Jonathan Franzen Renhet

Renhet

Jonathan Franzen

Renhet Oversatt av Monica Carlsen

Jonathan Franzen Originalens tittel: Purity Oversatt av Monica Carlsen Copyright © by Jonathan Franzen All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-42327-8 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Rodrigo Corral Omslagsfoto: Bon Duke Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Bookwell AB, Finland 2015 Satt i 10,2/14,1 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,6 Sitatene fra William Shakespeare: Hamlet er hentet fra André Bjerkes oversettelse utgitt på Aschehougs forlag i 1997. Sitatet fra William Shakespeare: De lystige koner i Windsor er hentet fra Per Bronkens oversettelse utgitt på Aschehougs forlag i 1996. Sitatet fra Johann Wolfgang von Goethe: Faust: en tragedie er hentet fra André Bjerkes oversettelse utgitt på Aschehougs forlag i 1999.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forfatteren står i takknemlighetsgjeld til Anne Rubesame og Kathy Chetkovich, og til Thomas Brussig, Faye Crosby, Ruth Alipaz Cuqui, Heco Davis, Liz Day, Rick Egger, Steve Engelberg, Bill Finnegan, Eric Franzen, Wieland Freund, Jonathan Galassi, Bennett Hennessey, Alan Jones, Danny Kaplan, David Means, Gabriel Packard, Eric Schlosser, Lorin Stein og Nell Zink for deres hjelp med denne boken.

Til Elisabeth Robinson

… Die stets das Böse will und stets das Gute schafft

Purity i Oakland

mandag «

Å

pus, det er så godt å høre stemmen din,» sa jentas mor i telefonen. «Kroppen svikter igjen. Iblant føles det som om livet bare er en lang kamp mot kroppens svik.»

«Har ikke alle det sånn?» spurte jenta, Pip. Hun hadde begynt å ringe moren midt i lunsjpausen hos Renewable Solutions. Det ga henne et velkomment avbrekk fra tanken på at hun ikke passet i jobben, at hun hadde en jobb som umulig kunne passe for noen eller at hun var en som ikke passet i noen jobb, før hun etter tjue minutter med hånden på hjertet kunne si at hun måtte tilbake til arbeidet.

«Det venstre øyelokket henger,» forklarte moren. «Det er som om det blir tynget ned av et lodd, et ørlite fiskesøkke eller noe sånt.»

«Akkurat nå?»

«Det kommer og går. Jeg lurer på om det kan være facialisparese.»

«Hva nå enn facialisparese er, er jeg sikker på at du ikke har det.»

«Hvordan kan du være så sikker på det, pus, hvis du ikke engang vet hva det er?»

«Tja – kanskje fordi du ikke hadde Graves’ sykdom? Hypertyreose?

Melanom?»

Ikke at Pip hadde glede av å gjøre narr av moren. Men forholdet deres var preget av moralsk risiko, en nyttig formulering hun hadde lært da hun studerte økonomi. Hun var som en bank som i morens økonomi var for stor til å gå over ende, en ansatt for uunnværlig til å bli sparket for uakseptabel oppførsel. Enkelte av vennene hennes i Oakland hadde også vanskelige foreldre, men de kunne fortsatt prate med dem til daglig uten at det ble altfor sært, for selv de vanskeligste 13

av disse foreldrene hadde flere ressurser enn bare det ene barnet. Men Pip var alt moren hadde.

«Nå vel, jeg tror ikke jeg kan gå på jobben i dag,» sa moren. «Min innsats er det eneste som gjør jobben levelig, men jeg kan ikke yte noen innsats så lenge øyelokket tynges ned av et usynlig fiskesøkke.»

«Mamma, du kan ikke melde deg syk nå igjen. Det er ikke juli engang. Tenk om du virkelig får influensa eller noe?»

«Og i mellomtiden spør alle seg hvorfor denne gamle damen med halve ansiktet sigende ned mot skulderen putter kolonialvarene deres i poser. Du aner ikke hvordan jeg misunner deg den kontorbåsen. Usynligheten ved det.»

«La oss ikke romantisere båsen,» sa Pip. «Det er det verste med kroppen. Den er så synlig, så synlig.»

Moren til Pip var kronisk deprimert, men hun var ikke gal. Hun hadde klart å holde på jobben med å pakke kundenes varer i poser i den økologiske matvarekjeden New Leaf Community Markets butikk i Felton i over ti år, og så fort Pip oppga sin egen måte å tenke på og innordnet seg morens, skjønte hun utmerket godt hva hun mente. Den eneste pynten på de grå skilleveggene i båsen hennes var et støtfangerklistremerke med teksten: KRIGEN MOT MILJØET GÅR I DET MINSTE BRA. Båsene til kollegene hennes var dekket av fotografier og utklipp, men selv skjønte Pip at usynlighet kunne være forlokkende.

Dessuten regnet hun med å få sparken i løpet av de nærmeste månedene, så hvorfor finne seg til rette?

«Har du tenkt på hvordan du vil ikke-feire ikke-fødselsdagen din?» spurte hun moren.

«For å være ærlig kunne jeg tenke meg å ligge i sengen hele dagen med dynen trukket godt over hodet. Jeg trenger ingen ikke-fødselsdag for å bli minnet om at jeg blir eldre. Det klarer øyelokkene mine utmerket godt som det er.»

«Hva sier du til at jeg baker en kake og kommer på besøk, så kan vi kose oss med den. Du høres mer deprimert ut enn vanlig.»

«Jeg er ikke deprimert når jeg er sammen med deg.»

«Ha, synd jeg ikke finnes i pilleform. Kan du spise en kake som inneholder stevia?»

14

«Å, jeg vet ikke. Stevia gjør noe rart med kjemien i munnen min.

Ingenting kan lure smaksløkene, det er nå min erfaring.»

«Sukker har også en ettersmak,» sa Pip, selv om hun visste at det var håpløst å argumentere.

«Sukker har en syrlig ettersmak, som smaksløkene ikke har noen problemer med fordi de er konstruert for å varsle om syrlighet uten å stusse over det. Smaksløkene slipper å bruke fem timer på å registrere fremmedartethet! Som var det som skjedde med meg den ene gangen jeg drakk noe som inneholdt stevia.»

«Men jeg sier at syrligheten henger igjen.»

«Det er noe veldig galt når smaksløkene fortsatt rapporterer syrlighet fem timer etter at man har drukket noe som er tilsatt søtstoff. Vet du at hvis du røyker crystal meth bare én gang, endres kjemien i hjernen helt og for alltid? Sånn synes jeg stevia smaker.»

«Jeg sitter ikke her og damper på en methpipe, hvis det er det du prøver å si.»

«Jeg sier at jeg ikke trenger noen kake.»

«Jo da, jeg skal prøve å finne en annen kake jeg kan bake. Beklager at jeg foreslo en sort som forgifter deg.»

«Jeg sa ikke at det var gift. Det er bare det at stevia gjør noe rart –» «Med kjemien i munnen din, ja.»

«Pus, jeg skal spise kaken du tar med deg, uansett hvilken sort det er, raffinert sukker tar ikke livet av meg, det var ikke meningen å gjøre deg opprørt. Å, skatten min.»

Ingen telefonsamtale var komplett før de hadde såret hverandre.

Problemet – den viktigste grunnen til at hun tilsynelatende ikke klarte å gjøre noen ting på en effektiv måte – var etter Pips mening at hun var så glad i moren. Følte med henne, led med henne, ble glad når hun hørte stemmen hennes, følte en urovekkende ikke-seksuell dragning mot kroppen hennes, uroet seg til og med for kjemien i munnen hennes; ønsket henne et bedre liv; kunne ikke fordra å opprøre henne; syntes hun var snill. Dette var den massive granittblokken i sentrum av livet hennes, kilden til all harmen og sarkasmen hun rettet ikke bare mot moren, men i det siste også mot mindre egnede mål på en stadig mer 15

selvmotsigende måte. Når Pip ble sint, var det egentlig ikke på moren, men på granittblokken.

Hun hadde vært åtte eller ni år gammel da hun kom på tanken å spørre om hvorfor bare hennes fødselsdag ble feiret i det lille huset i redwoodskogen utenfor Felton. Moren hadde svart at hun ikke hadde noen fødselsdag; den eneste som betydde noe for henne, var Pips. Men Pip hadde mast på henne til hun gikk med på å feire sommersolverv med en kake og kalle det ikke-fødselsdag. Det hadde i sin tur ført til spørsmålet om hvor gammel moren var, noe hun nektet å røpe, og det eneste hun sa, med et smil verdig en som fremsetter et koan, var: «Jeg er gammel nok til å være moren din.»

«Ja, men hvor gammel er du egentlig?»

«Se på hendene mine,» hadde moren sagt. «Hvis du øver deg, kan du lære å avsløre en kvinnes alder på hendene hennes.»

Og så – for første gang – hadde Pip virkelig sett på morens hender.

Huden på håndbakene var ikke myk og rosa som hennes egen hud.

Det var som om knoklene og årene trengte seg opp til overflaten; som om huden var vann som trakk seg tilbake og blottla former på bunnen av en havn. Håret hennes var riktignok tykt og veldig langt, men det var noen tørre, grå hårstrå innimellom, og huden nederst på halsen var som en fersken dagen etter at den var perfekt moden. Den natten lå Pip våken i sengen og var redd for at moren snart skulle dø. Det var hennes første forvarsel om granittblokken.

Med tiden hadde hun fått et brennende ønske om at moren hadde hatt en mann i livet sitt, eller egentlig bare et annet menneske, uansett kjønn, som kunne ha elsket henne. Mulige kandidater hadde i årenes løp vært blant andre nabokona, Linda, som også var alenemor og som også studerte sanskrit, slakteren hos New Leaf, Ernie, som også var veganer, barnelegen, Vanessa Tong, hvis stormforelskelse i Pips mor hadde gitt seg utslag i et forsøk på å få henne interessert i fugletitting, samt altmuligmannen Sonny, med eneboerskjegget, som benyttet selv den minste lille reparasjonsjobb som en anledning til å diskutere levesettet til de gamle puebloindianerne. Alle disse godhjertede San Lorenzo Valley-typene hadde i moren til Pip fått et glimt av det Pip selv, tidlig i tenårene, hadde sett og vært stolt av: en slags ude16

finerbar storhet. Det var ikke nødvendig å skrive for å være dikter, det var ikke nødvendig å skape ting for å være kunstner. Morens åndelige innsats var en form for kunst i seg selv – en usynlighetens kunst. Det hadde aldri vært en tv i det lille huset deres, og ingen datamaskin før Pip fylte tolv; morens viktigste nyhetskilde var Santa Cruz Sentinel, som hun leste for å unne seg den lille, daglige gleden å la seg forferde over verden. Det var i og for seg ikke uvanlig i the Valley. Problemet var at moren til Pip utstrålte en beskjeden tro på sin egen storhet, eller i hvert fall oppførte seg som om hun i sin tid hadde vært noe stort, en gang i en pre-Pip-fortid som hun kategorisk nektet å snakke om. Hun var mer sønderknust enn fornærmet over at nabokona Linda sammenlignet sønnen, Damian, som fanget frosker og pustet gjennom halvåpen munn, med hennes egen enestående og fullkomne Pip. Hun innbilte seg at slakteren ville få varig, psykisk mén hvis hun sa til ham at hun syntes det luktet kjøtt av ham, selv etter at han hadde dusjet, hun gjorde livet surt for seg selv ved å vri seg unna Vanessa Tongs invitasjoner, i stedet for bare å innrømme at hun var redd fugler, og hver gang Sonnys digre pickup trillet inn i oppkjørselen deres, fikk hun Pip til å åpne for ham mens hun selv flyktet ut i redwoodskogen gjennom bakdøren. Pip var grunnen til at hun kunne unne seg den luksusen det var å være så utrolig kresen. Det hadde hun gjort klinkende klart gang på gang: Pip var den eneste som var bra nok, den eneste hun var glad i.

Alt dette ble naturligvis en kilde til voldsom forlegenhet da Pip kom i puberteten. Og innen den tid var hun altfor opptatt med å hate og straffe moren til å forstå hvordan morens manglende virkelighetssans skulle komme til å skade hennes egne fremtidsutsikter. Det var ingen som kunne fortelle henne at dersom hun ville gjøre noe meningsfylt med livet sitt, var kanskje ikke den beste løsningen å gå ut av college med 130 000 dollar i studiegjeld. Det var ingen som hadde advart henne om at beløpet hun burde være oppmerksom på da hun var til intervju hos Igor, lederen for forbrukerkontakt hos Renewable Solutions, ikke var de «tretti eller førti tusen dollarene» i provisjon han forespeilet henne allerede det første året, men de 21 000 dollarene han tilbød henne i grunnlønn, eller at en selger som var så overtalende som 17

Igor kanskje var flink til å selge drittjobber til godtroende enogtjueåringer også.

«Apropos helgen,» sa Pip og gjorde stemmen fast, «må jeg advare deg om at jeg vil snakke med deg om noe du ikke liker å snakke om.»

Moren lo, en liten, sjarmerende latter som skulle illudere forsvarsløshet. «Det er bare én ting jeg ikke liker å snakke med deg om.»

«Nettopp, og det er akkurat det jeg vil snakke om. Du er herved advart.»

Moren svarte ikke noe på dette. Tåken måtte ha lettet i Felton nå, tåken moren syntes det var like trist å se forsvinne hver eneste dag, fordi den avdekket en strålende verden hun ikke hadde noe ønske om å være en del av. Hun henga seg best til sin innsats i morgenens trygge gråhet. Nå tittet sikkert solen frem med stråler farget grønne og gylne etter å ha blitt filtrert mellom de ørsmå barnålene på redwoodtrærne, mens sommervarmen smøg seg gjennom nettingvinduene på verandaen, som gjorde tjeneste som et utvendig soverom og over sengen Pip hadde lagt beslag på da hun som tenåring hadde hatt så stort behov for privatliv, slik at moren hadde vært henvist til en feltseng i stuen, helt til Pip begynte på college og moren hadde tatt verandaen tilbake.

Hun satt sikkert i sengen og henga seg til sin åndelige innsats akkurat nå. I så fall kom hun ikke til å si noe mer før hun ble snakket til; bare puste.

«Det er ikke personlig,» sa Pip. «Jeg skal ingen steder, men jeg trenger penger, og du har ingen, jeg har ingen, og det er bare ett tenkelig sted jeg kan få dem fra. Det er bare ett menneske som, selv om det er rent teoretisk, skylder meg noe. Derfor skal vi snakke om det.»

«Pus,» sa moren bedrøvet, «du vet at jeg ikke kommer til å gjøre det.

Det er leit at du trenger penger, men dette handler ikke om hva jeg liker eller ikke liker. Det handler om hva jeg kan eller ikke kan. Og jeg kan ikke, så vi får finne en annen løsning på problemet ditt.»

Pip rynket brynene. Hun fikk med jevne mellomrom behov for å slite og dra i den mentale tvangstrøyen omstendighetene hadde påført henne to år tidligere, for å se om ermene kunne ha blitt litt mer elastiske. Men hver gang oppdaget hun at den var akkurat like trang som før. Fortsatt 130 000 dollar i gjeld, fortsatt morens eneste trøst. Det var 18

direkte påfallende hvor fullstendig og øyeblikkelig hun var blitt fanget idet friheten hun hadde nytt i de fire årene på college tok slutt; hvis hun hadde hatt råd til det, ville hun blitt deprimert.

«Du, jeg må legge på nå,» sa hun inn i telefonrøret. «Og du må gjøre deg klar til å gå på jobben. Problemet med øynene skyldes sikkert bare at du ikke får nok søvn. Det skjer iblant med meg når jeg ikke får sove.»

«Sier du det?» sa moren ivrig. «Plages du av det også?»

Til tross for at Pip visste at samtalen ville trekke ut, muligens føre til en lengre diskusjon om genetisk arvelige sykdommer og utvilsomt kreve en del skrøning fra hennes side, kom hun frem til at det ville være bedre for moren å engste seg for søvnløshet enn for facialisparese, om ikke annet så fordi, noe Pip forgjeves hadde påpekt i flere år, det faktisk fantes legemidler mot søvnløshet. Resultatet var at da Igor stakk hodet inn i Pips bås åtte på halv to, snakket hun fortsatt i telefonen.

«Lei for det, mamma, men jeg er nødt til å løpe, ha det,» sa hun og la på.

Igor stirret på henne. En blond russer, et skjegg som skapt til å stryke hånden over, uforskammet pen. Pip kunne ikke tenke seg noen annen grunn til at han ikke hadde gitt henne sparken enn at han kunne tenke seg å knulle henne, og likevel var hun sikker på, hvis det noen gang skulle bli noe av, at hun ville bli ydmyket på null komma niks, for ikke bare tok han seg fantastisk bra ut, han hadde også en fantastisk bra lønn, mens hun bare var en jente med problemer. Noe hun var sikker på at han også var klar over.

«Beklager,» sa hun til ham. «Beklager at jeg tok sju minutter for lang lunsjpause. Moren min er ikke helt i form.» Hun tenkte seg om.

«Nei, stryk det, jeg beklager ikke. Hva er sjansen for at jeg får en positiv respons i løpet av sju minutter?»

«Så jeg kritisk ut?» spurte Igor og blunket overdrevent.

«Tja, hvorfor stikker du hodet inn? Hvorfor stirrer du på meg?»

«Jeg lurte på om du kunne tenke deg å spille en runde tjue spørsmål.»

«Jeg tror ikke det.»

«Du prøver å gjette hva jeg ønsker av deg, og jeg begrenser svarene 19

mine til et harmløst ja eller nei. La det fremgå av protokollen: bare ja, bare nei.»

«Vil du at jeg skal saksøke deg for seksuell trakassering?»

Igor lo, strålende fornøyd med seg selv. «Det er et nei! Nå har du nitten spørsmål igjen.»

«Jeg tuller ikke om det søksmålet. Jeg har en venn som studerer jus, og han sier at det er nok at du skaper en atmosfære.»

«Det er ikke et spørsmål.»

«Hvordan kan jeg forklare deg hvor umorsomt jeg synes dette er?»

«Bare ja-og-nei-spørsmål, takk.»

«Herregud. Forsvinn.»

«Vil du heller snakke om maiprestasjonene dine?»

«Forsvinn! Jeg hiver meg på telefonen nå.»

Da Igor var gått, hentet hun frem ringelisten sin på skjermen, gløttet på den med avsmak og minimerte den igjen. I fire av de tjueto månedene hun hadde vært ansatt i Renewable Solutions, hadde hun klart å komme nest sist, og ikke sist, på tavlen der hennes og kollegenes kontaktpoeng ble registrert. Kanskje ikke helt tilfeldig, for, grovt regnet, var fire av tjueto ganger den hyppigheten hun så en som var pen i speilet og ikke en som, hvis det hadde vært en annen enn henne, kunne blitt betraktet som pen, men, fordi det var henne, ikke var det. Ingen tvil om at hun hadde arvet noen av morens kroppskomplekser, men hun kunne i det minste slå i bordet med håndfaste bevis på sin erfaring med gutter. Mange ble ganske tiltrukket av henne, få endte med ikke å tenke at det hadde vært en feiltagelse. Igor hadde prøvd å finne ut av det i to år nå. Han gransket henne alltid slik hun gransket seg selv i speilet: «Hun hadde vært pen i går, men likevel …»

Fra et eller annet sted, college, hadde Pip fått ideen – hjernen hennes var som en ballong med statisk plastfolie som tiltrakk seg vilkårlige ideer idet de fløy forbi – om at toppen av verdensvanthet var å tilbringe søndagsmorgenene med å lese papirutgaven av søndagsavisen til New York Times på kafé. Dette var blitt hennes ukentlige ritual, og uavhengig av hvor hun hadde ideen fra, var søndagsmorgenene virkelig det tidspunktet da hun følte seg mest verdensvant. Uansett hvor sent hun hadde vært på byen kvelden før, kjøpte hun Times klokken åtte presis, 20

tok den med seg til Peet’s Coffee, bestilte en scones og en dobbel cappuccino, slo seg ned ved stambordet sitt i hjørnet og klarte å glemme seg selv i et par timer.

Vinteren før hadde hun på Peet’s lagt merke til en pen, tynn gutt som hadde det samme søndagsritualet. Det gikk ikke mer enn et par uker før hun, i stedet for å lese nyhetene, lurte på hvordan han syntes hun tok seg ut mens hun leste og om hun skulle heve blikket og ta ham i å stirre, og det omsider gikk opp for henne at hun enten måtte finne seg en ny kafé eller snakke til ham. Neste gang hun fanget blikket hans, la hun hodet oppfordrende på skakke, og det føltes så dumt og tilgjort at hun ble sjokkert da hun så hvor momentant det virket. Gutten kom rett bort og foreslo djervt at, ettersom de var der på samme tid hver uke, kunne de dele en avis og spare et tre.

«Hva om vi begge vil ha den samme seksjonen?» sa Pip med en viss fiendtlighet.

«Du var her før meg,» sa gutten, «så du kunne få velge først.» Han gikk over til å klage over at foreldrene hans, i College Station, Texas, hadde den forferdelige uvanen å kjøpe to eksemplarer av søndagsutgaven av Times for å slippe å krangle om hvem som skulle lese hva.

Som en hund som bare kjenner navnet sitt og fem enkle ord på menneskespråket, hørte Pip bare at gutten kom fra en vanlig familie med to foreldre som vasset i penger. «Men dette er den eneste stunden jeg har for meg selv hele uken,» sa hun.

«Beklager,» sa gutten og trakk seg unna. «Det så bare ut som du hadde noe på hjertet.»

Pip skjønte ikke hvordan hun skulle unngå å virke fiendtlig stemt mot jevnaldrende gutter som var interessert i henne. Noe av grunnen var at det eneste mennesket i hele verden hun stolte på, var moren. Av erfaringene fra high school og college hadde hun lært at jo hyggeligere en gutt var, desto mer opprivende ville det bli for dem begge når han oppdaget at hun var et mye større følelsesmessig vrak enn det hyggeligheten hennes hadde fått ham til å tro. Det hun ennå ikke hadde lært, var hvordan hun skulle la være å ønske at noen var hyggelig mot henne. De guttene som ikke var hyggelige, var spesielt flinke til å merke og utnytte dette. Følgelig var verken de hyggelige eller de som ikke var hyggelige 21

til å stole på, og hun var dessuten ikke særlig flink til å skjelne dem fra hverandre før hun gikk til sengs med dem.

«Kanskje vi kunne ta en kaffe en annen gang,» sa hun til gutten. «En gang som ikke er en søndag morgen.»

«Ja visst,» sa han usikkert.

«For nå som vi faktisk har snakket sammen, kan vi slutte å skotte på hverandre. Vi kan lese hver vår avis, akkurat som foreldrene dine.»

«Jeg heter Jason, forresten.»

«Pip her. Og nå som vi vet hverandres navn, trenger vi i hvert fall ikke fortsette å skotte på hverandre. Jeg kan tenke: Å, det er bare Jason, og du kan tenke: Å, det er bare Pip.» Han lo. Det viste seg at han hadde en universitetsgrad i matte fra Stanford og levde masterstudentens mattedrøm, jobbet for en stiftelse til fremme av amerikaneres tallforståelse, mens han prøvde å skrive en lærebok han håpet skulle revolusjonere statistikkundervisningen. Etter at de hadde datet to ganger, likte hun ham godt nok til å tenke at det var best hun lå med ham før en av dem ble såret. Hvis hun ventet for lenge, kom Jason til å oppdage at hun var fullstendig håpløs, med masse gjeld og plikter, og løpe for livet. Eller hun ble nødt til å fortelle ham at hennes dypere følelser var forbeholdt en voksen mann som ikke bare ikke trodde på penger – som i amerikanske dollar; som i bare det å ha dem – men som også hadde en kone.

For ikke å være fullstendig sfinksaktig, fortalte hun Jason om det frivillige «arbeidet» hun gjorde for atomnedrustning på kveldstid, et tema det lot til at han visste så mye mer om enn henne, selv om det var hennes «arbeid», ikke hans, at hun ble litt fiendtlig innstilt. Han var heldigvis av den snakkesalige typen og en entusiastisk tilhenger av Philip K. Dick, Breaking Bad, havotere og fjelløver, matematikk i hverdagen, og især sin geometriske metode i statistisk pedagogikk, som han ga en så lettfattelig forklaring på at hun nesten forsto den. Den tredje gangen hun traff ham, på en nudelsjappe der hun måtte late som hun ikke var sulten fordi lønningen fra Renewable Solutions ikke var kommet inn på kontoen ennå, skjønte hun at hun sto ved en korsvei: enten ta sjansen på vennskap eller ty til trygg, tilfeldig sex.

Da de kom ut på det søndagsstille fortauet i Telegraph Avenue denne 22

disige kvelden, gjorde hun tilnærmelser til Jason, og han besvarte dem begjærlig. Hun kjente det rumle i magen da hun presset den mot hans; hun håpet at han ikke kunne høre det.

«Skal vi dra hjem til deg?» mumlet hun i øret hans.

Jason sa at, nei, dessverre, han hadde søsteren sin på besøk.

Ved ordet søster følte Pip at brystet snørte seg sammen av fiendtlighet. Ettersom hun ikke hadde søsken selv, var det umulig for henne ikke å bli sjalu på andre som hadde brødre og søstre som krevde ting av dem og kanskje støttet og oppmuntret dem; på standardkjernefamilien, på den genetiske overfloden av samhold og nærhet.

«Vi kan dra hjem til meg,» sa hun temmelig arrig. Og hun var så oppslukt av å føle seg støtt over at Jasons søster fortrengte henne fra soverommet hans (og, i videre forstand, fra hjertet hans, selv om hun egentlig ikke ønsket noen plass i det), så ergerlig på hele greia, der hun og Jason gikk hånd i hånd bortover Telegraph Avenue, at de var fremme ved inngangsdøren før hun kom på at de ikke kunne gå inn. «Å,» sa hun. «Å. Kan du vente utenfor et øyeblikk mens jeg ordner noe?»

«Eh, ja visst,» sa Jason.

Hun kysset ham takknemlig, og de ble stående på yttertrappen og kline og gni seg inntil hverandre i ti minutter. Pip nøt gleden over å bli befølt av en anstendig og veldig dreven gutt, til en høy og tydelig rumling i magen hennes fikk henne ned på jorden igjen.

«Bare et øyeblikk, ok?» sa hun.

«Er du sulten ?»

«Nei! Eller egentlig, plutselig kanskje jo, litt. Men jeg var ikke det på restauranten.»

Hun vred nøkkelen om i låsen og gikk inn. I stuen så den schizofrene huskameraten hennes, Dreyfuss, og den funksjonshemmede huskameraten hennes, Ramón, en basketballkamp på en brukt-tv som en tredje huskamerat, Stephen, han hun var mer eller mindre forelsket i, hadde byttet til seg. Dreyfuss’ kropp, oppblåst av medisiner han til dags dato hadde vært flink til å ta, fylte en lav lenestol funnet i en container.

«Pip, Pip,» ropte Ramón. «Pip, hva skal du gjøre nå, du sa at du 23

kunne hjelpe meg med vokkkabullaret mitt, vil du hjelpe meg med det nå?»

Pip løftet en finger til leppene, og Ramón slo hånden for munnen.

«Ah,» sa Dreyfuss lavt. «Hun vil ikke at noen skal vite at hun er her.

Hvorfor ikke, tro? Kan det være fordi de tyske spionene er på kjøkkenet? Jeg bruker naturligvis spioner i ordets videste forstand, men kanskje ikke helt malapropos med tanke på at det er omtrent trettifem medlemmer i atomprotestbevegelsens studiegruppe i Oakland, hvorav Pip og Stephen på langt nær er de vanskeligste å erstatte, og likevel er det huset som tyskerne, med deres bare så altfor typiske tyske oppriktighet og vitebegjær, har foretrukket i nærmere en uke nå, vårt. Et merkelig faktum verdt å reflektere over.»

«Dreyfuss,» freste Pip og gikk helt bort til ham for å slippe å heve stemmen.

Dreyfuss foldet bedagelig hendene med de tykke fingrene over magen og fortsatte å snakke med Ramón, som aldri ble lei av å høre på ham. «Kanskje Pip ikke har lyst til å snakke med de tyske spionene?

Kanskje særlig ikke i kveld? Når hun har med seg en ung mann som hun sto og oskulerte med på trappen i et kvarters tid?»

«Det er du som er spionen,» hvisket Pip rasende. «Jeg hater det når du spionerer.»

«Hun hater det når jeg observerer ting intet intelligent menneske kunne unngå å legge merke til,» forklarte Dreyfuss Ramón. «Å observere noe som er rett for nesen på en, er ikke å spionere, Ramón. Og kanskje er det bare det tyskerne driver med også. Det som kjennetegner en spion, er imidlertid motiv, og der, Pip –» Han snudde seg mot henne. «Der vil jeg råde deg til å spørre deg selv om hva disse vitebegjærlige tyskerne gjør i huset vårt.»

«Du har ikke sluttet med medisinene dine, vel?» hvisket Pip. «Oskulere, Ramón. Der har du et fint ord til vokabularet ditt.» «Å betyr det?»

«Jo, det betyr å kline. Å la leppene møtes. Å la to kurver møtes.»

«Pip, har du tenkt å hjelpe meg med vokkkabullaret mitt?»

«Jeg tror hun har andre planer i kveld, kompis.»

«Nei, kjære deg, ikke nå,» hvisket Pip til Ramón, og så, til Dreyfuss: 24

«Tyskerne er her fordi vi inviterte dem, fordi vi hadde plass. Men du har rett, dere må ikke fortelle dem at jeg er her.»

«Hva sier du, Ramón?» spurte Dreyfuss. «Skal vi hjelpe henne? Hun hjelper ikke deg med vokabularet ditt.» «Å, for himmelens skyld. Hjelp ham du. Det er du som har et stort vokabular.»

Dreyfuss snudde seg mot Pip igjen og stirret stivt på henne med et blikk som lyste av intellekt og var helt uten følelser. Det syntes som om medisinene dempet den psykiske lidelsen såpass at han ikke slaktet ned folk på gaten med et sverd, men ikke nok til å fordrive den fra øynene hans. Stephen hadde forsikret Pip om at Dreyfuss så på alle på den måten, men hun var fortsatt overbevist om at dersom han sluttet å ta medisinene sine, ville det være henne han kom etter med et sverd eller gud vet hva, henne han ville klandre for all verdens problemer og for konspirasjonen mot ham, og hva mer var, hun trodde han så noe sant om falskheten hennes.

«Jeg finner disse tyskerne og spionasjen deres avskyelig,» sa Dreyfuss til henne. «Deres første tanke når de kommer inn i et hus, er hvordan de skal ta det i besittelse.»

«De er fredsaktivister, Dreyfuss. De sluttet med å prøve å være verdensherskere for noe sånt som sytti år siden.»

«Jeg vil at du og Stephen skal få dem til å dra sin vei.»

«Ok! Vi skal det! Senere. I morgen.»

«Vi liker ikke tyskerne, gjør vi vel, Ramón?»

«Vi liker at det bare er oss fem, som en fammilje,» sa Ramón.

«Nå ja … ikke en familie. Ikke akkurat. Nei. Vi har alle våre egne familier, ikke sant, Pip?» Dreyfuss så henne inn i øynene igjen, megetsigende, vitende, helt uten menneskelig varme – eller kanskje bare helt uten snev av begjær?

Kanskje alle menn ville sett like hjerteløst på henne, dersom sex overhodet ikke hadde vært en faktor? Hun gikk bort til Ramón og la hendene på de fete, lute skuldrene hans. «Ramón, vennen min, jeg er opptatt i kveld,» sa hun. «Men jeg er hjemme hele kvelden i morgen.

Ok?» «Ok,» sa han med full tillit til henne.

25

Hun skyndte seg tilbake til inngangsdøren og slapp inn Jason, som blåste på hendene for å holde varmen. Idet de gikk forbi stuen, slo Ramón hånden for munnen igjen, viste ved minespill at han gikk med på å holde tett, mens Dreyfuss fulgte basketballkampen med uforstyrrelig ro. For Jason var det så mye å se i huset, og så lite Pip ville at han skulle se, dessuten luktet både Dreyfuss og Ramón, Dreyfuss gjæraktig og Ramón urinaktig, og hun var vant til det, men det var ikke besøkende. Hun listet seg raskt opp trappen, håpet at Jason skjønte at han skulle skynde seg og være stille. Gjennom en lukket dør i andre etasje lød de velkjente, rytmiske lydene av Stephen og kona hans som fant feil hos hverandre.

På det lille rommet sitt i tredje etasje trakk hun med seg Jason bort til madrassen uten å tenne lyset, for hun ville ikke at han skulle se hvor fattig hun var. Hun var skrekkelig fattig, men sengetøyet var rent; hun var rik på renslighet. Da hun flyttet inn ett år tidligere, hadde hun skrubbet hver millimeter av gulvet og vinduskarmen og brukt desinfeksjonsspray, og da hun fikk besøk av mus, hadde Stephen lært henne at det å tette hver tenkelige atkomstvei med stålull ville holde dem ute, og så hadde hun vasket gulvet igjen. Men nå, etter at hun hadde trukket Jasons T-skjorte opp over de knoklete skuldrene hans, latt ham kle av seg, og bedrevet ulike lystbetonte former for forspill, bare for å huske at de eneste kondomene hennes lå i toalettmappen hun hadde satt igjen på badet i første etasje før hun gikk ut, fordi tyskerne hadde lagt beslag på badet hun vanligvis brukte, ble rensligheten bare enda et handikap.

Hun ga Jasons rene og omskårne, erigerte penis et lett kyss og mumlet: «Unnskyld meg et øyeblikk, straks tilbake.» Så slengte hun på seg morgenkåpen og var halvveis nede i trappen før hun hadde fått den ordentlig på og kunne knytte beltet, da det slo henne at hun ikke hadde sagt hva hun skulle.

«Faen,» utbrøt hun og stanset i trappen. Det var ingenting ved Jason som vitnet om et tøylesløst sexliv, hun hadde en gyldig resept på angrepiller, og der og da føltes det som om sex var det eneste hun mestret sånn noenlunde; men hun måtte prøve å holde kroppen ren. Selvmedlidenheten kom snikende på henne, en overbevisning om at sex ikke var så logistisk uhåndterlig for andre enn henne, en smakfull fisk full 26

av mange, små ben. Bak henne, bak den ekteskapelige soveromsdøren, beklaget kona til Stephen seg høylytt over moralsk forfengelighet.

«Jeg satser på moralsk forfengelighet,» avbrøt Stephen henne, «når alternativet er å gi sin tilslutning til en hellig plan som utarmer fire milliarder mennesker.»

«Det er selve kjernen i moralsk forfengelighet!» hoverte kona hans.

Stemmen til Stephen vakte en mye større lengsel i Pip enn noe hun følte for Jason, og hun konkluderte straks med at selv var hun ikke skyldig i moralsk forfengelighet – mer et tilfelle av moralsk dårlig selvfølelse, i og med at mannen hun egentlig ville ha ikke var han hun hadde bestemt seg for å knulle nå. Hun listet seg ned i første etasje og forbi haugene av brukte bygningsmaterialer i entreen. På kjøkkenet snakket den tyske kvinnen, Annagret, tysk. Pip smatt inn på badet, stappet en remse med tre kondomer i lommen på morgenkåpen, gløttet ut gjennom dørsprekken, men trakk seg skyndsomt tilbake: Annagret sto nå i kjøkkendøren.

Annagret, en mørkøyd skjønnhet med behagelig stemme, gjorde Pips fordommer om at tysk var et stygt språk og at alle tyskere hadde blå øyne, til skamme. Annagret og kjæresten hennes, Martin, tilbrakte ferien i ulike slumområder i USA, angivelig for å skape blest om den internasjonale husokkupasjonsorganisasjonen sin og knytte bånd til den amerikanske antikjernevåpenbevegelsen, men tilsynelatende først og fremst for å fotografere hverandre foran optimistiske graffitier i gettoene de besøkte. Den foregående tirsdagskvelden, under en fellesmiddag Pip ikke hadde klart å slippe unna fordi det var hennes tur til å lage mat, hadde kona til Stephen kommet i klammeri med Annagret om Israels kjernevåpenprogram. Kona til Stephen var en av disse kvinnene som brukte andre kvinners skjønnhet mot dem (det at hun ikke brukte Pips utseende mot henne, men i stedet forsøkte å opptre moderlig, bekreftet Pips alt annet enn grandiose oppfatning av sitt eget ytre), og Annagrets ubesværede ynde, mer fremhevet enn skjemmet av den ville frisyren og de piercede øyenbrynene, hadde gjort kona til Stephen så ute av seg at hun kom med grove usannheter om Israel. Siden Israels kjernevåpenprogram tilfeldigvis var det ene nedrustningsspørsmålet Pip hadde god greie på, fordi hun nylig hadde utarbeidet en rapport 27

om det for studiesirkelen, og siden hun dessuten også var voldsomt sjalu på kona til Stephen, hadde hun kastet seg ut i en treffende, fem minutter lang oppsummering om bevisene for israelsk kjernekraftkapasitet.

Dette hadde av en eller annen latterlig grunn fascinert Annagret.

Hun uttalte at hun var «ekstremt imponert» over Pip, og trakk henne med seg vekk fra de andre og inn i stuen, der de satte seg i sofaen og hadde en skikkelig jenteprat. Det var noe uimotståelig ved oppmerksomheten Annagret viet henne. Hun kom inn på den beryktede, lovløse internettaktivisten Andreas Wolf, som det viste seg at hun kjente personlig, og sa at Pip var nettopp en sånn ungdom Wolfs Sunlight Project trengte og insisterte på at Pip skulle si opp jobben sin, der hun ble utnyttet på det groveste, og søke på en av de lønnede praksisplassene Sunlight Project nå tilbød, og sa at for å sikre seg en av disse praksisplassene, trengte hun høyst sannsynlig ikke å gjøre annet enn å svare på et «spørreskjema», en ren formalitet, noe Annagret selv kunne ordne med før hun forlot byen. Pip hadde følt seg så smigret – så ønsket – at hun lovet å svare på spørreskjemaet. Hun hadde drukket pappvin jevnt og trutt i fire timer.

Morgenen etter, edru, hadde hun angret på løftet sitt. Grunnet diverse arrestordre på ham i Europa og USA etter anklager om hacking og spionasje, drev for tiden Andreas Wolf og prosjektet hans virksomheten med base i Sør-Amerika, og det var selvsagt utelukket for Pip å reise fra moren og flytte dit. Dessuten, selv om Wolf var en helt for noen av vennene hennes og hun var litt fascinert av hans idé om at hemmelighold var undertrykking og transparens frihet, var hun ingen politisk engasjert person; for det meste diltet hun bare etter Stephen, var opptatt av politikk slik hun litt halvhjertet var opptatt av å holde seg i form. Dessuten, Sunlight Project og den brennende iveren Annagret hadde omtalt det med, virket litt kultisk. Dessuten – noe hun var sikker på at ville bli klart med det samme hun svarte på spørreskjemaet, var at hun ikke var på langt nær så smart og velinformert som den fem minutters talen om Israel hadde fått henne til å virke. Og derfor hadde hun unngått tyskerne helt til samme morgen da hun, på vei ut for å dele søndagsutgaven av Times med Jason, hadde funnet en lapp fra Annagret 28

holdt i en så såret tone at hun selv hadde lagt en lapp utenfor Annagrets dør, der hun hadde lovet å snakke med henne samme kveld.

Nå, mens magen fortsatte å signalisere sult, ventet hun på en forandring i den tyske ordflommen som vitnet om at Annagret ikke lenger sto i kjøkkendøren. To ganger, som en hund som hører mennesker snakke, var Pip temmelig sikker på at hun oppfattet sitt eget navn i talestrømmen. Hvis hun hadde tenkt klart, ville hun ha marsjert inn på kjøkkenet, gitt beskjed om at hun hadde guttebesøk og ikke kunne svare på spørreskjemaet og gått opp igjen. Men hun holdt på å sulte i hjel, og tanken på sex begynte å bli temmelig abstrakt.

Til slutt hørte hun fottrinn og skraping med en kjøkkenstol. Hun pilte ut fra badet, men falden på morgenkåpen hengte seg fast i et eller annet. En spiker i en gammel bjelke noen hadde slept med seg hjem.

Idet hun hoppet unna fallende tømmer, hørte hun Annagrets stemme i entreen bak seg.

«Pip? Pip, jeg har sett etter deg de siste tre dagene!»

Pip snudde seg og så at Annagret kom mot henne.

«Hei, ja, lei for det,» sa hun og stablet bjelkene på plass igjen i en viss fart. «Jeg har ikke tid akkurat nå. Jeg har … hva med i morgen?»

«Nei,» sa Annagret med et smil. «Kom nå. Kom, kom, slik du lovet.»

«Eh.» Prioriteringene hjernen til Pip foretok akkurat da, var ikke av de beste. Kjøkkenet, der tyskerne befant seg, var også der melken og cornflakesen var. Kanskje det ikke var så dumt å spise litt før hun gikk opp til Jason igjen? Ville hun ikke bli mer utholdende og energisk hvis hun fikk i seg litt cornflakes først? «Jeg må bare løpe opp et øyeblikk,» sa hun. «Bare et øyeblikk, ok? Straks tilbake, jeg lover.»

«Nei, kom, kom. Kom nå. Det tar bare noen få minutter, ti minutter. Det er moro, skal jeg si deg, bare et skjema vi må fylle ut. Kom. Vi har ventet på deg i hele kveld. Du kommer nå, ja?»

Vakre Annagret vinket på henne. Pip skjønte hva Dreyfuss mente om tyskerne, og likevel var det en lettelse å ta imot ordre fra en eller annen. Pluss at hun allerede hadde vært nedenunder så lenge at det ville være ubehagelig å gå opp og trygle Jason om å være tålmodig enda en stund, og livet hennes var allerede så fullt av ubehageligheter at hun 29

hadde lagt seg til den strategien å utsette å konfrontere dem så lenge som mulig, selv når det var sannsynlig at forsinkelsen førte til at de ble enda mer ubehagelige når hun omsider konfronterte dem.

«Kjære Pip,» sa Annagret og strøk Pip over håret, da hun hadde satt seg ved kjøkkenbordet og spiste en stor skål med cornflakes og ikke akkurat var i humør til å bli strøket over håret. «Takk for at du gjør dette for meg.»

«La oss bare få det overstått, ok?»

«Ja da, vent og se. Det er bare et skjema vi må fylle ut. Du minner meg slik om meg selv da jeg var på din alder og trengte en mening med livet.»

Pip likte ikke retningen dette tok. «Ok,» sa hun. «Unnskyld at jeg spør, men er Sunlight Project en kult?»

«Kult?» Martin, hvis ansikt nesten ble borte mellom skjeggstubber og et palestinaskjerf, lo der han satt ved bordenden. «Personlighetskult, kanskje.»

«Ist doch Quatsch, du,» sa Annagret ganske hissig. «Also wirklich.»

«At det var?» sa Pip. «Jeg sa at det bare var sludder, det han sa. Prosjektet er det motsatte av en kult. Det handler om ærlighet, sannhet, transparens, frihet. Styresmakter som har en personlighetskult, er de som avskyr prosjektet.»

«Men prosjektet har en veldig kjærissmetisk leder,» sa Martin.

«Karismatisk?» undret Pip. «Karismatisk. Jeg fikk det til å høres ut som arissmetisk. Andreas Wolf er veldig karismatisk.» Martin satte i en ny latter. «Dette kunne nesten stått i en ordbok. Hvordan bruke ordet ’karismatisk’ i en setning. ’Andreas Wolf er veldig karismatisk’. Det gjør setningen umiddelbart logisk, du vet med én gang hva ordet betyr. Han er selve definisjonen av ordet.»

Det lot til at Martin ertet Annagret, og at Annagret ikke likte det; Pip skjønte, eller trodde hun skjønte, at Annagret hadde ligget med Andreas Wolf en gang i tiden. Hun var minst ti år eldre enn Pip, kanskje femten. Fra et halvgjennomsiktig plastomslag, en kontorrekvisitt som så europeisk ut, trakk hun ut noen ark som var litt lengre og smalere enn amerikanske ark.

30