__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Inge EidsvĂĽg

I livets skole Rapport fra en avgangselev


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-67653-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 11,2/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

For litt siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

I – EN TIDSHORISONT «The foggy ruins of time». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mellom da og nå. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 27

II – KLASSEREISEN Barndommens rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flanellografen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reisen ut. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

36 39 56

III – HÅNDENS DANNELSE Kyndighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Hvis jeg kunne si det …» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Handmade» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jordiske regnbuer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reparatørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68 73 76 79 81

VI – ÅNDENS DANNELSE Uten leken stopper livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Digitale ferdigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dannelse uten piano . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å vinne over seg selv – eller andre? . . . . . . . . . . . . . . . Forkynnelse eller undervisning? . . . . . . . . . . . . . . . . . .

86 99 111 131 138


Folkeopplysning i ei postmoderne tid . . . . . . . . . . . . . . «Det er ikke straff nok for det dere har gjort» . . . . . . .

158 170

V – SKOLEN OG LIVET Drømmen om en livsnær skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alf Prøysen – mitt pedagogiske ideal. . . . . . . . . . . . . . . Alt er mulig. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En lærers glede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

183 198 212 214

VI – MENNESKET SOM MÅLESTOKK Humanismen – en livsholdning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . « … en kender sig altid i slægt med Peer Gynt» . . . . . . Mennesket i naturen – naturen i mennesket . . . . . . . . . « – valv bakom valv oändligt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Kjente jeg deg egentlig?». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

221 228 231 236 244

VII – FIENDEBILDER OG FORSONING Vi – og de andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et tenkt brev til en terrorist. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjester i hverandres sinn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Der må noen begynne med å tilgi» . . . . . . . . . . . . . . . Vi er bedre enn vi tror. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

246 267 275 282 298

VIII – SOLIDARITET, RETTFERDIGHET, TILLIT «Det heiter ikkje: eg – no lenger» . . . . . . . . . . . . . . . . . 312 «Rettferdighet er vår alles oppgave» . . . . . . . . . . . . . . . 318 Uten tillit stopper Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 IX – KOMMER VISDOM MED ALDEREN? «Et er et Sö-Kort at forstaa, –» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Visdommens fortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

332 339


X – FORANDRING VIL KOMME Koronakrisen – en vekker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Framtida er nå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «De gode gjerninger redder verden» . . . . . . . . . . . . . . .

346 352 364

XI – PÅ FALLREPET Hva er meningen med det hele? . . . . . . . . . . . . . . . . . . Og hva med lykken? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Hjertets hukommelse» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

376 382 390

Utsyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

399 401


For litt siden

For litt siden tente Leif, nabo og installatør, den elektriske utelampa heime for første gang. Det var like før jul i 1954. Et stort øyeblikk. Jeg husker ennå det skarpe lyset og de lange skyggene mot snøen. Nå bodde heller ikke vi lenger i verden av i går. For litt siden gikk jeg alene heim fra skolen. Det var begynt å snø, og det blåste. Det skummet hvitt om støvlene, to brune snuter som taktfast dukket opp for å trekke pusten. Pappa kom og møtte meg, han brøytet vei med de store sjøstøvlene. Det kjentes trygt. For litt siden ble Kupper’n europamester på skøyter på Bislett; han vant foran Boris Stenin og Roald Aas. Sønnen i doktorgården hadde invitert guttene i klassen på bursdag. Huset var stort og lyst, som et slott. Det luktet kakao og nystekte boller, fremmed og rent overalt. Doktoren hadde nettopp kjøpt det første fjernsynet på øya. Det snødde over hele skjermen, men vi skimtet Kupper’n langt inne i føyka. Etterpå lekte vi ute med lommelykter. Når vi lyste, var det som om det snødde oppover. For litt siden steg Neil Armstrong ned i Stillhetens Hav på månen. – Et lite steg for et menneske, et gigantisk sprang for menneskeheten, sa han. Jeg satt og så det, 9


alene på en hybel i en betjeningsbolig på et hotell. Det var som om det drysset sølvblank snø over de vektløse skapningene, som for første gang var gjester på en fremmed klode. For litt siden så jeg ei lita vietnamesisk jente. Hun løp naken gjennom en sky av hvit napalm, som måtte skrapes vekk sammen med huden. Ennå hører jeg det lydløse skriket, presset inn i avisas billedflate. For litt siden begynte dagen som 22. juli. En vanlig lørdag. Etterpå var alt forandret. Himmelen gråt, og ingen snø vil noen gang kunne skjule sporene. Alt hendte for litt siden.


I

EN TIDSHORISONT Tiden är ingen rak sträcka utan snarare en labyrint, och om man trycker sig mot väggen på rätt ställe kan man höra de skyndande stegen och rösterna, kan man höra sig själv gå förbi där på andra sidan. Tomas Tranströmer: Fra «Svar på brev», Det vilda torget, 1983.

«The foggy ruins of time» Ei grend i utkanten av utkant-Norge «Jeg har levd i dette landet i tusen år», skrev Sigrid Undset en gang. Jeg kan ikke påberope meg en så lang historie, men når en har rundet 73 år, kjennes det som om en har levd lenge. Jeg ble født i 1947, som nest yngst i en søskenflokk på åtte, i en fisker- og småbrukerfamilie på Hitra i SørTrøndelag. Vi befant oss definitivt i utkanten av utkantNorge, både sosialt og geografisk. I den vesle grenda var det småbrukere og fiskere, bortsett fra Sigmund på Naustbakken, som drev et lite verksted. Pappa ble født i året 1900 og var eldste barnet i familien. Han hadde to brødre og tre søstre. To av søstrene døde i spanskesyken, den ene var fem måneder, den 11


andre sju år. Som om ikke det var nok, en marsdag i 1915 kullseilte pappas far (min bestefar) i en storm på vei heim fra lofotfiske. Han ble aldri funnet. Bestefar hadde mistet sin første kone, Maria, i tuberkulose samme år som de giftet seg. Hun ble 21 år gammel. Da var også deres første barn, Johanna Maria, smittet. Hun døde like etterpå, bare tre måneder gammel. Som 15-åring måtte pappa, sammen med sin mor, overta ansvaret for familien, småbruket og sjøbruket. Resten av livet drev han fiske og fraktet krabbe om høsten, ved siden av arbeidet som småbruker. Mamma var 13 år yngre enn pappa. Hun var 20 år da de giftet seg. Også hun fikk et strevsomt liv. Hun skar korn, var med i potetåkeren, luket ugress og melket kyrne. Mamma var flink med dyr og ble hentet av naboer hvis et sår skulle undersøkes eller en kalv måtte snus før fødselen. Inne ystet hun smør, laget mat, vasket hus og klær, spant, strikket, sydde og bøtte, ved siden av stell av åtte unger. Vi hadde tre kyr, en gris, to-tre sauer, høner og en hest, og vi var selvforsynte med brensel, fisk, kjøtt, melk, egg, smør, mel og syltetøy. Kontante penger fikk vi fra salg av fisk, melk, egg og smør. Jeg husker vi vasket eggene forsiktig i eddikvann før de ble lagt i eggbøtta. Smøret ble hentet opp av kinna med ei tresleiv, vasket, saltet og knadd, deretter ble det pakket i smørpapir for å selges hos kjøpmannen, Karl Nordbotten. Dagens måltider var timelige peilebøyer, tilpasset livets rytme på et fiskersmåbruk. Frokost tidlig om morgenen, middag klokka halv tolv, ettermiddagskaffe etter middagshvilen, nonsmat klokka fire, kveldsmat klokka sju. 12


Mamma hadde ingen forståelse for folk som spiste middag etter klokka to. Det var naturstridig, mente hun, og kalte det «kumiddag». Middagen besto av fisk i alle varianter. Når vi var lei av fisk og poteter, skiftet menyen til poteter og fisk. En og annen søndag vanket det kjøttsuppe og semulepudding med rød saus, eller kjøttkaker med ertestuing og riskrem til dessert. Til konfirmasjon og begravelse var det sodd og sviskegrøt. Pålegget på det heimebakte brødet var sirup, syltetøy eller ost, om sommeren også tørket og røkt makrell. Det ble drukket vann, melk eller kaffe, og det var ikke snakk om å tømme gruten av kjelen hver gang kaffe ble kokt. En så kostbar vare måtte drøyes. Te var noe fint som det hendte ble servert i jula. Det var utenkelig at besøkende som ble budt kaffe, ville spørre om å få te isteden. For ikke å snakke om koffeinfri kaffe, som antakelig ikke eksisterte den gang. Å be om noe slikt ville blitt oppfattet som toppen av jåleri. Vi hadde én herresykkel på deling, et stort jernmonster med helballongdekk. Da vi lærte oss å sykle, måtte vi stå tvekroket inne i ramma. Først i 12–13-årsalderen var beina så lange at vi kunne slenge dem over stanga. Men for oss var sykkelen den ultimate målestokken for hva fart var. På fritida, som det ikke var særlig mye av, hoppet vi paradis, kastet på stikka, spilte kanonball eller lekte cowboy og indianer. Innesysler var å lese, spille mil, samle på glansbilder, frimerker, avisbilder av kjente sportsstjerner – eller det løvtynne papiret som appelsinene var pakket i. I helgene om vinteren satt vi foran radioen og skrev skøytetider, runde etter runde, formid13


let av Per Jorsetts monotone stemme. De store heltene var Hjallis og Kupper’n. Vi sparte på alt: hyssingstubber, krokete spikere, flasker og glass, blikkbokser, innpakningspapir, aviser og blad; en dag kunne det komme til nytte. Aviser ble brukt som såler i gummistøvler, som dopapir og til opptenning. Krokete spikere ble benket og brukt om igjen, og flaskene ble fylt med ripsbærsaft. Blikkbokser ble brukt som katteskåler eller blomsterkrukker, med rødt kreppapir utenpå. Kom vi over et kulørt ukeblad, så vi reklame for ting vi aldri kom til å trenge. Vi ble styrt av tradisjonens nøysomhet og «hva folk ville si». Mine foreldre kunne aldri ha sagt: – La oss unne oss dette, for vi lever bare en gang. Aldri! Vi fikk innlagt vann i 1952, elektrisk lys i 1954, og bilvei kom til grenda i 1960. I sentrum, det vil si Fillan, var det skole, butikk, telegraf, postkontor, doktorkontor og meieri. Det var tre kilometer dit, og vi dro som oftest med hest og kjerre, da det ble handlet i stort når vi først var der. Det kunne være en sekk kraftfor, en bunt hesjestreng eller noen garnkuler som skulle kjøpes, og da var Kari, fjordingen, god å ha. Impulser utenfra fikk vi fra sjøfolk heime på landlov, eldre søsken som hadde butikkpost i byen, omreisende selgere og forsikringsagenter, emissærer og lærervikarer. Om sommeren kom tatere (i dag kalt romanifolk). De slo seg ofte til ved stallen ved kirka, men noen ganger også i grenda hos oss. De solgte klokker, øser og selvlagde visper; de hadde ravnsvart hår, hatter og fargerike kjoler, og de levde et liv så forskjellig fra vårt som tenkes kunne. De gjorde ørk til helg og helg til ørk. Om kvelden spilte 14


de trekkspill og tente bål. Det var en duft av en fremmed verden, definitivt noe annet enn ugressluking, bærplukking og hesjing, som vi pent måtte knuge med. En periode drømte jeg om å bli tater når jeg ble stor. Men da jeg luftet tanken for mamma, er det synd å si at framtidsplanene ble møtt med særlig begeistring. I 1957, det samme året som russerne skjøt opp den første kunstige satellitten (Sputnik 1) i bane rundt Jorda, så jeg for første gang en lys levende «neger», som vi sa den gang. En dag kom læreren og fortalte at misjonsskipet «Elieser» ville besøke Fillan, og vi skulle få komme om bord. Så kom dagen. «Elieser» lå allerede ved kaia da vi kom til skolen, et eventyrskip med flagg og fargerike vimpler. Det kilte i magen da vi gikk opp landgangen. Jeg husker de fargerike teppene, trommene og trefigurene, men aller best husker jeg den kullsvarte mannen. Han var kledd i en gul kjortel. Bak ham, på den hvite veggen, sto skrevet: «Jeg er veien, sannheten og livet.» Et kort øyeblikk trodde jeg det var Jesus som var kommet tilbake. Men han var vel ikke mørkhudet? Dessuten sto det ikke noe i Bibelen om at oppstandelsen skulle skje ved kaia på Fillan. Stor var min forbauselse da det viste seg at karen også snakket norsk, med sterk aksent riktignok. Dette var første gang jeg så et menneske med en annen hudfarge. Slik gikk det altså også an å være! (I dag har hver femte innbygger og hver fjerde arbeidstaker på Hitra utenlandsk opprinnelse, og det bor mennesker fra mer enn 70 forskjellige nasjoner der. Men ingen misjonsskip anløper lenger Fillan.) Mamma og pappa tilhørte slitergenerasjonen, der valgmulighetene ikke var særlig mange. Livsløpet var 15

Profile for Cappelen Damm AS

I livets skole  

Er Norge et bedre samfunn i dag enn på 1950-tallet? Inge Eidsvåg mener ja, men med forbehold. Klimakrisen henger som et Damokles-sverd over...

I livets skole  

Er Norge et bedre samfunn i dag enn på 1950-tallet? Inge Eidsvåg mener ja, men med forbehold. Klimakrisen henger som et Damokles-sverd over...