Hilsen Ruth

Page 1



Ingrid Tørresvold

Hilsen Ruth Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-65839-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Foto: © photka/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I dag skal jeg gli gjennom verden som om den var av krem. Jeg vet ikke hvor jeg har den metaforen fra. Bildet falt ned i meg, og der ble det værende. Jeg liker det godt, jeg liker tanken på det søte, friske mot ansiktet. Jeg går ut av hybelen kledd i den gule skinnjakken jeg arvet fra tante, selv om jeg vet at den ikke er egnet i varmen. Skinnet klistrer seg til huden, det kjennes som om jeg ikke skal få den av igjen. Jeg finner ei død rotte utenfor døren. I går fant jeg en i blomsterbedet til naboen, og dagen før der igjen lå det ei rotte under postkassene. De kommer frem på grunn av matavfallet som stinker, og så dør de av giften borettslaget har satt ut. Jeg har ikke god tid, men likevel gjør jeg som jeg har gjort med de andre rottene. Jeg river av en plastpose fra rullen jeg har i sekken, stikker hånden inn i den og plukker opp rotta, knyter posen rundt den døde kroppen. Jeg kaster posen i restavfallet. Det gir meg en følelse av å bidra, selv om handlingen ikke monner i det store bildet, men hva gjør egentlig det. Jeg liker å kjøre buss nå som så mange har reist. Den 5


eneste andre passasjeren er en eldre mann, vi har bussen for oss selv. Setet jeg foretrekker, fremst i bussen bak førersetet, har vært ledig hver dag den siste uka. Jeg liker å sitte rett bak sjåføren, for da kan jeg forestille meg at det er jeg som kjører. Sjåføren hører på radio, vignetten til nyhetene spilles, en reporter begynner å snakke. De snakker bare om været på nyhetene, hele døgnet nå. Hetebølgen ble varslet allerede i april, meteorologene snakket om den kommende varmen i mange uker, men jeg trodde de overdrev, som de alltid gjør, prognosene pleier aldri å være så presise. På nyhetene sier de at det kommer til å bli ny varmerekord i dag, igjen, det er ingen tegn til at det skal bli kjøligere med det første. Skogbrannene sprer seg, det kan bli nødvendig å evakuere mennesker som bor i de mest utsatte områdene. Temperaturen er lavere i nord, det er derfor folk reiser. Færre mennesker får heteslag der, skogene brenner ikke. Bussen passerer senteret, travbanen, bensinstasjonen. Selv om det ennå er tidlig formiddag, sprenger sola allerede i alt som er, i vinduene og asfalten. Klimaanlegget i bussen gjør godt, jakken kjennes ikke så klam lenger, jeg kan beholde den på likevel. Denne dagen kan bli den varmeste jeg har opplevd så langt i livet. Etter at jeg har låst meg inn i kaféen, løfter jeg stolene ned fra bordene og vasker overflatene, selv om de er rene fra før. På gulvet under et av bordene finner jeg et blått skjerf, silke kanskje, fint er det i alle fall. Jeg vil gjerne ha det. Ingenting har hindret meg i å ta gjenglemte gjenstander tidligere, jeg har stjålet både paraplyer og bankkort som slepphendte folk har lagt igjen, men i dag har jeg 6


bestemt meg for å gjøre alt riktig. Jeg plukker opp skjerfet med tommel og pekefinger, og legger det i kurven for gjenglemte ting. Etterpå fyller jeg på med pappbegre, skrur på kaffemaskinene, og setter et brett med halvtinte boller inn i ovnen. Jeg synes lokalet skinner. Gulvene og vinduene er rene, så lyset reflekteres i flatene. Det minner meg om sollys som speiler seg i vann, selv om det er noen år siden jeg har vært ved havet. Gunnar reiste i går, jeg og niesen hans skal holde kaféen gående. Gunnar får koblet av noen uker med familien, jeg får trent på å fungere i samfunnet. Jeg sa til ham at jeg fint kunne jobbe alene, at det kom til å gå bra med tanke på hvor få kunder som har vært innom de siste ukene. Det var ikke aktuelt, sa han, det var viktig å være to på jobb, i tilfelle det skulle bli hektisk. Jeg gjennomskuet unnskyldningen som klassisk løgn, sannheten er at han ikke vil jeg skal jobbe alene. Da jeg spurte om jeg kunne få ansvaret for å ta oppgjøret om kveldene, sa han at niesen skulle ordne det. Hun skal ha det meste av oppgavene, jeg skal gjøre forefallende arbeid. Jeg kan alle rutinene, jeg brygger perfekt kaffe. Grunnen til at jeg ikke får mer ansvar, er at Gunnar har problemer med energien jeg sender ut. Du kan prøve å smile litt mer til kundene, sier han, fremstå med overskudd, noe som er lett for ham å si. De som er igjen i byen bryr seg ikke om jeg smiler eller ikke, de vil uansett ikke ha kaffe eller kanelboller nå. Jeg klandrer dem ikke for det. Det beste å gjøre i varmen, er å ligge så stille som mulig, gjerne på et gulv, ved en vifte. Det gjør jeg, og jeg passer på å ha mye kald drikke tilgjengelig, brus og vann. Man bør ikke overanstrenge seg, men 7


holde seg mest mulig i ro, det er hva myndighetene anbefaler. Den første kunden kommer inn rett etter åpningstid, en kvinne i førtiårene. Hun er rød og svett i ansiktet og på halsen. Hun spør om hun kan få et glass vann. Jeg tenker på det Gunnar har sagt om overskudd. Vil du ha med noe å spise, spør jeg, ferske bagetter. Og osten er fra en lokal gård, den er god. Hun ser på utvalget, myser, så sier hun: Ja, vet du hva, jeg tar den med pesto og kylling. Bra valg, sier jeg, og henter en av bagettene ut med klypa, legger den i en papirpose. Jeg er enkel å overbevise, sier hun. Skal du ikke ha noe mer, spør jeg når hun stikker kortet inn i terminalen. Hun ser ned mens hun taster koden. Nei takk, svarer hun, og smiler. Vi har kaffe, sier jeg, alle slags typer. Nei takk, gjentar hun. Hva med iskaffe? Ellers takk. Vi selger lite kaffe. Ja. På grunn av varmen, forklarer jeg. Ja, sier hun. Varmt og varmt går dårlig sammen. Jeg skal ikke ha noe mer. Nå smiler hun ikke lenger, hun får det travelt med å putte kortet tilbake i lommeboka og bagetten ned i veska. Husk å drikke nok vann, sier jeg. Ja, sier hun. 8


Ha det bra, roper jeg når hun går ut av døren. Hun svarer ikke, setter bare opp farten. Hun ser seg til begge sider før hun krysser veien, over til holdeplassen på den andre siden, der bussene kjører videre mot sentrum. Flere mennesker står samlet der allerede. Alle skal samme vei. Bregnen på hyllen utenfor kundetoalettet har tørket ut. Fargen på potten har plaget meg lenge, den komplementerer ikke planten. Hvis noen spurte, ville jeg sagt at den er syrinfarget, som i de lilla syrinene, men beskrivelsen er ikke presis nok. Fargen på potten er en nyanse mørkere enn den syriner gjerne har. Jeg strekker hånden opp og skyver potten utfor hyllekanten, det hele går ganske fort. Jeg lukker øynene, og så hører jeg at den knuses mot gulvet. Skårene fra potten omkranser jorden, og jorden er spredt utover gulvet som en stjerne. Det føltes godt å knuse den. Nå slipper jeg å se den når jeg står bak disken, de siste dagene har den ligget som et lilla rusk i sidesynet. Niesen til Gunnar kommer en time for sent, hun er blank i ansiktet av svette. Så fint at du kunne åpne, det er helt kaos i trafikken, sier hun, og rekker frem hånden. Sofie, sier hun, hyggelig. Håndtrykket hennes er fast, hun rister hånden min lenge og smiler. Hun har ansiktet fullt av fregner, i den ene nesevingen har hun en sølvring, svarte fragment av maskara under øynene. Hun ser ut som om hun er både tjue og tretti, jeg er ikke sikker, men jeg er i alle fall eldre enn henne. Du har et veldig svakt håndtrykk, sier hun, og ler. 9


Jeg trekker hånden til meg. Jeg har hørt det før, flere ganger. Å ja, sier jeg. Du visste vel at jeg skulle komme i dag, spør hun. Jo, eller, jeg lurte på om det var i morgen. Men det var i dag. Ja, det står jo i kalenderen, sier jeg. Mens hun skifter på bakrommet, trykker jeg en papirserviett et par ganger mot pannen. Det hjelper ikke, svetten kommer tilbake med en gang, som vann i en lekk båt. Gikk det greit å åpne, spør hun. Jeg har gjort alt, svarer jeg. Bollene, sier hun, de er vel ferdige. Ja. Jeg smører noen bagetter, sier hun. En potteplante har knust der borte, sier jeg og peker. Hva har skjedd? Den lå bare sånn da jeg kom. Rart, sier hun. Jordskjelv, sier jeg. Sofie ser på meg. Nei da. Hun smiler. Hun finner kosten og feiebrettet, og så haster hun bort til potteskårene. En eldre mann kommer inn døren. Kunne jeg fått et glass vann, spør han. Jeg skjenker i et glass fra vannmuggen med isbiter, vi har den stående i kjøleskapet, den nærmer seg tom allerede. Når jeg setter glasset på disken foran ham, er Sofie allerede tilbake med feiebrettet. Etter å ha skyflet potteskårene ned 10


i søppelbøtta, finner hun frem en ny pakke servietter og åpner den. Du kan vente med det, sier jeg. Hun legger dem tilbake, og finner i stedet frem flere plastlokk som hun stabler i kurven ved siden av pappbegrene. Du må bare si hva jeg skal gjøre, sier hun, jeg har bare hatt et par dagers opplæring med Gunnar. Ja, sier jeg. Han har kommet frem nå, sier hun, han sendte meg et bilde i morges. De har leid en hytte ved havet. Å ja, sier jeg. Gunnar sa at du vanligvis jobber fredager, fortsetter Sofie, etter at mannen har gått. Hun finner frem to glass, og henter kartongen med iste fra kjøleskapet. Vi kan vel kose oss litt i varmen? Jeg tar imot det ene glasset. Jeg burde si at det ikke bare er å forsyne seg, men jeg lar være. Det blir sikkert svinn på slutten av dagen uansett. Igjen får jeg denne følelsen av å gli gjennom krem, kanskje er det en motreaksjon til varmen. Jeg holder fast ved bildet, jeg tenker på kald, pisket krem som gir etter når jeg glir gjennom den. Jeg jobber både fredager og andre dager, sier jeg. Hun nikker. En kvinne med en labrador i bånd stopper utenfor inngangen, hun betrakter skiltet hvor jeg har skrevet opp dagens tilbud, kaffe og kanelbolle til en gunstig pris. Det ville ikke hjulpet selv om kaffen var gratis, ingen vil ha varm drikke. Hva skal du i helga, spør Sofie. 11


Jeg vet ikke hvorfor hun spør om det. Hvorfor skulle hun bry seg om hva jeg skal i helga. Jeg tror jeg skal ta det med ro, sier jeg. Sofie bruker to fingre for å sette sugerøret til munnen. Væsken stiger opp i plastrøret når hun suger, synker ned igjen etterpå når vakuumet forsvinner. Du da, spør jeg, hva skal du i helga? Mmm, sier hun, fortsatt med sugerøret i munnen, jeg får besøk av broren min. Han er bipolar. Å, sier jeg. En gang ga han mamma juling, fortsetter hun, slo henne i ansiktet og alt, med neven. Herregud, sier jeg. Kvinnen utenfor ser inn i lokalet, men hun later til å ha endret mening, og går i stedet videre nedover veien. Jeg vet ikke hvorfor, men noe bobler opp i meg, det bare skjer. I dag, da jeg gikk til jobb, så jeg for meg at jeg gled gjennom krem, sier jeg, kan du forestille deg det? Jeg ser ned i gulvet mens jeg sier det, konsentrerer meg om en smule som ligger der. Når jeg løfter blikket igjen, ser Sofie på meg. Så ler hun. Jeg biter tuppen av sugerøret fast mellom tennene. Ja, jeg tror jeg ser det for meg, sier hun. Sofie oppdager silkeskjerfet i kurven for gjenglemte ting, hun plukker det opp og legger det rundt halsen. Så fint, sier hun, tror du jeg kan ta det? Noen har glemt det, svarer jeg. Hun betrakter speilbildet sitt i kaffemaskinen, snur seg for å se fra flere vinkler. Jeg prøver å finne på noe annet å fortelle, prøver å huske om det var noe jeg la merke til på 12


vei til jobb, men jeg kommer ikke på noe. Jeg kunne fortelle om rottene, men magefølelsen sier at jeg bør la være. Gjenskinnet av Sofies ansikt vrenges i kaffemaskinen. To eldre damer kommer inn døren. Jeg skynder meg bort til disken. Hva skal dere ha i dag, spør jeg.