Himmelen skal gråte blod

rødvin til seg selv. I tillegg ba hun om en miniatyrflaske med Gordon’s Gin og dertil hørende tonic water.

Fint, tenkte jeg. Drikk deg dritings, så får datteren din en utmerket ferie å se tilbake på.

Skjønt, jenta satt bøyd over iPaden og trykket som hypnotisert på skjermen. Om så moren spydde i fanget, hadde hun knapt lagt merke til det.

Jeg ristet på hodet. Dagens ungdommer klarer knapt en time uten nettilgang og vår tids bedøvende underholdningskakofoni. Heller enn å oppdage verden rundt dem, og hverandre for den saks skyld, sitter de med nesa ned i en skjerm og tror livet og virkeligheten utspiller seg inne i en digital flate på noen skarve kvadratcentimeter. De er selve inkarnasjonen av Platons huleliknelse: fanger lenket fast innerst i hulen, trollbundet av bildene som flimrer foran dem. Hvordan de i det hele tatt skal klare å bringe slekten videre, er for meg en stor gåte. Men de bruker visstnok nettet til det også.

Da trillevogna flyttet seg og det endelig ble ledig i midtgangen igjen, rettet jeg ut kneet med et lavt, nytelsesfullt stønn. Det kneppet høylytt i leddet, og smertene begynte umiddelbart å avta. Jeg strakte meg etter den lunkne ølen, som i et mislykket forsøk på å leve opp til hedersbetegnelsen «pale ale» bare hadde fått en smak av såpe.

Denne turen blir en real høydare, tenkte jeg sarkastisk.

Og det var kun halvannen time siden avgang. Drøye sju timer igjen. Herre jemini!

Ifølge oversiktskartet på skjermen foran meg begynte vi å nærme oss Middelhavet da jeg kjente et akutt behov for å komme meg på do. Jeg forbannet ølen jeg hadde helt i meg.

Og de to kaffekoppene på Oslo lufthavn. Og at jeg ikke hadde tatt meg tid til å spise en skikkelig frokost. Men først og fremst forbannet jeg pillene jeg var nødt til å ta, og som ga bivirkninger av bibelske proporsjoner. I samme slengen lyste jeg også en forbannelse over meg selv. Med mine stadig mer begrensede fysiske forutsetninger burde jeg heller 9