jokeren_blaiboka

Vi kommer oss alle opp på knærne og glor etter ham, og vi ser at han nærmer seg bilen.

«Følg med nå,» sier Marv og begynner å le. Audrey, Marv og jeg følger med alle sammen, og Ritchie er på vei bort til oss.

Utenfor stanser raneren og prøver å finne ut hvilken nøkkel som åpner bildøren. Vi bryter alle ut i hjertelig latter over udugeligheten hans.

Han klarer omsider å komme seg inn, der han talløse ganger forsøker å starte bilen, men det fungerer aldri.

Så …

Av en eller annen grunn jeg aldri vil forstå …

Jeg løper ut, og rasker med meg våpenet på veien. Da jeg krysser gaten, fanger jeg ranerens blikk. Han prøver nå å komme seg ut av bilen, men det er for sent.

Jeg står ved Fordens vindu.

Jeg retter våpenet mot øynene hans.

Han er urørlig nå.

Jeg er også urørlig.

Så prøver han å komme seg ut for å flykte, og jeg banner, jeg aner ikke selv at jeg skyter før jeg har tatt et skritt mot ham og hører glass bli splintret.

«Hva er det du gjør?» skriker Marv i pine fra den andre siden av gaten. Hans verden går i oppløsning.

«Det er bilen min du skyter på!»

Sirener nærmer seg.

Raneren synker i kne.

«Jeg er en sånn idiot,» sier han.

Jeg kan ikke annet enn å være enig.

Et kort øyeblikk kikker jeg ned og synes synd på ham, for jeg innser at det godt kan være at jeg står og betrakter det mest ulykksalige vesenet på planeten Jorden. For det første raner han altså en bank med ubeskrivelig teite folk 19