greit nok at barn flytter ut, og nasjonale institusjoner som Bertrand Russell. Men for meg – vel, det føles nesten som å stikke av og la andre slåss for en. Jeg er klar over at det strengt tatt ikke er noe logisk argument. Det er et spørsmål om følelser, ikke logikk.»

Terry smilte lik en som har fått innfridd sine forventninger. Men han lot saken ligge og konsentrerte seg om menyen. Etter en stund sa han: «Du gode Gud. Le Lord Woolton Pie.» Godliman smilte. «Jeg er sikker på at det fortsatt bare er poteter og grønnsaker.»

Da de hadde bestilt, sa Terry: «Hva synes du om den nye statsministeren?»

«Mannen er et fe. Men Hitler er en idiot, og se bare hvor godt han gjør det. Og du?»

«Vi kan vel leve med Winston. Han er i det minste krigersk.»

Godliman hevet brynene. «Vi? Er du med igjen?»

«Jeg trakk meg aldri helt ut, vet du.»

«Men du sa –» «Percy. Kan du ikke tenke deg en avdeling der hele staben sier at den ikke arbeider for Hæren?»

«Dægern. Hele denne tiden . . .»

Den første retten kom, og de begynte med en flaske hvit Bordeaux. Godliman spiste hermetisk laks og så tankefull ut.

Omsider sa Terry: «Tenker du på forrige gang?»

Godliman nikket. «I ungdommen, vet du. Forferdelig tid.» Men tonen hans var lengtende.

«Denne krigen er noe helt annet. Karene mine går ikke bak fiendens linjer og teller bivuakker slik dere gjorde. Vel, de gjør det, men den siden av saken er langt mindre viktig denne gangen. I våre dager lytter vi bare til radiosendingene.»

«Sender de ikke i kode?»

21

Terry trakk på skuldrene. «Koder kan bli brutt. Ærlig talt, så får vi vite nær sagt alt vi behøver å vite nå.»

Godliman så seg rundt, men det var ingen i nærheten som kunne høre dem, og det skulle ikke være nødvendig for ham å fortelle Terry at tankeløst snakk kostet liv.

Terry fortsatte: «Min jobb er faktisk å sørge for at de ikke får den informasjon de trenger om oss.»

Begge tok kyllingpai etterpå. Oksekjøtt stod ikke på menyen.

Godliman ble taus, men Terry snakket i vei.

«Canaris er en merkelig fyr. Admiral Wilhelm Canaris, sjef for Abwehr. Jeg traff ham før alt dette begynte. Liker England. Jeg kan tenke meg at han ikke er altfor glad i Hitler. Men vi vet at han har fått beskjed om å sette i verk en større etterretningsoperasjon mot oss, med henblikk på invasjonen – men det er ikke stort han gjør. Vi arresterte deres beste mann i England dagen etter krigsutbruddet.

Han sitter i Wandsworth-fengselet nå. Ubrukelige folk, Canaris’ spioner. Gamle damer i pensjonater, gale fascister, småforbrytere –» «Nei, hør nå, dette blir for meget,» sa Godliman. Han skalv lett i en blanding av raseri og manglende fatteevne. «Alt dette er hemmelig. Jeg vil ikke vite noe!»

Terry var uforstyrrelig. «Har du lyst på noe mer?» foreslo han.

«Jeg vil ha en sjokoladeis.»

Godliman reiste seg. «Jeg tror ikke det. Du får unnskylde, men jeg må tilbake til arbeidet.»

Terry så rolig opp på ham. «Verden kan vente på din nye vurdering av Plantagenet, Percy. Det er krig, kjære deg, og jeg vil du skal arbeide for meg.»

Godliman ble stående en lang stund og stirre ned på ham. «Hva i all verden skal jeg gjøre?»

Terry smilte som en ulv. «Fange spioner.»

På spaserturen tilbake til colleget følte Godliman seg nedtrykt tross været. Han ville akseptere oberst Terrys tilbud, det var ingen tvil om det. Landet var i krig, det var en rettferdig krig, og om han var for gammel til å slåss, så var han ennå ung nok til å hjelpe.

Men tanken på å skulle forlate arbeidet – og for hvor mange år?

– gjorde ham nedtrykt. Han elsket historie, og han hadde vært full22

stendig oppslukt av middelalderens England siden hans kone døde for ti år siden. Han likte å oppklare mysterier, finne frem til uklare spor, løse uoverensstemmelser, avsløre løgn og propaganda og myte.

Hans nye bok ville bli den beste som var skrevet om emnet de siste hundre år, og ikke en som var på høyde med den ville dukke opp neste hundreår. Emnet hadde bestemt hans liv i så lang tid at tanken på å oppgi det var nesten uvirkelig og like vanskelig å svelge som oppdagelsen av at man var foreldreløs og ikke hadde noen som helst tilknytning til de mennesker man alltid har kalt mor og far.

Tankene hans ble brått avbrutt av en skingrende flyalarm. Han overveide å ignorere den. Det var så mange som gjorde det nå, og han var bare ti minutters gange fra colleget. Men han hadde ingen reell grunn til å gå tilbake til studiene – han visste at han ikke kom til å arbeide mer i dag. Så han skyndte seg inn til en undergrunnsstasjon og sluttet seg til massen av londonere som strømmet ned trappene og ut på den skitne plattformen. Han stilte seg tett inn mot veggen og stirret på en Bovril-plakat og tenkte: Men det er ikke bare tingene jeg legger bak meg. Å skulle gå inn i spillet igjen virket også deprimerende på ham.

Riktignok var det visse ting ved det som han likte: betydningen av småting, verdien av ganske enkelt å være dyktig, grundigheten, gjettverket. Men han hatet bestikkelsen og sviket, bedraget, fortvilelsen og måten man alltid dolket fienden i ryggen.

Det ble stadig mer folksomt på plattformen. Godliman satte seg mens det ennå var plass og oppdaget at han lente seg mot en mann i bussjåføruniform. Mannen smilte og sa: «Å, å være i England, nu da sommeren er her. Vet De hvem som sa det?»

«Nu da april er her,» korrigerte Godliman ham. «Det var Browning.»

«Jeg har hørt at det var Adolf Hitler,» sa sjåføren. En kvinne på den andre siden av ham hvinte av latter, og han rettet oppmerksomheten mot henne. «Vet De hva den evakuerte sa til bondekona?»

Godliman lukket ørene og mintes en april da han lengtet til England, der han krøp sammen på en høy gren i et platantre og stirret gjennom en kald skodde tvers over en fransk dal bak de tyske linjene. Han så ikke annet enn noen uklare, mørke figurer, selv gjennom kikkerten, og han skulle til å slippe seg ned og gå en kilometer 23

videre, da tre tyske soldater dukket opp av intet og satte seg rundt trestammen for å ta en røyk. Etter en stund tok de frem en kortstokk og begynte å spille, og unge Percival Godliman forstod at de hadde lurt seg unna og ville bli der resten av dagen. Han ble i treet og rørte seg knapt, til han begynte å skjelve og musklene knøt seg i krampe og blæren kjentes ut som den holdt på å eksplodere. Da tok han frem revolveren og skjøt de tre, den ene etter den andre, gjennom de snauklipte hodene. Og tre mennesker som hadde ledd og bannet og spilt kort om daglønnen, hadde simpelthen opphørt å eksistere. Det var første gangen han drepte, og hans eneste tanke var: Bare fordi jeg måtte pisse.

Godliman beveget føttene på den kalde betongen i plattformen og lot minnet svinne bort. En varm vind blåste ut av tunnelen, og et tog kom inn. Passasjerene som gikk av, fant seg en plass og gav seg til å vente. Godliman lyttet til stemmene.

«Hørte du Churchill i radioen? Vi hørte ham på Duke of Wellington. Gamle Jack Thornton gråt. Fjollete gamle jævelen . . .»

«Etter det jeg skjønner er gutten til Kathy i et herskapshus og har sin egen lakei! Min Alfie melker kuer . . .»

«De har ikke hatt tournedos på menyen på så lang tid at jeg har glemt åssen det smaker . . . vinkomiteen skjønte at det ville bli krig og kjøpte inn tyve tusen dusin, gudskjelov . . .»

«Joda, et bryllup i all stillhet, men hva er vitsen ved å vente når ingen aner hva som vil skje i morgen?»

«De kaller det Vår, mamma, sa han til meg, og de har en sånn her nede hvert år . . .»

«Hun er gravid igjen, vet du . . . ja, tretten år siden sist . . . Jeg tror jeg vet åssen det skjedde!»

«Nei, Peter kom aldri tilbake fra Dunkerque . . .»

Bussjåføren bød ham en sigarett. Godliman sa nei takk og tok frem pipen. Noen begynte å synge.

A blackout warden passing yelled «Ma, pull down that blind – Just look at what you’re showing,» and we Shouted «Never mind.» Oh! Knees up Mother Brown . . .

24

Sangen spredte seg gjennom mengden til alle var med. Godliman falt inn og tenkte at dette var en nasjon som var i ferd med å tape en krig og som sang for å skjule sin frykt, akkurat som en mann vil plystre når han går forbi kirkegården om natten; og han visste at hans plutselige ømhet for London og londonerne var en forbigående følelse, i slekt med massehysteri; og han hørte mistroisk på sin indre stemme som sa: «Her, her ser du hva krigen gjelder, her ser du hvorfor det er verdt å slåss»; han visste dette uten å bekymre seg, fordi han for første gang på så mange år kjente det rent fysiske velbehaget ved kameratskap, og han likte det.

Da «Faren over» lød, gikk de syngende opp trappene og ut på gaten, og Godliman fant en telefonkiosk og ringte til oberst Terry for å spørre hvor fort han kunne komme i gang.

3 Den lille landsens kirken var gammel og meget vakker. En tørrmur løp rundt en kirkegård hvor det vokste ville blomster. Selve kirken hadde – deler av den, iallfall – vært der siste gangen England ble invadert, for nesten tusen år siden. Midtskipets nordvegg, som var flere fot tykk med bare to små vinduer, kunne huske den siste invasjonen. Den var blitt bygget i en tid da kirken var såvel et fysisk som et åndelig tilfluktssted, og de små buevinduene egnet seg bedre til å skyte piler ut gjennom enn til å slippe Vårherres sol inn. Ja, det lokale frivillige forsvar hadde detaljerte planer for bruk av kirken hvis og når nåtidens europeiske forbryterbander krysset Kanalen.

Men ingen skaftestøvler lød i det flislagte koret denne augustdagen i 1940 – ennå ikke. Solen glødet gjennom vinduenes glassmalerier, som hadde overlevd Cromwells billedstormere og Henrik viiis griskhet, og taket gav gjenlyd av tonene fra et orgel som ennå ikke hadde gitt etter for makk og råte.

Det var et skjønt bryllup. Lucy var i hvitt, naturligvis, og hennes fem søstre var brudepiker i aprikosfargede kjoler. David bar messeuniformen til en flyoffiser i Royal Air Force, nyslått og fin, for det var første gang han hadde den på. De sang Salme 23, Herren er min hyrde, til melodien Crimond.

25

Lucys far så stolt ut, som rimelig kunne være den dagen hans eldste og vakreste datter giftet seg med en kjekk gutt i uniform. Han var bonde, men det var lenge siden han hadde sittet på en traktor.

Han forpaktet bort den dyrkbare jorden og brukte inntekten til å ale opp veddeløpshester, selv om beitemarkene hans denne vinteren naturligvis ville bli lagt under plogen for å bli potetåker. Selv om han var langt mer herre enn bonde, hadde han likevel den friske huden, det kraftige brystet og de store, butte hendene som jordbrukere har. De fleste mennene på den siden av kirken hadde en viss likhet med ham: menn med tønnebryst, værbitte røde ansikter, og de som ikke var i snippkjole, foretrakk tweeddress og solide sko.

Brudepikene hadde også noe av det samme utseendet, de var piker fra landet. Men bruden lignet moren. Håret hennes var mørkt, mørkerødt, langt og tykt, skinnende og deilig, og to gyllenbrune øyne satt langt fra hverandre i et ovalt ansikt. Og da hun så på sognepresten med dette åpne, direkte blikket og sa «Ja» med fast, klar stemme, ble sognepresten forbløffet og tenkte: «Ved Gud, hun mener det!», hvilket var en merkelig tanke for en sogneprest midt under en vielse.

Det var også noe eget ved utseendet til familien på den andre siden av midtskipet. Davids far var advokat, og den permanente furen i pannen var en yrkesmessig affektasjon og dekket over et muntert sinn. (Han hadde vært major i Hæren i forrige krig, og mente at alt dette snakket om RAF og luftkrig var noe dill som snart ville gå over.) Men ingen lignet ham, ikke engang hans sønn som nå stod foran alteret og lovet å elske sin hustru inntil døden, som kanskje ikke var så langt borte – det Gud forbyde. Nei, de lignet alle på Davids mor, som satt ved siden av sin mann i øyeblikket, med nesten sort hår, mørk hud og lange, slanke lemmer.

David var den høyeste av dem. Han hadde satt ny rekord i høydehopp ved Cambridge University i fjor. Han så nesten for god ut til å være mann – ansiktet ville ha vært feminint hadde det ikke vært for den mørke, uutryddelige skyggen av en kraftig skjeggvekst.

Han barberte seg to ganger daglig. Han hadde lange øyevipper, og han virket intelligent, hvilket han var, følsom, hvilket han ikke var.

Det var en idyll: to lykkelige, vakre mennesker, barn av Englands 26

ryggrad, solide familier i trygge kår, som ble viet i en landsens kirke i det fineste sommervær England kunne by på.

Da de ble erklært for mann og hustru, stod begge mødrene med tørre øyne, og begge fedrene gråt.

Dette med å kysse bruden var en barbarisk skikk, tenkte Lucy da enda et middelaldrende par klinte sine champagnevåte lepper mot kinnet hennes. Den stammet antagelig fra enda mer barbariske skikker i den mørke middelalder, da hver mann i stammen fikk lov til – vel, iallfall er det på tide at vi blir ordentlig siviliserte og sløyfer hele seremoniellet.

Hun hadde visst at hun ikke kom til å like denne delen av bryllupet. Hun likte champagne, men hun var ikke gal etter kyllinglår eller kaviarklatter på kald toast, og med hensyn til talene og fotograferingen og vitsene om hvetebrødsdagene . . . Men det kunne ha vært verre. Hadde det vært fred i verden, ville far ha leid Albert Hall.

Hittil hadde ni mennesker sagt: «Måtte dere bli spart for de store bekymringer», og én person, med en smule mer originalitet, hadde sagt: «Jeg håper jeg får se noe mer enn et gjerde løpe rundt haven deres.» Lucy hadde trykket et utall av hender og latt som hun ikke hørte bemerkninger som «Jeg ville ikke hatt noe imot å være i Davids pyjamas i kveld». David hadde holdt en tale der han takket Lucys foreldre for å ha gitt ham deres datter, som om hun var en livløs gjenstand som kunne pakkes inn i hvit atlask og gis bort til den mest fortjente søkeren. Lucys far hadde vært tykkhodet nok til å si at han ikke mistet en datter, men vant en sønn.

Det hele var håpløst fjollete, men hva gjorde man ikke for sine foreldre.

En fjern onkel dukket opp i retning av baren. Han svaiet lett og Lucy undertrykket et grøss. Hun presenterte ham for sin mann.

«David, dette er onkel Norman.»

Onkel Norman ristet Davids benete hånd. «Og når skal du så i tjeneste, gutt?»

«I morgen.»

«Hva, ingen hvetebrødsdager?»

«Bare et døgn.»

27

«Men du er jo nettopp ferdig med opplæringen, så vidt jeg skjønner.»

«Jo, men jeg kunne fly fra før, vet De. Det lærte jeg i Cambridge.

Dessuten kan de ikke unnvære flyvere med alt det som foregår. Jeg regner med å være på vingene i morgen.»

«Ikke snakk om det,» sa Lucy lavt, men de ignorerte henne.

«Hva skal du fly?» spurte onkel Norman ivrig som en skolegutt.

«Spitfire. Jeg så den i går. Det er en fin drage.» David hadde bevisst lagt seg til hele RAF-sjargongen, drager og kasser og drinken og bandittene klokken to. «Den har åtte kanoner, den gjør tre hundre og femti knop, og den kan snu i en skoeske.»

«Fantastisk, fantastisk. Dere kommer nok til å lage plukkfisk av hele Luftwaffe, hva?»

«Vi tok seksti i går mot elleve av våre egne,» sa David, like stolt som om han selv hadde skutt ned alle sammen. «Dagen før, da de kom inn over Yorkshire, sendte vi hele bølingen tilbake til Norge med halen mellom bena – og vi mistet ikke en eneste drage.»

Onkel Norman grep David over skuldrene med en bedugget glød. «Aldri,» siterte han høytidelig, «har så mange skyldt så få så meget. Det sa Churchill her forleden.»

David prøvde seg med et beskjedent smil. «Da må han ha snakket om messeregningene.»

Lucy hatet å høre dem snakke så trivielt om blodsutgytelse og ødeleggelse. «David, vi burde gå og skifte nå,» sa hun.

De kjørte i separate biler til Lucys hjem. Moren hjalp henne ut av brudekjolen og sa: «Min kjære Lucy, jeg vet ikke akkurat hva du venter deg i kveld, men du burde vite –» «Å, mor, gjør meg ikke flau,» avbrøt Lucy. «Du er omkring ti år for sent ute til å fortelle meg om livets hemmeligheter. Vi er tross alt i 1940, vet du!»

Moren rødmet lett. «Ja, ja, kjære,» sa hun mildt. «Men er det noe du har lyst til å snakke om, senere . . .»

Det gikk opp for Lucy at det kostet moren atskillig å si noe slikt, og hun angret at hun hadde svart så skarpt. «Takk,» sa hun og rørte såvidt ved morens hånd. «Det skal jeg.»

«Så overlater jeg resten til deg. Rop på meg hvis det er noe du vil.» Hun kysset Lucy på kinnet og gikk.

28

Lucy satt ved toalettbordet i underkjolen og begynte å børste håret. Hun visste nøyaktig hva hun kunne vente seg i kveld. Hun kjente en liten glød av tilfredshet ved tanken.

Det hadde vært en godt planlagt forførelse, selv om det den gang ikke falt Lucy inn at David kunne ha pønsket ut hvert skritt på forhånd.

Det hendte i juni, et år etter at de hadde truffet hverandre på Glad Rag Ball. De møttes hver eneste uke i denne tiden, og David hadde tilbrakt en del av påskeferien hjemme hos Lucy. Han ble godtatt av mor og far: Han var pen, dyktig og høflig, og han kom fra nøyaktig samme samfunnslag som de selv. Far syntes han var en smule påståelig, men mor sa at det hadde landadelen sagt om studenter i seks hundre år, og hun trodde at David ville bli snill mot sin kone, og det var det viktigste i det lange løp. Så i juni reiste Lucy på besøk til Davids foreldre en helg.

Stedet var en viktoriansk kopi av en 1700-tallsgård, et kvadratisk hus med ni soverom og terrasse med utsikt. Det som gjorde inntrykk på Lucy var at de menneskene som hadde anlagt haven, måtte ha visst at de for lengst ville være døde den dagen haven hadde vokst seg fullt ferdig. Stemningen var meget lett, og de to satt i ettermiddagssolen på terrassen og drakk øl. Det var da David hadde fortalt henne at han var blitt godkjent til offisersopplæring i RAF, sammen med fire venner fra universitetets flyklubb. Han ville bli kampflyver.

«Jeg kan fly,» sa han, «og de kommer til å trenge folk så snart denne krigen kommer i gang – de sier at den vil bli vunnet eller tapt i luften denne gangen.»

«Er du ikke redd?» sa hun lavt.

«Ikke det bøss,» sa han. Så la han hånden over øynene og sa: «Jo, jeg er det.»

Hun syntes han var veldig tapper og holdt hånden hans.

Litt senere tok de på seg badedrakt og gikk ned til sjøen. Vannet var klart og kaldt, men solen var sterk fremdeles, og det var varmt i luften. De plasket og lekte som om de visste at dette var slutten på barndommen.

«Er du flink til å svømme?» spurte han henne.

«Bedre enn deg!»

«Vel, da kappsvømmer vi til øya.»

29

Hun holdt hendene opp foran øynene for å se mot solen. Hun stod slik et øyeblikk og lot som hun ikke var klar over hvor tiltrekkende hun var i den våte badedrakten med armene løftet og skuldrene bakover. Øya var en liten flekk med busker og trær omkring tre hundre meter borte, midt i sjøen.

Hun slapp hendene ned og ropte «Nå!» og kastet seg fremover i en rask crawl.

David vant, naturligvis, med sine lange armer og ben. Lucy oppdaget at hun ville få vanskeligheter da hun var omtrent femti meter fra øya. Hun slo over i brystsvømming, men hun var altfor utmattet selv for det, og hun måtte legge seg over på ryggen og flyte. David, som allerede satt på stranden og peste som en hvalross, gled ut i vannet igjen og svømte henne i møte. Han kom seg bak henne, holdt henne under armene med et korrekt livredningstak og trakk henne langsomt inn mot stranden. Hendene hans var like under brystene hennes.

«Dette liker jeg,» sa han, og hun kniste enda så andpusten hun var.

Litt etter sa han: «Jeg tror jeg like godt får si det til deg.»

«Si hva?» gispet hun.

«At sjøen bare er vel en meter dyp.»

«Din kjeltring!» Hun vrikket seg ut av armene hans og plasket og lo og fikk fotfeste.

Han tok hånden hennes og leide henne opp av vannet og inn mellom trærne. Han pekte på en gammel, halvråtten robåt som lå endevendt innunder en hagtorn. «Da jeg var gutt, pleide jeg å ro ut hit i den, med en av pappas piper, en eske fyrstikker og en klype tobakk pakket inn i en papirbit. Det var her jeg pleide å røyke den.»

De var på en lysning som var fullstendig omgitt av busker.

Torvbakken var ren og myk. Lucy slapp seg ned.

«Vi svømmer sakte tilbake,» sa David.

«Vi snakker ikke om det nå,» svarte hun.

Han satte seg ved siden av henne og kysset henne, så skjøv han henne varsomt bakover til hun lå på ryggen. Han strøk henne over hoften og kysset halsen hennes, og skjelvingen hennes gav seg fort.

Da han la hånden forsiktig, nervøst, på den myke forhøyningen mellom bena hennes, presset hun seg oppover i en bue for å få 30

ham til å klemme hardere. Hun trakk ansiktet hans ned mot sitt og kysset ham med åpen, fuktig munn. Hendene hans beveget seg mot stroppene i badedrakten hennes, og han trakk dem ned over skuldrene hennes. «Nei,» sa hun.

Han begravde ansiktet mellom brystene hennes. «Jo, Lucy.»

«Nei.» Han så på henne. «Det er kanskje den siste sjansen jeg får.»

Hun rullet seg vekk fra ham og reiste seg. Så, fordi det var krig, og fordi det røde unge ansiktet hans hadde et bedende uttrykk, og fordi hun ikke ble kvitt den varme gloen inni seg, tok hun av seg drakten med en eneste rask bevegelse og rev av seg badehetten så det mørkerøde håret flommet ut over skuldrene, og knelte foran ham idet hun tok ansiktet hans mellom hendene sine og ledet leppene hans mot brystene.

Hun mistet møydommen uten smerte, i henrykkelse, og bare litt for fort.

En liten snev av skyldfølelse gjorde minnet heller mer behagelig enn mindre. Hvis det hadde vært en virkelig planlagt forførelse, ville hun ha vært et villig, for ikke å si ivrig, offer, spesielt mot slutten.

Hun begynte å ta på seg reiseklærne. Hun hadde overrasket ham et par ganger den ettermiddagen på øya: først da hun ville ha ham til å kysse brystene hennes, og senere da hun hjalp ham inn i seg med hendene. Slike ting skjedde åpenbart ikke i de bøkene han leste.

Som så mange av venninnene leste Lucy D.H. Lawrence for å bli informert om kjønnslivet. Hun trodde på hans koreografi og mistrodde bakgrunnsstøyen. De tingene menneskene hans gjorde mot hverandre, hørtes koselige ut, men ikke så koselige; hun ventet seg ikke trompeter og rullende torden og bekkenslag ved sin seksuelle oppvåkning.

David var litt mer uvitende enn hun, men han var forsiktig, og han nøt hennes nytelse, og hun var sikker på at det var det viktige.

De hadde gjort det bare en gang siden den første gangen. Nøyaktig en uke før bryllupet hadde de elsket igjen, og det hadde resultert i deres første trette.

Denne gangen skjedde det hjemme hos hennes foreldre, om morgenen etter at alle andre var gått. Han kom til rommet hennes i slåbrok og gikk til sengs med henne. Hun forandret nesten mening 31

om Lawrences trompeter og bekkener. David stod opp av sengen umiddelbart etterpå.

«Ikke gå,» sa hun.

«Det kunne komme noen.»

«Det tar jeg sjansen på. Kom ned i sengen igjen.» Hun var varm og døsig og tilfreds, og hun ville ha ham ved siden av seg.

Han tok av seg slåbroken. «Jeg blir nervøs av det.»

«Du var ikke nervøs for fem minutter siden.» Hun strakte hånden ut mot ham. «Ligg med meg. Jeg vil så gjerne lære å kjenne kroppen din.»

«Herregud, du er skamløs.»

Hun så på ham for å se om han spøkte, og da hun skjønte at det gjorde han ikke, ble hun sint. «Hva i helvete mener du med det?»

«Du oppfører deg bare ikke som en . . . dame!»

«At du kan si noe så idiotisk – » «Du oppfører deg som et – en – tøs.»

Hun for ut av sengen, naken og rasende. «Og hva vet du om tøser?»

«Ingenting!»

«Hva vet du om kvinner?»

«Jeg vet hvordan en jomfru bør oppføre seg!»

«Jeg er . . . jeg var . . . til jeg traff deg . . .» Hun satte seg på sengekanten og begynte å gråte.

Der sluttet naturligvis krangelen. David la armene rundt henne og sa: «Jeg er så lei meg, Lucy. Du er den første for meg, også, og jeg vet ikke hva en skal vente seg, og jeg er så i villrede . . . Jeg mener, det er ingen som forteller en noe om dette, er det vel?»

Hun snufset og ristet enig på hodet, og det falt henne inn at det som egentlig gjorde ham nervøs, var tanken på at han om åtte dagers tid skulle gå opp i et spinkelt fly og slåss for livet over skyene. Og hun tilgav ham, og han tørket tårene hennes, og de la seg i sengen igjen og holdt hardt rundt hverandre for å få mot.

Lucy fortalte sin venninne Joanna om tretten og sa at den gjaldt en kjole som David syntes var utfordrende. Joanna sa at forlovede alltid kranglet før bryllupet, vanligvis kvelden før: Det var den siste sjansen til å prøve styrken av deres kjærlighet.

Hun var så å si klar. Hun gransket seg selv i helfigurspeilet. Drak32

ten hadde et visst militært snitt, med rette skuldre og epåletter, men det ble oppveid av den feminine blusen under. Håret falt i korketrekkerkrøller under en smart liten hatt. Det ville ikke ha tatt seg ut å reise bort i altfor elegante klær, ikke dette året, men hun syntes hun hadde klart å finne frem til noe friskt praktisk og samtidig tiltrekkende, noe som var på rask vei til å bli mote.

David ventet på henne i hallen. Han kysset henne og sa: «De ser praktfull ut, fru Rose.»

De ble kjørt tilbake til mottagelsen for å ta farvel med hver og en før de drog til London for å tilbringe natten på Claridge. Så skulle David kjøre videre til Biggin Hill, mens Lucy skulle komme hjem igjen. Hun skulle bo hos foreldrene – hun disponerte en hytte når David kom på perm.

En ny halvtime med håndtrykk og kyss fulgte før de kunne gå ut til bilen. Noen av Davids søskenbarn hadde tatt seg av den åpne MG’en hans. Blikkbokser og en gammel støvel var bundet med tau til støtfangeren, stigtrinnene var overstrødd med konfetti, og «Nygifte» stod skrevet med sterk rød leppestift tvers over bilen.

De kjørte av sted, smilende og vinkende, mens gjestene fylte gaten bak dem. Halvannen kilometer videre stoppet de og ryddet opp og tørket av bilen.

Det var tussmørkt da de kom seg av sted igjen. Frontlyktene var utstyrt med blendingsmasker, men David kjørte likevel med stor fart. Lucy følte seg overlykkelig.

«Det ligger en flaske skum i hanskerommet,» sa David.

Lucy åpnet rommet og fant champagneflasken og to glass omhyggelig pakket inn i silkepapir. Den var fremdeles kald. Korken gikk av med et kraftig smell og forsvant ut i natten. David tente en sigarett mens Lucy skjenket i.

«Vi kommer sent frem til aftens,» sa han.

«Hva gjør det?» Hun rakte ham et glass.

Hun var faktisk for trett til å drikke. Hun ble søvnig. Hun syntes bilen gikk uhyggelig fort. David fikk det meste av champagnen.

Han begynte å plystre «St. Louis Blues».

Det var en merkelig opplevelse å kjøre gjennom det mørklagte England. Man savnet lys som man ikke hadde vært klar over var der før krigen: lys fra verandaer og fra våningshusenes vinduer, lys på 33

kirketårn og vertshusskilt, og – mer enn noe annet – den lysende gløden, lavt på himmelen i det fjerne, fra tusener av lys i den nærmeste byen. Selv om man hadde kunnet se, var det ikke et eneste veiskilt å følge – de var blitt fjernet for å forvirre tyske fallskjermsoldater som var ventet hvilken som helst dag. (For bare noen dager siden hadde noen Midland-bønder funnet fallskjermer, radioer og kart, men da ingen fotspor førte vekk fra tingene, gikk man ut fra at ingen hadde landet, og at det hele var et hjelpeløst tysk forsøk på å skape panikk blant befolkningen.) Imidlertid kjente David veien til London.

De klatret oppover en lang bakke. Den lille sportsbilen klarte det lekende lett. Lucy stirret med halvlukkede øyne inn i mørket forut.

På den andre siden gikk veien nedover i bratte svinger. Lucy hørte den fjerne duren av en lastebil som nærmet seg.

Det hvinte i MG-dekkene når David raste rundt svingene. «Jeg syns du kjører altfor fort,» sa Lucy vennlig.

Bakenden skled i en venstresving. David girte ned, redd for å bremse i tilfelle han skulle skli igjen. Hekkene på begge sider var såvidt synlige i det blendede frontlyset. Så kom det en skarp høyresving, og bakenden skled ut igjen. Det var som om svingen fortsatte i all evighet. Den lille bilen gled sidelengs og snudde rundt 180 grader så den kjørte bakover, og så fortsatte den å svinge i samme retning.

«David!» skrek Lucy.

Plutselig kom månen frem, og de oppdaget lastebilen. Den strevde seg oppover bakke i sneglefart, og tykk eksos strømmet ut fra det snuteformede panseret og fikk et sølvskjær i månelyset. Lucy fikk et glimt av sjåførens ansikt, selv av sikspensluen hans og barten. Han gapte av redsel idet han tråkket på bremsen.

Bilen rullet fremover igjen nå. Det var akkurat plass til å passere lastebilen hvis David fikk kontroll over bilen. Han slengte rattet over og tråkket på gassen. Det var et feilgrep.

Bilen og lastebilen kolliderte front mot front.

34