Sigbjørn Mostue
Himmelen skal gråte blod En thriller
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62131-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«(…) den gode viljen kan forårsake nesten like mange ulykker som ondskapen» Albert Camus, Pesten
Kapittel 1
Smertene tok til igjen. Grådige ildtunger skjøt opp gjennom beina og fikk meg til å knipe igjen øynene og bite tennene sammen så det knakte i kjeveleddene. Knærne ba en tynn bønn om å få slippe så mye som et minutt til i den trange, fastlåste stillingen som den oppfinnsomme torturisten hadde klekket ut: i dette tilfellet en interiørarkitekt for et flyselskap hvor kravet om maksimal utnyttelse av plassen glatt hadde trumfet passasjerenes ve og vel. Jeg forsøkte å gi venstrebeinet lise ved å strekke det ut i midtgangen. Knærne mine var imidlertid blitt utsatt for et anselig knippe skader og slitasje gjennom årenes løp, så det høyre gjorde like forbasket vondt. Dessuten var trillevogna på vei mot meg. Kabinpersonalet overså med den største arroganse beinet som stakk fram, og det var med nød og neppe at jeg rakk å trekke til meg foten før den ble overkjørt av vogna. Nok en gang satt jeg som et dyr i en for liten felle, og det var bare å stålsette seg for nye smerterier. En flyreise er og blir et sant mareritt fra start til mål. Hvorfor folk ivrer slik etter å komme seg utenlands, til overfylte byer og strender, høye priser, køer og dårlig mat, ligger langt over min forstand. Jeg fnyste for meg selv, men den noe negative tankerekken ble avbrutt av ei snerten flyvertinne, som med et stivt smil spurte om jeg ville ha noe å drikke. Navneskiltet på brystet fortalte at hun het Nina. Hun hadde noe mellom 7
fortennene, kanskje restene etter en frokost inntatt i hui og hast like før vi lettet. Øynene under den blekede luggen var blodskutte etter en kort natt, men sminken var i alle fall på plass, i rikt monn. Parfymen likeså. Og jeg får dundrende hodepine av tung parfyme. – En øl, svarte jeg kort. Flyvertinna rakte meg en lunken boks med flyselskapets egenproduserte øl, fortsatt med det stive smilet meislet inn i ansiktet. Jeg valgte å helle innholdet over i det skjøre plastglasset som fulgte med, selv om mye av kullsyren ville forsvinne på veien. Å drikke rett fra boksen ville si det samme som å presse leppene mot fingrene til en lang rekke med folk som hadde håndtert drikkevaren, fra bryggerisjaueren til flyvertinna. Gudene måtte vite hvor alle disse fingertuppene hadde vært. Jeg kunne levende forestille meg et par–tre scenarioer som ikke akkurat skjerpet appetitten. Uansett kunne jeg ikke risikere å bli syk. Tilstanden i kroppen min var alvorlig nok fra før, om ikke fremmede tarmbakterier skulle komme på toppen av det hele. – Endelig noe å drikke! Jeg er helt uttørket. Utbruddet trakk blikket mitt mot to av passasjerene som satt på vindusraden vis-à-vis meg på babord side. Ingen hadde kunnet unngå å legge merke til moren og hennes tenåringsdatter, de aller siste som hadde kommet om bord i Oslo. Flyturen lå allerede ti minutter bak skjemaet som følge av deres sendrektighet. Hvis man så bort fra jentas gyllenbrune hudtone og krusete hår, var hun som et speilbilde av moren. Sistnevnte hadde kommet andpusten og med rødsprengte kinn nedover midtgangen med et flagrende sjal påført afrikansk batikk over de vide gevantene hun ellers bar. Foran seg hadde hun skjøvet en uregjerlig trillekoffert prydet med et heldekkende leopardmønster i svart-hvitt. Den andre hånda holdt fast i datteren, som hang på slep etter den oppsiktsvekkende ekvipasjen. Nå satt moren og forhørte seg om halvparten av innholdet i vogna, før hun endelig bestemte seg for å velge en Sprite til den sløve tenåringsjenta ved vinduet og en flaske 8
rødvin til seg selv. I tillegg ba hun om en miniatyrflaske med Gordon’s Gin og dertil hørende tonic water. Fint, tenkte jeg. Drikk deg dritings, så får datteren din en utmerket ferie å se tilbake på. Skjønt, jenta satt bøyd over iPaden og trykket som hypnotisert på skjermen. Om så moren spydde i fanget, hadde hun knapt lagt merke til det. Jeg ristet på hodet. Dagens ungdommer klarer knapt en time uten nettilgang og vår tids bedøvende underholdningskakofoni. Heller enn å oppdage verden rundt dem, og hverandre for den saks skyld, sitter de med nesa ned i en skjerm og tror livet og virkeligheten utspiller seg inne i en digital flate på noen skarve kvadratcentimeter. De er selve inkarnasjonen av Platons huleliknelse: fanger lenket fast innerst i hulen, trollbundet av bildene som flimrer foran dem. Hvordan de i det hele tatt skal klare å bringe slekten videre, er for meg en stor gåte. Men de bruker visstnok nettet til det også. Da trillevogna flyttet seg og det endelig ble ledig i midtgangen igjen, rettet jeg ut kneet med et lavt, nytelsesfullt stønn. Det kneppet høylytt i leddet, og smertene begynte umiddelbart å avta. Jeg strakte meg etter den lunkne ølen, som i et mislykket forsøk på å leve opp til hedersbetegnelsen «pale ale» bare hadde fått en smak av såpe. Denne turen blir en real høydare, tenkte jeg sarkastisk. Og det var kun halvannen time siden avgang. Drøye sju timer igjen. Herre jemini! Ifølge oversiktskartet på skjermen foran meg begynte vi å nærme oss Middelhavet da jeg kjente et akutt behov for å komme meg på do. Jeg forbannet ølen jeg hadde helt i meg. Og de to kaffekoppene på Oslo lufthavn. Og at jeg ikke hadde tatt meg tid til å spise en skikkelig frokost. Men først og fremst forbannet jeg pillene jeg var nødt til å ta, og som ga bivirkninger av bibelske proporsjoner. I samme slengen lyste jeg også en forbannelse over meg selv. Med mine stadig mer begrensede fysiske forutsetninger burde jeg heller 9
ha sittet på brygga mi hjemme, med føttene i sjøen, avisa og en kaffekopp i hendene mens måkeskrik fylte lufta, og nytt i lange drag mitt sparsommelige otium som jeg de seneste årene hadde begynt å unne meg. Som da jeg skaffet til veie en smoker fra Tennessee: et digert, prustende drog som drev den snørrhovne naboen min til vanvidd når jeg fyrte den opp og la inn en halv gris som skulle godgjøre seg over natta. Jeg ba selvsagt aldri ham og resten av den ufordragelige familien hans over for å smake på resultatet, og de skulle bare visst hva de gikk glipp av. Jeg er en sann djevel når det gjelder grilla kjøtt. Tanken på mat fikk magen min til å syde og koke. Mens sykdommen fjernet matlysten, straffet medisinene meg nådeløst når jeg først klarte å få i meg næring: med plutselig magetrøbbel som gjerne meldte seg på de minst beleilige tidspunkter. Jeg kastet et blikk mot toalettene midt i kabinen. Synet av køen fikk meg til å banne stille. Enda lenger framme, ved økonomiklassens siste utpost før et forheng markerte skillet inn til businessklassen, sto tre stykker og ventet tålmodig. Desperasjonen steg et hakk. Jeg kikket meg over skulderen. Foran de bakre toalettene sto det kun én med samme behov som meg. Resolutt løsnet jeg sikkerhetsbeltet, som jeg alltid har festet under hele reisen. Jeg har sett passasjerer smelle skallen opp i kabintaket under kraftig turbulens, og akter ikke å forsøke det samme. Med et grin om munnen kunne jeg endelig strekke på begge beina samtidig, men grimasen skyldtes like mye magen. Brått oppførte den seg som en vaskemaskin i ferd med å starte sentrifugen. Jeg hadde kun tida og veien. Svetten begynte å perle på panna mi mens jeg sjanglet bakover mellom seteradene. Og som om ikke kroppens forræderi var nok, lød plutselig et ondskapsfullt «pling» i kabinhøyttalerne, etterfulgt av kapteinens tilgjort sedate stemme: – Ja, da har flyet beveget seg inn i et område med 10
noe ustabile luftmasser. Det er et kraftig lavtrykk over SørEuropa som skaper litt turbulens, så for sikkerhets skyld ber vi dere om å finne plassene deres og spenne fast sikkerhetsbeltet. Vi regner med at det vil være over om en ti minutters tid. Like etter skalv skroget som ei livredd bikkje. Kabinpersonalet kom hastende tilbake med tralla. Jeg smøg meg inn til siden og ba en stille bønn om at de ikke skulle bry seg om meg. Jeg blir sjelden bønnhørt. – Unnskyld, men du må nesten sette deg på plassen din. Det var hun med matrester mellom tennene. Nina. – Det går bra, smilte jeg tilbake. – Beklager, men lysene med «Fest setebeltene» er tent, og … – Jeg tar sjansen, svarte jeg, ikke lenger fullt så sindig. Kanskje Nina hørte lyden fra magen min, eller så fanget hun opp desperasjonen i blikket mitt. Hun nikket uansett kort, og mumlet noe om at jeg gjorde det på egen risiko. Det ristet igjen. Noen gispet høyt. Jeg kikket opp mot taket. Det skulle ha tatt seg ut å bli slått ut nå, tenkte jeg og så for meg den grisete scenen det ville ha medført. Med blikket stivt rettet mot toalettskiltet tilbakela jeg de siste meterne og kom meg inn i det trange avlukket. Turbulensen avtok ganske snart, og da jeg var ferdig og kunne åpne døra, ble jeg møtt av en lang kø med trengende som ventet på å få slippe inn. Ansiktsuttrykkene var ikke akkurat preget av forståelse og medmenneskelighet. Jeg følte meg slapp og dehydrert, men på den annen side usigelig lettet, og ga blanke i hva de tenkte. Før jeg vendte tilbake til plassen min, benyttet jeg anledningen til diskré å granske en spesiell seterad: Helt bakerst satt to kortklipte, muskuløse menn på hver side av en middelaldrende afrikaner med snauklipt, krusete hår og et knyttnevelangt skjegg som gjorde det smale ansiktet ekstra langstrakt. Følget hadde vært de første om bord, og selv om 11
gutta på hver side av afrikaneren var i sivil, skulle man være ganske tett i pappen for ikke å skjønne at vi hadde med en deportasjon å gjøre. Fangen satt med lukkede øyne, men leppene beveget seg svakt som om han satt og snakket i søvne – eller ba til høyere makter. Det der vil neppe hjelpe deg, tenkte jeg. Munnen hans var halvåpen, og blottet to svakt utstående fortenner i overkjeven. Utseendet pekte mot gener fra Afrikas horn. Og det var da også dit vi var på vei. I første omgang til Etiopia. Addis Abeba. Et av de siste stedene på denne jord jeg hadde lyst til å besøke mens sommeren hjemme sang på sitt mest kraftfulle vers. Men jeg var altså ikke hjemme. Jeg var fanget om bord i et digert fly, stappfullt av familier på vei for å besøke sine gamle hjemland på det afrikanske kontinent, forretningsfolk, turister som med stjerner i øynene ventet på å få virkeliggjort sine drømmer om safari og eksotiske eventyr – samt to norske politimenn med en sovende fange imellom seg. Da jeg like etter hadde fått presset meg ned i det smale turistklassesetet mitt, fant jeg fram boka jeg hadde lagt klar i setelomma. Jeg hadde knapt vært borti Nietzsche siden studiedagene, men den unnselige pocketboka, godt gjemt innerst i hjørnet av bokhandelen på Oslo lufthavn, hadde formelig ropt på meg. Valget av litteratur var noe pussig, helsetilstanden min tatt i betraktning: den tyske filosofen er ikke akkurat kjent for å spre optimisme og glede. Men kanskje hadde det noe med hans desperate omfavnelse av livet å gjøre. Jeg vet ikke. Jeg begynte uansett å lese, vel vitende at en ungdomsforelskelse som regel viser seg å være tvers igjennom rusten ved gjensyn. Men denne gangen ble jeg ikke skuffet. Da jeg attpåtil klarte å lirke den høyre foten såpass langt innunder setet foran meg at jeg nesten fikk strukket ut beinet, hadde jeg endatil funnet en stilling som var til å holde ut. Lettet på alle vis kjente jeg at situasjonen begynte å 12
grense opp mot nesten levelig. Turen ville kanskje ikke bli så ille, slo det meg. Jeg kikket på bokomslaget: Hinsides godt og ondt. Mitt liv i et nøtteskall.