Formørkelsen av Karin Fossum

hadde umiddelbart tenkt at barnet så ut som et offer fra en krigssone.

Faren vil foreløpig ikke snakke, sa Skarre, men du er jo god på kroppsspråk. Har du merket deg noe?

Ikke lett å tyde kroppsspråket til en mann som har tatt på seg rustning, svarte Sejer.

Men ansiktet?

Visiret er nede.

Han plukket opp mobiltelefonen på bordet, en Samsung Galaxy, og la den på innerlommen.

Se i den røde håndvesken om du finner den andre, sa han, de har jo hver sin.

Hennes var mindre og av rosegull. I displayet dukket det opp et bilde av henne selv og barnet, kinn mot kinn.

Sejer tenkte igjennom avhøret av moren og det hun foreløpig hadde forklart. Hun hadde grått og tørket tårer, hadde hakket og stammet seg igjennom hendelsesforløpet så detaljert som det var mulig for henne. Hva hun hadde tenkt og følt, og hva hun hadde sett. Mannen hadde ikke sagt et ord.

Skarre, som var dypt rystet over forbrytelsen, ville på sitt klønete vis finne noe positivt i alt sammen.

Ja ja, sa han, og sukket. En veldig ressurskrevende sak er dette i hvert fall ikke. I løpet av kort tid er vi fristilt.

Vi får vel se, svarte Sejer.

Hvorfor sier du det?

Den eldre skulle til å svare «jeg snakker av lang erfaring», men han ville ikke bruke mot den yngre at han var yngre.

Mannen i rustning har ikke gitt oss sin versjon, sa han.

I siste liten husket han sigarettene i vinduskarmen. Tenkte med seg selv at faren sikkert ville spørre etter dem, og la 23