Page 1


Mari Moen Holsve

HALVGUDENE


© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-33396-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsillustrasjon og kart: Christer Sveen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, 2011, Latvia Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


innhold

Kapittel i

dina og søsknene hennes

7

Kapittel ii

forvandling

13

Kapittel iii

den egentlige sannheten

21

Kapittel iv

speilet

29

Kapittel v

nationaltheatrets rekvisittavdeling

45

Kapittel vi

til tiladnen

53

Kapittel vii

halladner

62

Kapittel viii

under biblioteket

77

Kapittel ix

seilas

93

Kapittel x

i dypet

109

Kapittel xi

tvers over kændhílen

117

Kapittel xii

engrelnes dal

130

Kapittel xiii

gudenes tempel

140

Kapittel xiv

ramne

154

Kapittel xv

svart blod

166

Kapittel xvi

den skogkledde åsen

175

Kapittel xvii dimyne hevder seg

183

Epilog

195

tre tiladninger

5


Kapittel I

dina og søsknene hennes

Dina trommet utålmodig med fingrene på pulten. Hun hatet storefri. Klasserommet var mer eller mindre tomt. Nesten ingen av elevene på Nordseter skole pleide å tilbringe storefri der; de løp alltid rundt i gangene eller skolegården, lo og fleipet med hverandre. Sånn som venner gjør. Ingen med ordentlige venner trengte å sitte i klasserommet. Dina visste ikke helt hvordan det hadde blitt sånn. Visste ikke helt hvorfor hun ikke hadde havnet i noen klikk, men blitt en utstøtt. Hvilke regler måtte man følge for å slippe inn i jentegjengene? Hvilke regler hadde gjort at Dina var alene? Vel, det var ikke helt sant. Dina var ikke helt alene. Hun hadde Balder. Dinas to søsken, Balder og Thea, var født samtidig som henne, det vil si – nesten samtidig. Dina hadde vært først, så kom Balder, og til slutt kom Thea, nesten en time etterpå. De var trillinger, og gikk i samme klasse. Dina gløttet bak seg, mot hjørnet lengst fra vinduet. Der satt han, Balder, klassens nerd. Også utstøtt, nesten usynlig. Han satt i egne tanker, med briller og snodig hår, den forsiktige og skoleflinke. Han var på alle 7


måter en utrolig fin bror – forståelsesfull og hyggelig – og definitivt ingen trøblete tenåring. Thea, derimot … «Forbanna kjerring! Kom igjen, for faen, ta meg, da! Du er så feig!» Dinas tankestrøm ble avbrutt av en krass, flinthard stemme som skrek utover skolegården. Dina reiste seg fra pulten og løp bort til vinduet for å titte ut, og ganske riktig: Tre etasjer nedenfor stod Thea, søsteren hennes, gothmonsteret fra helvete, og kastet skjellsord og kom med trusler til en gjeng tuperte blondiner. «Taper, ass!» ropte en jente tilbake til henne, og skjøv pannebåndet enda høyere på hodet. «Du er så loser at du ikke ser det selv!» «Kom hit, da vel!» brølte Thea. Hun stod om lag ti meter unna de seks populære jentene, og veivet med armene og viste fingeren. Hun hadde slengt den svarte skinnjakka på asfalten og så ut til å være klar til kamp. Jentene bare himlet med øynene, lo seg imellom og begynte å gå mot butikken. Men Thea så ikke ut til å være ferdig med dem. «Balder,» sa Dina, og vinket på broren, som fremdeles satt i den andre enden av klasserommet med nesa i en bok. Han reiste seg og kom bort for å se. «Nå havner hun i trøbbel igjen,» mumlet han. Ikke før hadde han sagt det, så dro Thea fram matteboka fra veska og kylte den etter jentene. Den traff den bakerste av dem i hodet så det smalt. «Faen!» brølte jenta, og straks var gjengen klar for krig. De kom mot den svartkledde Thea med katteklørne klare. «Nå smeller det,» hvisket Dina. «Kom igjen, vi må stoppe henne. Igjen.» 8


Balder så ikke veldig lysten ut, men Dina hørte ham følge motvillig etter idet hun løp ut av klasserommet og ned de tre etasjene. Da hun og broren styrtet ut på plassen, var jenta med pannebåndet i ferd med å hive en svær stein på Thea. Hun dukket lett unna, og med et kampbrøl satte hun på sprang mot de forskrekkede jentene. «Herregud,» stønnet Dina, og kastet seg fram for å komme imellom dem. Thea braste rett inn i henne, og Balder, som var like bak, bråstanset for ikke å krasje i søstrene. Dina og Thea gikk over ende, og hendene til Dina ble oppskrapet. «Hah, sjekk familiegjenforeningen,» lo en av jentene. Nå da Thea var uskadeliggjort, var de i sitt ess igjen. «Emoen måtte få hjelp av mora og faren sin!» «Forbanna pappajenter!» skrek Thea etter dem idet de gikk av gårde igjen. «Bare vent til hjernen vokser ut, det er da det gjør vondt!» Dina var stadig forbauset over å høre så krasse kommentarer komme ut av munnen i et sånt porselensansikt som Theas, men glemte hun det pene ansiktet, var det lett å forstå: Resten av Thea var alt annet enn porselensaktig. «Du kan jo bare la dem være,» mumlet Balder idet han rettet på brillene. «Hvem ba dere om å blande dere,» gneldret Thea mens hun prøvde å få kontroll over det ildrøde, hoftelange håret, som hang over ansiktet hennes. «Jeg er så lei av det her,» sa Dina oppgitt. «Kan du aldri holde kommentarene dine for deg selv?» «Du hørte ikke hva hun sa til meg,» mumlet Thea, men hva som hadde satt i gang denne slåsskampen, brydde ikke Dina seg om. Thea havnet alltid i krangel, 9


uansett årsak. Faren deres sa at de skulle være stolte av å være trillinger, men det var sjelden Dina klarte akkurat det, når Thea var som hun var. «Du vet det var unødvendig,» fortsatte Dina da søstrene hadde fått børstet av seg. «Den jenta der kommer til å sladre til inspektøren, og så har vi det gående. Pappa må være så lei alle de telefonene han får fra denne skolen.» «Og flere skal det bli,» hvisket Balder tørt, men Thea hørte ham heldigvis ikke. Dina hadde rett, for den samme ettermiddagen mottok Jostein Pedersen, trillingenes far, en telefon fra en bekymret inspektør som måtte informere om at nok en gang hadde Thea vært katalysatoren for et slagsmål. Og nok en gang hadde søsknene hennes måttet stanse henne. Dina visste at inspektøren ikke hadde noen forhåpninger om at situasjonen ville bedre seg. Rett og slett fordi Jostein ikke forstod hva Thea gjorde galt. Jostein var riktignok ikke kranglete, slik som Thea, eller overbevist om at han hadde feilfrie barn; problemet hans var bare at han var rar. Direkte unormal, tenkte Dina, og det var grunnen til at han så å si ikke hadde noen bekjente. De eneste menneskene han møtte på fritida, var trillingene. Ikke fordi han var asosial eller utrivelig, men fordi folk virket skeptiske til særhetene hans. Han kunne for eksempel ikke kjøre bil, og ante ikke hva en PC var. Leiligheten deres var full av de merkeligste ting, deriblant fjorten identiske eksemplarer av en tjukk bok som het Thifel Tjetins nedtegnelser om farene ved å ta del i fandefiske. Den slags var ikke normalt. Det gikk merkelige rykter om Jostein i nabolaget. Dina hadde hørt enkelte si at de hadde sett ham til10


bringe natta på gressplenen utenfor rekkehuset, mens andre påstod å ha sett ham prøve å føre en samtale med naboens katt. I tillegg ble Jostein unaturlig engstelig hver gang de norske ulvestammene ble nevnt i nyhetene. Dina visste ikke hvorvidt historiene om faren hennes var sanne. Men ryktene levde videre, og Josteins sosialliv våknet ikke. Så da Jostein fortalte barna sine om telefonen fra inspektøren, hadde han som vanlig ikke forstått hva problemet var. Generelt syntes ikke faren det var noe galt i at Thea slåss. Som om han mente det var vanlig med noen basketak i ny og ne. Dina fikk en ny bekreftelse på dette da Balder, senere den samme kvelden, kom til å si noe som ikke falt i god smak hos den yngre søsteren. «Ikke rart inspektøren alltid må ringe til oss,» mumlet han tørt. «Med Emily Strange i familien.» Thea reagerte umiddelbart, skrek «teite brilleslange!», og kastet seg etter Balder. Jostein så ikke ut til å bry seg med å stanse angrepet, og nok en gang ble det opp til Dina, som av innarbeidet refleks kastet hendene om livet på Thea og holdt henne unna Balder. Han var ikke akkurat kjent for å slåss godt tilbake. Vanligvis brukte Dina alt hun hadde av krefter på å få kontroll over Thea, som sprellet, sparket og slo til hun også var mer eller mindre utslitt. Men akkurat denne kvelden skjedde det noe utrolig: Å holde Thea fast var plutselig det letteste i verden; Dina trengte ikke anstrenge seg, trengte ikke den vanlige muskelkraften. Forbauset – nesten sjokkert – slapp hun brått søsteren. Thea forsøkte merkelig nok ikke å angripe Balder igjen, men ga i stedet Dina et langt blikk før hun forsvant inn 11


på rommet sitt og spilte Avenged Sevenfold på høyeste styrke. Dina datt ned i sofaen. Hvordan var det mulig? Hun kunne ikke ha innbilt seg det, følelsen av total makt og styrke hadde vært så overveldende. Aldri før hadde hun klart å stanse Thea på denne måten. «Hva er det med deg?» Balder kikket bekymret på henne. «Du ser jo helt lost ut.» «Ikke noe å bry seg om,» sa Dina fraværende, og reiste seg. Balder hadde ikke forstått hva som hadde skjedd, og tydeligvis ikke Jostein heller. Han hadde bare trallet seg inn på kjøkkenet igjen for å ta oppvasken. Sett utenfra hadde det sikkert ikke sett uvanlig ut, og de hadde selvsagt ikke kjent det hun hadde kjent. Hvordan var det mulig? tenkte Dina igjen. Hun ristet på hodet og bestemte seg for ikke å si noe. Det var bare innbilning – helt sikkert – og hvis hun bare knep igjen øynene og lot som ingenting, visste hun med seg selv at det bare hadde skjedd oppi hodet på henne, og at hun selvsagt ikke var supersterk. Selvsagt ikke. Men da hun gikk til sengs denne fredagskvelden, fikk hun ikke sove.


Kapittel II

forvandling

Frokost med familien på lørdag var som regel en koselig affære. Dina og Balder pleide å stå opp tidlig og hjelpe Jostein med å dekke på, og så sant Thea fikk sove lenge, var de sikret en rolig morgen med god mat og musikk på radioen. Denne morgenen var nettopp en sånn en, likevel klarte ikke Dina å nyte den. «Du ser utrolig trøtt ut,» kommenterte Balder. «Har ikke sovet stort,» mumlet Dina, og forsøkte å tygge i seg en brødskive med brunost. Den smakte tørt og vokste i munnen på henne. «Hva er planene for helga da, barn?» sa Jostein og helte i te til alle. «Ut og erobre verden?» «Tenkte jeg skulle lese litt,» sa Balder. Dina var taus. Før i går kveld hadde hun planlagt å dra en tur til byen denne lørdagen, kanskje shoppe litt. Finne noen stilige klær, kanskje prøve noe sminke. Hårfarge, muligens. Nå var en tur på Gina Tricot det siste hun kunne tenke seg, og hun kjente seg kvalmere for hver bit hun tok av brødskiva. Opplevelsen fra i går hadde bare blitt sterkere i løpet av natta. Før klokka var blitt halv tre, hadde Dina allerede fantasert nok til å frykte for sin egen og familiens sikkerhet. En vill styrke som ikke kunne kontrolleres … hun 13


så for seg en kvinnelig Hulken. Teenage Chick Gone Wild. «Dina, skal vi ikke ta en tur til Tøyenparken?» foreslo faren. «Nja,» sa Dina avvisende. «Tenkte jeg skulle gå en tur. Tenke litt.» Jostein nikket, og oppmerksomheten hans gled tilbake til det bløtkokte egget. I noen timer etter frokost forsøkte Dina å overbevise seg selv om at hun ikke måtte prøve det ut igjen – ikke prøve om hun fremdeles var sterk. Det ville være som å innrømme at det virkelig hadde skjedd. Hun tråkket rundt i leiligheten og forsøkte å la seg distrahere, men ingenting hjalp. Bråk fra Theas TV, og det forvirrende synet av Balder som til stadighet tok brillene sine av og på mens han leste en bok på terrassen, gjorde ikke noen nytte, og Dina holdt på å gå på veggen før klokka var blitt halv ett. «Skulle ikke du gå en tur?» spurte Jostein fra kjøkkenet. «Jo,» nikket hun, og grep husnøklene. Hun dro på seg skoene i gangen og var ute av døra på et øyeblikk. Hun hadde ombestemt seg. Noe måtte gjøres. Dina gikk ikke noen lang tur. Hun fulgte veien til første kryss, og tok av inn en sidegate. Hun gikk femten– tjue meter, og så seg om for å sjekke at gata var tom. På en sånn fin lørdag ettermiddag var de fleste enten i sentrum eller på tur, så området var mer eller mindre øde. Hun hadde stoppet nettopp her, ved eiendommen til en av klassekameratenes foreldre, med hensikt: Rett foran henne stod garasjeporten åpen. Heitmann-familiens Chevrolet Corvette blinket lekkert i sollyset. Hun 14


hadde sett dem kjøre gjennom nabolaget med den et par dager tidligere, og siden hun nå hadde satt seg fore å gjøre et eksperiment, hadde den dukket opp som et mulig forsøksobjekt. Dina gikk med stø skritt helt opp til Corvetten. Hun trakk pusten, hvisket stille du er en idiot inni hodet, og grep tak under støtfangeren. Med ett enkelt rykk forsøkte hun det umulige: å løfte bilen opp til armhøyde. Corvetten for i været. Dina hadde tatt hardt i av ren refleks – bilen veide jo flere tonn – men for henne var det som å løfte en liten lekebil, og det lød et høyt smell idet bilen traff trebjelkene i garasjetaket. Så begynte bilalarmen å hyle, og Dina hoppet bakover. Corvetten deiset i bakken og gynget opp og ned et par ganger, og alarmen fulgte Dina da hun løp av gårde ned veien og rundt kvartalet. Der sank hun ned på huk og trakk pusten dypt. «Det er ikke sjans’ i havet,» hvisket hun. Sånt skjedde jo bare ikke! Men det som hendte med Corvetten, hadde overlatt lite til fantasien; det var ikke tvil om at Dina hadde løftet den høyt opp i været. Hun var av en eller annen uforklarlig grunn plutselig blitt kjempesterk. Hva gjør man når man oppdager at noe helt absurd har skjedd med en? Noe som ikke burde kunne skje? Dina visste ikke riktig. Skulle hun snakke med noen? Kontakte lege, kanskje det var noe galt med henne? Eller var dette sånt som egentlig skjedde med folk, men som ingen snakket høyt om? Plutselig føltes det som om hun kjente til så lite av verden. Som om den hadde sviktet henne på noe vis, holdt noe hemmelig. Hun forsøkte å la resten av lørdagen passere som nor15


malt. Prøvde å se TV, gjøre matteleksene, men ingenting fikk henne på andre tanker. Etter som hun tenkte nærmere på det som hadde hendt, kom hun fram til to mulige forklaringer: Den ene var at hun var gal, at det skjedde oppi hodet på henne og at hun egentlig ikke hadde holdt tilbake Thea eller løftet den Corvetten, og at hun snart ville bli stroppet fast i tvangstrøye og dumpet i et rom med madrassvegger. Den andre muligheten var at det hadde skjedd, og at hun var en slags overnaturlig skapning, smittet av radioaktive stoffer, eller kanskje et romvesen. Og før eller siden ville amerikanske myndigheter hente henne i en mystisk bil og gjøre eksperimenter på henne resten av livet. Og da virket det temmelig meningsløst å prøve å regne ut kvadratroten av 441. Den samme kvelden benket Dina og Balder seg foran TV-en for å se Spider-Man. Selv om Dina akkurat nå hadde liten interesse av noe som helst annet enn hva som hadde skjedd, tenkte hun at en superheltfilm var akkurat passe ironisk. Dina og Balder hadde TV-stua for seg selv, mens Jostein løste sudoku og Thea leste Neil Gaiman med Opeth dundrende så høyt på ørene at det til tider overdøvet TV-en. Dina fulgte fraværende med på handlingen. Hun hadde sett filmen før, så spenningsmomentet var borte. Tankene begynte å vandre igjen. Men idet Peter Parker våknet og oppdaget at han ikke trengte brillene sine lenger, måtte Dina returnere til virkeligheten. «Dina!» hvisket Balder, og pekte ivrig på TV-skjermen. Han så seg om for å sjekke at verken Jostein eller Thea fulgte med. «Nå skjønner jeg det!» «Skjønner hva?» Balder rev av seg brillene, og hvisket ivrig: «Det er 16


som i Spider-Man! Jeg mener, det er det som har skjedd! Jeg trenger dem ikke lenger!» Han viftet med brillene. Dina rettet seg opp i stolen. «Trenger du ikke briller lenger? Hva kommer det av?» «Du forstår ikke,» sa Balder ivrig, «jeg er akkurat som Tobey Maguire i filmen! Jeg ser kjempegodt, Dina. Mye bedre enn jeg tror … enn jeg tror mennesker skal kunne se.» Han la brillene på TV-bordet, og det var noe med kroppsspråket hans som sa at han visste han aldri trengte å plukke dem opp igjen. Dina stirret lenge på brillene, og så opp på Balder, som gløttet tilbake på henne. Det var noe nesten skremmende i blikket hans. «Jeg kan se maurene i gresset utenfor,» hvisket han. «Herfra.» Balder hadde også opplevd noe. Balder hadde også forandret seg. Ikke pokker om dette var noen tilfeldighet! Hvis Dina var gal, eller et romvesen, var Balder det samme, og det føltes som en fantastisk lettelse. Med dempet stemme (for Thea hadde slått av musikken) fortalte Dina broren om sin egen oppdagelse. Han fikk store øyne, og hun kjente igjen det blikket. Blikket som sa: Det er ikke bare meg. På TV-skjermen i bakgrunnen innså Peter Parker at mannen som hadde myrdet onkelen hans, var mannen han selv hadde latt slippe unna. «Hva gjør vi nå?» hvisket Balder. De hadde vært stille en liten stund, etter at de hadde utvekslet alle mulige tanker. «Jeg mener – vi må vel gjøre noe?» «Vi må det,» nikket Dina. «Det gjelder jo oss begge to! Det kan ikke være noen tilfeldighet. Balder, kanskje Thea …» De gløttet bort på den yngste søsteren, som 17


akkurat da lo av noe i boka og spyttet kakao over hele siden. «Uansett,» sa Dina, og trakk pusten dypt, «uansett er det nok sånn at vi bør snakke med pappa.» Trillingene hadde bestandig hatt et veldig godt og åpent forhold til faren, og Dina og Balder fikk med seg Jostein og Thea til kjøkkenbordet. Balder hadde foreslått å holde Thea utenfor, i frykt for at hun bare ville skape bråk, men Dina mente at dette gjaldt dem alle tre. De var tross alt trillinger; hadde noe skjedd med både henne og Balder, måtte noe også ha skjedd med Thea. Og hun ville vite hva. Thea smattet på en tyggis og så mer uinteressert ut enn vanlig. Josteins ansikt var uleselig, men han så ut til å være åpen for hva det nå enn var barna hans ville snakke om. Det var den typen pappa han var. «Pappa,» sa Dina, «vi må snakke med deg om noe.» Balder nikket. «Jeg vet det,» sa Jostein. Det ble taust rundt bordet. «Du vet det?» utbrøt Balder. «Vet hva?» «Fortell meg først,» smilte faren. «Jeg lover at jeg skal forklare etterpå.» Dina, som ble litt satt ut av Josteins ord, samlet mot til å fortelle. Hun fortalte om hvordan hun hadde stanset Thea, om Corvetten, og om Balders syn. Hun klarte å holde stemmen stødig, men snublet i ordene noen ganger. Dette var ikke sånt man hadde trening i å snakke om. Men Jostein nikket rolig og tålmodig hele veien, og det så ikke ut som om han ble særlig overrasket over noe av det. «Er du blitt sterk?» utbrøt Thea før Jostein fikk kommentert historien. 18


Dina nikket, følte seg nesten skamfull et øyeblikk. «Det forklarer hvorfor jeg ikke fikk banket broren i går,» lo Thea, og dultet ham i skulderen. «Må lære meg nye knep, jeg da! Kanskje for eksempel … sånn!» Og idet hun ropte sånn!, knipset hun med fingrene foran ansiktet på Balder, og fram spratt en liten flamme, som fikk Balder til å skvette bakover og ramle av stolen. Like brått var ilden i Theas fingre vekk igjen. «Den hadde dere ikke ventet dere!» skrålte hun, og så skadefro på broren. Det var som om det ikke sank inn hos henne hvor latterlig usannsynlig og absurd det hun hadde gjort, var. I stedet spratt hun opp av stolen. Med en pekefinger begynte hun å tegne et mønster i løse lufta, og til Dinas forskrekkelse formet det seg ord av ild. I lufta skrev Thea med små, tynne bokstaver ordet Ramones, som i noen sekunder brant fritthengende før det forsvant slik som flammen i Balders panne. Dina stirret vantro, visste ikke hva hun skulle si. Bare Jostein hadde vett nok til å reagere: «Sett deg, Thea! Og ikke våg å gjøre mer sånt!» Hun adlød uten å nøle, men sendte et ekkelt smil til Balder, som skulte tilbake. «Hvor lenge har du kunnet gjøre det der?» sa Dina sint. «Et par dager,» sa Thea stolt. «Hvorfor sa du ikke noe,» mumlet Balder. «Du er jo ikke ordentlig skrudd sammen.» «Hvordan skulle jeg få deg til å nesten pisse på deg av skrekk hvis du allerede visste om det?» «Pappa,» sa Dina, «hva mente du med at du vet om dette?» «Tenk at det endelig har skjedd,» sa Jostein høyt, og så på barna sine. «Dette har jeg virkelig lurt på hvor19


dan kom til å arte seg. Men det er mer enn jeg kunne ha forestilt meg …» «Du kan ikke ha visst at dette skulle skje,» sa Balder målløs. «Jeg visste at noe ville skje,» smilte faren deres. «I puberteten. Det måtte komme. Og bare vent, det kan hende dere vil få oppleve flere ting også, se ikke bort ifra det. Der vi kommer fra …» «Der vi kommer fra?» utbrøt Dina. «Selvsagt, selvsagt, jeg skal forklare alt,» smilte Jostein, «jeg begynner jo i feil ende.» Trillingene utvekslet nervøse blikk. «Jeg er ikke fra denne verden,» sa faren deres alvorlig. «Og det er ikke dere heller.»


Kapittel III

den egentlige sannheten

«Er det nå du skal vise oss Narnia i klesskapet?» spurte Thea. «Jeg skjønner at det er lettest for deg å tulle vekk dette, Thea,» sa Jostein strengt. «Men du mest av alle, som plutselig kan lage ild, burde forstå at dette ikke er fleip.» Til det hadde ikke Thea noe spydig å si, og Jostein vendte oppmerksomheten mot alle tre igjen. «Det finnes flere verdener enn dere kan tenke dere der ute,» begynte han rolig. «Parallelle universer, om dere vil, tilgjengelige kun via spesielle portaler.» «Steder man kommer hvis man reiser raskere enn lysets hastighet, mener du?» spurte Balder. Seg selv lik brakte han vitenskapen på bane med en gang. «Ikke akkurat,» sa Jostein. «Hør, for lenge siden – og da snakker vi om flere tusen år – kunne folk reise fra den ene verdenen til den andre. Nå er nesten alle portalene ødelagt, og for folk flest finnes det i realiteten bare én verden, rett og slett fordi man ikke har tilgang til noen av de andre.» Dina rynket brynene. Latterlig. Hvordan kunne han vite dette? «Det gjenstår, iallfall så vidt man vet, bare én por21


tal,» fortsatte faren. «Ved hjelp av den kan man reise mellom vår verden og Tiladnen. Der vi fire kommer fra.» Det ble stille rundt kjøkkenbordet. Jostein ville tydeligvis gi trillingene tid til å la ordene synke inn, men hvordan kunne noe sånt synke inn? Dina forsøkte å tenke rasjonelt på det, prøvde å tenke at jo, hvorfor skulle det ikke gå an? Bare fordi vi ikke vet om ting, betyr det ikke at de ikke finnes … Men en annen verden? Sånt skjedde på film, og da med en kjekk hovedrolleinnhaver som gjerne var i begynnelsen av tjueårene og med halvåpen skjorte. Ikke med tre håpløse søsken som dem! Og vel var det stygt å ikke tro på faren sin, stygt å mistenke at han var i ferd med å bli gæren, men Dina klarte ikke å svelge ordene hans. Balder på sin side forsøkte å tenke rasjonelt. «Men hva med vitenskap og sånt?» sa han. «Hvis det har funnes utallige verdener, som du sier, hvordan er det mulig at ingen er oppdaget av vitenskapen? Vi kan jo se lenger enn vår egen fatteevne i universet, så hvorfor ikke …» «Vitenskapen kan ikke se verdenene,» avbrøt Jostein, «for det er ikke noe å se. De ligger ikke i enden av universet, eller bortenfor det eller det solsystemet. Uten portalene er det som om disse verdenene ikke er der.» Dina gløttet bort på Balder, som trakk uforstående på skuldrene. «Dere må skjønne at det ikke er noe logikk i dette,» fortsatte Jostein. «For øvrig er det bare én verden dere skal forholde dere til: den dere er ifra, Tiladnen. Den verdenen jeg forlot for tretten år siden for å holde dere skjult fra … vel, fra enkelte som ikke skulle vite om dere.» 22


Dette vekket Theas interesse. «Er vi ettersøkt?» spurte hun. «På grunn av disse – disse kreftene? Kan vi tjene penger på dem, kanskje?» «Du forstår ingenting,» begynte faren irritert, men han fikk ikke sagt noe mer, for Dina avbrøt ham. Hun hadde plutselig kommet på noe. «Pappa?» sa hun. «Lever mamma?» I alle år hadde Jostein fortalt trillingene at moren deres var død. At det hadde vært en sommerromanse, og at moren hadde kontaktet Jostein et år senere og sagt at han var blitt pappa. Da han spurte henne hvorfor hun ikke hadde tatt kontakt med ham før, kom historien om smertene, legebesøkene og til sist diagnosen. Hun skulle dø, og hun ville at trillingene skulle vokse opp hos faren sin. Dina hadde forstått på Jostein at dette var et sårt tema, men hun hadde fortsatt å spørre ham ut om moren sin gjennom hele oppveksten. Hva het hun? Hvordan så hun ut? Jostein hadde ingen bilder – de to hadde tross alt ikke kjent hverandre lenge – og Dina hadde kun navnet hennes å gå etter: Mina. Mina Marie Halvorsen. Etter hvert fikk Dina mindre og mindre respons fra faren når hun spurte om Mina, så hun planla at når hun ble eldre, skulle hun forsøke å finne ut mer om moren, kanskje finne familien hennes. Men nå, etter det Jostein nettopp hadde sagt, slo det Dina at denne Mamma Mia!-lignende historien kanskje eksisterte for å dekke over den virkelige historien. Det hadde rett og slett vært litt for mye mystikk og ubesvarte spørsmål rundt Mina. «Er mamma på … på Tiladnen?» sa Dina. «Kloke Dina-min,» smilte Jostein. «Ja. På sett og vis er hun det.» 23


Var det mulig? Faren virket fornuftig, rolig, overbevist. Var det en – en annen verden, et sted der ute? Var moren deres der? «Hvorfor er hun ikke her med oss?» spurte Balder. «Kan vi … treffe henne?» spurte Dina. «Nei,» sa Jostein, og ble med ett veldig trist. «Hør, historien om disse portalene og historien om moren deres henger på sett og vis sammen. Tiladnen-øyene … ja, som dere etter hvert vil forstå, er Tiladnen et enormt øyrike, og disse øyene ble i sin tid skapt av gudene, i likhet med nesten alt annet. Mennesker, de fleste vesener, landskap og så videre. Skapt av gudene.» «På samme måte som Jorda er skapt av vår Gud?» spurte Balder kynisk. «Ren overtro, altså?» Jostein ristet på hodet. «Tiladnens gudehistorier er sanne. Og gudene skapte også portalene, slik at de kunne krysse Tiladnens grenser og reise til andre verdener, som denne. Men for mange år siden, i år 5553, besluttet gudedronningen Céndel at gudene ikke lenger fikk blande seg i tiladniske affærer, og en lov ble vedtatt som nektet guder å besøke øyene. Det var også da portalene ble ødelagt. Disse var plassert der for gudenes fornøyelse, og nå da gudene skulle ligge unna, hadde de ikke lenger noen hensikt. Men noen klarte å gjemme unna i hvert fall én portal, skjønt det er så lenge siden nå at vi ikke aner hvem som gjorde det, eller hvordan,» fortsatte Jostein. «Portalen som ble berget, var portalen som leder til denne verden, til dette universet. Men portalen er strengt tatt ulovlig og ble opprinnelig bare brukt av guder, så resultatet er blitt en – hmm – potensielt farlig overgang.» «Farlig?» utbrøt Balder. «Det er farlig å reise mellom verdenene, altså?» 24


Jostein nikket. «Potensielt, ja. Men det tar vi senere.» «Jeg forstår ikke,» sa Dina, og rynket brynene. «Du sier vi er fra Tiladnen? Og du har fraktet oss hit gjennom denne portalen, og her har vi bodd i tretten år og ant fred og ingen fare?» «Det stemmer.» Absurd, sinnssykt og umulig. Men likevel … «Hva har denne historien om portalene liksom med mamma å gjøre?» Jostein ble straks alvorlig i blikket igjen; minnene om moren deres så ut til å gjøre vondt. «Moren deres,» begynte han stille, «het ikke Mina, men Maél. Det vakreste vesen jeg har sett i mitt liv. Og hun var en gud.» «En hvaforno’?!» Thea, som tilsynelatende uinteressert i historien hadde begynt å svi små dødninghoder i kjøkkenbordet med ild, utstøtte en hånlig latter. «Pappa, sånt er faktisk umulig,» utbrøt Dina, i et forsøk på å virke fornuftig, selv om ordene «gud» og «mamma» i samme setning ikke ga mye rom for fornuft. «Moren vår kan ikke være en gud!» hvisket Balder. «Og hva er vi liksom da?» Thea smelte en neve i bordet. «Jesus-barna?!» «Hør her, alle tre,» sa Jostein, og ga Thea et hardt blikk. «Folk på Tiladnen har et annet forhold til gudene sine enn de kristne her på Jorda har til sin Gud. Gudene på Tiladnen ser ut som mennesker, og fram til 5553 vandret de sammen med oss på øyene. Vel å merke hadde de overnaturlige krefter, men disse ble fratatt dem da Céndel nektet dem tilgang til Tiladnen. De er ikke allmektige eller hellige. De er bare menneskelig25


nende vesener med utrolige evner. Evner de som sagt ble fratatt,» la han til. «Jeg forstår ikke,» sa Dina. «Hvis disse gudene ikke fikk besøke menneskene, og hvis mamma liksom er en gud – hvordan kan hun ha møtt deg?» Jostein så lenge på dem. Han så ut til å lete etter ordene som ville fjerne all tvil, overbevise trillingene om at det han fortalte, var virkelig. Sant. Ekte. «Maél brøt loven,» sa han omsider. «For meg. Kan dere tenke dere? Og så ble hun gravid. Hadde Céndel funnet ut om barna, ville hun tatt livet av dem før Maél engang fikk født. Maél gikk i dekning til hun skulle føde, og den stormfulle natten kom hun til meg og ba meg ta vare på barna. Dere.» Nå var til og med Thea taus, og Dina var omtrent klar til å gi opp å forstå. Hun gløttet bort på Balder, som så ut til å tenke det samme. Det var altfor mye informasjon på en gang. Tiladnen? En portal til en annen verden … ekte guder? Og ikke minst … denne mammaen som Dina i alle år hadde drømt om, som hadde vært et vanlig menneske med en vanlig jobb og vanlig hverdag … nei, det var ikke mulig. Dina nektet å tro det. En gud var noe utrolig noe, et vesen så overlegent at det ikke engang skulle kunne eksistere. Ikke mammaen hennes, ikke en person som skulle lese nattaeventyr og kjefte hvis du ikke ryddet av bordet. De to rollene hørte ikke sammen, ingen kunne ha en gud til mamma! «Så alt det du har fortalt om den sommeren i Grimstad,» mumlet Balder, «er altså ikke sant?» «Maél har aldri vært i Grimstad, nei,» sa Jostein, og et øyeblikk var det et smil på leppene hans. «Men det var en sommerromanse. Og jeg kunne ikke fortelle dere 26


den egentlige sannheten – ikke før dere var klare til å høre den.» Dina så tvilende på faren. Mina Marie Halvorsen eksisterte ikke. Hvorfor skulle Dina tro på historien om denne Maél? Hvorfor var den mer sannsynlig? «Bare vent til jeg forteller skamleppene på skolen om dette,» hveste Thea. «Bare vent til jeg setter fyr på det platinablonde håret til Suzette – hår med en halv boks hårspray i må bare brenne godt!» «Du skal ikke fortelle dem noe, og du skal IKKE SETTE FYR PÅ NOE,» sa Jostein. Et øyeblikk var han stille, og Dina gjettet seg til at han tenkte det samme som henne: Om noen først skulle få evnen til å lage ild, måtte det virkelig være Thea? Vent nå litt, tenkte Dina, egenskapene våre …! «Pappa,» utbrøt hun, «du sa at gudene hadde overnaturlige krefter?» «Stemmer,» svarte Jostein, «og selv om de ble fratatt disse kreftene, forble essensen av dem igjen i hver enkelt gud. Dina, hvis du er i tvil om Maél er den virkelige moren din … Du har tenkt riktig, disse egenskapene har dere arvet fra henne.» Trillingene utvekslet blikk. Dina rynket brynene. Det letteste ville være å skrike og trampe i gulvet, benekte alt og erklære Jostein for sinnssyk. Men egenskapene de alle tre hadde fått, kunne ikke overses. «Kanskje det er sant,» hvisket Balder, og sa høyt det Dina hadde tenkt. «Ikke faen,» sa Thea da, og spratt opp. «Ikke faen om jeg er fra et eller annet teit eventyrland! Jævla enhjørninger og flygende aper eller hva pokker, det er bare kødd alt sammen! Du ljuger, fattern! Jeg VET du ljuger!» 27


Det lignet et vanlig raseriutbrudd i klassisk Thea-stil, men Dina kunne se at det lå noe under: Søsteren var våt i øynene, og det harde blikket var ikke der. Dette var et utbrudd av desperasjon, ikke vantro, og Dina kjente igjen følelsene hos seg selv. Dette skulle ikke være sant. Men Josteins historie brant i hodet. Den føltes sann. «Thea, kjære deg, sett deg,» sa Jostein, vennligere enn han hadde vært mot henne tidligere på kvelden. Hun sank ned i stolen igjen. «Dette må føles umulig for dere å fatte. Men det er sant. Dere er fra Tiladnen, og moren deres er en gud. Av henne har dere arvet disse egenskapene, og det er også på grunn av henne at jeg har gjemt dere her, i en verden der dere kunne vokse opp utenfor fare.» Til Dinas store overraskelse nikket Thea nølende til farens ord. Var det mulig at til og med hun trodde på dette? «Pappa,» sa Dina; det var én ting som stadig sved i hjertet på henne. «Ja, jenta mi?» «Hvor er mamma nå? Kan vi møte henne?» «Vesle Dina-min,» hvisket Jostein og ble våt i øynene. «Nei. Det kan dere ikke. Dere får aldri se henne, aldri noen gang. Maél forsvant den natten hun fødte dere, og enten skjuler hun seg for Céndel, eller så er hun allerede straffet for at hun brøt loven. Men aldri mer vil hun sette foten på Tiladnen. Selv ikke for deres skyld.»


Halvgudene  

En dag blir livet brått snudd på hodet for trillingene Dina, Balder og Thea. Fra en monoton skolehverdag kastes de hodestups ut i en fremmed...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you