Hjertets usynlige stormer

kraft at den unge mannen falt baklengs over sofaen og inn i døråpningen til soveværelset, hvor hun nå innså at guttene hadde vært kjærester helt siden den dagen bussen fra Cork ankom Dublin. Hun hadde hørt om slike folk. Guttene på skolen gjorde narr av dem stadig vekk. Var det noe rart, spurte hun seg selv, at Smoot aldri hadde ønsket å ha henne der? Det skulle være deres kjærlighetsrede, det var slik det var. Og hun hadde vært gjøkungen i redet deres.

«Jack!» ropte mor, mens Peadar MacIntyre – for det var mannens navn – nok en gang grep hodet til sønnen og sparket ham i kroppen med så barbarisk kraft at hun kunne høre ribbeina brekke. «Seán!» skrek hun, men da guttens hode vred seg mot henne, var øynene vidåpne, og hun forsto at han allerede hadde forlatt denne verden. Ikke desto mindre ville hun ikke tillate at han kom til enda mer skade, og løp tilbake gjennom rommet, fast bestemt på å dra mannen unna, men første gang hun prøvde, grep han henne i armen og ga henne et raskt og voldsomt spark så hun fór gjennom den åpne døra og tumlet ned trappen, hvor hvert trinn, fortalte hun meg senere, fikk henne til å føle seg et hakk nærmere døden selv.

Hun landet med et brak på gulvet nede i første etasje og ble liggende på ryggen en liten stund og stirre opp i taket mens hun gispet etter pusten. Inne i magen hennes protesterte jeg kraftig mot denne krenkelsen og besluttet at min tid var kommet, og mor utstøtte et vilt skrik idet jeg rev meg løs fra livmoren og tok fatt på min første reise.

Hun kom seg på beina og så seg omkring. En annen kvinne i hennes situasjon ville kanskje ha åpnet utgangsdøra, kastet seg ut i Chatham Street og skreket etter hjelp. Men ikke Catherine Goggin. Seán var død, det var hun sikker på, men Smoot var fremdeles der oppe, og hun kunne høre ham be for livet, deretter lydene av vold, skrikene av smerte og forbannelsene som haglet ned over hodet til gutten da Seáns far gikk løs på ham også.

Med et smerteskrik for hver bevegelse slepte hun seg opp det første trappetrinnet, så et til og enda et, helt til hun var kommet halvveis. Hun skrek da jeg gjorde oppmerksom på min tilstedeværelse, og det var noe i bevisstheten hennes, fortalte 59