Jenta under byen

antakelig hadde det vært et lagerrom for lenge siden.

Det var i alle fall det hun trodde. Hun hadde aldri brydd seg med å spørre, det hadde aldri spilt noen rolle. Kanskje burde det ha gjort det. Hun hadde tross alt vært her ganske mange dager, ganske mange netter.

Betongvegger, betonggulv, betongtak. Det så hardt ut og ville føles hardt for en som ikke var vant til det. Men dette var tvert imot et mykt rom, et snilt rom. Ikke som det gamle rommet hennes. Det var lettere å puste her, selv om røyken var på sitt verste nå som bålet nettopp hadde brent ned og døren til tunnelen sto litt mindre åpen, slik at trekken ikke lenger fikk den grå, flyktige disen til å feie frem og tilbake rundt hodet.

Dørsprekken var som en skorstein, og mursteinene rundt ildstedet lå i et rektangel rett på gulvet. Det var ikke særlig bekvemt eller tiltalende. Men hun syntes det var pent, ville ikke ha det på noen annen måte.

Hun strakte seg. Det var sent. Eller kanskje det var tidlig? Leo hadde vært borte lenger enn vanlig, bålet pleide å holde mesteparten av natten, det sluknet sjelden før han var tilbake.

Hun lå på ryggen på en tynn madrass, svøpt i en sovepose. Hun hadde sovet urolig og våknet av dyret som pilte tvers over magen, de holdt seg borte bare så lenge det brant.

Hun ble ikke redd, ikke som den gangen for lenge siden da hun nettopp hadde flyttet ned. Nå for tiden gjorde hun som Leo hadde lært henne, ropte høyt og viftet med armene til de ga seg.

31