Utdrag Rikt er et folk som har skogen

Rikt er et folk som har skogen

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 1

19.06.2023 10:43

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 2

19.06.2023 10:43

Amalie Kasin Lerstang

Rikt er et folk som har skogen

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 3

19.06.2023 10:43

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023 ISBN 978-82-02-80240-0 1. utgave, 1. opplag 2023 Omslagsdesign: Bente Jørgensen/missboo.no Sats: Type-it AS, Trondheim 2023 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2023 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 4

19.06.2023 10:43

Til Kristine

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 5

19.06.2023 10:43

The thing about trees is that they know what to do.

Artful, Ali Smith

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 7

19.06.2023 10:43

brevet

Jeg oppdaga det etter at jeg hadde gått ettermiddagsturen, etter å ha skjena av fra lysløypa rundt vannet, peisa meg inn i skogen, bortover stien, under trærne, etter å ha tenkt: Det finnes ingenting vakrere, viktigere, enn den faste ruta mi i skauen, etter å ha sett røttene, på kryss og tvers under skoa, fuglene på greinene, den grønne, veltende lukta av trær, følelsen av lyng, etter å ha klatra opp den kantete bakken langs knausenden, trådd inn i hogstfeltet, høgd for lengst, der de avkappa stammene stod, grå, ventende, der lyset lå lenger, nedover, nordover, inn i skog og skog langs stien, en grein piska meg i fjeset, et grønt og tett spetakkel midt i synet, før jeg kom ned igjen til vannet, fulgte løypa, til parkeringa, slang meg i vater inn i bilen, kjørte hjemover, stoppa foran postkassestativet og dro med meg avisa, kjørte meterne fra postkassestativet til parkeringslomma utafor huset, slo av motoren. Kikka. På forsida av lokalavisa. Statens vegvesen vurderer. Veien mellom øst og vest skal kortes ned med timer. Veien skal ikke lenger gå der den går.

Vil legge veien gjennom skogen. Vil rasere skogen jeg går i.

9

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 9

19.06.2023 10:43

Ble sittende i skumringa i bilen. Det dunka et sted i skallen. Så slang jeg avisa i passasjersetet, starta bilen og dro ut igjen. Gikk den samme løypa: skjena av fra lysa og inn mellom trærne, opp den kantete bakken langs knausenden og så videre, til det åpne, rydda landskapet, men ble usikker. Stammene, grå.

Bare døde. Klargjort. Høgd. Lyset på vei ned. Himmelen mørkere og tyngende, spetakkelet ikke like grønt, svarte trær i klynge mot vest. Jeg skyndte meg, så det ikke skulle bli mørkt, så jeg ikke skulle bli redd, dykka ned og gikk, gjennom skog og skog langs stien, ikke nordover, nedover, snubla og falt, slo rumpa mot ei rot, sklei på mose og gjørme mellom stammene, landa ved en bekk. Cirka her. Cirka der må det være at veien skal gå. Rett gjennom det tjukkeste området, der man ser minst til andre. Der jeg har sett en elg, lenge siden.

Likevel. Den byksa av gårde med kalven bak stumpen. Jeg må finne ut hvordan avgjørelsene tas. Hvor involvert er kommunen. Hvem kan si nei. Grunneier.

Stod det ikke noe om henne i avisa, om høgginga langs stien, ligner en fillesak nå. Føles som en siste spiker.

I kista. Må finne argumenter. Hvorfor har jeg tatt skogen for gitt, har ikke ord for nyanser, ikke vokabular for det jeg liker best. Trær? Ja, det heter så. Skog. Sti, stein, bekk.

Elv. Kvarts, bjørk, furu.

Beverhi, lenger nedi der. Mose, never, hogstfelt, orrhane.

En skogsvei ramma inn av glisne, lysebrune stammer, med nok avstand mellom seg til at lyset skinner inn mellom dem.

En sti å følge, fallende, ut og inn mellom trærne.

Et ekorn! Som piler ned stammen og plukker opp et 10

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 10

19.06.2023 10:43

konglefrø, før det skyter fart, i dekning, til kronene igjen.

Et mosehav, mo etter mo, grått og grønt. Myr. Og fugler. Som sitter stille på greinene med forventninger.

Var det dét. Var det hele vokabularet. Jeg kunne navnet på mye, men har glemt det. Ubrukte. Husker ikke flere. I farta. Blåbæra!

Rundt meg var det blitt mørkt som svarte natta.

Sneik meg som skodde tilbake til vannet. Kjente et sårt punkt bakerst etter fallet, en lett strekk i lysken, ei svie på kinnet, men humpa meg nedover, fant lysløypa, gikk under lysa som falt som små lyn utover grusstien, til parkeringa og bilen, inn igjen, forsiktig ned på setet før jeg svingte ut på veien. Studerte omgivelsene fra en bil på vei. Hva som omga meg. Fjella. Skogen. Og en liten by. Hus på rad og rekke. Hvordan skal jeg hamle opp med Statens vegvesen. Jeg kjørte hjem igjen, parkerte. Avisa. Øst og vest.

Jeg har fyrt opp i huset. Våren er kald, brenner veden ned til glødende kølklumper mens jeg tenker på veien. Dens skade. Hvorfor jeg hører om den først nå.

Har det blitt snakka om tidligere, veit ikke. Må sitte skakt i godstolen ved peisen, blåmerket. Der jeg landa i skogen. Merket rota ga. En smell.

Med skog mener jeg skog som avløses av fjell og så videre inn på vidda. Ned igjen, over juvet og inn mellom trærne, ned til byen og elva nedafor huset, som er høy, som har flomma inn over land og skvulper under benkene der pensjonistene pleier å sitte. Veien kan ikke lenger gå der den går. Hvorfor ikke? Må nesten evne å agere. Ikke for mye, for seint. Reiser meg fra stolen.

Det er ikke umulig, bare vrient og kålete. Det verker.

Ute er det klin mørkt. Kaldt nok. Så jeg fyrer løs og 11

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 11

19.06.2023 10:43

brenner på. Slenger i kubber. Jeg søker opp «hogst»: Åpen og lukka. «Nip»: En bergspiss. «Nup»: Høy fjelltopp. «Nut»: Bergtopp. Det burde vært lettere å skille stein fra stein.

Jeg må skrive et leserinnlegg. Begynner. Finner fram PC-en og skal skrive. Kan ikke begynne, for hvordan skal det skrives. Og hvem skal det adresseres til. Hvem er det som bestemmer. Et leserinnlegg i lokalavisa kan ikke adresseres til Statens vegvesen. Eller kan det dét.

Lokalavisa er til for en kommune som befinner seg i et fylke i staten som er Staten i Statens vegvesen. Burde det ikke da være staten jeg skriver til. Hører ekkoet av stemmen min gjalle mellom berg og forsvinne: Jeg må gjøre det lokalt. Det er her i mitt lokale jeg har hørt nyheten. Til hvem i det lokale. Grunneier, ordfører.

Kjære grunneier og ordfører.

Sletter. De kjenner ikke hverandre. Eller, de kjenner hverandre sånn alle her visstnok kjenner hverandre.

Men ikke mer.

Kjære kommunestyre.

Sletter. De er ikke ett, har sett uenighetene.

Kjære de i kommunestyret som bryr seg om skog.

Ah. Hva med: Kjære de av dere i kommunestyret som veit hva det vil si å være avhengig av skogen og dens mysterium, nei, det blir for drøyt, vent: Kjære de av dere i kommunestyret som har kjent den mystiske, merkelig oppløftende følelsen det gir å være i skog og tatt dere selv i denne mystifiseringa, for er det ikke egentlig sånn det skal være, oss i skau, oss som natur, det er ikke mystisk, men naturlig, har dere (her henger dataen seg opp, her snurrer pausesymbolet – en 12

60705 Rikt er et folk som har skogen – s. 12

19.06.2023 10:43