Magne Hovden
Hekser og fuglekikkere
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64493-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com, Shutterstock og www.pngguru.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Takk til Ida
KAPITTEL 1
Tor Hellebust sto på kanten av et stup. Vinden la gresset flatt rundt føttene. Bølgene brøt hvite mot sorte klipper langt der nede. Med lukkede øyne trakk han pusten dypt inn. «Ok.» Han tok et steg nærmere kanten, åpnet øynene og skuet opp mot himmelen. «Jeg er klar.» Noen sekunder gikk, før han så ned. «Nei, vent.» En kikkert dinglet rundt halsen idet han snudde seg mot en liten kvinne med et videokamera i hendene. «To sekunder.» Det knitret i den kamuflasjefargede skalljakka da han dro den nedover lårene for å få beina til å se kortere ut. Det hadde vært en vane siden første skoledag. Et resultat av en lubben gutts desperate forsøk på å lede potensielle mobberes oppmerksomhet over på Tor: «Stankelbein! » Overkroppen hadde på et tidspunkt sluttet å vokse i takt med beina. De høye hoftene fikk dem til å se enda lengre ut. 7
Den lubne guttens strategi var solid. Kallenavnet hang ved Tor alle åra på Aspøy skole i sentrum av Ålesund. Det hang fremdeles ved, tretti år etter at han sist hørte det. Skuldrene hadde blitt bredere og skapte en viss symmetri. Men overkroppen hadde aldri tatt igjen beina. «Ok. Jeg er klar. Take one. Action.» Et rødt lys blinket på kameraet. «Greit. Ok.» Han kremtet. «Dette er Runde. En gresskledd øy i havgapet på Sunnmøre. Med 500 108 innbyggere på 6,2 kvadratkilometer. Kun 108 av dem er mennesker.» Han så ned mot fuglene som slapp seg fra de smale fjellhyllene, slo ut vingene og seilte over bølgene. «Resten er fugler.» Den barnslige iveren i de blå øynene sto i kontrast til furene i panna. De utgjorde skyttergraver i ingenmannslandet mellom øyebrynene og hårfestet. Slaget var tapt for lengst, men i vikene på venstre og høyre flanke nektet tre–fire brune hårstrå å slå retrett. Den økende hårveksten i nesa og ørene, kroppens hånlige kompensasjon for det svinnende hårfestet, ble trimmet jevnlig. Men ikke stråene i vikene. Han ga dem betingelsesløst amnesti, som bautaer over fordums storhet. «Jeg var her for første gang på tiårsdagen min. Jeg hadde invitert hele klassen i bursdag, men ingen dukket opp. ‘Alle som går i bursdagen til stankelbeinet, er et stankelbein selv.’ Tross trusselens logiske brist valgte ingen å ta sjansen. Mamma kom inn på rommet mitt og tørket tårene mine. Hun ba meg pakke fuglekikkerutstyret. Selv pakket hun kaker og godteri i en sekk. Vi kjørte fra Ålesund, tok ferga 8
til Hareid og fortsatte hit. Fra parkeringsplassen ved foten av fjellet fulgte vi den bratte stien oppover. Jeg var ennå lei meg da vi nådde toppen.» Han pekte mot en stein. «Jeg satte meg på den steinen og grå…» «Det kommer folk, Tor. Dette er flaut. Jeg vil ikke mer.» Tor snudde seg mot kvinnen med videokameraet. Hun gløttet mot to turgåere som var på vei oppover stien. «Ikke bry deg om dem, Frida. Bare film videre. Vær så snill? Bare litt til.» Frida dro det skulderlange, brune håret bak øret. Kåpen rakk helt ned til de høyhælte skolettene. Hodet så stort ut på de vevre skuldrene. De lange, påsminkede øyebrynene over de tettsittende øynene ga henne et oppsyn som en sint tegneseriefigur. Rynker tegnet seg rundt munnen idet hun knep den igjen rundt munnstykket på en e-sigarett. Hun trakk inn dampen og puffet mot Tor. «Bare bli ferdig med det, ok?» «Ok, action.» Tor dro i jakka. «Jeg satt på den steinen og gråt, i en altfor stor fluefiskervest. Moren min kjøpte den til meg etter at jeg hadde mast i ukevis. Den lignet vesten David Attenborough brukte i en dokumentar om andeskondorene. Jeg tok opp den dokumentaren på videomaskinen vår, så den om og om igjen. Det var den dokumentaren som gjorde at jeg ville bli …» «Herregud.» «Bare litt til, ok? Prøv å filme meg fra hoftene og opp.» Frida puffet på e-sigaretten og himlet med øynene. «Ok. Moren min sto helt på kanten av stupet og vinket på meg. Da jeg kikket utfor, forsvant de vonde følelsene. 9
Det var så mange fugler i lufta under oss at jeg nesten ikke kunne se havet. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Plutselig fikk jeg øye på det jeg trodde var en lundefugl, på en hylle like nedenfor. En art jeg alltid hadde hatt lyst til å se. Men det viste seg å være en lomvi og jeg ble skuffet og lei meg igjen. Helt til moren min pekte på en hylle litt lenger unna. Kun den sorte stjerten var synlig til å begynne med, der fuglen stakk ut fra en bergsprekk. Med ett hoppet den bakover og kikket opp på oss, og jeg fikk øye på de gulrøde stripene på det store nebbet. Moren min fortalte at lundefuglungene ikke kan svømme i begynnelsen. De blir født på kanten av et stup. Alt som skiller dem fra den sikre død i bølgene langt der nede, er en årvåken mor. Så røsket hun i meg, som om jeg var i ferd med å ramle utfor selv, og vi knakk sammen i gresset av latter begge to.» Minnene fikk smilet til å vedvare. «Jeg har vært fascinert av fugler hele livet.» Han hevet kikkerten og sveipet sakte fra venstre mot høyre langs fjellhyllene. Sola brøt gjennom skylaget. Det var som om Gud selv rettet spotlighten mot scenen, der tusen hvite, grå og sorte vinger blafret i den gylne gløden. «Det er registrert 230 fuglearter her. I hekketida kan det se kaotisk ut. Men jeg ser en symfoni av bevegelse. Hvert vingeslag utgjør en note. Hvert stup mot havet og flukt mot reiret en sats, dirigert av de samme instinktene i årtusener.» «Er du ferdig?» Frida skrudde av videokameraet uten å vente på svar. «Nei … ikke egentlig. Men ble det bra? Det med instinktene?» 10
Vinden tok dampen da hun puffet på nytt. «Hvor lenge må vi være her?» «Men …» Tor så en lundefugl spre vingene og slippe seg utfor kanten av en avsats, før han snudde seg mot steinen han hadde sittet på trettifem år tidligere. «Ikke så mye lenger.»
KAPITTEL 2
Rakkestad by lå som en øy i et grønt hav av dyrket mark, delt i to av jernbanesporet. På den ene siden rammet parkeringsplasser inn grå næringsbygg. På den andre gikk lave bygårder og leilighetskomplekser over i eneboliger omgitt av hager jo lenger ut mot havet man kom. I gjødslingstida skylte eimen av kumøkk inn som en vårflom over husene og fikk folk til å skalke alle luker, samme hvor varmt det var. Klessnorene var tomme i hagene mens salget av vifter gikk opp. I midten av det hele ruvet den femti meter høye kornsiloen. De runde kamrene sto som to dystre tårn i den ellers kvadratiske konstruksjonen. Den minnet Ragna Emanuelsen om en futuristisk superskurkfestning av grå sement. Da hun var liten, hadde hun forestilt seg at superskurken som bodde i festninga kom ut i spandex og kappe for å terrorisere befolkningen, før han kjøpte seg en bolle på bakeriet og tuslet inn i festninga si igjen. Ragna kunne se siloen gjennom butikkvinduet fra der hun sto på den lokale Kiwien, mellom Omo Color-flaskene i hylla foran seg. Men de brune øynene hennes speidet mot en pent kledd, slank kvinne som var på vei inn i butikken. 12
Det så ut som om hun hadde spasert ut av en reklame der vakre, rike mennesker i dyre klær klappet hverandre selvsikkert på skuldrene mens de gjorde suksessrike ting og smilte blendahvite smil. Ragna fulgte med mens kvinnen gikk mot ferskvarene. Idet hun var ute av syne bak en hylle, speidet Ragna mellom flaskene igjen, denne gangen mot selvbetjeningskassa. Ingen andre enn den eldre kassadama i grønn uniform var å se. Kysten var klar. Ragna kastet et årvåkent blikk over skuldra, kikket rundt hjørnet av hylla og nølte noen sekunder. Så ilte hun bort til selvbetjeningskassa. Men idet hun trodde hun var trygg, hørte hun en stemme bak seg. «Ragna?» Hun ble stående vendt mot skjermen i selvbetjeningskassa uten å røre seg, som en struts uten sand å stikke hodet i. «Er det deg, Ragna? Herregud, tror ikke jeg har sett deg siden gymnaset.» Noen sekunder til gikk før Ragna snudde seg. «Hei, Kristin.» Kristin smilte bredt. «De fantastiske kinnbeina. Jeg misunte deg alltid dem. Folk opererer seg for å få slike høye, markerte kinnbein. Du er ennå kliss lik Sigourney Weaver. En blond versjon, med de lange krøllene dine. Du holder deg godt.» Ragna gløttet ned på den posete dongeribuksa si og trakk halsen på den slitte bomullsgenseren opp over dobbelthaka. «Takk, likeså.» «Nei da, jeg er ei gammal røy. Kan ikke unnslippe alderen, vet du. Sånn er det bare. Men jeg husker da du kledde 13
deg ut som Ellen … et eller annet. Ripley! Sigourney Weavers karakter i Alien-filmene. På kostymeballet i andre klasse på gymnaset. Gutta var helt på knærne. Og kjæresten din, han fotballfyren …» «Rune.» «Ja, han var en alien.» «Jeg husker det. Men det er lenge siden nå, og jeg er nok ikke ekte blond lenger.» «Og jeg er ikke ekte brunette lenger heller. Men hvordan går det ellers, da? Er du her på ferie? Jeg har ikke vært her på tjue år. Ikke siden foreldrene mine flyttet. Stoppet innom på vei til en konferanse i Stockholm. Lokalavisa vil intervjue meg om karrieren min. Har bodd i utlandet siden midten av nittitallet. Jobbet for oljebransjen i Houston, så jeg måtte jo fikse på karmaen etterpå. Jobber for Norsk Folkehjelp nå, med et prosjekt i Etiopia. Og det er virkelig givende å kunne utgjøre en forskjell. Bidra til å gjøre verden bedre.» «Ja … jeg leste om det der. Om deg. I Rakkestad Avis.» «Men hva med deg? Vent, ikke si det. La meg gjette. Professor ved historisk fakultet i … Bergen? Det var jo tross alt kallenavnet ditt. Professoren.» «Ja, nei, jeg er …» «Som du fikk etter at du var vikar i historietimene, da læreren fikk kusma?» På rullebåndet bak den eldre kvinnen i kassa hopet en demning av poteter i løsvekt og surkålpakker seg opp. Smattende på en tyggegummi spisset hun ørene og snurret stolen rundt mot dem. «Hun er gift med Rune.» «Rune? Den samme Rune som …?» Ragna trakk pusten dypt. 14
«Ja. Alien.» «Men du er professor?» «Nei, jeg … Jeg ble vel opptatt med livet, kan du si. Vi fikk jo Gaute veldig tidlig. Sønnen vår. Det er et styr når det står på med unger og slikt. Jeg fikk ikke tid til å studere historie. Runes jobb krevde for mye.» «Hva jobber han med?» En pakke kefir fikk demningen på rullebåndet til å briste, da kassadama avbrøt henne. «Rune er berømt. Alle her i Rakkestad er utrolig stolte av ham.» Kristin kikket spørrende på Ragna. «Han er fotballtrener. Var spiller først, ble trener etterpå. Vi har reist rundt i hele Norge mens han har jobbet. Og nå er vi tilbake her. I Rakkestad.» «Akkurat, ja. Men det … Det er jo den viktigste jobben av alle. Å være mor? Det er jo det. Jeg vet hvordan det er. Jeg har to døtre og en sønn selv.» «Ja. Men Gaute er voksen nå, flyttet ut for flere år siden.» Ragna kikket ut av vinduet mot sementsiloen, som om hun håpet at superskurken skulle komme ut og jevne butikken med jorda.