Jonathan Franzen Renhet

finerbar storhet. Det var ikke nødvendig å skrive for å være dikter, det var ikke nødvendig å skape ting for å være kunstner. Morens åndelige innsats var en form for kunst i seg selv – en usynlighetens kunst. Det hadde aldri vært en tv i det lille huset deres, og ingen datamaskin før Pip fylte tolv; morens viktigste nyhetskilde var Santa Cruz Sentinel, som hun leste for å unne seg den lille, daglige gleden å la seg forferde over verden. Det var i og for seg ikke uvanlig i the Valley. Problemet var at moren til Pip utstrålte en beskjeden tro på sin egen storhet, eller i hvert fall oppførte seg som om hun i sin tid hadde vært noe stort, en gang i en pre-Pip-fortid som hun kategorisk nektet å snakke om. Hun var mer sønderknust enn fornærmet over at nabokona Linda sammenlignet sønnen, Damian, som fanget frosker og pustet gjennom halvåpen munn, med hennes egen enestående og fullkomne Pip. Hun innbilte seg at slakteren ville få varig, psykisk mén hvis hun sa til ham at hun syntes det luktet kjøtt av ham, selv etter at han hadde dusjet, hun gjorde livet surt for seg selv ved å vri seg unna Vanessa Tongs invitasjoner, i stedet for bare å innrømme at hun var redd fugler, og hver gang Sonnys digre pickup trillet inn i oppkjørselen deres, fikk hun Pip til å åpne for ham mens hun selv flyktet ut i redwoodskogen gjennom bakdøren. Pip var grunnen til at hun kunne unne seg den luksusen det var å være så utrolig kresen. Det hadde hun gjort klinkende klart gang på gang: Pip var den eneste som var bra nok, den eneste hun var glad i.

Alt dette ble naturligvis en kilde til voldsom forlegenhet da Pip kom i puberteten. Og innen den tid var hun altfor opptatt med å hate og straffe moren til å forstå hvordan morens manglende virkelighetssans skulle komme til å skade hennes egne fremtidsutsikter. Det var ingen som kunne fortelle henne at dersom hun ville gjøre noe meningsfylt med livet sitt, var kanskje ikke den beste løsningen å gå ut av college med 130 000 dollar i studiegjeld. Det var ingen som hadde advart henne om at beløpet hun burde være oppmerksom på da hun var til intervju hos Igor, lederen for forbrukerkontakt hos Renewable Solutions, ikke var de «tretti eller førti tusen dollarene» i provisjon han forespeilet henne allerede det første året, men de 21 000 dollarene han tilbød henne i grunnlønn, eller at en selger som var så overtalende som 17