Byen. Dyr og planter

Og slik går du fram

Bestem først fargekoden:

➤ Småkryp side 26–53

Her finner du insekter og andre små dyr som edderkoppdyr, skolopendere, meitemark. (Foto: Liten husedderkopp)

➤ Pattedyr side 54–75

Overraskende mange pattedyr kan treffes i bynaturen –fra vanlig spissmus til elg! (Foto: Ekorn)

I artsomtalen er boken delt inn i fem fargegrupper.

➤ Fugler

side 76–135

Selv inne i de største byene er det mange fugler som trives, men de fleste artene trekker til varmere strøk om vinteren.

(Foto: Kjøttmeis)

➤ Planter

side 136–187

Mange planter trives godt der vi bor, og selvsagt har vi bidratt med mange arter til hager og parker.

(Foto: Rynkerose)

I alt presenteres 162 arter. Norge spenner over mange naturgeografiske regioner, og det finnes bybebyggelse i tilknytning til de fleste av dem, så det sier seg selv at det blir mange arter å velge mellom. Især har det vært nødvendig å begrense utvalget av insekter og småkryp, og bare ta med noen få eksempler blant de viktigste hovedgruppene. Det vil derfor sikkert være ulike oppfatninger om artsutvalget, men forhåpentligvis vil du nikke gjenkjennende til mange av dyrene i boka, enten du bor i Vardø, Hamar eller i andre byer eller tettsteder.

Byen. Dyr og planter

Innledning

Med 8 milliarder mennesker på Jorda sier det seg selv at våre hjem og tilholdssteder blir forskjellige. Ikke minst er byer og tettsteder sterkt preget av stedet de er anlagt. Med andre ord er ingen byer like, heller ikke i Norge. Likevel er det noen fellestrekk, blant annet når det gjelder beliggenhet. Byer blir til over tid, til dels lang tid, og med store endringer i livsvilkår for beboerne. I første rekke kommer fellestrekkene frem ved at transport og tilgjengelighet på energi har hatt stor betydning. Varetransport på vann har vært og er fremdeles mye enklere enn på land. Tilgang på vannkraft til for eksempel å sage trematerialer eller lage mel ble etter hvert stadig viktigere. Særlig etter den industrielle revolusjonen som kom på 1700og 1800-tallet. Steder med nærhet til elv, innsjø eller hav ble derfor opplagte plasser for å anlegge byer. Det ble knapt vurdert å ta vare på trær eller andre naturelementer når hus ble bygget og veier planert. Like fullt kom hortikulturelle verdier raskt i fokus, først og fremst som overleveringer fra land lenger sør. Parker og grøntarealer ble en del av byen og tettbebyggelsen. I nyere tid har forskning vist at natur, dyr og planter har en positiv effekt på oss. Hvorfor det er slik, har det vært filosofert over lenge. Her får vi konkludere med at det er et faktum.

Vi går tur i parken eller andre steder hvor vi føler at naturen kommer oss nærmere. Nærheten til blomster, trær, fugler og insekter blir på den måten en større del av virkeligheten og hverdagen. For noen blir til og med et naturhistorisk museum et godt alternativ. Vi plukker markblomster og tar med hjem, eller går innom en blomsterforretning og kjøper noe som passer i vinduskarmen. Eller vi går innom dyrebutikken og kjøper en undulat eller et akvarium, eventuelt et «ordentlig» kjæledyr som en hund eller katt. Uten å tenke over det har vi da startet en prosess med å omforme eller tilpasse våre nære omgivelser til det vi finner utenfor byen.

Men er målsettingen å gjøre en by om til natur? Uansett hva vi gjør, klarer vi ikke å skape det mangfoldet av nisjer og habitater som skogen eller fjellet kan tilby. Like fullt kan vi etterligne naturen og lage leveområder for dyr og planter basert på kunnskap om de artsspesifikke behovene deres. På samme måte som arkitekter bestemmer hvordan hus skal se ut, kan vi leke bioarkitekter. Vi kan bygge et hus slik at det blir et perfekt hi for oss selv. Moderne bygninger har dessverre få nisjer som passer for dyr og planter, og vi får uansett ikke de økosystemtjenestene vi trenger på den måten. I denne boka skal vi se litt nærmere på hvordan dyr og planter er tilpasset et liv sammen med mennesker i et bymiljø, og hvilke

arter som oftest klarer å gjøre det. Omtrent halvparten av verdens mennesker er nå byboere, og mer enn tre av fire nordmenn bor i tettsteder og byer. Statistisk sentralbyrå definerer tettsted som et «tettbygd område med minst 200 beboere, der avstanden mellom husene som regel ikke overstiger 50 m». Ingen andre naturtyper brer seg raskere enn det vi kan kalle bytilpassete leveområder.

Byøkologi

Byøkologien ser blant annet på hvordan menneskelig påvirkning modifiserer økologiske prosesser. Fremveksten av byområder endrer dyrenes og plantenes leveområder på flere måter. Avhengig av tilgang på nødvendige ressurser som lys, vann og ren luft kan livsbetingelsene til dels påvirkes

kraftig, og natur og leveområder forsvinner etter hvert som de stykkes opp eller bygges ned.

Klimaet i byområder er særpreget med flere spesielle trekk. Byen blir som en varmeøy; i sentrum av større byer ligger årlig middeltemperatur gjennomsnittlig 0,5–1,5 °C høyere enn i tilgrensende områder. Karakteristisk for bystrøk er også lavere solinnstråling, lavere luftfuktighet, mer skyet vær og mer nedbør. En viktig konsekvens av dette kunstige klimaet er at planter får en lengre vekstsesong. Det er også kjent at enkelte fuglearter stimuleres til å legge egg tidligere inne i byer enn andre steder. Dermed kan de lykkes i å få frem flere ungekull på én hekkesesong.

Pattedyr og fugler med et allsidig kosthold, såkalte

› En stokkandmor bruker gang­ og sykkelstien når hun er ute på luftetur med ungene sine.

› En by rommer mange naturtyper, fra indre by med gater og parker, utover mot villastrøk og blokkbebyggelse og videre til utkanten av byen. Her et utsnitt av Bergen by, sett fra Fløien.

næringsgeneralister, kan klare seg meget godt sammen med oss mennesker. Tettsteder og byer kan være gunstige steder å holde til, og mange arter drar eksempelvis nytte av etterlatenskapene våre. Den brune rotta (og enkelte andre smågnagere) er overlegne når det gjelder å utnytte søppel, men også rødrev og grevling er flinke til å finne matrester og annet avfall. Stort sett gjelder de samme dødelighetsårsakene i land- og byområder, men enkelte pattedyrarter som grevling, rødrev og piggsvin er spesielt utsatt for å bli påkjørt, og fugler kan kollidere med vinduer og luftledninger.

Byens naturtyper og oaser

En by kan deles i tre sektorer: kjernen, den midtre delen og utkanten. Bykjernen er normalt dominert av kunstige elementer – bygårder, industriområder, gater og trafikkanlegg – som gir begrenset grunnlag for dyreog planteliv. Moderne byplanleggere og landskapsarkitekter legger gjerne vekt på estetiske forhold i utformingen av byrommet. Disse bygger i stor grad på tradisjoner fra lenger sør i Europa, der også sentrumsområdene må ha hager og parkanlegg.

Utover fra bykjernen avtar arealpresset; bebyggelsen blir mindre konsentrert og hagelandskap tar mer og mer over. I dette landskapet, som også danner en overgang mot utkantområdene, dominerer gjerne kulturmark og mer urørte naturtyper. Kombinasjonen av disse tre landskapstypene kan gi bymiljøet et forbausende høyt biologisk mangfold.

Urbane naturtyper har fått navn etter de områdene det finnes et særegent dyre- og planteliv. Det kan være snakk om industriområder, urban brakkmark – gjerne kalt skrotemark, jernbane- og veiområder, kirkegårder og parkområder. Områder nær vei og jernbane kan blant annet ha smale striper av vegetasjon som kan fungere som spredningskorridorer, og derfor ha positiv betydning for fauna og flora.

Artsomtaler

Småkryp side 26–53

Pattedyr side 54–75

Fugler side 76–135

Planter side 136–187

Stormeitemark

Lumbricus terrestris

Utseende: Stormeitemark kan være fra ca. 9 til over 30 cm, og de største individene er omkring 10 mm i tverrsnitt. Kroppsfargen varierer en del, men er oftest rød til rødbrun på oversiden og brunfiolett på forkroppen. Undersiden er noe blekere og litt flatere enn oversiden. Hvert ledd har 8 nesten usynlige små, stive hår som stikker ut fra kroppen. Hvis en trost forsøker å trekke marken opp av bakken, er disse hårene gode å ha da de stritter imot.

Forekomst: Denne marken er spesielt vanlig i lavlandsområder med løvskog og gress på Østlandet nordover til Trøndelag, særlig i villahager og områder med fuktig og godt gjødslet jord. Levevis: Stormeitemarken bor i jordganger som kan gå hele 2,5 m under overflaten. God moldjord med delvis nedbrutte og råtnende planterester er viktig ettersom dette er hovedføden. Maten som hentes ved jordoverflaten, dras ned til leveområdene dypere ned i jordgangen. Enkeltindivider kan leve i 2–6 år, ikke overraskende ettersom dyrene først er utvokst ved ettårsalderen. Meitemark har kjønnet formering, men er tvekjønnet. Det vil si at individene gjensidig befrukter hverandre under paringen. Eggene legges i en slimkokong og utvikles direkte til nye individer uten larvestadium. De fleste oppfatter meitemark som et nyttedyr som er med på å tilføre jorda ekstra næringsstoffer, som i sin tur er nyttige både for planter og dyr. Meitemarkganger bidrar eksempelvis til at planterøttene enklere kan trenge inn i jordsmonnet, og på samme tid vil en slik omrøring av jorda redusere tap av næringsstoffer, som gjennom utvasking. Stormeitemarken er populær blant agnfiskere, spesielt laksefiskere. For å øke forekomsten er det lurt å ta vare på hageavfall og lage komposthaug, som blir et ypperlig ynglested for meitemark.

Kjelleredderkopp

Meta menardi

Utseende: Hunnen er 1–2,5 cm stor, mens hannen sjelden blir over 1 cm. Den har oftest lysebrun forkropp og mørkebrun til omtrent svart, blankt skinnende bakkropp. Kingelvevet er rundt og hjulformet og vanligvis festet til tak og vegg i hjørner eller andre passende kroker. En edderkopp er en arthropod, et leddyr. Dette innebærer at føttene er leddet (7 segmenter), og edderkopper skiller seg fra andre leddyr, som insekter, ved at de har 8 føtter og en kropp som er todelt. Kroppen har dessuten et ytre, stivt skjelett (eller ramme). Edderkopper mangler også antenner og ingen arter har utviklet vinger.

Forekomst: Utbredelsen er dårlig kartlagt, men trolig er kjelleredderkoppen vanlig over det meste av landet. Edderkopper finnes ellers over hele Norge, men flest arter er det lengst i sør rundt Oslofjorden.

Levevis: Som navnet antyder, trives den godt i kjellere, huler, gruveganger, brønner og slamkummer med mørkt og fuktig miljø. Mange mennesker har et negativt forhold til edderkopper og synes de er stygge. Noen er oppriktig redd for dem. Enkelte av de norske artene er så pass giftige at et bitt kan føre til lett hudirritasjon, i verste fall en hevelse som fra et myggstikk. Det er følgelig ingen grunn til å være engstelig. Tvert imot er edderkopper nyttige dyr for oss mennesker i og med den store mengden insekter de tar. Kanskje er det derfor mange betrakter edderkoppene som mer eller mindre «hellige», og det er vel kjent for de fleste at å drepe en edderkopp er ensbetydende med syv års ulykke. Det er påvist over 550 edderkopparter i Norge, og stadig oppdages nye. Det er imidlertid et faktum at en del arter forsvinner.

Museumsbille

Anthrenus museorum

Utseende: Dette er en 2–4,5 mm lang bille med oval kroppsform. Den er stort sett svart, men har gulaktige tegninger, blant annet tre bølgeformete, gulgråe bånd på dekkvingene. Det er dessuten tre hvite flekker ved basis av halsskjoldet. Larven er ca. 5 mm og hårete med lange hårbørster på enden av bakkroppen.

Forekomst: Arten er funnet nord til Nord­Trøndelag.

Levevis: Museumsbillen treffes oftest om våren og forsommeren i vinduskarmen. Som andre klannere holder de voksne gjerne til på blomster, hvor de spiser pollen og nektar. Det er larvene som gjør skade, og disse kan opptre innendørs året rundt, ofte i kjøkkeninnredningens mange gjemmesteder eller krypende rundt på gulv eller vegger. I naturen lever den stort sett i tilknytning til fuglereir, musebol eller andre steder med fjær, dun og inntørkede rester etter døde dyr. Ved egglegging leter hunnen opp et egnet sted for larvene, og de ca. 20 eggene klekkes i løpet av få dager. Disse er i motsetning til de voksne lysskye og holder seg der det er mørkt. Under normale miljøbetingelser vil de i løpet av et års tid utvikle seg til en voksen bille. Den har fått navnet fordi den er en fryktet bille å få inn i museale samlinger. Her vil larvene kunne gå løs på alt fra insekter på nål til skinnlagte og utstoppede fugler og dyr. Larvehullene er små, omtrent som etter en møll, men de kan etter hvert bli relativt mange. Observasjon av enkelte museumsbiller gir ingen grunn til panikk, bare fjern dyrene. Hvis de derimot opptrer i store antall, er det viktig å finne ut hvor de kommer fra. Vanligvis er det nok å foreta en skikkelig rengjøring med såpe, vann og støvsuger.

Syvprikket marihøne

Coccinella septempunctata

Utseende: Denne marihøna blir inntil 8 mm, og har svart hode og røde dekkvinger med de 7 svarte prikkene som er bakgrunnen til navnet. Antall prikker kan imidlertid variere noe hos de enkelte artene og er ikke et sikkert artskjennetegn. Larvene er ca. 10 mm i siste larvestadium og mørkegrå med 4 store, oransje kroppsflekker.

Forekomst: Arten finnes over det meste av landet.

Levevis: Marihøner, også kjent som gullsmed, gullku og gullhøne, betraktes vanligvis som nyttedyr, men er paradoksalt nok blant de verste rovinsektene. Både voksne og larver lever hovedsakelig av bladlus, men kan ved næringsmangel være kannibaler; spesielt larvene kan spise egg og mindre larver. En marihøne kan spise 20–40 bladlus i løpet av en dag, eller omkring 6500 bladlus i løpet av livet. Gjennom utviklingsperioden spiser larven opptil 650 bladlus. De 10–25 eggene legges i klynger på bladundersiden av rosebusker eller andre planter med bladlus i nærheten. En enkelt hunn kan legge bortimot 100 egg. Marihøner er flinke flygere og kan fly langt for å finne egnede overvintringssteder, som kan være alt fra løse barkstykker til bordkledninger og veggplater. Arten er nokså kravstor med hensyn til klima, og opptrer vanligvis bare når det er sol og lufttemperaturer over 15 °C. Reglen «gullsmed, gullsmed fly til værs, i morgen blir det godvær», indikerer at vi gjerne forbinder marihøner med sol og sommer. Den kraftige rødfargen på dekkvingene fungerer trolig som en advarsel til mulige fiender, eksempelvis fugler, om at de ikke er spesielt egnet som mat. Dette insektet kan skille ut en brunaktig, illeluktende væske, og det har vist seg at fugler som én gang har spist marihøner, ikke gjør det igjen. Gunstige overvintringssteder for marihøner bør bevares.

Piggsvin

Erinaceus europaeus

Utseende: Piggsvinets kroppslengde er fra 20–30 cm, halen er 1,5–4 cm og vekten er generelt fra 0,4–1,2 kg. De brunhvite, spisse piggene er karakteristiske. Når dyret ikke er sammenkrøllet, kommer også den spisse snuten og de runde ørene til syne.

Forekomst: Arten forekommer i lavlandsområder på Østlandet og i kystområder nord til Bodø, men den naturlige utbredelsen i Norge er usikker da vi har flyttet på piggsvin i mange hundre år. Sannsynligvis er de naturlige leveområdene knyttet til de sørlige og sørøstlige landsdelene. Forekomsten ellers er resultat av gjentatte introduksjoner gjort av mennesker. Levevis: Dette er en typisk kulturmarksart som er knyttet til klimatisk gunstige områder med løvskog, ofte nær og i dyrkede arealer, parkområder og villahager. Næringsvalget er lite undersøkt i Norge, men trolig lever dyrene i overveiende grad av å spise insekter, meitemark, fugl og fugleegg. Paringstiden strekker seg fra mai og utover forsommeren. Selve paringen er en langdryg seanse der hannen vandrer i sirkel tett inntil hunnen i flere timer før selve paringen finner sted. Hunnen går drektig i 5–6 uker og får 2–10 unger i et bol anlagt i en komposthaug eller lignende. Piggsvinet går i dvale om vinteren og er avhengig av et frostfritt overvintringssted. Arten er et yndet kjæledyr i den forstand at mange setter ut mat og drikke til dyrene. Men piggsvinet er på ingen måte noen harmløs krabat, da det blant annet spiser mye fugleegg og kan lokalt forårsake betydelig skade. En bør være varsom med å sette ut mat til piggsvin grunnet den mulige spredningen av salmonellabakterier via dyrenes ekskrementer. Arten bør avgjort ikke innføres til øyområder da dette blant annet kan føre til omfattende predasjon på bakkehekkende sjøfugl.

Krattspissmus (vanlig spissmus)

Sorex araneus

Utseende: Kroppslengden til krattspissmusa er fra 54–87 mm, halen er 32–56 mm og kroppsvekten er 3,5–16 gram. Denne insektspiseren har en karakteristisk lang snute, og ryggpelsen er gråbrun til mørkebrun, mens buken er noe lysere og går i grått. Med god hørsel er det mulig å høre spissmusenes lyder, som er høye og gnissende. Dyrene lar spesielt høre fra seg når de er aggressive.

Forekomst: Arten finnes stort sett over hele landet.

Levevis: Krattspissmusa klarer seg i mange naturtyper bare næringsgrunnlaget er godt, og kan følgelig treffes både i skogsområder og åpen kulturmark, så vel ved kysten som på fjellet. Arten har stor formeringsevne med inntil 3 kull i året, og sommerkullene har i gjennomsnitt 7 unger. Maten består av insekter og andre småkryp, meitemark og åtsler. Spissmusene er nokså aggressive dyr, og de går ikke av veien for å spise artsfrender. Stoffskiftet er høyt, og dyrene er aktive til alle døgnets tider på jakt etter mat. Om vinteren lever de i rommet som danner seg mellom bakken og snøen, hvor de som regel finner tilstrekkelig med næring. De kan, slik som smågnagerne, krype opp til snøoverflaten, ofte langs trestammer, og lager da karakteristiske spor i snøen, som er noe mindre enn smågnagerspor. Det er ikke uvanlig at spissmus kommer inn i husene våre senhøstes. Det skal ikke rare åpningen til før de klarer å presse seg inn. Ofte finner de insekter, i første rekke fluer, under paneler og i sprekker. Katter liker godt å fange spissmus, men ikke å spise dem da de har en kjertel på hver kroppsside som skiller ut sterke duftstoffer som tydeligvis ikke er spesielt behagelig å få i seg.

Stokkand

Anas platyrhynchos

Utseende: Stokkanda er omkring 50 cm og inntil ca. 1,4 kg. Hannen er lett gjenkjennelig i praktdrakt på et glinsende svartgrønt hode og hals, samt hvit ring som danner overgang fra halsen til det kastanjebrune brystet. Hunnen er brunspraglet, men begge kjønn har karakteristisk metallglinsende, blått vingespeil med smal, hvit kant på begge sider. Ungfuglene og hanner i sommerdrakt ligner hunnen. Forekomst: Trolig er dette den vanligste og mest tallrike andearten i Norge, og den finnes over hele landet. Den har også blitt vanligere i NordNorge de siste tiårene. Stokkanda er utvilsomt den vanligste parkfuglen knyttet til vann, og fuglene blir ofte så tamme at de spiser fra hånden. Levevis: Arten lever i tilknytning til alle typer våtmarker, både ved ferskog saltvann. Her spiser fuglene gress og andre plantedeler, men også insekter, snegler og andre smådyr. Reiret er en grop i bakken foret med strå, mose og annen vegetasjon, samt noe dun og fjær. Det plasseres godt skjult under en busk eller stein (men er også funnet i trær!) både tett ved og nokså langt fra en vannkilde. Enkelte ganger har det vært lange vandringer med andemor i spissen når ungeflokken forlater reiret, og i noen byområder har det til og med vært nødvendig med politieskorte. De 7–12 lysegrønne eggene legges i april–mai (mars­juni) og ruges av hunnen i ca. 4 uker. De fleste stokkendene overvintrer ved isfrie kystområder, og det kommer også trekkende fugler østfra fra Sverige og Finland. Det er kjent en rekke hybridiseringer mellom stokkand og andre arter, som stjertand, brunnakke, snadderand, knekkand, toppand, taffeland, gravand og kanadagås. Det er jakttid på stokkand i hele landet i perioden 21.8.–23.12., bortsett fra noen få områder med jaktstart 10.9.

Ærfugl

Somateria mollissima

Utseende: Ærfugl er Norges største dykkand. Hannen kan bli inntil 70 cm og 2,5–3 kg, men hunnen er gjennomgående mindre. Mest iøynefallende er hannen med sin hvite rygg og svarte buk. Hodet er hvitt, men har svart isse og lysegrønn nakke. Brystet har et visst rosa skjær, men virker hvitt på avstand. Hunnen er brunspraglet med svarte tverrstriper i fjærdrakten. Ungfuglen ligner hunnen. Hannens sommerdrakt fra juli til oktober preges av brunsvarte og brune fjær.

Forekomst: Ærfugl finnes langs hele kysten, fra de ytterste holmene til langt inn i de dypeste fjordstrøk.

Levevis: Fuglene er svært sosiale og kan ruge i kolonier som i enkelte områder kan dreie seg om flere tusen fugler, men mange ruger også enkeltvis og spredt. Reir plasseres helst nær sjøen, men kan bygges langt inne på land ved både ferskvannskilder og i myrterreng. De 4–6 grønnblå eggene legges i mai–juni, og hunnen ruger knapt én måned. Ungene er flygedyktige etter om lag to måneder, men mange blir dessverre mat for svartbak og andre «rovfugler» før de kommer på vingene. Ærfuglene kan dykke ned til 50 m for å få tak i mat, men vanligvis 10–15 m, og der plukker de mat som snegler, muslinger, krepsdyr og kråkeboller. Mengder av ærfugl overvintrer i kystnære områder, og kan opptre i store mengder inne i havnebasseng i de fleste av kystbyene våre. Det er også vanlig at ungfugler eller flokker av mytende ærfuglhanner svømmer omkring ved kaier og brygger midtsommers. Det har vært tradisjon å sette opp egne hus der ærfuglene kunne bygge reir, slik at man til gjengjeld fikk ederdun; 50–60 reir kunne gi ca. 1 kg dun. I dag kan den jaktes i Østfold, Vestfold, Telemark og AustAgder fra 1.10.–30.11.