Farao by Cappelen Damm AS

Farao

Wilbur Smith

Farao Oversatt av Henning Kolstad

Wilbur Smith Originalens tittel: Pharaoh Oversatt av Henning Kolstad Copyright © Orion Mintaka (UK) Ltd 2016 First published by HarperCollins Publishers 2016 HarperCollins Publishers, 1 London Bridge Street, London SE1 9GF Wilbur Smith asserts the moral right to be identified as the author of this work. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57229-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i MinionPro-Regular og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne boken tilegnes min kone Mokhiniso. Fra den aller første dagen jeg traff deg, har du vært hjertet i tilværelsen min. Du gjør hver dag lysere og hver time mer dyrebar. Jeg er din for evig, og jeg vil elske deg til evig tid. Wilbur

eg ville heller svelget mitt eget sverd enn å innrømme det åpent, men innerst inne skjønte jeg at det til slutt var over. For femti år siden hadde hyksoshordene dukket opp innenfor vårt eget Egypts grenser, de kom inn fra villmarken i øst. De var et vilt og brutalt folk uten gode sider. De hadde én stor fordel som gjorde dem uovervinnelige i strid. Det var hest og vogn, noe egypterne aldri hadde sett eller hørt om før. Vi betraktet det som ren styggedom. Vi prøvde å møte hyksosangrepet til fots, men de feide oss foran seg, omringet oss uanstrengt i vognene og sendte byger av piler mot oss. Vi hadde ingen annen mulighet enn å gå i båtene og flykte fra dem sørover, opp den mektige Nilen, der vi slepte båtene over kataraktene og inn i villmarken. Der holdt vi oss i over ti år og lengtet etter hjemlandet. Ved et heldig sammentreff hadde jeg greid å fange inn et stort antall av fiendens hester, og dem tok vi med da vi flyktet. Jeg oppdaget fort at hesten slett ikke var noen styggedom, men tvert imot det mest intelligente og medgjørlige av alle dyr. Jeg utviklet min egen vognversjon og gjorde den 7

lettere, raskere og mer manøvrerbar enn hyksosutgaven. Jeg lærte opp en gutt, han som senere skulle bli farao Tamos av Egypt, til å bli en fremragende vognstridsmann. På det rette tidspunkt stevnet vi egyptere nedover Nilen i vår elveflåte, landsatte vognene våre på vårt eget Egypts strender, angrep fienden og drev ham ut i det nordre deltaet. I de påfølgende tiårene lå vi i konstant strid med hyksosfienden. Men nå hadde pendelen svingt tilbake til utgangspunktet. Farao Tamos var gammel, og han lå i teltet sitt, dødelig såret av en fiendtlig pil. Den egyptiske hæren svant raskt, og i morgen ville jeg stå overfor det uunngåelige. Selv mitt djerve sinn, som hadde mye av æren for at Egypt hadde klart seg gjennom det siste halve århundrets kamper, var ikke lenger tilstrekkelig. Det siste året hadde vi tapt to store slag etter hverandre, begge bitre og blodige, men fåfengte. Hyksosinntrengerne, som hadde tatt fra oss mesteparten av fedrelandet, sto på terskelen til endelig seier. De hadde hele Egypt så å si innenfor rekkevidde. Hæren vår var sterkt medtatt. Uansett hvor desperat jeg prøvde å sette mot i stridsmennene og drive dem frem, lot det til at de hadde avfunnet seg med nederlag og vanære. Over halvparten av hestene våre hadde stupt, og de som fortsatt var på beina, orket knapt å bære en mann eller dra en vogn. Når det gjaldt karene, gikk nesten halvparten av dem med ferske og åpne sår de hadde forbundet med filler. Antallet var blitt redusert med nesten tre tusen i løpet av de to slagene vi hadde utkjempet og tapt siden året begynte. De fleste overlevende vaklet eller haltet til felts med sverd i den ene hånden og krykke i den andre. Riktignok kom denne mannskapsmangelen mer av deserteringer enn av mannefall i felten. Faraos tidligere så stolte styrker hadde til slutt mistet motet, og de flyktet fra fienden i 8

hopetall. Skammens tårer trillet nedover ansiktet mitt mens jeg tryglet dem og truet dem med pryl, henrettelse og vanære, der de strømmet forbi meg på vei mot de bakre rekkene. De brydde seg ikke om meg, spanderte ikke så mye som et blikk på meg da de kastet fra seg våpnene og hastet eller haltet videre. Hyksoshordene hadde samlet seg rett utenfor selve Luxors porter. Og i morgen skulle jeg føre an i det som ganske sikkert ville bli vår siste skrøpelige sjanse til å unngå blodig utslettelse. Da natten senket seg over slagmarken, fikk jeg tjenerne til å tørke de ferske blodflekkene av skjoldet og rustningen, og banke ut bulken i hjelmen som tidligere på dagen hadde avbøyd et hyksossverd. Fjærpryden manglet, det samme hugget hadde kappet den av. I flakkende fakkelskjær studerte jeg mitt eget åsyn i speilet av polert bronse. Som vanlig ble jeg lysere til sinns av synet. Igjen ble jeg minnet på hvor villig menn fulgte et ansikt eller et ry, selv om fornuften sa dem at det bar raskt mot utslettelse. Jeg tvang frem et smil i speilet og prøvde å overse de melankolske skyggene i dypet av øynene. Så dukket jeg under teltfliken og gikk for å besøke min avholdte farao. Farao Tamos lå på båren sin, omgitt av tre livleger og seks av sine mange sønner. I en større krets rundt ham var generalene, høyrådsmedlemmene og fem av yndlingshustruene hans samlet. Alle var alvorlige i ansiktet, og hustruene gråt, for farao lå for døden. Tidligere på dagen var han blitt stygt såret på slagmarken. Skaftet på hyksospilen stakk fortsatt ut mellom ribbeina hans. Ingen av livlegene som var til stede, ikke engang jeg, den dyktigste av alle, våget å prøve å trekke pilspissen med mothaker ut fra et sted så nær hjertet. Vi hadde bare brukket skaftet nær kanten av såret, og nå ventet vi på det uunngåelige utfallet. Før høysol i morgen ville farao ganske sikkert ha forlatt gulltronen til for9

del for sin eldste sønn, Utterik Turo, som satt ved båren og prøvde å ikke vise så altfor tydelig at han nøt utsiktene til å arve vårt gamle Egypts suverenitet. Utterik var en slapp og udugelig yngling, som ikke engang kunne innse at imperiet hans kanskje ikke ville eksistere når morgendagen var omme – i alle fall var det slik jeg oppfattet ham den gangen. Jeg skulle snart oppdage hvor sørgelig jeg hadde feilvurdert ham. Nå var Tamos gammel. Jeg visste alderen hans nesten på timen, for det var jeg som hadde tatt imot ham da han kom til vår nådeløse verden. Det er en populær historie at hans første handling etter nedkomsten hadde vært å tisse hemningsløst på meg. Jeg kvalte et smil da jeg tenkte på hvordan han i de etterfølgende seksti–sytti årene aldri hadde nølt med å la meg merke det like tydelig straks han følte selv den mildeste misbilligelse. Jeg gikk til faraos leie, knelte og kysset ham på hendene. Farao så enda eldre ut enn han var. Selv om han i den senere tid hadde begynt å farge hår og skjegg, visste jeg at det var hvitt som solbleket tang under den skarpe, rødlige pigmenteringen han likte. Ansiktshuden var dypt rynket og oversådd med mørke leverflekker. Han hadde rynkete pløser under øynene. Og i de øynene var den tilstundende døden så altfor lett å se. Jeg har ikke den ringeste anelse om hvor gammel jeg selv er. Jeg er atskillig eldre enn farao, men ser ut som om jeg er mye mindre enn halvparten så gammel som ham. Forklaringen er at jeg er langlivet og velsignet av gudene, særlig av gudinnen Inana. Det er det hemmelige navnet til gudinnen Artemis. Farao kikket opp på meg og snakket smertefullt og møysommelig, hes i stemmen og med hvesende, anstrengt pust. «Tata!» Han hilste meg med kjælenavnet han hadde gitt meg 10

da han var liten. «Jeg var sikker på at du ville komme. Du vet alltid når jeg trenger deg mest. Si meg, gamle venn, hvordan blir det med morgendagen?» «Morgendagen tilhører deg og Egypt, herre konge.» Jeg vet ikke hvorfor jeg valgte å svare ham med de ordene, for det var hevet over tvil at alle morgendager nå tilhørte Anubis, gravplassenes og underverdenens gud. Men jeg var glad i farao, og jeg ville at han skulle dø så fredfylt som mulig. Han smilte og sa ikke mer, men strakte ut en skjelvende hånd, som lukket dirrende fingre om min hånd og holdt den mot brystet sitt til han sovnet. Livlegene og sønnene gikk fra teltet, og jeg er helt sikker på at jeg så et svakt smil om Utteriks lepper da han slentret ut. Jeg satt hos Tamos til godt over midnatt, slik jeg hadde sittet hos moren hans da hun åndet ut, men den lammende utmattelsen etter dagens strid klarte til slutt å overmanne meg. Jeg løsnet hånden min fra hans, og han smilte fortsatt da jeg vaklet til min egen madrass og segnet ned på den i en søvn så dyp som døden.

jenerne vekket meg før morgengryet hadde strøket sitt gullskjær over grålysningen. Jeg kledde meg for strid i all hast og spente på meg sverdet, så skyndte jeg meg tilbake til kongsteltet. Da jeg knelte ved faraos leie igjen, smilte han fortsatt. Men nå var hendene kalde å ta på. Han var død. «Jeg skal sørge over deg senere, min kjære Mem,» lovet jeg ham og reiste meg. «Men nå må jeg gå ut og gjøre nok et forsøk på stå ved det jeg dyrt og hellig har lovet deg og Egypt.» Det er langlivethetens forbannelse. Man overlever alle dem man er mest glad i. Restene av de medtatte styrkene våre var samlet innerst i 11

passet utenfor Luxors gylne by, der vi hadde holdt de glupske hyksoshordene fra livet de siste trettifem desperate dagene. Jeg kjørte vognen min forbi de reduserte mannskapene på inspeksjon, og etter hvert som karene gjenkjente meg, stablet de seg på beina så sant de var i stand til det. De bøyde seg, dro opp sårede kamerater som ikke kunne reise seg ved egen hjelp, og sto sammen med dem i stridsformasjon. Så løftet samtlige sine våpen mot morgenhimmelen, de sterke og uskadde så vel som de halvdøde, og jublet for meg da jeg passerte. En rytmisk messing runget: «Taita! Taita! Taita!» Jeg kjempet mot tårene ved synet av Egypts tapre sønner i så håpløs forfatning. Jeg tvang frem et smil, jeg lo og ropte oppmuntrende til dem, jeg snakket til de trofaste jeg kjente så godt: «Hei sann, Osmen! Jeg visste nok at jeg ville finne deg i fremste rekke.» «Aldri mer enn en sverdlengde bak deg, mester Taita!» ropte han tilbake. «Lothan, din grådige gamle løve. Har du ikke meid ned nok usle hyksoshunder nå, synes du?» «Jo, men bare halvparten så mange som du har tatt knekken på, mester Tata.» Lothan var en av dem jeg likte aller best, så jeg lot ham bruke kjælenavnet mitt. Da jeg var forbi, stilnet jubelen til en uhyggelig taushet mens de sank i kne igjen og så ned gjennom passet mot stedet hvor de visste at hyksoshordene bare ventet på fullt dagslys før de ville fortsette angrepet. Slagmarken rundt oss var overstrødd med tykke lag av lik etter alle de lange dagene med nedslakting. Den svake demringsvinden førte dødsstanken dit hvor vi ventet. For hver gang jeg pustet inn, klebet eimen seg som olje til tunge og svelg. Jeg harket og spyttet over vognsiden, men for hvert åndedrag ble stanken sterkere og mer frastøtende. 12

Åtseleterne mesket seg allerede med dyngene av lik som lå strødd overalt rundt oss. Kråker og gribber hang over området på brede vinger, så stupte de mot bakken og kappedes med sjakalene og hyenene i et skrikende, baksende virvar, mens de hakket i råttent menneskekjøtt og slet løs klumper og slintrer som de slukte. Jeg merket hvordan jeg grøsset av gru ved tanken på at samme endelikt ventet meg når jeg til slutt bukket under for hyksosenes klinger. Jeg grøsset og prøvde å skyve disse tankene til side da jeg ropte til offiserene mine og ba dem sende bueskytterne ut for å lete blant likene, hente så mange brukte piler de kunne, og fylle opp sine slunkne koggere. Gjennom spetakkelet av kjeklende fugler og dyr hørte jeg rytmiske slag fra en enslig tromme gjalle opp gjennom passet. Karene mine hørte det også. Sersjantene brølte ordrer, og bueskytterne skyndte seg tilbake fra slagmarken med pilene de hadde berget. De ventende stridsmennene reiste seg og stilte seg skulder mot skulder med overlappende skjold. Sverdklingene og spydspissene var sløve og fulle av hakk etter hard bruk, men likevel rettet karene dem mot fienden. Buene var surret med kvist der treverket hadde sprukket, og mange av de innsamlede pilene fra slagmarken manglet styrefjær, men de ville likevel fly rett nok til å gjøre nytte for seg på kloss hold. Karene mine var veteraner, og de kunne alle knep når det gjaldt å få mest mulig ut av skadde våpen og medtatt utrustning. I den fjerne munningen på passet begynte fiendehorden å dukke opp i halvmørket før daggry. I begynnelsen virket formasjonene deres små og beskjedne på grunn av avstanden, men de vokste raskt etter hvert som de marsjerte frem for å angripe oss. Gribbene skrek hest og bakset til værs, og sjakaler og andre åtseletere stakk av da fienden nærmet seg. Bunnen av passet var fylt med lik fra bergvegg til bergvegg, og 13

nok en gang følte jeg hvordan motet slo sprekker. Det så ut til at de var minst tre ganger så mange som oss, kanskje fire ganger så mange. Men da de kom nærmere, så vi at vi hadde maltraktert dem like grundig som takk for hvordan de hadde behandlet oss. De fleste av dem var såret, og sårene var forbundet med blodflekkete filler på samme måte som våre. Noen av dem kom hinkende på krykker, andre snublet og vaklet mens sersjantene drev dem frem med råskinnsveper. Det frydet meg å se at de måtte bruke så harde midler for å få karene sine til å holde formasjonen. Jeg kjørte vognen langs min egen styrkes fremre geledd, ropte oppmuntrende til karene og påpekte hyksoskapteinenes svepebruk. «Menn som dere trenger aldri svepen for å forstå sin plikt.» Røsten min bar uanstrengt frem til dem gjennom hyksostrommenes rytme og de pansrede føttenes tramping. Karene jublet for meg og ropte fornærmelser og hån til fiendestyrken som nærmet seg. Hele tiden vurderte jeg den svinnende avstanden mellom de to styrkenes fremre linjer. Jeg hadde bare igjen 52 av de 320 vognene jeg hadde begynt dette felttoget med. Tapet av hestene hadde vært ekstra vondt å bære. Vår eneste fordel var at vi var i en sterk stilling her på toppen av det bratte, ulendte passet. Jeg hadde valgt det med all den omhuen og snedigheten jeg hadde lært i utallige slag i løpet av mitt lange liv. Hyksosene baserte seg i stor grad på stridsvognene for å få bueskytterne inn på skuddhold før de angrep mannskapene våre. Tross vårt eksempel hadde de ikke utviklet dobbeltkrummede buer. De hadde holdt seg sta til rette langbuer, som ikke kunne skyte pilen så hardt og langt som våre overlegne våpen. Jeg hadde valgt en slik skanse at de ble nødt til å sette igjen vognene nedenfor det steinbestrødde passet, og dermed hadde jeg fratatt dem muligheten til å få bueskyt14

terne sine raskt frem til posisjoner hvor de kunne beskyte infanteriet vårt. Nå kom det kritiske øyeblikket da jeg måtte sette inn de stridsvognene vi hadde i behold. Den eskadronen ledet jeg personlig; vi stormet ut på rekke og feide langs hyksosenes fremrykkende frontlinje. Vi skjøt piler inn i de tette geleddene fra seksti–sytti skritts hold, og klarte å drepe eller kveste nesten tretti av fienden før de rakk å gå løs på oss. Da de kom så langt, hoppet jeg ned fra vognen og lot kusken kjøre sin vei mens jeg presset meg inn midt i fremre geledd, stakk skjoldet mitt på plass mellom to våpenbrødres skjold og vendte det mot fienden. Nesten rett etterpå fulgte det brutale kaoset da slaget brøt løs for fullt. Fiendens falanks braste inn i fronten vår med et mektig gny av bronse mot bronse. Skjold mot skjold skubbet og stanget de to hærstyrkene mot hverandre, de slet med å bryte gjennom motstandernes linje. Det var et mektig sammenstøt som føyde oss alle inn i en intimitet mer motbydelig enn noen pervers seksuell handling kunne vært. Mage mot mage og ansikt mot ansikt kjempet vi så tett at når vi stønnet og skrek som brunstige dyr, drev spyttet fra de fordreide gapene våre og sprutet i fjeset på fienden, som sto bare en håndsbredd unna. Vi sto for tett sammenstuvet til å kunne bruke de lange våpnene. Vi var presset mellom murer av bronseskjold. Å miste fotfestet var ensbetydende med å gå over ende og bli skamtråkket eller i verste fall drept av de bronsebeslåtte sandalene til våpenbrødre så vel som fiender. Jeg har kjempet i skjoldborg så ofte at jeg har utviklet et bestemt våpen for slike situasjoner. Kavalerisverdets lange klinge måtte holde seg i skjeden, men i stedet brukte jeg en smal dolk hvor bladet bare var en håndsbredd langt. Når begge armene er klemt fast i trengselen av rustnings15

kledde kropper, og fiendens fjes bare er noen fingerbredder fra ens eget, kan en fortsatt bruke dette vesle våpenet, plassere spissen i en glipe i fiendens rustning og støte bladet inn. Denne dagen utenfor Luxors porter drepte jeg minst ti av de svartsmuskete, skjeggete hyksosgrobianene på samme sted, og uten å bevege høyrearmen mer enn noen tommer. Det ga meg en ubeskrivelig tilfredshet å se fienden inn i øynene, se ansiktet fordreies i pine når han kjente knivbladet mitt bore seg gjennom organene, og til slutt kjenne hans siste sukk varmt mot ansiktet når han slapp luften ut av lungene og sank sammen. Jeg er ikke ond eller hevngjerrig av meg, men den gode guden Horus vet at jeg og mitt folk har lidd så mye under denne barbarstammen at vi nyter å slå tilbake på de måtene vi kan. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto fastlåst i skjoldborgen. For meg føltes det som mange timers brutal kamp, men jeg så på den nådeløse solens bevegelse at det gikk mindre enn en time før hyksoshorden avbrøt striden og trakk seg et kort stykke tilbake. Begge sider var utkjørt av de heftige kampene. Vi konfronterte hverandre over den korte avstanden og peste som villdyr, gjennomvåte av svette og eget blod, segneferdige av utmattelse. Men jeg visste av bitter erfaring at dette oppholdet ville bli kortvarig, og så ville vi ryke i hop igjen som rabiate hunder. Jeg visste også at dette var vårt siste slag. Jeg studerte mennene rundt meg og så at de var temmelig ferdige. Det var ikke mer enn tolv hundre av dem. Kanskje de kunne overleve en time til i skjoldborgen, men ikke stort mer enn det. Så ville det være over. Fortvilelsen var nær ved å knekke meg. Så var det plutselig noen bak meg, en som dro meg i armen og ropte ord jeg ikke skjønte noe av i første omgang. «Mester Taita, en annen stor avdeling av fiendens styrker nærmer seg 16

bak oss. De har omringet oss totalt. Hvis du ikke kan finne en måte å redde oss på, er vi ferdige.» Jeg bråsnudde meg mot mannen som kom med så dårlig nytt. Hvis dette stemte, var vi redningsløst fortapt. Men budbringeren foran meg var en mann jeg visste at jeg kunne stole på. Han var en av de mest lovende unge offiserene i faraos hær. Han kommanderte 101. tunge vogneskadron. «Ta meg med og vis meg det, Merab!» befalte jeg. «Kom denne veien, høye mester! Jeg har en uthvilt hest til deg.» Han må ha sett hvor lite krefter jeg hadde igjen, for han grep armen min og hjalp meg tilbake over dyngene av døde og banesårede menn, forlatte våpen og annet krigsmateriell som lå strødd utover slagmarken. Vi kom til en liten avdeling av våre egne legionærer som holdt to uthvilte hester til oss. I mellomtiden hadde jeg summet meg nok til å riste av meg Merabs hjelpende hånd. Jeg liker ikke å vise det minste tegn på svakhet i nærvær av mannskapene mine. Jeg steg opp på en av hestene og førte denne lille gruppen tilbake i galopp over høyderyggen som lå mellom oss og de nedre delene av Nilen. På toppkammen holdt jeg an gangeren så brått at den bøyde halsen bakover og danset rundt i en trang ring. Jeg fant ikke ord for den fortvilelsen jeg følte. Etter det Merab hadde sagt til meg tidligere, hadde jeg ventet å finne kanskje tre–fire hundre uthvilte hyksossoldater som hadde rykket innpå oss for å angripe bakfra. Det ville vært mange nok til å besegle vår skjebne. Men her sto jeg i stedet overfor en mektig hær på tusener av infanterister og minst fem hundre vogner, og like mange ridende kavalerister; det krydde av dem nede ved Nilen. De var i ferd med å gå i land fra en flåte av fremmede krigsskip som nå lå fortøyd langs nærmeste bredd nedenfor vår gylne by Luxor. Den fremste formasjonen av fiendtlig kavaleri hadde allerede gått i land, og straks de fikk øye på den ynkelige trop17

pen vår på ti–femten mann, kom de galopperende oppover skråningen for å angripe oss. Jeg hadde havnet i en håpløs knipe. Hestene våre var temmelig slitne. Hvis vi tok flukten og prøvde å ri fra de flotte og åpenbart uthvilte dyrene som nærmet seg, ville de innhente oss før vi rakk å galoppere hundre skritt. Hvis vi holdt stand og prøvde å kjempe, ville de aldeles uanstrengt meie oss ned. Jeg tvang fortvilelsen til side og så på de fremmede med nytt blikk. Da merket jeg et svakt streif av lettelse, nok til å fatte nytt mot. Det var ikke hyksosstridshjelmer de mennene bar. Og det var ikke typiske hyksosgaleier de gikk i land fra. «Bli her, kaptein Merab!» kommanderte jeg skarpt. «Jeg rir frem og forhandler med disse nykomlingene.» Før han rakk å motsi meg, hektet jeg sverdskjeden av beltet, grep den i motsatt ende uten å trekke sverdet, og holdt den i luften i det universelle fredssignalet. Så travet jeg langsomt ned skråningen for å møte troppen av fremmedlandske ryttere. Jeg husker tydelig den undergangsstemningen som kastet sin skygge over meg da vi nærmet oss hverandre. Jeg skjønte at denne gangen hadde jeg gått for langt overfor skjebnegudinnen Tykhe. Men til min forbløffelse ropte rytternes leder en ordre som fikk karene hans til å stikke sverdene på plass i skjedene som et fredstegn. De stoppet i tett formasjon bak ham. Jeg fulgte deres eksempel og holdt an min egen hest noen titalls skritt fra gruppens leder. Vi studerte hverandre taust i den tiden det tar å puste dypt inn, så hevet jeg visiret på den medtatte hjelmen og viste ansiktet. Lederen for den fremmedlandske ryttergruppen lo. Det var en svært uventet lyd under disse spente forholdene, men samtidig var det noe uforglemmelig velkjent ved den. Jeg hadde hørt den latteren før. Men jeg stirret på mannen et 18

halvt minutt før jeg gjenkjente ham. Han var gråskjegget nå, men stor og muskuløs og selvsikker. Han var ikke lenger ynglingen som med frisk og ivrig mine lette etter sin plass i vår harde, nådeløse verden. Den plassen hadde han tydeligvis funnet. Nå hadde han et kommandantpreg over seg og en mektig hær bak seg. «Zaras?» sa jeg usikkert. «Det kan da umulig være deg, vel?» «Bare navnet er litt annerledes, alt annet ved meg er som før, Taita. Kanskje bortsett fra at jeg er en tanke eldre og forhåpentligvis litt klokere.» «Du husker meg fortsatt etter så mange år,» utbrøt jeg forbauset. «Hvor lenge er det siden?» «Det er bare tretti år. Og ja, jeg husker deg fortsatt. Jeg vil aldri glemme deg, ikke om jeg lever ti ganger lenger enn jeg allerede har gjort.» Nå var det min tur til å le. «Du sier du har skiftet navn. Hvilket navn har du nå, min gode Zaras?» «Jeg har tatt navnet Hurotas. Det tidligere navnet mitt hadde visse uheldige bibetydninger.» Jeg smilte over den ville underdrivelsen. «Så nå har du samme navn som kongen av Lakedaimon?» spurte jeg. Jeg hadde hørt det navnet før, og det ble alltid uttalt med dypeste respekt og ærefrykt. «Akkurat det samme,» medga han. «For den unge Zaras du kjente før, er blitt den kongen du nå snakker om.» «Nå tøyser du vel?» utbrøt jeg forbløffet, for min underordnede fra gamle dager hadde visst steget høyt her i verden – så høyt som det overhodet gikk an å komme. «Men hvis dette er sant, må du si meg hvordan det er gått med farao Tamos’ søster, prinsesse Tehuti, som du bortførte fra min omsorg.» «Det du mener, er at jeg gjorde kur til henne, jeg bort19

førte henne ikke. Og prinsesse er hun ikke lenger.» Han ristet bestemt på hodet. «I dag er hun dronning, for hun hadde vett til å gifte seg med meg.» «Er hun fortsatt verdens vakreste kvinne?» spurte jeg ikke så rent lite lengselsfullt. «På mitt rikes tungemål betyr Sparta ’den nydeligste’. Jeg ga byen navn til ære for henne. Så nå er prinsesse Tehuti blitt dronning Sparta av Lakedaimon.» «Men hva med de andre som også står mitt hjerte nær, og som du tok med deg nordover for mange, mange år siden?» «Du snakker selvfølgelig om prinsesse Bekata og Hui,» avbrøt kong Hurotas. «De er også mann og kone nå. Men Hui er ikke lenger en skarve kaptein. Han er selve høyadmiralen og kommandanten for den lakedaimonske flåten. Den flåten du ser der nede på floden.» Han pekte bak seg på det enorme oppbudet av skip som lå ankret ved Nilens bredd. «Akkurat nå fører han oppsyn med landgangen til resten av ekspedisjonsstyrken min.» «Jaha, kong Hurotas, hvorfor har du vendt tilbake til Egypt nå, etter så mange år?» spurte jeg. Uttrykket hans ble heftig da han svarte. «Jeg kom fordi jeg innerst inne fortsatt er egypter. Jeg hørte fra spionene mine at dere i Egypt var hardt presset og nær ved å tape kampen mot hyksosene. De utyskene har utplyndret det en gang så vakre hjemlandet vårt. De har voldtatt og myrdet kvinnene og barna våre. Blant ofrene deres var min egen mor og de to unge søstrene mine. Da de hadde skjendet dem, kastet de dem levende i de brennende ruinene av hjemmet vårt og lo mens de brant i hjel. Jeg har vendt tilbake til Egypt for å hevne dem og hindre at flere egyptere lider samme skjebne. Hvis jeg klarer det, håper jeg å skape en varig allianse mellom våre to land, Egypt og Lakedaimon.» «Hvorfor har du ventet i tjuetre år før du vendte tilbake?» 20

«Som du sikkert husker, Taita, var vi bare en håndfull unge rømlinger i tre små galeier da vi dro. Vi flyktet fra tyranniet til en farao som ville skille oss fra kvinnene vi elsket.» Jeg godtok sannheten i dette med et nikk. Det kunne jeg trygt gjøre nå, for faraoen det dreide seg om, var Tamos, og han hadde vært død siden i går. «Vi lette etter et nytt hjemland,» fortsatte kong Hurotas, som hadde vært den unge Zaras. «Det tok oss så lang tid å finne et og bygge det opp til en stormakt med en hær på over fem tusen unge stridsmenn av ypperste slag.» «Hvordan klarte dere det, herre konge?» spurte jeg. «Med litt høflig diplomati,» svarte han troskyldig, men da han så at jeg virket skeptisk, humret han. «Pluss en saftig porsjon rå makt og en ren erobring,» innrømmet han. Han gestikulerte mot hæren som steg i land på østbredden av Nilen nedenfor oss. «Når man har en krigsmakt som den du ser her, er fremmede sjelden tilbøyelige til å mukke.» «Det høres mer ut som din stil,» medga jeg, men Hurotas avfeide bemerkningen min med et nikk og et smil. «Jeg forsto at det var min patriotiske plikt å gi dere all den hjelpen og assistansen jeg kunne. Jeg ville reist et år tidligere, men eskadrene mine hadde ikke skip nok til å frakte hæren. Jeg måtte bygge flere.» «Da er du mer enn velkommen, herre konge. Du kommer i grevens tid. En time til, så ville du kommet for sent.» Jeg svingte meg ned fra hesteryggen, men han hadde forutsett at jeg ville gjøre det, så han hoppet av sin egen hest, spenstig som en halvparten så gammel mann, og marsjerte meg i møte. Vi omfavnet hverandre som brødre, og i sjelen var det nettopp det vi var. Men jeg følte mer enn bare broderlig kjærlighet til ham, for han hadde gitt meg den makten jeg trengte til å berge mitt kjære Egypt fra denne horden av plyndreglade råtamper, og dessuten lot det til at han hadde 21

gitt meg ny kontakt med min kjære Tehuti, datter av dronning Lostris. De to, mor og datter, er fortsatt de kvinnene jeg har satt aller høyest i løpet av hele mitt lange liv. Omfavnelsen vår var varm, men kortvarig. Jeg slapp Hurotas og ga ham et lett neveslag på skulderen. «Det blir snart mer tid til denne mimringen. Men akkurat nå venter flere tusen hyksoskrigere i enden av passet. Jeg må ta meg av dem, og det må du også.» Jeg pekte opp mot bakkekammen igjen, og Hurotas virket forskrekket. Men han tok seg raskt inn igjen og smilte bredt i oppriktig glede. «Unnskyld meg, gamle venn. Jeg burde skjønt at du ville skaffe meg rikelig underholdning med det samme jeg kom. Ja, la oss dra opp dit med en eneste gang og gjøre det av med noen av disse gufne hyksosene.» Jeg ristet på hodet i tilgjort protest. «Impulsiv har du bestandig vært. Husker du hva den gamle oksen svarte da ungstuten foreslo at de skulle storme ned til kvegflokken og bedekke noen av dem?» «Fortell hva gamleoksen sa,» utbrøt han forventningsfullt. Han hadde alltid likt de små morsomhetene mine, og jeg ville ikke skuffe ham nå. «Nei, sa den gamle oksen, la oss heller slentre avslappet ned og bedekke hele bølingen.» Det høstet et henrykt latterbrøl fra Hurotas. «La meg høre planen din, Taita, for jeg vet du har en. Det har du alltid.» Jeg fremla den raskt for ham, for det var en enkel plan. Så gikk jeg fra ham og hoppet i salen. Uten å se meg tilbake førte jeg Merab og den lille rytteravdelingen min opp skråningen igjen. Jeg visste jeg kunne stole på at Hurotas, som i sin tid hadde vært Zaras, ville følge instruksene mine til punkt og prikke. Selv om han nå var konge, var han kløktig nok til å forstå at mine råd alltid var de beste som kunne oppdrives. Da jeg nådde bakkekammen, så jeg at jeg ikke kom et øye22

blikk for tidlig, for hyksoshorden rykket nok en gang frem mot Egypts medtatte og sørgelig reduserte styrker, som holdt stand og ventet på dem. Jeg drev hesten min opp i galopp og nådde skjoldborgen bare noen sekunder før fienden var over oss igjen. Jeg slapp hesten løs og grep bronseskjoldet som noen stakk til meg da jeg presset meg inn til min post midt i fremste linje. Og med et bulder som sommertorden braste hyksosenes fremre rekke inn i den skrøpelige slagordenen vår igjen, bronse mot bronse. Nesten øyeblikkelig ble jeg trukket inn i stridens mareritt, der tiden mister all mening og hvert sekund føles evigvarende. Døden presset seg innpå oss som en mørk tåke av gru. Til slutt, etter noe vi opplevde som en time eller hundre år, merket jeg at det uutholdelige trykket av hyksosbronse mot den skrøpelige frontlinjen vår plutselig letnet, og i neste øyeblikk rykket vi raskt frem i stedet for å vakle bakover. Fiendens skjærende brøling av triumferende krigsrop gikk over i skrekkslagne skrik av smerte og fortvilelse på det barbariske hyksosmålet. Så var det som om fiendens formasjon slo sprekker og brøt sammen, slik at sikten min forover ikke var helt blokkert lenger. Jeg så at Hurotas hadde fulgt ordrene mine helt nøyaktig, slik jeg hadde vært sikker på at han ville gjøre. Han hadde dirigert sine menn i to formasjoner rundt begge flankene våre på samme tid, og slik hadde han omringet hyksosangriperne som en annen sardinstim i en not. Hyksoskrigerne kjempet med desperat villskap, men skjoldborgen min lot seg ikke rokke, og lakedaimonerne til Hurotas var uthvilte og fulle av kampiver. De drev den forhatte fienden mot linjen vår som skrotter av rått kjøtt på slakterblokken. Raskt forvandlet konflikten seg fra kamp til nedslakting, og til slutt kastet de gjenlevende hyksoskrigerne fra seg våpnene og knelte på bakken, som var blitt en 23

gjørmepøl av blod. De tryglet om nåde, men kong Hurotas lo av bønnene om å bli spart. «Mor og småsøstrene mine rettet samme bønn til fedrene deres som dere retter til meg nå. Jeg gir dere samme svar som de hjerteløse fedrene deres ga til mine kjære. Dø, elendige svin, dø!» Og da gjenlyden av det siste dødsskriket deres hadde stilnet, førte kong Hurotas sine menn tilbake over den blodige slagmarken og lot dem skjære over strupen på eventuelle fiender som viste det minste livstegn. Jeg innrømmer at jeg i slagets hete kunne tilsidesette min ellers så edle og medfølende legning, og i stedet delta i festlighetene ved å sende en hel del hyksoskrigere i armene på deres motbydelige gud Seth. Og hver gang jeg skar over en strupe, gjorde jeg det til ære for en av mine tapre menn som hadde mistet livet på denne slagmarken tidligere på dagen.

atten hadde senket seg, og fullmånen hang høyt på himmelen før kong Hurotas og jeg kunne forlate slagmarken. Mye tidligere i vennskapet vårt hadde han lært av meg at alle våre sårede måtte bringes i sikkerhet og få omsorg, og at leirområdet måtte sikres og vakter utplasseres før kommandantene kunne tenke på sine egne behov. Derfor var klokken godt over midnatt før kong Hurotas og jeg hadde gjort vår plikt og kunne ri ned til Nilen, hvor flaggskipet hans lå fortøyd. Da vi gikk om bord, var admiral Hui på dekk og tok imot oss. Etter Hurotas var han en av dem jeg likte aller best, og vi hilste på hverandre som de gamle, kjære vennene vi i høyeste grad var. Han hadde mistet mesteparten av den tidligere så tette hårsåten, og en bar isse tittet sjenert opp mellom grå pistrer, men øynene var fortsatt kvikke og våkne,

og det ukuelige gode humøret varmet meg langt inn i sjelen. Han førte oss til kapteinens lugar, og der skjenket han egenhendig opp store boller med honningblandet rødvin både til kongen og til meg. Sjelden har jeg smakt noe så herlig som det brygget. Jeg lot Hui fylle bollen min opp igjen mang en gang før utmattelsen satte strek for vårt svært så glade gjensyn. Vi sov til solen var nesten klar av horisonten neste morgen, og da badet vi i floden for å vaske bort skitt og blodflekker fra gårsdagens innsats. Og så snart både Egypts og Lakedaimons styrker var samlet på bredden, steg vi på uthvilte hester. Hurotas’ mannskaper og mine egne gjenlevende våpenbrødre marsjerte stolt foran oss med flyvende faner og rungende trommer da vi red opp fra floden til Heltenes Port i Luxors bymur for å rapportere vår ærerike seier til Egypts nye farao, Utterik Turo, eldste sønn av Tamos. Da vi kom til den gylne byens port, var den lukket og stengt. Jeg red frem og anropte portvaktene. Jeg måtte flere ganger gjenta kravet om å bli sluppet inn før vaktene dukket opp på murkronen. «Farao vil vite hvem dere er, og hva dere skal her!» ropte vakthavende kaptein til meg. Jeg kjente ham godt. Han het Weneg. Han var en ung, kjekk offiser dekorert med Tapperhetens gull, Egypts høyeste militære hedersbevisning. Jeg ble sjokkert over at han ikke gjenkjente meg. «Hukommelsen din er ikke den beste, kaptein Weneg!» ropte jeg tilbake. «Jeg er den høye Taita, formann i Det kongelige råd og kommandant for faraos hær. Jeg er her for å rapportere vår ærerike seier over hyksosene.» «Vent her!» kommanderte kaptein Weneg, og hodet hans forsvant bak brystvernet. Vi ventet en time, og vi ventet en time til. «Ser ut til at du kan ha fornærmet den nye regenten.» 25

Kong Hurotas smilte skjevt til meg. «Hvem er han? Og kjenner jeg ham?» Jeg trakk på skuldrene. «Han heter Utterik Turo, og du har ikke gått glipp av noe.» «Hvorfor har han ikke vært på slagmarken sammen med deg de siste dagene, slik han har kongelig plikt til?» «Han er et mildt barn på trettifem år som holder seg for god til å omgås simple mennesker og opptre udannet,» forklarte jeg. Hurotas knegget. «Du har fortsatt ordet i din makt, min gode Taita!» Langt om lenge dukket kaptein Weneg opp igjen bak brystvernet øverst på bymuren. «Farao Utterik Turo den store har aller nådigst tilkjent dere adgang til byen. Men han befaler dere å sette hestene igjen utenfor bymuren. Du kan ta med personen som står sammen med deg, men ingen andre.» Jeg gispet over å høre arrogansen i beskjeden. Et tilsvar steg til leppene mine, men jeg bet det i meg. Hele den egyptiske hæren og hele den lakedaimonske hørte oppmerksomt på det som foregikk. Nesten tre tusen mann. Jeg var ikke innstilt på å føre samtalen langs det sporet. «Farao er ytterst nådig,» svarte jeg. Da gled Heltenes Port sakte opp. «Bli med meg, du navnløse som står hos meg,» sa jeg bistert til Hurotas. Skulder ved skulder og med sverdhånden på hjaltet, men med visiret åpent, marsjerte vi inn i Luxor by. Likevel følte jeg meg ikke som noen seierrik helt. Kaptein Weneg og en tropp av karene hans marsjerte foran oss. Det var uhyggelig tomt og stille i byens gater. Å rydde gatene for den vanlige svermen av mennesker måtte ha krevd hele den to timers ventetiden farao hadde utsatt oss for. Da vi kom til palasset, gikk porten opp tilsynelatende av 26

seg selv, uten noen form for hyllest, og uten jublende menneskemengder til å ta oss imot. Vi gikk opp den brede trappen til tronsalen, men den enorme bygningen var tom og stille, bortsett fra gjenlyden fra de bronsebeslåtte sandalene våre. Vi marsjerte langs midtgangen mellom tomme steinseter og nærmet oss tronen på det høye podiet innerst i salen. Vi stoppet foran den tomme tronen. Kaptein Weneg henvendte seg til meg, skarp i stemmen og brysk i væremåten. «Vent her,» hugg han i. Men uten å vise mildere mine formet han tause ord med munnen, og jeg hadde ingen vansker med å lese på leppene hva han sa: «Tilgi meg, mester Taita. En slik velkomst er ikke noe jeg har valgt. Jeg for min del akter deg høyt.» «Takk, kaptein,» svarte jeg. «Du har skjøttet din plikt på en beundringsverdig måte.» Weneg kvitterte ved å holde knyttneven mot brystet. Han førte karene sine bort. Hurotas og jeg sto igjen i givakt foran den tomme tronen. Jeg behøvde ikke å si fra til ham at vi ganske sikkert var under observasjon fra et eller annet skjult kikkhull i steinveggene. Ikke desto mindre følte jeg at min egen tålmodighet ble hardt presset av de merkelige geberdene til denne nye faraoen. Til slutt hørte jeg stemmer og fjern latter. Lydene kom nærmere og nærmere, helt til forhenget i inngangen til salen bak tronen ble rykket til side og farao Utterik Turo, selvoppnevnt til «den store», spaserte inn i tronsalen. Håret var krøllet i korketrekkerlokker som hang til skuldrene. Han hadde blomsterkranser om halsen. Han spiste et granateple og spyttet kjernene på steingulvet. Han ignorerte Hurotas og meg mens han steg opp på tronen og satte seg til rette i putehaugen. 27

Etter Utterik Turo kom seks unge gutter i forskjellige grader av påkledning eller avkledning. Samtlige var behengt med blomster, og de fleste hadde malt fjeset – blodrøde lepper og blå eller grønn øyenskygge. Noen av dem mumset frukt eller konfekt slik som farao, men to–tre av dem bar vinboller som de drakk av, mens de pratet og fniste sammen. Farao kastet en av putene sine på den fremste gutten, og det kom latterhvin da den slo bollen ut av hånden på ham så han sølte vin nedover tunikaen. «Nei, slemme farao!» protesterte gutten. «Se hva du har gjort med det nydelige plagget mitt!» «Du må virkelig unnskylde, kjære Anent.» Farao rullet angerfullt med øynene. «Kom og sett deg ved siden av meg. Dette skal ikke ta lang tid, det lover jeg, men jeg må snakke med disse to prektige karene først.» Farao så direkte på Hurotas og meg for første gang siden han hadde kommet inn i salen. «Vær hilset, min gode Taita. Jeg håper du er sunn og frisk som vanlig?» Så rettet han blikket mot ledsageren min. «Og hvem er det du har med? Jeg tror ikke jeg kjenner ham, gjør jeg vel det?» «La meg presentere kong Hurotas, kongeriket Lakedaimons monark. Uten hans bistand kunne vi aldri overvunnet hyksosstyrkene som siklet utenfor portene til din mektige by Luxor.» Jeg slo ut med hånden og pekte på mannen ved siden av meg. «Vi skylder ham en stor takk for at nasjonen vår fortsatt kan bestå …» Farao løftet høyre hånd og brøt av den lidenskapelige talen min, og han så tankefullt på Hurotas en lang stund – unødig lenge, opplevdes det som. «Kong Hurotas, sier du? Men han minner meg om en annen.» Jeg ble overrumplet og kom ikke på noen måte å motsi ham på, noe som ikke er likt meg. Men rett for øynene på 28

meg forvandlet dette spede, apatiske skuddet på Tamos-klanens familietre seg til et hissig og fryktinngytende uhyre. Ansiktet mørknet, og øynene lynte. Skuldrene begynte å skjelve av raseri da han pekte på ledsageren min. «Likner han ikke en som het kaptein Zaras, en simpel soldat i hæren til min store far, farao Tamos? Du husker vel den kjeltringen, Taita? Selv om jeg var ganske liten den gangen, husker jeg så avgjort denne Zaras-personen. Jeg husker det onde, hånlige ansiktet og den uforskammede væremåten hans.» Farao Utteriks stemme gikk opp i fistel, spytt sprutet fra leppene. «Far, den store og strålende farao Tamos, sendte dette Zaras-vesenet på et tokt til Knossos, hovedstaden til erkeminosen på øya Kreta. Han hadde ansvar for å føre mine to tanter, prinsesse Tehuti og prinsesse Bekata, trygt over til Kreta. De skulle giftes bort til erkeminosen for å konsolidere vennskapsavtalen mellom våre to store imperier. I stedet bortførte dette Zaras-vesenet mine kongelige slektninger og tok dem med til et barbarisk og øde sted helt ute i utkanten av verden. Siden har ingen hørt noe til dem. Jeg var glad i begge tantene mine, de var så vakre …» Farao ble nødt til å avbryte strømmen av bebreidelser. Han peste vilt i et forsøk på å roe pusten og beherske seg, men fortsatte å rette en dirrende pekefinger mot Hurotas. «Høye majestet …» Jeg gikk frem og slo ut med begge hender i håp om å avlede det ville og irrasjonelle sinnet, men han øste en like heftig vrede over meg også. «Du din svikefulle rønner!» hylte han vilt. «Du klarte kanskje å narre far og hele hans hoff, men jeg for min del har aldri stolt på deg. Jeg har alltid gjennomskuet de listige renkespillene dine. Jeg har alltid skjønt hvordan du er. Du er en løgnhals med kløvd tunge, en utspekulert, diabolsk lømmel …» Farao så etter gardistene sine. «Arrester disse mennene. Jeg vil henrette dem for forræderi …» 29

Faraos stemme avtok og ebbet ut. En dyp stillhet fylte den kongelige tronsalen. «Hvor er livgarden min?» sutret farao. De unge ledsagerne krøp sammen bak ham, bleke og forskremte. Til slutt ble tausheten brutt av gutten som het Anent. «Du lot gardistene tre av, vennen min. Og jeg vil ikke arrestere noen, takk, særlig ikke disse to grobianene. De ser ut som skamløse mordere, synes nå jeg.» Han snudde seg og sprang sin vei gjennom forhenget, og resten av faraos pyntegutter fulgte etter. «Hvor er garden min? Hvor er alle?» Faraos stemme sank til en usikker, nesten beklagende tone. «Jeg ba dem holde seg klare til å foreta arrestasjonene. Hvor er de blitt av?» Men bare stillhet svarte ham. Han så seg tilbake på oss to, som sto der i full rustning, med skulende mine og jernhansket grep om sverdhjaltet. Han rygget mot forhenget som dekket utgangen i bakveggen. Jeg gikk raskt etter ham, og nå lyste fjeset hans av ren skrekk. Han sank i kne, stadig vendt mot meg, og strakte ut armene som for å verge seg mot sverdet mitt. «Taita, min kjære Taita. Det var bare en liten spøk. En godmodig spillopp. Ikke noe vondt ment. Du er min venn, og en kjær beskytter av min familie. Ikke gjør meg noe. Jeg gjør hva som helst …» Og i samme øyeblikk skjedde noe ganske enestående. Farao gjorde på seg. Og det gjorde han så høylytt og illeluktende at jeg et øyeblikk stivnet som en statue midt i et skritt, med den ene foten svevende i luften. Bak meg eksploderte Hurotas i henrykt latter. «Kongens salutt, Taita! Det mektige Egypts hersker hilser deg med rikets høyeste æresbevisning!» Jeg fatter ikke hvordan jeg unngikk å le med Hurotas, men jeg greide å holde en alvorlig maske mens jeg gikk frem og tok et fast grep i faraos hender, som han holdt løftet fordi han 30

ventet at jeg skulle angripe. Jeg løftet ham på beina. «Min stakkars Utterik Turo,» sa jeg mildt. «Jeg har opprørt deg. Den store guden Horus skal vite at det ikke var meningen. Gå nå opp til kongesuiten og bad. Ta på deg rene klær. Men før du gjør det, må du være så vennlig å gi kong Hurotas og meg tillatelse til å føre dine ærerike hærstyrker nordover i deltaet og overfalle det udyret Kamudi, hyksosenes selvbestaltede konge. Det er vår edsvorne plikt å rense hyksosokkupasjonens forbannelse og besudling bort fra hjemlandet vårt en gang for alle.» Utterik dro hendene løs fra grepet mitt og rygget unna meg, fortsatt vettskremt. Han nikket febrilsk. «Ja!» fikk han frem mellom hulkene. «Ja! Dra med en eneste gang! Dere har min tillatelse. Ta med alt og alle dere trenger, og dra! Bare dra!» Så snudde han seg og flyktet fra den kongelige tronsalen på sandaler som surklet for hvert skritt.

ong Hurotas og jeg forlot den store tronsalen alene og gikk tilbake gjennom byens tomme gater. Jeg var oppsatt på å komme i gang med neste fase av felttoget vårt, men jeg ville ikke at farao skulle få rapporter fra sine spioner og agenter om at vi hadde reist fra Luxor i all hast. Det var klart at mange slike holdt oss under oppsyn fra bygninger og smug. Da vi endelig kom ut av byen gjennom Heltenes Port, ventet de to hærstyrkene fortsatt på oss. Jeg hørte senere at mannskapene hadde vært plaget av rykter som ble mer urovekkende jo lenger vi var borte bak byens stengte porter. Det hadde til og med vært antydet at kong Hurotas og jeg var blitt arrestert på oppdiktede anklager og sendt i fangehullene, og derfra til torturkamrene. Da vi kom ut igjen, var de stridsherdede mannskapenes reaksjon rørende både for kong Hurotas og for meg. Gamle vetera31

ner og unge rekrutter gråt, og de jublet for oss til stemmen brast. De fremre geleddene kom strømmende, og noen av dem kastet seg på kne og kysset de pansrede føttene våre. Så løftet de oss og bar oss på gullstol ned til Nilen, der den lakedaimonske armadaen lå ankret opp. De sang hederssanger av full hals til både Hurotas og jeg var nesten døve av lurvelevenet. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte stort mer på barnslighetene til vår nye farao – jeg hadde for mye av reell betydning i hodet. Jeg trodde Hurotas og jeg hadde satt ham ettertrykkelig på plass, og at vi ikke kom til å høre mer fra ham. Vi gikk om bord i det lakedaimonske flaggskipet, der admiral Hui tok imot oss. Da var riktignok den omtumlende dagen gått, og det var nesten mørkt, men vi begynte øyeblikkelig å planlegge siste kapittel i felttoget vårt mot Kamudi, lederen for det som var igjen av hyksospakket, der han holdt til nordpå i moder Nilens delta. Kamudi hadde opprettet hovedsete i Memfis, som lå lenger nede langs Nilen enn stedet hvor vi var nå. Jeg hadde omfattende og fersk informasjon om hvordan det sto til med Kamudis styrker. Agentene mine var godt etablert i de hyksosokkuperte og hyksosdominerte territoriene i vårt eget Egypt. Ifølge de agentene hadde Kamudi praktisk talt tømt det nordre Egypt for stridsmenn og vogner, og han hadde sendt alle sørover for å ta del i det han håpet ville bli det siste fremstøtet for å knuse restene av de egyptiske styrkene der. Men som jeg allerede har berettet, hadde kong Hurotas’ ytterst beleilige ankomst gjort slutt på Kamudis storslagne ambisjoner. Det aller meste av hyksosstyrkene lå nå døde ved inngangen til passet nedenfor Luxor og skapte et gilde for åtseleterne. Det ville aldri by seg en like heldig anledning til 32

å gjøre slutt på hyksosfolkets nærvær i vårt eget Egypt; det gjaldt å benytte den sjansen vi hadde nå. Det som var tilbake av hyksoshæren, både fotsoldater og kavaleri, befant seg nå hos Kamudi i hovedstaden Memfis i Nilens delta oppe i nord. De var ikke mer enn tre tusen mann alt i alt, mens Hurotas og jeg kunne stille en samlet styrke på nesten det dobbelte antallet, deriblant flere hundre vogner. Nesten alle disse var lakedaimonere, så selv om jeg uten tvil var den dyktigste og mest erfarne kommandanten i Egypt, antakelig i hele den siviliserte verden, følte jeg at jeg av ren høflighet burde overlate kommandoen over de samlede styrkene til kong Hurotas. Jeg ga min respekt til kjenne ved å spørre Hurotas hvordan han mente at annen del av offensiven vår burde gjennomføres, noe som var jevngodt med å gi ham full kommando. Hurotas satte opp det guttaktige smilet jeg husket fra gamle dager. «Når det gjelder kommando,» svarte han, «bøyer jeg meg bare for én mann, og han sitter tilfeldigvis ved siden av meg her ved bordet. Fortsett, er du snill. La oss høre slagplanen din, Taita. Der du fører an, følger vi etter.» Jeg nikket mitt bifall til den kloke beslutningen hans. Foruten at Hurotas er en mektig kriger, lar han aldri stoltheten sette fornuften til side. Derfor rettet jeg mitt neste spørsmål til ham: «Nå vil jeg vite hvordan du plutselig kunne dukke opp i Luxor uten at noen av oss, heller ikke hyksosene, visste at du kom. Hvordan greide du å føre en flåte på tjue store krigsgaleier hundrevis av legua oppover floden, forbi hyksosenes festninger og bymurer, for å nå oss her?» Hurotas avfeide spørsmålet mitt med en henkastet skuldertrekning. «På skipene mine har jeg noen av de beste losene som finnes her på jord – men selvsagt ikke så gode som deg, Taita. Da vi kom inn i Nilens munning, seilte vi bare i nattemørket. Om dagen fortøyde vi ved bredden, 33

kamuflert under avskårne greiner. Nut, himmelens gudinne, ga oss heldigvis en mørk måne som skjulte den nattlige fremrykningen. Fiendens viktigste bastioner langs bredden passet vi på å passere etter midnatt, og vi holdt oss midt i floden. Kanskje noen fiskere så oss, men i mørket tok de oss nok for å være hyksoser. Vi tok oss raskt frem, veldig raskt. Ferden fra Nilens munning og opp dit hvor vi møtte deg, klarte vi på bare seks netter med hard roing.» «Så da har vi fortsatt overraskelsesmomentet på vår side,» bemerket jeg tankefullt. «Selv om noen av fiendens menn skulle ha overlevd slaget i passet, noe jeg har vondt for å tro, vil det ta dem flere uker å finne veien tilbake til Memfis til fots og slå alarm.» Jeg spratt opp og travet frem og tilbake på dekket mens jeg tenkte raskt. «Det som er maktpåliggende når vi angriper Kamudis hovedstad, er at ingen av fienden klarer å slippe unna og på et eller annet vis ta seg østover til grensen mot Suez og Sinai, og derfra til sine forfedres land lenger øst, der de kanskje kan bygge opp en ny styrke og gå til felts mot oss igjen noen år senere, slik at hele den sørgelige historien med krig og erobring og undertrykkelse gjentar seg.» «Du har rett, Taita,» istemte Hurotas. «Vi er nødt til å fullføre dette. Fremtidige generasjoner av folket vårt må kunne eksistere i fred og blomstre som jordens høyeste sivilisasjon, uten å frykte de barbariske hyksoshordene. Men hvordan kan vi best få i stand et slikt lykkelig utfall?» «Jeg planlegger å bruke mesteparten av vognene som en blokkeringsstyrke langs østgrensen for å hindre at overlevende hyksoser prøver å rømme til det gamle hjemlandet sitt,» sa jeg. Hurotas tenkte gjennom forslaget mitt et ganske kort øyeblikk før han smilte. «Vi er heldige som har deg, Taita. Du er uten tvil den dyktigste og mest erfarne vognkusken jeg vet 34

om. Så lenge du vokter grensen, vil ikke en eneste hyksoskjøter ha den magreste sjanse til å ta seg tilbake til hundegården sin.» Av og til mistenker jeg min gamle venn Hurotas for å erte meg med den overstrømmende rosen sin, men jeg lar det vanligvis passere, og det gjorde jeg denne gangen også. Nå var det nesten midnatt, men mørket forsinket knapt forberedelsene våre til å komme av sted. Vi tente fakler av tørrkvist, og i skinnet fra dem lastet vi alle vognene om bord i de lakedaimonske galeiene igjen. Da dette var gjort, bordet vi mannskapene våre, også restene av mine egne egyptiske regimenter. Med denne ekstra lasten ble skipene våre så overfylt at det ikke var plass til hestene om bord. Jeg ga stallknektene ordre om å drive de løse hestene nordover langs østbredden av Nilen. Og så, fortsatt i mørket, la vi ut fra fortøyningsplassen og seilte nedover Nilen mot de hyksosokkuperte områdene mens loddkasterne ropte ut dybdene fra baugen og losene sa fra om hver sving og buktning i floden. De travende hesteflokkene holdt nesten følge med flotiljen, selv om skipene våre hadde strømmen til hjelp. Vi tilbakela nesten tretti legua av ferden nedover floden før soloppgang. Så gikk vi i land for å hvile oss gjennom heten på dagtid. Etter noen timer hadde hestene nådd oss igjen; flokken beitet på gressmarkene og i åkrene langs bredden. Disse avlingene var plantet av hyksosbønder, for nå var vi i fiendtlig territorium. Vi takket dem for rausheten. Og vi sendte dem til plassene deres på rorbenkene i admiral Huis galeier, der de fikk slavelenkene spent solid fast om anklene. Kvinnene ble ført bort av Hurotas’ menn, men jeg spurte ikke hva som skjedde med dem. Krig er brutalt, og de hadde kommet ubedt inn i landet vårt. De hadde tatt markene fra bøn35

dene våre og behandlet dem verre enn slaver. De kunne ikke regne med å bli behandlet noe bedre av oss. Da alt var trygt, satte Hurotas, Hui og jeg oss under morbærfikentrærne på bredden, der kokkene serverte oss frokost – stekte pølser og sprøtt, brunt brød rett fra leirovnene. Maten skylte vi ned med nybrygget øl fra krukker, og jeg for min del ville ikke byttet dette måltidet mot en festmiddag hos farao. Så snart solen hadde passert senit, gikk vi om bord igjen og fortsatte ferden nordover mot Memfis. Men ennå hadde vi nesten to dagers seilas foran oss, og for første gang siden Hurotas og Hui kom så uventet tilbake, fikk jeg anledning til å snakke med dem om livet vi hadde hatt sammen for mange, mange år siden. Særlig var jeg ivrig etter å høre hvordan det var gått med de to unge prinsessene de hadde tatt med seg i eksil da de flyktet fra vreden til prinsessenes bror, farao Tamos. Vi satt på flaggskipets poopdekk alle tre, og vi var alene og langt utenfor mannskapets hørevidde. Jeg henvendte meg til begge de to andre. «Jeg har spørsmål til dere begge to, spørsmål dere sikkert helst ville sluppet. Dere husker sikkert at jeg var spesielt glad i de to unge, vakre jomfruene som dere to grobianer var så frekke å røve bort fra meg, beskytteren deres, og fra farao Tamos, den kjærlige broren deres.» «La meg berolige deg, for jeg vet hvordan det fungerer, det lidderlige Taita-sinnet,» avbrøt Hurotas før jeg rakk å stille ham det første spørsmålet. «De er verken unge eller jomfruer mer.» Hui humret enig. «Men vi blir bare mer og mer glad i dem for hvert år som går, for de har vist seg enestående lojale, tro og fruktbare. Min Bekata har skjenket meg fire prektige sønner.» 36

«Og Tehuti har skjenket meg en datter som er ubeskrivelig skjønn,» skrøt Hurotas, men jeg var skeptisk til slike påstander, for jeg vet utmerket godt at alle foreldre har overdrevne forestillinger om sine håpefulle. Først mye senere, da jeg for første gang fikk se Hurotas’ og Tehutis eneste datter, skjønte jeg at jeg hadde gjort henne grov urett. «Jeg går ut fra at verken Tehuti eller Bekata sendte med dere noe budskap til meg.» Jeg prøvde å ikke virke lengselsfull. «Sjansene for at vi skulle møtes igjen, var små, og de kan umulig huske meg så godt etter så mange år …» De lot meg ikke fullføre dette beskjedne utsagnet før begge brast i latter. «Ikke huske deg?» spurte Hurotas gjennom latteren. «Det var bare så vidt jeg klarte å få kona til å bli igjen i Lakedaimon i stedet for å reise tilbake til Egypt sammen med oss for å finne sin kjære Tata.» Det rørte meg dypt å høre etterlikningen hans av hvordan hun uttalte kjælenavnet mitt. «Hun betrodde meg ikke engang å lære budskapet til deg utenat; hun ville absolutt skrive det ned på en papyrusrull og levere den personlig til deg.» «En papyrusrull!» utbrøt jeg henrykt. «Hvor er den? La meg få den med en eneste gang.» «Du må virkelig unnskylde, Taita.» Hurotas virket skamfull. «Men den var faktisk for stor å ta med. Jeg måtte vurdere å legge den igjen i Lakedaimon.» Jeg stirret fortørnet på ham og lette etter ord til å refse ham så ettertrykkelig som han fortjente. Han lot meg lide en liten stund til, så klarte han ikke å holde seg lenger, og smilet brøt frem. «Jeg visste hva du ville synes om den ideen, Taita! Derfor har jeg den i saltaskene mine, som ligger nede i lugaren.» Jeg slo ham i skulderen litt hardere enn jeg hadde behøvd. «Hent den øyeblikkelig, din slyngel, ellers tilgir jeg deg aldri.» Hurotas stakk ned under dekk, og han kom nesten 37

øyeblikkelig opp igjen med en stor papyrusrull. Jeg nappet den fra ham og tok den med til fordekket, hvor jeg kunne være alene og uforstyrret. Forsiktig og nesten andektig brøt jeg seglet og rullet ut det første bladet, der jeg kunne lese hilsenen. Jeg vet ikke om noen som kan male en hieroglyf så kunstnerisk som min kjære Tehuti. Hun hadde skildret falken med den brukne vingen, som er min hieroglyf, så livaktig at det så ut som om den kunne fly opp fra den malte papyrusflaten, gjennom tåresløret som fylte øynene mine og rett inn til hjertet. Jeg ble så dypt rørt over ordene hun hadde skrevet at jeg ikke får meg til å gjengi dem for en levende sjel.

en tredje morgenen etter at vi dro fra fortøyningsplassen nedenfor Luxor, hadde flotiljen nådd et punkt bare tjue legua ovenfor hyksosbastionen Memfis, som lå på begge sider av Nilen. Der dro vi galeiene inn på bredden og losset vognene. Stallknektene kom med hestene og sorterte dem i forspann, og vognkuskene spente dem til skjekene. Hurotas, Hui og jeg holdt et siste krigsråd om bord i flaggskipet i den lakedaimonske flåten. Igjen gjennomgikk vi planene i minste detalj og tok opp alle tenkelige ting som kunne inntreffe under angrepet på Memfis. Så omfavnet jeg både Hui og Hurotas raskt, men intenst og ønsket dem alle gudenes velsignelse og bistand før vi skilte lag. Jeg førte vognavdelingen min av sted mot enden av Rødehavet for å sperre hyksosenes fluktrute fra Egypt, mens de andre fortsatte nordover til de kom i stilling for sitt angrep mot bastionen til Kamudi, hyksosfolkets høvding. Da Hurotas og Hui kom til havnen nedenfor Memfis, viste det seg at Kamudi allerede hadde forlatt den og satt fyr på