Jobb for tøffe gutter

Per Knutsen

Jobb for tøffe gutter

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-39053-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsillustrasjon- og design: Mikael Noguchi Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Eirik klatret opp stigen og dyttet borti luka. Den satt fast.

Han tok hardere i, men den åpnet seg ikke. Han løp ned i kjelleren og hentet øksa. Oppe i stigen igjen hugget han mot kanten av luka. Ei flis løsnet, og en ørliten gnist slo ut fra metallet. Bladet hadde truffet en spiker. Eirik klatret enda et trinn opp og så at kanten av luka var full av spikere. Hjertet hans hoppet opp i halsen. Noen hadde spikret igjen luka.

Eirik og foreldrene hadde nettopp flyttet fra Oslo til ei bygd i Nordland. Her skulle faren være prest, mens mora skulle jobbe som lærer. De kom til prestegården i juni med alle møblene og tingene sine, og Eirik hadde gått på oppdagelsesferd i huset. Den forrige presten, Torill Fryd, hadde ryddet bort alt, så han fant ikke noe spennende.

Kvisten lå over annen etasje, og stigen var festet til veggen. Han dyttet borti luka en gang til, hardt, så han holdt på å ramle ned. Øksa glapp ut av hånda hans og gikk i gulvet med et smell. Mora og faren kom løpende ut fra stua.

– Hva er det du holder på med? ropte mora, hysterisk i stemmen.

5

– Den teite luka er spikret igjen, ropte Eirik tilbake.

De sto i bunnen av trappa og glodde opp på ham, triste i ansiktene. Han visste hva det kom av: dårlig samvittighet. Mora og faren hadde dårlig samvittighet for ham, for at de liksom hadde revet ham opp fra alt det kjente i Oslo.

Det irriterte ham voldsomt, for han hadde det fint. Nordland virket helt greit. Her kunne han svømme og fiske og kanskje få seg noen venner. Han hadde aldri i sitt liv hatt en bestevenn.

Mora og faren kom gående opp trappa. Redselen for at Eirik skulle være lei seg, hang som en sky over dem. Det fine med det var at de ble svake, og det kunne han bruke til å få det som han ville.

– Vi trenger vel ikke den kvisten, sa mora forsiktig.

– Det er sikkert bare søppel der.

– Nei, tenk om det er noe kjempeskummelt der, sa Eirik. Han mente det først som en fleip, men da han så hvor alvorlige mora og faren ble, bestemte han seg for å utnytte det også og bare kjøre på.

– Men Eirik, da, sa mora. Hun stirret ned på øksa, forskrekket, som om den var full av blod. Selv var hun så full av dårlig samvittighet at hun måtte holde seg fast i stigen under ham, mens faren var blitt myk i fjeset.

– Hva for noe skummelt? spurte han med den snilleste stemmen sin.

– Narkotika, for eksempel, svarte Eirik. – Eller et lik.

– Et lik? hvisket mora og presset ei hånd mot magen.

Munnvikene hennes trakk seg ned, og Eirik ble redd hun skulle begynne å grine. Faren plukket opp øksa. Han så på den mens han ristet sakte på hodet.

– Har du tenkt mye på det med liket? spurte han.

– Hele tida, løy Eirik. – Jeg tenker på det hver natt.

Noen ganger får jeg ikke sove.

6

– Det går ikke, sa mora bestemt. – Du skal ikke ligge søvnløs om nettene.

– Nei, det kan vi ikke ha noe av, sa faren. – Hvorfor har du ikke sagt det før?

De var så bekymret at Eirik nesten syntes synd på dem.

– Det er jo ikke sikkert at det er et lik, da, sa han nølende og klatret ned stigen. – Eller narkotika. Det kan være noe annet spennende, også.

– Hva da? spurte mora og lyste opp.

– Gamle tegneserier, for eksempel, svarte Eirik, og faren snudde seg mot ham, fort.

– Tror du det? spurte han, ivrig.

– Det kan godt hende, sa Eirik. – Eller et gammelt maleri som ingen har sett før. For eksempel av Edvard Munch.

– Det er ikke veldig sannsynlig, sa mora. Hun prøvde å le, men Eirik så at hun drømte seg bort et øyeblikk. Han strevde for å holde seg alvorlig.

– Jeg ringer til Torill Fryd, sa faren. – Hun veit sikkert noe om dette.

De gikk ned i første etasje, alle tre. Mens mora løp i kjelleren med øksa, lette faren etter mobilen sin på badet og i kjøkkenet, før han fant den oppå kjøleskapet. Torill Fryd hadde vært prest i bygda i tretti år, før hun ble pensjonist og faren til Eirik overtok jobben hennes. Hun hadde bodd i prestegården, men flyttet inn i et nytt hus like før Eirik og foreldrene kom. Huset hennes lå femti meter oppe i veien. Det var ikke noe galt med Torill Fryd, bortsett fra at hun var typisk voksen og gørr kjedelig.

Eirik stønnet innvendig og fikk lyst til å rope «bla, bla, bla!» når hun skravlet i vei og skrøt av sønnen sin. Han het Kurt, eller «Kuuurt», som Torill Fryd sa, og var på seiltur jorda rundt i sin egen båt, sammen med to venner.

7

De hadde vært borte i nesten et år, men Torill Fryd fikk det til å høres ut som ti. Nå hadde vennene gått i land i Bergen, og Kurt var på vei nordover.

– Hun kommer, sa faren og stakk mobilen i lomma.

Fem minutter seinere ringte Torill Fryd på.

– Det var Kuuurt som ryddet på kvisten, fortalte hun.

– Man må være veldig tynn for å komme seg gjennom luka, og det er Kuuurt. Ellers er det bare barn som kan klatre opp dit.

Hun så på Eirik og målte ham fra øverst til nederst, for liksom å finne ut om han var ung og tynn nok.

– Hvorfor er luka spikret igjen? spurte mora.

– Det veit jeg ikke, sa Torill Fryd.

Eirik ble enda mer gira på å komme seg opp på kvisten. Hvorfor hadde Kurt ryddet der og så spikret luka igjen? Man ryddet vel ikke i et rom som ikke skulle brukes? Hadde Kurt gjemt noe der oppe?

– Vi bryter den opp, sa faren og hørtes spent ut, han også.

Eirik ble så glad at han fikk lyst til å hoppe rundt, slik han hadde gjort da han var liten. I stedet skubbet han borti faren og lekesloss med ham, mens mora fant hammeren i ei skuff i kjøkkenbenken. Alle gikk opp i annen etasje. Faren prøvde å åpne luka med baksida av hammeren. Mora prøvde også. De jobbet så seint, begge to, Eirik trippet utålmodig mens han stirret opp mot luka. Til slutt ble han helt svimmel av spenning, klatret halvveis opp og rev hammeren fra mora. Hun ga seg med det samme.

Eirik presset baksida av hammeren mot kanten av luka og tok i så hodet hans holdt på å sprenges. Det nyttet ikke. Luka satt fast. Han gløttet ned på Torill Fryd. Hun virket også spent. Faren klatret opp til Eirik. De holdt begge rundt skaftet på hammeren og dunket borti hver8

andre mens de presset med alle de 125 kiloene de veide til sammen. De holdt på å ramle ned to ganger, og Eirik ble så svett at T-skjorta klistret seg til ryggen, men luka ville ikke åpnet seg. De ga opp. Eirik klatret ned. Han satte seg på gulvet og ble overmannet av skuffelse. Nå kom han til å ligge våken. Tanken på hva som skjulte seg der oppe, ville plage ham dag og natt. Han kikket opp og så at mora var blitt minst like ivrig som faren og ham.

– Vi henter Bosse Lindstrøm, sa hun, andpusten bare ved tanken. – Han fikser det.

Eirik spratt opp og fikk nytt håp. Bosse Lindstrøm bodde nede i bakken og hadde hjulpet Torill Fryd med det meste som skulle repareres i prestegården. Han hadde pusset opp badet, malt huset og mye mer. Og så var han kjempesterk. En gang hadde visst Bosse Lindstrøm båret en halv elg, en halv slaktet elg, aleine fra en lastebil og inn i huset der han bodde. Torill Fryd ble blank i øynene når hun fortalte om Bosse Lindstrøm, særlig om det med elgen, selv om han hadde hatt blod over hele seg etter den jobben. Hun snakket om Bosse Lindstrøm slik faren til Eirik snakket om Jesus.

– Bosse kan hjelpe dere, sa hun høytidelig, som om hun sto på prekestolen i kirka.

– Eirik, sa mora. – Gå ned til Bosse Lindstrøm og be ham komme.

Eirik sank sammen. Det hadde han ikke tenkt på, at han måtte hente mannen med kjempekreftene.

– Kan du ikke ringe? spurte han, tynn i stemmen.

– Det er bedre at vi spør ham ansikt til ansikt, sa mora.

Eirik skjønte hva hun mente, men han hadde ikke lyst til å gjøre det. Å snakke med fremmede var helt grusomt.

Synet av Torill Fryd minnet ham på det. Nå sto hun og gløttet på ham som om han tilhørte en sjelden dyreart.

9

– Jeg vil ikke, glapp det ut av ham.

– Vil du ikke vite hva som er på kvisten? spurte mora irritert.

Blodet skjøt fart i Eirik. Han ville opp på kvisten!

– Ok, da, mumlet han og trampet i gulvet som en liten drittunge.

Han hadde ikke møtt Bosse Lindstrøm. Det hadde mora og faren. Etterpå hadde mora fortalt at lillefingeren hennes verket i en time etter at hun hadde håndhilst på Bosse Lindstrøm. Så sterk var han når han var hyggelig.

Hvordan var han da når han ble sint? Det skulle kanskje ikke så mye til, kanskje ikke mer enn at en fremmed gutt kom og forstyrret ham når han holdt på med noe viktig.

Eirik brant etter å si «Jeg tør ikke». Han hadde bruk for hendene sine og ville ikke få dem knust. Men så var det noe annet: Han hadde bestemt seg for ikke å være så sjenert her som han hadde vært hjemme på Bjølsen. Det var pyton å være sjenert. Han ville være modig og kul, men for å kunne bli det måtte han øve. Han måtte begynne i det små og tørre å gjøre ting. Ingen på dette nye stedet kjente ham. Han hadde sjansen til å forandre seg og bli en annen enn han hadde vært før. Og han ville vite hva som var på kvisten. Han trakk pusten dypt, slapp den ut igjen og sa: – Ok. Jeg skal gjøre det.

– Det er ikke noe å være nervøs for, sa mora.

– Jeg er ikke nervøs, snerret Eirik og løp ned trappa.

Trengte hun å snakke sånn til ham når de hadde besøk?

Ingen her visste at han var sjenert. De skulle ikke få vite det heller. Faren ropte etter ham: – Si til ham at vi ikke får opp luka, og be ham ta verktøykassen med seg.

– Jeg veit hva jeg skal si, ropte Eirik tilbake og smelte døra igjen etter seg.

10

2

Den store, svarte oksen løftet hodet da Eirik kom forbi.

Han gikk i stedet for å sykle, for å vinne tid og tenke ut hva han skulle si når han kom frem. Oksen sto på et lite jorde nederst i bakken, rett før Bosse Lindstrøms hus.

Eirik hadde vært redd for oksen de første dagene, helt til han skjønte at den tynne tråden med strømgjerde var nok til å sperre den inne. Han hadde allerede sagt «hei» til den i dag. Nå sa han: – Det er ikke noe å være nervøs for.

Oksen senket hodet, stirret ned i veigrøfta og fnyste.

Det var ikke noen ringeklokke ved døra på Bosse Lindstrøms hus. Eirik hørte en unge som lo. Verken mora eller faren eller Torill Fryd hadde fortalt at det var barn her.

Eirik ba til Gud om at dette måtte gå bra. Faren pleide å si at man ikke skulle bry Gud med bagateller, men Eirik var ikke enig. Han ba til Gud om alt mulig, for eksempel om at det måtte bli pølser med potetstappe til middag og om at ørene hans måtte slutte å vokse. Dette var ingen bagatell, heller. Det var alvor.

Han banket på ytterdøra. Han hadde pugget hva han skulle si, men var nervøs likevel. Et barn hylte der inne, og han banket igjen. Ingenting skjedde. Det ville være flaut å komme opp til mora og faren og si at han ikke 11

hadde turt å gå inn i huset. De kom til å synes synd på ham, og han hatet det. Han ville ikke være en sånn gutt som det var synd på. «Det er helt greit,» ville mora og faren si. «Du er bare beskjeden. Det går over når du blir større.» Eirik ville ikke vente til han ble større. Han ville være tøff nå. Og han måtte få vite hvordan det var på den fordømte kvisten!

Han tok i døra. Den åpnet seg, og han gikk inn. Nå var det to unger som lo, bak ei ny dør et par meter foran ham.

Dette var et hus med halve, døde elger i. Eirik kikket rundt seg, men så ingen blodflekker. Var ungene aleine hjemme, tro? For ikke å bli enda mer nervøs, gikk han rett bort og banket på. Ei dame ropte: – Vær så god!

Han åpnet og kom inn i kjøkkenet. Ei kraftig dame med røde kinner satt ved et bord. Oppå bordet satt ei jente på åtte-ni år, og på gulvet krabbet en mye mindre gutt omkring. Alt virket hyggelig og alminnelig; ikke et blodig kjøttstykke å se. Eirik rettet seg opp i ryggen, bukket lett og sa: – God dag.

– Hei, sa jenta, mens den vesle gutten reiste seg, myk som ei gummidokke, og stilte seg rett foran Eirik. Gutten sugde på tommelen mens han så opp på ham og pekte med den ledige hånda.

– Dutt, sa han.

– Ja, det er gutten til presten, sa dama.

Hun reiste seg og kom bort til Eirik med armene utstrakt. Han skvatt og ble redd hun skulle klemme ham. Å bli klemt av ei fremmed, voksen dame var som å sitte fast i døra på bussen. Det hjalp ikke hvor mye man kjempet, man kom ikke løs. Men denne dama var grei og holdt seg på matta. Hun trykket den høyre hånda hans, og han kjente at hun også var sterk.

– Velkommen, sa hun og var litt svensk i stemmen.

12

– Jeg heter Syrran Lindstrøm. Dette er to av ungene mine, Jenny og Rudolf.

Hun viftet bak seg. Begge barna stirret på Eirik. Han likte ikke at folk stirret på ham, selv om de var små. Syrran Lindstrøm snudde seg, løftet gutten opp og satte seg med ham på fanget.

– Hva heter du? spurte Jenny og gled ned fra bordet.

Eirik greide å si navnet sitt.

– Hvor mange år er du? spurte hun og så skeptisk på ham.

– Tretten, svarte han.

– Det er Allan også, sa jenta. – Jeg skal vedde på at du er flink på skolen.

Eirik ble trang i halsen og visste ikke hva han skulle si.

Han var lang og tynn og hadde altfor store ører. Av en eller annen grunn fikk det folk til å tro at han var veldig smart. Det verste var at de hadde rett. Han var kjempeklok, men han kunne jo ikke stå her og skryte.

– Jeg veit ikke helt, sa Eirik og gned seg i nakken.

Han rakk ikke å be til Gud om at han måtte redde ham, før Syrran Lindstrøm sa: – Du skal sikkert snakke med Bosse.

– Ja, unnskyld.

– Det var en høflig gutt, sa Syrran Lindstrøm. – Hørte du det, Jenny?

Jenny trakk på skuldrene og sa: – Farsan er i skuret og jobber, rett der borte.

Eirik sa: «tusen takk» og bukket igjen. Han famlet bak seg før han fikk tak i dørhåndtaket, bukket for tredje gang og gikk ut.

3

Fra en bygning bortenfor huset hørte Eirik lyden av ei motorsag og av noe som banket mot metall. Siden det bråkte sånn, ville han bli nødt til å rope når han kom dit.

Tanken gjorde ham enda mer nervøs.

Eirik gikk sakte bort til skuret. Døra var åpen. Rett innenfor sto en gammel moped. Lyden skar i ørene, han fikk lyst til å stikke. Inne i halvmørket sto en lang, tynn gutt og kuttet en stokk opp i biter med motorsag. Han hadde på seg kjeledress, hjelm og øreklokker og ei gjennomsiktig maske. Sagflisene sprutet omkring ham. Han var sikkert sterk, han også, og så ut som han var mer enn tretten år. Et stykke lenger inn i rommet lå en stor, svær mann på gulvet. Han lå på rygg med hodet under en bil. Lyden fra saga var så høy og skjærende at de to ikke ville høre Eirik selv om han ropte. Han ville ikke greie å rope, heller. Han ble stående i døra, bom stille.

Han både håpet og ikke håpet at de skulle få øye på ham. Mannen fortsatte å banke med hammeren eller hva det nå var, under bilen, og gutten kuttet biter av stokken. Eirik greide å rive seg løs fra flekken han sto på, og gikk to skritt innover i skuret. Gutten ble ferdig med en stokk og bøyde seg for å løfte opp en til da han fikk øye på ham. Eirik tvang seg til å bli stående mens den 14

andre stoppet motorsaga og tok av seg øreklokka og maska.

– Farsan, ropte gutten. – Det er en fyr her.

Eirik ble varm innvendig. Ingen hadde noen gang kalt ham «en fyr». Han var blitt kalt «Jesus» og «professor» og «Langbein», men det hadde aldri falt ham inn at han var en fyr. Det hørtes tøft og frekt ut, og han ble nesten litt stolt.

Mannen akte seg frem fra under bilen og satte seg opp.

Han var enormt bred over skuldrene, hadde store hender og så ut som han kunne løfte en hel elg. Ansiktet hans var alvorlig, men stemmen hørtes blid ut da han sa: – Jeg visste at dere ville hente meg.

Var mannen synsk? Kunne han se på Eirik og foreldrene at de var noen ordentlig kløner? Eller regnet han med at alle fra Oslo var det? Han var svensk i stemmen, han også. Ved sida av ham skjøv gutten med motorsaga hjelmen bak i nakken og stirret på Eirik, slik broren og søstera hadde gjort, men blikket hans var skarpere enn deres. Han så ut som han hadde bestemt seg for ikke å like Eirik, uansett, og Eirik glemte ikke bare hva han skulle si. Han glemte hvordan det var å snakke. Dette var verre enn han hadde trodd. «Jeg visste det», tenkte han, motløs. «Jeg visste at jeg ikke ville klare det».

– Allan, sa faren til gutten. – Dette er sønnen til den nye presten.

– Og hva så? spurte Allan. Hjertet til Eirik dunket helt ned i magen. Han svettet under armene og bestemte seg for å gå. Snart. Dette gadd han ikke, han trengte dem ikke. Han skulle for pokker greie å åpne luka selv. Den var av tre, og det handlet om å dra ut noen spiker.

Mannen reiste seg fra gulvet, dro ei fille opp av lomma og tørket av seg på hendene og i panna. Han pustet hardt 15

ut som om han gjorde seg klar til å løfte ei vektstang med to hundre kilo på. Eirik kjente at kroppen hans krympet da det svære mennesket kom vaggende bort til ham og tok ham i hånda.

– Bosse, sa mannen, og Eirik svarte med navnet sitt, ganske lavt, men han kunne i hvert fall snakke. Håndtrykket var lett og kjapt, slett ikke slik som mora hadde fortalt.

– Allan? sa Bosse, strengt.

Allan mumlet «ok, da» mens han gløttet til side. Han tok av seg den høyre hansken, rakte hånda frem mot Eirik og klemte til. Han moste fingrene hans. Eirik ble så overrumplet at han måtte knipe øynene igjen, og han greide ikke å trykke tilbake. Ørene hans ble varme. Dette var ikke kameraten han hadde håpet å få.

– Eirik, sa han, grumsete i stemmen.

– Allan, svarte gutten med en liten latter.

Bosse Lindstrøm sa: – Det er luka til kvisten som skal brytes opp, ikke sant?

Eirik ble så overrasket at han åpnet munnen og glemte å lukke den igjen. Bosse Lindstrøm var synsk!

– Og så trenger dere en sterk mann? fortsatte han og gliste med hele fjeset.

– Hæ? sa Eirik. Det gikk rundt for ham.

– Farsan er den sterkeste mannen i Nordland, sa Allan med en helt annen stemme enn i sted. Begge så på Eirik som om de ventet at han skulle si noe. Han trodde de ville vite hvor sterk han var. Han var dårlig til å løfte tunge ting, så da var han vel ikke sterk, selv om han hadde bra kondis, var flink til å svømme og en djevel i håndballmålet. Det hadde gymlæreren sagt. Men de spurte ikke, og Eirik var lettet, men også litt skuffet.

Allan la maska, hjelmen og øreklokkene på en kasse 16

og tok av seg kjeledressen. Under hadde han T-skjorte og olabukse, slik som Eirik. Han hadde virket voksen og overlegen med arbeidsklærne og sikkerhetsutstyret på, men nå så Allan ut som en vanlig gutt.

Bosse gikk ut av skuret med ham i hælene, og Eirik fulgte etter dem bort til huset. Dette gikk ikke så verst likevel. Oppdraget var å hente Bosse Lindstrøm, og han ville snart være på vei opp til prestegården. Eirik hadde ikke engang trengt å spørre. Alle tre gikk til baksida av huset. Der sto det en bred, flat, blå, gammel bil. Bosse Lindstrøm åpnet døra til baksetet og sa: – Hopp inn, gutt.

De skulle visst kjøre de hundre meterne opp til prestegården, og Bosse Lindstrøm ga Eirik en dytt bak og ropte «oooops» idet han snublet inn og satte seg. Ved sida av ham var det en rift i seteryggen, slik at stoppen tøt ut.

Her og der så han oljeflekker og avtrykk etter klissete små hender. Det luktet vanilje og bensin. Eirik snuste det inn og ble ør i hodet. For en fantastisk bil! Allan kløv inn ved sida av faren og tok ikke på seg sikkerhetsbeltet.

Det gjorde ikke Eirik heller. Bosse Lindstrøm startet, og de freste ut på veien. Eirik hadde aldri kjørt så fort før, ikke engang i ambulansen til legevakten, den gangen han fikk albuen ut av ledd. Støvet fra grusen sto etter dem.

Bilen humpet og skranglet, mens Eirik ble kastet hit og dit i baksetet. Et øyeblikk trodde han at nyrene hans hadde løsnet og slang rundt inni ham. Allan lo hele veien. Eirik greide ikke å le, men han smilte.

4

Hjulene spant da de svingte inn på plassen foran huset.

Eirik føk mot bildøra og slo seg i skuldra, men bare litt.

Bosse Lindstrøm kom seg raskt ut, som om han ventet at motoren skulle ta fyr. Allan hoppet ut på den andre sida, og Eirik viklet seg ut, han også. Mora og faren sto på trappa sammen med Torill Fryd. Hun gliste med hele fjeset. Eirik så at mora og faren var forskrekket, men ikke ville vise det. Fordi faren var prest, trodde folk at han og mora var veldig strenge, men det var de ikke. De strevde ganske mye for å vise at de hadde humor, noen ganger strevde de nesten for mye.

– Det var en elegant sving! ropte mora.

– Vil du prøve? ropte Bosse Lindstrøm tilbake.

– Ikke i dag, sa mora. – Men jeg elsker å kjøre bil.

Det var nytt for Eirik. Hver gang han satt på med henne, kjeftet hun på de andre sjåførene, selv om de ikke kunne høre henne. Nå ba han stille til Gud om at hun ikke måtte drite seg ut.

Bosse Lindstrøm åpnet bagasjerommet. Han rotet rundt før han fant ei jernstang og en hammer som var dobbelt så stor som den de hadde i prestegården. Stanga var flat i den ene enden. Bosse Lindstrøm kastet hammeren i været og tok imot den før han smelte baga18