Hun som går av Samar Yazbek

Hun som går

Samar Yazbek

Hun som går Oversatt fra arabisk av Oda M. Winsnes

Samar Yazbek Originalens tittel: al-Mashsha’a Oversatt fra arabisk av Oda Myran Winsnes Copyright © 2017 Samar Yazbek, al-Mashsha’a This book is published by arrangement with Raya Agency for Arabic literature, France, and Literary Agency Wandel Cruse, France Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-55394-4 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Razan Zaitouneh, i hennes bitre fravær

Jeg vet ikke om du er en sånn som liker å sitte og kjenne på papiret når du leser; om du lar fingrene løpe over arket langs linjene jeg har skrevet. I så fall skal jeg ikke gå mer i detalj om fingrene mine som stryker over sidene.

Jeg kom til å tenke på noe. Hvis jeg tar den enorme bunken med ark som ligger i pappeskene rundt meg og sprer dem utover, kan jeg lage en drage som er like stor som flyet som sirkler rundt over hodet på meg. Det som opptar meg her nede i kjelleren, har ingen betydning for noen andre enn meg selv. Alt jeg skriver til deg, kommer sikkert til å forsvinne, og hvis du skulle komme til å lese det, ville det være rart. Litt som at det er rart at jeg ble annerledes enn alle andre. Jeg greier ikke å slutte å gå. Jeg var knapt kommet til verden da jeg begynte å gå, og siden har jeg ikke greid å stå i ro. Jeg går og går. Veien har ingen ende, føttene mine leder an. De går, og så må jeg bare henge med. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og du trenger ikke å forstå det. Forbannelsen som henger over meg, bryr seg uansett ikke om hva du forstår eller ikke.

Hvis du gjør som jeg sier nå, så skal du se det er en fin måte å stenge ute flyduren på: Trekk et hvitt ark, forsik7

tig, forsiktig, ut av en stor bunke uten at arkene som ligger over, ramler ned. Tenk deg at det er en tynn blodåre du fisker frem fra hjertet og legger utover på et fast underlag.

Jeg bruker et kaffebrett. Jeg snur det opp ned og bruker det som skrivebord. Jeg holder den blå pennen jeg fant nede i bunken. Og så begynner jeg. Ikke gi deg i kast med slikt før du har en klar stemme, og ikke gi deg før du besvimer av utmattelse. Av utmattelse, ikke frykt, for når den blå pennen leker med ordene over det hvite arket, må den forstå hvorfor. Hvis ikke betyr det at jeg ikke har greid å gi deg riktig instruks, og at det hvite arket ikke liker deg. Og da blir du aldri kvitt flyduren.

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg antar at en eller annen kommer til å lese disse linjene. Det er ikke sikkert det betyr så mye for deg akkurat nå, for du er jo fremdeles en ukjent person. Vær snill å ikke mukke over digresjonene jeg begir meg ut på. Jeg har nemlig ikke gått på skole slik de fleste andre barn har. Jeg har til gjengjeld lest alle bøkene jeg har fått kloa i, selv om jeg skjønte lite av dem. Jeg har lært meg dem utenat. Fru Suad gapskrattet alltid når jeg plukket frem store bind, spesielt de om kunsthistorie, og dykket ned mellom sidene.

Du må ikke tro jeg er redd, men jeg har fått det for meg at jeg er en av Guds små tabber, som han begår fra tid til annen når han er litt åndsfraværende. Kan hende ligger det en nådeløs fornuft bak det hele. Jeg har allerede sagt det, men jeg må sikkert minne deg på det: Det er ikke tankene som styrer meg; det er bena som styrer dem. Jeg greier ikke å stoppe de forbannede bena. Jeg hadde en drøm om at de lot meg gå og gå til jeg lå bevisstløs igjen! Det skulle jeg gjerne ha opplevd, om så bare for å se hvor de hadde ledet meg.

8

Mor sa de oppdaget det ganske tidlig. Da jeg først greide å stå oppreist, bykset jeg frem, og det var merkelig. Det høres pussig ut, men du får vær så god å tro meg. De trodde først jeg hadde en hjerneskade, men legene slo fast at det ikke var noe i veien med hodet mitt. Mor nektet å legge meg inn på psykiatrisk avdeling, eller galehuset, som det heter.

De var redde for meg, men det gjorde meg ingenting. Jeg har uansett aldri brydd meg særlig om verden utenfor, så jeg så heller ingen nytte i den seige muskelen inne i munnen, den folk kaller for tunge.

Jeg ble etter hvert klar over at jeg ikke greide å slutte å gå, men til å begynne med skjønte jeg ingenting. Jeg vet ikke helt når jeg lærte meg fargene, men jeg oppdaget i alle fall så smått at jeg har en liten nese og en munn som ligner en pistasjnøtt, som mor sier. Jeg husker heller ikke når jeg ble tjoret fast for første gang. Når vi skulle ut, bandt mor høyrehånden min godt fast i sin med et skjerf eller et tau. Når hun skulle på jobb, bandt hun meg fast hjemme. Hun gråt mens hun gjorde det. Det gjorde hun helt til den dagen hun forsvant. Jeg skal fortelle deg mer om hvordan hun bandt meg fast senere.

Jeg husker første gang de oppdaget at hodet mitt er underlagt bena. Jeg var fire år, og jeg var med mor på jobb.

Jeg var bundet fast inne i bøttekottet på skolen. Hun hadde ansvar for renholdet av toalettene og klasserommene, og hun satte frem te og kaffe på lærerrommet og på kontoret. Skolen lå midt i Damaskus. Vi måtte skifte buss for å komme oss hjem igjen. Vi bodde i utkanten av Jaramanaleiren, sør i Damaskus. Jeg håper inderlig du slipper å oppleve det stedet.

Den dagen jeg skjønte at jeg ikke greide å slutte å gå, 9

holdt mor på å låse alle skuffene i skapene inne på bøttekottet. Hun løsnet knuten på skjerfet og strakte ut hånden for å binde meg fast rundt håndleddet. Hun sukket og snudde seg et øyeblikk for å rette på hijaben før hun skulle ut. Det var bare snakk om et kort øyeblikk, men de få sekundene var nok til at føttene mine la av gårde, og de gikk fort. Jeg vet ikke hva de skulle utenfor, men da mor løsnet tauet, var det som om det vokste frem vinger mellom tærne mine.

Jeg la på sprang ut mot gata, og ganske snart var jeg i en helt annen verden. Jeg tenkte ikke på å begynne å gråte, jeg ble bare med føttene mine, og det var helt fantastisk. Jeg krysset gater og fortau uten å svinge unna noe. Jeg enset ikke verden omkring meg. Plutselig hadde folk stilt seg opp rundt meg i ring. Føttene stoppet ikke av den grunn, og jeg skrek ikke. De ville vite hva jeg het, både til fornavn og etternavn, men jeg var blitt helt stum. Jeg så opp på de gapende munnene. De var som små hull i veggen. Jeg hadde ingen begrep om hvor lang tid det var gått da mor plutselig sto der og hulket og gråt og ville løfte meg opp i armene sine. Jeg var tynn og spinkel, så folk trodde ikke jeg var mer enn tre år gammel. Mor knuget meg inntil seg og løp.

Hun snakket aldri om det som hadde skjedd. Hun prøvde ikke å få meg til å snakke om det heller, men i løpet av de neste fire årene oppsøkte vi den ene legen etter den andre for å prøve å finne ut hva som feilet meg. Jeg snakket aldri igjen etter det lille opptrinnet. Jeg hørte bare stemmen min når jeg resiterte koranvers. Det er en helt annen historie jeg skal fortelle deg litt senere.

Du må ikke tro det er en roman du sitter og leser. Dette er virkeligheten, og jeg skriver for å prøve å forstå hva som egentlig har skjedd.

10

Alt var tilbake til det vante. Jeg ble med mor på jobben, men nå fikk jeg være hos hun som hadde oppsyn med skolebiblioteket. Alle var så glade i mor, så de ville mer enn gjerne hjelpe henne. Hun virket liksom litt blyg og forsagt.

Hun var veldig pen, men det vokste en fløyelsmyk bart på overleppen hennes. Mor var beskjeden og åpnet nærmest ikke munnen. Hun gikk alltid rundt med bøyd hode. Det var som om det vokste en pukkel ut av ryggen på henne som bare ble større og større med årene. Hun var så snill at det var på grensen til irriterende. Jeg begynte helt bevisst å terge henne, bare for å se henne gå av skaftet, eller i det minste bli litt sint. Jeg ville se øynene hennes lyne og ta fyr, men det greide jeg som regel ikke. Bare se for deg å ha en datter som meg. Du hadde jo gått fra vettet!

Mor snakket aldri om hvor far var blitt av. En gang nevnte hun at han hadde reist sin vei, og etter det sa hun ikke mer. Det var det samme året hun fant ut at jeg ikke greide å slutte å gå, og at jeg ikke kunne snakke lenger heller.

På biblioteket på skolen ble livet et helt annet. Jeg var fem år gammel, og jeg hadde ikke lært meg å skrive ennå.

Jeg var der inne i flere år. Jeg greide ikke å slutte å gå, så jeg travet rundt og rundt under oppsyn av bibliotekaren, fru Suad. Det er ingen andre som har tatt seg så godt av meg som henne. Fru Suad har sin egen historie, som jeg også skal fortelle deg en dag. Hvis skjebnen lar meg leve lenge nok, har jeg mange historier jeg vil fortelle deg. Men akkurat nå er det viktigst at jeg forteller deg hvordan moren min forsvant.

Da jeg ble eldre og fikk mensen, bestemte mor at jeg måtte holde meg hjemme så jeg skulle vokte mitt og famili11

ens rykte. Jeg dekket håret med et fargerikt tørkle. Jeg formet det som en blomst. Det så morsomt ut og gjorde meg glad. Når mor skulle på jobb, bandt hun meg fast i senga vår. I sommerferien var hun hjemme sammen med meg.

Jeg aner ikke hva som skjedde den dagen mor forsvant.

Det var som om noen tok tak i halen på oss og rykket til. Jeg hørte flydur, og naboene forsvant. Menn i både sivile klær og uniform tok seg inn og stormet husene til folk. Sikkerhetspatruljer, kalte folk det. Jeg fulgte med på alt sammen, men jeg skjønte ingenting. Broren min var to år eldre enn meg, og han studerte på universitetet, så mor og jeg så ikke så mye til ham. Vi bodde i en ettroms med kjøkken og toalett. Vi måtte dusje inne på kjøkkenet. Mor tedde seg som om hun alltid ble overvåket når hun gikk rundt hjemme, og jeg er altså født med ben som ikke vil slutte å gå og endte etter hvert opp med ei tunge som ikke virket. Broren min var alltid sint, men i løpet av de siste månedene hadde han blitt mer engstelig. På TV-en snakket de om gjenger som dro rundt og stjal og drepte folk.

– De lyver! ropte broren min, men da skjente mor på ham og ba ham holde kjeft.

Senga mi var veldig fin, og der sov jeg og mor sammen.

Så lenge jeg kan huske, har jeg holdt meg i det ene hjørnet av senga. Jeg gjemte bøkene jeg hadde fått fra biblioteket på skolen, i kista mi. Den store koranen med gullskrift, som jeg kunne helt utenat, lå også der. Jeg ble vant til å ha det sånn. Tauet mor brukte til å tjore meg fast, var langt nok til at jeg kunne bevege meg rundt i rommet. Jeg kunne gå bort til vinduet og strekke ut hodet så langt jeg bare ville. Når mor og broren min gikk ut, låste de døra. Jeg kunne ikke fordra putene av skumgummi og teppet vi hadde til å sitte 12

på i leiligheten, så jeg satt alltid på senga. Den var hele min verden, og jeg redde den opp flere ganger om dagen. Sengetøyet vasket jeg for hånd. Det var to store puter i senga og en liten trekantet pute til å holde rundt mens jeg sov. Den var grønn med røde broderte blomster på. Om natten la jeg den under føttene. Jeg har jo sagt at det er bena som styrer meg, ikke hodet. Det er et mystisk hode, og jeg forstår ikke stort av det.

Senga var ikke av messing, men av tre, stor og solid.

Jeg hoppet opp i luften og kastet meg ned på den. Mellom madrassen og bunnen gjemte jeg ark, plastposer i ulike farger og yndlingstegningene mine, som mor nektet meg å henge opp på veggen. Mellom senga og veggen sto kista mi hvor jeg la alle gavene jeg hadde fått av Fru Suad. Bøker, penner og fargestifter. Jeg skal fortelle deg om denne kista også, og om alle bøkene, arkene og tøyblomstene jeg hadde i den. Jeg brukte ikke metallskapet, det var mor sitt. Klærne mine la jeg i en trekasse på den andre siden av senga, inntil veggen. Jeg hadde ikke så mange klær å gå i, men jeg hadde til gjengjeld et utall pysjamaser som mor hadde kjøpt på bruktmarkedet i Haramiyya. Jeg brukte dem bare i et par uker, og så klippet hun dem opp til vaskekluter og brukte dem til å gjøre rent hjemme. De var som regel ganske loslitte allerede når mor kjøpte dem, men det gjorde ingenting, for jeg likte de fine fargene.

Den dagen satt mor og jeg i en hvit minibuss da vi ble stoppet ved en kontrollpost. Hånden min var som vanlig tjoret fast med et kort, tykt tau, og det var aldri mer enn to meter mellom min høyre hånd og mors venstre. Jeg satt ved vinduet og stirret ut. Alt var så underlig. Jeg hadde ikke vært utenfor kvarteret der jeg ble født, på nesten et år, og 13

jeg var veldig oppspilt nå som vi skulle besøke fru Suad. Det var hun som hadde spurt mor om jeg ikke kunne få være med. De små visittene hos henne var det beste jeg visste, og aller best var det når vi var på vei dit.

Du kan jo bare tenke deg de merkelige luktene som dunstet fra den bussen. Det heter liksom rutebil, men det ordet liker jeg ikke. Jeg kjente eimen av klamme kropper i sommervarmen, og når vi åpnet vinduene, sved den brennhete luften mot ansiktet.

Jeg satt og så fremover. Bussen stoppet for andre gang, og mor sa at nå var vi kommet til den største kontrollposten. To av passasjerene gikk av. Den ene mente han kom fortere frem til fots nå for tiden, for vi måtte jo gjennom tre slike veisperringer for å komme inn til sentrum av Damaskus, hvor Fru Suad bodde. Huset hennes lå kloss inntil Nejmeplassen, ikke så langt fra skolen. Vi måtte altså gjennom tre kontrollposter til før vi var fremme. Du vet sikkert godt hva slike veisperringer er. Jeg hadde aldri sett en midt inne i Damaskus før. Jeg hadde i grunnen aldri lagt merke til noen av dem, men nå var de en hyppig bekymring og et yndet samtaletema for folk rundt meg. De gjorde at mange hadde begynt å ta sykkelen fatt, og det likte jeg.

Vi hadde også en sykkel som broren min brukte når han skulle til restauranten ved Bab Touma, der han jobbet som servitør. Jeg pleide å vaske sykkelen for ham og gjøre den riktig fin. Jeg festet fargerike bånd på styret, og så lagde jeg to små plater på størrelse med en hånd som jeg festet på hver side. Jeg tegnet fem føtter, tre tau i ulike farger og en blå hånd som jeg festet med teip. De skulle beskytte broren min. Han brydde seg egentlig ikke. Jeg fikk gjøre som jeg ville med sykkelen.