Halvgudene

uansett årsak. Faren deres sa at de skulle være stolte av å være trillinger, men det var sjelden Dina klarte akkurat det, når Thea var som hun var.

«Du vet det var unødvendig,» fortsatte Dina da søstrene hadde fått børstet av seg. «Den jenta der kommer til å sladre til inspektøren, og så har vi det gående. Pappa må være så lei alle de telefonene han får fra denne skolen.»

«Og flere skal det bli,» hvisket Balder tørt, men Thea hørte ham heldigvis ikke.

Dina hadde rett, for den samme ettermiddagen mottok Jostein Pedersen, trillingenes far, en telefon fra en bekymret inspektør som måtte informere om at nok en gang hadde Thea vært katalysatoren for et slagsmål.

Og nok en gang hadde søsknene hennes måttet stanse henne. Dina visste at inspektøren ikke hadde noen forhåpninger om at situasjonen ville bedre seg. Rett og slett fordi Jostein ikke forstod hva Thea gjorde galt.

Jostein var riktignok ikke kranglete, slik som Thea, eller overbevist om at han hadde feilfrie barn; problemet hans var bare at han var rar. Direkte unormal, tenkte Dina, og det var grunnen til at han så å si ikke hadde noen bekjente. De eneste menneskene han møtte på fritida, var trillingene. Ikke fordi han var asosial eller utrivelig, men fordi folk virket skeptiske til særhetene hans.

Han kunne for eksempel ikke kjøre bil, og ante ikke hva en PC var. Leiligheten deres var full av de merkeligste ting, deriblant fjorten identiske eksemplarer av en tjukk bok som het Thifel Tjetins nedtegnelser om farene ved å ta del i fandefiske. Den slags var ikke normalt.

Det gikk merkelige rykter om Jostein i nabolaget.

Dina hadde hørt enkelte si at de hadde sett ham til10