Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

få en frisk start på dagen, likte å komme tidlig, ha litt farge i kinnene, men nå angrer hun mest på at hun ikke bare gjorde det enkelt og kjørte i stedet, gruer seg til motbakkene hjem.

Høsten hadde som vanlig overrumplet henne. Først merket hun det ved at hun måtte stå opp om natta for å lukke vinduet. Så merket hun det på basilikumen, som bare overlevde én dag i vinduskarmen. I det hele tatt å håpe på flere soldager nå ville bare være å lure seg selv. Sommeren som lå bak henne, hadde vært varm og ensom. Hun hadde mest av alt sittet i solsteiken på balkongen, eller hun hadde syklet ned til fjæra nedenfor kalkovnene, med smørbrød og saft i veska si og lagt seg ned med hodet på ei dunpute, som etter hvert som dagene gled forbi, ble tung av svette og solkrem. Hun hadde svømt over bukta, knipset bilder av tærne sine. Hun hadde lest ei bok som hun måtte innse overgikk hennes kapasitet som leser, ja på en hel sommer hadde hun bare kommet hundre sider ut i Vargas Llosas Bukkefesten.

Men hun hadde fått mye glede av det lille hun hadde lest, og det var tross alt det viktigste. På kveldene drakk hun flaskeøl foran tv-en og smurte beina med fete, luktfrie salver, eller så bare lå hun og så opp i taket og lyttet til kveldsprogrammene på P1. Men nå kjentes det som om sommeren lå under ei glassklokke; hun kunne se inn i den, se seg selv, men verken gå dit eller gå inn dit. Hun kunne bare suge høstlufta inn, fylle munnen og lungene med den, og innse at tiden igjen hadde gått fra henne uten å sette dypere spor.

Geografilæreren stikker hodet ut av bilen, og med et raskt klyv følger kroppen etter. Han har kneppet skjorta feil i halsen, og jakka ser litt sjuskete ut. Han spør: «Står du her 12